Posts By Stein Jakob Nordbø

Kantete

Kanter og linjer i et havnemiljø

Kanter og linjer i et havnemiljø

En høysommerdags dagdrøm

Som om hun nettopp hadde spist seg stappmett på kastanjer. Setningen bare ramlet inn i bevisstheten, ubedt, men velkommen, hvorfor ikke? Hun smiler på den måten man helt sikkert gjør om man har spist seg stappmett på kastanjer, tror jeg, har aldri smakt. Ut av smilet renner drømmene hennes, sjablonger å fylle, av typen som skjærer vekk alle de uregelmessige hjørnene som er en selv, hun vil lykkes i kunsten, maler akvareller og akryl, håret hennes er kastanjebrunt, langt, nyvasket, men tørt igjen. Sikkert litt fuktig eller mykt etter oppstigningen, men det er vanskelig å si på avstand, jeg kan lite annet enn å gjette ut fra de små hårene som har krøllet seg opp i pannen, i forkant av de lange stråene som er samlet i en tykk hestehale bak.

Jeg drikker vann fra vannflasken min, den er halvtom. Hun snakker til alle som om det var en selvfølgelighet at man kunne gjøre nettopp det, vi er tilsammen fire jenter, og det er høysommer, som egentlig betyr at den lyseste dagen forlengst er passert, det er bare treghet i systemet som gjør at varmen kommer for alvor først senere. Under oss ligger skogen, vi er bare et lite titalls meter over tregrensen, og fortsatt er det enkelte små busker her og der på begge sider av den lille steinknausen vi har satt oss til på. Skogen rommer bare vanlige trær, tror jeg, den har ganske så sikkert ingen kastanjetrær gjemt vekk mellom gran og lerk, bjørk og selje. Hun snakker om å kjøpe et fraflyttet kapell, eller kanskje et småbruk, ingen andre sier noe, ha åpen dør for kunstnere som vil bli kortere eller lengre tid. Vi blir smittet av latteren, fortid og fremtid opphører å eksistere, og drømmene kunne like gjerne vært absurde sammenstillinger av fremmede ord, bare talt musikk og helt irrelevant, eller det motsatte, det spiller ingen rolle.

Etter rasten går vi videre, men ingen snakker. Det hverken regner eller blåser, naturen er fanget i et statisk øyeblikksbilde i blått og gull, og vi går oppover og videre under en skyløs himmel på en brunstøvet og tydelig sti, ingen fugler synger, eller så legger jeg ikke merke til dem. To av oss blir hengende etter i motbakken, jeg stopper og fyller vannflasken i en bekk og blir alene, men ikke langt etter de andre. Vannet er klart og iser mot den venstre hånden min, fingrene setter pris på forfriskningen. Hvis jeg hadde spist meg stappmett på kastanjer, ville jeg stukket hodet ned i bekken, helt under vann, og plutselig åpnet øynene og sett rett inn i alle de skumhvite boblene som rislet over ansiktet.

Vinterferie i Rondane

Det er en av de dagene man kan bli stoppet i midtgangen av en tilfeldig togpassasjer som erklærer uten forbehold at han skulle ønske han var i dine sko, skisko, han smiler fra øre til øre, leier sønnen videre inn i vognen og ønsker oss god tur idet toget bremser opp ved Hjerkinn stasjon. Vi stabler oss ut av døren og lener skiene opp mot et gjerde ved siden av stasjonen, setter på oss solbrillene og smører med blå extra før vi slipper oss ned gjennom bjørkeskogen til vi treffer på sommerruten. Det er tydeligvis flere enn oss som har tenkt på å bruke den veien gjennom skogen, så vi får spor å gå i – luksus! Ved rasteplassen krysser vi E6 og tar ned til Hageseter, hvor vi legger på kortfellene før stigningen tar til.

