

Påske i Skjækerfjella
Bar trøndervinter, bare veier og bare bekymring å spore på vei opp fra Steinkjer, hvor vi stoppet på Statoil for å kjøpe miljøbensin til primusen (miljøbensinen fra Shell lukter vondt). Vi kikker fortvilet inn mellom trærne og håper at snøflekkene mellom de mosegrodde tuene snart skal begynne å henge sammen – kan denne snøen i det hele tatt bære en skiløper, en pulk, eller trår vi bare igjennom?
På parkeringsplassen er det gjørme, men en sti av håp, en hvit livslinje til høyereliggende strøk, strekker seg opp gjennom granskogen. Bønder med snøskuter skal bli redningen denne gang, de har kjørt på snø i skogsbilveien som leder opp på fjellet, slik at de kan frakte hytteturister og bagasjen deres inn i fjellet. «Flaks!» sa Severin Suveren og rygget bilen opptil snøkanten. Parkeringsbillett på SMS.
Det er ikke helt uten spenning at vi laster opp pulken, nettopp fordi det er det den er: En pulk. Ingen av oss har trukket en slik før, men ingen tør ytre spørsmålet om en uke i løypeløst land med femti kilo på et forvokst akebrett hengende bak seg er noen god debutplan. Vi har gått til anskaffelse av et sklibrett i plast og pakket våre eiendeler inn i en grønn presenning med kraftig bållukt, og for første gang vender vi skituppene mot høyfjellet med utstyret i en gammel bag og maten i en plastkasse. På tur med bag, det hadde jeg ikke ventet av meg selv.
Nedbøren har gitt seg og varmen er påtagelig oppover skuterløypen, pulken er som ventet ivrig på å gå motsatt vei av meg, altså ned igjen til bilen, men sammenliknet med femti kilos sekk går dette som en lek. Forsåvidt sammenliknet med en tretti kilos sekk, eller femogtyve for den del. Vi tar oss god tid i lunsjen og jeg sørger for å få et godt lag med elgbæsj under den ene skoen før turen går videre.
Etterhvert skjærer vi av fra løypene og slipper oss ned på et lite vann. Vi krysser grensen til nasjonalparken og glir rolig og mykt over noen slake myrer med lange skygger i det blekrøde lyset foran oss. Klokken er i grunnen nok til å slå leir, og det frister å velge seg en plass før bakkene mot høyfjellet og Fjellskjækra tar til. Siri tar teltet, jeg samler ved. Temperaturen er behagelig, det er vindstille, teltplassen har akkurat nok snø til å få passe kulde-/kokegroper i forteltene, og de få skyene trekker til side for å gi plass til månen. Klisjé? Det er fint å reise til fjells i april.

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark – ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen
Kvelden tilbringer vi ved bålet. Hjemmetørket turmat, kaffe og sjokolade. Prat. Stillhet ispedd knitring fra gran og stjerneskudd av gnist. Jeg farter litt rundt og tar bilder, mens temperaturen synker kraftig idet solen går helt ned. Seks blå påstår termometeret idet vi åpner glidelåsen og krabber innenfor duken til Lille Runde Røde, teltlykten henger i taket allerede. Kaldere skal det bli, og Siri, som bare har tresesongspose med seg, forbereder natten med grevlingtrekk utenpå og lakenpose inni, ullgenser på og dunjakke i beredskap, mens jeg lar glidelåsen i min vinterpose stå åpen. Det er forskjell på folk. På tide å dra ned luen og slukke lyset.
Neste morgen er gnistrende klar, og sollyset varmer teltet raskt. Vi våknet begge tidlig til lyden av storfugl utenfor, og det er tydelige avtrykk etter vingene i snøen. Det skinner i tusenvis av kritthvite krystaller i rimfrosten, og skyene har overlatt hele det blå lerretet over oss til solkulen alene. Dette begynner å høres ut som et skryteinnlegg på sosiale medier (ikke at jeg egentlig vet hva som skjer der, siden jeg ikke er på Facebook), men det er helt sant. For godt vær til å forflytte seg, med andre ord. Vi tar frokost med begge dørene på vidt gap (teltet var verdt investeringen for denne muligheten alene!) og pakker en dagstursekk. Idet vi tar fatt på bakkene, passerer vi en åpen bekk og får byttet ut smeltevannet med friskt fjellvann. Ikke dårlig. Svette, solkrem og kortfeller. Hyttefolket strømmer oppover mot vannet Fjellskjækra og lager spor til oss, og mange skal samme sted: Skjækerhatten (eller Huvhpie, som den heter på samisk; kartene fra Trøndelag og nordover har to navn på det meste).
Oppe ved vannet tar vi av på skrått oppover fjellsiden, og før vi blir altfor eksponert for vind graver vi en god lunsjgrop. Utsikt, solkrem, påsmurte lefser og instant-kakao, isfiskere langt der nede, toppen høyt der oppe. Vel oppe blir det et kort stopp for å beundre utsikten og rive av kortfellene. Så setter vi den ene telemarksvingen mer ustødig enn den andre nedover; heldigvis går det raskt bedre, og vi finner en fin liten bekkedal å dekorere med sigdene våre før vi dreier ned mot vannet og en lang og avslappende nedkjøring til teltplassen.
Pannekaker? Ja, god idé. Med bacon. Det ble ingen middag denne dagen. Ikke bål heller, for det var en viss trekk i luften, og ingen ville lage levegg. No big deal, som de sier i utlandet, vi slappet av og koste oss, og vips var det kveld.
Ny morgen, ny havregrøt, fortsatt idyll. Vi tar oss god tid til pakkingen og setter ekvipasjen i bevegelse oppover langs sporene fra dagen før. Vannstopp i bekken med maks lufting i buksene. Jeg prøver å trekke pulken med et tau hvor jeg har knytt inn en strikk, det er mye mer behagelig enn det hjemmelagde halvstive pulkdraget. At vi skal over fjellrekken og, ikke minst, ned igjen på den andre siden får jeg bekymre meg om når den tid kommer.

Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet
Oppe ved Fjellskjækra er været så uforskammet bra at vi simpelthen er nødt til å parkere pulken på tvers av solstrålene og ta plass i klassisk påskepositur: Lukkede øyne bak solbrilleglassene, hodet vendt svakt oppover med den lyserøde nesen vendt mot en altfor sterk sol. Lunsj, Kvikk Lunsj. Mer idyll.

Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene
Vi finner et skuterspor over Fjellskjækerskardet og kobler Fruens sekk til pulken med et ekstra tau, bakkene er bratte. Fra toppen av skardet kaster vi et siste blikk bakover mot hyttefolkets domene og til siden mot sigdene fra i går, før vi lar øynene følge et jervespor videre innover i nasjonalparken og over mot en langt mindre befolket del av fjellheimen. Sverige er ikke langt unna, og de svenske Skjækerfjellene (eller Schäckerfjällen) står ikke tilbake for de norske. Fjorårets langtur gikk forbi i Stigådalen, ett hakk øst for dalen vi har tenkt oss ned i.
Utforkjøringene går overraskende greit, det er nesten lettere å kjøre pulk med taudrag utfor enn med det halvstive draget jeg brukte dagen før: Etter å ha prøvd med ett tau i hver ende, kommer jeg frem til at den beste teknikken ser ut til å være å kjøre med dyret inntil den ene foten mens jeg holder stramt i dragtauet. Så lenge jeg ikke kjører for skrått, går det utmerket, til og med i svingene. Null tryn, men flere ganger temmelig nære på.
Kveldens leirplass legger vi nede ved en gjenfrosset elv, her er det litt vegetasjon og noen små koller til å verne oss mot den vinden som er meldt. Vi graver teltet litt ned og inn i en fonn og bardunerer godt før vi trekker innenfor til matlaging og kosefyring. Termometeret stopper på femten pluss i hodehøyde, så da er det slett ikke ille å være på vintertur. Varm te fra termokopp til kartstudiene. Mors knallrøde hjemmesydde fotposer fra nittitallet holder fortsatt koken som bentøy til doturer, selv når det etterhvert både snør og blåser.
Neste morgen er hvit, og vi plotter noen punkter inn på GPS’en mens vi fortsatt er omgitt av røde og gule vegger og akkompagnert av et jevnt sus fra primusen. Skal vi holde oss til planen eller gå rundt? Vi pakker ting og telt og grunner på spørsmålet inntil solen bryter igjennom idet vi forlater nattens tilholdssted. To skiløpere har gått her før oss på morgenen, kanskje har de også tilbragt natten i telt et sted i dalen? Vi følger sporene og nyter påskeværet og det myke føret nysnøen har kommet med.
Plutselig er alt hvitt, og vinden er over oss. Typisk fjellet. Frem med kompasset, og jeg roper med jevne mellomrom «høyre!» til den rødkledde skikkelsen foran meg. Været forsvinner like raskt som det kom. Skal vi fortsatt opp og over der vi hadde tenkt, eller skal vi gå rundt? Ikke gøy å ta seg over det passet vi har sett oss ut i whiteout, men sikkert fantastisk utsikt om det sprekker opp. Vi velger feil og ser litt oppgitt på kompasset som insisterer på at vi skal opp den bratteste bakken så langt på turen. Gnistrende vær, store mengder tung nysnø. Jeg får gått meg god og varm, som en heltemodig villmarksforfatter ville sagt det. Temmelig anpusten og rennende svett er vel nærmere sannheten. Vi lunsjer i skaret på toppen av den første bakken, og nedbøren vender tilbake.

Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken
Sikten bedrer seg igjen, men solen er skjult. Vi fortsetter oppover, glade for å være beredt på uværsnavigasjon. De forberedelsene får vi bruk for: Det blir hvitt igjen, og snøfillene skjærer skrått over synsfeltet utenfor snøbrillene. Fruen går først og tramper spor, jeg bakser dråget etter og ser mistrøstig på høydemåleren, som krabber langsomt, langsomt oppover mot de 864 moh vi skal over på det høyeste. Nå og da får vi glimt av terrenget rundt oss, men stort sett er det en rød kompassnål, høydemåler og etterkontroll med GPS som sørger for at vi har tro på fremgangen.

