Det ble ikke mange forberedelser på kveldstid av å sette til livs et større fiskemåltid rundt leggetid, så jeg hadde litt pakking å gjøre etter en hyggelig frokost med fiskerne. Jeg takket pent nei til tilbudet om å være med på isen for å sjekke pilkene som hadde stått ute over natten, og jeg la om ruten i forhold til det jeg hadde planlagt kvelden før, jeg fryktet at meldingen om byger betydde dårligere sikt utover dagen, og det skadet vel heller ikke med noen hundre færre høydemeter med sekken. Hadde jeg gått over fjellet, ville jeg ha passert foten av Auronase, et hellig fjell for samefolket, med en spesiell profil; det får bli neste gang.

Dagens skitur begynte så godt som det går: Føret var bra, solen skinte og bekkedalen opp fra Virvatnet var lettgått med lite skog. Jeg trivdes på tur der jeg gikk og tenkte på hvordan den ene av de to isfiskerne hadde snakket om Virvatnet i nesten religiøse vendinger, han var på påskefiske der oppe for 45. gang. Kilometerne gikk lett, men kladdetendensen kom snikende, skyene likeså. På ett punkt sank snøen jeg stod på sammen med et drønn. «Er det mulig,» tenkte jeg, «her er det nå ikke mer enn 15 grader?» Jeg listet meg likevel tilbake og fant frem klinometeret, hellingen lå mellom 10-20 grader. Da jeg for andre gang hørte drønn ble jeg for alvor bevisst på å gjøre ekstra forsiktige sporvalg.

Rett før skyene slukte de siste referansepunktene mine, gjorde jeg en krysspeiling og tok ut kurs videre, snart var det helt hvitt. Nede ved Randalselva, jeg passet på å treffe den rundt tregrensen, så jeg heldigvis skavlen, 20 meter ned. Jeg ble tvunget til å gi opp en del høyde for å komme meg over, og det var surt å gå opp igjen på andre siden, selv om det var verdt det: Føret var tross alt bedre over tregrensen. Fra jeg nådde min cruising altitude var det grei skuring utover, en del skavler, før jeg kunne ta inn på et ferskt skispor som tok meg ned gjennom skogen.

Straks fremme

Nede ved Bolna leste jeg ikke kartet godt nok og endte opp med å lete litt rundt i veien opp mot stasjonen før jeg fant rett hytte. Der var det folksomt, og etter en del frem og tilbake fikk jeg meg en madrass på gulvet. Kvelden fikk den best tenkelige avslutning: Idet jeg kom slepende med tørrmaten min fikk jeg spørsmålet: «Vil du ha et glass rødvin til maten?» På bordet stod indrefilet, fløtegratinerte poteter, kantareller, broccoli og saus – samt en tallerken til meg. Gjett om det gledet en langveisfarende, tusen, tusen takk!