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn

Der det var snø, var det nydelig

Der det var snø, var det nydelig

Terrenget er godt å gå i, selv om det på rygger og topper er litt skrint med snø; vi har opplevd verre (dvs. ingen snø). På denne tiden av året er ikke rutene i Rondane stikket, og de betjente hyttene holder stengt med unntak av et selvbetjeningskvarter, men i godværet byr ikke fjellet på de store navigasjonsutfordringene her. Vi passerer mellom Steinbuhøe og Gråhøe før vi setter kursen mot Barthuset. Nede i elvedalen tar vi dagens andre pause like ved et revehi før vi tar lyngen fatt, det virker tidvis mer som om vi går på bare rabber med snø mellom enn omvendt. Sporene etter de som går før oss, vi fikk et glimt av dem tidligere på dagen, er stedvis synlige en del nærmere Tverrådalen enn vinterløypen normalt går, men vi beslutter å følge dem. Ned mot skogen forlater vi sporene og bærer skiene rett ned over barflekkene, før vi tar dem på og slipper oss rett ned inntil vi treffer på en slags naturlig vei (gammel setervei?) mellom trærne, hvor sporene av de forangående dukker opp igjen. Litt bratt ved kryssingen av Tverråe (holder i et tre på vei ned, sparker spor i skavlen på vei opp igjen), men det veies opp av luksusen det er å komme frem til en hytte hvor det brenner i ovnen og fire blide ansikter hilser idet de unnskylder at de kommer til å lukte hvitløk, en thai-inspirert gryte står allerede på komfyren.

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden

Vi setter to bokser gjennomfrossen lapskaus på svartovnen og tar et krus kakao til skifteseansen. Kvelden forløper slik kvelder så ofte gjør, det er ti minus ute og sikkert atten pluss inne, både ovnsvarme og hjertevarme, stjerneklart. Morgendagens etappe diskuterer vi med de andre, og begge følger er enige om at det ikke er verdt å gå over Gravhøe med så lite snø, vi går heller rundt.

Den neste dagen starter bra og blir bedre: Vi setter avgårde først og går på det lille som er av snø i grøftekanten på veien gjennom Grimsdalen, de andre sa de skulle gå elveisen nedover dalen. Der vinterløypene vanligvis skal ta av går et skispor over myrene i retning dalen mellom Storkringla og Stygghøin. Her ligger snøen dyp, og vi er takknemlige for å slippe å tråkke egne spor gjennom bjørkeskogen. Turen er vakker, og på veien opp dalen mot Dørålseter er det mer snø enn i Grimsdalen.

På vei (bokstavelig talt)

På vei (bokstavelig talt)

Selveste

Selveste

Vi er først fremme og tar til å fyre, men veden er morken og våt, og jeg forstår etterhvert hvorfor de forrige har stilt vedskier opp langs veggene rundt ovnen; med disse går det lettere. Det andre følget ankommer litt senere og kan fortelle om en strabasiøs tur gjennom skogen da de tok av litt tidligere enn oss og havnet i mer uveisomt terreng, og uten skispor å gå i. Etterhvert får vi varmen i det litt stusslige og skitne rommet (hvorfor må selvbetjeningskvarterene nedprioriteres? OOT: Se til TT og hvordan de gjør det! For eksempel kan kjøkkenutrustningen med fordel inneholde både noe å røre med, grytekluter og lokk…), og kvelden går med til hyggelig småprat ispedd litt generell nedsnakking av veden. Faktisk får vi gleden av å glede: Kvelden før hadde vi snappet opp at yngstemann i det andre turfølget (ca 14 år) sa noe om pannekaker, så når de andre får skiftet på seg tørt og går i gang med middagen erklærer vi at vi akter å by på pannekaker med nugatti til dessert. Uten at vi konfererer med foreldrene rundt lovligheten av fråtsing i nugatti på en hverdag. Det faller i god jord, for å si det litt forsiktig, og vi gleder oss veldig over at forslaget ble satt så stor pris på. Nok en stjerneklar kveld, om enn noe vindfull. I protokollen kan vi se at Conrad og Hillary, som jeg møtte under NPL, forlot stedet denne morgenen underveis på sin NPL-tur, det er en liten verden.

Tredje dag møter oss med et nydelig vær, og vi velger feil skispor å følge mot krysning av Døråa – engelskmennene hadde funnet seg en riktig så bratt skråning å trekke pulkene opp, jeg vet fra tidligere at det finnes en langt lettere vei. Turfølget som går parallelt med oss tar oss igjen og passerer mens vi spiser, og så passerer vi dem igjen når de har lunsj. Et par teltere dukker opp og kan fortelle at de også er på vei til Bjørnhollia med vått telt som skal tørkes. Terrenget opp forbi Skranglehaugan og opp mot dalen byr på lange moter, men med nydelig utsikt til indrefileten i Rondane. Vi storkoser oss og tar opp mellom morenehaugene i Langglupdalen. Fra toppen går det utfor, og vi har sterk medvind.

