Posts By Stein Jakob Nordbø

Nyttårsfeiring på Blefjell

Høsten gikk fort, med jobbing vegg-til-vegg og få muligheter til å røre på seg utenom en og annen tur bak huset. Da julen endelig nærmet seg, pakket vi bilen med ski, sekker, finstas, gaver, fjellstøvler, regntøy, snøtøy og så videre før vi vendte snuten mot vest. Siste del av julen ble feiret sørpå, og dagen etter årets siste arbeidsdag for min del, altså nyttårsaften morgen, satte vi oss i bevegelse fra Bøler, hvor vi hadde overnattet hos Christine og Eivind, som også skulle være med på tur.

Denne gangen hadde vi ikke sjekket snødybder annet enn på senorge.no, så vi var litt spent på forholdene, og det var en viss skepsis å spore ombord da vi begynte på stigningen. Da vi tok av fra hovedveien hadde det vært en viss uoverensstemmelse mellom hukommelse, kart og terreng, men vi lot kartet bestemme. Hukommelsen hadde rett. I høyden lå det snø, også i veibanen, men de nesten ti centimeterne med såle på veien vi hadde valgt over mot vannet vi skulle parkere ved hadde kollapset helt i det varme været (det var syv plussgrader), og bilen gravde seg helt ned og skjenet fra side til side. Spinnende på alle fire hjul med skyhøyt turtall gnagde vi oss opp bakkene i sikksakk (fra baksetet: «Det ser ut som et bilspill!») og satt med hjertet i halsen utfor, alt i cirka gangfart.

Vel fremme på parkeringen var det lite annet enn holke og råtten snø i sikte. Noen turgjengere på truger rådet oss til å velge en annen vei innover, så vi inntok bilen på nytt og kjørte videre innover. Klokken var egentlig mer enn nok da vi la i vei innover i ett-tiden, og skyggene strakte seg lange i den lave desembersolen.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Innover mot Blefjell med cirka akkurat nok lys til en tur innover til Eriksbu.

Turen innover forløp som den skulle, vi dreide av opp en trang dal like før Kroktjønn for å unngå å vasse i overvann, og vi tok oss tid til en liten rast før vi tok fatt på de siste bakkene ned til Eriksbu.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Sekkene er lastet med godsaker, som seg hør og bør når man skal feire nyttår.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Turfølget var godt fornøyd med å være fremme, selv etter en relativt kort etappe inn.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.

Kvelden forløp slik som kvelden skal på årets siste dag: Rømmegrøt og spekemat, øl og akevitt, småprating, sprudlevann, stjerneskudd og i seng like over tolv. Man blir trett av å være på tur, og så skal man opp å gå på ski dagen etter, i det lille lyset som er.

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Rømmegrøten er tradisjon på nyttårsaften

Spekematen skal anrettes pent til fest

Spekematen skal anrettes pent til fest

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Det er bedre å tenne lys enn å forbanne mørket

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.

Vi pakket det nødvendigste og satte avsted over de øverste Åklitjønnan. Været var flott og føret forferdelig; null problem når man ikke skal langt. Opp gjennom Fjelldalen hadde vi skispor å følge, og i et magisk midtvinterlys var det en flott opplevelse å karre seg oppover til lyden av en klukkende bekk som gikk delvis åpen. Vi kom ikke helt til Åklinuten denne dagen, nabotoppen fikk holde.

På vei opp Fjelldalen

På vei opp Fjelldalen

Lunsj i en helling.

Lunsj i en helling.

Kvelden kom idet vi nærmet oss Eriksbu igjen, til gryterett, rødvin gitar og generell sosialisering.

Christine henter frem skjulte talenter

Christine henter frem skjulte talenter

Neste dag var det meldt en del vind, så vi tok tidlig avgårde. Ingen grunn til engstelse, det blåste ikke på langt nær så mye som værmeldingen truet med. Faktisk ble turen ned fra fjellet i bil det skumleste: Det hadde fryst på, så forholdene som gav oss herlig fast overvann å gå på over Kroktjønn sørget for at den bløte veibanen var blå og livsfarlig. Etterhvert dukket strøbilen opp, og vi listet oss forsiktig ned før vi suste tilbake til byen.

Tilbaketur i gråværet

Tilbaketur i gråværet

SJN_1598

Bambi på glattisen, i medvind. Bare å la vinden ta tak i sekken og stå på stålkantene over Kroktjønn.

Snart ferdig med glattisen.

Snart ferdig med glattisen.

Som man sier: Ingen turte annet enn å si at det hadde vært en fin tur.

Monstrøst vakre vestland

Monstermast i vestlandsnatur; Nordfjordeid, september 2014

Monstermast i vestlandsnatur; Nordfjordeid, september 2014

Regnet har gitt seg; bursdagsmette tumler vi ut av hotellet på den første dagen med godt nok vær og lite nok øving til å kunne unne seg en fjelltur. De har satt opp flere monstermaster her nå.

Min nærmark: Nydammen

En fordel med å ha flyttet er at mengden uutforsket nærmark har vokst tilstrekkelig til at man for en tid fremover «alltid» har en ny krok å utforske. Planen var å se noe nytt, og der og da måtte vi kle oss etter forholdene, det var bruk for regntøyet.

Høsten er soppsesong; denne fikk stå i fred

På impuls stanset vi i et stikryss ved veien der jeg har jogget innom før, og vi satte kursen tilbake mot hjemmet, stikk motsatt av hva vi hadde planlagt. Regnet hadde gitt seg, og vi holdt god god fart på det sleipe underlaget langs Driftsvegen. Hjemme stod skitten oppvask fortsatt på benken, stuen var strengt tatt ikke eksemplarisk ryddig, på notestativet stod 56 sider med opera som jeg burde øvd på, men alt fikk vente. Det var friskt i været, og snart kunne vi forlate merket sti og begi oss langsmed kanten av en våt myr inn mot demningen i enden av Nydammen. Denne ble i følge et oppslag på stedet bygget i 1842 for å sikre vanntilførselen til Trolla Mølle, og selv i dag har man nytte av den: Myrtjernet inngår i drikkevannsreserven til Trolla. Etappen inn langs vannet bød på dagens første bushing i tett skog, det er lettere med dagstursekk og uten ski.

