Markas ukjente krypinn
Det er søndag, og regnet har gitt seg. Med god hjelp fra mobiltelefonens kart har jeg funnet frem til Venninnens bopæl, jeg sitter bak rattet med motoren i gang og ser i skjermen for å ringe henne. En lyd bak meg får meg til å vende fokuset utover, i bakspeilet ser jeg at hun åpner bagasjerommet; det er duket for nok en oppdagelsesferd.
Vi starter fra Lavollen, det som vanlig mange biler parkert her. Jeg var ute kvelden før og luftet det nye leketøyet/kameraet mitt, og jeg var litt skuffet over manglende høstfarger, men det må ha hatt med skumringen å gjøre, eller så er det lokale variasjoner. Her står fargene frem i full prakt, og luften er klar og frisk etter noen skikkelige regnskurer på formiddagen. I sekken har jeg ikke bare kaffe og lefser (jeg har lært fra sist), men også kart, kompass og GPS. Det ryktes at ett av dagens to turmål ikke lar seg finne uten å vite nøyaktig hvor det er, Venninnen er føre var og har skaffet koordinatene.
Høstfarger i Bymarka
Første mål for dagen er Dreiers minne, en liten hytte ved foten av Geitfjellet. Vi legger avsted langs en sti som tar oss opp på Driftsveien og velger Gammelstien innover ved Kumyrene. Så tar vi en velbrukt sti opp til høyre, det er lovlig vått innover myrene nå etter vi har fått restene av ekstremværet Roar sendt nedover fra Nord-Norge (tusen takk!). Vi møter også en del folk på den lille stubben innover myrene før vi ser en liten, hjemmebygd port foran oss på stien, og klemt inntil, eller så godt som inni, fjellet kiler en liten hytte seg fast, vi er fremme ved den første ukjente skatten. Her tar vi oss kun tid til å skrive i hytteboken, vi skal videre.
Dreiers minne
Dreiers minne er koselig inne
Nå kunne vi stoppet opp, tenkt oss litt om, lett opp den koordinaten vi skulle til på kartet og planlagt en noenlunde fornuftig vei opp dit, for eksempel kunne vi fulgt Gammelstien til en gitt bekk og lett etter en egnet sti oppover. Imidlertid er ingen av oss slik anlagt, og ingen av oss er særlig redd for å gå utenfor opptråkkede stier, så vi legger koordinaten inn på GPS’en og får en retning og en avstand i retur. Retningen lar seg ikke uten videre følge uten fare for å trenge klatreutstyr underveis, så vi klyver oss inn gjennom skogen med mål om å følge siden av Geitfjellet bortover. Det bærer opp kneiker, over rotvelt og knekte stammer, ned sleipe lier, gjennom tett skog og over små, åpne lysninger hvor trærne omkranser en gulnet, gjennomvåt myr. Noen steder er moselaget så tykt at vi har vanskelig for å se om der er fast grunn under, eller om vi trår ned i en sprekk mellom to steiner, andre steder finner vi kampesteiner dobbelt så høye som oss selv. Nå og da kontrollerer vi med GPS, og når kursen ser noenlunde farbar ut legger vi i vei etter kompassets retning, Venninnen først med nevnte innretning pekt fra tre til tre. Idet vi nærmer oss finner vi selvsagt en sti, og vi innser på dette punktet at det kanskje hadde eksistert en lettere adkomst. På den annen side: Ingen har vondt av å bushe litt i blant.
Det er jeg som ser den først: “Der er den!”. Venninnen stopper. “Hvor? Der? – nei. Ja, der! – nei. Nei, der! – nei. Aha!” Stedet vi søker er godt skjult, selv når man står like nedenfor (bilde øverst i teksten). Står man ovenfor, risikerer man å bokstavelig talt stå på hyttetaket uten å vite at man er i nærheten av noe annet enn skog, myr og mer skog. Vi krøker oss inn gjennom den lille, lave døren og går etter hverandre langs den enkle brisken bort til et falleferdig bord. Her ligger en hyttebok og litt lesestoff om stedet som ingen helt sikkert vet hvem som bygde. Derfor heter den så forskjellige ting som Sjølberghytta, Russerhytta og Fuglekikkerhytta. Jeg slår meg ned på en vaklete krakk mens Venninnen tar brisken. Her må jeg overnatte en gang! Det henger to parafinlamper, en kaffekjele og en liten stekepanne på veggen, brisken har et tynt liggeunderlag på seg, og sitter man på den er bordet passe nært. Vedovnen vil fort kunne varme opp dette lille stedet; jeg må frem med fisheye-objektivet for å få noe brukbart bilde.
Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.
Frivillig selfie med vinduspynten.
En familie kikker innom på vei hjem, de skulle også hit. Vi trekker mot høyden og blir gledelig overrasket over et nyslokket bål som avslører varmen ved en tynn røyk som siger ut av restene. Litt målrettet graving i glørne avslører at der er håp også for den som har glemt fyrstikker, og vi stabler det vi kan finne av brennbart materiale oppå den lille, rødlysende kjernen og blåser på skift. Snart er det på tide å trekke frem både lefser, niste og kaffe, og jeg er stolt som en hane – det er ikke bare hun som kan diske opp på tur, nei. Selvfølgelig slår hun meg ned i støvlene i dag også, hun har med tapasrester med blant annet lefserull med spinat, sennep og hjemmegravet laks. Nam! Vi blir sittende lenge her og se inn i bålet, en av de to tingene som er mest beroligende å se på. I lange perioder er vi helt stille, lytter til knitringen i bålet, stillheten i skogen etter en lang periode med regn, fuglene. Det er mange flotte fugler her, men ingen av oss vet hva de heter. Senere har vi kommet frem til at det må være to forskjellige kråkefugler, nøtteskrike og nøttekråke.
Fornøyd i lunsjpausen
På tilbaketuren følger vi en sti i terrenget, og plutselig kjenner jeg meg igjen: Dette er jo stien mellom Våttakammen og Geitfjellet. Altså er dette enkleste adkomst omtrent slik: Ta en utydelig sti til høyre på en myr nærmere Geitfjellet enn Våttakammen (tror jeg) og hold utkikk etter en 20 cm høy pipe i mosen, det er alt man ser når man kommer ovenfra. GPS anbefales. Vi er plutselig i mindretall som turkledte og bålluktende stibrukere: Pesende joggere farer forbi i begge retninger og lager knottemønster i gjørmen med terrengskoene sine (jeg kjøpte meg nettopp slike, knall gule – de gjør en forskjell). På vei tilbake til bilen legger vi turen om Geitfjellet og får således tre turmål på en tur hvor vi bare hadde planlagt to. Samtidig har vi gått en fin runde rundt og over Geitfjellet. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn vi pleier idet vi legger sekkene inn i bagasjerommet og vender snuten mot respektive hjem.
Oppdagelsesferd
Dagen begynner slik lørdager ofte gjør: Med en kaffekopp i sofaen og utsikt over Trondheimsfjorden, det er lett yr i luften. Fruen kjører meg opp til Lianvannet i strålende solskinn noen timer senere, og nede ved vannet venter en Venninne, sittende på en bit med reinskinn med utsikt til en av de to mest beroligende tingene som finnes, et stille vann. Vi sier takk for sist og takker for sjåførens tilbud om henting på valgfritt sted.
De første kilometerne går det fort unna, med samtidig som vi fjerner oss fra veier og trikkeskinner, faller vi inn i en annen rytme. Denne dagen vet vi ikke hvor vi skal eller hva vi skal, det eneste som er klart er møtetidspunktet på Lian og at vi skal gå i retning av Grønlia inntil noe annet tar oppmerksomheten. Skjønt: Når man går mot noe man ikke vet hverken hva er eller hvor er, venner oppmerksomheten seg gradvis til å slutte å fokusere på målet og begynne å ta inn veien. I et stiskille tar vi til venstre for å åpne opp for muligheten for å nå Grønlia ved å gå rundt hele Skjelbreia heller enn å ta korteste vei. Idet vi nærmer oss demningen kommer det en skur, og vi søker ly under utspringet på en liten hytte. Vinspalten i fredagens A-magasin brakte noen verselinjer som passer dagens prosjekt:
Two roads diverged in a wood, and
I –
I took the one less traveled by.
