Posts Tagged: helgeland
Syv søstre på én dag
Det lukter vårgress og bart berg som slipper nattekulden, svake drag av fjærende sjø opp gjennom fjellbjørkeskogen. Klokken er halv ni, og vi tar de første stegene opp over tregrensen på altfor lenge; solen har allerede begynt å varme. Jeg kan kjenne sitringen av usikkerhet rundt om turen lar seg gjennomføre, og her jeg krysser de første små svaene kjenner jeg at det er to år siden sist sommertur i fjellet. Imidlertid er det litt som å sykle: Har man først lært det, kommer det raskt tilbake, og snart går jeg på stein som jeg pleier.
Kvelden før hadde vi sett dem der oppe, uinntakelige som fjell ofte gir inntrykk av å være på avstand, de hadde løftet på tåkesløret én etter én idet solen seg langsomt ned mot horisonten den knapt dukker under på denne tiden av året. Vi hadde stått på gresset på campingen ved flyplassen og kikket opp med den blandingen av forventning og frykt man føler i møtet med et kommende prosjekt som kan vise seg å bli krevende. Hvor kvass er Kvasstinden? Hvordan kjennes tre tusen høydemeter i kroppen? Finner vi nok vann underveis?
Søstrene i solnedgang, sett fra Sandnessjøen Camping
Turen opp på den første av dem, Breidtind, starter med et skilt som advarer de som er uerfarne, ute av form og/eller for dårlig utstyrt om at turen over alle syv er krevende. Vi er kanskje ikke i form, men vi mener oss i stand til å gjøre et forsøk, og svetten renner, hjertet banker og pusten går tungt oppover fra ti meter over havet til den første toppen nøyaktig ni hundre meter nærmere himmelen. Stigningen vedvarer inntil like før varden. Halvannen time etter start sitter vi på toppen og kjenner behov for dagens første måltid på tur. Jeg sier ingenting, men det er litt tidligere enn vi har lagt opp til, om rasjonene skal holde.
Utsikt fra Breidtinden
Ned fra Breidtind får vi kjenne på litt ubehag, og det skal vise seg at det er dette som er turens minst komfortable punkt. Like under toppen går stien ned en smal renne som er fylt med snø. Noen har valgt å skli ned på støvlene, men uten noe å stoppe en utglidning med virker det risikabelt, så vi velger ukomfortabel klyving i løst fjell i stedet inntil det blir litt mindre bratt. Her flater fonnen ut i bunnen, så vi setter oss like godt på bakenden og ler som barnehagebarn ned et godt antall høydemeter. Våte rumper, vi børster snø av magen og ansiktet. I neste renne må vi ut på snøen, og det går langsomt nedover, steg for steg, vi har ikke lyst til å bråstoppe i uren under oss. Siri anslår helningen til 45 grader. Etter snøbreene er resten av nedstigningen til snaut fem hundre meter grei, og vi forsyner oss rikelig av det klare vannet i bekken fra de små vannene i dalen mellom Breidtind og Kvasstind.
Det er bratt ned fra Breidtind, det ville ikke vært så morsomt om snøen var hard og isete…
Toppen av Breidtind, sett fra Kvasstinden – ruten er synlig som spor i snøen; man kommer ned rennen fra toppunktet og fortsetter ned rennen litt nedenfor midten i bildet
Kvasstinden blir i rutebeskrivelsene omtalt som den vanskeligste, så vi er spent idet vi tar stigningen fatt i enda sterkere sol enn for en time siden, omgitt av surrende fluer og knott. Det er bratt, men slett ikke så løst som noen vil ha det til, og både stien og merkingen er bra. Siri, som for anledningen bærer min høydemålerklokke, holder meg oppdatert på fremgangen, det er hard stigning til man kommer opp på eggen hundre meter under toppunktet. Her treffer vi en jente som har vært oppe til tyve meter under toppen for så å snu fordi det ble for luftig. Vi blir litt spente, men det viser seg å være langt mindre skummelt enn antatt. Klyvingen er lett, og ingen steder er den eksponert, selv om det er langt ned på begge sider. Omtrent som Besseggen, konkluderer vi, og skriver oss fornøyde inn i boken på toppen før vi returnerer til sekken vi forlot nedenfor den siste hammeren. Her spiser vi et måltid til. Jeg foreslår at vi nøyer oss med to av de tre skivene vi har smurt.