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Som på bestilling gled skyene til side da vi åpnet sekken, slik at vi slapp å komme hjem med våt presenning denne søndagen. Røkelaksblingsene ble inntatt tett inntil et sprakende kaffebål, hvor tørr ved hjemmefra og tennbriketter gjorde oppfyringen til en lett match trass i de våte forholdene, og Fruen sørget for pinne til grilling av marshmellows.

Koppen fikk jeg til bursdagen av svigerfar (han lager kopper og kniver) da Fruen og jeg hadde vært sammen et drøyt år

Det er travle tider for spillende folk om dagen, så vi var begge godt fornøyde med å kunne senke skuldrene sittende på et liggeunderlag ved bålet; man får en helt annen avslapning i skogen, med bålet, en brusende bekk og susing i tretoppene som eneste lydkulisse, og selv et par korte timer med skogens ro (som det heter i den berømte barnesangen) gjør vel så mye nytte som langt flere timer med innbitt terping på gjenstridige passasjer i orkesterrepertoaret.

Vi pakket sammen idet de første dråpene av resten av regnet landet på dammen.

Alenetid i skogen med bål og lokalhistorie

På jobb når andre har fri, det er musikerens lodd, og jeg ser en rød ryggsekk forsvinne i retning busstoppet idet jeg rydder lørdagsfrokosten inn i kjøleskapet igjen. Fri når andre kan gå på jobb, det er frilansmusikerens lodd, og jeg legger en fyrstikkeske i en plastpose, sniker et eple ned i posen med matpakke og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg en kopp denne gangen.

Blinklysene vinker sitt oransje farvel idet jeg lar meg oppsluke av den gulrøde skogen ved Fjellsæter; et par slitte crispistøvler trår radig innover en litt for tilrettelagt sti, det er enda glissent med folk ute. Snart forlater jeg stien og tempoet går ned, også gangfarten. Myk mose under støvlene, solgløtt mellom blader som mister stadig mer av det grønne; krokete furuer med grov bark. Tolv grader må være den perfekte turtemperatur. Jeg stopper opp og tar av meg sekken.

Stien forlates, stille tar skogen imot han som trår varsomt

En gulnet myr viser vei og ønsker velkommen

Levd liv

Levet liv

Det er slutten av september, og selv om jeg besøker skogen flere ganger i uken er det ekstra godt på en lørdag med god tid; alene i selskap med trærne og skyene og luktene og tankene. Jeg stopper og river med meg et par ark med never fra en bjørk. Lyden av en klukkende bekk lokker meg ned en bratt li, og jeg slår følge med bekken ned til Bymarkas største vann, Skjellbreia (visstnok fra Skjaldbreið, «bred som et skjold»), hvor jeg går rett på en velbrukt bålplass ute på en liten odde. Et lite fange med ved, vann i svartkjelen og en neve never nederst; det ryker litt stille før det begynner å sprake godlynt bak meg mens jeg pakker vekk fyrstikkesken.

Jeg tok ikke med meg noe å lese på, men det føles ikke som et savn, der jeg trekker inn duften av skog, myr og litt for sterk kokekaffe; bare én gang ser jeg en turgåer som stille trekker over myrene bak meg, det går en umerket sti her. En og annen regndråpe finner veien ned til der jeg sitter, men stort sett er regnet bare noe jeg ser, som tusen små ringer på et ellers blikkstille vannspeil.

Man trenger ikke så mye annet

Aftenposten bragte denne uken et innlegg fra Harvest, hvor artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at vi skal være bekymret for at enkelte barn ikke får nok skjermtid og «digital kompetanse», eller om kanskje mangelen på fysisk kompetanse og naturopplevelser er et vel så stort problem, og noe som skaper vel så store klasseforskjeller som det å vokse opp med ulik tilgang på iPad. Kanskje en variasjon over temaet bomullsbarn, men også en påminner om at vi stadig trekkes lenger vekk fra naturen, ofte av teknologiske fremskritt.

Jeg filosoferte av og til over den slags spørsmål da jeg var ute og gikk på ski i vinter, hvordan jeg i dagliglivet praktisk talt er totalt avskåret fra naturen om jeg ikke velger å oppsøke den, hvordan jeg av og til tar meg i å bli irritert når naturen legger begrensninger på min frihet i form av stengte veier eller kansellerte fly om vinteren; som om det vedkom den, naturen. Faktisk kjenner jeg mennesker som knapt nok har vært ute og gått utenfor veiene, langt mindre utenfor sti; i enkelte land er også mulighetene begrensede gjennom at selv nasjonalparkene er gjennomregulerte og avgiftsbelagte. Akkurat som mennesket trenger kunst, trenger vi også å komme nært på natur, både for å avmystifisere den og å forstå hvor mystisk den er, og for å innse hvor liten vår plass i den store helheten tross alt er. For ikke å snakke om verdien av avslapningen man får på tur, utetid er kvalitetstid.

På den annen side: Det er kanskje bare i vårt eget lille ekkokammer at alle er enige om dette, og både Aftenposten og Harvest leses vel som oftest av folk som gjerne vil kunne kjenne seg igjen i den slags og si seg enige over nok en munnfull økologisk kaffe der de/vi smører skivene til dagens markatur.

