Posts Tagged: hardangervidda
Dag 111: Sandhaug til Dyranut (og Hønefoss)
Jeg våknet til en kjent lyd det er lenge siden jeg har hørt: Lyden av silregn utenfor. På med skalljakke før morgenens tur «på hjørnet». Kjetil sov på stuen, han gryntet «god morgen» og snudde seg over på den andre siden for å få en time til på øyet – det ble sent i går, NPL’ere er ikke godt trent som natteranglere. Til tross for godt utvalg i pålegg i proviantskapet fantes det ikke spor av noe å ha dette pålegget på, og havregrynpakkene glimret med sitt fravær. Heldigvis hadde noen satt igjen en liten rest med frokostblanding, og sammen med en havrebombe, litt kjeks og tørket reinkjøtt fra sekken ble det frokost nok til at jeg slapp å starte dagen med Joika-kaker.
Bløtt og slapsete
Etter å ha pakket sekken for siste gang i denne omgang tok jeg farvel med Kjetil og dro hetten over hodet før jeg spente skiene på meg og la i vei langs den bløte kvisteløypen. Flere steder tro jeg godt igjennom i det grønnlige overvannet der den skittenbrune snøen gav etter. Der løypen gikk ut på Langavatnet holdt jeg land en liten kilometer østover til broen over utløpet, selv om innsjøen i og for seg så kryssbar ut (vanskelig å si i tåken). Uansett måtte jeg snart ha forlatt kvistene for å treffe neste bro, over Bjoreio.
Vi setter pris på å ha en bro
Over Hellehalsen måtte kompasset frem, det var tett tåke. Etterhvert kunne jeg høre en brusende lyd som økte på for hvert steg, og jeg gikk med øynene på stilk inntil enden av et rekkverk kom til syne litt ovenfor meg. Det så ut til å være en del vann som skulle ut av Tinnhylen, så jeg var glad for å ha en bru. Havrebombe og kakao i ly av første og beste bygning.
På vei over mot neste bro lettet endelig været, og jeg fikk et etterlengtet utsyn over Viddas herligheter i tillegg til en vesentlig enklere navigering. Jeg gikk en omvei for å komme over en bekk bare for å oppdage at jeg måtte over igjen tyve minutter lenger ned. Der hadde den vokst til en liten elv som hadde vasket vekk deler av dekket på veien som går her sommerstid, og jeg vadet med vann til anklene med skiene på der det fortsatt var grus igjen. Noen meter lenger bort hadde jeg sett skumtopper over snødekket, det var en vårstor Svinto som kastet seg hissig nedover dalføret, nå og da skylte noe av det skittenbrune flomvannet over broen; denne hadde jeg ikke kommet over uten bro.
Svinto går stor
Med elvekryssingene bak meg tok jeg over Bjoreidalshøgda og opp på kvisteruten mot Dyranut, den stod fremdeles, og de siste kilometerne opp til den stengte fjellstuen gikk radig. Nå er de fleste myrdrag gjennomvåte selv på 1200 meter over havet, og elvene går flomstore, det er godt å ha bestemt seg for å ikke gå for Kjeldebu i dag, på 1050 meter er det nok rimelig vanskelige forhold nå. På en måte er det vel også på dette vi fjellfolk skal måles: Om vi har vett nok, mot nok og ro nok (som det synges i radio for tiden) til å snu når målet er som nærmest, ikke hvor vanskelige forhold vi slipper unna med å ferdes i – eller «mestrer» som noen sier, som om noen av oss egentlig har noe å stille opp med når naturen finner det for godt å vise litt krefter.
Vel fremme på Dyranut
Jeg hektet sammen skiene med 37 av 2700 kilometer gjenstående, de kan jeg glede meg til å gjøre en helg til sommeren: Buss opp lørdag formiddag og rusletur inn til Kjeldebu, tidlig start på søndag og kveldstoget ned igjen til Oslo. Siste spot-posisjon fikk jeg sendt mens jeg over turens siste lefse kunne konstatere at det ikke gikk noen buss, jeg fikk ta tommelen i bruk.
Etter bare ti minutters venting fikk jeg haik med en hyggelig frilansfotograf på vei hjem til Oslo, og noen få timer senere ble jeg sluppet av tre minutters gange fra min mors hus i Hønefoss. Nøkkelen lå på avtalt sted, og dusjhåndkle fant jeg der de pleier å ligge. Ren og pen innså jeg plutselig hvorfor jeg var så slapp, det var seks timer siden den lefsen jeg spiste oppe på Dyranut. En kort spasertur senere var kveldens lokalmat, «from Hønefoss with love», på plass i ferske potetlomper med Dijonsennep. Jeg tilbragte kvelden ute på terrassen, selv lenge etter solnedgang var det godt å sitte i T-skjorte og nyte sin kaffe.