Utsikt fra Kvasstinden
På nettet advares det mot å starte fra nord, fordi de to sydligste toppene er langt mer krevende enn de fem nordligste, kanskje til og med så krevende at de utgjør halve turen. Fra Kvasstinden må vi helt ned i dalen igjen, og vi går oss litt tomme i den overraskende harde stigningen opp fra dalen mot øst, pakket inn i vindstille varme over myrflekker og stein, omgitt av insekter. Siri svelger en flue, jeg trekker en knott opp i nesen. På toppen av bakken vedtar vi å ta en lang pause, tid har vi nok av der solen aldri går ned. Utsikten over kvasse tinder, øyer og storhavet må simpelthen oppleves. Det blir en time i horisontalen på varmt berg, tørking av sokker og såler, inntak av mat og drikke. Jeg lovpriser min egen fremsynthet i å kjøpe en iskaffe til å ha i sekken. På dette tidspunktet innser vi for alvor at vi har feilberegnet maten temmelig grovt, vi må rasjonere. Klokken er ti på fire når vi går videre.
Det er godt å lufte tærne underveis
Den videre etappen mot Tvillingene innebærer en god del forflytning nordover, over en liten topp som ikke er med i søskenflokken. Her går vi på lange snøfelt adskilt av små steinpartier, på ett tidspunkt klyver vi ned en liten bekk for å finne en god overgang til neste snøfelt, og Fruen får bruk for den delen av det sunnmørske vokabularet som ikke kan brukes i bedehusene (ikke at det har vært hennes arena uansett), idet bekken finner veien ned i en sko. Jeg blir litt bløt i bakenden, men i den stekende ettermiddagssolen utgjør ikke det noe problem. Selve Tvilling-toppene er adskilt kun av et grunt skar, men den nordligste har toppboken liggende på en fortopp. Traversen over til hovedtoppen beskrives av enkelte som på grensen mellom klyving og klatring, så vi står over, også med hensyn til klokken som stadig gjør små og store sprang fremover; å gå og klyve i ur er flytsoneaktiviteter, så tiden kommer iblant i annen rekke. Her nøyer vi oss med en Snickers på deling og kaller det et måltid.
Panorama fra den andre av Tvillingene
Turen over til neste topp, Skjerdingen, viser seg å bli en problemfri affære, og det bekrefter inntrykket av at de to første er verst. Terrenget er lettgått, nå er det bare 250 høydemeter ned og opp igjen, og på vei opp går vi forbi fine, klukkende småbekker å slukke tørsten i. Én enkelt skive per person, vi er konstant sultne, men kan ikke unne oss mer.
Ned fra Skjerdingen går turen over et stort sva, hvor jeg kommer til å tenke på at å ferdes på sva kan sammenliknes med religion: Det handler utelukkende om å tro, om å legge sin skjebne i hendene på Vibram-guden og trampe nedover med størst mulig kontaktflate mellom sko og fjell. Vi stiger utpå og går. Uproblematisk i godt vær, ekkelt når det er vått – vi minnes en våt og kald etappe fra Sognefjellshytta til Nørstedalsseter i null grader, sludd og stiv kuling. Nedenfra ser svaet imponerende bratt ut.
I bunnen av bakken når vi bunnen på flere måter: Begge er tomme for energi. Vi beslutter å dele den halve lunsjen vi skulle spise på Grytfoten, og etter noen minutter øver havrebomben sin magi, vi våkner til liv igjen. Likevel blir oppstigningen en sak for viljestyrken, det er godt at den er lett. Farten blir lavere når man har lite energi, men vi er overraskende lite fysisk slitne, det er som om kroppen går inn i en slags langturmodus. Besøket på toppen blir kortvarig, vi skriver oss inn og går ned igjen til stien mot siste søster.
Grytfoten, utsikt mot Skjerdingen
Over snø i skyggen av Grytfoten kan vi se skyggene av de syv tegne seg på landet øst for fjorden som skiller øyen Alsten fra fastlandet, vi går på autopilot og ignorerer totalt snøen som finner veien ned i de allerede våte støvlene. Vinden har sneket seg innpå, og den gjør oss ikke lenger kald bare utenpå huden; vi finner frem fleece, vindjakke og lue. Opp mot skaret nedenfor siste topp, Botnkrona, presser jeg meg på tom mage inntil jeg må be om pent vær og vi gomler i oss den siste havrebomben på deling. Det er ikke nok, men jeg er ikke lenger skjelven av sult.
