Som alltid er det litt tregt å komme i gang etter en hviledag, om det nå har med motivasjon å gjøre, å måtte forlate en sjelden luksus, å gå før man egentlig er helt restituert. I tillegg er det heller ikke nødvendigvis så lett å rive seg løs fra fersk frokost med avis, selv om kneippbrød ikke nødvendigvis er det mest spennende.
Jeg labbet ned bakken og tok på meg skiene nede på elveisen, nydelig vær, men med en litt sur trekk fra nord. Det gikk radig, og hus, gårder, biler og trær passerte på begge sider av den hvite strekningen dekorert med skuterspor. Ett sted kom jeg forbi et ganske stort felt med åpent vann, og her hadde svanene slått seg ned; vinter og vår, side om side. Langs elven gjaldt det å holde et øye med kartet, for løypen mot Masi (Maze) tar ikke av fra den på isen, og det finnes ingen skilting.
Ved Mierojavri skrådde jeg over elvesjøen og bakset meg opp gjennom skogen til riksvei 93. Det hadde skyet over. Der «gamleveien» tar av fra hovedveien fant jeg en informasjonstavle, og den kunne bekrefte at jeg var på rett vei. Langs denne veien går også sommerstien (del av langruten E1) og en sykkelrute. Snøen falt lett mot nettingtrøyen da jeg tok i gang innover bjørkeskogen, men det tok en liten time før jeg tok meg bryet med å stoppe for å ta på jakken.
Flere steder så jeg spor etter reinflokker som hadde krysset sporet med skutere i hælene. En møtende skuter stoppet, og lassoen over brystet på han som kjørte avslørte hvilket ærend han var ute i, noe han kunne bekrefte: «Ja, vi flytta rein i hele natt.» Denne samen mente at jeg ikke hadde mer enn to mil igjen til Masi, men det begynte å bli sent på dag og jeg var sliten, så jeg begynte å se etter teltplass. Han var forresten den første som har fått høre hvor jeg er på vei som responderer «da er du jo snart fremme,» standardsvaret har vært «Ha, ha – du har langt igjen!»
Oppe ved Biggejavre gikk jeg litt tilbake ned i et skogholt og fant det jeg lette etter: Rennende vann. Leirslaging i kveldssol, thaigryte med kylling og ris til middag, Troika og kaffe til dessert. Jeg ringte hjem, og Fruen kunne fortelle at jeg har gått 41 kilometer i dag, og at det er 28 igjen til Maze – godt jeg ikke gikk for å komme helt frem i kveld, det ville blitt lovlig langt.
Det er ikke så verst å starte dagen med frokost, fersk frokost, og Aftenposten. Jeg slapper av med litt musikk etter måltidet mens jeg venter på at Coop skal åpne klokken ni slik at jeg får hentet pakke. Etter litt organisering bærer det ned på kommunehuset for å få informasjon om skuterløyper; det viser seg at det finnes et supert oppslagsverk på nettet, NordAtlas.
Som seg hør og bør avlegger jeg stedets kafe et besøk før jeg gir meg kartene i vold. En variant av reinskav, med røkt kjøtt, til middag – veldig godt. Han som driver stedet har røkt kjøttet selv i lavvoen sin, og potetmosen var laget fra grunnen av. Nå ser jeg frem til å ta fatt på Finnmarksvidda; glad jeg har varm sovepose, for på kommunehuset kunne de fortelle at det hadde vært 20 kuldegrader der oppe i helgen.
Jeg har det ikke så verst på tur egentlig: Grøten inntas sittende i soveposen, kaffen likeså. Solen varmer gjennom teltduken, selv om det var ganske så kaldt i natt, jeg våknet og var kald på ørene, måtte ha ned øreklaffene på luen. Det er noen mil som skal tilbakelegges i dag også, men så er det hviledag. Først sjokolade, så pakking av telt. Vindstille; kaldt i luften, men solen varmer – akkurat slik skiløpere vil ha det.
