Før reiste man hovedsakelig i første person, man la ut på en ferd, ofte forbundet med en viss fare, til fots, eller kanskje på et ridedyr, eller i en båt som måtte føres forsiktig mellom bølger som gjorde at båten krenget og stampet, om været i det hele tatt tillot passasje. Nå reiser vi helst i tredje person, vi lar oss transportere som passasjerer, pax (vi kommer i fred, unntatt til klagedisken?), ventende på perronger og i avgangshaller, ventende i velventilerte og relativt stillegående transportmidler som glatter over ujevnhetene naturen prøver å bidra med underveis. En upersonlig stemme veileder oss over høyttalerne, mat er tilgjengelig i bytte mot penger vi ikke kan se eller enda mer abstrakte poeng vi på en eller annen måte har gjort oss fortjent til, størrelser som med ett kommer til syne i form av en boks fylt med sukkervann, eller som et lett flattrykt rundstykke med kald ost, kald majones og kald salat, fulgt av den karakteristiske lukten av flymat.

Han reiste ikke, han var underveis, ventende på å ankomme.