Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».

Et tre ved leirplassen

Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.

Rimfrost

Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.

Inn i Norge igjen

Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.