Det er søndag, og det regner. Også denne dagen. Typisk trivelige Trøndelag. Ikke er jeg i form heller. Noen ganger er det en opplagt fordel å bo så og si på markagrensen: Vi pakker med oss litt tørr ved, mat, lesestoff, varme klær og en presenning (som visstnok nå skal hete et tarp, i følge de som har greie på slikt) før vi snører fjellstøvlene og trekker glidelåsene i regntøyet (som ikke heter regntøy, men skalltøy) godt igjen.

Man trenger ikke være i god form for å være på tur når man ikke skal gå mer enn femten-tjue minutter. Etter halvgått tur får vi også en pause for å observere skogens konges datter innta formiddagsmaten i veikanten.

Trå til side, kongelig lunsj ventes inntatt på motsatt siden av veien.

Vi gikk ut fra at det i denne situasjonen var vi som hadde vikeplikt, så vi trakk stille ut til siden og forbi etter å ha stått og beundret det lite sjenerte dyret en liten stund. Få minutter senere kunne vi fornøyd konstatere at det ikke var så mange andre enn oss som hadde tenkt på båltur akkurat her akkurat denne dagen, og vi fikk spent en duk over bålplassen. Fruen tok seg av opptenningen, vi samarbeidet om maten (niste, bananer med sjokolade, kakao og kaffe), og jeg fikk gått en liten runde med kameraet.

Juks i alle ledd: Medbrakt ved OG tennbriketter. Jammen godt vi ikke er Lars Monsen, noen av oss.

Ingen grunn til å surmule selv om det regner; there’s no such thing as bad weather, only bad kleather. Sier Ylvis.

Kosemat i helgen: Bananer med sjokolade!

Hva? Tagging?

Trives til tross for taggen.

Bra utsikt til et landemerke i regnværet. Lurer på hvem som tar båten ut dit på en regnværsdag.

Stien videre fikk ligge i fred for oss. Én annen sjel kom traskende, nikket et kort hei, og var vekk.

Detalj.