Man blir liten når været kommer, det er ikke mye man kan se (men det gjør en verden av forskjell å i alle fall se noen steiner i blant, ikke bare skituppene)
Når sikten er tilnærmet lik null er ikke alltid «endelig oppe» et like passende uttrykk, det er like strevsomt å komme seg trygt ned igjen. En og annen skavl kan ligge i bakhold, og navigeringen bør være nøyaktig. På et punkt bommer vi med noen titalls meter i toppen av den dalen vi skal ned og havner på feil side av en liten kolle. Det er brattere på denne siden, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se at det skal utsette oss for skredfare, bare ubehag. Her er dalen trang og kronglete, og tverrgående skavler tvinger oss av og til ut i ytterkantene hvor det er litt bratt: På et punkt har jeg skiene på pulken og lar den komme kontrollert etter meg på tvers ned en skrent. Litt spenning skal vi tydeligvis ha i hverdagen, mens klokken tikker ubønnhørlig mot kveld. Ikke at det er noe problem, vi har telt, men vi har også fryktelig lyst til å komme ned i skogen slik at vi kan fyre bål. Det var i alle fall dagens mål.
Endelig er vi under skyene, og farten går betraktelig opp. Når terrenget tvinger oss til litt for drøy skråkjøring for frøken pulk, samarbeider vi om å holde henne på rett kjøl, og jeg får mer og mer dreisen på å navigere mellom trærne med bagasjen på slep. Kanskje er jeg overbevist allerede om at det finnes alternativer til ryggsekk på tur? Idet vi krysser en bekk (bekkedal pluss pulk er ikke alltid lik sant!) og legger merke til en råk med rennende vann er konklusjonen klar: Vi slår leir. Tradisjonen tro tar Siri teltet mens jeg er sagfører, og vi spenner presenningen ut mellom to trær for å kunne sitte i ly for snøen som daler tett ned rundt ørene på oss og dekker alt med et fint, hvitt lag. Lyset er allerede blått av kveld, og de røde flammene fra noenlunde tørre grankubber varmer de som sitter og rører i en gryte på primusen. Maten smaker fortreffelig, og etter en stille stund slukker vi bålet, tar ned presenningen og finner frem snø- og tannbørste. Søvnen vil ikke komme denne natten, men det er godt mottak for P2 om jeg henger radioen i tørkeloftet, og Matteuspasjonen med Berlinfilharmonien er ikke den verste nattradioen å være søvnløs til.
Siste morgen kommer, det er gråvær. Frokost i teltet, vann henter vi i bekken før vi går. De siste hundremeterne med skogsslalåm er fort unnagjort, og på Skjækervatnet er det hardt og fint å gå. Siri benytter anledningen til å klipse et tau fast i bakenden av pulken i et av mine uoppmerksomme øyeblikk, hun syns vel at jeg burde slite litt hardere; pluss/minus noen kilo kone bør jeg vel klare. Flere er allerede på tur her, og stadig passerer vi pilkehull; noen vi prater med rapporterer til og med om fisk til frokost. Vi når skuterløypene idet solen bryter igjennom og tar lunsjen på samme sted som på vei opp. Bakkene ned til bilen tar jeg til fots, løpende ved siden av pulken på den smale stripen med skitten og delvis grusete snø som viser vei til våren og sivilisasjonen. Nå kan sommeren komme!


Snartur til Jøldalshytta
Halvannen fridag er bedre enn ingen fridag. Lette sekker, lammekoteletter og rødvin i sekken, avgårde fra byen fredag formiddag/tidlig ettermiddag. Jøldalshytta ligger under en mil fra parkeringsplassen, og med bare drøyt to timers kjøring fra Trondheim virket det som en bra destinasjon om man skulle få en natt til disposisjon.

På vei innover mot Jøldalshytta er det enkelt skiterreng; i påsken brøyter de visst enda lenger og kjører spor helt frem.
Selve hytten dukket plutselig frem bak en haug, og med ett var vi i gang med de vante syslene: Fyring, snøsmelting, inspeksjon av proviantlageret og valg av sengeplass. Av og til trenger ikke turen være så lang og tung.
Det ble en trivelig kveld, med god mat, vin og hygge. Alene, inntil det i titiden strøk to hodelykter forbi vinduet. Inn tumlet to skiløpere som hadde vært på vei inn til en privat hytte lenger inn i dalen, men som hadde bestemt seg for å tilbringe natten her på grunn av mørket og at det hadde blåst opp. Som fjellfolk flest, var også disse likandes, og vi satte pris på selskapet.
Morgenen etter tok vi på oss å rydde og vaske, vi skulle ikke annet enn å nå en bursdagsfest i Trondheim på kvelden. Underveis snublet vi over et fagottrør; mistanken gikk umiddelbart til ett av medlemmene i Fannaråken blåsekvintett (vi har senere fått bekreftet mistanken, røret ligger der fremdeles, så vidt vi vet).
Turen tilbake var av det enkle slaget, hovedsakelig utforbakke, nå med enda lettere sekker. Bursdagen vi skulle i rakk vi med god margin.


