Det er søndag, og regnet har gitt seg. Med god hjelp fra mobiltelefonens kart har jeg funnet frem til Venninnens bopæl, jeg sitter bak rattet med motoren i gang og ser i skjermen for å ringe henne. En lyd bak meg får meg til å vende fokuset utover, i bakspeilet ser jeg at hun åpner bagasjerommet; det er duket for nok en oppdagelsesferd.

Vi starter fra Lavollen, det som vanlig mange biler parkert her. Jeg var ute kvelden før og luftet det nye leketøyet/kameraet mitt, og jeg var litt skuffet over manglende høstfarger, men det må ha hatt med skumringen å gjøre, eller så er det lokale variasjoner. Her står fargene frem i full prakt, og luften er klar og frisk etter noen skikkelige regnskurer på formiddagen. I sekken har jeg ikke bare kaffe og lefser (jeg har lært fra sist), men også kart, kompass og GPS. Det ryktes at ett av dagens to turmål ikke lar seg finne uten å vite nøyaktig hvor det er, Venninnen er føre var og har skaffet koordinatene.

Høstfarger i Bymarka

Første mål for dagen er Dreiers minne, en liten hytte ved foten av Geitfjellet. Vi legger avsted langs en sti som tar oss opp på Driftsveien og velger Gammelstien innover ved Kumyrene. Så tar vi en velbrukt sti opp til høyre, det er lovlig vått innover myrene nå etter vi har fått restene av ekstremværet Roar sendt nedover fra Nord-Norge (tusen takk!). Vi møter også en del folk på den lille stubben innover myrene før vi ser en liten, hjemmebygd port foran oss på stien, og klemt inntil, eller så godt som inni, fjellet kiler en liten hytte seg fast, vi er fremme ved den første ukjente skatten. Her tar vi oss kun tid til å skrive i hytteboken, vi skal videre.

Dreiers minne

Dreiers minne er koselig inne

Nå kunne vi stoppet opp, tenkt oss litt om, lett opp den koordinaten vi skulle til på kartet og planlagt en noenlunde fornuftig vei opp dit, for eksempel kunne vi fulgt Gammelstien til en gitt bekk og lett etter en egnet sti oppover. Imidlertid er ingen av oss slik anlagt, og ingen av oss er særlig redd for å gå utenfor opptråkkede stier, så vi legger koordinaten inn på GPS’en og får en retning og en avstand i retur. Retningen lar seg ikke uten videre følge uten fare for å trenge klatreutstyr underveis, så vi klyver oss inn gjennom skogen med mål om å følge siden av Geitfjellet bortover. Det bærer opp kneiker, over rotvelt og knekte stammer, ned sleipe lier, gjennom tett skog og over små, åpne lysninger hvor trærne omkranser en gulnet, gjennomvåt myr. Noen steder er moselaget så tykt at vi har vanskelig for å se om der er fast grunn under, eller om vi trår ned i en sprekk mellom to steiner, andre steder finner vi kampesteiner dobbelt så høye som oss selv. Nå og da kontrollerer vi med GPS, og når kursen ser noenlunde farbar ut legger vi i vei etter kompassets retning, Venninnen først med nevnte innretning pekt fra tre til tre. Idet vi nærmer oss finner vi selvsagt en sti, og vi innser på dette punktet at det kanskje hadde eksistert en lettere adkomst. På den annen side: Ingen har vondt av å bushe litt i blant.

Det er jeg som ser den først: “Der er den!”. Venninnen stopper. “Hvor? Der? – nei. Ja, der! – nei. Nei, der! – nei. Aha!” Stedet vi søker er godt skjult, selv når man står like nedenfor (bilde øverst i teksten). Står man ovenfor, risikerer man å bokstavelig talt stå på hyttetaket uten å vite at man er i nærheten av noe annet enn skog, myr og mer skog. Vi krøker oss inn gjennom den lille, lave døren og går etter hverandre langs den enkle brisken bort til et falleferdig bord. Her ligger en hyttebok og litt lesestoff om stedet som ingen helt sikkert vet hvem som bygde. Derfor heter den så forskjellige ting som Sjølberghytta, Russerhytta og Fuglekikkerhytta. Jeg slår meg ned på en vaklete krakk mens Venninnen tar brisken. Her må jeg overnatte en gang! Det henger to parafinlamper, en kaffekjele og en liten stekepanne på veggen, brisken har et tynt liggeunderlag på seg, og sitter man på den er bordet passe nært. Vedovnen vil fort kunne varme opp dette lille stedet; jeg må frem med fisheye-objektivet for å få noe brukbart bilde.

