Han satt der, helt alene, og så ganske trist ut. Jeg spurte: «Hvem er du?» Han svarte ikke, bare så opp på meg med triste, svarte øyne. «Hvor har du vært?» Bare gaten utenfor lagde lyder, gaten og pusten min. «Hvem har latt deg bli igjen her?» Heller ikke dette kunne han svare meg på, han ble sittende og vente på det magiske tryllestøvet som gjør at teddybjørner våkner til liv og kan fortelle de mest fantastiske historier. Jeg lette i lommene, men fant ingenting annet enn småmynter, en kortholder og et par nøkler. Voksenting. Jeg gravde i skuldervesken: Kamera, lue, votter, notatblokk, to penner og et batteri. Jeg gravde i hukommelsen, men jeg kunne ikke huske trylleformelen; den var der sist jeg trengte den. Det gjorde meg trist, for den er mer umistelig enn både penger og kamera. Teddy må vente til det kommer et barn forbi.

Til: Isabel Väthröder, Schillerstrasse 25, 10625 Berlin
Fra: I.

1. Den jeg kom hit på

Kall meg ikke Ismael. Det vil si: Nå kan det i grunnen være det samme. Jeg kom på en skuter for to år siden, og nesten med det samme ble jeg en del av livet ditt uten at du kunne gjøre noe med det, uten at du kunne vite at jeg en dag skulle tre ut av det like raskt og like uventet som da jeg kom. Det var en søndag i november, du hadde glemt skjerfet ditt på lesesalen og måtte snu, du glemte å se deg for idet du krysset gaten, og med ett lå du i veibanen, for sjokkert til å skrike, for omtumlet til å reise deg. Det var jeg som først kom til meg selv, og som kom deg til unnsetning i den stille gaten. Du blødde neseblod og hadde slått deg, men ellers var du fin; jeg hadde brukket to ribben, men det fant jeg ut først senere. Jeg støttet deg bort til en benk og gikk ut i krysset for å hente skuteren, låste den og satte meg ved siden av deg. Resten husker du bedre enn meg. Det var du som betalte for kaffen, jeg var blakk.

2. Den som var vår

Vi kjøpte den like etter vi hadde flyttet sammen, det vil si: Du kjøpte den etter jeg hadde flyttet inn på hybelen din, uken etter at vi møttes for første gang; jeg solgte den gamle uten å få lov til å betale noe på den nye. Jeg husker alle turene våre, da du ville vise meg byen, forstedene, skogene. Hva du så i meg, forstår jeg fremdeles ikke; for meg var du et holdepunkt, en fiksstjerne i et univers som roterte altfor fort, og som jeg ikke forstod å orientere meg i. Kanskje vi hadde et fellesskap i nettopp det, i vissheten om at noen var der, noen som ville være der. Det var bare det. Det var bare oss. To mot resten er bedre enn å kjempe hver for seg. Om kvelden hjalp jeg deg med matematikken, fysikken, kjemien og elektronikken, om dagen var jeg hjelpemann på budbil.

Det var over havet jeg kom, ikke alene. Båten var åpenbart for liten, men det fantes ingen annen vei. Like gjerne der ute på det åpne, rene havet som i skitt og søle inne i byene eller i leirene; jeg gikk ombord med rolig sinn, uten forhåpninger, uten fremtid. Det var underveis over havet det skjedde, med hun som stod ved siden av meg, hun og barnet hun holdt i armene, det smilte til meg og holdt blikket mitt da jeg kom ombord; det var som om det skjedde i sakte kino. Jeg vet at ikke det var min skyld, men det var jeg som hadde kunnet holdt henne fast. Hun hadde ikke redningsvest.