Flasken fyller jeg i hullet jeg laget i bekken kvelden før (må hakke det opp igjen med staven) før jeg tar over mot Goahteluoppal på kompasskurs. Føret er bra, men jeg følger likevel et skuterspor for å treffe et godt sted å krysse Kautokeinoelva.
I Goahteluoppal leter jeg litt mellom de folketomme husene før jeg finner en merket skuterløype, og med det ser jeg hvor alle har tatt veien, og hvorfor: Langs løypen som leter ut av den lille samebyen er det myriader av reinspor og et solid spor etter mange skutere som skulle samme vei. Bærer isen et slikt følge, bærer den også meg, tenker jeg og staker meg utpå. Løypen er god, terrenget vennlig, jeg går kun i trøyen og fabler om T-skjorten som ligger i Kautokeino-depotet.
Herfra går det radig, og milene ut til Aksomuotki (aksenter er ikke mobiltastaturets forse) byr på mengden av glidende diagonalgang i finværet. Derfra går løypen på Kautokeinoelva, men siden den går åpen blir det brøytekanten på meg. Med ødelagte ski, stålkanten har nå falt av langs et stykke, er intet føre meg fremmed: Sugende slush, lyng, bløt nysnø, grus, kvisthauger, bar asfalt. Mest snø, det var en av de bedre brøytekantene. Når man driver og rangerer brøytekanter er man vel blitt en ekte NPL’er..?
Fremme i Kautokeino ringer jeg hun som muligens kan gi meg tak over hodet (venninde av Edith, som jeg bodde hos første natten), men hun har dessverre huset fullt. Hun finner alternativer til meg, og ikke før har jeg mottatt melding med telefonnumre, så går jeg rett på ett av alternativene: Kautokeino Villmarkssenter. Jeg går for det første og beste, selv om prisen kanskje er noe stiv i forhold til standarden. Dusj, husets finnbiff (smaker godt), øl (Tuborg på boks, ikke så spennende). Idet jeg henter kaffe etter maten blir jeg stoppet ved bordet til to lokale skikkelser som fortsatt sitter der de satt da jeg kom, og som ennå ikke har fått slukket tørsten. Jeg får, blant veldig mye annet, lære litt om andejakt og reindrift.
Det blir lett å sove i kveld, gleder meg til en hviledag.
En rask og grei start på dagen, jeg fyrte primus på trappen og spiste grøten min ute. Før avreise gravde jeg meg frem til en utedo, og jeg fikk klemt stålkanten på venstre ski på plass; det går å gjøre det med fingrene nå, ikke bra.
Samene mente jeg skulle ha 9 kilometer opp til løypekrysset (det var nok i alle fall 5 kilometer for optimistisk), og jeg la i vei i strålende sol med en sur vind til. Sakte vant jeg høydemeter i slake moter, myke former alle veier – jeg nærmer meg vidda nå. På vei ned snur jeg meg og kikker tilbake. Farvel til høyfjellet for denne etappen, det har vært noen fine dager. Fjellet på sin side skrur opp vinden og sender et skikkelig snøvær etter meg, som for å minne meg på at høyfjellet ikke er noen lekeplass, selv ikke i mai. Jeg er glad for å snart være i ly av skogen.
Bortsett fra litt kupert terreng rundt Runkajärvi er det flat og fin løype med god såle hele veien ned. Nå og da sniker solen noen lange stråler ned og lager skyggespill mellom trærne, lenger og lenger skygger.
