Norge på langs 2014

steinjak Norge på langs

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.

— Rolf Jakobsen

Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar  2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.

Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.

Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.

Jeg koser meg på tur, på "Ja-benken" i Skarvheimen

Jeg koser meg på tur, her på «Ja-benken» i Skarvheimen

Rapport underveis

For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.

Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.

I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.

Rute

Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.

DSC_9071

Ruteplanlegging pågår

Ved avreise er skissen for etappene slik:

  1. På sykkel fra Lindesnes til Ljosland fjellstove. Her er det ikke så lett å gå på ski, og mange Norge-på-langs’ere går denne biten til fots; jeg er på tur for å kose meg, og å gå en uke på vei inngår ikke i begrepet kos for min del. Heldigvis for meg er min gode venn Anders behjelpelig med å kjøre følgebil med mesteparten av bagasjen og skiutstyret, ellers kunne det blitt en lang sykkeltur. Videre har venner og familie stilt opp, og særlig Edith og Erling, som ringer rundt på jakt etter overnatting langs veien og stiller en oppredd seng til disposisjon til spente turgåere.
  2. Gjennom Setesdalsheiene til Haukeliseter fjellstue. På denne etappen har jeg følge av Anders, og jeg gleder meg masse til en drøy uke på guttetur hytte-til-hytte i det blåskimrende februarlyset, gjennom et område som er helt ukjent for meg.
  3. Over Hardangervidda til Finse. Her må jeg vinke farvel til følget, før jeg begir meg inn i et terreng jeg faktisk ikke har fått besøkt før (annet enn en liten smakebit gjennom Skarverennet og Rallarvegen, samt transport til/fra Finse); det har alltid vært andre fjell som har ropt høyere når turene har vært under planlegging. Hyttene skal være stengt på denne tiden av året, så her er det mulig teltet kommer frem for første gang.
  4. Gjennom Skarvheimen og Jotunheimen til Kvam. Nå er det kjent terreng et stykke, men like fullt ligger perlene som på en snor innover, og jeg kan for det meste bo på selvbetjente hytter. Fra Gjendesheim får jeg spørre meg for og velge mellom å ta Sikkilsdalen og Murudalen over til Kvam, eller å følge veiene ned mot Otta i stedet dersom det skulle være for mye løssnø.
  5. Over Rondane via Folldal og Savalen til Midt-Norge og Glåmos. Rondane er kjent, så følger et stykke med utforsking. Jeg skal forsøke å holde meg i terrenget, og det har gått med noen timer på leting etter skiløyper og ruter utenom riksveiene. Er jeg heldig, vet noen i Folldal mer om de områdene jeg har tenkt meg inn i. På Glåmos står onkels hytte som kan ringes varm, tusen takk for tilbudet om å få låne den, det blir et mål å glede seg til i slutten av en lang etappe med tråkling gjennom småbygder, setertun og skog!
  6. Gjennom Sylan og Sjækerfjellene opp til Nordli. Tydalsfjellene og området rundt Storlien har jeg besøkt før, men inn mot Sverige er det mye nytt, og jeg gleder meg. Siden jeg ikke er noen fundamentalist som gjør et poeng ut av å kun gå i Norge, kan det fint hende at jeg får meg en liten harrytur i løpet av denne etappen, særlig hvis det er uvær i Trøndelag.
  7. Over Børgefjell inn i Nord-Norge og langs Okstindan til Umbukta fjellstue. Jeg vender tilbake til Børgefjell, denne gang uten fiskestang. Dette blir muligens den etappen som innebærer mest trasking på vei, kanskje over store vann hvis isen er god, og det blir flere tettsteder å besøke på veien. Halvveis!
  8. Kryssing av polarsirkelen på vei til Sulitjelma. Det blir spennende å få oppleve dette terrenget, og jeg får den siste etappen i Norge på en lang stund.
  9. Gjennom söta brors flotteste natur til Abisko. Narvikfjellene byttes mot de store nordsvenske nasjonalparkene. Padjelanta. Sarek. Her får jeg igjen gleden av å slå følge med Anders, dersom jeg holder meg til tidsestimatene mine; hvis ikke, dukker han nok opp et annet sted, enten det blir før eller senere. Dersom jeg er i rute, varer permisjonen hans helt frem, og resten av turen blir en eventyrlig guttetur.
  10. Tilbake til gamlelandet, via Finland til Kautokeino. Nest siste etappe går gjennom innlandet, mellom store sjøer og gjennom tre naboland.
  11. Over Finnmarksvidda til Nordkapp. Sjarmøretappe i stekende sol og påskeføre, eller vassing i dyp snø og overvann med stiv kuling i fleisen? Med unntak av tunnelen til Magerøya og faren for å havne midt i vårløsningen: Jeg gleder meg til å se havet for første gang siden Lindesnes!
  12. Hjemtur. En dag for ikke lenge siden, rett før avreise, ble jeg spurt: «Hvordan kommer du deg hjem igjen?» Jeg svarte som sant var: «Det vet jeg ikke, det har jeg sannelig glemt å tenke på.» Ikke har jeg tenkt å bruke energi på det nå heller. Hjem kommer man seg alltids.

