Posts Tagged: salten

Dag 79: Ny-Sulitjelma Fjellstue via Sorjushytta, Sårjåsstugan og Staddajåkkastugan til Staloluoktastugan

To ganger i løpet av natten måtte jeg ut, det dryppet rundt meg. Mildt vær. Da morgenen kom var det fortsatt mildt, og det var det de lærde kaller «delvis skyet, oppholdsvær». Vinden hadde løyet. Yr kunne imidlertid fortelle at denne situasjonen var høyst midlertidig, og jeg hadde en effektiv morgen for å dra nytte av værvinduet før kulingen satte inn igjen.

Da jeg stoppet for å dra av kortfellene på toppen av den første bakken var jeg dobbelt glad: Det er mye morsommere å gå på ski på smurning, og de drøyt to hundre høydemeterne kjentes godt i varmen, solen hadde brutt igjennom. Videre inn i fjellet var det simpelthen vidunderlig å være på tur, kanskje den fineste høyfjellsdagen på turen: Urørt snø lyste i solen fra alle kanter, og hvor enn jeg snudde meg fantes det majestetiske tinder i fleng. Jeg hadde tenkt å holde det gående en stund til før jeg tok pause, men da jeg plutselig var helt og holdent i ly, måtte jeg bare sette meg ned og nyte.

image

Sorjushytta ligger knallfint til

En av grunnene til at jeg trengte et godværsvindu for å gå denne turen var at noen av bakkene jeg måtte opp var på kanten bratte med tanke på skred, og det kunne bli skummelt å gå feil. Heldigvis var de verste plassene vestvendte, og med gårsdagens og nattens vestavær hadde de blitt ganske avblåst. Ferske skred i sidene rundt meg (langt brattere enn der jeg gikk) minnet om at dette ikke er noen lek, det er bedre å gå en omvei enn å ta sjanser.
Etter å ha tatt meg trygt ned til Sorjushytta sendte jeg som avtalt spot-melding, det er godt for Fruen å vite at jeg er over det verste. Imens inntok jeg dagens havrebombe og kakao i solveggen på vedskjulet. Sorjushytta ligger fantastisk flott til, jeg kunne virkelig tenkt meg å tilbringe natten her. Imidlertid var klokken lite, og det fristet å utnytte en god dag for skigåing; det ville heller ikke skade å være lavere i terrenget når kulingen kom tilbake.

image

Den åpne stugan ved Staddajåkka

Over Sorjusvannene ble føret isete, skøyting var den eneste fornuftige formen for fremdrift. Jeg pratet med noen isfiskere ved den svenske Sårjåsstugan, i motsatt ende av vannet av den norske. De kunne fortelle meg at jeg «straks» (de kjørte skuter) var fremme ved dagens mål, Staddajåkka, og at det derfra «kun» var 12 km til neste hytte, i Staloluokta. På det skarpe føret var ikke 17 km noen sak, spesielt ikke når det er netto utfor, og jeg gikk for «Stalo», som de sa. Det er virkelig lite snø her, jeg måtte gå sikk-sakk mellom barflekkene, og alle elver og sjøer er blå av tilfrosset overvann. Dette kan bli litt ubehagelig om mildværet tar for hardt på…

Like før ankomst presterte jeg å bli mektig forvirret: Da jeg tok frem GPS’en for å få pekt ut rett hytte i virvaret av slike, fikk jeg beskjed om at jeg var mer enn to kilometer fra målet. Kartet viste ingen hytter der teknologien ville ha meg til å gå, og det var langt unna navnet «Staloluoktastugarna». Nå stoler jeg ikke helt på Nordecas kart på dette området, for det hender at de trykker bare hyttenavnet uten å vise hvor den ligger, og av og til står navnet et godt stykke unna der man skal. Jeg gikk likevel ut fra at det var jeg som hadde tastet koordinatene fra ut.no feil og søkte ned mot en bru jeg visste at skulle ligge langs stien. Her var det skilt, og snart stod jeg utenfor hovedbygningen og studerte skiltet med påskriften «Stängd». Imidlertid hadde jeg undersøkt og funnet ut at der alltid finnes ett rom som står ulåst, og etter litt leting kunne jeg buksere sekken inn.

image

Vel fremme for kvelden, Staloluoktastugan

Tilfeldigvis kom tilsynet akkurat da:

Jaha, det er en nordmann her!