And that has made all the difference.Robert Frost: The Road Not Taken (via A-magasinet)
I dag er det ingen hvemsomhelst som er med på tur. Frøken Venninne har ikke bare to varme sitteunderlag, hun fisker frem både kaffetermos, grovt brød, brunost, hjemmelaget gravsild(!) og hjemmebakte vaniljeboller fra sekken. Ikke dårlig! Jeg tar frem matpakke og vannflaske og unnskylder meg med at jeg hadde sjanset på at vi skulle innom Grønlia. Tomrommet mellom regndråpene fyller vi med ord, eller vi lar dem være slik de er, magiske mikrointervall mellom én lyd og den neste.
Vi pakker sammen i oppholdsvær og rusler ned mot demningen. Her er den ene av broene stengt, men vi spaserer på betongen et stykke før vi kommer tilbake på veien og fortsetter ganske umiddelbart ned til venstre, for å inspisere de gamle mølleruinene. Dessverre blir de stående her til forfall; et tap for kulturhistorien, gjenvunnet terreng for naturen. Som seg hør og bør balanserer vi rundt begge møllene, vi er da på oppdagelsesferd, og jeg fisker kameraet ut av sekken og blir påmint forskjellen mellom en relativt billig mobiltelefon – som har vært mitt eneste bildetakende medium de siste månedene – og et speilreflekskamera med fastoptikk og polariseringsfilter, et gledelig gjensyn.
Naturen tar møllebrukene tilbake.
Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.
Etter møllebesøket bestemmer vi oss plutselig for at det ikke er rett å dreie til høyre ved Marka, det bare blir slik at venstre ligger der mer nærliggende, naturlig, uutforsket. Jeg lærer en ny spiselig vekst. Fortsatt vet vi ikke hvor vi skal, og etter å ha foreslått Storheia, Elgsethytta, Gråkallen og hjem, slår den lille målsøkeren mellom ørene seg til ro med å overlate scenen til en nysgjerrig oppmerksomhet, møtet mellom kald høstluft og huden som mykt pakker inn varme muskler, suset i trærne, hvordan bjørkene et lite stykke er gulere enn ellers, en stokk liggende i et osean av myrgress, smaken av skogsstjerne på tungespissen, hvordan støvlene synker bittelitt ned i den gjennomtrukne bakken i utkanten av kjerreveien, sporene etter en hund, yr som slutter å omslutte vandrere som veksler på mellom samtale og stillhet.
Stokk og myrgress.
Plutselig stopper min Venninne, tar stand. Hun har fått ferten av noe hun har lett etter. Med ett har hun bakset seg gjennom buskaset – til venstre for veien – og inntatt en stor skråning med mosedekke og bregner under høye trestammer. Jeg følger etter og blir betatt av stemningen her inne, mens den lilla skikkelsen foran meg travelt søker frem og tilbake, opp og ned, blikket festet på bakken. Mitt blikk følger lyset, og litt om litt kommer jeg landskapet nærmere gjennom søkeren. Av og til er jeg her helt alene. Ingen andre kan sees, ingen sti finnes, bare lyden av en bekk og klar høstluft. Da er det ikke nødvendig å tenke så mye, det holder i massevis å være.
Skogsstemning
Detalj
Vi finner etterhvert, uten å måtte rope, naturlig sammen igjen og driver langsomt søkende oppover på mosebunn, over veltede trær, et stykke før vi møter på en sti og tar til venstre. Her går det fortere, vi dras med av de som har gått her før oss fordi de skulle et sted, vi følger på uten å vite hvor. En vei tar oss nedover til høyre, men følget blir midlertidig. Igjen skyter den lilla skikkelsen ut til venstre og forsvinner, jeg ser henne såvidt idet hun runder en åskam. Det er bare å følge på. Terrenget kan likne forrige avstikker, og den som leter, finner til slutt: Her er det! Hun står med en gul skatt i den høyre hånden, og hun smiler. Det blir med tre små kantareller denne dagen.
Skogens gule gull.
Midt i alt det andre snubler vi over en heller, eller i det minste et overheng. Det ser ut til å være tørt nok til én, og noen utbrente rester angir plasseringen av bålet; her har noen tilbragt en høstnatt før. Like ved finner vi det første huset – eller er det en hytte? – vi er på Byneset-siden og på vei til å vende tilbake til sivilisasjonen. Idet vi får asfalt under føttene blir vi med ett litt tvilrådige: Hva nå? Havet må da være i nærheten? Vi begynner å gå i den retningen vi tror det er, finner en liten vei mellom jordene, den smalner til en sti, men nå innhenter virkeligheten de oppdagelsesfarende: Det nærmer seg middagstid. Vi vedtar å ende ferden der vi er og vende tilbake til asfaltveien, sjåføren tilkalles.
