Frokosten stod klar da jeg snek meg inn kjøkkeninngangen til den stengte fjellstuen. Ordentlig frokost, med varme baguetter, egg, kaffe, melk, juice. En times frokost.

Klokken ti la jeg endelig avgårde, i sludd og vind. Et par stykker fra Rana Turistforening hadde reist opp kvelden i forveien, så et stykke lot det seg gjøre å følge skutersporet. Deretter ble det langsom fremgang i dårlig sikt inntil whiteout’en var total. Heldigvis fikk jeg litt bedre sikt akkurat idet jeg skulle finne selve Sauvasshytta.

Jeg gikk og sa hei til arbeidsfolket før jeg inntok hovedhytten. Baguette med ost og skinke som niste, luksus. Etterhvert kom de arbeidende gutter også ned, og vi slo av en prat mens jeg lurte på om jeg skulle fortsette eller bli.

Plutselig hadde jeg, for et lite øyeblikk, god sikt og fin utsikt

Jeg falt ned på å gå, og etter en drøy kilometer stod jeg endelig på toppen av skardet, turens høyeste punkt. Håpet var at sikten ville være bedre lenger ned. Det er utfordrende å kjøre utfor i whiteout, men jeg klarte å følge dalbunnen, forsiktig. Etterhvert som jeg kom lavere ble sikten, som ventet, bedre, og snart var uværet glemt. Et lite øyeblikk lyste til og med solen opp bakkefokket, det var vakre fjell i horisonten. De siste kilometerne fulgte jeg sporene etter to stykker som hadde forlatt Sauvasshytta en stund før jeg kom, det snødde tett. Like før Kvitsteindalstunet tok jeg dem igjen, det var to tyskere, og vi slo følge den siste biten.

I dag er det fredag før palmelørdag og hovedhytten var full da vi kom, så da ble det losji i sikringsbu denne natten. Godt selskap og prat på norsk, engelsk og tysk (som jeg ikke kan).

Kvelden før hadde jeg fått beskjed om at turen over til Umbukta var både lang og hard, så jeg var ikke helt fornøyd med at klokken ble halv ni før jeg var i gang. På Nordlandsradioen hadde de intervjuet en meteorolog, og han kunne fortelle om lavtrykk i kø (god folkeskikk?) som i sin tur igjen skulle føre til det han kalte en «innepåske». Ikke for min del, håper jeg.

Solen skinte og alle snøkrystallene i morgenskaren smilte tilbake, Okstindan utgjorde de perfekte kulissene for en tur innover den vakre Speltfjelldalen. Jeg hadde rukket å lese en hel del om disse fjellene dagen før, og jeg passet på å se nøye mens jeg kunne, det var meldt vind og regn utover dagen. Føret var perfekt for en lang og flat tur, skare, og da jeg nådde enden av Stormyra, rundt en mil inn i fjellet, ble jeg litt overrasket over hvor kort tid jeg hadde brukt på å skøyte og stake meg innover flatene. Hele tiden ventet jeg på gjennomslaget, og på at skyene skulle ta meg igjen.

Upåklagelig utsikt, Okstindan sett fra Spjeltfjelldalen

Ingen av delene skjedde mens jeg var på skiene, og jeg nådde Umbukta på litt over fem timer til tross for en omvei: På Sæterstad sa de at det kunne lønne seg å gå rundt Fjällripberget i stedet for over skardet som er korteste vei, langsmed et reingjerde. Samme beskjed fikk jeg på Steikvasselv. Oppe ved Gressvatnet så jeg i tillegg skispor som valgte den veien, så jeg la min egen plan til side, selv om skardet så ganske så greit ut. Da jeg nådde enden av berget dreide jeg skarpt rundt for å bruke høyden best mulig for å vinne terreng i rett retning, og bortsett fra en og annen bekkedal var terrenget ganske så samarbeidsvillig.

Til slutt slapp jeg meg ut på Över-Uman, jeg har altså besøkt söta bror i dag, fant jeg frem siste rest av lefsene og satt meg til rette mellom alle de gamle fiskehullene. Da jeg dro av sted igjen, begynte jeg å bli litt mo i stakemusklene, tenkte «her går jeg og er MO i Sverige», og så krysset jeg riksgrensen og befant meg i Rana. Der kan man vel kanskje ikke gå rundt å hevde at man er mo, så jeg hentet frem dobbeltdansen til de siste kilometerne. Rød i toppen da jeg plukket av meg skiene på skuterparkeringen.