Han hadde sett meg komme skøytende ned dalen og opp bakken og mente det kun var nordmenn som var så raske. Jeg fikk en god innføring i systemet, og vi gikk inn for å ordne betaling med det samme. Før avreise hadde jeg sett på ut.no at noen hadde fått problemer med hytter der de bare tok kontanter, så jeg hadde sjekket at STF skulle akseptere kort. I dag lærte jeg at ikke alle hytter drives av STF, noen drives av BLT. BLT vil ha hard cash. Jeg tilbød meg å telte, men den snille mannen gav meg en giro. I gjengjeld fikk han mitt ord for at jeg skulle gjøre opp for meg når jeg kommer hjem. Etter fire mil på skiene var det godt å slippe å se etter teltplass.

Kvelden har gått fort, kartarbeid og småreparasjoner. Utenfor har vinden tatt seg opp, det blir spennende å se hva været gjør i morgen. Uansett blir det en behagelig morgen uten oppfyring, for her varmer man hyttene med gass, og gassovnen kan stå på om natten. Luksus.

Dag 78: Sulitjelma til Ny-Sulitjelma Fjellstue

Nok en hviledag er over, og en ny avskjed står for tur; det er vel en av de mentale prøvelsene man må igjennom når en går Norge på langs. Utenfor er det lyst og lett, langt fra kuling og 40 mm nedbør som meldt. Vi spiser en lang frokost, vaflene er minst like gode i dag, kan hende jeg trenger den energien, for sekken er sprekkfull av proviant: Jeg har pakket mat for ni dager frem til neste depot i Abisko.

image

Farvel til nok et hyggelig sted jeg har bodd

Det er leit å se bakenden på bussen forsvinne bak en bakketopp, men jeg vet hva dette går ut på nå, aksepterer en liten klump i halsen der jeg traver avsted langs regnvåt, svart asfalt. Etterhvert slutter det å regne; jeg må av med luen, for svetten hagler opp de bratte bakkene. Jeg ser turens første blomster på vei opp, og det sildrer i vann på alle kanter. På med solbriller. Kanskje jeg kan nå helt til Sorjus i dag? Jeg arresterer meg selv i å tolke situasjonen i lys av det jeg vil se; jeg begynner å lete etter indikasjoner på det motsatte, utover den dystre værmeldingen. Det svartner litt i vest. Idet jeg ankommer Ny-Sulitjelma ser jeg at det har svartnet mer enn litt, og innen jeg har skiftet og tøyd ut både regner og blåser det godt utenfor vinduene.

image

Vårtegn

Ny-Sulitjelma Fjellstue er en luksuriøs ubetjent turisthytte, her er både strøm, kaldt og varmt vann. Panelovner sørger for behagelige tyve varmegrader, og jeg har radio, mobildekning og lesestoff tilgjengelig; det er helt greit å sitte med en kopp varm kakao og se på uværet utenfor, det er meldt bedre i morgen. Mens jeg sitter her og glor på været tenker jeg på de fine påskedagene jeg har hatt sammen med mitt favoritt-turfølge: Det nydelige været ut fra Lønsdal, fantastisk natur opp Skaitidalen, kaffebesøk ved Kjelvatnet og den felles gleden over å endelig komme frem i regnværet, til dusj og varm mat, etter en lang etappe.

image

Skikkelig radio

For meg har Sulitjelma vært et av de stedene jeg har gått og drømt om underveis som en viktig milepæl. Når jeg kommer over på svensk side ligger hyttene tett innover, der er merking, og jeg er i gang med tredje siste etappe av turen. Neste gang jeg trår på norsk jord er jeg i Finnmark. For første gang øyner jeg en mulighet for at jeg kanskje skal kunne komme meg helt nord, selv om det er mange vanskelige valg som gjenstår, mange tunge stunder, mye smerte – men forhåpentligvis også mye glede, fine dager, flotte mennesker og en uforglemmelig turopplevelse. På tide å sette over kaffekjelen og begynne å glede seg!