Imens stiger spenningen: Noen av elvene har plaget meg litt de siste dagene, for kommer jeg ikke over disse må jeg to dager tilbake og en uke ekstra rundt. Den første av disse er det bro over, så her var det intet å frykte. Et skilt forteller at broen er stengt fordi den er i for dårlig stand, og at all ferdsel skjer på eget ansvar, men sporet av en skuter som har gått gjennom isen minner meg om at også der nede skjer alt på eget ansvar. Broen holder. Neste spenningsmoment, den elven jeg virkelig har fryktet, skal krysses seks kilometer lenger ned. Jeg prøver å tenke på andre ting mens jeg innbiller meg at jeg hører lyden av rennende vann. Ingen bro, men ingen grunn til å bekymre seg, for jeg ser ingen tegn til svakheter. Jeg feirer med å spise den ekstra lunsjrasjonen jeg klargjorde dagen før.
Videre har jeg tenkt å legge sporet omtrent der det går en sti innover mot grensen. Det viser seg å bli mer enn omtrent: Finnene har ryddet stien så nøye at det er som å gå langs en nedsnødd vei, og med ett er jeg hjemme i Norge for første gang siden Sulitjelma, for to uker siden. Her er ikke stien like lett å få øye på, og kompasset kommer frem.
Ved Havgajohka, rundt tre kilometer vest for Goahteluoppal, finner jeg en fin teltplass i ly av elveskogen og åpent vann i elven. Godt å krabbe inn i teltet i kveldssolen etter mer enn ti timer på skiene.
Varmen i teltet vitnet om nok en storartet dag, og jeg spiste min havregrøt full av ambisjoner for dagen, inspirert av en lang tur dagen før: Kanskje når jeg over fjellet i dag? Dobbel lunsj ble klargjort i topplokket på sekken.
De første par kilometerne gikk radig, langs skuterleden. Så tok jeg over myrene mot sydenden av Suvijärvi, også her kunne jeg holde bra fart. Det var et godt stykke med myr, og utover dagen fikk jeg merke mer og mer til gjennomslaget. Vegetasjonen tetnet også til, til tross for at kartet viste åpen myr hele veien, og jeg ble flere ganger tvunget tilbake langs egne spor. Det viste seg at denne plutselige frodigheten hadde sin naturlige forklaring i at det rant flere elver nettopp her, og for å komme videre var jeg avhengig av å finne et sted som både lot meg komme ned til elven, krysse trygt, og komme meg opp igjen på andre siden. Til slutt fant jeg et slikt kinderegg og kjempet meg ut gjennom skogbeltet, sekken ville hilse på nesten alle trærne, og trærne ville til gjengjeld ha tak i ullnettingen min, det var varmt og jeg gikk uten jakke.
Vel ute på leden sydover fra Keinovuopio til Saarikoski kunne jeg igjen lange ut, trass i at det var mye bløtere nå. Blodig på hendene etter å ha lukket en åpning i reingjerdet etter meg uten votter på. Da jeg krysset E8 tok jeg på meg jakken, rigget meg til på sekken og kunne fornøyd konstatere at jeg hadde dekning for første gang siden Abisko. En times telefon hjem, jeg hadde slått fra meg å krysse fjellet i dag.
Føret blir raskt bedre oppover i skogen, og en halvtimes tid før jeg skal til å se etter teltplass brytes stillheten av motordur bak meg. Jeg legger meg ut til venstre for sporet og kaster et blikk over skulderen idet jeg hører turtallet falle. En kvinne roper noe gjennom støyen før hun stopper maskinen og gjentar spørsmålet. Jeg vet ikke om det er finsk eller samisk, så jeg svarer på norsk i håp om at hun kan svensk; hun er kledt i skuterdress og samelue og gjentar spørsmålet på engelsk: «Where are you going?» «- To North Cape. But not today.» Vi slår av en prat, av og til med oversettelser til og fra mannen som sitter bak, han har en lasso hengende skrått over brystet, samekniv i beltet. Jeg spør om de vet om noen åpne koier eller vindskydd i nærheten. Ikke bare vet de om, de er på vei til nabohytten, jeg kan få skyss de to kilometerne opp dit. Tilbudet om skyss blir avslått, det ville være for dumt å jukse nå, etter så mye pine på asfalten i Trøndelag, men jeg spør om de vil ta sekken min. De to kilometerne går jeg fort.