Turen ender med samling av de tre involverte – sjåføren, Venninnen og jeg – ved middagsbordet i Fagerlia, menyen kunne man sikkert ha luktet helt nede i Ila om vi hadde kjørt med åpne vinduer: Fårikål.
Planlegging
Noen møtes for å planlegge over en kopp kaffe, andre har sikret seg mat til helgen. Trondheim, oktober 2015.
Lørdagshandel
En tilfeldig valgt lørdag på City Syd. Trondheim, oktober 2015.
På vei hjem
Fjorden ligger der foran meg; små bølger skimrer i solskinnet, kaster spisse stråler på øynene. Den blå flaten er delt opp i vertikale stykker av de hvite mastene på seilbåtene i småbåthavnen og avgrenset av Fosen på motsatt side. En blåmalt kafé ligger i enden av gangstien som starter ved skotuppene og går helt ned til sjøen, en fyrlykt stikker opp mellom to av mastene uten seil. På en av to sidestilte benker med idyllisk utsikt mot sjø og noenlunde blå himmel sitter en skikkelse i signalblå fleecejakke og sort turbukse med oransje glidelåser, meg sett utenfra, og gjør noe helt vanlig – om enn noe uvanlig for stedet jeg sitter på, tar jeg meg i å tenke. Selvbevissthetens tiltrekkelse av blikk som ikke kastes. Bak meg går trafikken i bølger i takt med trafikklysenes skifter, de ruser motorene når de tar i gang, når de endelig kommer seg videre. Mellom meg og veien: Fortauet. En ansamling av ungdommer fra den videregående skolen siger langsomt forbi, mens to mødre på min egen alder må stoppe for dem ved søppelkassen i påvente av fritt leide til å buksere barnevognene rundt. Litt senere kommer en asiatisk kvinne gående, hun ser meg i øynene idet hun passerer, der jeg sitter og spiser av matpakken min på en benk som kanskje er litt malplassert i skjæringspunktet mellom park og trafikkmaskin. Møtet mellom et estetisk og et praktisk element i bybildet.
Kanskje tenker jeg på hun som smurte den, matpakken, de nennsomme hendene som løfter esken med lettmargarin av det hvite og grønne IKEA-brettet vi bruker til å flytte pålegg mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet med, den røde ostehøvelen med riller, Tupperware-boksen med salami som må ha vært åpnet for å realisere den andre og nederste skiven i stabelen. Om jeg i det hele tatt burde ha tatt imot en slik pakke, er ikke matpakke smurt av ens kone selve symbolet på en uselvstendig og lite likestilt mann? Papiret krøller jeg sammen og stikker i sekken, ikke ettertenksomt. Det faller meg inn å stoppe ved den ene av de to kafeene jeg passerer på vei hjem, om den skulle være åpen, og jeg tar sekken på ryggen før jeg stiller meg til å vente i lyskrysset, som lydig borger av byen handler jeg i tråd med trafikkreglene. Denne gangen. Når jeg ser sørover, oppdager jeg at den delen av himmelen som har vært bak meg har antatt gatenes farge, og det blåser slik som det pleier å gjøre før himmelens metaforiske sluser skal til å åpne seg. Regnjakken har jeg i sekken; den er slitt og bør byttes ut, for jeg kan ikke reparere den selv, vil ikke heller.
Faren for opp-ned-kors til tross: Det er ikke hver dag vi får se kirken snudd på hodet, selv ikke med den gode oppslutningen om det fundamentalistene med frykt og forakt kalte «homolisten». Trondheim, september 2015 (mobilbilde)
Kaféen er stengt. Det er noen der inne, noen som har kommet på jobb en stund før det skal åpnes. Kanskje er det en ildsjel som har sørget for å holde liv i tradisjonen med en kafé akkurat her da forrigemann måtte takke for seg; det var en annen kafé her for noen år siden. Vedkommende pendler mellom innenfor og utenfor publikums sone, går frem og tilbake mellom lokalet og bak disken inne i det rødmalte bygget. Han er målbevisst og rutinert: Gulvet ble vasket i går kveld, og stolene og krakkene skal tas ned fra bordene, lysestakene skal ha nye telys, kaffe må kokes, ølkranene sjekkes, disken ryddes. Lokalets estetikk forandres gradvis fra arbeidsplass til et sted man kan trives, møtes, prates, drikkes under bordet og skilles for natten idet den neste dagen melder sin ankomst, med eller uten gode eller dårlige minner, ting man skulle ha sagt eller latt være å si. Kanskje er han ikke bevisst alle disse automatiske ritualene, ei heller at noen ser ham gjøre det og tenker over det for ham. Men ikke så lenge, snart er vinduet utenfor rekkevidde og den ansatte overlatt til seg selv og neste forbipasserende.