Det drypper lett, men regnjakken får ligge i sekken

Idet jeg går ned for å hente vann til slokking av bålet blir jeg vár en stein hvis form har fått meg til å stusse der jeg har studert baksiden av den over kaffekoppen. Det er en minnestein over Ernst Andreas Tønseth, i følge leksikonet en foregangsmann for friluftslivet i Bymarka. Når mørket senker seg over Bartebyen og Fruen entrer podiet i forbindelse med Olavshallens 25-årsjubileum skal jeg gi meg nettet i kast og finne ut at han var med på å starte Trondhjems Skiklub, Trondhjems Svømme- og Livredningsklubb samt Trondhjems Jeger- og fiskeforbund. Skiinteressen var også historisk gjennom at han sørget for at noen av skiene som i dag er utstilt på Skimuseet ved Sverresborg ble samlet inn og overlevert skiklubben ved innvielsen av Skistua i 1896; han la med det grunnlaget for det som visstnok regnes som verdens eldste skisamling. I tillegg var han visst en pådriver for at det skulle anlegges skiløyper i området her, og dermed står også jeg i takknemlighetsgjeld til denne mannen jeg ikke har møtt, her jeg står ved minnesteinen fire dager etter syttifemårsdagen for hans bortgang.

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

I morgen blir det en ny tur, bålkjelen står på kjøkkenbenken i en pose sammen med turkoppen.

Høsten er i anmarsj

Nå er den her, frisk, fargerik og vakker; Bymarka/Trondheim, september 2014

Nå er den her, frisk, fargerik og vakker; Bymarka/Trondheim, september 2014

Høsten er over oss, det skjedde på en uke: Den ene helgen var vi på tur med et vennepar og lurte på om vi skulle vrenge av oss og hoppe i vannet, nå har fargene kommet, og luften er ikke lenger like sommertykk og varm. Vi er heldige som lever i et land med så varierte årstider.

Revitalisering

Kom til hektene igjen, Bymarka Trondheim september 2014

Kom til hektene igjen, Bymarka/Trondheim, september 2014

Litt søndagsslappe etter en lang uke; orker vi gå ut? Selvsagt, det er alltid verdt det: Frisk luft (og te!) lader batteriene langt raskere enn sløving i sofaen foran den sprakende peisovnen.

Etterpå: Rutevalg

Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager av tilværelsen som gikk med til å studere kart av ulike slag året før avreise; hver eneste lille dal ble gått i fantasien, og høydekotene ble nøye studert i de digitale kartene på ut.no samtidig som jeg sammenliknet med bilder og turbeskrivelser fra tidligere NPL’ere for å få et inntrykk av terrenget; alt sammen bare for å sette det hele på hodet i møtet med realitetene og været. Likevel var det ikke bortkastet tid, for alle undersøkelsene, om resultatet ble skrevet ned eller ei, dannet sammen med lokal informasjon og værmeldinger et godt beslutningsgrunnlag. Vet man ikke nok, kan man heller komme opp med de beste løsningene når man blir nødt til å være kreativ, ei heller vet man hvor man skal begynne å nøste om en replanlegging blir nødvendig.

Til slutt endte jeg opp med å følge en rute som likner mye på den de fleste går:

  • På sykkel fra Lindesnes til Ljosland: Det var faktisk litt snø på Lindesnes da jeg startet, men vanligvis vil det ikke være det. Uansett ville jeg måttet følge hovedveiene her, så jeg var glad for å ha valgt sykkelen. Dersom jeg hadde gått motsatt vei, ville jeg nok gått til fots de siste milene, men på starten av en langtur vil en uke med veitrasking med tung sekk gi for stor risiko for skader før kroppen er vant til belastningen.
  • Ljosland til Haukeliseter: Som mange andre valgte jeg Setesdalsheiene nordover til Haukeliseter, og jeg tror dette kan være et fint område; det er ingen ulempe at hyttene ligger tett på turens første skidager, for sekken kjentes mer enn tung nok. Ikke ulikt mange før meg fikk jeg en del vær her, og værfaste dager i fleng. Kanskje Austeheiene ville gitt meg en enklere passasje, eller kanskje ville vært greiere om ikke 2014 hadde vist seg å være et år med ekstra mye vind og snø sørpå mellom desember og mars.
  • Haukeliseter til Finse: Med et ekstremlavtrykk på vei mot landet da jeg skulle starte fra Haukeliseter, valgte jeg å ta en pause for å se an været. Været vedvarte, og jeg utsatte etappen til slutten av turen; det tror jeg var en klok beslutning, ellers ville jeg ha blitt tatt igjen av våren lenger nord. Da jeg endelig fikk prøvd meg på denne biten, havnet jeg i vårløsningen, men turen er i utgangspunktet ganske grei med tanke på ruteplanen, det er DNT-hytter hele veien.
  • Finse til Otta: Skarvheimen byr ikke på så mange rutevalg, jeg hadde til og med kvisting enkelte steder, og fra Sulebu valgte jeg å gå innom Tyinkrysset før jeg tok meg inn i Jotunheimen langs skuterløypen over Tyin og videre over mot Gjende. Fra Gjendesheim finnes en del valgmuligheter, og jeg valgte å følge skiløypenettet nedover Sjodalen til Melingen litt forbi Lemonsjøen Fjellstue, før jeg tok av nedover mot Lalm og gikk til fots langs Baksidevegen til Otta.
  • Otta til Røros: Denne etappen var den som krevde mest planlegging av rute. Enkelt opp fra Otta til Mysusæter/Rondane Spa og videre gjennom fjellet til Dørålseter der kvisteløypene pleier å gå. Derfra valgte jeg å ta meg ut østover via Fallet og følge riksveien mot Folldal på grunn av lite snø og åpne elver; ideelt sett ville jeg ha gått over mot Grimsdalen og brukt skiløypene på Folldal-siden. I Folldal ble jeg pekt i retning av en skiløype mot Grimsbu, og her hadde de gode råd: På grunn av lite snø tok jeg en lite trafikkert vei langs Folla til Rykroken og så opp til Lomsjøen og Savalen. Derfra fulgte jeg skiløyper og vei over til RV3 og tok over Lonåsen på ubrøytet setervei over til Vingelen, hvor jeg fikk tips om å følge seterveiene videre til Dalsbygda. Så fulgte en lett dagsmarsj delvis i oppkjørte løyper og delvis på vei over Sætersjøen og ned til Røros. På etappen fra Otta til Røros hadde jeg svært lite snø, men ellers er jeg fornøyd med rutevalget; seterveiene var stort sett ikke brøytet, men det fantes ofte skuterspor som gjorde turen lettere.
  • Røros til Storlien: På Røros våknet jeg til et skikkelig uvær, og etter å ha blitt frarådet å følge planen (Glåmos-Kjølihytta-Væktarstua), tok jeg skiene fatt langs riksveien til Brekken og Stugudalen. Fra Væktarstua er det permanentstakede løyper å følge, men fra Storerikvollen jeg tok over myrene for å havne på Storlien; terrenget på norsk side nord for Meråker er ganske lite skivennlig sammenliknet med det svenske alternativet, dessuten fristet en hvilehelg med min kjære i passe kjøreavstand fra Trondheim.
  • Storlien til Nordli: Opp fra Storlien kan man følge merkede skuterløyper til Skalstugan, og derfra er det en grei marsj over til Bellingstua (Innstua, som står på kartet, er stengt). Videre kunne jeg ta langs sommeløypene over mot Vera og inn i Blåfjella/Skjækerfjella – et nydelig område. Ryggen langs Sæterfjellet var grei å følge, og Stigådalen bød ikke på store problemer høyt oppe. I stedet for å følge Stigåa helt ned mot Stormyra burde jeg gått dalen inn til Grønlivatnet i stedet, for her kjører folket på Gaundalen skuter inn til kraftverket sitt. Over til Gjevsjøen valgte jeg å omgå Holden Fjellgård og heller krysse Holderen over til Björkede for å kunne bruke skuterløypene på sørsiden av Gjävsjöströmmen og gå rett over Gjevsjøen. Opp fra Gjevsjøen Fjellgård var det ekstremt kupert og tungt et lite stykke, men så gikk det lettere over fjellet til Fossdalen. Planen herfra var å komme seg over mot Litl- og Stortissvatnet, men jeg var tom for mat og føret var så dårlig at jeg valgte en tidsmessig sikrere rute med labbing/skigåing på riksveien inn til Nordli.
  • Nordli via Hattfjelldal til Umbukta: For det første: Skal man innom Hattfjelldal, bør man ha et depot der (f.eks. på campingen), ellers blir det mye å bære på denne etappen. Alternativet er å ta ned Tiplingdalen og følge Nordlandsruta nord for Børgefjell, så slipper man Susendalen og Røssvatnet. Fra Nordli til Røyrvik har man egentlig ikke noe reelt valg annet enn å følge veiene. Ned Susendalen til Hattfjelldal venter mer vei, og avhengig av isforholdene på Røssvatnet får man mer eller mindre behov for asfalt-tråkking også her. Med unntak av lyspunktet Børgefjell er vel dette den kjipeste etappen av Norge på langs. Okstindan og områdene rundt var et stort pluss og en herlig belønning på slutten av etappen.
  • Umbukta til Sulitjelma: Fjellene nord for Umbukta må jeg besøke igjen, der var fine hytter og herlige fjell; her er det ikke så mye rutevalg å gjøre. Jeg valgte å spare en dag ved å gå over Saltfjellet langs E6, og selv om det ble en finere tur enn jeg hadde trodd, må jeg nok tilbake og besøke Krukkistua, som så mange snakket så pent om der oppe. Junkerdalen går på tvers av ruten man må følge mellom Lønsdal og Trygvebu; det lønner seg å gå skrått ned mot Graddis og følge sommerløypen ned gjennom skogen; alternativet (traktorslepen i bunnen av dalen) er svært rasfarlig og delvis istykkerrast i følge en NPL’er jeg møtte. Denne veien er visstnok heller ikke bra på sommerstid. Opp igjen fra Graddis valgte vi sommerstien til der den krysser riksveien, så langs veien opp til avkjørselen inn mot Trygvebu. Man kan ringe fjelloppsynet for å få oppdatert informasjon om forholdene i den skredutsatte Skaitidalen; han jeg snakket med hadde forøvrig rett: Den er langt bedre enn sitt rykte (og en fantastisk naturopplevelse!). Det blir litt veitrasking rundt Sulitjelma, men ikke grusomt mye.
  • Sulitjelma til Abisko: En fantastisk etappe, men se opp for en enorm hengeskavl i siste utforbakke mot Sorjushytta (den er visst der hvert år, og den er temmelig høy). I Sverige finnes fine hytter som ligger mer enn tett nok, merking fra litt sør fra Ritsem og helt frem (om man ikke velger å gå sine egne veier). Badstuene kan anbefales.
  • Abisko til Kautokeino: Jeg valgte raskeste vei, men hadde jeg vært tidligere ute (dvs mindre forsinket), ville jeg ha lagt om planen her og tatt en sving innom indre Troms; nok en ting jeg vil gjøre senere. Det er merkede skuterløyper fra innerst i Torneträsk (rett øst for Laimoluokta) og helt til et par kilometer fra grensen mellom Finland og Finnmark. Overnatting inne er mulig i vindskyddet ved Kamasjaure og ved sportsfiskeanlegget ved Råstojaure. Skuterløypen mellom Goahteluoppal og Kautokeino starter på elven.
  • Kautokeino til Olderfjord: Det går skuterløyper mye av veien, men følger man dem blir turen ganske mye lenger enn nødvendig. Jeg fulgte merking fra Kautokeino til Masi (billig overnatting på turistsenteret der), så tok jeg «på frihånd» over mot Jotka (supertrivelig fjellstue!) og videre parallelt med Stabbursdalen over mot skuterløypen ned til Olderfjord via Fransvannene. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke hatt depot i Olderfjord og heller holdt meg til skuterløypene over Hatterfjellet, slik at jeg kunne brukt ski helt til rett før innslaget til Nordkapptunnelen.
  • Olderfjord til Nordkapp: Her er det mulighet til å gå opp på fjellet igjen i Smørfjord, men jeg lot være pga været. En snarvei ved Repvåg kuttet en drøy mil med europavei, og med lav skredfare kuttet jeg ytterligere to mil ved å ta opp Polldalen på Magerøya i stedet for å gå via Honningsvåg. Det siste stykket til platået valgte jeg å følge europaveien/skuterløypene.
  • Hjemreise: Fly fra Honningsvåg er dyrt og innebærer mange mellomlandinger; fra Alta går det direktefly til Oslo, og er man heldig kan man komme sørover for en drøy tusenlapp. Bussen fra Honningsvåg kostet rundt 300 kroner og brukte tre-fire timer.

