Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager av tilværelsen som gikk med til å studere kart av ulike slag året før avreise; hver eneste lille dal ble gått i fantasien, og høydekotene ble nøye studert i de digitale kartene på ut.no samtidig som jeg sammenliknet med bilder og turbeskrivelser fra tidligere NPL’ere for å få et inntrykk av terrenget; alt sammen bare for å sette det hele på hodet i møtet med realitetene og været. Likevel var det ikke bortkastet tid, for alle undersøkelsene, om resultatet ble skrevet ned eller ei, dannet sammen med lokal informasjon og værmeldinger et godt beslutningsgrunnlag. Vet man ikke nok, kan man heller komme opp med de beste løsningene når man blir nødt til å være kreativ, ei heller vet man hvor man skal begynne å nøste om en replanlegging blir nødvendig.

Til slutt endte jeg opp med å følge en rute som likner mye på den de fleste går:

• På sykkel fra Lindesnes til Ljosland: Det var faktisk litt snø på Lindesnes da jeg startet, men vanligvis vil det ikke være det. Uansett ville jeg måttet følge hovedveiene her, så jeg var glad for å ha valgt sykkelen. Dersom jeg hadde gått motsatt vei, ville jeg nok gått til fots de siste milene, men på starten av en langtur vil en uke med veitrasking med tung sekk gi for stor risiko for skader før kroppen er vant til belastningen.
• Ljosland til Haukeliseter: Som mange andre valgte jeg Setesdalsheiene nordover til Haukeliseter, og jeg tror dette kan være et fint område; det er ingen ulempe at hyttene ligger tett på turens første skidager, for sekken kjentes mer enn tung nok. Ikke ulikt mange før meg fikk jeg en del vær her, og værfaste dager i fleng. Kanskje Austeheiene ville gitt meg en enklere passasje, eller kanskje ville vært greiere om ikke 2014 hadde vist seg å være et år med ekstra mye vind og snø sørpå mellom desember og mars.
• Haukeliseter til Finse: Med et ekstremlavtrykk på vei mot landet da jeg skulle starte fra Haukeliseter, valgte jeg å ta en pause for å se an været. Været vedvarte, og jeg utsatte etappen til slutten av turen; det tror jeg var en klok beslutning, ellers ville jeg ha blitt tatt igjen av våren lenger nord. Da jeg endelig fikk prøvd meg på denne biten, havnet jeg i vårløsningen, men turen er i utgangspunktet ganske grei med tanke på ruteplanen, det er DNT-hytter hele veien.
• Finse til Otta: Skarvheimen byr ikke på så mange rutevalg, jeg hadde til og med kvisting enkelte steder, og fra Sulebu valgte jeg å gå innom Tyinkrysset før jeg tok meg inn i Jotunheimen langs skuterløypen over Tyin og videre over mot Gjende. Fra Gjendesheim finnes en del valgmuligheter, og jeg valgte å følge skiløypenettet nedover Sjodalen til Melingen litt forbi Lemonsjøen Fjellstue, før jeg tok av nedover mot Lalm og gikk til fots langs Baksidevegen til Otta.
• Otta til Røros: Denne etappen var den som krevde mest planlegging av rute. Enkelt opp fra Otta til Mysusæter/Rondane Spa og videre gjennom fjellet til Dørålseter der kvisteløypene pleier å gå. Derfra valgte jeg å ta meg ut østover via Fallet og følge riksveien mot Folldal på grunn av lite snø og åpne elver; ideelt sett ville jeg ha gått over mot Grimsdalen og brukt skiløypene på Folldal-siden. I Folldal ble jeg pekt i retning av en skiløype mot Grimsbu, og her hadde de gode råd: På grunn av lite snø tok jeg en lite trafikkert vei langs Folla til Rykroken og så opp til Lomsjøen og Savalen. Derfra fulgte jeg skiløyper og vei over til RV3 og tok over Lonåsen på ubrøytet setervei over til Vingelen, hvor jeg fikk tips om å følge seterveiene videre til Dalsbygda. Så fulgte en lett dagsmarsj delvis i oppkjørte løyper og delvis på vei over Sætersjøen og ned til Røros. På etappen fra Otta til Røros hadde jeg svært lite snø, men ellers er jeg fornøyd med rutevalget; seterveiene var stort sett ikke brøytet, men det fantes ofte skuterspor som gjorde turen lettere.
• Røros til Storlien: På Røros våknet jeg til et skikkelig uvær, og etter å ha blitt frarådet å følge planen (Glåmos-Kjølihytta-Væktarstua), tok jeg skiene fatt langs riksveien til Brekken og Stugudalen. Fra Væktarstua er det permanentstakede løyper å følge, men fra Storerikvollen jeg tok over myrene for å havne på Storlien; terrenget på norsk side nord for Meråker er ganske lite skivennlig sammenliknet med det svenske alternativet, dessuten fristet en hvilehelg med min kjære i passe kjøreavstand fra Trondheim.
