Posts in Category: Norge på langs
Dag 85: Hviledag i Abisko
Rett etter frokost gikk jeg til resepsjonen: Om de fikk post på lørdager? Nei. Altså blir det tidligst mandag før jeg får depotpakken min, og når pakken kommer venter jobben med å pakke mat, batterier og andre småting, samt den mye mer tidkrevende oppgaven det er å gå over kartene for å tegne inn informasjon fra svenske og finske kart på nett; Nordeca tar hverken med ski-/vinterleder, vindskydd eller alle hyttene jeg passerer. Dessuten mangler det gjerne en del kraftlinjer og noen bygninger. Nå fremover er særlig skuterleder viktige, for det kan fort bli så råttent at jeg trår igjennom utenfor løypene. Det blir nok tirsdag før jeg kommer meg avgårde.
Hviledagen gikk likevel fort: Jeg hadde ikke hatt dekning på nærmere en uke, og å føre inn tekst til bloggen på mobilens tastatur er ganske tidkrevende. Overføring av bilder tar også tid, for det har blitt litt dårlig kontakt i de kablene jeg benytter for å overføre mellom kamera og mobil, i tillegg til en og annen utfordring med WordPress og bilder på mobil.
To fjellfanter feter seg opp mens de venter på hver sin leveranse
På ettermiddagen spiste jeg middag med NPL-Petter, han sitter også fast her i påvente av nye ski etter at stålkantene løsnet på de han hadde. Der fikk jeg noen tips til veien videre, og det var gøy å se bildene fra hans tur så langt. I sportsbutikken på Turiststationen fikk jeg en del oppmerksomhet for prosjektet, så etter en stund fikk jeg tilgang til både skotørker og impregnering bak skranken; tusen takk, så tørre og vanntette er det lenge siden skoene har vært, og med en del overvann, kanskje også vadinger, i vente er det godt med et bra utgangspunkt.
Rolig kveld på rommet.
Dag 84: Alesjaurestugan til Abisko
Det var en strålende blid stugvärd som kom inn på kjøkkenet mens vi spiste frokost: «Det är bra väder, og det skal bli bättre». Riktignok var det en liten trekk i luften, og et tynt skydekke sløret sollyset, men bare på den tiden det tok å spise havregrøten og den biten med tørket reinkjøtt jeg fikk av en same som satt ved bordet (takk!), ble det enda bedre. Klokken ni tok jeg fatt på det lange vannet Alesjaure, gode ski i dag.
Gamme nært Abiskojaure
Langs Kungsleden har jeg møtt en del folk, så også i dag, og jeg hadde god tid til å stoppe og prate. Jeg må ha blitt ganske så fæl av all denne gåingen, for på ett tidspunkt pratet jeg med eieren til en hund som faktisk var reddere for meg en jeg var for den, den turte ikke for sitt bare liv å gå bort for å hilse, den gjemte seg bak føttene til matmor; helt greit for meg. Senere på dagen, i badstuen på Abisko Turiststation, skulle jeg komme til å tenke på at jeg etter turen vil savne den selvfølgelige åpenhet som man omgås med på fjellet, hvordan vi alle hopper over smalltalk og byr på oss selv.
Lunsj i solveggen på Abiskojaurestugan, nydelig. Jeg fikk en ekstra fure i pannen på vei ned da jeg så råkene på vannet og de åpne strekkene langs elven. Våren nærmer seg. Imidlertid er dette det mest nedbørsfattige området i Sverige, så isen her har ikke noe beskyttende snølag som reflekterer solvarmen.
Velfortjent!
Fremme ved Abisko Turiststation fikk jeg meg et rom, men før jeg bar opp sekken var det god tid til å slå seg ned i solveggen med en iskald stärköl og slå på tråden hjem, en uke siden sist jeg hadde dekning. Hun kunne bekrefte det jeg hadde fryktet da resepsjonisten ikke fant depotpakken min: Den har sneglet seg frem gjennom tollbehandling og påskeferie, og nå ligger den i Luleå. Vi får krysse fingrene for at de har postlevering på lørdager her.
