Posts Tagged: hytte
Dag 14: Fortsatt værfast på Hovatn
Om man først skal sitte værfast, er ikke briter de verste å gjøre det sammen med:
Do you know what? It’s time for a cupper!
Vi hadde vært helt klare, skiene smurt, støvler og gamasjer på, regningen betalt. Nå var det bare å trekke en ny betalingsfullmakt ut av esken og føre på «a cupper».
Her er vi, fremdeles
Barometertrykket hadde riktignok steget, men det blåste friskt, og stadige snøbyger gjorde sitt for sikten. I det uoversiktlige terrenget frem til neste hytte ville det være lett å gå feil eller havne utfor en skavl. Utover dagen skulle været bli bedre, men det var det selvsagt ikke så lett å vite fra morgenen av. Vi la ekstra ved i ovnen og byttet ut skistøvler med tøfler.
Anders får tiden til å gå ved å lage snøengler
Denne dagen fikk jeg gleden av å overraske meg selv ved, i stedet for å plukke frem nok en årbok, å trekke Arnulf Øverland: Dikt i utvalg ut av hyllen. Senere kom også Jakob Sande frem, og det ble en ny opplevelse for meg å lese dikt på en mer uforpliktende måte: Følelsen av at jeg som leser må fare varsomt frem og smake på hvert et ord fordi det har vært veid på gullvekt vek tilbake for god, gammeldags leseglede – og jeg slapp å rekke opp hånden for å presse frem en mer eller mindre dypsindig tolkning, det var nok å la ordene få virke. Senere fant jeg ut at jeg led av en ganske kraftig muskkabstinens, den ble kurert med barokkmusikk og, i skrivende sund, Jan Garbarek.
Detalj ute
Det har vært stille på Hovatn i dag, jeg tror alle er lei av å sitte værfaste. Dette er fjerde dag på seks dager, og de dagene vi har gått har startet med et skal/skal-ikke. Værmelding halv ni, det er heldigvis radiodekning her. Nå har vi forøvrig spist oss igjennom alt hva STF har å by på av mat, i dag ble det havregrøt og knekkebrød med oppvarmet/tint makrell i tomat til frokost, fiskesuppe med sardiner til lunsj, lapskaus med buljong og ekstra erter/gulrøtter til middag og lapper til dessert. Om vi ikke kommer oss på ski snart, blir vi vel snart supersized alle som én her.
Stille stund
Dag 13: Værfast på Hovatn
Overskriften røper det meste om hvordan denne dagen skulle fortone seg, det varslede uværet raste godt rundt hytteveggene da vi sto opp i halv syv-tiden. Barometeret hadde falt med 13 hPa, og sikten var i praksis null; én etter én kom vi tilbake fra toalettet seende ut som snømenn/-kvinner.
Som de tidligere værfaste dagene ble denne en rolig affære, det er ikke mye vi kan gjøre med været og terrenget i dette området er ganske så uoversiktlig, selv i finvær; turen hadde vel vært mer enn guffen, selv med kvisting. I løpet av disse værfaste dagene har nok de fleste av oss lært mer enn vi trodde vi noen gang skulle komme til å gjøre om heiområdene vi befinner oss i, utvalget av lesestoff er noe begrenset. Selv fant jeg mye glede i å lese et eksemplar av 1945-utgaven av Stavanger Turistforenings årbok, med flere tidsvitnemål om livet i heiene under tysk okkupasjon, enten man var på flukt fra Gestapo eller fra hverdagsåket, slik vi er nå. Særlig sterkt var et stykke skrevet av en mann som hadde sittet i en konsentrasjonsleir under krigen og holdt seg oppe ved tanken på fjellet og friluftslivet.