3. Den jeg rømte på

Du ville ikke ha kunnet forstå det. Du kan kanskje fortsatt ikke det. De lot meg forstå det, jeg kan ikke glemme stemmen hans. Jeg reiste en fredag i april, betalte sykkelen kontant med dine penger og passerte deg med høy puls idet jeg så at du gikk inn i butikken på hjemveien, du så nok aldri meg der jeg navigerte mellom bilene ettermiddagstrafikken. Jeg reiste til Hamburg for å oppsøke en slektning, men de fant meg, så jeg reiste videre til Hannover. Den første uken trodde jeg at jeg hadde lykkes med å skjule mine spor, men en kveld ringte det i en telefonkiosk idet jeg passerte, og da jeg løftet av røret var det den samme stemmen som snakket, han som hadde bedt far sette seg på kne i gaten ved siden av naboen og sønnen hans, jeg kunne se dem fra gjemmestedet på loftet. Han gav meg tre timer på å forlate byen. Så fulgte noen mørke dager i Leipzig før jeg tok toget tilbake til Berlin – slik at jeg kunne sitte på trappen den dagen du kom tidlig hjem og fant meg der. Resten av historien kjenner du; du ropte til meg hele kvelden, husker du? Jeg snakket sant da jeg sa at jeg ikke husket noe, jeg husker underlig nok mer av det nå.

4. Den du rømte på

Like lite som jeg kunne si deg hva jeg hadde bedrevet da jeg kom hjem, ville du fortelle hva som gjorde at du ville ha meg tilbake. Da du dro til foreldrene dine, gav du meg en helg på å flytte ut og legge nøkkelen i postkassen. Jeg forstod godt at du ville ha meg ut. Likevel, bare en uke senere bestilte du en pakke som du fikk kontoret til å beordre levert med bilen jeg var hjelpemann på. Et nytt kjøleskap, av alle ting, selv om det gamle fungerte fint. Du hadde dekket til to på kjøkkenbordet, og på min plass lå en lapp med teksten «unnskyld» på arabisk. Jeg tror ikke jeg har vært så glad noen gang. Da vi tok med det gamle kjøleskapet og gikk, stakk du nøkkelen i baklommen min, og jeg måtte kjempe med gråten resten av kvelden på jobb. Den natten trodde jeg at vi var forent for godt.

5. Den som bragte meg hjem

Jeg skriver dette til deg fra havnen i Tartus, i hjemlandet mitt, etter en lang og slitsom reise på motorsykkel, og det plager meg at jeg ikke vil få vite om dette brevet kommer frem. Du vil kanskje aldri forstå dette, men jeg fikk beskjed om å dra tilbake. De finner meg uansett hvor jeg er. Bestemoren min i Aleppo lever fremdeles, men jeg kan ikke kontakte henne. Det er fortsatt for farlig for meg å reise under mitt eget navn, jeg kaller meg Ismael. Ikke vær sint, jeg visste ikke hva jeg skulle si da du spurte meg den første dagen, og siden var det for sent å hete noe annet. I går fant han meg igjen, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han snakket til meg da jeg gikk nedover gaten; jeg snudde meg, men det var ingen der. I morgen går jeg ombord i en båt. Jeg ønsker deg alt det beste og takker for det jeg fikk ha sammen med deg.

Din I. 4ever

Novemberregnet siler ned over kjøpesentrene, bilene i ettermiddagsstampe og de mørke bodene som snart skal huse julemarkedet. Høyt oppe over travle mennesker på vei hjem trekker en fugleflokk stille over kveldshimmelen og gir oss som står nede og kikker opp en siste sjanse til å se dem; snart vil det være helt mørkt og kun det som er kunstig opplyst vil være synlig. Anselm skyver fra med jevne mellomrom, blendet av lysene på en parkert varebil på andre enden av torget; hjulene lager en fresende lyd over våt stein, delt opp av små komma der de krysser over fra én helle til den neste; små buer av dråper i fart står opp fra styrehjulene foran, gnistrende i motlyset. Dagens overtidsarbeid er over, det er lørdag, og vannet trekker sakte inn i ullstoffet i jakken, lårene på buksen er forlengst våte. Snart vil kveldene her dufte av mat, trengsel og glühwein, og snart vil den skrå linjen over Breitscheidplatz ikke være den raskeste veien hjem lenger.

Fanget i en hvirvel av skrapende, klikkende lyd, en uregelmessig spiral som løper langs innsiden av en tenkt sylinder i rommet (det står en modell i naborommet), en strøm av inntrykk på tvers av hva vi ser, litt som å snakke på telefonen med noen som går ned en travel gate i en storby: Musikken som strømmer ut av en klesbutikk, upbeat, en høyfrekvent avbrytelse av et barn som hviner, mumlingen i en passerende menneskemengde i følge bak en høyt hevet rosa paraply, den glidende overgangen til gitaren til gatemusikanten som kommer til syne bak alle kroppene, kameraene, en trikk nærmer seg, det piper i et lyskryss, hva sa du?