I skrivende stund er kveldens treretter fortært, klarte ikke å si nei til «vinpaket». Man kan jo bli svimmel av mindre. Ved bordet hadde jeg selskap av far og sønn med stor skiinteresse, og alt fra turskirenn til politiske skillelinjer i respektive land ble diskutert. Nå pep det akkurat i telefonen: Petter sitter i resepsjonen. Ved ankomst her ble jeg av Fruen gjort oppmerksom på at en annen NPL’er har siste spot-posisjon her i Abisko, så jeg sendte ham en melding om at jeg kunne tenke meg å spandere en øl på ham. Det ser jeg frem til.
Dag 83: Hukejaurestugan til Alesjaurestugan
Nok en dag i Paradis: Ti minusgrader på morgenen, vindstille, sol fra skyfri himmel; det knirket like fint fra stavene da jeg satte avsted som det hadde gjort under skosålene da jeg var ute i morges. Til frokost fikk jeg et stykke fint brød med smør og skinke, samt enda en appelsin, jeg har det ikke så verst. Snarveien jeg hadde sett meg ut kunne stugvärden bekrefte at ikke bare var mulig, men faktisk ikke helt uvanlig å gå når været tillot det; han mente det skulle være drøyt tre mil over til Alesjaure.
Da jeg kom over den første kanten, strakte et nakent viddelandskap seg ut foran meg, svøpt i et kritthvitt og urørt snødekke; det var som de milde formene bare ventet på å få lagt et skispor i myke linjer rundt og over seg. Tid hadde jeg mer enn nok av (pussig, før fryktet jeg tremilsetappene), så jeg stoppet og spiste mine resterende hardkokte egg (jeg kjøpte en hel pakke på Ritsem) og appelsinen. Den eneste slangen i paradiset var summingen fra snøskutertrafikk i nabodalene, samt helikopterskyssen(!) som går i rute mellom enkelte av hyttene her. Masse spor etter jerv her som jeg er et stykke fra nærmeste skuterled.
Spor krysses
Vel nede på Alesjaurestugan ble jeg nok en gang tatt godt imot av stugvärden, saft og kaffe. Min romkamerat for natten var en særdeles sprek og oppegående 71-åring som tok seg bryet med å innføre en utlending i badstubad på STF-hytte, han holdt det gående i varmen dobbelt så lenge som jeg klarte. Badstue på hyttene er noe DNT også kunne tenkt på. Det lille bygget inneholdt et omkledningsrom, et vaskerom der man blandet seg vann i vaskevannsfat og fikk vasket seg skikkelig, og en vedfyrt badstue. Før vi gikk inn var vi nede i elven etter vann til vaskerommet, og vi la mer ved i badstuovnen; varmen gjorde ømme muskler godt. Videre hadde denne stugan en liten butikk, så da jeg kom ut fra badstuen, varm i kroppen, kunne jeg slå meg ned på en benk i solen og sprette en colaboks som jeg hadde gravd ned i en snøfonn før jeg gikk i badstuen. Unge Nordbø hadde det ikke så verst der og da.
Alesjaurestugan
Den som venter på noe godt...
Ellers ble det til en trivelig og sosial kveld, vi var en liten gjeng på fem som ble sittende i kjøkken og prate frem til sengetid. En av dem hadde sittet akkurat her en marsdag for to år siden og sett en skygge fare over himmelen gjennom uværet. Jeg rakk å fryse på ryggen før hun beskrev lyden og fikk sagt «Hercules». Også her var det interesse for hvorfor jeg driver og går så langt, og også her fant begrunnelsen klangbunn i mer enn én fjellvandrersjel: Å slippe å måtte reise hjem igjen etter en uke eller to, å kunne være lenge på tur og leve i den roen og rytmen som man kommer inn i. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har svart på det spørsmålet, men jeg har godt av å minne meg selv på det iblant.