Videre utgjorde årboken fra 1991 et sterkt inntrykk av å være en brennende aktuell bok, trass i at den var skrevet for 23 år siden. Boken bærer tittelen «Fjellet i fare?» og tar for seg de negative sidene ved menneskets stadig akselererende utnyttelse av og endringer i naturen, fra alpinanlegg via drivhuseffekt og sur nedbør til hytte- og kraftutbygging, samt den dagsaktuelle problemstillingen rundt motorisert ferdsel i utmark. Her kunne også Conrad stemme i med rapport fra Island, der hyttene nå er mye brukt til sanseløs festing etter det ble lettere å nå dem med snøskuter. En annen bok, Epoke (2010), tar for seg en del av de samme problemstillingene dels ved hjelp av naturfoto.
Utover lesingen har Anders fått med seg et par OL-øvelser (det er altså OL i Sotsji, Russland), og vi har kranglet med en ovn som ikke brenner så godt med den vinden vi har nå. Dette siste førte på et punkt til at vi bygget inn området rundt ovnen ved hjelp av dyner, madrasser, yttertøy, tepper og soveposer. På denne måten får vi et mindre volum å varme opp, og vi stopper noe av den trekken som feier gjennom rommet i de kraftigste vindkastene. Ellers har vi ført logg over lufttrykket, og det ser i alle fall ut til å stige, om enn langsomt. Vi får lytte på radio kl. 20:30 og krysse fingrene for en god melding.
Vår lille «hule» for å holde på varmen
Jeg må medgi at jeg synes turen til Haukeli begynner å ta litt tid, hittil har vi ikke kunnet gå mer enn tre dager i strekk uten å sitte værfast. Samtidig er det dobbelt godt: For det første ville jeg ikke kose meg på tur om jeg var ute i det været som er nå, og for det andre synker det mer og mer inn, ikke bare intellektuelt, at denne turen vel så mye som en tur, er en tilstand. Dette siste avspeiler seg i at jeg nå tenker på om jeg kan legge opp en noe enklere rute rundt/over Hardangervidda, og at jeg egentlig ikke bryr meg så fryktelig mye om jeg faktisk kommer til Nordkapp på 120 dager – det går ikke å tenke på dét – så mye som jeg bryr meg om å være tilstede i det som skjer akkurat nå, og å nyte det å være på tur. Jeg er glad for at vi har følge av Hillary og Conrad, både sosialt og «faglig».
«Hulen» fra utsiden
Ellers må man kanskje nevne noen ord om avtredet på stedet: Det er nemlig åpent i bunnen bak, og med denne åpningen lagelig plassert midt i vindøyet skapes en ganske kraftig «skorstenseffekt», som gjør at man først må grave åpningen fri for fokksnø før man setter seg. Dernest må man sørge for å senke hvert stykke toalettpapir med en snøball for å hindre at det kommer i retur, før man endelig tørker hele bakenden nøye, siden etter endt ærend er nøye pakket inn i fokksnø. En av de fire som er her fikk seg da også en overraskelse da han forsøkte å tømme skyllevannsbøtten ned i hullet. For å si det slik: Nå er hele toalettrommet nyvasket…
Dag 12: Storsteinen til Hovatn
Det var en lys morgen med lite vind, og alle fire gledet seg til tur. Like før avreise slo imidlertid været om, og det var ikke lenger mulig å se uthuset i all snøføyken. Vi satte oss rundt ovnen og ventet. Etter en stund snudde været tilbake igjen, og vi la avsted under tvil, bestemte på å evaluere etter én og to timer.
Vi fikk noen byger med snø og vind, men det ble etterhvert lenger mellom dem, og vi bestemte oss for å fortsette til Hovatn. På et tidspunkt møtte vi på kraftverkets folk, og de kunne fortelle at isen på Blåsjø var trygg, med mye sprekker i randsonen. Værmelding hadde de også hørt, vinden skulle øke på igjen. Det var utrolig vakkert å komme ut gjennom den trange løften som førte oss ut på en nedtappet blåsjø. Været skiftet konstant rundt oss, fra nesten null sikt til klart med en blek, sløret sol som gjorde at vi kastet lange skygger innover den snødekte kjempesjøen.