På vei rundt Grytfoten mot Botnkrona
Stien opp til toppen av Botnkrona er dekket av snø, og mot toppen blir den brattere enn hva som er komfortabelt. Vi vurderer frem og tilbake. Bratt snø er ikke Fruens favoritt, og det er en reell fare om vi skulle gli ut høyt oppe. Begge er slitne. Høyre eller venstre for fonnen? Vi bestemmer oss for høyre og strammer hettene, det er kaldt i skyggen, og vi begynner å bli trette; klokken nærmer seg elleve, vi har gått siden halv ni på morgenen. Til høyre for snøfeltet kommer vi ut for tildels tung klyving, i alle fall føles det slik på dette tidspunktet, men vi kommer fint opp og møter et ektepar vi delvis har holdt følge med hele veien. Vi avtaler å dele taxi tilbake til bilene om vi skulle komme noenlunde likt ned. Dessuten nevner vi at vi er slitne og går på reservebatterier. Kanskje burde vi ikke gjort det, for de spør selvfølgelig om vi mangler mat, men de to energibarene og morrpølsestykkene vi blir forært gjør en reell forskjell.
Ganske akkurat klokken elleve står vi på toppen av Botnkrona med solen i ansiktet og skriver oss inn i dagens syvende toppbok. Jeg tar et panoramabilde, og Siri sender skrytesnap til omverdenen. Så vender vi nesen mot lavereliggende strøk. Denne gangen på motsatt side av snøfonnen – klyvingen er lettere her.
360 graders utsikt fra Botnkrona
Dagens siste toppbok
Turen ned starter over lange snøbreer som tar oss raskt nedover i høyde. Deretter følger et bratt parti hvor såre hender (ingen klatrerfingre her, nei) løfter oss ned gjennom trange kaminer og over bulende kampesteiner. Midnattssolen farger søstrene rosa idet klokken bikker midnatt, plutselig er den ett. Noen steder blir vi i tvil om veien. Ett av stedene går ruten ut i en bekk, men det finnes ingen markeringer på andre siden. Imidlertid henger der et tau lenger nede, og ganske riktig står det en rød prikk ved siden av. Altså er det lite annet å gjøre enn å gripe om tauet og stige baklengs ned dit vannet skal. Litt senere forseres et bratt sva på samme måte. Endelig når vi skoggrensen og følger en langstrakt morenerygg ned til lavlandet under. Telefonen ringer få minutter før vi ankommer kraftstasjonen der stien slutter. Vi vinker til de vi har møtt og setter oss ned for å vente på taxien. Klokken er to. Solen skinner. Fuglene synger. Høydemåleren har logget 2935 meter i hver retning over en strekning på nesten tretti kilometer. En grå bil med skilt på taket ruller inn på plassen.
På vei ned
Etter å ha blitt vippset for taxituren kjører vi de fem minuttene tilbake til campingen, åpner en Nordlandspils og setter stekepannen på komfyren. Det lukter fisk, men det er ikke noe å bry seg om. Burger. Øl. Leggetid halv fire. Det er store anstrengelser involvert i å rydde og vaske seg ut av hytten til klokken tolv neste morgen, og vi kjører ikke så langt. Snart venter fortsettelsen på sommereventyret, i Narvikfjellene.
Dag 72: Virvasshytta til Bolnastua
Det ble ikke mange forberedelser på kveldstid av å sette til livs et større fiskemåltid rundt leggetid, så jeg hadde litt pakking å gjøre etter en hyggelig frokost med fiskerne. Jeg takket pent nei til tilbudet om å være med på isen for å sjekke pilkene som hadde stått ute over natten, og jeg la om ruten i forhold til det jeg hadde planlagt kvelden før, jeg fryktet at meldingen om byger betydde dårligere sikt utover dagen, og det skadet vel heller ikke med noen hundre færre høydemeter med sekken. Hadde jeg gått over fjellet, ville jeg ha passert foten av Auronase, et hellig fjell for samefolket, med en spesiell profil; det får bli neste gang.