Nå venter en hviledag eller to her før jeg endelig kan reise hjem, det ser jeg virkelig frem til!
Dag 110: Hellevassbu til Sandhaug
Underlaget var betydelig hardere enn dagen før, det lønner seg å starte tidlig. En forkjølelse har sneket seg på, jeg kjenner det godt i brystet i motene. Morgenens solfylte himmel hadde blitt dekket med skyer mens jeg spiste frokost, men det var fortsatt mildt, så jakken fikk ligge i sekken; enn så lenge, skulle det vise seg.
Vannene her var fine, litt bløtt her og der, men jeg gjorde god fart på morgenskaren. Lunsjen ble inntatt på trappen til Bjødnabu, i jakke – de første regndråpene hadde meldt sin ankomst, og sikten svant sakte hen mens brødskivene fra Haukeliseter, spart til i dag, fikk følge av to kopper varm sjokolade. Litt spent i oppstarten etter lunsj, for det var like mye blått som hvitt på vannet. Her og der gynget skaren faretruende under meg, men jeg tok meg frem mellom overvannshullene uten å bli våt.
I tåken gikk farten ned med stadige blikk på kompasset og mangel på referansepunkter; der det fantes referansepunkter, var det i form av fremsmeltede øyer av lyng og stein som enten måtte krysses uten ski eller omgås med påfølgende tap av retning. Turistforeningens føremelding hadde sagt at forholdene skulle bli bedre nordover på Hardangervidda, men det motsatte var tilfelle: Overvannshullene var mye tettere på Nedste Krokvatnet enn lenger sør, og det var rundt en halv skistav dypt – ikke hyggelig å trå igjennom her, med andre ord. I blant gav snøen delvis etter, og jeg gikk bredbent og dro meg frem over for bløt snø ved å løfte meg på stavene som jeg satte i isen dypt nede i overvannet.
Matpause
Ny pause på Hansbu før jeg forlot den private uteplassens komfortable benk og bord for å lete opp Lakadalsstrupen, jeg hadde tenkt meg gjennom der for å komme over i Lakadalen. På veien fant jeg en bekk som hadde tatt til å renne oppå snøen i ganske så stor bredde – heldigvis slapp jeg å krysse den. Glad var jeg også for å ha GPS til å peke ut retningen for meg i tåkehavet idet det var på tide å dreie opp for å treffe rett passasje over til Lakadalen. Her fikk jeg etterhvert litt mer sikt, og trass i at jeg hadde begynt å gå gjennom skaren gav jeg full gass for å komme så langt som mulig mens jeg ennå hadde sikt. Selv på 1200 meter over havet var det en del åpent vann, så det ble litt «spennende» å krysse Laken over mot Sandhaug.
Vel fremme var det bare å gå i gang med hyttelivets plikter. Der var ikke noe oppslag om vintervann, men vann hadde jeg jo sett nok av denne dagen, så jeg bandt to tiliterskanner sammen i et tau og improviserte en trekksele i den andre enden, før jeg la i vei på ski tilbake til vannet med kannene etter meg som en skranglete pulk og spaden i hånden. Inne i selvbetjeningsavdelingen var jeg snar med å sette på litt vann (tips til de som har med det å gjøre: En kaffekjele er sterkt ønsket; det hadde også vært fint med kaffe i proviantlageret) og få av meg våt ull mens jeg la i ovnen.
Peiskos
Etter middag foran peisen ble jeg sittende og studere kartet med en bekymret fure i pannen: Alle elver, selv på 1200 meter over havet, går nå åpne, og overvannsproblemet blir bare verre og verre. Jeg lette opp bruer og muligheter for å omgå vann, ringet inn mulighetene på kartet og plottet dem inn på GPS’en. Kjeldebu ligger helt nede på 1050 meter, og jeg må krysse en stor elv, Kjeldo, der nede. Det er mulig jeg må vurdere å sette alt inn på å nå riksvei 7 og heller ha det siste stykket fra Dyranut til Finse til gode til sommeren, det nærmer seg tid for å trekke seg ut av fjellet mens jeg ennå har sjansen.
Plutselig er det noen utenfor vinduet. En skiløper. Uten bagasje. Det banker på døren. Hvem i all verden er så gale, dumme at de legger ut på tur i fjellet under disse forholdene, annet enn NPL’ere? Et skjeggete hode titter inn, og begge ansiktene sprekker opp i store glis – som sist vi møttes. Det er Kjetil, som jeg traff etter veien nederst i Susendalen, han som startet fra Nordkapp 15. januar. Et hyggelig gjensyn, og turpraten gikk hele kvelden. Han kom ned fra Halne via Tråstølen og kan gi meg oppdatert informasjon om forholdene videre: Det er visst litt på grensen med tanke på vannveiene, og Svinto gikk så stor at den bare såvidt fikk plass under broen. Vi kikker på kartet i fellesskap, og vi er samstemte i at å prøve seg på Kjeldebu er en dårlig idé nå; altså skal jeg ut av fjellet.
