Fem over seks var jeg i gang: Fyring, dotur, vannkoking. Frokost. Da jeg snørte skoene litt før klokken åtte, tittet et morgentrøtt og skjeggete dansk ansikt inn: «God morgen.  Og god tur.» Videre spurte han om jeg hadde nok mat, han hadde noen havrebomber til overs. Snilt! Jeg hadde nok og takket høflig nei.

Kvart over åtte tok jeg de første stavtakene. Der det i går var en grå vegg, stod nå kvist etter kvist så pent på rad, og horisonten viste stolt frem en perlerad av fjerne tinder. Riktignok var sikten litt av og på, men jeg gjorde god fremgang (det er stort sett utforbakke ned til Breistølen), rypene skvatt både til høyre og venstre. Litt dårlig samvittighet der, de trenger å spare på energien og flyr kun om de føler seg truet. Da klokken begynte å nærme seg prøvestart for Siri hadde jeg fått Breistølen i sikte og dermed dekning; jeg skrudde på telefonen og slo nummeret. Ingen svarte.

Svar fikk jeg heller ikke så jeg ringte på nytt fra selve Breistølen, to timer etter avmarsj fra Bjordalsbu, men jeg la igjen beskjed på svareren. På ca 1000 moh var det veldig lite snø, og tilsvarende mye gress i blåswix’en da jeg skulle lime på kortfellene.

Lite snø i terrenget

Bakkene opp fra Breistølen hadde jeg hørt skumle rykter om en påske, men stigningen var pent fordelt, så det største problemet var å skille kvist fra skog. Jeg skremte opp utallige ryper, og ett sted flakset en kullsvart ravn til himmels syv-åtte meter foran meg. Sikten så ut til å ha bestemt seg for å forsvinne for godt, og det var mye opp og ned innover.

Det siste stykket opp til Suleskaret virket langt: I følge klokken skulle jeg nærme meg, og det stemte med retningen. Høydemåleren var ikke enig, 80 meter stigning igjen. Jeg rastet. Straks etter rasten sprakk skydekket opp, og Suletinden lettet på sløret, for min skyld; jeg befant meg i skaret, det kommende godværet hadde lurt høydemåleren med sitt stigende trykk. Jeg stavret meg opp mellom steiner og grus på isete føre. Et stort blått felt bredte seg på himmelen og solstriper pyntet landskapet til fest. Rett frem, rett nord, tronet Jotunheimen. Riktignok med sid kjole av grå skyer, men allikevel tilstede. I et stjålent sekund løftet hun også umerkelig på skjørtet og blottet foten av en tind; blir helt ør. Tar ikke bilde.

Suletinden letter på sløret

Jeg river meg løs fra utsynet og river fellene av skiene. Som takk for opplevelsen dekorerer jeg flanken nedenfor skaret med pene sider, danser meg ned mellom oppstikkende stener, yr av glede. Noen av stenene som ikke når helt opp vil også gjerne bli husket på, og de signerer undersiden av skiene mine idet jeg farer forbi.

Fra Suleskaret

Det er godt å komme frem i vakkert vær, og det er godt å være på Sulebu. Sist jeg satt ved kjøkkenbordet her, sammen med Siri, var det første dag på tur, to uker før bryllupet, og jeg satt og tenkte på talen. Gode minner.

I morgen, hvis alt går godt: Varm dusj, kald øl og treretters middag på Fondsbu.