På vei ut på Blåsjø
Da vi i stram overrett kom frem til den andre bredden ventet litt mer utfordrende skiløping for å komme seg opp, og flere var på vei ned i sprekker i isen. Videre var terrenget svært kupert og rotete, og vi var glade for å ha en rutinert navigasjonsinstruktør ved kompasset. I det flate lyset ramlet denne også ned snaut to meter utfor en skavl, det gikk heldigvis bra. Andre ganger var det nære på for flere av oss, men til slutt så vi Hovatnet og hytten. Hele vindfanget var pakket med snø, og det tok litt tid å få ut alt. Det siste stykket hade tatt mye tid, så det ble en tidlig kveld; radioen bekreftet værmeldingen vi hadde hørt tidligere på dagen, og det blåste kraftig opp like før leggetid.
Anders har gravd frem do, hele toalettet var fylt med snø
Snøen hadde lagd seg riktig så kunstnerisk på do
Døren inn til nødbua var rikt dekorert
Dag 11: Kringlevatn til Storsteinen
Kvelden før kunne barometeret gi oss gode nyheter: Trykket steg, og da natt ble til dag hadde vinden stilnet og vi så langt i alle retninger. Anders og jeg la først avgårde over vannet, men det var tungt å gå i den dype nysnøen. Etter en halvgått tur ble vi tatt igjen av de som gikk i sporene våre, og vi gikk som et følge på fire hvor vi fikk demonstrert en del av navigeringsknepene vi lærte da vi satt værfast.
Navigasjon i praksis
På forhånd hadde vi sett ut en mulig snarvei opp til Hovatn, så tre kilometer fra Storsteinen tok vi farvel med reisefølget og la oss på en østlig kurs. Da vi kom frem til dalen vi skulle opp, stoppet vi. Tåken lå tett, og med det nylige snø- og vindværet var det grunn til å tro at skredfaren var stor; vi hadde allerede fått en advarsel tidligere på dagen i form av drønn i snøen. Vi snudde.
Med spor hele veien frem, gikk det raskt, og da vi kom frem til Storsteinen var det fyr i ovnen og tilbud om varm drikke. Like etter vi ankom tok vinden seg opp igjen, og vi var ekstra glade for å ha snudd.
Snart fremme…
I dag har formen vært fin, men jeg merker at det har knytt seg litt i nakken, håper det går over. Den ene personen som har vandret innover her før oss tilbrakte fem netter her, alene. Lurer på hvordan jeg hadde taklet det…
Vel fremme
Dag 10: Fortsatt værfast på Kringlevatn
Nok en dag med slumring, det ulte godt utenfor vinduet. Etter et kvarter dro jeg allikevel på meg gamasjene og satte kursen opp mot uthuset. Det vil si, jeg presset opp inngangsdøren og innså at jeg måtte frem med en spade. Etter en del graving og dagens første dobesøk ble det en rolig frokost, for været var like ille som dagen før.
Det ble en rolig dag, og vi fikk høre mange historier fra ekspedisjonslivet. Den medbrakte romanen ble lest ut, og mye av årbok 1960 og 2006 gikk samme vei. Pannekaker med nugatti til lunsj, utallige kopper kaffe.
Midt på dagen lettet været i noen minutter, det gir håp for morgendagen, er vi heldige kan jeg notere Hovatn som overskrift i morgen.
Været letter og vi kan se sikringsbua igjen
Dag 9: Værfast på Kringlevatn
Dagen begynte ganske så normalt, med slumring og hustrig påkledning. Ute i stuen var det god fyr i ovnen, og våre engelske nyslåtte bekjentskaper var alt i gang med frokosten. Dobesøket var litt i overkant friskt, men vi turet frem mot avreise like ufortrødent. Magefølelsen murret litt med tanken på å gå i dette været, men Anders ville gjerne videre, så vi henvendte oss til de langt mer erfarne britene: «We’re not entirely confortable going in this weather, could we go together with you?» Det viste seg at heller ikke de likte tanken på å gå, og når noe slikt kommer fra en som bærer logoen til the International Polar Guide Association på jakken, er det verdt å lytte til.