Rommet er spartansk innredet og neppe vasket på denne siden av Krigen. Tomme ølbokser og spritflasker, en sur stank av gammel tobakksrøyk, plenty av visittkort fra stedets musebestand i sengen. En skuter kommer opp bakken fra hytten nedenfor, et barn kjører. Han har med ved til meg, og vi kommuniserer med tegnspråk, fakter, finsk og norsk, vi har ikke noe felles språk. Jeg fyrer opp; veden er gjennomvåt, men det blir nok varme til at jeg kan få ha på meg halvtørre sokker i morgen.
Jeg har ikke før fylt kjelene mine (de som stod der var rett og slett uaktuelle) med snø før jeg hører skuteren igjen. Det er fruen i huset. Om jeg trenger drikkevann? Gjerne. Vi prater litt, og jeg spør om iser, elver og løyper. I forbifarten nevner hun at de har for mye mat med seg, og de spiser nå helst tørket mat på tur, reinsdyr har de til hverdags. Om jeg vil ha litt reinkjøtt? Gjerne. Neste gang skuteren er tilbake får jeg gått over inntegningene mine i kartet, fylt flaske, kjele og termos, samt følgende matvarer: 750 gram reinskav, en løk, en stor klatt meierismør og to bokser finsk øl. Finnbiff til middag, alt går med.
Telefonen finner dekning, og jeg slår på tråden til Fruen. Vi må ta en pause når skuteren nærmer seg enda en gang, nå er det «far sjøl». Besøket er raskt overstått: Han peker på kartet som ligger på bordet og sier noe på finsk. Jeg peker og forklarer ruten min videre på norsk, han nikker. Så følger en lang strøm av finske ord, jeg oppfatter(?) tobakk, snekker, sauna og «crazy man». Jeg antar det siste refererer til meg.
Liggeunderlaget kommer nok til nytte oppå madrassen i natt, og jeg gleder meg til turen over fjellet i morgen, selv om jeg er mer enn spent på et par av elvene jeg møter i lavlandet inne ved norskegrensen.
Det føltes som om noen drev en spiker inn i hælen på meg idet jeg satte foten ned på plankegulvet, og jeg slapp ut et ufrivillig «au!» samtidig med at jeg skar en grimase. Føttene mine har det ikke helt bra om dagen. Kaffe er like godt som alltid, dog.
Da jeg smurte ski kom det en mann på skuter, vi slo av en prat. Samtidig oppdaget jeg at jeg har vært så heldig å få en ny utfordring: En løs stålkant på de nye skiene mine. Jeg klemte den på plass med tangen, håper den holder til Kautokeino.
Skiltet sa «Råstojaure 36», og jeg la avsted. Silkeføre, nydelig vær. Landskapet bød på store vidder med slake opp- og nedoverbakker. Jeg tok det med ro, gårsdagen hadde vært tøff nok, og jeg klarte ikke helt å la være å håpe at det ville være plass til meg på Råstojaure, selv om jeg gjorde et forsøk på å dempe forventningene. Kilometerne gikk fort unna denne dagen, men jeg lovet meg selv en tidlig kveld om der var plass til meg.
Vel fremme ved Råstojaure var det ferske spor foran alle utleiehyttene, og i resepsjonen ble mine bange anelser bekreftet: Fullt. Det hadde blitt litt surt oppe på fjellet, og ganske åpent og ubeskyttet, så jeg fortsatte i den retningen jeg skulle for å se om jeg kunne komme meg under tregrensen. Da jeg passerte et skilt med teksten «Råstojaure 14» som pekte dit jeg kom fra hadde jeg fortsatt en god mil igjen, men det tok litt før matematikken slo inn: 36 + 14 + 10 = 60, dvs kilometer, det er en fryktelig lang tur med oppakning i fjellet.