En gruppe barn i gule refleksvester står, ligger, sitter, løper, hopper, sutrer og ler seg rundt busstoppet, de er som en levende makroorganisme bygget opp av myldrende, fargerike individer med høyt lydnivå. Individer som skal fortelles at hver og én av dem er så utrolig unike at de kan – må? – bli hva de vil (bare det er bra nok for mor og far), selv om man på avstand ikke kan se forskjell på dem nå – og trolig ikke senere heller, når de fleste av dem etterhvert utgjør fremtidens kø foran kassen på Rema 1000 eller er den som kommer og setter seg ved siden av en på 07:55-bussen. Voksenpersonene som følger gruppen, som om de var hvilken som helst av de mange konstellasjonene av barn de får følge i løpet av et yrkesliv i barnehagen – og det er de jo også, uansett hvor unike de måtte være – passer på at ingen barn havner under trikken eller blir glemt igjen i gjemselleken bak søppelkassene. En jente i slutten av tenårene, hun later til å ta ut sine brutale estetiske behov gjennom tid tilbragt med en velassortert sminkepung, ser oppgitt på disse små, til tross for at det om et tiår eller to er en av hennes som står der med gul refleksvest og blir passet på av de samme voksenpersonene, eller av noen andre, kanskje til og med hun selv. Det er en stor oppgave å vokse seg klar til å forlate redet, slik hun kanskje selv snart er i ferd med å gjøre, det er de som ikke havner under trikken som overlever:
We have to continually be jumping off cliffs and developing our wings on the way down.
Kurt Vonnegut: A Man Without a Country
Solen har blitt gjemt vekk av skyene for en stund, og strekkets andre kafé kommer nærmere der den ligger i ly av gamle veggskilt som proklamerer at man her bedriver videoutleie; nå er det bare kioskvirksomheten igjen i nabolokalet til den nevnte kaféen. Der våger jeg ikke å gå inn, selv om det sitter en annen gjest der. Strikke-kafé. Det går sikkert an å skrive der også, eller lese, eller tenke på ingenting, men på et eller annet vis er det mer beklemmende uvanlig for en ung mann i starten av tredveårene å sette seg her, synes jeg, enn å spise matpakken i et veikryss til allmen beskuelse eller uten å bli lagt merke til, så jeg gir etter for den innbilte frykten og går forbi. Man kan skrive på kaffebar, hipstersteder (til nød) og de bruneste buler, steder med respatexbord med slitemerker etter halvlitersglass (ser jeg for meg), men ikke på strikke-kafé. Eller må jeg prøve nå som dette er satt på papiret? Hvem er det i så fall jeg skal bevise det for? Kinarestauranten ved siden av holder på å bli bygget om til massasjeinstitutt. En ubehagelig assosiasjon streifer tanken: Selv om de fleste slike sikkert er seriøse nok til å sette fornuftige grenser for massøsenes ansvarsområde, kommer fort assosiasjonene skapt av de det iblant skrives om i avisen – de som tilbyr massasje mellom stortærne, som det så fint heter – til å klebe ved resten også. Tanken blir ikke ved meg lenge.