Evigheten fanget og fastholdt i åpningen, muligheten mellom to vegger, rommet som rommer forståelsen av hva vår forståelse av verden er, som rommer seg selv og rommet den rommes i. Det er alltid oss selv vi ser, oss selv vi ser på i andre, og med mindre vi går på leting etter de stedene der tilværelsen går fra hverandre, sprekkene i speilet, vil det være alt vi ser.

flimmerfiltret
hver for seg sammen
i en angstedderkopp,

åtte hender der vi ikke vil,     vil,
at de skal være;
utenfor, innenfor,
later vi som,
tror vi,
vet vi,
håper vi

kan ikke

du og jeg, han og du,
jeg og hun, han og henne,
jeg og han, du og henne,
hun   alene,
jeg   alene,
du    alene,
han   alene

15 seconds of fame,
choose your frame, name;
later som, tror, vet, håper

kan ikke

i mørket: angstskrik (later som)
avstanden
    når vi ikke vet hvor langt vi kan falle, alene, (tror)
avstanden
    når vi innser hvor langt det er, sammen, (vet)
avstanden
    til de som er oss nær, (håper)
    som holder oss på avstand (kan ikke)

individuelt avhengige
gjensidig
av hverandre
    mer enn andre
    er av oss

(oppsummering av danseforestillingen «Flirren» (Rubato/Ufer studios))

Noen steder ser ut til å ha fått et forsprang: Vi sier at de har blitt liggende etter, at de har frosset fast i fortiden fordi de ikke har forandret seg, men det er heller et tilfelle av det motsatte, av at de ligger så langt fremme at fremtiden ikke har rukket å innhente dem ennå, slik at de får et liv utover moteskiftene der byen ligger i fremskrittets vei, en bevaring av en atmosfære som bidrar til å opprettholde en bevissthet om hvor byen kommer fra. Friedrickshain er full av bakoverskuende, uavhengige småbutikker, grafitti og rester etter de som var moderne før oss, sekstenåringene som en varm forsommerdag stjeler seg til et raskt kyss bak forhenget i foto-automaten, deres første, den dagen de begge kommer til å huske lenge etter de har glemt hverandre; hun finner bildet i en gammel lommebok nesten sytti år senere, dagen etter står dødsannonsen hans i avisen; verden er full av merkelige sammentreff.

Vi gjør det hele tiden, jeg også: Retter lysfangeren opp mot de store, mektige historiske bygningene – men hvorfor? Før vi hadde lært oss ordet selfie kunne vi komme hjem med en hel rull fylt med stein, nå kommer mange hjem med hundrevis av digitale bilder av sitt eget ansikt med de samme steinkonstruksjonene i bakgrunnen. Hvor gjør vi av dem? Jeg kan ikke huske å ha vært på besøk i et hjem hvor det typiske bildet av byens rådhus, teater eller katedral henger med sine styrtende linjer i glass og ramme på veggen over spisebordet, langt mindre med et uskarpt ansikt med rødvinsbart i forgrunnen. Likevel klikker vi i vei, jeg også. For å huske at vi har vært der? En visuell knagg å henge minnene på? Fordi vi bør? Fordi alle andre gjør det? Fordi det lærer oss å se?

[E]very opportunity to “see” is never a wasted one, even if you don’t make any images worth sharing. It adds to your understanding of light and composition, and enriches your creative abilities.

— Robert Rodriguez jr.

I wonder what there is about the traveling public that seems so to set it apart, to make of it at least a sub-species of mankind?

— Stewart Edward White: The Mountains

Den første av dem var en ung mor med et lite barn (tre-fire år?). Inntil barnet sa «Mamma» trodde jeg hun var søsteren, de snakket svensk med hverandre og satt i en fireseter til venstre for toseteren hvor jeg hadde valgt vindusplassen. Hva jeg la merke til: Hvordan moren forsøkte å få det trassige barnet til å la være å legge føttene i vinduskarmen. Selv satt hun med føttene i stolen overfor seg, og trumfkortet – sjokolademelk og vingummi – var spilt ut for lengst. Øretelefonene hun hadde rundt halsen fikk hun ikke brukt.

