Overskriften røper det meste om hvordan denne dagen skulle fortone seg, det varslede uværet raste godt rundt hytteveggene da vi sto opp i halv syv-tiden. Barometeret hadde falt med 13 hPa, og sikten var i praksis null; én etter én kom vi tilbake fra toalettet seende ut som snømenn/-kvinner.

Som de tidligere værfaste dagene ble denne en rolig affære, det er ikke mye vi kan gjøre med været og terrenget i dette området er ganske så uoversiktlig, selv i finvær; turen hadde vel vært mer enn guffen, selv med kvisting. I løpet av disse værfaste dagene har nok de fleste av oss lært mer enn vi trodde vi noen gang skulle komme til å gjøre om heiområdene vi befinner oss i, utvalget av lesestoff er noe begrenset. Selv fant jeg mye glede i å lese et eksemplar av 1945-utgaven av Stavanger Turistforenings årbok, med flere tidsvitnemål om livet i heiene under tysk okkupasjon, enten man var på flukt fra Gestapo eller fra hverdagsåket, slik vi er nå. Særlig sterkt var et stykke skrevet av en mann som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under krigen og holdt seg oppe ved tanken på fjellet og friluftslivet.

Videre utgjorde årboken fra 1991 et sterkt inntrykk av å være en brennende aktuell bok, trass i at den var skrevet for 23 år siden. Boken bærer tittelen «Fjellet i fare?» og tar for seg de negative sidene ved menneskets stadig akselererende utnyttelse av og endringer i naturen, fra alpinanlegg via drivhuseffekt og sur nedbør til hytte- og kraftutbygging, samt den dagsaktuelle problemstillingen rundt motorisert ferdsel i utmark. Her kunne også Conrad stemme i med rapport fra Island, der hyttene nå er mye brukt til sanseløs festing etter det ble lettere å nå dem med snøskuter. En annen bok, Epoke (2010), tar for seg en del av de samme problemstillingene dels ved hjelp av naturfoto.

Utover lesingen har Anders fått med seg et par OL-øvelser (det er altså OL i Sotsji, Russland), og vi har kranglet med en ovn som ikke brenner så godt med den vinden vi har nå. Dette siste førte på et punkt til at vi bygget inn området rundt ovnen ved hjelp av dyner, madrasser, yttertøy, tepper og soveposer. På denne måten får vi et mindre volum å varme opp, og vi stopper noe av den trekken som feier gjennom rommet i de kraftigste vindkastene. Ellers har vi ført logg over lufttrykket, og det ser i alle fall ut til å stige, om enn langsomt. Vi får lytte på radio kl. 20:30 og krysse fingrene for en god melding.

Vår lille «hule» for å holde på varmen

Jeg må medgi at jeg synes turen til Haukeli begynner å ta litt tid, hittil har vi ikke kunnet gå mer enn tre dager i strekk uten å sitte værfast. Samtidig er det dobbelt godt: For det første ville jeg ikke kose meg på tur om jeg var ute i det været som er nå, og for det andre synker det mer og mer inn, ikke bare intellektuelt, at denne turen vel så mye som en tur, er en tilstand. Dette siste avspeiler seg i at jeg nå tenker på om jeg kan legge opp en noe enklere rute rundt/over Hardangervidda, og at jeg egentlig ikke bryr meg så fryktelig mye om jeg faktisk kommer til Nordkapp på 120 dager – det går ikke å tenke på dét – så mye som jeg bryr meg om å være tilstede i det som skjer akkurat nå, og å nyte det å være på tur. Jeg er glad for at vi har følge av Hillary og Conrad, både sosialt og «faglig».

«Hulen» fra utsiden

Ellers må man kanskje nevne noen ord om avtredet på stedet: Det er nemlig åpent i bunnen bak, og med denne åpningen lagelig plassert midt i vindøyet skapes en ganske kraftig «skorstenseffekt», som gjør at man først må grave åpningen fri for fokksnø før man setter seg. Dernest må man sørge for å senke hvert stykke toalettpapir med en snøball for å hindre at det kommer i retur, før man endelig tørker hele bakenden nøye, siden etter endt ærend er nøye pakket inn i fokksnø. En av de fire som er her fikk seg da også en overraskelse da han forsøkte å tømme skyllevannsbøtten ned i hullet. For å si det slik: Nå er hele toalettrommet nyvasket…