Brukbar utsikt på vei tilbake fra do
I morgen: 35 kilometer merket led ned til Abisko, hvor jeg skal hvile. Hvis været, føret og formen vil, da.
Dag 82: Ritsem via Sitasjaurestugan til Hukejaurestugan
Selv ikke etter å ha inntatt to bløtkokte egg i tillegg til min vanlige havregrøtfrokost og kost meg lenge med kaffekoppen var jeg helt klar for å gå. Slapp. Surt vær. Jeg kjøpte kaffe og kanelsnurr da jeg sjekket ut, selv om jeg visste at kanelsnurren ikke var så god. Værvarselet på døren var oppløftende for dagen i dag, men på sikt skulle mildvær og regn være på vei. Derfor burde jeg utnytte denne dagen til å gå langt, så jeg forhørte meg om avstandene. 41 kilometer til Hukejaurestugan, uaktuelt med dagens form.
Enkelte steder er det nesten like greit å ferdes til fots
Jeg tok sekken på ryggen og gikk, den første biten var på veien. Som lydkulisse hadde jeg den stadig stigende og synkende lyden av snøskutere i nærheten, og leden fulgte en diger høyspentlinje innover på fjellet. I dag skulle jeg ikke lenger en Sitasjaurestugan, 22 kilometer, så jeg tok det med ro, stoppet og spiste en kald pølse i brød på veien.
Fortsatt påskestemning på Sitas
Plutselig var jeg fremme, og jeg banket på hos stugvärden. Hele familien var på fjellet, mor, far og to viltre og sjarmerende sønner, og jeg ble tatt skikkelig godt imot med varm saft, kaffe, kjeks og smågodt. Det ble en riktig så trivelig samtale over dagens lunsj, og etter havrebomben var fortært ble jeg forært en appelsin. Slikt har jeg ikke sett siden Hattfjelldal, og jeg klarte ikke å være høflig nok til å avslå. Jeg takket og rev av skallet i samme øyeblikk, sugde i meg den optimistisk gule solskinnsfrukten, øyeblikket var vidunderlig. Utenfor var været blitt det samme, så jeg overrasket meg selv med å takke for meg og vende skituppene i retning av de siste 19 kilometerne opp bakken til Hukejaurestugan.
På dette strekket ble turen slik jeg hadde drømt om at det skulle være å gå gjennom Nord-Sverige i slutten av april: Silkeføre, sol fra skyfri himmel, vindstille og – i et kort, men kjærkomment øyeblikk – helt stille. Bare fjellet og lille meg. Da jeg kom over bakketoppen og fikk Kebnekaisemassivet midt imot måtte jeg bare sette meg på sekken og ta meg en pølse: Dette var sterk kost selv for en blasert fjellfant fra de tusen blåners land.
Yeah, baby; kalde pølser i varmt solskinn, skitur i bare nettingen, härligt i Sverige
Hukejaurestugan lå bak en serie med luretopper, så jeg sto nesten på tunet før jeg så at jeg var fremme. Her var det nesten fullt allerede, men jeg ble tatt godt imot med varm saft og kake. En av de som var her spanderte til og med en appelsin (det regner appelsiner over meg om dagen) og en porsjon elggryte – tusen takk!
Hukejaurestugan
Resten av kvelden ble jeg sittende og prate med en hyggelig arkitekt som også gikk alene, og jeg bestemte meg for å ta en snarvei Siri og jeg hadde sett ut på kartet da vi satt i Sulitjelma, om været tillater det i morgen. Da kan jeg nå Abisko i overimorgen, men vi får se, det er ingen hast.
Dag 81: Kisurisstugan via Akkajaurestugan til Ritsem
Formen var langt bedre enn fryktet, jeg var ikke så fryktelig støl, men kroppen føltes slapp etter gårsdagens kraftanstrengelse. Rolig morgen med en innlagt treningsøkt for å grave frem døren til søppelrommet, som var begravd av et takras.