Nyttårsfeiring på Blefjell
Høsten gikk fort, med jobbing vegg-til-vegg og få muligheter til å røre på seg utenom en og annen tur bak huset. Da julen endelig nærmet seg, pakket vi bilen med ski, sekker, finstas, gaver, fjellstøvler, regntøy, snøtøy og så videre før vi vendte snuten mot vest. Siste del av julen ble feiret sørpå, og dagen etter årets siste arbeidsdag for min del, altså nyttårsaften morgen, satte vi oss i bevegelse fra Bøler, hvor vi hadde overnattet hos Christine og Eivind, som også skulle være med på tur.
Denne gangen hadde vi ikke sjekket snødybder annet enn på senorge.no, så vi var litt spent på forholdene, og det var en viss skepsis å spore ombord da vi begynte på stigningen. Da vi tok av fra hovedveien hadde det vært en viss uoverensstemmelse mellom hukommelse, kart og terreng, men vi lot kartet bestemme. Hukommelsen hadde rett. I høyden lå det snø, også i veibanen, men de nesten ti centimeterne med såle på veien vi hadde valgt over mot vannet vi skulle parkere ved hadde kollapset helt i det varme været (det var syv plussgrader), og bilen gravde seg helt ned og skjenet fra side til side. Spinnende på alle fire hjul med skyhøyt turtall gnagde vi oss opp bakkene i sikksakk (fra baksetet: «Det ser ut som et bilspill!») og satt med hjertet i halsen utfor, alt i cirka gangfart.
Vel fremme på parkeringen var det lite annet enn holke og råtten snø i sikte. Noen turgjengere på truger rådet oss til å velge en annen vei innover, så vi inntok bilen på nytt og kjørte videre innover. Klokken var egentlig mer enn nok da vi la i vei innover i ett-tiden, og skyggene strakte seg lange i den lave desembersolen.
Turen innover forløp som den skulle, vi dreide av opp en trang dal like før Kroktjønn for å unngå å vasse i overvann, og vi tok oss tid til en liten rast før vi tok fatt på de siste bakkene ned til Eriksbu.

Ingen klaging fra denne kanten heller, det er nydelig å komme frem i solnedgangen. Mildt og godt var det også.
Kvelden forløp slik som kvelden skal på årets siste dag: Rømmegrøt og spekemat, øl og akevitt, småprating, sprudlevann, stjerneskudd og i seng like over tolv. Man blir trett av å være på tur, og så skal man opp å gå på ski dagen etter, i det lille lyset som er.

Eventuell morgentretthet på nyttårstur kommer stort sett av at man blir vekket for å utnytte dagslyset til skitur. Ingenting en god porsjon havregrøt ikke kan fikse.
Vi pakket det nødvendigste og satte avsted over de øverste Åklitjønnan. Været var flott og føret forferdelig; null problem når man ikke skal langt. Opp gjennom Fjelldalen hadde vi skispor å følge, og i et magisk midtvinterlys var det en flott opplevelse å karre seg oppover til lyden av en klukkende bekk som gikk delvis åpen. Vi kom ikke helt til Åklinuten denne dagen, nabotoppen fikk holde.
Kvelden kom idet vi nærmet oss Eriksbu igjen, til gryterett, rødvin gitar og generell sosialisering.
Neste dag var det meldt en del vind, så vi tok tidlig avgårde. Ingen grunn til engstelse, det blåste ikke på langt nær så mye som værmeldingen truet med. Faktisk ble turen ned fra fjellet i bil det skumleste: Det hadde fryst på, så forholdene som gav oss herlig fast overvann å gå på over Kroktjønn sørget for at den bløte veibanen var blå og livsfarlig. Etterhvert dukket strøbilen opp, og vi listet oss forsiktig ned før vi suste tilbake til byen.

Bambi på glattisen, i medvind. Bare å la vinden ta tak i sekken og stå på stålkantene over Kroktjønn.
Som man sier: Ingen turte annet enn å si at det hadde vært en fin tur.
Monstrøst vakre vestland
Regnet har gitt seg; bursdagsmette tumler vi ut av hotellet på den første dagen med godt nok vær og lite nok øving til å kunne unne seg en fjelltur. De har satt opp flere monstermaster her nå.