Klar for indrefileten av Rondane

Klar for indrefileten av Rondane

Plutselig må Siri ha mat, veldig akutt, og vi setter oss ned der vi står, i vindsekken; det blir en litt hustrig lunsj. Turfølget passerer oss igjen, og vi blir enige om at det er best å holde seg ute av elveglupen, selv om det går et skispor der nede. Vel nede i bjørkeskogen er det behagelig skigåing, men vi blir begge skuffet over å se motbakkene som skiller oss fra Bjørnhollia, ingen av oss hadde lest kartet så nøye.

Bratt utfor i Langglupdalen

Bratt utfor i Langglupdalen

Selvbetjeningskvarteret ved Bjørnhollia er langt bedre enn de forrige, og de førankomne i turfølget vi holder følge med byr på Gammel Dansk til kakaoen mens vi venter på komfyrtilgang. Også telterne melder sin ankomst etterhvert. Nok en hyggelig kveld, det begynner å bli et gjentagende tema for også denne turen.

Fjerde dag begynner rolig, Fruen er litt upigg, og vi forbereder oss på å bli en dag ekstra. Heldigvis kommer tilstanden seg, og siden turen over til Eldåbu ikke er så lang, tar vi avgårde selv om det allerede er midt på dag. Vi følger sommerstien oppover og lunsjer i ly nede i Steindalen. Senere øker vinden på, og når sikten gradvis forsvinner venter det andre turfølget noen minutter på at vi skal ta dem igjen, slik at vi er ett følge på seks i stedet for ett på to og ett på fire. Siri og mannen i følget (Einar) leser kartene på en eksemplarisk måte, og når vi nærmer oss skogen peker Siri: «Ej kan sjå eit skilt!». Vi andre speider og myser, før vi sier oss enige og tar i retning av skiltet. Som ikke er et skilt, men en flat stein bak et tre. Uansett: Derfra ser vi taket på Eldåbu, så vi tar raskeste vei ned en skavl og gjennom skogen. På veien finner vi åpent vann i en bekk, så alt er bare velstand på den nydelige hytta som såvidt ligger i bjørkeskogen. Våre nyvunne turvenner disker opp med felles middag til alle seks, og vi koser oss den siste kvelden på tur.

Steindalen

Steindalen

Kveldskos

Kveldskos

Femte og siste dag er det ikke så mye å si om. Vi avtaler før avreise at først ankomne gruppe venter på de andre i resepsjonen på Spidsbergseter, og så tar vi taxi sammen til togstasjonen på Ringebu. De femten kilometerne ned går raskt, og som alltid føles det litt som en slutt å komme i kontakt med sivilisasjonen på slutten av en tur i høyfjellet. Middag på hotellet, så en rimelig dyr taxitur, før vi tar farvel med de andre og stiger på nordgående tog, som går noen minutter før det sørgående. Vi handler oster og skinker på Rema i Olav Tryggvasons gate før vi setter oss på 18-bussen i retning av varm dusj, peiskos og rødvin.

Uvirkelighet i menneskefiendtlig landskap

I oppfyllelsen av arkitektens visjon der landet ligger øde

I oppfyllelsen av arkitektens visjon der landet ligger øde

Hva som skjedde vet vi ikke, men jeg mistenker at noens visjon ble fullendt, folket fikk åpnet byen mot sjøen, ferdselsåren som jernbane og industri hadde klemt av og gjemt vekk slik at kun båtpendlere og hurtigruteturister fikk komme til, ble hentet tilbake. Nå ligger sjøsiden åpen, koblet til de gåendes verden gjennom en bred trapp over skinnene, skinnende blank i morgenlyset, eller hemmelighetsfullt krusende, knuget under en fuktig tåkesky, som denne oktoberkvelden. Det er likevel noe som ikke stemmer, vi er ikke hjemme her, vi er her på lånt tid, for å forflytte oss, og gjennom det å fylle arkitekttegningens stiliserte menneskeskikkelser i begeistret bevegelse over betongen, veloverveid navigerende i et øde landskap der inngjerdede trær er det eneste som minner om liv. Et landskap for gjennomreise, for de som har et sted de vil, eller bør, eller kanskje til og med . Resten bøyer sine nakker i ly av jernbanestasjonens utspring, som før.