Dagens skitur begynte så godt som det går: Føret var bra, solen skinte og bekkedalen opp fra Virvatnet var lettgått med lite skog. Jeg trivdes på tur der jeg gikk og tenkte på hvordan den ene av de to isfiskerne hadde snakket om Virvatnet i nesten religiøse vendinger, han var på påskefiske der oppe for 45. gang. Kilometerne gikk lett, men kladdetendensen kom snikende, skyene likeså. På ett punkt sank snøen jeg stod på sammen med et drønn. «Er det mulig,» tenkte jeg, «her er det nå ikke mer enn 15 grader?» Jeg listet meg likevel tilbake og fant frem klinometeret, hellingen lå mellom 10-20 grader. Da jeg for andre gang hørte drønn ble jeg for alvor bevisst på å gjøre ekstra forsiktige sporvalg.
Rett før skyene slukte de siste referansepunktene mine, gjorde jeg en krysspeiling og tok ut kurs videre, snart var det helt hvitt. Nede ved Randalselva, jeg passet på å treffe den rundt tregrensen, så jeg heldigvis skavlen, 20 meter ned. Jeg ble tvunget til å gi opp en del høyde for å komme meg over, og det var surt å gå opp igjen på andre siden, selv om det var verdt det: Føret var tross alt bedre over tregrensen. Fra jeg nådde min cruising altitude var det grei skuring utover, en del skavler, før jeg kunne ta inn på et ferskt skispor som tok meg ned gjennom skogen.
Straks fremme
Nede ved Bolna leste jeg ikke kartet godt nok og endte opp med å lete litt rundt i veien opp mot stasjonen før jeg fant rett hytte. Der var det folksomt, og etter en del frem og tilbake fikk jeg meg en madrass på gulvet. Kvelden fikk den best tenkelige avslutning: Idet jeg kom slepende med tørrmaten min fikk jeg spørsmålet: «Vil du ha et glass rødvin til maten?» På bordet stod indrefilet, fløtegratinerte poteter, kantareller, broccoli og saus – samt en tallerken til meg. Gjett om det gledet en langveisfarende, tusen, tusen takk!
Dag 71: Kvitsteindalstunet til Virvasshytta
Med et par plussgrader, vått snøvær, lavt skydekke og en del vind var jeg ikke voldsomt klar for avgang da jeg staket meg ut fra Kvitsteindalstunet rett før klokken ni. Kun én av to tyskere var oppe, de var på kosetur, og jeg hadde forsøkt å være så stille som mulig i min glede over første hyttemorgen uten behov for å fyre.
Vakkert på vintertur
Jeg hadde sett meg ut et reingjerde som ville føre meg opp i Kvepsendalen, og jeg labbet avsted gjennom skogen på kladdete ski. Over tregrensen kunne jeg fornøyd konstatere at jeg befant meg såvidt under skydekket og i en flott dal for skigåing. Det eneste jeg eventuelt kunne ønsket meg, var utsikt til fjellene rundt og eventuelt litt mindre sur vind. Denne dagen hadde jeg gleden av å raste innendørs, i Kvepsendalskoia. Her var det godt å sitte mens vinden ulte utenfor, så det ble en hel halvtime i ro.
Kilroy was here: Man setter sine spor i hyttebøkene langs veien
Sommerruten går videre over nok et fjellpass, men da jeg kom meg ned fra enden av Kvepsendalen, etter en langtekkelig utforkjøring i flatt lys og flere «nær skavlen-opplevelser», tok jeg rundt over myrene istedet. Det så også ganske så grått ut i høyden. På Virvasshytta var det godt og varmt, og etter et kvarters tid fikk jeg selskap.
Utover ettermiddagen ble jeg invitert med på isfiske, en ny opplevelse for min del. Jeg fikk låne et par pilker og utpekt passende hull. Etter et par timer på isen var jeg en del kaldere, men fortsatt like fiskeløs. Læremesteren hadde imidlertid bedre fiskelykke (eller teknikk), og jeg fikk en god skjerv av fangsten servert til kvelds; pannestekt, nyfisket Virvassrøye (like rød i kjøttet som Børgefjellørret!) er ikke hverdagskost på langtur.
Jeg poserer med fisk jeg ikke har fått (men som jeg fikk spise for det...)
Det var blitt sent, og når jeg i tillegg hadde inntatt en større fiskemiddag (dvs en seks-hektos røye med tilbehør), ble øyelokkene tyngre og tyngre over dagboken. Oppvask, tannpuss og køye.
Dag 70: Umbukta Fjellstue via Sauvasshytta til Kvitsteindalstunet
Frokosten stod klar da jeg snek meg inn kjøkkeninngangen til den stengte fjellstuen. Ordentlig frokost, med varme baguetter, egg, kaffe, melk, juice. En times frokost.