Min nærmark: Nydammen
En fordel med å ha flyttet er at mengden uutforsket nærmark har vokst tilstrekkelig til at man for en tid fremover «alltid» har en ny krok å utforske. Planen var å se noe nytt, og der og da måtte vi kle oss etter forholdene, det var bruk for regntøyet.
På impuls stanset vi i et stikryss ved veien der jeg har jogget innom før, og vi satte kursen tilbake mot hjemmet, stikk motsatt av hva vi hadde planlagt. Regnet hadde gitt seg, og vi holdt god god fart på det sleipe underlaget langs Driftsvegen. Hjemme stod skitten oppvask fortsatt på benken, stuen var strengt tatt ikke eksemplarisk ryddig, på notestativet stod 56 sider med opera som jeg burde øvd på, men alt fikk vente. Det var friskt i været, og snart kunne vi forlate merket sti og begi oss langsmed kanten av en våt myr inn mot demningen i enden av Nydammen. Denne ble i følge et oppslag på stedet bygget i 1842 for å sikre vanntilførselen til Trolla Mølle, og selv i dag har man nytte av den: Myrtjernet inngår i drikkevannsreserven til Trolla. Etappen inn langs vannet bød på dagens første bushing i tett skog, det er lettere med dagstursekk og uten ski.
Som på bestilling gled skyene til side da vi åpnet sekken, slik at vi slapp å komme hjem med våt presenning denne søndagen. Røkelaksblingsene ble inntatt tett inntil et sprakende kaffebål, hvor tørr ved hjemmefra og tennbriketter gjorde oppfyringen til en lett match trass i de våte forholdene, og Fruen sørget for pinne til grilling av marshmellows.
Det er travle tider for spillende folk om dagen, så vi var begge godt fornøyde med å kunne senke skuldrene sittende på et liggeunderlag ved bålet; man får en helt annen avslapning i skogen, med bålet, en brusende bekk og susing i tretoppene som eneste lydkulisse, og selv et par korte timer med skogens ro (som det heter i den berømte barnesangen) gjør vel så mye nytte som langt flere timer med innbitt terping på gjenstridige passasjer i orkesterrepertoaret.
Vi pakket sammen idet de første dråpene av resten av regnet landet på dammen.


Alenetid i skogen med bål og lokalhistorie
På jobb når andre har fri, det er musikerens lodd, og jeg ser en rød ryggsekk forsvinne i retning busstoppet idet jeg rydder lørdagsfrokosten inn i kjøleskapet igjen. Fri når andre kan gå på jobb, det er frilansmusikerens lodd, og jeg legger en fyrstikkeske i en plastpose, sniker et eple ned i posen med matpakke og dobbeltsjekker at jeg har fått med meg en kopp denne gangen.
Blinklysene vinker sitt oransje farvel idet jeg lar meg oppsluke av den gulrøde skogen ved Fjellsæter; et par slitte crispistøvler trår radig innover en litt for tilrettelagt sti, det er enda glissent med folk ute. Snart forlater jeg stien og tempoet går ned, også gangfarten. Myk mose under støvlene, solgløtt mellom blader som mister stadig mer av det grønne; krokete furuer med grov bark. Tolv grader må være den perfekte turtemperatur. Jeg stopper opp og tar av meg sekken.
Det er slutten av september, og selv om jeg besøker skogen flere ganger i uken er det ekstra godt på en lørdag med god tid; alene i selskap med trærne og skyene og luktene og tankene. Jeg stopper og river med meg et par ark med never fra en bjørk. Lyden av en klukkende bekk lokker meg ned en bratt li, og jeg slår følge med bekken ned til Bymarkas største vann, Skjellbreia (visstnok fra Skjaldbreið, «bred som et skjold»), hvor jeg går rett på en velbrukt bålplass ute på en liten odde. Et lite fange med ved, vann i svartkjelen og en neve never nederst; det ryker litt stille før det begynner å sprake godlynt bak meg mens jeg pakker vekk fyrstikkesken.