Tingenes tilstand

Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?

Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…

Uten sponsing, men ikke uten ting: Alt skal helst oppi den sekken man har

Mer enn syv jordiske eiendeler: Alt skal helst oppi den sekken man har

Nyttår på fjellet

steinjak Skitur

Når julen mest av alt fremstår som en vindfull og hustrig imitasjon av oktober, bare med kortere dager, og når folk flest er mer bekymret at blomstene skal begynne å spire enn for all snømåkingen som venter utenfor døren, er det vitterlig på tide å grave seg dypt ned i nedbørs- og temperaturstatistikker og jakte på det hvite gullet. Vår bil var lastet med skisko, skijakker, skismurning, ski (fire par), skihansker, skiluer, skifeller, skistaver, et cetera, og vi aktet ikke å ha transportert dette rundt i Norges land uten å ha hatt nytte av det.

En romjulsdrøm

En romjulsdrøm: Dette var vår plan for siste del av romjulen

Etter grundige studier av snøkartene på senorge.no, kryssjekking mot yr.no og litt telefonering med diverse fjellstuer og venner som allerede var reist opp i høyden, ble det besluttet at Norefjellryggen og Eggedalsfjellene var det eneste fornuftige alternativet i nærheten. Vi utsatte avreisen med en dag på grunn av varsel om stiv kuling i fjellet, men femte dag jul bar det avgårde.

Det er en god følelse å heise sekken opp på ryggen og vende skituppene oppover bakke. Føret var fint, været likeså, humøret det samme. Med friske steg la vi i vei oppover fra Tempelseter med sekkene søkklastet med fristelser – det var da tross alt jul fremdeles!

DSC_8905

Da vi nærmet oss toppen, ble vi møtt av en scooter. Det var tilsynet som hadde hentet søppel og protokoller, og som skulle sette ut mer kvist langs ruten opp. Vi slo av en prat og gledet oss over at de hadde fyrt i kafé-avdelingen, før vi trampet oss opp de siste motbakkene. Vinden tok (som vanlig) godt over vannet, så det var godt å kunne konstatere at tilsynet hadde gjort en grundig jobb med å grave frem døren, stort sett den eneste delen av bygningen som ikke var dekket av snø.

Høgevardehytta rett før soloppgang femte dag jul

Vel inne fyrte vi opp selvbetjeningsavdelingen og begynte med forberedelsene til middag. Rømmegrøt, spekemat, øl og akevitt; intet mindre kunne man skilte med til oppdekning denne kvelden, og når maten var fortært og øyelokkene ble tunge, bar vi ned madrasser og rullet ut soveposene på kjøkkengulvet. Før vi sovnet, kunne vi beundre stjernehimmelen over oss gjennom vinduene.

Vi våknet til noe så sjeldent som en helt vindstille morgen på Høgevarde, klokken var syv. Jeg var raskt ute av posen for å legge i ovnen, opptenningsveden var klargjort kvelden før. Typisk nok kom jeg på den geniale idéen å krabbe ned i posen igjen etterpå, og med det røk forsettet om en tidlig start. I tillegg kom lyset i det jeg sto opp for andre gang, med det resultatet at jeg brukte en god del tid ute med kameraet (så lenge at Fruen kledde på seg for å gå ut og lete…) i stedet for å forberede avmarsj.

Vinterstille morgen

Alt i alt ble avreisen i retning Toveseter noe senere enn planlagt, og det var ikke helt heldig med tanke på melding om økende vind og snø utover dagen – og at dagen i seg selv ikke er så altfor lang på denne tiden av året. Heldigvis er det ikke noen lang tur mellom de to hyttene, og føret var godt, så vi nøt turen ned mot Ruten og inn mellom fjellene rundt i fulle drag.

En fornøyd turgåer

Skyene kom tidligere enn meldt, lyset ble flatt, og da vi kneppet av underlag og spade for å rigge til lunsj begynte det å snø. I løpet av få minutter var sikten redusert til ganske få meter. Da hadde vi brukt under to timer på halve turen og nesten alle høydemetrene, det var bare siste stykket over Gråfjell som gjenstod. Det var ikke mye å gjøre med det, vi koste oss med lunsj og håpet at det skulle lette litt akkurat når vi skulle over toppen.