Klokken ti la jeg endelig avgårde, i sludd og vind. Et par stykker fra Rana Turistforening hadde reist opp kvelden i forveien, så et stykke lot det seg gjøre å følge skutersporet. Deretter ble det langsom fremgang i dårlig sikt inntil whiteout’en var total. Heldigvis fikk jeg litt bedre sikt akkurat idet jeg skulle finne selve Sauvasshytta.
Jeg gikk og sa hei til arbeidsfolket før jeg inntok hovedhytten. Baguette med ost og skinke som niste, luksus. Etterhvert kom de arbeidende gutter også ned, og vi slo av en prat mens jeg lurte på om jeg skulle fortsette eller bli.
Plutselig hadde jeg, for et lite øyeblikk, god sikt og fin utsikt
Jeg falt ned på å gå, og etter en drøy kilometer stod jeg endelig på toppen av skardet, turens høyeste punkt. Håpet var at sikten ville være bedre lenger ned. Det er utfordrende å kjøre utfor i whiteout, men jeg klarte å følge dalbunnen, forsiktig. Etterhvert som jeg kom lavere ble sikten, som ventet, bedre, og snart var uværet glemt. Et lite øyeblikk lyste til og med solen opp bakkefokket, det var vakre fjell i horisonten. De siste kilometerne fulgte jeg sporene etter to stykker som hadde forlatt Sauvasshytta en stund før jeg kom, det snødde tett. Like før Kvitsteindalstunet tok jeg dem igjen, det var to tyskere, og vi slo følge den siste biten.
I dag er det fredag før palmelørdag og hovedhytten var full da vi kom, så da ble det losji i sikringsbu denne natten. Godt selskap og prat på norsk, engelsk og tysk (som jeg ikke kan).
Dag 69: Steikvasselv gård til Umbukta Fjellstue
Kvelden før hadde jeg fått beskjed om at turen over til Umbukta var både lang og hard, så jeg var ikke helt fornøyd med at klokken ble halv ni før jeg var i gang. På Nordlandsradioen hadde de intervjuet en meteorolog, og han kunne fortelle om lavtrykk i kø (god folkeskikk?) som i sin tur igjen skulle føre til det han kalte en «innepåske». Ikke for min del, håper jeg.
Solen skinte og alle snøkrystallene i morgenskaren smilte tilbake, Okstindan utgjorde de perfekte kulissene for en tur innover den vakre Speltfjelldalen. Jeg hadde rukket å lese en hel del om disse fjellene dagen før, og jeg passet på å se nøye mens jeg kunne, det var meldt vind og regn utover dagen. Føret var perfekt for en lang og flat tur, skare, og da jeg nådde enden av Stormyra, rundt en mil inn i fjellet, ble jeg litt overrasket over hvor kort tid jeg hadde brukt på å skøyte og stake meg innover flatene. Hele tiden ventet jeg på gjennomslaget, og på at skyene skulle ta meg igjen.
Upåklagelig utsikt, Okstindan sett fra Spjeltfjelldalen
Ingen av delene skjedde mens jeg var på skiene, og jeg nådde Umbukta på litt over fem timer til tross for en omvei: På Sæterstad sa de at det kunne lønne seg å gå rundt Fjällripberget i stedet for over skardet som er korteste vei, langsmed et reingjerde. Samme beskjed fikk jeg på Steikvasselv. Oppe ved Gressvatnet så jeg i tillegg skispor som valgte den veien, så jeg la min egen plan til side, selv om skardet så ganske så greit ut. Da jeg nådde enden av berget dreide jeg skarpt rundt for å bruke høyden best mulig for å vinne terreng i rett retning, og bortsett fra en og annen bekkedal var terrenget ganske så samarbeidsvillig.
Til slutt slapp jeg meg ut på Över-Uman, jeg har altså besøkt söta bror i dag, fant jeg frem siste rest av lefsene og satt meg til rette mellom alle de gamle fiskehullene. Da jeg dro av sted igjen, begynte jeg å bli litt mo i stakemusklene, tenkte «her går jeg og er MO i Sverige», og så krysset jeg riksgrensen og befant meg i Rana. Der kan man vel kanskje ikke gå rundt å hevde at man er mo, så jeg hentet frem dobbeltdansen til de siste kilometerne. Rød i toppen da jeg plukket av meg skiene på skuterparkeringen.
