Fjorden ligger der foran meg; små bølger skimrer i solskinnet, kaster spisse stråler på øynene. Den blå flaten er delt opp i vertikale stykker av de hvite mastene på seilbåtene i småbåthavnen og avgrenset av Fosen på motsatt side. En blåmalt kafé ligger i enden av gangstien som starter ved skotuppene og går helt ned til sjøen, en fyrlykt stikker opp mellom to av mastene uten seil. På en av to sidestilte benker med idyllisk utsikt mot sjø og noenlunde blå himmel sitter en skikkelse i signalblå fleecejakke og sort turbukse med oransje glidelåser, meg sett utenfra, og gjør noe helt vanlig – om enn noe uvanlig for stedet jeg sitter på, tar jeg meg i å tenke. Selvbevissthetens tiltrekkelse av blikk som ikke kastes. Bak meg går trafikken i bølger i takt med trafikklysenes skifter, de ruser motorene når de tar i gang, når de endelig kommer seg videre. Mellom meg og veien: Fortauet. En ansamling av ungdommer fra den videregående skolen siger langsomt forbi, mens to mødre på min egen alder må stoppe for dem ved søppelkassen i påvente av fritt leide til å buksere barnevognene rundt. Litt senere kommer en asiatisk kvinne gående, hun ser meg i øynene idet hun passerer, der jeg sitter og spiser av matpakken min på en benk som kanskje er litt malplassert i skjæringspunktet mellom park og trafikkmaskin. Møtet mellom et estetisk og et praktisk element i bybildet.

Kanskje tenker jeg på hun som smurte den, matpakken, de nennsomme hendene som løfter esken med lettmargarin av det hvite og grønne IKEA-brettet vi bruker til å flytte pålegg mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet med, den røde ostehøvelen med riller, Tupperware-boksen med salami som må ha vært åpnet for å realisere den andre og nederste skiven i stabelen. Om jeg i det hele tatt burde ha tatt imot en slik pakke, er ikke matpakke smurt av ens kone selve symbolet på en uselvstendig og lite likestilt mann? Papiret krøller jeg sammen og stikker i sekken, ikke ettertenksomt. Det faller meg inn å stoppe ved den ene av de to kafeene jeg passerer på vei hjem, om den skulle være åpen, og jeg tar sekken på ryggen før jeg stiller meg til å vente i lyskrysset, som lydig borger av byen handler jeg i tråd med trafikkreglene. Denne gangen. Når jeg ser sørover, oppdager jeg at den delen av himmelen som har vært bak meg har antatt gatenes farge, og det blåser slik som det pleier å gjøre før himmelens metaforiske sluser skal til å åpne seg. Regnjakken har jeg i sekken; den er slitt og bør byttes ut, for jeg kan ikke reparere den selv, vil ikke heller.

Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte «homolisten». Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Kaféen er stengt. Det er noen der inne, noen som har kommet på jobb en stund før det skal åpnes. Kanskje er det en ildsjel som har sørget for å holde liv i tradisjonen med en kafé akkurat her da forrigemann måtte takke for seg; det var en annen kafé her for noen år siden. Vedkommende pendler mellom innenfor og utenfor publikums sone, går frem og tilbake mellom lokalet og bak disken inne i det rødmalte bygget. Han er målbevisst og rutinert: Gulvet ble vasket i går kveld, og stolene og krakkene skal tas ned fra bordene, lysestakene skal ha nye telys, kaffe må kokes, ølkranene sjekkes, disken ryddes. Lokalets estetikk forandres gradvis fra arbeidsplass til et sted man kan trives, møtes, prates, drikkes under bordet og skilles for natten idet den neste dagen melder sin ankomst, med eller uten gode eller dårlige minner, ting man skulle ha sagt eller latt være å si. Kanskje er han ikke bevisst alle disse automatiske ritualene, ei heller at noen ser ham gjøre det og tenker over det for ham. Men ikke så lenge, snart er vinduet utenfor rekkevidde og den ansatte overlatt til seg selv og neste forbipasserende.

En gruppe barn i gule refleksvester står, ligger, sitter, løper, hopper, sutrer og ler seg rundt busstoppet, de er som en levende makroorganisme bygget opp av myldrende, fargerike individer med høyt lydnivå. Individer som skal fortelles at hver og én av dem er så utrolig unike at de kan – må? – bli hva de vil (bare det er bra nok for mor og far), selv om man på avstand ikke kan se forskjell på dem nå – og trolig ikke senere heller, når de fleste av dem etterhvert utgjør fremtidens kø foran kassen på Rema 1000 eller er den som kommer og setter seg ved siden av en på 07:55-bussen. Voksenpersonene som følger gruppen, som om de var hvilken som helst av de mange konstellasjonene av barn de får følge i løpet av et yrkesliv i barnehagen – og det er de jo også, uansett hvor unike de måtte være – passer på at ingen barn havner under trikken eller blir glemt igjen i gjemselleken bak søppelkassene. En jente i slutten av tenårene, hun later til å ta ut sine brutale estetiske behov gjennom tid tilbragt med en velassortert sminkepung, ser oppgitt på disse små, til tross for at det om et tiår eller to er en av hennes som står der med gul refleksvest og blir passet på av de samme voksenpersonene, eller av noen andre, kanskje til og med hun selv. Det er en stor oppgave å vokse seg klar til å forlate redet, slik hun kanskje selv snart er i ferd med å gjøre, det er de som ikke havner under trikken som overlever:

We have to continually be jumping off cliffs and developing our wings on the way down.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Solen har blitt gjemt vekk av skyene for en stund, og strekkets andre kafé kommer nærmere der den ligger i ly av gamle veggskilt som proklamerer at man her bedriver videoutleie; nå er det bare kioskvirksomheten igjen i nabolokalet til den nevnte kaféen. Der våger jeg ikke å gå inn, selv om det sitter en annen gjest der. Strikke-kafé. Det går sikkert an å skrive der også, eller lese, eller tenke på ingenting, men på et eller annet vis er det mer beklemmende uvanlig for en ung mann i starten av tredveårene å sette seg her, synes jeg, enn å spise matpakken i et veikryss til allmen beskuelse eller uten å bli lagt merke til, så jeg gir etter for den innbilte frykten og går forbi. Man kan skrive på kaffebar, hipstersteder (til nød) og de bruneste buler, steder med respatexbord med slitemerker etter halvlitersglass (ser jeg for meg), men ikke på strikke-kafé. Eller må jeg prøve nå som dette er satt på papiret? Hvem er det i så fall jeg skal bevise det for? Kinarestauranten ved siden av holder på å bli bygget om til massasjeinstitutt. En ubehagelig assosiasjon streifer tanken: Selv om de fleste slike sikkert er seriøse nok til å sette fornuftige grenser for massøsenes ansvarsområde, kommer fort assosiasjonene skapt av de det iblant skrives om i avisen – de som tilbyr massasje mellom stortærne, som det så fint heter – til å klebe ved resten også. Tanken blir ikke ved meg lenge.

De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)

Den nye buksen og de nye, svarte Nike-skoene er begge av den superlette typen. Softshell og flex, eller hva det nå er, det er nesten så det ikke merkes at man har dem på, men tvert imot sprader rundt bukseløs og barbent, uten fare for å bli hentet av menn i hvite frakker og lagt inn. Det er også noe å merke seg: At man ikke merker noe. Jeg undres litt på om det er dette som er det moderne mindfullness; i alle fall har jeg blitt mer oppmerksom på alt jeg ikke merker etter jeg gjennomførte et åtte ukers kurs i sommer. På en måte er det et vis å gjenoppdage jeget på, etter at man selv gikk tapt i mylderet av de som kan tenkes å sette seg ved siden av en på 07:55-bussen. For hvem er man egentlig når man skjønner at man ikke lenger kan – må? – bli alt man vil? Midt i spranget, der man kanskje fortsatt er i den umulige posisjonen hvor man forventer å få vite hvor det bærer? Kanskje er det spørsmålet det er noe galt med; i så fall er det noe vi har oppdaget for lenge siden – at det eneste vi har er nåtid, og åpner vi ikke øynene, mister vi den i sorgen over noe vi allerede har tapt, eller i søken etter noe vi tror vi trenger:

We should be blessed if we lived in the present always, and took advantage of every accident that befell us, like the grass which confesses the influence of the slightest dew that falls on it; and did not spend our time in atoning for the neglect of past opportunities, which we call doing our duty. We loiter in winter while it is already spring.

Henry David Thoreau: Walden

Eller for å si det hele litt enklere:

We are here on Earth to fart around. Don’t let anybody tell you any different.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Dette var jo egentlig kjent allerede på 1200-tallet:

They say there’s no future for us. They’re right.
Which is fine with us.

Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi

Parken jeg nå går igjennom har en gangvei gjennom seg, en organisk, men like fullt konstruert, linje i myke former i et formet landskap; det synes klart for meg at parker enten må sette opp en kontrast til naturen i klassisk planmessighet og symmetri, eller så må den imitere den; en leken form, som det heter, det er moderne. Spille naturlig bak en maske av moderne materialer, sminke. Mellomtingen blir vanskelig. Hva som får naturen til å tre best frem, er jeg usikker på, i valget mellom kontrast eller påtagelig imitasjon; jeg er en velkledd menneskefigur i en arkitekttegning i avisen, tilfeldig tilkalt for å realisere arkitektkontorets visjonære reklameplakat.