Dag 77: Hviledag i Sulitjelma

Å våkne i sengetøy. Innedo. Hotellfrokost. Sure føtter som minnet om halvannen time på asfalt til slutt i går. God tid. Vafler.

image

Forbereder neste etappe

image

Lukten av våt ull

Hviledagen har også sin rytme, sine gjøremål: Ompakking av proviant, blogging, klesvask, ruteplanlegging, badestamp, kaffe. Vi gikk gjennom kartene, og på hotellet var de behjelpelige med å ringe rundt til bekjente som kjente til ruter og snøforhold i fjellet. Det er et ganske stort hotell, men vi fikk en god følelse av å bli sett som gjester og personlig service. Stedet er også velholdt og fullt av historie, den eldste delen av bygningen var representasjonsbolig for gruveselskapet i storhetstiden.

image

Peisen har gruveselskapets logo, nå brukt av hotellet

Nå venter en av de mer utfordrende passasjene på turen, over til Sverige, og jeg er avhengig av bra vær og lav skredfare for å kunne ta meg over til Sorjushytta og videre inn i indrefileten av svensk natur oppover mot Abisko. Først skal jeg i alle fall opp til Ny-Sulitjelma Fjellstue når Siri går på bussen i morgen, så får jeg ligge værfast der til det blir forsvarlig å gå videre.

Dag 76: Balvasshytta til Sulitjelma

Noen hadde tatt seg bryet med å legge frem opptenningsved før han la seg, så det ble raskt fyr i ovnen, og varmen rakk å bre seg i det lille rommet før Fruen krøp ut av posen til en ventende kaffekopp. Vi var ikke sikre på hvor vi skulle ende opp denne dagen, og med 33 kilometer til Sulitjelma Hotell måtte vi tidlig i gang.

Skaren var fortsatt fast og fin da vi satte ut på Balvatnet, så de 6-7 kilometerne over gikk på en time. Derfra var det lettgått inn til Coarvihytta, og idet vi nærmet oss så vi bakenden på en løypemaskin på vei videre innover. Godt, for det var mildt, og våte snøfiller hadde begynt å feste seg på ytterklærne. Fra Coarvihytta ringte vi hotellet i Sulitjelma og var så heldige å få rom for natten der, mens vi satte til livs pølser, Kvikk-Lunsj og saft i påskekafeen Turistforeningen driver her oppe. Jeg slo også på tråden til en tidligere NPL’er som hadde lagt igjen en invitasjon til kaffebesøk i kommentarfeltet på bloggen; han kunne sette på kjelen på kort varsel, og vi ble møtt da vi nærmet oss Kjelvatnet.

Det ble et hyggelig besøk med utveksling av NPL-historier, mat, påskegodteri og kaffe. I tillegg fikk vi vite om en enklere vei ned enn den vi hadde sett oss ut. Tusen takk, både for invitasjonen, en hyggelig kafferast og gode tips! Vi staket oss ut på Kjelvatnet, og sludd gikk over til regn. Siri fikk kjenne på et av mine hverdagsdilemmaer: Hvilken vei tar vi i dette løypekrysset, mon tro?

image

Nå var du for sen, min venn...

Nede på Sulitjelma Turistsenter (Daja) fant vi en låst dør mellom oss og depotpakken, vi var for sent ute. Heldigvis fikk vi tak i en «nøkkelperson», og snart var sekkene betydelig tyngre. Vi hadde fått kjenne på det sugende og våte føret i brøytekantene tidligere på dagen, så vi valgte heller et skuterspor langs en kraftlinje. Snart bratnet det til samtidig som det ble mindre og mindre snø, det var med andre ord på tide å bite i det sure eplet og kjempe seg bort til den våte asfalten.