Selve skituren gikk temmelig greit, sliten i kroppen. Jeg tok meg ned på Kutjaure, store skavler, og fulgte kvisting over til skuterløypen, vinket til et følge med hundekjørere. Herfra kan jeg følge røde kryss på stolper noen dager fremover.
Godt merket over vannet
Oppe på Akkajaurestugan fant jeg ingen stugvärd – han var ute og luftet hunden, ventet nok ikke folk så tidlig – men det stod tre par alpinski utenfor en av hyttene. Der var det godt og varmt, og tre hyggelige toppturister sørget for at det ble en hel times lunsj, det hadde jeg godt av. Den ene av disse så noe mer brunbarket ut enn de to andre, og med god grunn: Han hadde sagt opp jobben og vært på skitur like lenge som meg, reist fra sted til sted for å kjøre ski, blant annet flere uker i Norge. Det var noe kjent i det han sa om hvor mye penger man faktisk trenger, det er jo ikke nødvendigvis så dyrt å leve i fjellet…
Over vannet kom en skikkelig byge over meg, og jeg snørte igjen alle åpninger. Så var solen tilbake igjen. Akkurat slik været har vært en stund nå. Det er litt fascinerende å gå på sterkt nedtappede vann, Akkajaure var tappet ned med 25 meter: Når isen legger seg til rette på bunnen kommer et nytt landskap til syne, med fjell og daler kledt med brukne isflak, hvite, blå. Av og til kneiser en stein på toppen, av og til lyser det i blått. Flere følger med folk var ute og så seg om i dette landskapet som vanligvis bare stjeler sluker fra oss som står på land.
Det lyser i isen på der den hviler på bunnen av den kunstige sjøen Akkajaure
Vandrerhjemmet på Ritsem ble en fin plass å komme frem til, jeg bevilget meg kaffe og kanelsnurr i kafeen før jeg gikk i dusjen etter å ha spist dagens siste lefse. En hel pizza til middag, fem pølser i brød til kvelds, Snickers til dessert; jeg var så utrolig sulten i går, godt å bli mett igjen. I morgen vanker det fem pølser, seks egg og en halvliter H-melk til frokost. Mulig noe av det blir lunsj (hardkokt egg og kald pølse trumfer lefse), for da får jeg også spist grøten min (og da slipper jeg å bære på den!). Jeg vurderer å legge om kostholdet tilbake til normalen når jeg en gang kommer hjem igjen.
Etappen i dag har bydd på mange fine naturopplevelser, men jeg har vært for sliten til å ta dem inn. Bra jeg fikk hvilt litt her. Kanskje man også blir litt blasert av å gjøre så mange fine fjellområder på rad? Enten i morgen eller i overimorgen bør/vil jeg ta en lang etappe (type fire mil); føre og form får bestemme.
Dag 80: Staloluoktastugan til Kisurisstugan
Hyttemorgenen har fått et preg av rutine, det går på automatikk alt sammen: Grøt, kaffe, kjeks, oppvask, termos, pakking. Norsk radio til frokosten. Det var mildt utenfor, våt snø, og jeg satte min lit til den røde boksen med smurning. Kvelden før hadde jeg sett meg ut to ulike ruter: Enten kunne jeg følge Padjelantaleden og ta hytte for hytte etter hva føre og form tillot, ellers kunne jeg spare mange hundre høydemeter på å ta inn en dal og rundt et fjell, men da måtte jeg gå helt til Kisuris, en drøy tur på bløtt føre.