Merkelig nok klarte jeg å nyte turen, selv om konsentrasjonen var så godt som fraværende i utforkjøringen ned mot skogen. Jeg holdt lav fart. Det ble første og beste teltplass nede på flatene, bare et par hundre meter fra skuterløypen, og følelsen av å stikke føttene i posen og skjeen i matkjelen lar seg vanskelig beskrive. Glipper med øynene mens jeg skriver, kort kveld.
De tunge dagene kommer når man minst venter det, kanskje nettopp da, gårsdagens dagbok slutter slik: «Kort tur i morgen.» Derfor var det bare å falle for fristelsen da jeg våknet av at det var varmt i morges, å ta av luen, gli opp soveposen og la øynene gli igjen. Det var lyst da jeg la meg, lyst da jeg våknet midt på natten og lyst om morgenen, det går mot vår og jeg går mot nord. Neste gang jeg våknet var klokken over åtte, og jeg gav meg god tid til frokost, grøt og kaffe sittende i posen, sjokolade og snøsmelting.
Klokken var ti på halv elleve da jeg kom i gang, skaren bar meg heldigvis godt der jeg lette meg frem til en vei ned mot Torneträsk, på vei opp hadde jeg måttet ta av meg skiene. Et skuterspor tok meg et lite stykke i rett retning over isen før det dreide vel mye mot sør. Jeg fortsatte rett frem, men ganske snart tvang åpent vann meg opp på land. Det var en øy jeg hadde gått i land på, og på andre siden fant jeg flere øyer, adskilt av is med store råker; jeg fulgte stranden rundt til jeg fant igjen skutersporet.
Vel oppe på tørt land ventet en ny utfordring: Ingen snø. Under en av middagene med NPL-Petter i Abisko hadde jeg nesten misunt ham at han skulle få gå deler av turen til fots, nå fikk jeg prøve. Det ble av og på med skiene noen ganger før jeg spente dem på sekken, det er lettere å hoppe fra tue til tue i våt myr uten ski i hendene.
Jeg merket våren på en litt uventet måte: Fra å ferdes gjennom en natur pakket inn i hvitt, hvilende i en dvale under snøen, møtte jeg nå på et mangfold av lukter som hvirvlet rundt meg der jeg skrittet gjennom det bare landskapet. Lyng, gress, myr, jord. Etter noen kilometer til fots måtte jeg ta en pause i lyngen; på morgenen hadde jeg planlagt en «tidlig» pause når jeg nådde skuterløypen nå hadde jeg gått meg sliten uten å komme så langt en gang.
Til slutt nådde jeg endelig ledelinjen min, et reingjerde, og etter noen litt nervepirrende kryssinger av våte områder kunne jeg endelig ta dagens andre rast, i skuterløypen. Jeg tror forresten jeg vet hvor ordet slush kommer fra: Det er et onomatepoetikon som beskriver lyden av ski gjennom våt vårsnø. Legg til pipingen av kortfeller i fart og noen stavtak, så har man lydsporet jeg gikk til. Lukten av eksos, og svette; solen skinte fra en helt skyfri himmel.
Det var 400 seige høydemeter opp, men det var fantastisk å endelig være på høyfjellet igjen. Fra det høyeste punktet kunne jeg se Kamasjaure, vindskyddet der er dagens mål. To skutere kommer opp bakken mot meg. De stopper, og jeg fotograferes for Twitter. De trivelige fiskerne kan fortelle at det sannsynligvis er mulig å overnatte på sportsfiskeanlegget ved Råstojaure, trolig er det også badstue der. Man får bare håpe at de har plass til en enslig vandrer i 1. mai-helgen.
Vel fremme må jeg bare si det høyt: «Fytterakker’n». Jeg er sliten, men jeg går løs på arbeidet som så mange ganger før: Smelte snø, lage mat. Kaffe, sjokolade. Snart skal jeg rulle ut posen under skiltet med teksten: «Får utnyttjas för övernattning endast i nödsituationer».