• Storlien til Nordli: Opp fra Storlien kan man følge merkede skuterløyper til Skalstugan, og derfra er det en grei marsj over til Bellingstua (Innstua, som står på kartet, er stengt). Videre kunne jeg ta langs sommeløypene over mot Vera og inn i Blåfjella/Skjækerfjella – et nydelig område. Ryggen langs Sæterfjellet var grei å følge, og Stigådalen bød ikke på store problemer høyt oppe. I stedet for å følge Stigåa helt ned mot Stormyra burde jeg gått dalen inn til Grønlivatnet i stedet, for her kjører folket på Gaundalen skuter inn til kraftverket sitt. Over til Gjevsjøen valgte jeg å omgå Holden Fjellgård og heller krysse Holderen over til Björkede for å kunne bruke skuterløypene på sørsiden av Gjävsjöströmmen og gå rett over Gjevsjøen. Opp fra Gjevsjøen Fjellgård var det ekstremt kupert og tungt et lite stykke, men så gikk det lettere over fjellet til Fossdalen. Planen herfra var å komme seg over mot Litl- og Stortissvatnet, men jeg var tom for mat og føret var så dårlig at jeg valgte en tidsmessig sikrere rute med labbing/skigåing på riksveien inn til Nordli.
• Nordli via Hattfjelldal til Umbukta: For det første: Skal man innom Hattfjelldal, bør man ha et depot der (f.eks. på campingen), ellers blir det mye å bære på denne etappen. Alternativet er å ta ned Tiplingdalen og følge Nordlandsruta nord for Børgefjell, så slipper man Susendalen og Røssvatnet. Fra Nordli til Røyrvik har man egentlig ikke noe reelt valg annet enn å følge veiene. Ned Susendalen til Hattfjelldal venter mer vei, og avhengig av isforholdene på Røssvatnet får man mer eller mindre behov for asfalt-tråkking også her. Med unntak av lyspunktet Børgefjell er vel dette den kjipeste etappen av Norge på langs. Okstindan og områdene rundt var et stort pluss og en herlig belønning på slutten av etappen.
• Umbukta til Sulitjelma: Fjellene nord for Umbukta må jeg besøke igjen, der var fine hytter og herlige fjell; her er det ikke så mye rutevalg å gjøre. Jeg valgte å spare en dag ved å gå over Saltfjellet langs E6, og selv om det ble en finere tur enn jeg hadde trodd, må jeg nok tilbake og besøke Krukkistua, som så mange snakket så pent om der oppe. Junkerdalen går på tvers av ruten man må følge mellom Lønsdal og Trygvebu; det lønner seg å gå skrått ned mot Graddis og følge sommerløypen ned gjennom skogen; alternativet (traktorslepen i bunnen av dalen) er svært rasfarlig og delvis istykkerrast i følge en NPL’er jeg møtte. Denne veien er visstnok heller ikke bra på sommerstid. Opp igjen fra Graddis valgte vi sommerstien til der den krysser riksveien, så langs veien opp til avkjørselen inn mot Trygvebu. Man kan ringe fjelloppsynet for å få oppdatert informasjon om forholdene i den skredutsatte Skaitidalen; han jeg snakket med hadde forøvrig rett: Den er langt bedre enn sitt rykte (og en fantastisk naturopplevelse!). Det blir litt veitrasking rundt Sulitjelma, men ikke grusomt mye.
• Sulitjelma til Abisko: En fantastisk etappe, men se opp for en enorm hengeskavl i siste utforbakke mot Sorjushytta (den er visst der hvert år, og den er temmelig høy). I Sverige finnes fine hytter som ligger mer enn tett nok, merking fra litt sør fra Ritsem og helt frem (om man ikke velger å gå sine egne veier). Badstuene kan anbefales.
• Abisko til Kautokeino: Jeg valgte raskeste vei, men hadde jeg vært tidligere ute (dvs mindre forsinket), ville jeg ha lagt om planen her og tatt en sving innom indre Troms; nok en ting jeg vil gjøre senere. Det er merkede skuterløyper fra innerst i Torneträsk (rett øst for Laimoluokta) og helt til et par kilometer fra grensen mellom Finland og Finnmark. Overnatting inne er mulig i vindskyddet ved Kamasjaure og ved sportsfiskeanlegget ved Råstojaure. Skuterløypen mellom Goahteluoppal og Kautokeino starter på elven.
• Kautokeino til Olderfjord: Det går skuterløyper mye av veien, men følger man dem blir turen ganske mye lenger enn nødvendig. Jeg fulgte merking fra Kautokeino til Masi (billig overnatting på turistsenteret der), så tok jeg «på frihånd» over mot Jotka (supertrivelig fjellstue!) og videre parallelt med Stabbursdalen over mot skuterløypen ned til Olderfjord via Fransvannene. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke hatt depot i Olderfjord og heller holdt meg til skuterløypene over Hatterfjellet, slik at jeg kunne brukt ski helt til rett før innslaget til Nordkapptunnelen.
• Olderfjord til Nordkapp: Her er det mulighet til å gå opp på fjellet igjen i Smørfjord, men jeg lot være pga været. En snarvei ved Repvåg kuttet en drøy mil med europavei, og med lav skredfare kuttet jeg ytterligere to mil ved å ta opp Polldalen på Magerøya i stedet for å gå via Honningsvåg. Det siste stykket til platået valgte jeg å følge europaveien/skuterløypene.
• Hjemreise: Fly fra Honningsvåg er dyrt og innebærer mange mellomlandinger; fra Alta går det direktefly til Oslo, og er man heldig kan man komme sørover for en drøy tusenlapp. Bussen fra Honningsvåg kostet rundt 300 kroner og brukte tre-fire timer.