Skuterparkering

På fjellstuen fant jeg en lapp på døren: «Tilbake kl 14», så da fikk jeg endelig tatt dagens kakaopause, før jeg ble innlosjert i det lille og koselige stabburet man bruker til slike som meg. Depotpakke fikk jeg også, og en varm dusj. Hviledagen er avlyst, siden jeg hadde en dag i Hattfjelldal nettopp, fordi jeg kom frem så tidlig, og fordi de skal opp på Sauvasshytta med skuter i kveld; de sporene skal jeg gå i. På denne måten får også Siri og jeg bedre margin på vår påsketur over saltfjellet.

Nytt depot, masse mat; det er ikke mat på hyttene her oppe i nord

Kvelden har gått med til depotorganisering, mat (årets første is til dessert) og andre gjøremål. Jeg fikk til og med lånt meg litt skokrem – takk!

Med utsikt inn mot ysteriet den ene veien og ut mot fjellene den andre inntok jeg min havregrøt med stor ro. Jeg hadde en kort etappe foran meg og trengte ikke skynde på noe særlig. Stålkantene på nyskiene lokket frem noen bloddråper fra langfingeren på venstre hånd idet jeg spente skiene på sekken før den siste vei-etappen på lenge. Fra Varntresk skulle isen være trygg, mengden skuterspor syntes å bekrefte det, så jeg tok ut på vannet ved skolen.

Farvel til nok en hyggelig gård med overnatting, Sæterstad

Herfra og inn var det en skimessig monoton dag, rett frem på et vann, men med Okstindan å hvile øynene på rett frem gjorde ikke det så mye. Lang lunsj i ly av noen trær på Hjartfjellneset, og så et strekk hvor jeg så dagens mål foran meg i over to timer. Vel fremme ble jeg møtt av vertinnen på tunet og innlosjert i «gammelstua», som nylig var pusset opp. Varm dusj og mat, kaffe, sjokolade og bøker om den storslåtte naturen rundt her.

Hjartfjellet

Jeg har sett mange slags spor, disse må være de største - Yeti?

Utpå kvelden gikk jeg ned i hovedhuset for å betale og få tips til ruten videre, og da vanket det både kaffe og vafler med hjemmelaget syltetøy. Plutselig lager telefonen min lyd, det viser seg at man her har en svært så lokal form for Telenor-dekning, i form av en sender inne i huset. Det ble en hyggelig prat over vaflene, og med ett var det blitt sent. Jeg slo raskt på tråden til Fruen før jeg tuslet opp igjen. Turen i morgen skal visstnok være ganske drøy.

Jeg stilte opp på Mix rett etter at de åpnet for å få en oppdatert israpport, og det var gode nyheter: Isen skulle være god sør for Nordnes, altså kunne jeg bruke skiene et godt stykke samtidig som jeg kuttet flere kilometer av distansen jeg måtte gått om jeg måtte fulgt fylkesveien. I en overraskende alvorlig tone la han til: «men du må gå fort, det e vår no.» Han hadde rett, jeg kunne selv se forskjellen fra søndag kveld da jeg ankom Hattfjelldal. På turen inn til sentrum merket jeg meg at snøkanten hadde trukket seg ned fra veibanen til grøftekanten, bekkene hadde vokst, og flere steder var det vann der det på søndag var snø.

Niste for de neste dagene

Å påstå at jeg tok vårens ankomst med et smil og knusende ro vil vel være noe i nærheten av en blank løgn, og mye veitrasking og ekstra dager den siste tiden har hatt samme effekt på motivasjonen som plussgradene på snøen. I bakkene på vei opp fra Hattfjelldal tenkte jeg tanken: «Jeg bryter,» og det med en slik skråsikkerhet at jeg ble helt paff, jeg så for meg bussturen inn til Mosjøen og venting på nattoget sørover. Jeg gikk videre, men det var nesten at jeg måtte love meg selv å ta opp temaet til vurdering ved neste mulighet for hjemreise.