Ufrivillig selfie idet det ikke er plass til å havne utenfor synsfeltet til fisheye-lokket(!) til kameraet. Uskarpt pga 2 sek håndholdt eksponering på strak arm.

Frivillig selfie med vinduspynten.

En familie kikker innom på vei hjem, de skulle også hit. Vi trekker mot høyden og blir gledelig overrasket over et nyslokket bål som avslører varmen ved en tynn røyk som siger ut av restene. Litt målrettet graving i glørne avslører at der er håp også for den som har glemt fyrstikker, og vi stabler det vi kan finne av brennbart materiale oppå den lille, rødlysende kjernen og blåser på skift. Snart er det på tide å trekke frem både lefser, niste og kaffe, og jeg er stolt som en hane – det er ikke bare hun som kan diske opp på tur, nei. Selvfølgelig slår hun meg ned i støvlene i dag også, hun har med tapasrester med blant annet lefserull med spinat, sennep og hjemmegravet laks. Nam! Vi blir sittende lenge her og se inn i bålet, en av de to tingene som er mest beroligende å se på. I lange perioder er vi helt stille, lytter til knitringen i bålet, stillheten i skogen etter en lang periode med regn, fuglene. Det er mange flotte fugler her, men ingen av oss vet hva de heter. Senere har vi kommet frem til at det må være to forskjellige kråkefugler, nøtteskrike og nøttekråke.

Fornøyd i lunsjpausen

På tilbaketuren følger vi en sti i terrenget, og plutselig kjenner jeg meg igjen: Dette er jo stien mellom Våttakammen og Geitfjellet. Altså er dette enkleste adkomst omtrent slik: Ta en utydelig sti til høyre på en myr nærmere Geitfjellet enn Våttakammen (tror jeg) og hold utkikk etter en 20 cm høy pipe i mosen, det er alt man ser når man kommer ovenfra. GPS anbefales. Vi er plutselig i mindretall som turkledte og bålluktende stibrukere: Pesende joggere farer forbi i begge retninger og lager knottemønster i gjørmen med terrengskoene sine (jeg kjøpte meg nettopp slike, knall gule – de gjør en forskjell). På vei tilbake til bilen legger vi turen om Geitfjellet og får således tre turmål på en tur hvor vi bare hadde planlagt to. Samtidig har vi gått en fin runde rundt og over Geitfjellet. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn vi pleier idet vi legger sekkene inn i bagasjerommet og vender snuten mot respektive hjem.

Dagen begynner slik lørdager ofte gjør: Med en kaffekopp i sofaen og utsikt over Trondheimsfjorden, det er lett yr i luften. Fruen kjører meg opp til Lianvannet i strålende solskinn noen timer senere, og nede ved vannet venter en Venninne, sittende på en bit med reinskinn med utsikt til en av de to mest beroligende tingene som finnes, et stille vann. Vi sier takk for sist og takker for sjåførens tilbud om henting på valgfritt sted.

De første kilometerne går det fort unna, med samtidig som vi fjerner oss fra veier og trikkeskinner, faller vi inn i en annen rytme. Denne dagen vet vi ikke hvor vi skal eller hva vi skal, det eneste som er klart er møtetidspunktet på Lian og at vi skal gå i retning av Grønlia inntil noe annet tar oppmerksomheten. Skjønt: Når man går mot noe man ikke vet hverken hva er eller hvor er, venner oppmerksomheten seg gradvis til å slutte å fokusere på målet og begynne å ta inn veien. I et stiskille tar vi til venstre for å åpne opp for muligheten for å nå Grønlia ved å gå rundt hele Skjelbreia heller enn å ta korteste vei. Idet vi nærmer oss demningen kommer det en skur, og vi søker ly under utspringet på en liten hytte. Vinspalten i fredagens A-magasin brakte noen verselinjer som passer dagens prosjekt:

Two roads diverged in a wood, and
I –
I took the one less traveled by.
And that has made all the difference.