Den andre var en av oss, en av oss som reiser ofte, han hadde flyttet inn i de kassene han trengte allerede før jeg hadde fått plukket opp mine to. Heldigvis for alle involverte hadde jeg oppdaget tilstanden av lavt blodsukker som hadde sneket seg innpå mens jeg satt urørlig i togsetet med Mozart i ørene, slik at jeg fikk satt til livs to tredeler av den medbragte maten før jeg gikk mot sikkerhetskontrollen – den gamle, de er så ineffektive i den nye (i alle fall de to gangene jeg har gått dit).

Den tredje var en eldre kvinne, en jeg vekslet noen få høflighetsfraser med før hun fikk maten bragt til seg; jeg hadde kaffe og skolebrød fremfor meg. Hun spiste bare halvparten av den mikroskopiske pizzaen hundredeogåttini kroner skaffer en på Gardermoen før hun hastet videre. Bunnen var sprø, kunne jeg høre.

Den fjerde var en jente på min egen alder (altså nærmere førti enn tredve). Hun var hverdagskledt og sitt hverdags-jeg, håret sjarmerende uryddig satt opp der hun stirret uforstyrrelig på skjermen mens hun tastet intenst. Det kunne se ut som om hun hadde en viktig jobb, kanskje var hun glad for at flyet var forsinket.

Den femte var en mann i midten av femtiårene; vi var seteradskamerater og begge lettet over at ingen satt på B-plassen. Han leste en Putin-biografi med slående undertittel, jeg fullførte gjenlesningen av Espedal: Imot kunsten. Klokken hans strålte, jeg luktet svette etter snart et halvt døgn på reise.

Den sjette var en av disse som jeg ikke tør gjette alder på. Ikke så mye annet heller. Han hadde tyrenakke, kamuflasjebukser og stram frisyre, jeg så ham kun bakfra, han satte sjøbein på U-bahn – feil linje for min del, jeg hoppet av og satte kursen tilbake dit jeg kom fra for å komme meg over på U2.

Den syvende fikk jeg et glimt av i speilet på badet før jeg åpnet dolokket; ubestemmelig alder, blond, blåøyd, uformelt kledt. I gangen stod en papirhandlepose fra Edeka, en koffert, en instrumentkasse og en sekk med nok et instrument. Fjern i blikket, rufsete på håret som har blitt litt for langt, glad for å være fremme og klar for å lage en enkel middag før sengetid.

Høstenfargenes sprakende fest på sommerens modige bejublelse av livet og overfloden er over: De nylig røde og gule bladene, en gang først intenst lysegrønne, deretter rolig dypgrønne, er nå brune etter å ha gjort sine ensomme piruetter ned mot jorden, ett og ett i en siste ekstravagant overskuddsgest av stille skjønnhet. Her hviler de mykt i et uryddig, urolig teppe – eik over bjørk over lønn – hvirvlet opp og lagt på ny av vindpust, føtter og en slepende hale med hvit spiss. I løpet av natten som var har naturen dekorert hver enkelt nerve i hvert enkelt blad med en streng av kaldt sølv bestående av tusener av millioner av ørsmå, intenst vakre iskrystaller dannet oppå hverandre og hver for seg i en uendelig variasjon over sekskantede sammensetninger – bare for å viske alt gradvis ut gjennom dagen, slik at prosessen kan gjenta seg neste frostnatt. Det er i sannhet en overflod.

Nature is, above all, profligate. Don’t believe them when they tell you how economical and thrifty nature is, whose leaves return to the soil. Wouldn’t it be cheaper to leave them on the tree in the first place? This deciduous business alone is a radical scheme, the brainchild of a deranged manic-depressive with limitless capital. Extravagance! Nature will try anything once. This is what the sign of the insects says. No form is too gruesome, no behavior too grotesque. If you’re dealing with organic compounds, then let them combine. If it works, if it quickens, set it clacking in the grass; there’s always room for one more; you ain’t so handsome yourself. This is a spendthrift economy; though nothing is lost, all is spent.