Mennesket har såvidt jeg har oppfattet alltid hatt dette behovet for å forme landskapet ut fra estetiske såvel som praktiske behov. Det må være fordi det estetiske er et grunnleggende behov på linje med det intellektuelle, fantasien krever like mye som vitebegjæret; vi er avhengige av å bære noe som er større enn oss selv under huden, for å spenne den opp, et reisverk. Det er evnen til å legge merke til – og glede seg over – to former som i et lite øyeblikk spiller opp mot hverandre idet man passerer en sølepytt: Et moderne, sylinderformet kunstverk som stiller seg side om side med søppelkassen i refleksjonen man får et glimt av i forbifarten; to runde gitter knyttet sammen av en lenke.

No method nor discipline can supersede the necessity of being forever on the alert. What is a course of history or philosophy, or poetry, no matter how well selected, or the best society, or the most admirable routine of life, compared with the discipline of looking always at what is to be seen? Will you be a reader, a student merely, or a seer? Read your fate, see what is before you, and walk on into futurity.

Henry David Thoreau: Walden

To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)

Jeg krysser hovedveien og fortsetter inn i skogen. Her er det ikke tilrådelig å gå om vinteren, det forstår man den ene gangen man prøver, og det husker man på så lenge at denne passasjen blir et slags symbol på den grønne årstiden, et vårtegn, eller det motsatte den dagen man innser at den siste turen for året ble gått for to uker siden. De solide trappene som går opp på siden av fossen innerst på stien er våte i dag, elven går stor i høstværet. Brus, klukking; florlett, sval kulde på huden allerede ved synet av vanntåken. Ingen driver trappetrening her nå, men en dame som sikkert er dobbelt så gammel som meg går oppover mens hun kaster ett og annet blikk til venstre over skulderen på den hvitskummende vannveien som noen fant ut at de skulle løfte frem i dagen igjen etter den hadde ligget i rør i årevis. Behovet for skjønnhet. Selv når det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt på noens kvartalsregnskap. Hva da med estetiske fag i skolen, som kuttes til fordel for realfag og gymnastikk – er det ikke en sammenheng mellom musikalitet og ferdigheter i matematikk? Er ikke estetisk kompetanse til syvende og sist det eneste som kan sette oss i stand til å sette pris på det å være menneske? Til å slutte å jage etter mer ære og berømmelse, nye prosjekter som loses trygt i havn, nytt avansement på karrièrestigen, større bil, mindre kone, nyere kjøkken, dyrere ferietur – for å sette pris på hva?

If you want to really hurt you parents, and you don’t have the nerve to be gay, the least you can do is go into the arts. I’m not kidding. The arts are not a way to make a living. They are a very human way of making life more bearable. Practicing an art, no matter how well or badly, is a way to make your soul grow, for heaven’s sake. Sing in the shower. Dance to the radio. Tell stories. Write a poem to a friend, even a lousy poem. Do it as well as you possibly can. You will get an enormous reward. You will have created something.

Kurt Vonnegut: A Man Without a Country

Det er vel bare et hjertesukk fra en kunstnersjel, tenker musikeren lett selvhøytidelig idet svetten bryter frem under fleecejakken i de bratteste kneikene, hvor jeg passerer barn på vei hjem fra skolen, barn som for ikke mange år siden stod med gule refleksvester på busstoppet og ventet på at noen skulle mase om at de måtte skynde seg videre, eller tålmodig ventende uten å havne under trikken; før vi vet ordet av det er de fremmede på bussen 07:55. Jeg er straks hjemme nå, snart lukket, låst, inne blant alle tingene. Møblene som har erstattet IKEA-varene som fortsatt tjente hensikten, de ulike glassene til ulike sorter rødvin, nedstøvede konvolutter med diverse vitnemål gjemt vekk i en bokhylle på øverommet, en fryser full av de rette identitetsmarkørene: Selvplukkede bær, kortreist hjortekjøtt, et hjemmespeket fenalår fra svigerfamilien, rundstykker til helgefrokosten, kanelboller etter oppskrift fra bakeriet i Lom. Hjem til tekniske innretninger fra Miele, Siemens og Whirlpool. Hjem til iPad, PC og mobilskjerm. Hjem til alt som kan fylle behov vi har skapt for å unngå å se oss selv.

In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change nor accident. The oldest Egyptian or Hindoo philosopher raised a corner of the veil from the statue of the divinity; and still the trembling robe remains raised, and I gaze upon as fresh a glory as he did, since it was I in him that was then so bold, and it is he in me that now reviews the vision. No dust has settled on that robe; no time has elapsed since that divinity was revealed. That time which we really improve, or which is improvable, is neither past, present, nor future.

Henry David Thoreau: Walden

PS: Jeg leser over denne teksten og må le av et annet Vonnegut-sitat: “Here is a lesson in creative writing. First rule: Do not use semicolons. They are transvestite hermaphrodites representing absolutely nothing. All they do is show you’ve been to college.” ROTFL.