Robert Frost: The Road Not Taken (via A-magasinet)

I dag er det ingen hvemsomhelst som er med på tur. Frøken Venninne har ikke bare to varme sitteunderlag, hun fisker frem både kaffetermos, grovt brød, brunost, hjemmelaget gravsild(!) og hjemmebakte vaniljeboller fra sekken. Ikke dårlig! Jeg tar frem matpakke og vannflaske og unnskylder meg med at jeg hadde sjanset på at vi skulle innom Grønlia. Tomrommet mellom regndråpene fyller vi med ord, eller vi lar dem være slik de er, magiske mikrointervall mellom én lyd og den neste.

Vi pakker sammen i oppholdsvær og rusler ned mot demningen. Her er den ene av broene stengt, men vi spaserer på betongen et stykke før vi kommer tilbake på veien og fortsetter ganske umiddelbart ned til venstre, for å inspisere de gamle mølleruinene. Dessverre blir de stående her til forfall; et tap for kulturhistorien, gjenvunnet terreng for naturen. Som seg hør og bør balanserer vi rundt begge møllene, vi er da på oppdagelsesferd, og jeg fisker kameraet ut av sekken og blir påmint forskjellen mellom en relativt billig mobiltelefon – som har vært mitt eneste bildetakende medium de siste månedene – og et speilreflekskamera med fastoptikk og polariseringsfilter, et gledelig gjensyn.

Naturen tar møllebrukene tilbake.

Et ansikt i sten gjemt i muren til mølleruinene nedenfor Skjelbreia.

Etter møllebesøket bestemmer vi oss plutselig for at det ikke er rett å dreie til høyre ved Marka, det bare blir slik at venstre ligger der mer nærliggende, naturlig, uutforsket. Jeg lærer en ny spiselig vekst. Fortsatt vet vi ikke hvor vi skal, og etter å ha foreslått Storheia, Elgsethytta, Gråkallen og hjem, slår den lille målsøkeren mellom ørene seg til ro med å overlate scenen til en nysgjerrig oppmerksomhet, møtet mellom kald høstluft og huden som mykt pakker inn varme muskler, suset i trærne, hvordan bjørkene et lite stykke er gulere enn ellers, en stokk liggende i et osean av myrgress, smaken av skogsstjerne på tungespissen, hvordan støvlene synker bittelitt ned i den gjennomtrukne bakken i utkanten av kjerreveien, sporene etter en hund, yr som slutter å omslutte vandrere som veksler på mellom samtale og stillhet.

Stokk og myrgress.

Plutselig stopper min Venninne, tar stand. Hun har fått ferten av noe hun har lett etter. Med ett har hun bakset seg gjennom buskaset – til venstre for veien – og inntatt en stor skråning med mosedekke og bregner under høye trestammer. Jeg følger etter og blir betatt av stemningen her inne, mens den lilla skikkelsen foran meg travelt søker frem og tilbake, opp og ned, blikket festet på bakken. Mitt blikk følger lyset, og litt om litt kommer jeg landskapet nærmere gjennom søkeren. Av og til er jeg her helt alene. Ingen andre kan sees, ingen sti finnes, bare lyden av en bekk og klar høstluft. Da er det ikke nødvendig å tenke så mye, det holder i massevis å være.

Skogsstemning

Detalj

Vi finner etterhvert, uten å måtte rope, naturlig sammen igjen og driver langsomt søkende oppover på mosebunn, over veltede trær, et stykke før vi møter på en sti og tar til venstre. Her går det fortere, vi dras med av de som har gått her før oss fordi de skulle et sted, vi følger på uten å vite hvor. En vei tar oss nedover til høyre, men følget blir midlertidig. Igjen skyter den lilla skikkelsen ut til venstre og forsvinner, jeg ser henne såvidt idet hun runder en åskam. Det er bare å følge på. Terrenget kan likne forrige avstikker, og den som leter, finner til slutt: Her er det! Hun står med en gul skatt i den høyre hånden, og hun smiler. Det blir med tre små kantareller denne dagen.

Skogens gule gull.

