Fruen taster på mobilen mens jeg fester sikkerhetsbeltet; «Nei, jeg kommer ikke på brukernavnet mitt på inatur.no, prøv den andre epost-adressen min.» Vi er varme, glade og har magene fulle av is fra kafeteriaen som nå befinner seg noen meter under oss. Hun ender med å opprette en ny bruker idet lemmen går ned og jeg starter motoren, jeg følger køen i land på Rørvik i andre gir, og luften fra aircondition-anlegget blir raskt svalere. Har vi glemt noe, eller rettere sagt: Hva har vi glemt denne gangen? Vi stopper for innkjøp av (nok et!) minnekort til kameraet i Åfjord, samt Eurax; på fisketur i juli blir vi neppe alene.

Jeg må stå på bremsene da innkjøringen til Lonin gård og camping kommer litt brått på, og Siri sørger for at 30 kroner fra «bompengekassen» mellom forsetene flyttes over i en konvolutt og slippes i postkassen som er satt opp litt lenger inn i veien, nå er vi snart der. Det er varmt i Trøndelag – kanskje den fineste dagen i 2014, tror vi – i skyggen ligger temperaturen høyt oppe på øvre halvdel av tyvetallet, og solen steker uforstyrret av vind der vi løfter sekker og fiskestenger ut av bagasjerommet. Velkomstkomiteen er allerede på plass, og vi passer på å få kverket like mengder klegg og blinding mens vi gjør oss klare til avreise, selv om det egentlig ikke gjør noen forskjell – for hvert insekt vi klemmer flatt kommer der tre i begravelsen, og de ser ut til å kose seg med besøk fra byen.

Vi oppdager raskt at Fosen er et grønt land, bestående av rullende åser med frodige lyngheier og myrer, brutt opp av enkelte partier med bart sva og bratte stup; det kreves heller ikke mye fantasi å oppdage at denne turen ville vært av de bløtere om været hadde vært litt mer typisk trøndersk, nå surkler det bare lett i uttørrede myrer under fjellstøvlene. Fosen Turlags rødmerkede sti går fra parkeringsplassen innenfor Lonin og opp på toppen Dåapma, men vi skal ikke så langt, faktisk er vi ikke helt sikre på hvor langt vi skal. Vi, som alltid har en plan, «gå fra Kongsvoll til Åndalsnes», «gå fra Lindesnes til Nordkapp», «gå fra Ringebu til Lillehammer», skal lære oss å loffe, å traske rundt uten mål og mening, fiske, fyre bål, ta bilder. Det er godt vi er utstyrt med både fiskestenger og tykke bøker.

Varmen tar på, og det er fristende å ta frem klisjeen om at «form er ferksvare» der stien gjør et lite dykk ned under tregrensen for å krysse en elv. Under broen renner det knapt nok vann. Før avreise hadde vi lest det vi kunne finne på nett om turer på Fosen, og én av turbeskrivelsene vi kom over starter med å spørre «Hvorfor dra til Saltfjellet, Børgefjell eller Finnmark?» Børgefjell hadde faktisk vært en aktuell kandidat helt frem til avreise, men ingen av oss var så lystne på å bruke en av årets fineste dager i bil langs E6. Faktum er at broen vi krysser og stien vi befinner oss på er de eneste av sitt slag i mils omkrets og nær sagt de eneste spor etter folk vi skal se på hele turen.

Målet for dagens tur er å komme inn i området der fiskekortet vårt er gyldig, rundt regnet Åfjord kommune. Vi slår opp teltet på kommunegrensen, etter å ha kommet oss opp fra de tunggåtte myrene rundt Skurvvatnet. Der nede så vi over på Skurvhytta, som man kan leie til en rimelig penge. Noen lokale turgåere vi møtte på kunne fortelle oss at man i vannet her har gode sjanser for å få kilosørret, og leier man hytte, får man også tilgang til båt og garn. Etter en rask veddugnad i et buskas i nærheten stuper vi inn i teltet for å få en pause fra kleggen.

Det blir en nydelig kveld. Da vi kom ut av teltet iført shorts og slippers, hadde vinden tatt seg opp og luftrommet var atter fredelig, så vi slo opp en liten levegg for å få ly til matlaging. Solen hang fortsatt høyt på himmelen, og selv om vi ikke hadde gått spesielt langt, smakte hjemmetørket middag like godt som mat pleier å gjøre på tur; spesielt siden vi skulle ha lapper til kveldsmat. Leirbål. Fotografering. Roen senker seg.