 Nettressurser

Under planleggingen var det fantastiske internettet et uunværlig redskap, og disse lenkene kom godt med:

• Listen over folk som har gått Norge på langs, med lenker til bloggene deres
• Kartet på ut.no (inkludert satelittbilder, også på Google maps)
• Kartet i nettbutikken til Nordeca (gjør det lett å se hvilke kartblad man må kjøpe når man zoomer inn)
• Rutebeskrivelse for turveien E1 i Norge
• Turistforeningens kvistekart (2013-utgaven)
• Verktøy for å måle avstander i luftline
• Fjelltjenestens blogg (om forholdene i Nordland og Troms)
• NVEs interaktive iskart med inntegning av områder med erfaringsmessig svekket is pga reguleringer (tegnet disse områdene inn i kartene)
• NVEs ismelding (oppdateres ca ukentlig i sesongen)
• Diverse sider med informasjon om sikker ferdsel på is:
  • NVEs issikkerhetsside
  • Informasjon fra friluftrådet vest
  • En svensk side om issikkerhet
• Diverse sider med informasjon om skiløyper (tegnet en del av disse inn i kartene):
  • Skisporet.no
  • Skiløyper i og rundt Folldal/Tolga/Vingelen/etc (ser ikke ut til å virke lenger)
  • Skiløyper i Sjodalen
  • Skiløyper rundt Lemonsjøen
  • Skuterløyper (og diverse annet) i Finnmark (finnes også i egen mobilversjon)
• Sider med utenlandske interaktive kart (inkludert skuterløyper, hytter og annet; jeg tegnet dette inn i kartene):
  • Sverige
  • Finland

Turen er over, men minnene lever; jeg har fått lastet bildene over på PC’en og ser frem til utallige timer med redigering og tillaging av en liten bok (når det er dårlig turvær). De første turene i marka er tilbakelagt, og det var deilig å gå i farger igjen, kjenne friske, grønne lukter og stå på Våttakammen i kveldssolen og se ut over Trondheim by, å tråkke utenfor stiene en søndags formiddag for så å ende opp med kaffe og kanelbolle på Grønlia. Nå er det tid for å se seg tilbake og reflektere over ikke bare de siste fire månedene, men hele året i forveien og hva jeg fikk ut av alle timene med forberedelser.

Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks.