— Annie Dillard: Pilgrim at Tinker creek

Skyggene strekker seg tvers over plenen og beskytter et svinnende spor av gress som fortsatt holder på morgenrimet, solen tegner et gyllent omriss om silhuetten av de bladløse trærne, det er bare de minste grenene som beveger seg. Like nedenfor klemmer bølgene fra fergen som legger til kai seg inn i kanalen, skimrende, skummende, de fukter nedsiden av bildekkene som henger langs kaiene, bretter seg rundt baugen på en av redningsselskapets båter, og flyter stille inn under den traffikerte vippebroen før de ruller ut i havnebassenget på den andre siden, svakt halvmåneformede, slik at de to i hver sin kajakk blir liggende og vippe opp og ned. I et hjørne innmed broen står en mann i et nødvendig ærend, han kikker nervøst opp på fotgjengerne som passerer like over; selv om utseendet røper at han ofte går ute, blir det aldri likegyldig, for vi ser alltid på hverandre, og det han står og gjør synliggjør noe om hvem han er, noe om hva han ikke har.

Satt opp mot den skarpe høstluften er det som om det varmende sollyset er ekstra klart, for ansiktet husker fremdeles sluddbygene fra kvelden før; han var ute også da, men under en annen bro, for her nede ved sjøen trekker det kaldt på slike kvelder. De skal bygge tre og et halvt tusen nye boliger på jordet der oppe, tre og et halvt tusen leiligheter til Oslo-priser, for avstandene krymper, og storbyen nærer sin sjel på bekostning av naboene den legger under seg og gjør til forsteder. Resultatet: Vanlige arbeidsfolk blir presset enda lengre ut. Han hadde jobbet på verftet i noen år, ryddet, løftet, rengjort, spist matpakke, slipt, stablet, sortert, hatt kaffepauser, gått hjem når skiftet var over; nå går flere av de andre som takket nei til omskolering på trygd, men ikke han, det vil han aldri gjøre, om han så må tigge, og det må han iblant, men han stjeler aldri. Pensjonen har han etter ærlig arbeid.

Han ser over på de nye leilighetene på andre siden av havnen. De står for vekst, for fremgang, men folk er ikke hjemme. Det meste av døgnet sitter de på et kontor for å få råd til å ha en leilighet de ikke bruker annet enn noen få timer på hver side av søvnen, og da går de gjerne ut for å spise, eller på kino. Galskap! Hvis han hadde vært i deres sko, ville han jobbet deltid, garantert, og hatt en dag eller to i uken han kunne sitte ved havnen og se lyset komme og gå, gå gjennom gatene uten den travle energien som driver de handlende videre til neste ærend, sitte inne i stuen hjemme og tenke på kulden og vinden utenfor.

På den annen side: Han ville fortsatt være bundet til å tjene andre tre eller fire dager i uken, bundet av forventninger, bundet til å omgås de riktige vennene, bundet av pengene som hele tiden måtte gå i balanse med alle de faste utgiftene, faste avtalene. Inn på konto, ut av konto. Nå er han i det minste en fri mann, uten gjeld til noen bank, uten å stå i gjeld til noen annen; helsen skranter, men han lever, i det ligger en mulighet. Fergen over fjorden er gratis for gående.

Our expeditions are but tours, and come round again at evening to the old hearth-side from which we set out. Half the walk is but retracing our steps. We should go forth on the shortest walk, perchance, in the spirit of undying adventure, never to return— prepared to send back our embalmed hearts only as relics to our desolate kingdoms. If you are ready to leave father and mother, and brother and sister, and wife and child and friends, and never see them again—if you have paid your debts, and made your will, and settled all your affairs, and are a free man—then you are ready for a walk.

— Henry David Thoreau: Walking

Båten legger fra land slik den pleier, og bølgene brer seg i kjølvannet av den, slår mot odden, kaiene og innløpet til kanalen. Han sitter på benken og ser den bli mindre og mindre, ser bølgene ebbe ut og neste båt som nærmer seg ute på fjorden. Det er kveld igjen.