Med skiene på sekken trampet vi nedover på såre føtter, regnet pøste ned, og vi gikk og gnagde på hver vår havrebombe mens vi brukte Google Maps for å finne ut hvor langt vi hadde igjen. Etter et par kilometer stoppet en minibuss, sjåføren rullet ned vinduet og spurte: «Træng dokk skyss?» Tre minutter senere var sekker og ski på vei til hotellet, det var en av de som driver det som hadde stoppet.

Første dusj siden Umbukta gjorde mer enn godt, og etter et varmt måltid slappet vi godt av i sofaen foran et sprakende peisbål. I morgen skal vi hvile.

Dag 75: Trygvebu til Balvasshytta

Meteorologen hadde ingen gode nyheter å komme med i spesialvarselet for fjellet klokken åtte:

Stiv kuling, økende til sterk kuling utover dagen; sludd- og snøbyger

Utenfor hytteveggen var det imidlertid klart, vindstille og fire minus da jeg stod opp, så vi forberedte oss på avreise. Klokken ti var eneste endring i værsituasjonen at temperaturen hadde steget til pluss tre grader, så vi la i vei innover Skaitidalen, klare for å legge oss inn på Argaladhytta dersom været skulle forverre seg.

image

På vei inn i Skaitidalen

Denne dalen er beryktet for sin skredfare, dyp og trang som den er, og Bodø og omegns turistforening hadde frarådet oss å gå der da vi henvendte oss til dem. Oppsynsmannen vi snakket med, Jim, kunne på den annen side fortelle at ryktet var ufortjent dårlig, og vi fikk rapport om den siste tidens vær og vind, samt beskjed om at det burde være greit å gå om vi ikke gikk i uvær og brukte sunn fornuft. Utrustet med en oversikt over de verste plassene la vi spente innover elveisen, vi fulgte et gammelt skispor. Det var en stor naturopplevelse, både å kikke opp på tindene høyt der oppe, og å følge jervesporene i snøen på isen. Rundt oss flakset rypene til høyre og venstre, mens vi konstaterte at oppsynsmannen hadde rett i at vi ikke var så fryktelig utsatte så lenge vi valgte rett side av dalen. Vi passet samtidig på å teste noen av snøbruene med staven, det er mildt i været, og noen bruer var betydelig svekket eller til og med helt vekk siden forrigemann gikk innover her. Med den vannføringen som var ville ikke konsekvensene av en bristende snøbru være verre enn våte sko, men det er kjedelig nok.

image

Argaladhytta

image

Lesing av hyttebok til kakaoen

image

Vi har en "gittar" i taket

Oppover dalen tiltok vinden i styrke, så det var godt å komme inn på Argaladhytta, et sjarmerende sted: Enkle brisker til å sove på, en gitar hengt oppunder taket, tykke tømmervegger og lave døråpninger – trenger man mer? Vi hadde vinden i ryggen, så den var mer til hjelp enn til bry utfor bakkene mot Balvatnet etter vi hadde passert det høyeste punktet. Siri hadde klart best gli og storkoste seg nedover den stadig videre dalen. Milen over til Balvasshytta gikk med andre ord greit, men med stadig økende vind fant vi ut at vi ikke trengte å gå noe lenger denne dagen, det er bedre å sitte inne med en varm kopp kakao og lytte til ulingen i pipen.

image

Tilbake mot Skaitidalen

image

Tre

image

Vi traff på en reinsflokk

Turens første hytte tilhørende Sulitjelma Turistforening var av enkel standard og litt trekkfull, uten at det fikk gå utover humør eller stemning. Utenfor vinduet skuet de stolte nordnorske fjell ned på to forvillede søringer på påskeferie, rammet inn av nakne bjørker som svaiet kraftig i kulingen. Innenfor spraket det entusiastisk i vedovnen som akkompagnement til en god og hyggelig samtale over kart og en kopp kaffe. Coarvihytta eller Sulitjelma i morgen, time will show.