De driver ikke utleie av VHS-kassetter lenger. Trondheim, september 2015 (mobilbilde)
Den nye buksen og de nye, svarte Nike-skoene er begge av den superlette typen. Softshell og flex, eller hva det nå er, det er nesten så det ikke merkes at man har dem på, men tvert imot sprader rundt bukseløs og barbent, uten fare for å bli hentet av menn i hvite frakker og lagt inn. Det er også noe å merke seg: At man ikke merker noe. Jeg undres litt på om det er dette som er det moderne mindfullness; i alle fall har jeg blitt mer oppmerksom på alt jeg ikke merker etter jeg gjennomførte et åtte ukers kurs i sommer. På en måte er det et vis å gjenoppdage jeget på, etter at man selv gikk tapt i mylderet av de som kan tenkes å sette seg ved siden av en på 07:55-bussen. For hvem er man egentlig når man skjønner at man ikke lenger kan – må? – bli alt man vil? Midt i spranget, der man kanskje fortsatt er i den umulige posisjonen hvor man forventer å få vite hvor det bærer? Kanskje er det spørsmålet det er noe galt med; i så fall er det noe vi har oppdaget for lenge siden – at det eneste vi har er nåtid, og åpner vi ikke øynene, mister vi den i sorgen over noe vi allerede har tapt, eller i søken etter noe vi tror vi trenger:
We should be blessed if we lived in the present always, and took advantage of every accident that befell us, like the grass which confesses the influence of the slightest dew that falls on it; and did not spend our time in atoning for the neglect of past opportunities, which we call doing our duty. We loiter in winter while it is already spring.
Henry David Thoreau: Walden
Eller for å si det hele litt enklere:
We are here on Earth to fart around. Don’t let anybody tell you any different.
Kurt Vonnegut: A Man Without a Country
Dette var jo egentlig kjent allerede på 1200-tallet:
They say there’s no future for us. They’re right.
Which is fine with us.Moulana Jalalod-din Balkhi Mohammad Rumi
Parken jeg nå går igjennom har en gangvei gjennom seg, en organisk, men like fullt konstruert, linje i myke former i et formet landskap; det synes klart for meg at parker enten må sette opp en kontrast til naturen i klassisk planmessighet og symmetri, eller så må den imitere den; en leken form, som det heter, det er moderne. Spille naturlig bak en maske av moderne materialer, sminke. Mellomtingen blir vanskelig. Hva som får naturen til å tre best frem, er jeg usikker på, i valget mellom kontrast eller påtagelig imitasjon; jeg er en velkledd menneskefigur i en arkitekttegning i avisen, tilfeldig tilkalt for å realisere arkitektkontorets visjonære reklameplakat.
Mennesket har såvidt jeg har oppfattet alltid hatt dette behovet for å forme landskapet ut fra estetiske såvel som praktiske behov. Det må være fordi det estetiske er et grunnleggende behov på linje med det intellektuelle, fantasien krever like mye som vitebegjæret; vi er avhengige av å bære noe som er større enn oss selv under huden, for å spenne den opp, et reisverk. Det er evnen til å legge merke til – og glede seg over – to former som i et lite øyeblikk spiller opp mot hverandre idet man passerer en sølepytt: Et moderne, sylinderformet kunstverk som stiller seg side om side med søppelkassen i refleksjonen man får et glimt av i forbifarten; to runde gitter knyttet sammen av en lenke.
No method nor discipline can supersede the necessity of being forever on the alert. What is a course of history or philosophy, or poetry, no matter how well selected, or the best society, or the most admirable routine of life, compared with the discipline of looking always at what is to be seen? Will you be a reader, a student merely, or a seer? Read your fate, see what is before you, and walk on into futurity.
Henry David Thoreau: Walden
To former knyttet sammen i øyeblikket man passerer, Trondheim september 2015 (mobilbilde)
Jeg krysser hovedveien og fortsetter inn i skogen. Her er det ikke tilrådelig å gå om vinteren, det forstår man den ene gangen man prøver, og det husker man på så lenge at denne passasjen blir et slags symbol på den grønne årstiden, et vårtegn, eller det motsatte den dagen man innser at den siste turen for året ble gått for to uker siden. De solide trappene som går opp på siden av fossen innerst på stien er våte i dag, elven går stor i høstværet. Brus, klukking; florlett, sval kulde på huden allerede ved synet av vanntåken. Ingen driver trappetrening her nå, men en dame som sikkert er dobbelt så gammel som meg går oppover mens hun kaster ett og annet blikk til venstre over skulderen på den hvitskummende vannveien som noen fant ut at de skulle løfte frem i dagen igjen etter den hadde ligget i rør i årevis. Behovet for skjønnhet. Selv når det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt på noens kvartalsregnskap. Hva da med estetiske fag i skolen, som kuttes til fordel for realfag og gymnastikk – er det ikke en sammenheng mellom musikalitet og ferdigheter i matematikk? Er ikke estetisk kompetanse til syvende og sist det eneste som kan sette oss i stand til å sette pris på det å være menneske? Til å slutte å jage etter mer ære og berømmelse, nye prosjekter som loses trygt i havn, nytt avansement på karrièrestigen, større bil, mindre kone, nyere kjøkken, dyrere ferietur – for å sette pris på hva?