De siste konturene før lyset blir flatt og sikten forsvinner

Så hender det av og til at ikke alt er som man skulle ønske, og sånn var det denne dagen. Vinden økte på, snøværet ble tettere og vi var ferdige med lunsjen. Det første stykket oppover var det fortsatt enkelte staker som sto ute, og vi fant én etter én inntil vi ikke så flere. Da kom kompasset frem, og vi tok oss opp i dalen hvor vi kunne følge kanten av toppen. Her kom vi over en og annen stake, men de var ikke så lette å se, all den tid at de var dekket av is. Så ble whiteout’en total, men vi var i en dal vi kunne følge et stykke nedover, så vi tok av skiene og gikk forsiktig til fots nedover. Høydemåleren på GPS’en ble tatt frem, slik at vi kunne ta ut av dalen ved rett høyde. Da vi kom ned dit, var det marginalt mer sikt, så vi fant veien over en myr og ned til en bekkedal vi kunne følge helt ned til under 1000 meter. Her var vi også litt skjermet for vinden, men vi tok det rolig i det flate lyset og passet godt på å holde oss unna alle overhengende skavler på vei nedover.

Vel nede ved Fiskeløysingen var sikten bedre, men været tok seg stadig opp, og tiden gikk litt for fort mot solnedgang. Isen på vannet så ikke spesielt trygg ut, så vi bestemte oss for å tråkle og bakse oss på tvers av tre åser med sikte på å finne en hytte ved Nedre Tovevatnet som kjent punkt på veien og utgangspunkt for eventuell kompasskurs mot Toveseter.  Da vi nådde dit, nådde mørket oss, og vi så at elven Tova gikk delvis åpen. Det førte til en del knoting, inkludert prøving av en snøbru som viste seg å være for svak, før vi endelig fikk krysset og satt kursen nordover myrene. På kommando fra Fruen ble GPS’en tatt frem for å dobbeltsjekke, slik at vi ikke skulle gjøre noen tabber. Ganske snart så vi omrisset av tre hytter foran oss, og endelig var vi fremme.

DSC_8967

Toveseter sett fra sør, bildet er tatt morgenen etter

Det lå en folder sammen med protokollen hvor det sto at det kunne være vanskelig å fyre hytten varm ved vind om vinteren. Dette kan jeg skrive under på; muligens kan det skyldes at det er et stort hull i veggen i enden av langbenken ved bordet, ellers så skyldes det at det trekker så godt i ovnen at det ville ført til ekstremvarsel dersom slike vindstyrker skulle forville seg innenfor Ring 3. Både fyrstikker, stearinlys-stubb og begynnende bål ble resolutt blåst ut. Heldigvis sto det en flaske rødsprit i gangen. Fy meg, min juksemaker!

Været holdt seg i gang utover kvelden, men det plaget ikke de to turgåerne som satt godt beskyttet inne og gomlet gryterett og drakk rødvin. Eneste minus var at bekledningen for dobesøk blir ganske omfattende av den slags værforhold.

Passende antrekk for dobesøk

Vi sov begge godt, sunget i søvn av vindens uling utenfor vinduene, og da vi våknet hadde temperaturen falt til sørgelige tre grader inne. Da var ullgenseren god å ha, og med litt konsentrert sprengfyring hadde vi snart passe frokosttemperatur. Kaffe og havregrøt.

Morgenstemning

Det ble en rolig morgen, for været var meldt å gi seg utover dagen, og vi hadde flere skjermede alternativer til rute ned mot Skareseter, selv om vi helst ville over fjellet. Etter en «second breakfast» bestående av gårsdagens gryte, satte vi lemmene for vinduene og la avgårde langs myrene i retning av skiløypen mellom Haglebu og Tempelseter. Her møtte vi dagens første dagsturister, og det gikk radig opp til løypekrysset ved Fiskeløysingen. Den siste dagen i 2013 viste fjellet seg fra sin beste side (selv om det blåste litt), og vi tok over fjellet mot Skareseter. Snøfokket kom stort sett aldri over knehøyde, og utsikten var formidabel, der vi speidet bort mot Bleryggen og Gaustatoppen i det fjerne.

DSC_8976

Vel nede ble vi tatt i mot med en riktig lekker romjulslunsj, kaffe og mulighet for en varm dusj (det satte sikkert de andre like stor pris på som oss…). Så var det i gang med matlaging og generelle festligheter ut året. Det varte ikke lenge etter kalkunen var fortært før vi måtte ut i snøen og skyte opp årets fyrverkeri og ønske et spennende og turfylt 2014 velkommen.

Salutt for 2014

Den første dagen i det nye året hadde vinden økt på, og vi måtte snu da vi kom opp på fjellet: Samtlige hankjønn hadde bestemt seg for å ta en skitur for å hente vår bil, men vi var kommet sent avgårde mot Tempelseter, og med vind, snø og tåke så vi ikke merkingen; vannene var ikke sikre, og det gikk raskt mot kveld, så delegasjonen måtte venne slukøret tilbake til sine respektive bedre halvdeler. Resten av dagen gikk med til å lirke og lure og dytte og banne en viss Volvo opp bakken slik at turfølgets eneste firehjulstrekker (vår) kunne hentes på Tempelseter, og de som hadde hytte samme sted kunne komme i gang med fyring og vannhenting. Dagen ble avsluttet med herlig kveldsmat på Hønefoss, før vi kjørte nordover andre nyttårsdag.

De beste ønsker for et fabelaktig år!