Det viste seg utover dagen at disse folkene ikke bare hadde vært på begge polene (bl.a. første ekspedisjon siden Amundsen tur/retur Sydpolen uten etterforsyninger), de hadde vært der flere ganger. Sist med TV-konseptet «Walking with the wounded«, hvor mannen (Conrad) hadde ledet en gruppe krigsskadde britiske veteraner i et kappløp mot Sydpolen. Det ble en dag med mange spennende historier, te, kikking på været, leting etter radiodekning og ikke minst et gratis navigasjonskurs med en erfaren kursholder, hvor vi fikk god GPS-veiledning og tilbakemeldinger på rutevalget videre.
Lesing hører med på en hviledag
Jeg har fått en del gode råd i dag, og ikke minst har det vært godt å snakke om de reaksjonene jeg har hatt med noen som har vært på mang en langtur før, samt å høre om de tingene som kommer til å komme etterhvert. Nå føler jeg mer at dette kommer til å gå fint, samtidig som jeg ikke nødvendigvis bare ser frem til alle de mentale utfordringene jeg står overfor i tiden som kommer…
Dag 8: Storevatn til Kringlevatn
Vi sov på kjøkkengulvet på Storevatn, og det var fortsatt en lunk i rommet da vi våknet. Det ulte ikke lenger i pipen, vinden hadde løyet. Anders satte i et jubelbrøl da han kom ut: Det var oppholdsvær og vindstille. Før avreise denne dagen hadde vi spøkt med at solbrillene nok ikke trengte å ligge så lett tilgjengelig, men ganske så snart måtte de frem, for første gang på turen kastet vi skygge!
Klare for avgang!
Etappen var i og for seg grei, med litt stigning i starten, og så stort sett utfor gjennom en lang dal. Vel nede spiste vi og snakket om hvorvidt vi skulle gå videre, men vi valgte å bli – februardagene er korte, og skyer og vind hadde funnet veien tilbake til oss.
Slik skal det se ut på skitur
Da vi hadde fått fyr i ovnen og tørre klær på kroppen, ramlet det plutselig inn folk i klær med sponsormerker. Det viste seg å være et engelsk ektepar med mer enn 30 års fartstid i den norske fjellheimen, de var på vei over mot Geilo. Derfra går ferden med kollektivtransport til Sylan for å møte noen venner og trene til en ekspedisjon til Grønlands vestkyst, den niende turen til landet de siste årene. Jeg har aldri møtt noen som har vært så gjennomforberedte på navigasjon, med fargerike inntegninger over hele kartet, inkludert kompasskurser, veipunkter på to GPS’er og en bok med utførlig plan for hver etappe. Stiller jeg litt dårlig forberedt når jeg kun har tegnet inn ruten i kartet og plottet endestasjonen på GPS før jeg legger i vei? Jeg ble også litt flau over å bære over 30 kg da jeg fikk spørsmålet «pounds or kilos?» i retur da jeg oppgav sekkevekt; de bar rundt 20 kg inkludert telt og kokeutstyr. Skjønt, de hadde ikke tenkt å bo i sitt telt, og soveposene var kun egnet for nødovernatting – jeg har minst 36 teltnetter å se frem til…
I morgen satser vi på Hovatn, om været tillater en lang etappe.
Etter hvilen i går har kroppen fungert mye bedre, og sekken har føltes lettere på ryggen. Jeg la igjen et blad jeg kjøpte til togturen, og så har det begynt å minke på maten, så den er nok litt lettere også.
Dag 7: Taumevatn til Storevatn
I følge værmeldingen vi hørte på Øyuvsbu skulle et nytt lavtrykk komme inn over land på fredag, altså i dag, men dag vi sto opp var det fortsatt god sikt og lett snøvær. Barometeret varslet imidlertid at trykket nylig hadde begynt å falle, og innen vi var ferdige med frokosten snødde det tett, horisontalt.
