Noen hadde tatt seg bryet med å legge frem opptenningsved før han la seg, så det ble raskt fyr i ovnen, og varmen rakk å bre seg i det lille rommet før Fruen krøp ut av posen til en ventende kaffekopp. Vi var ikke sikre på hvor vi skulle ende opp denne dagen, og med 33 kilometer til Sulitjelma Hotell måtte vi tidlig i gang.

Skaren var fortsatt fast og fin da vi satte ut på Balvatnet, så de 6-7 kilometerne over gikk på en time. Derfra var det lettgått inn til Coarvihytta, og idet vi nærmet oss så vi bakenden på en løypemaskin på vei videre innover. Godt, for det var mildt, og våte snøfiller hadde begynt å feste seg på ytterklærne. Fra Coarvihytta ringte vi hotellet i Sulitjelma og var så heldige å få rom for natten der, mens vi satte til livs pølser, Kvikk-Lunsj og saft i påskekafeen Turistforeningen driver her oppe. Jeg slo også på tråden til en tidligere NPL’er som hadde lagt igjen en invitasjon til kaffebesøk i kommentarfeltet på bloggen; han kunne sette på kjelen på kort varsel, og vi ble møtt da vi nærmet oss Kjelvatnet.

Det ble et hyggelig besøk med utveksling av NPL-historier, mat, påskegodteri og kaffe. I tillegg fikk vi vite om en enklere vei ned enn den vi hadde sett oss ut. Tusen takk, både for invitasjonen, en hyggelig kafferast og gode tips! Vi staket oss ut på Kjelvatnet, og sludd gikk over til regn. Siri fikk kjenne på et av mine hverdagsdilemmaer: Hvilken vei tar vi i dette løypekrysset, mon tro?

Nå var du for sen, min venn...

Nede på Sulitjelma Turistsenter (Daja) fant vi en låst dør mellom oss og depotpakken, vi var for sent ute. Heldigvis fikk vi tak i en «nøkkelperson», og snart var sekkene betydelig tyngre. Vi hadde fått kjenne på det sugende og våte føret i brøytekantene tidligere på dagen, så vi valgte heller et skuterspor langs en kraftlinje. Snart bratnet det til samtidig som det ble mindre og mindre snø, det var med andre ord på tide å bite i det sure eplet og kjempe seg bort til den våte asfalten.

Med skiene på sekken trampet vi nedover på såre føtter, regnet pøste ned, og vi gikk og gnagde på hver vår havrebombe mens vi brukte Google Maps for å finne ut hvor langt vi hadde igjen. Etter et par kilometer stoppet en minibuss, sjåføren rullet ned vinduet og spurte: «Træng dokk skyss?» Tre minutter senere var sekker og ski på vei til hotellet, det var en av de som driver det som hadde stoppet.

Første dusj siden Umbukta gjorde mer enn godt, og etter et varmt måltid slappet vi godt av i sofaen foran et sprakende peisbål. I morgen skal vi hvile.