image

De har bygd utedoen helt ytterst på en kant

image

Utsikt til skiftende vær

Dag 74: Lønsstua til Trygvebu

I dag har jeg vært på påskeferie: Igjen på tur med min kjære, i finvær, på stort sett brukbart føre. Vi er et bra par på tur, og hun velger de samme veiene jeg ville gjort der hun tråkker spor opp mellom bjørkeleggene, et godt skispor for en som har tråkket egne løyper i månedsvis. Siris entusiasme og ferieglede smitter.

image

På vei innover

Vi startet dagen med å pakke oss langsomt ut av annekset ved Lønsstua sammen med våre nyslåtte bekjentskaper, de var like hyggelige mot Siri som mot meg. Mens de satte kursen mot stasjonen for å reise hjem etter nok en etappe i deres NPL «stykkevis og delt», fortsatte jeg mitt NPL-prosjekt med stø kurs for broen over Saltdalselven, hytte-til-hytte ned gjennom hyttefeltet. Broen trengte vi ikke benytte, og etter en trivelig prat med noen hyttefolk på andre siden hadde vi opplysninger om et spor som var tråkket innover i rett retning, i alle fall et stykke på vei.

image

Hengebru nært Graddis

Når først Siri skulle være med å gå en etappe var hun så heldig å starte med en tur som viste et godt tverrsnitt av hva en NPL’ers hverdag består av: Sol, vind, snø, tåke og sludd i skjønn forening; føret skiftet fra skare via fonner med tørr snø til våt, sugende og råtten vårsnø nede ved Graddis, på det verste tro jeg igjennom til livet – med ski; navigeringsmessig fulgte vi gjenblåste ski- og skuterspor, røde T’er på trærne, brøytekanter og kompasskurser, samt at vi la våre egne spor når vi så nok til å lese terrenget. I tillegg til å få gå på ski i alle slags forhold, fikk min kjære gleden av å traske langs riksveien med skiene på sekken, og vi fikk satt tålmodigheten på prøve gjennom en intens kamp med tett skog i bratt terreng på dårlig føre.

image

Den siste bakken

Fra Graddis tok vi etter anbefaling fra folket som drev gården sommerruten opp til riksvei 70 og fulgte denne opp til Skaitiveien. Derfra kunne vi ta skiene fatt et stykke, og føret ble stadig bedre ettersom vi vant høyde innover. Etter ti timer på tur var begge glade for å kunne ploge seg ned den siste bakken, mellom trærne, til Trygvebu, en skikkelig fin hytte: Strøm, tilgang på rennende vann like i nærheten, flott utsikt og koselig innredet. På kvelden var det stjerneklart, ni minus, og fullmånen tittet såvidt over fjellene idet jeg var ute i et nødvendig ærend. Det er godt å være på tur, selv om det er meldt uvær i morgen.

Dag 73: Bolnastua til Lønsstua

Klokken var blitt halv ett før jeg kom meg til sengs, og likevel våknet jeg før seks. Noen minutter over stod jeg opp og ble møtt av en sprakende vedovn og nykokt kaffe på kjelen. Ni var jeg i gang, i følge med to av mine nyslåtte venner mens resten av guttene ryddet ut av Bolnastua.

image

Innover fjellet med lett oppakning

Etappen over Saltfjellet, langs E6, hadde jeg ikke akkurat gledet meg til, men det viste seg å bli en fin tur på fint føre i fint vær. Vi tok gamleveien opp på fjellet og nøt utsikten og det å gå uten oppakning – noen damer som lå på gamlehytta på Bolnastua hadde tilbudt seg å ta bagasjen i bil over fjellet, de skulle den veien uansett. Etter en stund ble nok en milepæl for NPL passert: Polarsirkelen, jeg er nå i «midnattsolens rike», selv om det er en stund til den skinner hele døgnet (i grunnen er det ikke alltid den skinner på dagen heller).

image

Polarsirkelen

Den siste biten inn mot Lønsdal virket drøy, der vi gikk med en følelse av å være snart fremme når det fortsatt var et godt stykke igjen. To kilometer før målet gikk vi langs jernbanen og så toget fra Trondheim suse forbi, jeg kikket gjennom vinduene uten å få øye på det jeg så etter, men da vi omsider skled inn på tunet tittet et velkjent fjes ut døren, og både hun og jeg smilte fra øre til øre. Fruen hadde med fersk mat (tilfeldigvis samme meny som dagen før), og hun hadde foretatt diverse undersøkelser om etappene som ligger foran oss i de kommende dagene.