Midt i alt det andre snubler vi over en heller, eller i det minste et overheng. Det ser ut til å være tørt nok til én, og noen utbrente rester angir plasseringen av bålet; her har noen tilbragt en høstnatt før. Like ved finner vi det første huset – eller er det en hytte? – vi er på Byneset-siden og på vei til å vende tilbake til sivilisasjonen. Idet vi får asfalt under føttene blir vi med ett litt tvilrådige: Hva nå? Havet må da være i nærheten? Vi begynner å gå i den retningen vi tror det er, finner en liten vei mellom jordene, den smalner til en sti, men nå innhenter virkeligheten de oppdagelsesfarende: Det nærmer seg middagstid. Vi vedtar å ende ferden der vi er og vende tilbake til asfaltveien, sjåføren tilkalles.

Turen ender med samling av de tre involverte – sjåføren, Venninnen og jeg – ved middagsbordet i Fagerlia, menyen kunne man sikkert ha luktet helt nede i Ila om vi hadde kjørt med åpne vinduer: Fårikål.

En fordel med å ha flyttet er at mengden uutforsket nærmark har vokst tilstrekkelig til at man for en tid fremover «alltid» har en ny krok å utforske. Planen var å se noe nytt, og der og da måtte vi kle oss etter forholdene, det var bruk for regntøyet.

På impuls stanset vi i et stikryss ved veien der jeg har jogget innom før, og vi satte kursen tilbake mot hjemmet, stikk motsatt av hva vi hadde planlagt. Regnet hadde gitt seg, og vi holdt god god fart på det sleipe underlaget langs Driftsvegen. Hjemme stod skitten oppvask fortsatt på benken, stuen var strengt tatt ikke eksemplarisk ryddig, på notestativet stod 56 sider med opera som jeg burde øvd på, men alt fikk vente. Det var friskt i været, og snart kunne vi forlate merket sti og begi oss langsmed kanten av en våt myr inn mot demningen i enden av Nydammen. Denne ble i følge et oppslag på stedet bygget i 1842 for å sikre vanntilførselen til Trolla Mølle, og selv i dag har man nytte av den: Myrtjernet inngår i drikkevannsreserven til Trolla. Etappen inn langs vannet bød på dagens første bushing i tett skog, det er lettere med dagstursekk og uten ski.

Dammen ble satt opp på den tiden man kunne mure med naturstein

Som på bestilling gled skyene til side da vi åpnet sekken, slik at vi slapp å komme hjem med våt presenning denne søndagen. Røkelaksblingsene ble inntatt tett inntil et sprakende kaffebål, hvor tørr ved hjemmefra og tennbriketter gjorde oppfyringen til en lett match trass i de våte forholdene, og Fruen sørget for pinne til grilling av marshmellows.

Det er travle tider for spillende folk om dagen, så vi var begge godt fornøyde med å kunne senke skuldrene sittende på et liggeunderlag ved bålet; man får en helt annen avslapning i skogen, med bålet, en brusende bekk og susing i tretoppene som eneste lydkulisse, og selv et par korte timer med skogens ro (som det heter i den berømte barnesangen) gjør vel så mye nytte som langt flere timer med innbitt terping på gjenstridige passasjer i orkesterrepertoaret.

Vi pakket sammen idet de første dråpene av resten av regnet landet på dammen.

På jobb når andre har fri, det er musikerens lodd, og jeg ser en rød ryggsekk forsvinne i retning busstoppet idet jeg rydder lørdagsfrokosten inn i kjøleskapet igjen. Fri når andre kan gå på jobb, det er frilansmusikerens lodd, og jeg legger en fyrstikkeske i en plastpose, sniker et eple ned i posen med matpakke og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg en kopp denne gangen.

Blinklysene vinker sitt oransje farvel idet jeg lar meg oppsluke av den gulrøde skogen ved Fjellsæter; et par slitte crispistøvler trår radig innover en litt for tilrettelagt sti, det er enda glissent med folk ute. Snart forlater jeg stien og tempoet går ned, også gangfarten. Myk mose under støvlene, solgløtt mellom blader som mister stadig mer av det grønne; krokete furuer med grov bark. Tolv grader må være den perfekte turtemperatur. Jeg stopper opp og tar av meg sekken.