If you want to really hurt you parents, and you don’t have the nerve to be gay, the least you can do is go into the arts. I’m not kidding. The arts are not a way to make a living. They are a very human way of making life more bearable. Practicing an art, no matter how well or badly, is a way to make your soul grow, for heaven’s sake. Sing in the shower. Dance to the radio. Tell stories. Write a poem to a friend, even a lousy poem. Do it as well as you possibly can. You will get an enormous reward. You will have created something.
Kurt Vonnegut: A Man Without a Country
Det er vel bare et hjertesukk fra en kunstnersjel, tenker musikeren lett selvhøytidelig idet svetten bryter frem under fleecejakken i de bratteste kneikene, hvor jeg passerer barn på vei hjem fra skolen, barn som for ikke mange år siden stod med gule refleksvester på busstoppet og ventet på at noen skulle mase om at de måtte skynde seg videre, eller tålmodig ventende uten å havne under trikken; før vi vet ordet av det er de fremmede på bussen 07:55. Jeg er straks hjemme nå, snart lukket, låst, inne blant alle tingene. Møblene som har erstattet IKEA-varene som fortsatt tjente hensikten, de ulike glassene til ulike sorter rødvin, nedstøvede konvolutter med diverse vitnemål gjemt vekk i en bokhylle på øverommet, en fryser full av de rette identitetsmarkørene: Selvplukkede bær, kortreist hjortekjøtt, et hjemmespeket fenalår fra svigerfamilien, rundstykker til helgefrokosten, kanelboller etter oppskrift fra bakeriet i Lom. Hjem til tekniske innretninger fra Miele, Siemens og Whirlpool. Hjem til iPad, PC og mobilskjerm. Hjem til alt som kan fylle behov vi har skapt for å unngå å se oss selv.
In accumulating property for ourselves or our posterity, in founding a family or a state, or acquiring fame even, we are mortal; but in dealing with truth we are immortal, and need fear no change nor accident. The oldest Egyptian or Hindoo philosopher raised a corner of the veil from the statue of the divinity; and still the trembling robe remains raised, and I gaze upon as fresh a glory as he did, since it was I in him that was then so bold, and it is he in me that now reviews the vision. No dust has settled on that robe; no time has elapsed since that divinity was revealed. That time which we really improve, or which is improvable, is neither past, present, nor future.
Henry David Thoreau: Walden
PS: Jeg leser over denne teksten og må le av et annet Vonnegut-sitat: “Here is a lesson in creative writing. First rule: Do not use semicolons. They are transvestite hermaphrodites representing absolutely nothing. All they do is show you’ve been to college.” ROTFL.
Klar en klassiker
Enkelte utsagn går aldri av moten. Trondheim september 2015 (mobilbilde)
Høststemning
Høstens farger kommer, nært Theisendammen, Trondheim september 2015 (mobilbilde)
Det er kveld, og Fruen skal på jobb. Jeg slår følge over dørstokkmilen, men holder høyden når hun dreier ned mot bussholdeplassen. Det er ikke langt jeg trenger å gå fra husene her før det kan virke som jeg er langt fra folk, og i det nydelige kveldslyset trer høstens farger frem for mobiltelefonens elektroniske øye.
Multebladvariasjoner
Det var på multebladene jeg så det først. Jeg drev langsmed myrene en kveld; i utkanten til å begynne med, lik et dyr som forsiktig nærmer seg det åpne landskapets trussel – en trussel som ikke alltid oppveies av økt oversikt, men som må suppleres med en mulighet. I utkanten er bakken fastere, og bare iblant må jeg ta et langt steg gjennom den umiskjennelige lukten av myr for ikke å synke gjennom. Senere legger jeg inn streif mellom furuene på hver side av den rødgule myrbunnen, som fyrtårn på endene av en krysning på sviktende grunn, små hopp mellom tuene, balanse på røtter, svuppende kyss etter støvlene.