Etter en litt bråkete natt blir det frokost i teltet med dørene på vidt gap, solen gjør Lille Runde Røde til en bakerovn til tross for ganske så sterk vind. Hva nå: Topptur på Dåapma, labbe til et annet sted, fiske? Fiske. Vi tar ned teltet og heiser sekkene opp på ryggen. En kompasskurs tas ut for sikkerhets skyld, selv om terrenget er ganske lettnavigert. Det tar oss ikke mer enn en drøy halvtime å nå det første vannet vi har tenkt å fiske i; ute på odden tar vinden friskt tak og trekker krappe bølger tvers over det lille vannet. Jeg gjør et «prøvekast» for å se hvor langt ut av kurs sluken blir blåst og sveiver raskt inn igjen da jeg ser den lande litt vel nært land lenger ned langs bredden. I enden av snøret henger dagens første ørret, dette lover bra. En halvtime senere tvinger vi oss til å slutte å fiske: Lunsjen er sikret, og jeg gjør opp fire fine stekefisk i vannkanten.

Vi trekker oss litt opp fra vannet før vi slår opp presenningen til ly for vinden og steker fisk, begynner å få taket på dette med å loffe nå. Tre kast i neste vann og turens største ørret er sikret, man kan like Fosen. Det kommer ingen flere fisk opp fra dette vannet i denne omgang, men vi er tross alt på loffe-tur, og med tilsammen nesten en times gange får det være nok for i dag, vi går på leting etter teltplass. Mens vi står og vurderer en aktuell flate kjenner vi turens første drypp fra oven. Siri er raskt ute: «Finn fram presenninga!» Med ni kvadratmeter presenning rundt oss og sekkene har vi en riktig trivelig vindsekk å stå ut skuren i. I tillegg har vi kamuflasje, duken går ganske bra i ett med omgivelsene, og når vi etterhvert kikker oss over skulderen får vi øye på en flokk med rundt femti tamrein på åsen rett bak oss. Vi blir sittende i skjul og glede oss over å være tett på dyrene, selv om de er tamme.

Etter regnskuren kommer teltet opp, og vi bygger uteplass med presenningen i forlengelsen av den mest skjermede inngangen. Siri lurer en ørret til, og jeg får lest noen sider i romanen min, ikke så verst med ferie. Vi myser utover vannet, leser, fisker, kryper i ly for en og annen skur. Kvelden blir sen, solen går ikke ned før nærmere midnatt her i Trøndelag på sommeren. Fiskesuppe til kveldsmat.

Også denne natten blåser det friskt, men vi er friske, raske og klare til en topptur etter frokost. At det er en tidlig morgen skal vi ikke skryte på oss, vi er da ute for å loffe; da solen begynte å steke på duken, åpnet vi bare dørene og slumret videre, nå med utsikt. Fra teltplassen ser vi opp mot Dåapma, en topp i området, men ikke den høyeste, og hun som har vokst opp i hjertet av Sunnmørsalpene synes vi bør kalle den ein haug. Faktisk trodde vi like til vi skulle reise at vi skulle få gleden av å gå i en nasjonalpark oppkalt etter denne haugen, slik dette internettet flyter over av referanser til Dåapma nasjonalpark. Imidlertid viser det seg at disse planene ble skrinlagt i 2012.

Det er ikke langt å gå, og vi spretter fra tue til tue med lyngen knasende under skoene, kun topplokkene til sekkene på ryggen. Ettersom vi vinner høyde kan vi se milevis med knauser, åser og hauger i alle retninger, alle like grønne, bare brutt opp av enkelte partier med nakent sva. Kleggen surrer der vi kommer i ly, solen steker, og etterhvert blir jeg nødt til å legge capsen i sekken da vinden napper den av meg og sender den avgårde bortover heia.

På vei opp snakker Fruen varmt om hvor godt det er å tråkke sine egne veier, uten sti, og jeg kan ikke annet enn å bifalle det utsagnet. Hvor enn vi går, finner vi ingen spor etter andre, og ingen kan se at vi har vært her heller. På toppen kan vi se av boken som ligger i en postkasse at første besøk her oppe i 2014 var for et par dager siden, så dette er et område med ganske lite trafikk. Dessverre ligger også en innhegning for rein her oppe, hvor vegetasjonen er helt nedslitt og alt det grønne er erstattet av tørr sand og grus.

