Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare må ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.

Farvel til Storerikvollen

Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.

En ski i hvert land

Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.

Jeg vil ikke ha noe tull, så jeg går rundt

Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med etternavn  Hole