Posts in Category: Hverdagstur
Mens vi venter på vinteren
Marka er der, alltid
en tur man kan gå
igjen.
Vakker hverdag i vest
Så må man altså reise, igjen. Denne gangen med bil, ikke min egen. Nedover Gudbrandsdalen bærer det, til Sel, over fjellet til Sjåk; godt bakverk på Bakeriet; Vågå. Med ett forandrer naturen seg: Vi kjører inn i en tunnel på Østlandet, Norway from the inside™, og inside out i dagslyset der vi plutselig så avgjort befinner oss på Vestlandet, i det skarpe sollyset som kniver med sylkvasse tinder på alle kanter rundt oss, høyt oppe i fjellsiden over Strynevatnet. Veien snirkler seg nedover, og den sølvgrå Peugeoten klorer seg fast i kurvene nedover fra høyfjellet mot frodig sommer i Oppstryn, på knusktørt sommerføre. Ikke lenge igjen av dét: På toppene ligger nysnøen som et tynt lag siktet melis.
Hornindalsvatnet, sett fra en fjelltopp
Vel fremme. Ett av Norges to operahus, klemt innimellom fjell på Vestlandet. Det er ikke Bergen, det er Nordfjordeid. Først litt lett bevertning (dvs treretters lunsj), så er det første prøve til årets dobbeltproduksjon av Flaggermusen og Nøtteknekkeren.
En stor fordel med å få noen jobbuker nettopp her er ganske åpenbar så snart man drar fra gardinene på det tildelte hotellrommet. Solen har stått opp lenge før meg og klatrer over toppen av Trollenyken 898 meter over hodene på oss rundt den tiden man er ferdig med sin lovlig sene frokost, kall det brunsj. Videre balanserer, akselererer den langs kammen utover mot havet og tar galant av i en bue over Nordfjorden. Nordfjordingene strømmer ut i gatene og tar imot solen, Vestlendinger er av én eller annen grunn flinkere til det enn vi som identifiserer oss mest med «folk fra indre østland». Solen stryker kammen på motsatt side av fjordmunningen idet jeg stiger inn i foajéen for å komme tidsnok til kveldsprøve.
Høst over Lote
I mellomtiden, med den livgivende kulen midt i fjordspranget, har jeg tappert svettet meg opp alle høydemetrene på en sti som snirkler seg opp mellom trær som ikke lenger bare er grønne, fra åkerland til bratt løvskog til fjellsætermyrlandskap og opp i det karrige, knausete fjellet i Fjordane. Alltid med et halvt blikk rettet bakover, på utsikten mot solsiden av dalen, mot øst. Som i en god novelle, eller film for de som måtte være slik disponert, spares det beste til det nærmer seg slutten. Vinden tar seg opp, det blir glattere på stien, kaldere, nærmere himmelen, og i det øyeblikket den aller høyeste knausen man ser ikke lenger er nok en luretopp (fantastisk ord!), bretter postkortet seg ut foran en, med fem fjorder i sikte, adskilt av kvasse tinder og gråblå breer. Solen i ansiktet. Fergen legger til i Anda, Widerøe har for lengst tatt av, mellomlandet og satt kursen mot Hovedstaden. Jeg står på en liten, bratt haug blant vestlandsfjellkjemper; den er uten noen som helst form for tindeprofil, men hvorfor skulle det plage meg? Vakre hverdag!
Det blir en times tur én dag, seks timer den neste, så en halvtime. Og sånn går no dagan.
Helt på grensen – markagrensen
Ofte skal en ikke lenger enn ut døren, den samme døren man går ut for å tømme søppel eller se etter posten, og litt til. Fortsetter man noen meter videre fra postkassestativet og ned i svingen, er det en åpning i gjerdet; den gang Trondheim var studiested og bostedet nærmere Gløshaugen, var det her vi satte syklene før vi steg inn gjennom åpningen og over en bekk, inn i marka. Slik utallige trondheimsboende har gjort før oss.
Roger Andersen, Vemund og Tord var her før deg
Nå kan jeg nesten se den lille kloppen over bekken fra verandadøren hjemme. Rett etter den svinger stien skarpt til venstre og dukker inn under trærne før den klatrer opp langs den bratte skogbunnen, over nedtråkkede kjemperøtter, glatte steiner og små rester av vegetasjon som mot alle odds klamrer seg fast i en velbrukt sti, på de stedene føttene aldri trår. Den dukker frem i dagen en god del høydemetre opp, kryper over skogsveien Strandlinja, godt skiltet, før den gir seg inn i en ny skogsetappe, mindre bratt nå.
Menneskene som går stien setter seg kanskje på en av benkene som står der terrenget begynner å flate ut etter den andre bekken er passert, men kanskje ikke så ofte som før, ettersom ungskogen uten omtanke for turgåeren strekker seg høyere og høyere og etterlater mindre og mindre utsikt til de som trenger hvile. I en krapp venstresving deler stien seg. Det er ikke skiltet, men de fleste (unntatt joggerne) tar avstikkeren opp på kammen hvor løvskogen ikke når, setter seg på den ytterste benken etter å ha ført navnet sitt inn i boken i postkassen, og nyter utsikten over byen, fjorden, fjellene; kjenner på pusten som begynner å komme tilbake.
Omtanke på nærtur: Noen har hengt opp en gjenglemt trøye, byen er aldri langt unna
Slik satt jeg selv på toppen en helt alminnelig onsdag i august, alene. Kameraet var med, men lå i sekken, kanskje som vekt, kanskje i tilfelle noe skulle dukke opp. «Noe» viste seg å være et ekorn denne dagen. Ikke så spesielt, ikke så sjenert. Det svinset rundt og poserte for fotografen noen minutter, så var det vekk. Skulle videre. Jeg også.
Kul krabat med hull i øret smiler til fotografen i lunsjen