— Roald Amundsen

Sett under ett føler jeg at jeg har lært mye av prosjektet, selv om jeg turmessig mest har gjort mer av ting jeg har gjort mye av før; læringen har først og fremst vært på det personlige planet, og rundt alt som har med planleggingen av og logistikken rundt en langtur å gjøre, dette er min første. Jeg snakket med én som hadde gått turen før meg, og han hadde helt rett: Norge på langs er ikke en vanskelig tur, men den er fryktelig lang. Ingen av etappene (bortsett fra drepende kjedelig asfalt, kanskje) er turer som vi vanlige folk ikke ville lagt ut på en gjennomsnittlig påskeferie, og de fleste problemstillingene som oppstår fra dag til dag har man fort vært borti før om man har vært en del på tur. Det jeg gjorde annerledes enn på en vanlig tur var å være ekstra nøye med føttene mine, og jeg kom meg igjennom uten de helt store problemene (noen gnagsår her og der, men ikke uhåndterlig mye).

Endeløs asfalt

Før avreise gledet jeg meg til å få en mulighet til å være skikkelig lenge på tur, å ikke trenge å reise hjem igjen etter en uke eller to. Det fikk jeg oppleve, og det til gangs. Ikke at det bare var solskinn: Aldri har jeg vært fire måneder hjemmefra, og når man også har verdens flotteste kjæreste/kone gående der hjemme er hjemlengselen fast følgesvenn. Samtidig ble det en god anledning til å kjenne på hva det var jeg savnet og, enda viktigere, hva det er mulig å unnvære. Tilværelsen er fylt opp til randen med nødvendigheter som vi konstant jager etter å skaffe oss eller holde på, men når man er nødt til å skrelle alt ned til det som får plass i en ryggsekk og leve med det i måned etter måned, går det sakte opp for en hvor lite som egentlig trengs. Lykkefølelsen satt vel så løst der ute som her hjemme, og ofte var det tilsynelatende små ting som satte det hele i sving: Jeg kunne bli euforisk lykkelig over å bli forært en appelsin, hjemme går jeg forbi appelsinene på Rema og tenker «nei, de er sikkert sure» eller «var det noe mer enn pastinakk og løk jeg trengte?» oftere enn jeg kaster meg over dem i ubetinget lykkerus.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Da det nærmet seg slutten på den første måneden var jeg så heldig å få slå av en prat med en mann som hadde gjort en del lange turer alene, både i Norge og i utlandet, og han sa rett og slett: «Når du kommer hjem igjen, kommer du til å ha en utrolig god mental helse.» Han kan nok ha rett i det. Etter å ha levd i en tilværelse der jeg konstant har måttet ta små og store valg alene (over eller rundt kollen? er isen trygg?) og leve med konsekvensene av dem, en tilværelse hvor jeg har måttet forholde meg til en lang liste av usikkerhetsmomenter frem i tid (kommer jeg over Røssvatnet? fins det snø i Skjækerfjella?) og jobbe mot delmål der det store målet ble for langt unna, har jeg fått god anledning til å bli godt kjent med meg selv. Flere steder måtte jeg overtale meg selv ved å si at «jeg skal gå til Røros, så får vi ta det derfra», for så å flytte listen idet delmålet var nådd: «Når jeg har kommet hit, kommer jeg meg da i alle fall til Storlien», og så videre.

I løpet av de første 14 planlagte dagene ble jeg 10 dager forsinket på grunn av været, og da jeg ble sittende værfast og vente på forhold til å krysse Hardangervidda fikk jeg den første mentale prøvelsen: 15 dager etter skjema og bare uvær på langtidsvarselet, hvor lenge kan jeg vente? Det var litt hardt å starte opp igjen fra Finse, for det var et nederlag å ha hoppet over et stykke når jeg egentlig ville gå hele turen i ett strekk, men det var samtidig deilig å kjenne på alenetur-følelsen og den friheten det er å ferdes for seg selv; på en måte var det der og da turen startet for alvor. Brattest var motbakkene nord i Trøndelag og sør i Nordland: I Hattfjelldal stoppet jeg faktisk helt opp på en våt snøflekk mellom alt det bare og så på klokken, lurte på om jeg ville rekke bussen til Mosjøen og kveldstoget til Trondheim. Viljestyrken vant, jeg gikk videre, og fra Umbukta snudde det, da var jeg over det verste. Jeg skylder å takke alle de som kom med oppmuntrende ord til meg underveis.

