Et bilde fra den første kvelden på årets påsketur, som startet på søndag i uke 15.

En bolle skåret ut av en kåte fra et tre, for anledningen snudd opp-ned og plassert på et notestativ for å få et hint av en fin refleksjon. Slik kan man også løse mangel på «ukens bilde» en søndag kveld når man egentlig skulle stått og pakket koffert.

Stor/liten-grønn/rød. I innseilingen til Bodø står disse to på hver sin side og sørger for at trafikken til sjøs finner frem.

Mars 2019. En ny storm er på vei innover mot Nordlandskysten. Han står stille og stirrer. Foreløpig er det bare noen hvite skumtopper som vitner om det som skal komme, men de som går forbi på gangveien inne ved land får alt salt smak i på leppene. De fleste haster forbi. På vei et sted, eller i frisk gange på tur. Han skal bli, en forstenet vette halvveis steget opp fra sjøen, slik at den delen som er menneske er synlig. Ingen havfrue i sikte. I løpet av kvelden kommer vinduene til å bule innover hos de med fjordutsikt, snø skal bli sludd og regn, drivende gjennom luften nærmest i flak. Folket vil holde seg inne, eller løpe mellom bil og ly. Ute på sjøen lenger syd vil et cruiseskip få vansker med maskinen og holde på å drive på grunn langs en av de mest beryktede havstrekningene den taggete kysten har å by på. Havmannen står han av denne gangen også.

Noen har klistret opp en liten collage av plakater med påskriften «Time heals» ved siden av en knust rute i en liten bakgate i Manchester. Det var en bombe som skulle til: I kjølvannet av investeringene som fulgte med gjenoppbyggingen etter at IRA bombet et kjøpesenter i 1996, har byen langsomt skiftet ham fra en nedlagt industriby til en moderne storby, hvor byggene i glass og stål reiser seg mellom de gamle teglsteinsbyggene den industrielle revolusjonen etterlot seg.

En gammel anorakk hedret med et komposittportrett i både positiv og negativ.

Jeg hadde kjørt et godt stykke oppover Orkdalen i lav motsol på jakt etter ukens bilde; jeg hadde vært i Orkanger for å fornye passet mitt (det var ingen ledig time i Trondheim). I tolv minusgrader glitret alle trær mot meg fra ute på jordene. Vanskelig var det likevel: De bildene jeg så kunne jeg ikke komme til og få tatt, og mange steder fikk jeg ikke sett det jeg ville undersøke fordi jeg måtte følge med på veien. Jeg snudde og kjørte tilbake.

Da jeg kom til rundkjøringen ved Fannrem, kastet jeg et nytt blikk ned på elven – det var her jeg hadde sett noe som kanskje kunne være på vei sørover. Jeg svingte inn på bensinstasjonen og ble med én gang oppmerksom på en person som kom opp fra en fotgjengerundergang. Med nysnørte fjellstøvler og sekk på ryggen begav jeg meg ned samme vei. Snøen lå dyp, men det så ut til å være nybrøytet gangvei langs elven i begge retninger. Jeg undersøkte litt rundt broen – kunne den være med i et bilde? – og fulgte noen stier hit og dit før jeg konfererte et kart som beleilig nok stod der jeg hadde kommet ned på gangveien. Litt lenger nord skulle gangveien gå helt inntil elven; jeg fikk satse på at jeg kunne finne noe der.

Av og til har man rett og slett flaks. Det var egentlig bare ett sted jeg fikk tatt bilde oppover mot en elvesving i motlyset uten å få med hus eller vegetasjon på min side av elvebredden, og der – til alt overmål – satt en fugl på det perfekte stedet i komposisjonen. Jeg rev av meg sekken, byttet objektiv og zoomet inn før jeg tok noen håndholdte bilder. Fuglen satt i ro. Med stativet enkelt plassert på gangveien kunne jeg konsentrere meg om å finne den rette komposisjonen og legge fokus der jeg ville, passe på at jeg ikke overeksponerte i motlyset. Fuglen satt i ro, helt til jeg pakket sammen og gikk – da lettet den og forsvant i skogen.

Luck favors the well prepared.