Jeg tok ikke med meg noe å lese på, men det føles ikke som et savn, der jeg trekker inn duften av skog, myr og litt for sterk kokekaffe; bare én gang ser jeg en turgåer som stille trekker over myrene bak meg, det går en umerket sti her. En og annen regndråpe finner veien ned til der jeg sitter, men stort sett er regnet bare noe jeg ser, som tusen små ringer på et ellers blikkstille vannspeil.
Aftenposten bragte denne uken et innlegg fra Harvest, hvor artikkelforfatteren stiller spørsmålstegn ved om det virkelig er slik at vi skal være bekymret for at enkelte barn ikke får nok skjermtid og «digital kompetanse», eller om kanskje mangelen på fysisk kompetanse og naturopplevelser er et vel så stort problem, og noe som skaper vel så store klasseforskjeller som det å vokse opp med ulik tilgang på iPad. Kanskje en variasjon over temaet bomullsbarn, men også en påminner om at vi stadig trekkes lenger vekk fra naturen, ofte av teknologiske fremskritt.
Jeg filosoferte av og til over den slags spørsmål da jeg var ute og gikk på ski i vinter, hvordan jeg i dagliglivet praktisk talt er totalt avskåret fra naturen om jeg ikke velger å oppsøke den, hvordan jeg av og til tar meg i å bli irritert når naturen legger begrensninger på min frihet i form av stengte veier eller kansellerte fly om vinteren; som om det vedkom den, naturen. Faktisk kjenner jeg mennesker som knapt nok har vært ute og gått utenfor veiene, langt mindre utenfor sti; i enkelte land er også mulighetene begrensede gjennom at selv nasjonalparkene er gjennomregulerte og avgiftsbelagte. Akkurat som mennesket trenger kunst, trenger vi også å komme nært på natur, både for å avmystifisere den og å forstå hvor mystisk den er, og for å innse hvor liten vår plass i den store helheten tross alt er. For ikke å snakke om verdien av avslapningen man får på tur, utetid er kvalitetstid.
På den annen side: Det er kanskje bare i vårt eget lille ekkokammer at alle er enige om dette, og både Aftenposten og Harvest leses vel som oftest av folk som gjerne vil kunne kjenne seg igjen i den slags og si seg enige over nok en munnfull økologisk kaffe der de/vi smører skivene til dagens markatur.
Idet jeg går ned for å hente vann til slokking av bålet blir jeg vár en stein hvis form har fått meg til å stusse der jeg har studert baksiden av den over kaffekoppen. Det er en minnestein over Ernst Andreas Tønseth, i følge leksikonet en foregangsmann for friluftslivet i Bymarka. Når mørket senker seg over Bartebyen og Fruen entrer podiet i forbindelse med Olavshallens 25-årsjubileum skal jeg gi meg nettet i kast og finne ut at han var med på å starte Trondhjems Skiklub, Trondhjems Svømme- og Livredningsklubb samt Trondhjems Jeger- og fiskeforbund. Skiinteressen var også historisk gjennom at han sørget for at noen av skiene som i dag er utstilt på Skimuseet ved Sverresborg ble samlet inn og overlevert skiklubben ved innvielsen av Skistua i 1896; han la med det grunnlaget for det som visstnok regnes som verdens eldste skisamling. I tillegg var han visst en pådriver for at det skulle anlegges skiløyper i området her, og dermed står også jeg i takknemlighetsgjeld til denne mannen jeg ikke har møtt, her jeg står ved minnesteinen fire dager etter syttifemårsdagen for hans bortgang.
I morgen blir det en ny tur, bålkjelen står på kjøkkenbenken i en pose sammen med turkoppen.
Høsten er i anmarsj
Høsten er over oss, det skjedde på en uke: Den ene helgen var vi på tur med et vennepar og lurte på om vi skulle vrenge av oss og hoppe i vannet, nå har fargene kommet, og luften er ikke lenger like sommertykk og varm. Vi er heldige som lever i et land med så varierte årstider.
Revitalisering
Litt søndagsslappe etter en lang uke; orker vi gå ut? Selvsagt, det er alltid verdt det: Frisk luft (og te!) lader batteriene langt raskere enn sløving i sofaen foran den sprakende peisovnen.