Vi smurte med blått og la avsted langs kvistet løype over vannet, med plan om å innta lunsjen på Storevatn før vi fortsatte over mot Kringlevatn. Allerede på vannet ante jeg uråd og ymtet frempå om å snu, jeg måtte gjøre støttetak på flatmark 750 meter over havet – vi hadde tenkt oss over 1000 meter. Anders ville gjerne gå litt lenger og se.
Da vi nærmet oss punktet der løypene til Grautheller og Storevatn skiller lag, kom et av faresignalene. Etter tidligere å ha sagt at han var «veldig innstilt på å nå Storevatn», påpekte Anders nå at vinden ikke akkurat hadde økt på, snarere det motsatte. Vi sto da mellom to åser med spredt vegetasjon, og jeg ser i ettertid at jeg burde ha gjenkjent dette som et eksempel på det som kalles «bekreftelses-bias» (man ser kun det som bekrefter det man har tror/lyst til). Det slo meg ikke da, så jeg svarte bare at han burde huske på at vi hadde beveget oss inn i mer skjermet terreng; magefølelsen sa «snu». Dette svaret falt ikke i god jord, og resultatet av den opphetede diskusjonen som fulgte var at jeg begikk den feilen å legge magefølelsen til side for å unngå bråk, det var tross alt ikke så mange kilometrene å gå.
Vi fikk en i overkant strabasiøs tur opp, hvor vi lette opp neste kvist etter tur og talløse ganger holdt på å bli slått over ende av vindkastene. Da vi nærmet oss 900 meter over havet var vinden så sterk at eneste mulighet for å komme videre var å gå sidelengs mot vinden. Det blåste kraftigere enn da vi var på Lindesnes (da var det 21 m/s), det må ha vært storm gjennom det høyeste passet. Jeg skrudde på GPS’en da det sto på som verst, 800 seige meter igjen til vi var fremme. Vi kjempet oss frem en liten evighet, 660 meter igjen. Til slutt kom vi oss over skaret og ned på vannet. Der var det bedre føre og mindre vind, selv om det fortsatt rev godt i det lille som var av bar hud bak et panser av is i skjegget. Klokken rundet akkurat ett idet vi kavet oss opp den siste kneika og dro døren opp i en seig håndbak med været, vi var fremme.
Fornøyd med å være fremme
Denne etappen har først og fremst vist meg at jeg må stole mer på mine egne vurderinger, og jeg må ta mer ansvar og være tydelig når jeg har med meg folk som ikke har vært ute i vinterfjellet før; aldri legge magefølelsen til side. Det skumleste var hvor fort kreftene rant ut av meg, det var såvidt jeg kom meg opp med den tunge sekken, som også utgjør et formidabelt vindfang. Hadde det skjedd noe da, ville det ikke vært helt bra; som den mest erfarne burde jeg satt ned foten og krevd at vi snudde, ikke bare regnet med at jeg ville bli lyttet til. På den annen side hadde det gått raskt å komme seg ned igjen med vinden i ryggen, og vi ville vært i mer skjermet terreng i løpet av ikke altfor lang tid.
Storevatn viste seg å være en spesielt morsom hytte fra 30-tallet, en av få gjenværende av Dr. Heibergs jakthytter, som han satte opp da han kjøpte opp store landområder i heiene her for å leie ut jaktterreng. Han gjorde en kjempejobb med å sørge for utviklingen til villreinstammen, men det gikk hardt utover rovdyrbestanden, blant annet gjennom utstrakt bruk av saksefeller med åte satt opp på varder der rovfugl kunne tenkes å slå seg ned. Videre var han i konflikt med Turistforeningen, som hadde hytter i heiene, for han ville ikke ha trafikk der oppe under jakten. Senere ble området kjøpt av Quisling-regimet og (i tråd med nazistenes dyrking av norrøn kultur) døpt Njardarheim; det har vært i statlig eie siden.