Jeg tok to telefoner: En til en oppsynsmann som kjente forholdene i den beryktede Skaitidalen og en som følge av at jeg hadde fått en melding med teksten «ring meg». I andre enden fikk jeg tilsynet på Bolnastua, han var fly forbannet over at tilstanden der ikke var slik han ville ha det, og jeg var den han hadde funnet i telefonkatalogen. Han skal ha honnør for å klare å holde seg så høflig og hyggelig når han egentlig var så sint.

Det ble en riktig så trivelig kveld. Først Fruens biffmiddag, så rikelig med skjenk og enda mer mat fra Harstads glade gutter, nok en gang tusen takk! I tillegg fikk jeg med meg en del energidrikk, en boks med smurning som faktisk virker på nullføre uten å ise («Target +2/-2»), samt tilbud om hjelp lenger nord om jeg skulle behøve det. Jeg tror jeg nå har møtt på den nordnorske gjestfriheten, og jeg er imponert.

Dag 72: Virvasshytta til Bolnastua

Det ble ikke mange forberedelser på kveldstid av å sette til livs et større fiskemåltid rundt leggetid, så jeg hadde litt pakking å gjøre etter en hyggelig frokost med fiskerne. Jeg takket pent nei til tilbudet om å være med på isen for å sjekke pilkene som hadde stått ute over natten, og jeg la om ruten i forhold til det jeg hadde planlagt kvelden før, jeg fryktet at meldingen om byger betydde dårligere sikt utover dagen, og det skadet vel heller ikke med noen hundre færre høydemeter med sekken. Hadde jeg gått over fjellet, ville jeg ha passert foten av Auronase, et hellig fjell for samefolket, med en spesiell profil; det får bli neste gang.

Dagens skitur begynte så godt som det går: Føret var bra, solen skinte og bekkedalen opp fra Virvatnet var lettgått med lite skog. Jeg trivdes på tur der jeg gikk og tenkte på hvordan den ene av de to isfiskerne hadde snakket om Virvatnet i nesten religiøse vendinger, han var på påskefiske der oppe for 45. gang. Kilometerne gikk lett, men kladdetendensen kom snikende, skyene likeså. På ett punkt sank snøen jeg stod på sammen med et drønn. «Er det mulig,» tenkte jeg, «her er det nå ikke mer enn 15 grader?» Jeg listet meg likevel tilbake og fant frem klinometeret, hellingen lå mellom 10-20 grader. Da jeg for andre gang hørte drønn ble jeg for alvor bevisst på å gjøre ekstra forsiktige sporvalg.

Rett før skyene slukte de siste referansepunktene mine, gjorde jeg en krysspeiling og tok ut kurs videre, snart var det helt hvitt. Nede ved Randalselva, jeg passet på å treffe den rundt tregrensen, så jeg heldigvis skavlen, 20 meter ned. Jeg ble tvunget til å gi opp en del høyde for å komme meg over, og det var surt å gå opp igjen på andre siden, selv om det var verdt det: Føret var tross alt bedre over tregrensen. Fra jeg nådde min cruising altitude var det grei skuring utover, en del skavler, før jeg kunne ta inn på et ferskt skispor som tok meg ned gjennom skogen.

image

Straks fremme

Nede ved Bolna leste jeg ikke kartet godt nok og endte opp med å lete litt rundt i veien opp mot stasjonen før jeg fant rett hytte. Der var det folksomt, og etter en del frem og tilbake fikk jeg meg en madrass på gulvet. Kvelden fikk den best tenkelige avslutning: Idet jeg kom slepende med tørrmaten min fikk jeg spørsmålet: «Vil du ha et glass rødvin til maten?» På bordet stod indrefilet, fløtegratinerte poteter, kantareller, broccoli og saus – samt en tallerken til meg. Gjett om det gledet en langveisfarende, tusen, tusen takk!