 Nettressurser

Under planleggingen var det fantastiske internettet et uunværlig redskap, og disse lenkene kom godt med:

To tårn

To tårn viser vei, både for de som ferdes på sjøen og for de som surfer på nettet; Aure juli 2014.

Stille sommerkveld, det blir svalere i luften. Vi er på hyttebesøk hos tante og onkel, og nok en varm sommerdag med båt, is-spising og krabbefiske går mot slutten. Man setter pris på slike dager på Nord-Møre. Over et glass rødvin kan vi se et blekrødt ekko av dagen i fjorden nedenfor terrassen, og sjømerkene blinker stille i takt med tårnet som holder de digitalt surfende på rett kurs natten igjennom.

Loffing på Fosen

Fruen taster på mobilen mens jeg fester sikkerhetsbeltet; «Nei, jeg kommer ikke på brukernavnet mitt på inatur.no, prøv den andre epost-adressen min.» Vi er varme, glade og har magene fulle av is fra kafeteriaen som nå befinner seg noen meter under oss. Hun ender med å opprette en ny bruker idet lemmen går ned og jeg starter motoren, jeg følger køen i land på Rørvik i andre gir, og luften fra aircondition-anlegget blir raskt svalere. Har vi glemt noe, eller rettere sagt: Hva har vi glemt denne gangen? Vi stopper for innkjøp av (nok et!) minnekort til kameraet i Åfjord, samt Eurax; på fisketur i juli blir vi neppe alene.

Jeg må stå på bremsene da innkjøringen til Lonin gård og camping kommer litt brått på, og Siri sørger for at 30 kroner fra «bompengekassen» mellom forsetene flyttes over i en konvolutt og slippes i postkassen som er satt opp litt lenger inn i veien, nå er vi snart der. Det er varmt i Trøndelag – kanskje den fineste dagen i 2014, tror vi – i skyggen ligger temperaturen høyt oppe på øvre halvdel av tyvetallet, og solen steker uforstyrret av vind der vi løfter sekker og fiskestenger ut av bagasjerommet. Velkomstkomiteen er allerede på plass, og vi passer på å få kverket like mengder klegg og blinding mens vi gjør oss klare til avreise, selv om det egentlig ikke gjør noen forskjell – for hvert insekt vi klemmer flatt kommer der tre i begravelsen, og de ser ut til å kose seg med besøk fra byen.

Med bilturen bak oss har vi eventyret foran oss

Vi oppdager raskt at Fosen er et grønt land, bestående av rullende åser med frodige lyngheier og myrer, brutt opp av enkelte partier med bart sva og bratte stup; det kreves heller ikke mye fantasi å oppdage at denne turen ville vært av de bløtere om været hadde vært litt mer typisk trøndersk, nå surkler det bare lett i uttørrede myrer under fjellstøvlene. Fosen Turlags rødmerkede sti går fra parkeringsplassen innenfor Lonin og opp på toppen Dåapma, men vi skal ikke så langt, faktisk er vi ikke helt sikre på hvor langt vi skal. Vi, som alltid har en plan, «gå fra Kongsvoll til Åndalsnes», «gå fra Lindesnes til Nordkapp», «gå fra Ringebu til Lillehammer», skal lære oss å loffe, å traske rundt uten mål og mening, fiske, fyre bål, ta bilder. Det er godt vi er utstyrt med både fiskestenger og tykke bøker.

Innover heiene på rødmerket sti, en av de få i dette området

Varmen tar på, og det er fristende å ta frem klisjeen om at «form er ferksvare» der stien gjør et lite dykk ned under tregrensen for å krysse en elv. Under broen renner det knapt nok vann. Før avreise hadde vi lest det vi kunne finne på nett om turer på Fosen, og én av turbeskrivelsene vi kom over starter med å spørre «Hvorfor dra til Saltfjellet, Børgefjell eller Finnmark?» Børgefjell hadde faktisk vært en aktuell kandidat helt frem til avreise, men ingen av oss var så lystne på å bruke en av årets fineste dager i bil langs E6. Faktum er at broen vi krysser og stien vi befinner oss på er de eneste av sitt slag i mils omkrets og nær sagt de eneste spor etter folk vi skal se på hele turen.

Fosen: Bølgende åser, myrer, spredt skog og enkelte partier med bart fjell

Målet for dagens tur er å komme inn i området der fiskekortet vårt er gyldig, rundt regnet Åfjord kommune. Vi slår opp teltet på kommunegrensen, etter å ha kommet oss opp fra de tunggåtte myrene rundt Skurvvatnet. Der nede så vi over på Skurvhytta, som man kan leie til en rimelig penge. Noen lokale turgåere vi møtte på kunne fortelle oss at man i vannet her har gode sjanser for å få kilosørret, og leier man hytte, får man også tilgang til båt og garn. Etter en rask veddugnad i et buskas i nærheten stuper vi inn i teltet for å få en pause fra kleggen.

Matlaging i ly for vinden

Livet er ikke det verste man har...

...og NU er kaffen klar!

Det blir en nydelig kveld. Da vi kom ut av teltet iført shorts og slippers, hadde vinden tatt seg opp og luftrommet var atter fredelig, så vi slo opp en liten levegg for å få ly til matlaging. Solen hang fortsatt høyt på himmelen, og selv om vi ikke hadde gått spesielt langt, smakte hjemmetørket middag like godt som mat pleier å gjøre på tur; spesielt siden vi skulle ha lapper til kveldsmat. Leirbål. Fotografering. Roen senker seg.

Å bæra vatten...