Stadig må jeg stoppe, huke meg ned, plukke unna litt dødt gress eller brune furunåler. Multebladene. Alt annet har fortsatt sommerens grønne kostyme på, masken oppe; multeplanten ligger tettere på været, den sanser nærværet av septembers varsel om høstens ankomst. De kommer i alle sjatteringer på denne tiden: Grønne, gule, røde, fiolette, burgunder og brune – i et antall kombinasjoner og mønstre kun naturen kan være oppfinnsom nok til å pynte seg med i spranget mellom én sesong og den neste.
For meg er det bare å sanke det jeg jakter på der bærene for lengst er plukket: Multebladvariasjoner.
Multeblader #1: Tema
Multeblader #2: Variasjon I – kontrapunkt
Multeblader #3: Variasjon II – imitasjon
Multeblader #4: Variasjon III – rotert kontrapunkt med etterklang av imitasjonsvariasjonen
Multeblader #5: Variasjon IV – langtkommen metamorfose i vertikalt par
Multeblader #6: Variasjon V – reprise med ornamentikk
Multeblader #7: Variasjon VI – imitasjonsutbygning med ornamentikk
Multeblader #8: Coda – fullendt metamorfose og avslutning
Himmel
Dramatisk himmel mellom to regnskurer, Grønlia/Bymarka, Trondheim september 2015 (mobilbilde)
Nakne
Forlatte furuer, nært Grønlia, Tromdheim september 2015 (mobilbilde)
De hadde blitt spart, men alle de som stod dem nærmest hadde blitt tatt fra dem. Nå stod de der, en bitter erfaring rikere, og skuet ned på alle som gikk forbi med kanelboller i blikket eller magen, alene sammen i tomheten etter fellesskapet som var. Slike opplevelser kommer man ikke igjennom uten å ta merke av det: De hadde trukket grenverket oppover, så høyt at ingen kunne nå dem. Med det samme hadde de også for all fremtid frarøvet seg selv gleden ved ivrige, myke barnehender som prøver å finne veien opp til en litt høyere gren som de kan rope til foreldrene fra.
Kanskje var det en oppofrende håndsrekning til den kommende slekt, å gi den oppvoksende generasjon luft til å tenke og takhøyde til å strekke seg? De gamle som sier seg fornøyd med et levet liv og kun kan leve ut gleden gjennom gløden i andres, barnebarns og oldebarns, øyne slik de som blir foreldre endelig finner igjen en rest av den gnisten de har jaktet på helt siden julaftens magi plutselig en dag forduftet foran øynene på dem, forbannet og forvist til et sted de ikke kan finne med mindre de går seg vill ved å gå mot venstre, hjertesiden.
De stod her allerede da de modige studentene trakk forbi – kanskje nettopp her? – i dobbel forstand i mørket, med radioutstyr til Skylark B i radioskyggen av Geitfjellet. De stod her da Grønlia igjen kunne heise det røde, hvite og blå. De sto her da Oddvar Brå gikk sine tidlige turer, og de var allerede gamle da han på berømt vis brakk staven. De sto her og bevitnet skogen rundt dem forsvinne.
Under dem skifter verden ham, fra restene etter det som var, de grenene som ligger igjen når hogstmaskinens bulder og glefsing har stilnet, til alt som trives i lys og luft og ikke har vært sett her siden de som nå står igjen som spyd mot himmelen selv var på samme høyde. Det er ikke til å kjenne igjen, og midt mellom alt dette: Løvtrærne. Blir de for mange, vil den oppvoksende slekt kveles langsomt, fellesskapet tappes for næring, lys og vann, og det visner. Men hver høst flammer løvtrærne i gult og rødt, og sammen med de av den oppvoksende slekt som tross alt klarer seg danner de et fargespill ingen andre kunstverk kan måle seg mot – kontraster fordrer forskjellighet. Om vinteren minner de nye aller mest om de gamle, de som ble igjen og kikker ned på alt uten å kunne påvirke, observatører uten stemmerett.
Kanskje bare ble det slik, kanskje løftet de skjørtene og neiet for en rise som trakk forbi en oktoberkveld i halvmørket, og så glemte de hva annet der var å gjøre, forstenet som risen selv da solen sendte sine første lyserøde piler over fjorden fra morgenleiet bak Frostalandet.