Fornøyd med å være fremme ved Umbukta Fjellstue

Også fysisk skulle Trøndelag vise seg å være den tyngste biten: Tett skog, kupert terreng og stedvis bløtt føre med dyp snø gjorde sitt til at hver meter kostet; heldigvis hadde jeg mye fint vær i denne perioden. Jeg var ganske gåen da jeg ankom Gaundalen etter å ha skrittet over talløse bekkedaler på tvers av dalen jeg beveget meg i, jeg døpte dem «smådjevler», og noen steder rundt Gjevsjøen var jeg nede i under én kilometer i timen. Videre kunne Midt-Norge også by på mengder av smertefull veigåing i skisko, og jeg kommer nok ikke til å ville gjøre strekket mellom Nordli og Røyrvik igjen, selv om det var veldig trivelig med kaffe og kake på Kveli-bua.

De neste Etterpå-innleggene blir litt mer konkrete. Noen temaer jeg tenker at jeg skal innom:

• Mat
• Rutevalg
• Overnatting
• Klær
• Foto, kommunikasjon og dingser
• Sekken

Idet jeg satte meg inn i bilen på Dyranut var i grunnen selve turen over, og jeg kunne endelig ta imot den nye årstiden med åpne armer og uten forbehold; allerede på hviledagen før hjemreisen begynte jeg å glede meg til tur i lette klær, med svartkjelen i sekken, fiskestang. Jeg fikk bestilt meg flybillett til lørdag kveld, og fredagen ble det middag med mor. Selve lørdagen ble en lang reisedag, og knaskende på Paracet for å holde forkjølelsen i sjakk ruslet jeg rundt i solskinnet på Torshov i skisko, ulltrøye og selebukse mens jeg nøt smaken, duften, lyden av bysommer mens min mor var i Trikkestallen på barneteater. Varm lunsj og tur til Gardermoen.

Denne har jeg drømt om å se noen ganger

Å lande med fly på Værnes, åpne setebeltet og trave i kø gjennom slusene til ankomsthallen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg hadde en fullkommen ro i kroppen der jeg ventet på bagasjen ved bånd nummer to. Med den største selvfølgelighet labbet jeg over til flybussen i åpne skisko og full lufting i buksene. Betalte, én vei. Tok en telefon. På Dalen Hageby stod en strålende blid Tonje og ventet med bilen hun hadde lånt av Fruen og meg den siste uken, luksus å få kjøre de siste meterne hjem; et stopp på Prix for å handle litt melk og brød.

Å skru på blinklyset, senke farten og plassere meg litt ut til venstre før jeg legger godt over til høyre opp den bratte Fagerliveien gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes, og jeg lot dieselmotoren jobbe i et behagelig turtall på andregir oppover; ingen travelhet, ingen hast. Høyre blinklys på igjen, enda lavere fart, snart ser jeg huset ovenfor lekeplassen. Plenene er grønne, utelekene står fremme på trappene og snøskuffene er ryddet vekk; den dagen jeg har ventet på i mang en tung stund er plutselig her. Jeg trår inn clutchen og svinger langsomt ned i gårdsplassen med en fot på bremsen. Holder litt i nøkkelen etter å ha slått av tenningen.

Å ta de tre trinnene opp trappen foran inngangsdøren, lete frem nøkkelen og sette den i låsen gjør jeg stadig vekk, men nå var det annerledes. Det var som om jeg kjente den 31. januar klokken 07:00 i kroppen da jeg lette frem knippet som i tillegg til DNT-nøkkelen inneholder en ordinært utseende TrioVing-nøkkel, et stykke metall som har fremkalt et lite stikk av hjemlengsel hver gang den har dukket opp underveis. Jeg gjenopplever øyeblikket da jeg låste døren bak meg idet jeg vrir om nøkkelen, motsatt vei denne gangen; hører et kjent klikk i låsen og trykker ned dørvrideren. Det lukter som det pleier, det lukter hjemme.

Jeg trår over terskelen.

PS: Jeg kommer til å skrive noen flere innlegg om Norge på langs-turen i dagene og ukene som kommer, for under forberedelsene fant jeg uvurderlig hjelp i å lese om andres erfaringer med forberedelser, utstyr og rutevalg, og jeg skylder å sette meg ned og tenke igjennom og formidle dette til de som måtte komme etter meg og muligens sitter med de samme spørsmålene som jeg gjorde før min tur.