Etterpå: Rutevalg
Jeg tør ikke tenke på hvor mange timer, dager av tilværelsen som gikk med til å studere kart av ulike slag året før avreise; hver eneste lille dal ble gått i fantasien, og høydekotene ble nøye studert i de digitale kartene på ut.no samtidig som jeg sammenliknet med bilder og turbeskrivelser fra tidligere NPL’ere for å få et inntrykk av terrenget; alt sammen bare for å sette det hele på hodet i møtet med realitetene og været. Likevel var det ikke bortkastet tid, for alle undersøkelsene, om resultatet ble skrevet ned eller ei, dannet sammen med lokal informasjon og værmeldinger et godt beslutningsgrunnlag. Vet man ikke nok, kan man heller komme opp med de beste løsningene når man blir nødt til å være kreativ, ei heller vet man hvor man skal begynne å nøste om en replanlegging blir nødvendig.
Til slutt endte jeg opp med å følge en rute som likner mye på den de fleste går:
- På sykkel fra Lindesnes til Ljosland: Det var faktisk litt snø på Lindesnes da jeg startet, men vanligvis vil det ikke være det. Uansett ville jeg måttet følge hovedveiene her, så jeg var glad for å ha valgt sykkelen. Dersom jeg hadde gått motsatt vei, ville jeg nok gått til fots de siste milene, men på starten av en langtur vil en uke med veitrasking med tung sekk gi for stor risiko for skader før kroppen er vant til belastningen.
- Ljosland til Haukeliseter: Som mange andre valgte jeg Setesdalsheiene nordover til Haukeliseter, og jeg tror dette kan være et fint område; det er ingen ulempe at hyttene ligger tett på turens første skidager, for sekken kjentes mer enn tung nok. Ikke ulikt mange før meg fikk jeg en del vær her, og værfaste dager i fleng. Kanskje Austeheiene ville gitt meg en enklere passasje, eller kanskje ville vært greiere om ikke 2014 hadde vist seg å være et år med ekstra mye vind og snø sørpå mellom desember og mars.
- Haukeliseter til Finse: Med et ekstremlavtrykk på vei mot landet da jeg skulle starte fra Haukeliseter, valgte jeg å ta en pause for å se an været. Været vedvarte, og jeg utsatte etappen til slutten av turen; det tror jeg var en klok beslutning, ellers ville jeg ha blitt tatt igjen av våren lenger nord. Da jeg endelig fikk prøvd meg på denne biten, havnet jeg i vårløsningen, men turen er i utgangspunktet ganske grei med tanke på ruteplanen, det er DNT-hytter hele veien.
- Finse til Otta: Skarvheimen byr ikke på så mange rutevalg, jeg hadde til og med kvisting enkelte steder, og fra Sulebu valgte jeg å gå innom Tyinkrysset før jeg tok meg inn i Jotunheimen langs skuterløypen over Tyin og videre over mot Gjende. Fra Gjendesheim finnes en del valgmuligheter, og jeg valgte å følge skiløypenettet nedover Sjodalen til Melingen litt forbi Lemonsjøen Fjellstue, før jeg tok av nedover mot Lalm og gikk til fots langs Baksidevegen til Otta.
- Otta til Røros: Denne etappen var den som krevde mest planlegging av rute. Enkelt opp fra Otta til Mysusæter/Rondane Spa og videre gjennom fjellet til Dørålseter der kvisteløypene pleier å gå. Derfra valgte jeg å ta meg ut østover via Fallet og følge riksveien mot Folldal på grunn av lite snø og åpne elver; ideelt sett ville jeg ha gått over mot Grimsdalen og brukt skiløypene på Folldal-siden. I Folldal ble jeg pekt i retning av en skiløype mot Grimsbu, og her hadde de gode råd: På grunn av lite snø tok jeg en lite trafikkert vei langs Folla til Rykroken og så opp til Lomsjøen og Savalen. Derfra fulgte jeg skiløyper og vei over til RV3 og tok over Lonåsen på ubrøytet setervei over til Vingelen, hvor jeg fikk tips om å følge seterveiene videre til Dalsbygda. Så fulgte en lett dagsmarsj delvis i oppkjørte løyper og delvis på vei over Sætersjøen og ned til Røros. På etappen fra Otta til Røros hadde jeg svært lite snø, men ellers er jeg fornøyd med rutevalget; seterveiene var stort sett ikke brøytet, men det fantes ofte skuterspor som gjorde turen lettere.
- Røros til Storlien: På Røros våknet jeg til et skikkelig uvær, og etter å ha blitt frarådet å følge planen (Glåmos-Kjølihytta-Væktarstua), tok jeg skiene fatt langs riksveien til Brekken og Stugudalen. Fra Væktarstua er det permanentstakede løyper å følge, men fra Storerikvollen jeg tok over myrene for å havne på Storlien; terrenget på norsk side nord for Meråker er ganske lite skivennlig sammenliknet med det svenske alternativet, dessuten fristet en hvilehelg med min kjære i passe kjøreavstand fra Trondheim.
- Storlien til Nordli: Opp fra Storlien kan man følge merkede skuterløyper til Skalstugan, og derfra er det en grei marsj over til Bellingstua (Innstua, som står på kartet, er stengt). Videre kunne jeg ta langs sommeløypene over mot Vera og inn i Blåfjella/Skjækerfjella – et nydelig område. Ryggen langs Sæterfjellet var grei å følge, og Stigådalen bød ikke på store problemer høyt oppe. I stedet for å følge Stigåa helt ned mot Stormyra burde jeg gått dalen inn til Grønlivatnet i stedet, for her kjører folket på Gaundalen skuter inn til kraftverket sitt. Over til Gjevsjøen valgte jeg å omgå Holden Fjellgård og heller krysse Holderen over til Björkede for å kunne bruke skuterløypene på sørsiden av Gjävsjöströmmen og gå rett over Gjevsjøen. Opp fra Gjevsjøen Fjellgård var det ekstremt kupert og tungt et lite stykke, men så gikk det lettere over fjellet til Fossdalen. Planen herfra var å komme seg over mot Litl- og Stortissvatnet, men jeg var tom for mat og føret var så dårlig at jeg valgte en tidsmessig sikrere rute med labbing/skigåing på riksveien inn til Nordli.