Kyrkkåtan i Staloluokta
Finværet fra dagen før gjemte seg bak et skydekke i stadig forandring. Nå og da så det sitt snitt til å lyse opp en fjellside eller et vann, av og til kastet en enslig vandrer for en stakket stund skygge. Etter å ha pustet i eksosen etter flere skuterfølger langs leden hadde jeg bestemt meg for å satse på å nå Kisuris direkte, og jeg holdt høyden innover dalsiden over elven Miellädno, og i stedet for motorstøy og eksos var omgivelsene urørt natur dekorert med et lappeteppe av lys og skygge, kun skiene og vinden lagde lyd. Jeg spiste lunsj i ly av en kampestein før jeg dreide nord ved en hytte tilhørende reindriften i området (hvorfor merkes de spesielt på kartet?). Med ett var jeg kommet til Sarek. Mens ordet Padjelanta kvitrer av vår, rislende bekker under kloppen der turgåeren blidt blir tatt imot av landskapets myke dalfører, hviler det et annet alvor over ordet Sarek. Sveriges Børgefjell er ikke tilrettelagt på samme måte som naboen, og de gjenstridige elvene, jåkkene, er viden kjent og fryktet. I dag var de knapt synlige, annet enn gjennom de sporene en elv setter i landskapet rundt over tid.
Lunsj ved en kampestein
Da jeg krysset Låddejåkka, dermed tilbake i Padjelanta, kjente jeg at det begynte å røyne på, og det var fortsatt godt over en mil igjen. Jeg stoppet og spiste den siste lefsen min, men kilometerne fortsatte å gå tregere, for føret ble stadig bløtere. Ved det høyeste punktet, hvor jeg hadde sett frem til en lett tur ned, ble jeg smertelig klar over at jeg også utfor måtte ty til diagonalgang. En tanke kom snikende: Har jeg tatt meg vann over hodet nå? Jeg fikk ikke tenkt så mye over saken, for sikten var i ferd med å bli dårligere, og jeg ga full gass utfor bakken for å komme under skydekket før alt ble hvitt. En og annen skavl, godt det var snøballvennlig snø.
Område for reinsamling
Noen høydemeter lenger ned, og under skydekket, måtte jeg sette meg på sekken for å samle krefter og motivasjon – åtte kilometer igjen, i luftlinje. Like etter kom jeg over ferske skispor, det hjalp betraktelig, og ved 3-4 km igjen var det tid for siste utvei på energifronten: En energi-gel, slik som syklistene bruker. Jeg rev av toppen og satte tuten i munnen. Klemte. Svelget. Det var en helt annen skiløper som satte avsted, jeg fosset frem med en 2:1-mikstur av maltodekstrin og fruktose i årene; jeg ville gjøre unna så mange meter som mulig før effekten gav seg.
Kisurisstugan
Den siste kilometeren tok jeg ut kurs rett gjennom bjørkeskogen, og det var en stor lettelse å løfte av slåen foran døren og ta fatt på arbeidet. Å bære to tilitersbøtter med vann opp en bratt bakke i råtten snø var en prøvelse for en utslitt skiløper, særlig da jeg plutselig tro igjennom til skrittet med begge føttene samtidig og endte opp med ti liter vann i fanget. Godt jeg hadde husket å lukke luftingen i buksen.
I morgen er jeg nok bra støl, men jeg skal vel alltids klare å kreke meg de tre milene opp til Ritsem for det.
Dag 79: Ny-Sulitjelma Fjellstue via Sorjushytta, Sårjåsstugan og Staddajåkkastugan til Staloluoktastugan
To ganger i løpet av natten måtte jeg ut, det dryppet rundt meg. Mildt vær. Da morgenen kom var det fortsatt mildt, og det var det de lærde kaller «delvis skyet, oppholdsvær». Vinden hadde løyet. Yr kunne imidlertid fortelle at denne situasjonen var høyst midlertidig, og jeg hadde en effektiv morgen for å dra nytte av værvinduet før kulingen satte inn igjen.