Juledagsbåt

En snudd båt får markere en grønn jul

Requiem for en førjulsdrøm

	Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
	
	En drøm,
	en forventning,
	en forestilling.

Requiem æternam dona eis, Domine,
et lux perpetua luceat eis.

Grant them eternal rest, O Lord,
and let perpetual light shine upon them.

	Circus Shopping, Trondheim:
	Tillært leende
	oss i mellom
	en munter tråd
	spunnet rundt byttet av bakverk
	  mot elektroniske penger,
	jeg sier:
	  sukker til sjelen,
	jeg tenker:
	  Anima Sana In Coropore Sano (ASICS).
	Kaffe i et skuffende pappkrus,
	muffinen glemmes
	bit for bit.

	Tiden eies
	gjennom evne til handling,
	det handlende mennesket:
	  alltid parat,
	  aldri tilfreds.
	Jeg eier ikke
	handlelykken.
	
Kyrie eleison;
Christe eleison;
Kyrie eleison.

Lord have mercy;
Christ have mercy;
Lord have mercy.
	
	Det er først nå jeg ser dem
	  – juletrærne –
	men de er av plast, rekvisitter,
	  markører,
	ikke virkelighet.
	
	Så legger jeg merke til nettet,
	over meg.
	
	Overhuden
	spent opp under blodårene:
	  strøm, vann, ventilasjon.
	En barrière
	for å holde illusjonen på plass,
	sørge for at rommet holder
	  sammen,
	som et sted
	for opplevelser
	på pengenes premisser
	  alene,
	i jakten på en tilværelse
	vi konstruerer
    for å holde farten oppe,
    ikke velte
	  etthjulssykkelen.

Dies iræ, dies illa,
Solvet sæclum in favilla:
Teste David cum Sibylla.

Tuba, mirum spargens sonum
Per sepulcra regionum,
Coget omnes ante thronum.

The day of wrath, that day
Will dissolve the world in ashes
As foretold by David and the sibyl!

The trumpet, scattering a wondrous sound
through the sepulchres of the regions,
will summon all before the throne.

	Norwegian Outlet, Vestby:
	De sover ikke bort,
	  spiller ikke,
	muligheten,
	jeg snur meg
	  i sengen.
	Begeistret, beveget,
	oppildnet av spillet,
	  tilbudets trompet,
	varselet om
	svartfredag.

Lacrimosa dies illa,
Qua resurget ex favilla
Iudicandus homo reus:
Huic ergo parce, Deus.

Pie Iesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.

Tearful will be that day,
on which from the ashes arises
the guilty man who is to be judged.
Spare him therefore, God.

Merciful Lord Jesus,
grant them rest. Amen.

	E6, et sted i Oppland:
	NRK Radio utvider
	ordforrådet mitt,
	flerjulers kredittgjeld
	meldes det om.

	Ett kort skal samle dem,
	ett kort skal finne dem,
	ett kort betvinge dem
	og i mørket binde dem.
	
	(The Master Card.)

Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth;
pleni sunt caeli et terra gloria tua.
Hosanna in excelsis.

Benedictus qui venit in nomine Domini.
Hosanna in excelsis.

Holy, Holy, Holy,
Lord God of Hosts;
Heaven and earth are full of your glory.
Hosanna in the highest.

Blessed is he who comes in the name of the Lord.
Hosanna in the highest.
	
	Oslo sentrum:
	De lurte meg,
	50%;
	jeg snur i døren.
	
	Butikkene truer
	med at årets jul blir min siste,
	  den ultimate,    ytterste,
	bare jeg handler hos dem,
	vil så intet ha mening
	  etter dette?
	Dette året blir mitt første
	uten pepperkakehus
	til meg selv.
	
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem sempiternam.

Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them eternal rest.
	
	Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
	
	Jeg drømte ikke om hvit jul,
	eller en rapphøne i pæretreet.
	Lyden av dombjellene
	ramler ut
	  av høyttalerne,
	taper seg hult
	over et øde torg,
	i trengsel,
	en søt lukt
	  av Glühwein,
	  av nystekte sveler,
	  av brente mandler,
	men det er så stille her,
	ingen mennesker er igjen,
	bare skallet
	av det de tok fra oss.

Vi får gi handelsstanden og oss selv en velfortjent pause og vende oss mot hverandre i julehøytiden, mens vi drømmer at vi er fire år, eller nesten fem. Gledelig jul!