Et hjerte

Kveld på Fosen

Etter en litt bråkete natt blir det frokost i teltet med dørene på vidt gap, solen gjør Lille Runde Røde til en bakerovn til tross for ganske så sterk vind. Hva nå: Topptur på Dåapma, labbe til et annet sted, fiske? Fiske. Vi tar ned teltet og heiser sekkene opp på ryggen. En kompasskurs tas ut for sikkerhets skyld, selv om terrenget er ganske lettnavigert. Det tar oss ikke mer enn en drøy halvtime å nå det første vannet vi har tenkt å fiske i; ute på odden tar vinden friskt tak og trekker krappe bølger tvers over det lille vannet. Jeg gjør et «prøvekast» for å se hvor langt ut av kurs sluken blir blåst og sveiver raskt inn igjen da jeg ser den lande litt vel nært land lenger ned langs bredden. I enden av snøret henger dagens første ørret, dette lover bra. En halvtime senere tvinger vi oss til å slutte å fiske: Lunsjen er sikret, og jeg gjør opp fire fine stekefisk i vannkanten.

Klar til avgang

Fisketur i vindvær

Lunsjen er sikret!

Finnes det bedre turmat enn nystekt ørret?

Vi trekker oss litt opp fra vannet før vi slår opp presenningen til ly for vinden og steker fisk, begynner å få taket på dette med å loffe nå. Tre kast i neste vann og turens største ørret er sikret, man kan like Fosen. Det kommer ingen flere fisk opp fra dette vannet i denne omgang, men vi er tross alt på loffe-tur, og med tilsammen nesten en times gange får det være nok for i dag, vi går på leting etter teltplass. Mens vi står og vurderer en aktuell flate kjenner vi turens første drypp fra oven. Siri er raskt ute: «Finn fram presenninga!» Med ni kvadratmeter presenning rundt oss og sekkene har vi en riktig trivelig vindsekk å stå ut skuren i. I tillegg har vi kamuflasje, duken går ganske bra i ett med omgivelsene, og når vi etterhvert kikker oss over skulderen får vi øye på en flokk med rundt femti tamrein på åsen rett bak oss. Vi blir sittende i skjul og glede oss over å være tett på dyrene, selv om de er tamme.

Turens største!

Vi fikk en reinsflokk på nært hold

Vi er oppdaget

Etter regnskuren kommer teltet opp, og vi bygger uteplass med presenningen i forlengelsen av den mest skjermede inngangen. Siri lurer en ørret til, og jeg får lest noen sider i romanen min, ikke så verst med ferie. Vi myser utover vannet, leser, fisker, kryper i ly for en og annen skur. Kvelden blir sen, solen går ikke ned før nærmere midnatt her i Trøndelag på sommeren. Fiskesuppe til kveldsmat.

Ly for skiftende vær til matlagingen

Gryterett til middag

Koker fisk til fiskesuppen

Kveldsmaten er klar!

En nydelig sommerkveld utenfor teltet

Også denne natten blåser det friskt, men vi er friske, raske og klare til en topptur etter frokost. At det er en tidlig morgen skal vi ikke skryte på oss, vi er da ute for å loffe; da solen begynte å steke på duken, åpnet vi bare dørene og slumret videre, nå med utsikt. Fra teltplassen ser vi opp mot Dåapma, en topp i området, men ikke den høyeste, og hun som har vokst opp i hjertet av Sunnmørsalpene synes vi bør kalle den ein haug. Faktisk trodde vi like til vi skulle reise at vi skulle få gleden av å gå i en nasjonalpark oppkalt etter denne haugen, slik dette internettet flyter over av referanser til Dåapma nasjonalpark. Imidlertid viser det seg at disse planene ble skrinlagt i 2012.

Det er ikke langt å gå, og vi spretter fra tue til tue med lyngen knasende under skoene, kun topplokkene til sekkene på ryggen. Ettersom vi vinner høyde kan vi se milevis med knauser, åser og hauger i alle retninger, alle like grønne, bare brutt opp av enkelte partier med nakent sva. Kleggen surrer der vi kommer i ly, solen steker, og etterhvert blir jeg nødt til å legge capsen i sekken da vinden napper den av meg og sender den avgårde bortover heia.

Vannene blinker om kapp i solen, jeg er overbevist om at det er ørret i mange av dem

På vei opp snakker Fruen varmt om hvor godt det er å tråkke sine egne veier, uten sti, og jeg kan ikke annet enn å bifalle det utsagnet. Hvor enn vi går, finner vi ingen spor etter andre, og ingen kan se at vi har vært her heller. På toppen kan vi se av boken som ligger i en postkasse at første besøk her oppe i 2014 var for et par dager siden, så dette er et område med ganske lite trafikk. Dessverre ligger også en innhegning for rein her oppe, hvor vegetasjonen er helt nedslitt og alt det grønne er erstattet av tørr sand og grus.

Innhegning rett bak toppunktet

Løfter man blikket og dreier nordover, fanger et TV-tårn og en vindmøllepark oppmerksomheten, før man igjen finner rytmen i grønne heier, daler, små og store hauger, og myriader av blinkende vann hvor ørreten bare venter på en blank sluk. Ved ett av dem ser vi en liten rød prikk ute på en odde, der kom vi fra. Vi legger turen om en av de andre haugene på veien ned og småløper der vi må krysse en (nesten tørrlagt) elv i ly for vinden, det er «én og annen» flygende blodsuger ute på tokt i dag også.

Vi skriver oss inn i mantallet på toppen av Dåapma

Vi skriver oss inn i manntallet på toppen av Dåapma

Elvekryssingene utgjorde ikke noe stort problem (men naturens eget luftvåpen passet godt på områdene rundt)

Plutselig snur vinden, den er kald. Det blir færre lyder å høre i naturen. Været er på vei. Vi kommer oss inn i teltet før de store og tunge regndråpene begynner å hamre ned over landskapet, vestavinden løfter sky etter sky innover åsene, og det bråker godt i duken når de tømmer seg over Lille Runde Røde. Primusen suser, og snart lukter det kyllinggryte, senere kaffe. Etterhvert blir vi lei av å sitte inne, så vi drar på oss full regnhabitt og legger i vei med slukstengene høyt hevet.