Løfter man blikket og dreier nordover, fanger et TV-tårn og en vindmøllepark oppmerksomheten, før man igjen finner rytmen i grønne heier, daler, små og store hauger, og myriader av blinkende vann hvor ørreten bare venter på en blank sluk. Ved ett av dem ser vi en liten rød prikk ute på en odde, der kom vi fra. Vi legger turen om en av de andre haugene på veien ned og småløper der vi må krysse en (nesten tørrlagt) elv i ly for vinden, det er «én og annen» flygende blodsuger ute på tokt i dag også.

Vi skriver oss inn i manntallet på toppen av Dåapma

Plutselig snur vinden, den er kald. Det blir færre lyder å høre i naturen. Været er på vei. Vi kommer oss inn i teltet før de store og tunge regndråpene begynner å hamre ned over landskapet, vestavinden løfter sky etter sky innover åsene, og det bråker godt i duken når de tømmer seg over Lille Runde Røde. Primusen suser, og snart lukter det kyllinggryte, senere kaffe. Etterhvert blir vi lei av å sitte inne, så vi drar på oss full regnhabitt og legger i vei med slukstengene høyt hevet.

Gang på gang brytes den regndråpemønstrede, gråblå flaten av små plask der sluk og spinner lander, og vi sveier inn i stillhet, alene med egne tanker inne i hettene. Med ett brytes stillheten av et større plask, en blank kropp viser seg i vannflaten; Siri er i ekstase: «Denne er stor!» Hun kjører fisken tålmodig, gang på gang har vi den inne på grunt vann, bare for å se den rase avgårde igjen ved synet av han som nå har manøvrert seg ned på stranden for å ta imot. Til slutt har den ingen flere krefter igjen, jeg kan bare plukke den ut av det våte element og konstatere at morgendagens fiskemåltid er reddet. Det er to fornøyde fiskere som rusler tilbake gjennom regnet til kakao, marshmallows og akevitt til kvelds, samt lapper.

Neste dag tar fatt der den forrige slapp, det trommer lett på duken. God tid til frokost. Skulle ikke vi flytte teltet i dag? Hvorfor det? Vi bestemmer oss for å bli værende og bevilger oss heller en ekstra bit med sjokolade til morgenkaffen. Som på bestilling stopper regnet idet vi kommer ut, men vi beholder regntøyet på: Uten vind blir det fort mye aktivitet rundt ørene på oss der vi fisker oss rundt vannet vi ligger ved. Siri trekker to på rad før jeg rekker å få ut snøret, så er det stille en stund, solen er fremme. Idet det blåser litt opp og solen forsvinner bak en sky, biter det igjen på begge snørene; den er litt kresen på været, denne ørreten.

Denne dagen får vi gjort unna noen sider i bøkene våre: Været blir varmere og varmere, og vinden forsvinner til slutt helt. Da er det godt med en time-out bak myggnettingen, det er slitsomt å fiske fem timer i tett gore-tex i solskinnet. Vi slumrer litt, spiser godteri og leser. Som de tidligere dagene forsvinner kleggen i seks-syv-tiden, og vi kan nyte fiskesuppen i lyngen foran teltet, fulgt av livets vann og kokekaffe. Kvelden blir behagelig, og Siri svinger stangen i solnedgangen mens jeg jakter med kameraet i det varme kveldslyset; begge er godt fornøyde når vi sovner liggende oppå posene i den varme sommernatten.

Kveldsfiske

Stein tar bilde av Stein

Siste dag på tur er like nydelig som de andre, nok en porsjon vakuumpakket havregrøt settes til livs sammen med resten av kaffen. Vi pakker i ro og mak og rusler hjemover med et halvt øye på kartet, finner igjen stien oppe ved Skurvvatnet og passer på å ta pausene der det blåser mest. Nå er det over tretti varmegrader, og selv en tretimers rolig tur tar godt på. Vi hiver sekkene inn i bagasjerommet og sørger for å lukke dørene fort etter oss, på parkeringsplassen er det like mye klegg som da vi kom. I Åfjord handler vi halvannen liter kald drikke, det er trykkende varmt i skyggen, og vi ser frem til reker og musserende vin på terrassen etter en annerledes, men like fullt avslappende, sommertur; vi har lært oss å loffe.