Mer is

Is på en pytt i Bymarka.

Is på en pytt i Bymarka.

Geometri i kirkens tak

Det er sesong for juleoratoriet, denne helgen i Volda. I kirken må det være tillatt å vende blikket oppover, tenkte jeg, og rettet mobilens elektroniske øye den samme veien.

Ismønster

Det frøs på, vi var på kveldstur. Kom hjem med bilder og neglesprett.

Det frøs på, vi var på kveldstur. Kom hjem med bilder og neglesprett.

I fortryllet takknemlighet

Jeg var egentlig bare på vei hjem, en anelse fukt kunne kjennes i fjellstøvlene, regnet trommet forsiktig mot hetten, og stien var kjent. En hel junidag hadde jeg tilbragt alene ute i skogen: Sett, hvilt, fotografert, reflektert, vandret, drukket kaffe og lyttet til stillheten mellom hver regndråpe mot duken jeg hadde spent opp mellom tre furuer der jeg tok rasten min i lyngen, speidende ut på trær, mose, regndråper og en og annen drivende tåkesky som smøg seg lydløst mellom trærne. Jeg trenger ikke bål med regn og tåke som selskap i aleneheten. Bare jeg kunne finne et bedre ord enn alenehet, noe så vaklende konstruert funnet opp for å sette pris på noe så nødvendig og vakkert som den tiden man tilbringer i eget selskap, som Thoreau er berømt for å ha sagt: I love to be alone. I never found the companion that was so companionable as solitude.

Etter hvilen hadde jeg fulgt et brudd i terrenget – merket som stup på kartet – for geologen en lagdelt historiebok, for fotografen et vell av linjer, mønstre og muligheter en maler ikke ville klart å drømme frem, for vandreren en linje som leder en i en retning han ikke ville diktet seg selv, et kompassets hvileskjær. Jeg kløv over kampesteiner og røtter, vasset i myrpytter og forlot alle synlige spor etter de som har gått der før meg, trodde jeg. Plutselig trommet ikke lenger regnet mot den røde hetten, jeg stod på tørt land under en steinheller. Man er aldri den første til en slik, jeg måtte sette meg ned litt, fylle min del av fellesskapet med de som var her før meg og jeg aldri skal få møte.

Nå er helleren kun et minne, termosen er tom, og vannet har definitivt trengt inn i den høyre støvelen. Jeg kommer til et stiskille, og selv om strakeste vei er til høyre, dreier jeg av mot venstre – hjertesiden, sies det – ned mot bekken som jeg kun hører det stille suset og sildringen fra. Stedet jeg har krysset den før ligger der slik jeg husker det, men denne gangen fristes jeg ikke til å prøve å fange det med kameraet, jeg skal hjem nå. I stedet skritter jeg over, fra stein til stein, og inn i den tette vegetasjonen på andre siden, inn i duften av våt skog i juniregn. En gren kjærtegner ansiktet mitt, jeg skyver en annen til side, og like brått som alltid er hovedstien på den andre siden under føttene på meg.

Med ett faller et løsrevet sitat av Rune Christiansen meg inn:

Men “å ha fred med seg selv” var vel det samme som å benekte at man tross alt var en del av alt omkring – alt det betydelige og alt det banale man gikk opp i, de små og store forstyrrelsene som bidro til å gjøre en herdet, kanskje til og med fri.

— Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemanns liv

Jeg tar noen få skritt oppover stien, men et eller annet får meg til å stanse: En av de små, frigjørende forstyrrelsene når underbevisstheten prøver å fortelle en noe og man er heldig nok til å høre etter. Hele dagen har jeg jaktet på gode komposisjoner, men typisk nok er det når jeg slutter å lete at jeg finner. Stativet kommer ut av sekken, den ene foten synker delvis ned i gjørme, jeg må forlenge den. Kameraet monterer jeg oppå og skrur frem de rette innstillingene. Regnet er som glemt. Så, i et fortryllende øyeblikk, før kameraet er i gang med eksponeringen, hopper et rådyr over stien få meter lenger frem – det enser meg ikke – og jeg fylles med den takknemligheten det gir å få bivåne det ekstraordinære i det som for naturen er det helt alminnelige. Bildet sikres, og jeg trasker hjemover uten å tenke mer, i fortryllet takknemlighet over den lille forstyrrelsen som for et nådegitt sekund gjorde meg fri.