Da jeg stoppet for å dra av kortfellene på toppen av den første bakken var jeg dobbelt glad: Det er mye morsommere å gå på ski på smurning, og de drøyt to hundre høydemeterne kjentes godt i varmen, solen hadde brutt igjennom. Videre inn i fjellet var det simpelthen vidunderlig å være på tur, kanskje den fineste høyfjellsdagen på turen: Urørt snø lyste i solen fra alle kanter, og hvor enn jeg snudde meg fantes det majestetiske tinder i fleng. Jeg hadde tenkt å holde det gående en stund til før jeg tok pause, men da jeg plutselig var helt og holdent i ly, måtte jeg bare sette meg ned og nyte.
Sorjushytta ligger knallfint til
En av grunnene til at jeg trengte et godværsvindu for å gå denne turen var at noen av bakkene jeg måtte opp var på kanten bratte med tanke på skred, og det kunne bli skummelt å gå feil. Heldigvis var de verste plassene vestvendte, og med gårsdagens og nattens vestavær hadde de blitt ganske avblåst. Ferske skred i sidene rundt meg (langt brattere enn der jeg gikk) minnet om at dette ikke er noen lek, det er bedre å gå en omvei enn å ta sjanser.
Etter å ha tatt meg trygt ned til Sorjushytta sendte jeg som avtalt spot-melding, det er godt for Fruen å vite at jeg er over det verste. Imens inntok jeg dagens havrebombe og kakao i solveggen på vedskjulet. Sorjushytta ligger fantastisk flott til, jeg kunne virkelig tenkt meg å tilbringe natten her. Imidlertid var klokken lite, og det fristet å utnytte en god dag for skigåing; det ville heller ikke skade å være lavere i terrenget når kulingen kom tilbake.
Den åpne stugan ved Staddajåkka
Over Sorjusvannene ble føret isete, skøyting var den eneste fornuftige formen for fremdrift. Jeg pratet med noen isfiskere ved den svenske Sårjåsstugan, i motsatt ende av vannet av den norske. De kunne fortelle meg at jeg «straks» (de kjørte skuter) var fremme ved dagens mål, Staddajåkka, og at det derfra «kun» var 12 km til neste hytte, i Staloluokta. På det skarpe føret var ikke 17 km noen sak, spesielt ikke når det er netto utfor, og jeg gikk for «Stalo», som de sa. Det er virkelig lite snø her, jeg måtte gå sikk-sakk mellom barflekkene, og alle elver og sjøer er blå av tilfrosset overvann. Dette kan bli litt ubehagelig om mildværet tar for hardt på…
Like før ankomst presterte jeg å bli mektig forvirret: Da jeg tok frem GPS’en for å få pekt ut rett hytte i virvaret av slike, fikk jeg beskjed om at jeg var mer enn to kilometer fra målet. Kartet viste ingen hytter der teknologien ville ha meg til å gå, og det var langt unna navnet «Staloluoktastugarna». Nå stoler jeg ikke helt på Nordecas kart på dette området, for det hender at de trykker bare hyttenavnet uten å vise hvor den ligger, og av og til står navnet et godt stykke unna der man skal. Jeg gikk likevel ut fra at det var jeg som hadde tastet koordinatene fra ut.no feil og søkte ned mot en bru jeg visste at skulle ligge langs stien. Her var det skilt, og snart stod jeg utenfor hovedbygningen og studerte skiltet med påskriften «Stängd». Imidlertid hadde jeg undersøkt og funnet ut at der alltid finnes ett rom som står ulåst, og etter litt leting kunne jeg buksere sekken inn.
Vel fremme for kvelden, Staloluoktastugan
Tilfeldigvis kom tilsynet akkurat da:
Jaha, det er en nordmann her!
Han hadde sett meg komme skøytende ned dalen og opp bakken og mente det kun var nordmenn som var så raske. Jeg fikk en god innføring i systemet, og vi gikk inn for å ordne betaling med det samme. Før avreise hadde jeg sett på ut.no at noen hadde fått problemer med hytter der de bare tok kontanter, så jeg hadde sjekket at STF skulle akseptere kort. I dag lærte jeg at ikke alle hytter drives av STF, noen drives av BLT. BLT vil ha hard cash. Jeg tilbød meg å telte, men den snille mannen gav meg en giro. I gjengjeld fikk han mitt ord for at jeg skulle gjøre opp for meg når jeg kommer hjem. Etter fire mil på skiene var det godt å slippe å se etter teltplass.