Gang på gang brytes den regndråpemønstrede, gråblå flaten av små plask der sluk og spinner lander, og vi sveier inn i stillhet, alene med egne tanker inne i hettene. Med ett brytes stillheten av et større plask, en blank kropp viser seg i vannflaten; Siri er i ekstase: «Denne er stor!» Hun kjører fisken tålmodig, gang på gang har vi den inne på grunt vann, bare for å se den rase avgårde igjen ved synet av han som nå har manøvrert seg ned på stranden for å ta imot. Til slutt har den ingen flere krefter igjen, jeg kan bare plukke den ut av det våte element og konstatere at morgendagens fiskemåltid er reddet. Det er to fornøyde fiskere som rusler tilbake gjennom regnet til kakao, marshmallows og akevitt til kvelds, samt lapper.

Siris største ørret fylte hele kjelen

Neste dag tar fatt der den forrige slapp, det trommer lett på duken. God tid til frokost. Skulle ikke vi flytte teltet i dag? Hvorfor det? Vi bestemmer oss for å bli værende og bevilger oss heller en ekstra bit med sjokolade til morgenkaffen. Som på bestilling stopper regnet idet vi kommer ut, men vi beholder regntøyet på: Uten vind blir det fort mye aktivitet rundt ørene på oss der vi fisker oss rundt vannet vi ligger ved. Siri trekker to på rad før jeg rekker å få ut snøret, så er det stille en stund, solen er fremme. Idet det blåser litt opp og solen forsvinner bak en sky, biter det igjen på begge snørene; den er litt kresen på været, denne ørreten.

Nyter restene av kveldens fiskesuppe

Ikke så verst å loffe, når kleggen endelig gir seg for kvelden

Denne dagen får vi gjort unna noen sider i bøkene våre: Været blir varmere og varmere, og vinden forsvinner til slutt helt. Da er det godt med en time-out bak myggnettingen, det er slitsomt å fiske fem timer i tett gore-tex i solskinnet. Vi slumrer litt, spiser godteri og leser. Som de tidligere dagene forsvinner kleggen i seks-syv-tiden, og vi kan nyte fiskesuppen i lyngen foran teltet, fulgt av livets vann og kokekaffe. Kvelden blir behagelig, og Siri svinger stangen i solnedgangen mens jeg jakter med kameraet i det varme kveldslyset; begge er godt fornøyde når vi sovner liggende oppå posene i den varme sommernatten.

Solnedgang på trøndersk

Kveldsfiske

Kveldsfiske

Stein tar bilde av Stein

Stein tar bilde av Stein

Siste dag på tur er like nydelig som de andre, nok en porsjon vakuumpakket havregrøt settes til livs sammen med resten av kaffen. Vi pakker i ro og mak og rusler hjemover med et halvt øye på kartet, finner igjen stien oppe ved Skurvvatnet og passer på å ta pausene der det blåser mest. Nå er det over tretti varmegrader, og selv en tretimers rolig tur tar godt på. Vi hiver sekkene inn i bagasjerommet og sørger for å lukke dørene fort etter oss, på parkeringsplassen er det like mye klegg som da vi kom. I Åfjord handler vi halvannen liter kald drikke, det er trykkende varmt i skyggen, og vi ser frem til reker og musserende vin på terrassen etter en annerledes, men like fullt avslappende, sommertur; vi har lært oss å loffe.

Vi fant igjen merkingen

Krokfuru ved parkeringsplassen

Etterpå: Overnatting

Med over hundre dager på tur følger et tilsvarende antall netter. Min kone sa det best, hun fulgte alle NPL-blogger hun fant og gjorde sine observasjoner:

Forskjellen på dei som er i 20-åra når dei går Noreg på langs og dykk som er i 30-åra, er at gamlingane vil ha litt meir komfort og oftare finn tak over hovudet.

— Siri

Noen følte seg truffet: Jeg bodde inne der jeg hadde muligheten. Utover komforten hadde dette den hyggelige bieffekten at jeg traff en mengde utrolig hyggelige mennesker jeg ellers ikke hadde møtt, og de hadde alle sin historie å fortelle, gjerne om stedet jeg bodde på: For eksempel vet jeg nå at gården på Tollefsa har vært i samme familie siden 1500-tallet og at utleiehuset på Furuheim ble flyttet opp fra Mosjøen da fruen i huset kom til gards, jeg har kikket inn på ysteriet ved Sæterstad gård, og jeg har overnattet på en gård med egen flystripe. Listen er lang, og dét uten å nevne alle de koselige DNT-hyttene.

wpid-NPL_0580.jpg

Farvel til Tollefsa en tidlig morgen

DNT-hyttene har jeg vært flittig bruker av tidligere, og jeg gledet meg over å få besøke mange jeg ikke hadde sett før i løpet av denne turen; det er interessant å observere at det fra Trøndelag og sørover finnes selvbetjente hytter, mens i Nord-Norge fikk jeg vite at dette var prøvd ut, men forlatt fordi folk ikke gjorde opp for seg. Norge på langs ville krevd mye mer planlegging uten DNTs hyttenett.

Argaladhytta

Argaladhytta

I tillegg til de norske hyttene fikk jeg stifte bekjentskap med svenske selvbetjeningshytter, hvor man gjerne har en stugvärd som fyller omtrent samme funksjon som hyttevakten enkelte turlag velger å sende ut på hyttene sine i høysesongen. På STF-hyttene tok de ikke kort (nytt av året, fordi man ikke får validert bankkort med chip uten mobildekning), men man kunne forhåndsbetale på betjente hytter eller få med seg en giro og betale senere. Noen av hyttene jeg var innom i Padjelanta tilhørte BLT, og de krever i utgangspunktet kontant betaling i perioder med betjening, men når stugvärden ikke er tilstede tillates girobetaling. Både STF og BLT har alltid ett rom stående ulåst når hyttene ikke er betjente.