Med dårlig søvn natten før og en sen (til meg å være) kveld, sov jeg godt alene på rom 111, jeg sov faktisk lenger enn jeg hadde tenkt. Først halv ni var jeg i matsalen, en time senere var jeg i gang.
De siste dagene har jeg spurt mange om forholdene på isen, og det var ikke uten spenning jeg tok meg ned gjennom bjørkeskogen i gråværet. Allerede før jeg var fremme ved vannkanten tro jeg igjennom på en pytt der jeg ble stående i 10 cm overvann. Heldigvis var det mye bedre ute på selve Torneträsk, bar stålis det første stykket, så mer og mer snø. Det var surt vær, så jeg tok lunsj i vindsekken.
Etter ni timer på ett og samme vann var det godt å ta seg opp mellom steinene i strandkanten på den flate odden vis-a-vis samebyen Laimoluokta. Det var lite snø, stedvis råtten, men etter litt rekognosering uten sekk fant jeg likevel en fin teltplass mellom bjørkene. Første kveld med gassfyring av primusen, luksus. Kort tur i morgen.
Etter nattens snorkekonsert i det altfor varme rommet var det godt å stå opp til en lang frokost med nedlastet avis på mobilen. Jeg hadde ingen som helst grunn til å stresse, posten var ventet først klokken elleve. I det jeg tok den siste slurken med kaffe sittende med bena i sofaen i peisestuen, ble navnet mitt nevnt; bak meg stod han jeg hadde snakket mest med i sportsbutikken på stedet, med en eske under armen.
Pakken inneholdt som vanlig nøyaktig det den skulle, og etter ompakkingen var jeg som vanlig sjokkert over den monstrøse matposen jeg blir nødt til å bære på – det er bare å komme i gang med spisingen. Etter lunsj kunne jeg endelig gå i gang med kartene (jeg liker kart), både med inntegning av informasjon fra svenske og finske kart, og med planlegging av ruten.
Jeg takket ja til middagsinvitasjon fra Petter, han sitter dessverre fortsatt fast her og venter på ski. Tilbake på Turiststationen gikk kvelden fort da jeg havnet i selskap med tre hyggelige svensker; én av dem var billedkunstner og veldig opptatt av hvordan kreativiteten virker, jeg kjente meg godt igjen i beskrivelsen samtidig som jeg har fått litt å tenke på over vannet i morgen. Da samtalen dreide over mot mitt prosjekt, begynte jeg virkelig å forstå at det nå nærmer seg slutten av turen: I morgen starter nest siste etappe.
Da gjelder det å være forsiktig, det er fortsatt egentlig fryktelig langt igjen (ca tre grader), og nå som det har gått så bra så lenge må jeg virkelig være på vakt. Det er nå jeg møter de vanskeligste isforholdene, spesielt på elvene. Føret kan bli en utfordring, og det er heller ikke helt uvanlig med kolonnekjøring i Finnmark ved disse tider. Jeg har mye igjen å være spent på, mange vanskelige avgjørelser å være alene om, og jeg må passe godt på at jeg hverken slapper for mye av eller tar sjanser i innspurten. Som en svenske sa til meg på kjøkkenet i dag, idet han tok meg i hånden og ønsket meg lykke til: «Var rädd om dig»
Jeg prøvde å sove så lenge som mulig og somlet meg ned til frokost. Lang frokost. Aftenposten på mobil. Min romkamerat fra Alesjaurestugan kom ned fra fjellet denne morgenen og holdt meg med selskap, han tar toget hjem i dag. Langt besøk på Coop, jeg kjøpte altfor mye marsipan og sjokolade til neste etappe, samt «litt» mat til lunsj og kveldsmat mens jeg venter.
Jeg unner meg frokostbuffet her disse dagene, middag på den rimelige restauranten borte ved Coop, så får jeg meg en tur ut også. Telefonering og nett-TV. Tidlig kveld med kryssede fingre for at jeg får pakke i morgen.