Siste farvel med de gamle skiene og Hattfjelldal Camping

De nye skiene virket, men jeg ble ikke helt venn med denne vidjen, som enten ble for stram for å gå komfortabelt eller så slakk at den glapp. For hver justering måtte jeg av med skien og demontere vidjen, tungvint. Til slutt la jeg hele stasen i sekken og gjenoppdaget hvordan steglengden faktisk er bedre med en tåbinding. Inne i skogen fikk jeg feste med rød «silver», men ute på vannet var det for hardt – isklisterføre. Kortfellene ble redningen, og jeg fikk meg en liten overraskelse på kjøpet: Fellen var ganske mye for lang, eventuelt er avstanden fra bindingen til fellelåsen tilsvarende mye for kort, så enten har Åsnes flyttet låsen et stykke bakover på skien, eller så er bindingen montert lenger fremme på de nye skiene. Jeg tok ikke frem saksen.

Å krysse landets nest største innsjø

Skuterløypen kom ut på Røssvatnet ved Finneset og fulgte land øst- og nordover. Jeg dro heller over mot Røssvassholmen, en gedigen øy som med tett skog. Denne dro jeg opp på ved østenden via et skuterspor, det var en del vann inne ved land, men jeg måtte følge land et stykke vestover på nordsiden på grunn av et belte med oppsprukket is tvers over Krutåbukta. Det var litt knotete å komme seg utpå igjen, men jeg fant til slutt et slakt nok sted uten for mye sprekker eller overvann. Kjapt og greit over til skuterløypen ved Krutnes og opp på land. Herfra ringte jeg Sæterstad gård før jeg la avsted langs den bare veien.

Solen tittet frem akkurat idet jeg skulle dokumentere kakaopausen. Kakao må man ha, selv om brukerutstyret (dvs termosen) sitter vanskelig til bak fastspente ski

Den drøye milen gikk relativt smertefritt, med tildels kraftige vindkast fra ulike retninger, kanskje fallvinder fra fjellene rundt her? Jeg var så heldig å få se noen av dem gjennom hull i skydekket, og da var turgleden igjen tilbake og alle dumme tanker om å bryte forduftet.

På Sæterstad fikk jeg huset for meg selv, og jeg nøt både middag og kaffe før husets folk var tilbake. Det var spennende å få høre om virksomheten til to temmelig aktive gründere med eget kraftverk, oppdrett av røye til prisbelønt rakfisk og geitehold for å få melk til gårdsysteriet, som produserer et utall ostetyper, i tillegg til at de har en del turister på gården, med overnatting og servering av mat. Nylig hadde de også satt opp et «plusshus» som er energinøytralt. Imponerende! Utover det er det veldig koselig her, med knallfin utsikt – jeg gleder meg allerede til å innta havregrøten ved vinduet.

Klokken hadde ikke rukket å runde ni med så altfor mange minutter da jeg skred gjennom de automatiske skyvedørene på Coop og styrte i retning av sportsavdelingen. Tre minutter senere stod jeg foran disken på kafeen «Go’biten» og søkte opp nummeret til Intersport Mosjøen mens jeg bestilte svele og kaffe. Allerede sulten igjen, det er ikke lett å sove lenge på tur.

Skiene hos Intersport var dessverre kortere enn det jeg er og derfor uaktuelle, men de kunne tipse meg om å ringe til Byggmakker(?) Flokkmann. Ski og binding hadde de, men oppbyggingsplate og mulighet for faktura var det verre med. Han ba om litt tid, og før jeg var kommet til utenriksseksjonen i Aftenpostens e-avis hadde jeg ham tilbake på tråden. Faktura kunne ordnes, og han lovte å ta seg en tur rundt til de andre sportsbutikkene i Mosjøen for å se etter en plate til meg. Er det noen som fortjener en pris for god service, er det sportsavdelingen hos Flokkmann! Jeg ringte han jeg møtte på Mix kvelden før, og klokken elleve var alt i boks: Skiene skulle få plate og binding montert, og Stig skulle ta dem med seg til Hattfjelldal.

Da jeg ankom midtpunktet i Hattfjelldal, Mix, sto skiene i en krok. Jeg bestilte husets biff, og dagens helt på denne siden av fjellet, Stig, spanderte kaffe. Han lovte også å skaffe meg oppdatert informasjon om skuterløyper og isforhold i morgen tidlig; hva skulle man gjort på en tur som denne uten så mange flotte folk på hver enkelt plass man passerer?