Levet liv

Det er slutten av september, og selv om jeg besøker skogen flere ganger i uken er det ekstra godt på en lørdag med god tid; alene i selskap med trærne og skyene og luktene og tankene. Jeg stopper og river med meg et par ark med never fra en bjørk. Lyden av en klukkende bekk lokker meg ned en bratt li, og jeg slår følge med bekken ned til Bymarkas største vann, Skjellbreia (visstnok fra Skjaldbreið, «bred som et skjold»), hvor jeg går rett på en velbrukt bålplass ute på en liten odde. Et lite fange med ved, vann i svartkjelen og en neve never nederst; det ryker litt stille før det begynner å sprake godlynt bak meg mens jeg pakker vekk fyrstikkesken.

Jeg tok ikke med meg noe å lese på, men det føles ikke som et savn, der jeg trekker inn duften av skog, myr og litt for sterk kokekaffe; bare én gang ser jeg en turgåer som stille trekker over myrene bak meg, det går en umerket sti her. En og annen regndråpe finner veien ned til der jeg sitter, men stort sett er regnet bare noe jeg ser, som tusen små ringer på et ellers blikkstille vannspeil.

Aftenposten bragte denne uken et innlegg fra Harvest, hvor artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at vi skal være bekymret for at enkelte barn ikke får nok skjermtid og «digital kompetanse», eller om kanskje mangelen på fysisk kompetanse og naturopplevelser er et vel så stort problem, og noe som skaper vel så store klasseforskjeller som det å vokse opp med ulik tilgang på iPad. Kanskje en variasjon over temaet bomullsbarn, men også en påminner om at vi stadig trekkes lenger vekk fra naturen, ofte av teknologiske fremskritt.

Jeg filosoferte av og til over den slags spørsmål da jeg var ute og gikk på ski i vinter, hvordan jeg i dagliglivet praktisk talt er totalt avskåret fra naturen om jeg ikke velger å oppsøke den, hvordan jeg av og til tar meg i å bli irritert når naturen legger begrensninger på min frihet i form av stengte veier eller kansellerte fly om vinteren; som om det vedkom den, naturen. Faktisk kjenner jeg mennesker som knapt nok har vært ute og gått utenfor veiene, langt mindre utenfor sti; i enkelte land er også mulighetene begrensede gjennom at selv nasjonalparkene er gjennomregulerte og avgiftsbelagte. Akkurat som mennesket trenger kunst, trenger vi også å komme nært på natur, både for å avmystifisere den og å forstå hvor mystisk den er, og for å innse hvor liten vår plass i den store helheten tross alt er. For ikke å snakke om verdien av avslapningen man får på tur, utetid er kvalitetstid.

På den annen side: Det er kanskje bare i vårt eget lille ekkokammer at alle er enige om dette, og både Aftenposten og Harvest leses vel som oftest av folk som gjerne vil kunne kjenne seg igjen i den slags og si seg enige over nok en munnfull økologisk kaffe der de/vi smører skivene til dagens markatur.

Idet jeg går ned for å hente vann til slokking av bålet blir jeg vár en stein hvis form har fått meg til å stusse der jeg har studert baksiden av den over kaffekoppen. Det er en minnestein over Ernst Andreas Tønseth, i følge leksikonet en foregangsmann for friluftslivet i Bymarka. Når mørket senker seg over Bartebyen og Fruen entrer podiet i forbindelse med Olavshallens 25-årsjubileum skal jeg gi meg nettet i kast og finne ut at han var med på å starte Trondhjems Skiklub, Trondhjems Svømme- og Livredningsklubb samt Trondhjems Jeger- og fiskeforbund. Skiinteressen var også historisk gjennom at han sørget for at noen av skiene som i dag er utstilt på Skimuseet ved Sverresborg ble samlet inn og overlevert skiklubben ved innvielsen av Skistua i 1896; han la med det grunnlaget for det som visstnok regnes som verdens eldste skisamling. I tillegg var han visst en pådriver for at det skulle anlegges skiløyper i området her, og dermed står også jeg i takknemlighetsgjeld til denne mannen jeg ikke har møtt, her jeg står ved minnesteinen fire dager etter syttifemårsdagen for hans bortgang.

Minnesteinen over Ernst Andreas Tønseth

I morgen blir det en ny tur, bålkjelen står på kjøkkenbenken i en pose sammen med turkoppen.