Nok en hviledag er over, og en ny avskjed står for tur; det er vel en av de mentale prøvelsene man må igjennom når en går Norge på langs. Utenfor er det lyst og lett, langt fra kuling og 40 mm nedbør som meldt. Vi spiser en lang frokost, vaflene er minst like gode i dag, kan hende jeg trenger den energien, for sekken er sprekkfull av proviant: Jeg har pakket mat for ni dager frem til neste depot i Abisko.

Farvel til nok et hyggelig sted jeg har bodd

Det er leit å se bakenden på bussen forsvinne bak en bakketopp, men jeg vet hva dette går ut på nå, aksepterer en liten klump i halsen der jeg traver avsted langs regnvåt, svart asfalt. Etterhvert slutter det å regne; jeg må av med luen, for svetten hagler opp de bratte bakkene. Jeg ser turens første blomster på vei opp, og det sildrer i vann på alle kanter. På med solbriller. Kanskje jeg kan nå helt til Sorjus i dag? Jeg arresterer meg selv i å tolke situasjonen i lys av det jeg vil se; jeg begynner å lete etter indikasjoner på det motsatte, utover den dystre værmeldingen. Det svartner litt i vest. Idet jeg ankommer Ny-Sulitjelma ser jeg at det har svartnet mer enn litt, og innen jeg har skiftet og tøyd ut både regner og blåser det godt utenfor vinduene.

Vårtegn

Ny-Sulitjelma Fjellstue er en luksuriøs ubetjent turisthytte, her er både strøm, kaldt og varmt vann. Panelovner sørger for behagelige tyve varmegrader, og jeg har radio, mobildekning og lesestoff tilgjengelig; det er helt greit å sitte med en kopp varm kakao og se på uværet utenfor, det er meldt bedre i morgen. Mens jeg sitter her og glor på været tenker jeg på de fine påskedagene jeg har hatt sammen med mitt favoritt-turfølge: Det nydelige været ut fra Lønsdal, fantastisk natur opp Skaitidalen, kaffebesøk ved Kjelvatnet og den felles gleden over å endelig komme frem i regnværet, til dusj og varm mat, etter en lang etappe.

Skikkelig radio

For meg har Sulitjelma vært et av de stedene jeg har gått og drømt om underveis som en viktig milepæl. Når jeg kommer over på svensk side ligger hyttene tett innover, der er merking, og jeg er i gang med tredje siste etappe av turen. Neste gang jeg trår på norsk jord er jeg i Finnmark. For første gang øyner jeg en mulighet for at jeg kanskje skal kunne komme meg helt nord, selv om det er mange vanskelige valg som gjenstår, mange tunge stunder, mye smerte – men forhåpentligvis også mye glede, fine dager, flotte mennesker og en uforglemmelig turopplevelse. På tide å sette over kaffekjelen og begynne å glede seg!