Skuterparkering
På fjellstuen fant jeg en lapp på døren: «Tilbake kl 14», så da fikk jeg endelig tatt dagens kakaopause, før jeg ble innlosjert i det lille og koselige stabburet man bruker til slike som meg. Depotpakke fikk jeg også, og en varm dusj. Hviledagen er avlyst, siden jeg hadde en dag i Hattfjelldal nettopp, fordi jeg kom frem så tidlig, og fordi de skal opp på Sauvasshytta med skuter i kveld; de sporene skal jeg gå i. På denne måten får også Siri og jeg bedre margin på vår påsketur over saltfjellet.
Nytt depot, masse mat; det er ikke mat på hyttene her oppe i nord
Kvelden har gått med til depotorganisering, mat (årets første is til dessert) og andre gjøremål. Jeg fikk til og med lånt meg litt skokrem – takk!
Dag 68: Sæterstad gård til Steikvasselv gård
Med utsikt inn mot ysteriet den ene veien og ut mot fjellene den andre inntok jeg min havregrøt med stor ro. Jeg hadde en kort etappe foran meg og trengte ikke skynde på noe særlig. Stålkantene på nyskiene lokket frem noen bloddråper fra langfingeren på venstre hånd idet jeg spente skiene på sekken før den siste vei-etappen på lenge. Fra Varntresk skulle isen være trygg, mengden skuterspor syntes å bekrefte det, så jeg tok ut på vannet ved skolen.
Farvel til nok en hyggelig gård med overnatting, Sæterstad
Herfra og inn var det en skimessig monoton dag, rett frem på et vann, men med Okstindan å hvile øynene på rett frem gjorde ikke det så mye. Lang lunsj i ly av noen trær på Hjartfjellneset, og så et strekk hvor jeg så dagens mål foran meg i over to timer. Vel fremme ble jeg møtt av vertinnen på tunet og innlosjert i «gammelstua», som nylig var pusset opp. Varm dusj og mat, kaffe, sjokolade og bøker om den storslåtte naturen rundt her.
Hjartfjellet
Jeg har sett mange slags spor, disse må være de største - Yeti?
Utpå kvelden gikk jeg ned i hovedhuset for å betale og få tips til ruten videre, og da vanket det både kaffe og vafler med hjemmelaget syltetøy. Plutselig lager telefonen min lyd, det viser seg at man her har en svært så lokal form for Telenor-dekning, i form av en sender inne i huset. Det ble en hyggelig prat over vaflene, og med ett var det blitt sent. Jeg slo raskt på tråden til Fruen før jeg tuslet opp igjen. Turen i morgen skal visstnok være ganske drøy.
Dag 67: Hattfjelldal til Sæterstad gård
Jeg stilte opp på Mix rett etter at de åpnet for å få en oppdatert israpport, og det var gode nyheter: Isen skulle være god sør for Nordnes, altså kunne jeg bruke skiene et godt stykke samtidig som jeg kuttet flere kilometer av distansen jeg måtte gått om jeg måtte fulgt fylkesveien. I en overraskende alvorlig tone la han til: «men du må gå fort, det e vår no.» Han hadde rett, jeg kunne selv se forskjellen fra søndag kveld da jeg ankom Hattfjelldal. På turen inn til sentrum merket jeg meg at snøkanten hadde trukket seg ned fra veibanen til grøftekanten, bekkene hadde vokst, og flere steder var det vann der det på søndag var snø.
Niste for de neste dagene
Å påstå at jeg tok vårens ankomst med et smil og knusende ro vil vel være noe i nærheten av en blank løgn, og mye veitrasking og ekstra dager den siste tiden har hatt samme effekt på motivasjonen som plussgradene på snøen. I bakkene på vei opp fra Hattfjelldal tenkte jeg tanken: «Jeg bryter,» og det med en slik skråsikkerhet at jeg ble helt paff, jeg så for meg bussturen inn til Mosjøen og venting på nattoget sørover. Jeg gikk videre, men det var nesten at jeg måtte love meg selv å ta opp temaet til vurdering ved neste mulighet for hjemreise.