- Nordli via Hattfjelldal til Umbukta: For det første: Skal man innom Hattfjelldal, bør man ha et depot der (f.eks. på campingen), ellers blir det mye å bære på denne etappen. Alternativet er å ta ned Tiplingdalen og følge Nordlandsruta nord for Børgefjell, så slipper man Susendalen og Røssvatnet. Fra Nordli til Røyrvik har man egentlig ikke noe reelt valg annet enn å følge veiene. Ned Susendalen til Hattfjelldal venter mer vei, og avhengig av isforholdene på Røssvatnet får man mer eller mindre behov for asfalt-tråkking også her. Med unntak av lyspunktet Børgefjell er vel dette den kjipeste etappen av Norge på langs. Okstindan og områdene rundt var et stort pluss og en herlig belønning på slutten av etappen.
- Umbukta til Sulitjelma: Fjellene nord for Umbukta må jeg besøke igjen, der var fine hytter og herlige fjell; her er det ikke så mye rutevalg å gjøre. Jeg valgte å spare en dag ved å gå over Saltfjellet langs E6, og selv om det ble en finere tur enn jeg hadde trodd, må jeg nok tilbake og besøke Krukkistua, som så mange snakket så pent om der oppe. Junkerdalen går på tvers av ruten man må følge mellom Lønsdal og Trygvebu; det lønner seg å gå skrått ned mot Graddis og følge sommerløypen ned gjennom skogen; alternativet (traktorslepen i bunnen av dalen) er svært rasfarlig og delvis istykkerrast i følge en NPL’er jeg møtte. Denne veien er visstnok heller ikke bra på sommerstid. Opp igjen fra Graddis valgte vi sommerstien til der den krysser riksveien, så langs veien opp til avkjørselen inn mot Trygvebu. Man kan ringe fjelloppsynet for å få oppdatert informasjon om forholdene i den skredutsatte Skaitidalen; han jeg snakket med hadde forøvrig rett: Den er langt bedre enn sitt rykte (og en fantastisk naturopplevelse!). Det blir litt veitrasking rundt Sulitjelma, men ikke grusomt mye.
- Sulitjelma til Abisko: En fantastisk etappe, men se opp for en enorm hengeskavl i siste utforbakke mot Sorjushytta (den er visst der hvert år, og den er temmelig høy). I Sverige finnes fine hytter som ligger mer enn tett nok, merking fra litt sør fra Ritsem og helt frem (om man ikke velger å gå sine egne veier). Badstuene kan anbefales.
- Abisko til Kautokeino: Jeg valgte raskeste vei, men hadde jeg vært tidligere ute (dvs mindre forsinket), ville jeg ha lagt om planen her og tatt en sving innom indre Troms; nok en ting jeg vil gjøre senere. Det er merkede skuterløyper fra innerst i Torneträsk (rett øst for Laimoluokta) og helt til et par kilometer fra grensen mellom Finland og Finnmark. Overnatting inne er mulig i vindskyddet ved Kamasjaure og ved sportsfiskeanlegget ved Råstojaure. Skuterløypen mellom Goahteluoppal og Kautokeino starter på elven.
- Kautokeino til Olderfjord: Det går skuterløyper mye av veien, men følger man dem blir turen ganske mye lenger enn nødvendig. Jeg fulgte merking fra Kautokeino til Masi (billig overnatting på turistsenteret der), så tok jeg «på frihånd» over mot Jotka (supertrivelig fjellstue!) og videre parallelt med Stabbursdalen over mot skuterløypen ned til Olderfjord via Fransvannene. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg ikke hatt depot i Olderfjord og heller holdt meg til skuterløypene over Hatterfjellet, slik at jeg kunne brukt ski helt til rett før innslaget til Nordkapptunnelen.
- Olderfjord til Nordkapp: Her er det mulighet til å gå opp på fjellet igjen i Smørfjord, men jeg lot være pga været. En snarvei ved Repvåg kuttet en drøy mil med europavei, og med lav skredfare kuttet jeg ytterligere to mil ved å ta opp Polldalen på Magerøya i stedet for å gå via Honningsvåg. Det siste stykket til platået valgte jeg å følge europaveien/skuterløypene.
- Hjemreise: Fly fra Honningsvåg er dyrt og innebærer mange mellomlandinger; fra Alta går det direktefly til Oslo, og er man heldig kan man komme sørover for en drøy tusenlapp. Bussen fra Honningsvåg kostet rundt 300 kroner og brukte tre-fire timer.
Nettressurser
Under planleggingen var det fantastiske internettet et uunværlig redskap, og disse lenkene kom godt med:
- Listen over folk som har gått Norge på langs, med lenker til bloggene deres
- Kartet på ut.no (inkludert satelittbilder, også på Google maps)
- Kartet i nettbutikken til Nordeca (gjør det lett å se hvilke kartblad man må kjøpe når man zoomer inn)
- Rutebeskrivelse for turveien E1 i Norge
- Turistforeningens kvistekart (2013-utgaven)
- Verktøy for å måle avstander i luftline
- Fjelltjenestens blogg (om forholdene i Nordland og Troms)
- NVEs interaktive iskart med inntegning av områder med erfaringsmessig svekket is pga reguleringer (tegnet disse områdene inn i kartene)
- NVEs ismelding (oppdateres ca ukentlig i sesongen)
- Diverse sider med informasjon om sikker ferdsel på is:
- NVEs issikkerhetsside
- Informasjon fra friluftrådet vest
- En svensk side om issikkerhet
- Diverse sider med informasjon om skiløyper (tegnet en del av disse inn i kartene):
- Skisporet.no
- Skiløyper i og rundt Folldal/Tolga/Vingelen/etc (ser ikke ut til å virke lenger)
- Skiløyper i Sjodalen
- Skiløyper rundt Lemonsjøen
- Skuterløyper (og diverse annet) i Finnmark (finnes også i egen mobilversjon)
- Sider med utenlandske interaktive kart (inkludert skuterløyper, hytter og annet; jeg tegnet dette inn i kartene):
To tårn
Stille sommerkveld, det blir svalere i luften. Vi er på hyttebesøk hos tante og onkel, og nok en varm sommerdag med båt, is-spising og krabbefiske går mot slutten. Man setter pris på slike dager på Nord-Møre. Over et glass rødvin kan vi se et blekrødt ekko av dagen i fjorden nedenfor terrassen, og sjømerkene blinker stille i takt med tårnet som holder de digitalt surfende på rett kurs natten igjennom.