Alesjaurestugan

Alesjaurestugan

Telt: Hilleberg Allak

Med på turen var teltet Fruen og jeg bruker på tur, en Allak fra den svenske produsenten Hilleberg. Det er ikke så gammelt: Vi gikk til anskaffelse av vårt første kuppeltelt i fjor etter å ha gått lei lav sittehøyde i det gamle; gamlinger med komfortbehov, altså. Gammelteltet er et rundt ti år gammelt tremannstelt fra Helsport som er lavt i den ene enden, slik at det kun er akkurat i inngangen vi kan sitte oppreist. På det nye teltet har vi i tillegg til høyden hver vår inngang med tilhørende fortelt, og det er jo luksus selv for gode venner. Eventuelt kan vi ha sekkene på den ene siden og kjøkken på den andre, som på en ganske så vindfull tur i Rondane i fjor:

Steker lapper i ly for vinden

Steker lapper til kvelds i ly for vinden

Teltet har en uvant, men smart, oppsettsprosedyre: Man trer endene av stengene i hver sin lille lomme på utsiden og henger duken opp i stengene ved hjelp av klips. Dette går fint å gjøre alene selv når det blåser, og det er greit å gjøre med vottene på. For å slå det ned er det motsatt prosedyre. Med tolv barduner permanent montert på teltet fant vi fort ut at det lønner seg å bunte sammen bardunene når teltet pakkes, så blir det ikke så lett floke når det skal opp igjen. Bardunstrammerne er forresten supre: Man strammer bardunene inne ved teltduken i stedet for nede ved pluggen, genialt.

Delvis nedslått telt

Delvis nedslått telt, nært Skalsvattnet i Sverige

Jeg har blitt spurt om ikke det er farlig å gå på tur med telt uten stormmatter, og før jeg prøvde ville jeg sikkert vært enig, men Lille Runde Røde er mitt andre telt uten slike, og jeg savner det ikke. Etter å teltet både sommer og vinter uten stormmatter, har jeg kommet til at det nok mest er overtro, man spar allikevel snø opp på teltveggene om vinteren. Eventuelt måtte problemet ligge i det å skulle få teltet til å stå godt når det er dårlig pluggjord (eller tele i bakken), men jeg vet ikke om steiner på stormmattene da vil være tilstrekkelig til at teltet står trygt.

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Lille runde røde i vinterlige omgivelser

Så langt har vi fått prøvd teltet i alt fra skikkelig vindvær (både i Rondane og Dovrefjell) via stille sommerkvelder til kalde og vindfulle februarnetter, og det har stått været av med glans. Når det virkelig blåser (slik at det er tungt å stå oppreist) klirrer det ganske mye i glidelåsdragerne til hoveddøren, og dersom en av kortsidene på innerteltet vender mot vinden er det vanskelig å unngå at ytterduken blir presset mot innerduken; ved normalt vær er ikke dette noe problem. Det er godt å vite at teltet tar vinden like godt fra alle kanter, slik at vi ikke trenger å sove dårligere om den skulle snu i løpet av natten. Luftingen er også utmerket, med to store ventiler øverst og mulighet for å åpne dørene på vidt gap for skikkelig gjennomtrekk (og panoramautsikt fra soveposen) på varme sommermorgener eller klare vinterdager.

God morgen!

God morgen!

Som telt på en alenetur er det kanskje i tyngste laget, tatt i betraktning at selv om jeg pakket ut alt jeg hadde i innerteltet var det fortsatt plass til overs; hadde jeg hatt råd til det, ville jeg hatt disiplin nok til å bo i et mindre (og lettere) telt. Når det er sagt, er det jo en fantastisk luksus med litt armslag når teltet først er oppe, og det er godt å slippe å velge mellom å kunne lage mat inne eller å ha sekken under tak.

Morgenstemning

Morgenstemning i Skjækerfjellene

Sovepose: Ajungilak Tyin 5-sesong EXP

Et vanskelig spørsmål før avreise på langtur: Dunpose eller syntetisk? En dunpose kan gjøre sekken inntil en kilo lettere, men dessverre slankes også lommeboken betraktelig med det samme. Videre tåler en dunpose fukt dårligere over tid, det gjelder også den fukten man avgir når man sover; faller isolasjonen i posen sammen, blir det ikke så hyggelig i teltet, så med dun ville jeg vært avhengig av å tørke posen skikkelig ofte nok eller sove i en søppelsekk. I ettertid ser jeg at det var mer enn nok tørkemuligheter underveis. Jeg valgte syntetisk; den var tung nok, men ikke skrekkelig tung (ca 2,7 kg), ettersom jeg klarer meg med en «kort» modell med liggelengde på 180 cm.

Hva kan man ellers si? Det er en sovepose, og den virker. Kvaliteten virker bra, posen er langt fra utslitt, og jeg hadde aldri problemer med glidelåsen. Ytterstoffet er kraftig og vannavstøtende. Konstruksjonen rundt hodet gjør at man får god isolasjon om man skulle velge å legge seg helt ned i posen; jeg sov stort sett med hodet utenfor for å få minst mulig kondens/rim rundt åpningen, og fordi det føles friere. En så stor pose med tett ytterstoff ble tung å stappe, men i en 35-liters vanntett pakkpose (Sea to summit «big river») gikk det fint; denne spente jeg utenpå sekken, og den holdt soveposen min tørr hele turen.

Posen var varm nok for netter med temperaturer på 20-tallet, uten mer enn boksershorts, sokker og en tynn ulltrøye på kroppen, samt lue. Komforttemperaturen skal være 25 kuldegrader, og det kan godt tenkes å stemme. Hadde jeg hatt et romsligere vektbudsjett, ville et liggeunderlag til stått høyt på listen over ting som gjerne skulle vært med: I den grad det ble kaldt, var det ned mot bakken. Til innebruk var posen god og varm, for å si det litt forsiktig, særlig fordi den ikke lar seg åpne mer enn rundt en tredel.