Siste farvel med de gamle skiene og Hattfjelldal Camping
De nye skiene virket, men jeg ble ikke helt venn med denne vidjen, som enten ble for stram for å gå komfortabelt eller så slakk at den glapp. For hver justering måtte jeg av med skien og demontere vidjen, tungvint. Til slutt la jeg hele stasen i sekken og gjenoppdaget hvordan steglengden faktisk er bedre med en tåbinding. Inne i skogen fikk jeg feste med rød «silver», men ute på vannet var det for hardt – isklisterføre. Kortfellene ble redningen, og jeg fikk meg en liten overraskelse på kjøpet: Fellen var ganske mye for lang, eventuelt er avstanden fra bindingen til fellelåsen tilsvarende mye for kort, så enten har Åsnes flyttet låsen et stykke bakover på skien, eller så er bindingen montert lenger fremme på de nye skiene. Jeg tok ikke frem saksen.
Å krysse landets nest største innsjø
Skuterløypen kom ut på Røssvatnet ved Finneset og fulgte land øst- og nordover. Jeg dro heller over mot Røssvassholmen, en gedigen øy som med tett skog. Denne dro jeg opp på ved østenden via et skuterspor, det var en del vann inne ved land, men jeg måtte følge land et stykke vestover på nordsiden på grunn av et belte med oppsprukket is tvers over Krutåbukta. Det var litt knotete å komme seg utpå igjen, men jeg fant til slutt et slakt nok sted uten for mye sprekker eller overvann. Kjapt og greit over til skuterløypen ved Krutnes og opp på land. Herfra ringte jeg Sæterstad gård før jeg la avsted langs den bare veien.
Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski
Den drøye milen gikk relativt smertefritt, med tildels kraftige vindkast fra ulike retninger, kanskje fallvinder fra fjellene rundt her? Jeg var så heldig å få se noen av dem gjennom hull i skydekket, og da var turgleden igjen tilbake og alle dumme tanker om å bryte forduftet.
På Sæterstad fikk jeg huset for meg selv, og jeg nøt både middag og kaffe før husets folk var tilbake. Det var spennende å få høre om virksomheten til to temmelig aktive gründere med eget kraftverk, oppdrett av røye til prisbelønt rakfisk og geitehold for å få melk til gårdsysteriet, som produserer et utall ostetyper, i tillegg til at de har en del turister på gården, med overnatting og servering av mat. Nylig hadde de også satt opp et «plusshus» som er energinøytralt. Imponerende! Utover det er det veldig koselig her, med knallfin utsikt – jeg gleder meg allerede til å innta havregrøten ved vinduet.
Dag 66: Fiksedag i Hattfjelldal
Klokken hadde ikke rukket å runde ni med så altfor mange minutter da jeg skred gjennom de automatiske skyvedørene på Coop og styrte i retning av sportsavdelingen. Tre minutter senere stod jeg foran disken på kafeen «Go’biten» og søkte opp nummeret til Intersport Mosjøen mens jeg bestilte svele og kaffe. Allerede sulten igjen, det er ikke lett å sove lenge på tur.
Skiene hos Intersport var dessverre kortere enn det jeg er og derfor uaktuelle, men de kunne tipse meg om å ringe til Byggmakker(?) Flokkmann. Ski og binding hadde de, men oppbyggingsplate og mulighet for faktura var det verre med. Han ba om litt tid, og før jeg var kommet til utenriksseksjonen i Aftenpostens e-avis hadde jeg ham tilbake på tråden. Faktura kunne ordnes, og han lovte å ta seg en tur rundt til de andre sportsbutikkene i Mosjøen for å se etter en plate til meg. Er det noen som fortjener en pris for god service, er det sportsavdelingen hos Flokkmann! Jeg ringte han jeg møtte på Mix kvelden før, og klokken elleve var alt i boks: Skiene skulle få plate og binding montert, og Stig skulle ta dem med seg til Hattfjelldal.
Da jeg ankom midtpunktet i Hattfjelldal, Mix, sto skiene i en krok. Jeg bestilte husets biff, og dagens helt på denne siden av fjellet, Stig, spanderte kaffe. Han lovte også å skaffe meg oppdatert informasjon om skuterløyper og isforhold i morgen tidlig; hva skulle man gjort på en tur som denne uten så mange flotte folk på hver enkelt plass man passerer?
Nye ski med bilde av Fridtjof Nansen (med kløyvd panne). Han kommer til å stirre taust opp på meg mens jeg svetter meg opp på fjellet igjen
Jeg ble litt overrasket da jeg plukket med meg skiene, for jeg hadde bedt om en kabelbinding, men endte opp med en kombinasjon i form av tåbinding med vidje. Det blir spennende, håper sålen holder helt frem, jeg har sett 75mm skosåle gi tapt for tåbindingens jerngrep før. På den positive siden får jeg kanskje bedre komfort på flatene om jeg bare bruker tåbinding, vidjen er ganske lett å ta av og på, selv om jeg må av med skiene og den virker vesentlig stivere enn kabelen på den gamle bindingen. Uansett var dette den eneste kabelbindingen de hadde, jeg får sende den gamle hjem og bytte etter turen om det ikke blir noen suksess.