Kvelden har gått fort, kartarbeid og småreparasjoner. Utenfor har vinden tatt seg opp, det blir spennende å se hva været gjør i morgen. Uansett blir det en behagelig morgen uten oppfyring, for her varmer man hyttene med gass, og gassovnen kan stå på om natten. Luksus.
Dag 78: Sulitjelma til Ny-Sulitjelma Fjellstue
Nok en hviledag er over, og en ny avskjed står for tur; det er vel en av de mentale prøvelsene man må igjennom når en går Norge på langs. Utenfor er det lyst og lett, langt fra kuling og 40 mm nedbør som meldt. Vi spiser en lang frokost, vaflene er minst like gode i dag, kan hende jeg trenger den energien, for sekken er sprekkfull av proviant: Jeg har pakket mat for ni dager frem til neste depot i Abisko.
Farvel til nok et hyggelig sted jeg har bodd
Det er leit å se bakenden på bussen forsvinne bak en bakketopp, men jeg vet hva dette går ut på nå, aksepterer en liten klump i halsen der jeg traver avsted langs regnvåt, svart asfalt. Etterhvert slutter det å regne; jeg må av med luen, for svetten hagler opp de bratte bakkene. Jeg ser turens første blomster på vei opp, og det sildrer i vann på alle kanter. På med solbriller. Kanskje jeg kan nå helt til Sorjus i dag? Jeg arresterer meg selv i å tolke situasjonen i lys av det jeg vil se; jeg begynner å lete etter indikasjoner på det motsatte, utover den dystre værmeldingen. Det svartner litt i vest. Idet jeg ankommer Ny-Sulitjelma ser jeg at det har svartnet mer enn litt, og innen jeg har skiftet og tøyd ut både regner og blåser det godt utenfor vinduene.
Vårtegn
Ny-Sulitjelma Fjellstue er en luksuriøs ubetjent turisthytte, her er både strøm, kaldt og varmt vann. Panelovner sørger for behagelige tyve varmegrader, og jeg har radio, mobildekning og lesestoff tilgjengelig; det er helt greit å sitte med en kopp varm kakao og se på uværet utenfor, det er meldt bedre i morgen. Mens jeg sitter her og glor på været tenker jeg på de fine påskedagene jeg har hatt sammen med mitt favoritt-turfølge: Det nydelige været ut fra Lønsdal, fantastisk natur opp Skaitidalen, kaffebesøk ved Kjelvatnet og den felles gleden over å endelig komme frem i regnværet, til dusj og varm mat, etter en lang etappe.
Skikkelig radio
For meg har Sulitjelma vært et av de stedene jeg har gått og drømt om underveis som en viktig milepæl. Når jeg kommer over på svensk side ligger hyttene tett innover, der er merking, og jeg er i gang med tredje siste etappe av turen. Neste gang jeg trår på norsk jord er jeg i Finnmark. For første gang øyner jeg en mulighet for at jeg kanskje skal kunne komme meg helt nord, selv om det er mange vanskelige valg som gjenstår, mange tunge stunder, mye smerte – men forhåpentligvis også mye glede, fine dager, flotte mennesker og en uforglemmelig turopplevelse. På tide å sette over kaffekjelen og begynne å glede seg!
Dag 77: Hviledag i Sulitjelma
Å våkne i sengetøy. Innedo. Hotellfrokost. Sure føtter som minnet om halvannen time på asfalt til slutt i går. God tid. Vafler.