Dag 109: Haukeliseter til Hellevassbu
At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.
Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.
Den første, bratte bakken er unnagjort; langt der nede ligger Haukeliseter
Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.
Bora gikk åpen
Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.
Utsyn ved rasteplassen, her er det ingen hast med å komme videre
Avslappende lunsj på en «kort» etappe
På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.
Selvportrett
Kveld ved Hellevassbu
Dag 105-108: Alta til Haukeliseter med innlagt feiring av nasjonaldagen
Nok en frokost med følge av Aftenpostens eAvis, i dag supplert med bagasjereglementet til Avinor. Utenfor vinduet har våren inntatt Alta, så jeg kan stappe dunjakken (skalljakkens lukt diskvalifiserer den fra enhver bruk i nærheten av andre mennesker) i posen som skal være håndbagasje og forlate hotellet i bare trøyen. Turen går i første omgang til nærmeste post-i-butikk for å sende primus, brennstofflaske og noen tunge ting sørover i en pakke, i følge sidene til Avinor er primuser som har vært brukt forbudt selv i innsjekket bagasje. Jeg får noe oppmerksomhet for skiene og blir stående og slå av en prat før jeg poster pakken. Det samme gjentar seg utenfor.
Flybussen tar ti minutter, innsjekking fem, sikkerhetskontrollen to. Jeg kommer imidlertid ikke lenger enn til toalettet før navnet mitt blir ropt opp og jeg må returnere til skranken. En smørblid finnmarking tar meg med til bagasjehallen og lurer på om jeg kanskje kan ha glemt å plukke ut en gassboks før jeg sjekket inn. Den hadde jeg ikke tenkt på på lenge.
Idet jeg kom ut av bakdøren på SAS-maskinen på Gardermoen slo varmen mot meg som om jeg var kommet til et annet land. Nitten grader var litt uvant. I løpet av to timers flytur hadde jeg hoppet over en årstid, og jeg passet på å stille meg i solen nede på perrongen. Snuste inn den saftige duften, glante på alt det grønne. På perrongen i Tønsberg ble jeg møtt med flagg og plakater, og vel ute på Nøtterøy ventet et høyt og smalt glass.
Nasjonaldagen ble feiret som seg hør og bør, i for anledningen lånte klær, uten snev av dårlig samvittighet for mengden is, pølser og kaker som gikk ned i løpet av dagen. Litt av en overgang fra alenetur til barnetog, for å si det litt forsiktig, men det var gøy å ha noe annet enn snø å ta bilder av.
Flaggborg I
Flaggborg II
Fremad marsj, forward march
Dagen etter ble det – som vanlig når familien Nordbø har fri – tur. Det var deilig å trave langs myke stier dekket med brune barnåler mellom de høye furuene, å ta seg ned en gruslagt bakke til Årøysund hvor blomstrende syriner rammet inn den varme, svarte asfalten og en salt bris fra sjøen hilste oss velkommen i solskinnet. Shorts og T-skjorte, ingen sekk. Vi tok en lang pause på plattingen utenfor en forlatt privat hytte, der vi snek oss til en liten «hytte-til-hyttetur» i strandsonen før sesongen tar til for alvor.
En annen type utsikt på denne turen
Tidligere på dagen hadde jeg gjort noen siste undersøkelser om forholdene på Hardangervidda. Turistforeningens føremelding av 16. mai var ikke spesielt oppløftende lesning:
I sørvest er det ikke farbart mellom Haukeliseter og Hellevassbu. Bora-vassdraget er isfritt.
Etter å ha snakket med vertskapet på Sandhaug og resepsjonen på Haukeliseter eliminerte jeg likevel alt som ikke trengs for noen få dager hytte-til-hytte fra sekken og gjorde meg klar til avreise med Telemarkekspressen neste dag.
I skrivende stund er Haukeliseters rømmegrøt fortært, og i resepsjonen har de fortsatt tro på at jeg klarer å ta meg inn til Hellevassbu i morgen. Hvis ikke får jeg snu, endelig tillate meg å smile til våren og gjøre et nytt forsøk til sommeren eller neste sesong.
Utsikt ved matbordet
Dag 20: Holmavatnhytta til Haukeliseter
Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.
For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.
En hytte vi passerte
Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?
Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.
Klar til kutting!
Primusplaten skal under sagen