Dag 65: Furuheim til Hattfjelldal
Så skulle da også jeg få gleden av å bryne meg på denne utfordringen, en utfordring mang en NPL’er har møtt før meg. Først skulle jeg imidlertid få nyte en utsøkt morgenstund, altfor lang selvfølgelig, med hjemmebakt brød, gårdsmelk fra en mugge, boller med brunost, og radio. Jeg forlot den trivelige gården kvart på elleve og skrådde over jordet i retning av brøytekanten. Føret var litt sugende, men farten var brukbar, og jeg gledet meg over å skulle få gå på ski helt frem, på en dag jeg hadde fryktet det kun ville bli asfalt og vonde føtter.
Farvel til Furuheim
Jeg gledet meg nok for tidlig. Etter rundt åtte kilometer av dagens tretti tilmålte ble det med ett tyngre å gå, jeg følte at jeg sank lenger igjennom – men bare på den høyre skien.
Ka farsken?!
tenkte jeg, med hensyn til landsdelen jeg nå har kommet over i, det var ganske så fascinerende å forlate trønderne nede ved Namsvatnet for så å oppdage at de første jeg møtte på etter én enkelt dag på ski var vaskeekte nordlendinger. Høyre ski sank igjennom, på midten, med for- og bakskien stikkende opp. Så hadde det altså hendt meg også, jeg hadde brukket skien. Det ble ikke bruk for ytterligere bannskap, dog, for jeg var snar til å minne meg selv om hvor heldig jeg tross alt var når dette skjedde halvannen meter fra nærmeste brøytede vei, med det største tettstedet på ukesvis innen rekkevidde samme dag. Hva om det hadde skjedd midt oppe på Børgefjell, i kuling og null sikt?
Nesten ti års part partnerskap, i gode og onde dager, er ved veis ende
Så fikk jeg spenne skiene på sekken og ta til takke med vonde fotsåler. Da regnet kom var tid og sted glemt, og uttrykket som falt meg inn er vel oftere i bruk på det sentrale østland, da helst av mennesker som er enda yngre enn det jeg er:
Serr?!
I denne sammenhengen betyr det noe i retning av «ka farsken,» eller rett og slett «er det muuulig». Så gikk jeg der og trasket i en korridor av granskog, i regnværet, og tenkte på stort og smått, mest smått, og jeg regnet egentlig med at skiproblemet ville finne sin løsning med neste dag og den nye ukens ankomst. Allerede da jeg ringte campingen for å booke meg en natt til fikk jeg en indikasjon: Det selges ski i Hattfjelldal (på Coop!), og Mosjøen er bare en drøy times busstur unna.
300 meter før jeg var fremme skjedde det noe gøy. Han gliste fra øre til øre, jeg også, og vi strakte frem hver vår brunbarkede neve og fremsa våre respektive navn gjennom tykke skjegg. Jeg hadde møtt min første NPL’er, Kjetil. Vi ble stående i veikanten en stund og utveksle erfaringer, så nå vet jeg om en snarvei jeg ikke skal ta, og Kjetil får seg en dram på Viermahytta. Takk for praten, det var stor stas!
På campingen ble jeg tatt godt imot og innlosjert på rom 1, i likhet med mange NPL’ere før meg. Inne i sentrum ventet det også positive overraskelser: Mix-kiosken tjente også som stedets restaurant og pub, så her fikk jeg sitte ned med maten og nyte turens første Mack, og da jeg skulle gå kom jeg i prat med mannen bak disken, han skulle til Mosjøen neste dag og kunne godt ta med et par ski på tilbakeveien om Coop ikke skulle ha noe passende. Mett (vel, nesten) og fornøyd (veldig) gikk derifra med et telefonnummer i lommen. Jeg har vel ikke vært så glad for å ha fått telefonnummeret til en mann før…
Tilbake på rommet slukte jeg to store sjokolader og en smurt lefse. Morsomt å besøke en plass jeg har bodd en kort periode som liten, men som jeg bare husker ut fra familiens fotoalbum.