Forbereder neste etappe
Lukten av våt ull
Hviledagen har også sin rytme, sine gjøremål: Ompakking av proviant, blogging, klesvask, ruteplanlegging, badestamp, kaffe. Vi gikk gjennom kartene, og på hotellet var de behjelpelige med å ringe rundt til bekjente som kjente til ruter og snøforhold i fjellet. Det er et ganske stort hotell, men vi fikk en god følelse av å bli sett som gjester og personlig service. Stedet er også velholdt og fullt av historie, den eldste delen av bygningen var representasjonsbolig for gruveselskapet i storhetstiden.
Peisen har gruveselskapets logo, nå brukt av hotellet
Nå venter en av de mer utfordrende passasjene på turen, over til Sverige, og jeg er avhengig av bra vær og lav skredfare for å kunne ta meg over til Sorjushytta og videre inn i indrefileten av svensk natur oppover mot Abisko. Først skal jeg i alle fall opp til Ny-Sulitjelma Fjellstue når Siri går på bussen i morgen, så får jeg ligge værfast der til det blir forsvarlig å gå videre.
Dag 76: Balvasshytta til Sulitjelma
Noen hadde tatt seg bryet med å legge frem opptenningsved før han la seg, så det ble raskt fyr i ovnen, og varmen rakk å bre seg i det lille rommet før Fruen krøp ut av posen til en ventende kaffekopp. Vi var ikke sikre på hvor vi skulle ende opp denne dagen, og med 33 kilometer til Sulitjelma Hotell måtte vi tidlig i gang.
Skaren var fortsatt fast og fin da vi satte ut på Balvatnet, så de 6-7 kilometerne over gikk på en time. Derfra var det lettgått inn til Coarvihytta, og idet vi nærmet oss så vi bakenden på en løypemaskin på vei videre innover. Godt, for det var mildt, og våte snøfiller hadde begynt å feste seg på ytterklærne. Fra Coarvihytta ringte vi hotellet i Sulitjelma og var så heldige å få rom for natten der, mens vi satte til livs pølser, Kvikk-Lunsj og saft i påskekafeen Turistforeningen driver her oppe. Jeg slo også på tråden til en tidligere NPL’er som hadde lagt igjen en invitasjon til kaffebesøk i kommentarfeltet på bloggen; han kunne sette på kjelen på kort varsel, og vi ble møtt da vi nærmet oss Kjelvatnet.
Det ble et hyggelig besøk med utveksling av NPL-historier, mat, påskegodteri og kaffe. I tillegg fikk vi vite om en enklere vei ned enn den vi hadde sett oss ut. Tusen takk, både for invitasjonen, en hyggelig kafferast og gode tips! Vi staket oss ut på Kjelvatnet, og sludd gikk over til regn. Siri fikk kjenne på et av mine hverdagsdilemmaer: Hvilken vei tar vi i dette løypekrysset, mon tro?
Nå var du for sen, min venn...
Nede på Sulitjelma Turistsenter (Daja) fant vi en låst dør mellom oss og depotpakken, vi var for sent ute. Heldigvis fikk vi tak i en «nøkkelperson», og snart var sekkene betydelig tyngre. Vi hadde fått kjenne på det sugende og våte føret i brøytekantene tidligere på dagen, så vi valgte heller et skuterspor langs en kraftlinje. Snart bratnet det til samtidig som det ble mindre og mindre snø, det var med andre ord på tide å bite i det sure eplet og kjempe seg bort til den våte asfalten.
Med skiene på sekken trampet vi nedover på såre føtter, regnet pøste ned, og vi gikk og gnagde på hver vår havrebombe mens vi brukte Google Maps for å finne ut hvor langt vi hadde igjen. Etter et par kilometer stoppet en minibuss, sjåføren rullet ned vinduet og spurte: «Træng dokk skyss?» Tre minutter senere var sekker og ski på vei til hotellet, det var en av de som driver det som hadde stoppet.
Første dusj siden Umbukta gjorde mer enn godt, og etter et varmt måltid slappet vi godt av i sofaen foran et sprakende peisbål. I morgen skal vi hvile.