Nye ski med bilde av Fridtjof Nansen (med kløyvd panne). Han kommer til å stirre taust opp på meg mens jeg svetter meg opp på fjellet igjen

Jeg ble litt overrasket da jeg plukket med meg skiene, for jeg hadde bedt om en kabelbinding, men endte opp med en kombinasjon i form av tåbinding med vidje. Det blir spennende, håper sålen holder helt frem, jeg har sett 75mm skosåle gi tapt for tåbindingens jerngrep før. På den positive siden får jeg kanskje bedre komfort på flatene om jeg bare bruker tåbinding, vidjen er ganske lett å ta av og på, selv om jeg må av med skiene og den virker vesentlig stivere enn kabelen på den gamle bindingen. Uansett var dette den eneste kabelbindingen de hadde, jeg får sende den gamle hjem og bytte etter turen om det ikke blir noen suksess.

Så skulle da også jeg få gleden av å bryne meg på denne utfordringen, en utfordring mang en NPL’er har møtt før meg. Først skulle jeg imidlertid få nyte en utsøkt morgenstund, altfor lang selvfølgelig, med hjemmebakt brød, gårdsmelk fra en mugge, boller med brunost, og radio. Jeg forlot den trivelige gården kvart på elleve og skrådde over jordet i retning av brøytekanten. Føret var litt sugende, men farten var brukbar, og jeg gledet meg over å skulle få gå på ski helt frem, på en dag jeg hadde fryktet det kun ville bli asfalt og vonde føtter.

Farvel til Furuheim

Jeg gledet meg nok for tidlig. Etter rundt åtte kilometer av dagens tretti tilmålte ble det med ett tyngre å gå, jeg følte at jeg sank lenger igjennom – men bare på den høyre skien.

Ka farsken?!

tenkte jeg, med hensyn til landsdelen jeg nå har kommet over i, det var ganske så fascinerende å forlate trønderne nede ved Namsvatnet for så å oppdage at de første jeg møtte på etter én enkelt dag på ski var vaskeekte nordlendinger. Høyre ski sank igjennom, på midten, med for- og bakskien stikkende opp. Så hadde det altså hendt meg også, jeg hadde brukket skien. Det ble ikke bruk for ytterligere bannskap, dog, for jeg var snar til å minne meg selv om hvor heldig jeg tross alt var når dette skjedde halvannen meter fra nærmeste brøytede vei, med det største tettstedet på ukesvis innen rekkevidde samme dag. Hva om det hadde skjedd midt oppe på Børgefjell, i kuling og null sikt?

Nesten ti års part partnerskap, i gode og onde dager, er ved veis ende

Så fikk jeg spenne skiene på sekken og ta til takke med vonde fotsåler. Da regnet kom var tid og sted glemt, og uttrykket som falt meg inn er vel oftere i bruk på det sentrale østland, da helst av mennesker som er enda yngre enn det jeg er:

Serr?!

I denne sammenhengen betyr det noe i retning av «ka farsken,» eller rett og slett «er det muuulig». Så gikk jeg der og trasket i en korridor av granskog, i regnværet, og tenkte på stort og smått, mest smått, og jeg regnet egentlig med at skiproblemet ville finne sin løsning med neste dag og den nye ukens ankomst. Allerede da jeg ringte campingen for å booke meg en natt til fikk jeg en indikasjon: Det selges ski i Hattfjelldal (på Coop!), og Mosjøen er bare en drøy times busstur unna.

300 meter før jeg var fremme skjedde det noe gøy. Han gliste fra øre til øre, jeg også, og vi strakte frem hver vår brunbarkede neve og fremsa våre respektive navn gjennom tykke skjegg. Jeg hadde møtt min første NPL’er, Kjetil. Vi ble stående i veikanten en stund og utveksle erfaringer, så nå vet jeg om en snarvei jeg ikke skal ta, og Kjetil får seg en dram på Viermahytta. Takk for praten, det var stor stas!

På campingen ble jeg tatt godt imot og innlosjert på rom 1, i likhet med mange NPL’ere før meg. Inne i sentrum ventet det også positive overraskelser: Mix-kiosken tjente også som stedets restaurant og pub, så her fikk jeg sitte ned med maten og nyte turens første Mack, og da jeg skulle gå kom jeg i prat med mannen bak disken, han skulle til Mosjøen neste dag og kunne godt ta med et par ski på tilbakeveien om Coop ikke skulle ha noe passende. Mett (vel, nesten) og fornøyd (veldig) gikk derifra med et telefonnummer i lommen. Jeg har vel ikke vært så glad for å ha fått telefonnummeret til en mann før…

Tilbake på rommet slukte jeg to store sjokolader og en smurt lefse. Morsomt å besøke en plass jeg har bodd en kort periode som liten, men som jeg bare husker ut fra familiens fotoalbum.