Vinden presset fokksnø inn gjennom alle åpninger, og husets fastboende satte raskt sine spor
Hytten er sinkplatekledd, bygget i en helling og organisert i flere halvplan med en flott stue med peis og romslig kjøkken på øverste plan; på stuen står det stoler med plass til en pjolter i armlenet og minner om stedets fortid som tilholdssted for pengesterke og jaktinteresserte utlendinger. Til vår store glede er det også innedo her, så vi utforsker ikke de øvrige bygningene på tunet, som huset Heibergs folk. Dagen og kvelden ble tilbragt med fyring, hvile og mat. Jeg prøvde turkaffetrakteren i dag – deilig!
Tidlig fremme, en halv dag værfast
Dag 6: Øyuvsbu til Taumevatn
Jeg våknet et par ganger i løpet av natten, og av ristingen og ulingen forstod jeg at det varslede uværet var kommet. Derfor nølte jeg litt da klokken ringte – er det nødvendig å stå opp så tidlig, å gjøre værfastdagen lenger enn nødvendig? Anders spratt opp, så da måtte jeg også.
Etter å ha konstatert at inngangsdøren var snødd og føyket igjen, satte vi på vann til frokosten, og mens vi spiste kom lyset, samtidig som sikten ble bedre. Anders kløv ut et vindu for å kjenne på været og grave frem døren. Han kom tilbake med gode nyheter: Det blåste ikke så ille som det hørtes ut til, og sikten var langt bedre enn dagen før. Dessuten ville vi få vinden i ryggen på vår ferd over i Ryfylkeheiene.
Vi staket avgårde fra Øyuvsbu noen minutter over ti, og i medvind gikk det radig over vannet. Da vi passerte Håhelleren så vi skispor, og disse skulle vi få se med jevne mellomrom hele veien til Taumevatn. Stigningen opp fra den stengte fylkesveien gikk over all forventning, og snart tippet det utfor igjen. Det likte lårene dårlig, idet vi måtte ploge mye for å holde farten nede i det flate lyset. Turens første telemarksvinger fikk jeg også plassert. Nede ved Taumevatn var det scooterspor, store lagre med kvist og spor etter en nytømt kaffekjele – men ingen var å se. Altså ble det en ny oppfyring av en kald hytte med bare oss i. Vi så at det var kvistet ut fra hytten, vi får håpe de løypene vi skal gå er merket, da går det mye radigere.
Vel fremme på Taumevatn
I dag har sekken vært helt OK å bære gjennom 6 timer på 20 km, men jeg merker godt at den er tung: Alle motbakker tar ekstra på, og det verker i kroppen. Jeg ser frem til å komme i bedre form. På forhånd ble jeg advart om at jeg ville bli veldig rastløs de første ukene, og jeg ser at det har slått til: Stadig vender tankene tilbake til Siri, hva jeg ville gjort om jeg ikke var på tur, Siri, hva jeg ikke ble ferdig med før jeg dro avgårde, Siri, hva som venter på de kommende etappene, Siri, osv. Kanskje har jeg litt hjemlengsel, selv om jeg ikke har vært så lenge på tur?
Dag 5: Gaukhei til Øyuvsbu
Det piper i klokken, den er halv åtte og spør forledende: «Snooze?» Jeg klemmer inn knappen merken «Yes» og ruller tilbake på puten. Fem minutter senere gjentar det samme seg. Tredje gang, som i eventyrene, står jeg opp og trekker i ulltøyet. Gjennom morgenen fortsetter jeg å somle, gruer meg til å løfte dråget tilbake på såre skuldre.
Vi forlot Gaukhei lovlig sent, 10:20, og satte avsted innover flere lange vann. Det blåste friskt, og det var på grensen lite sikt. Her og der kom vi over områder med ferske etterlatenskaper etter reisdyr, og ved én anledning gikk vi på en hel flokk med 10-20 individer av Europas sørligste villreinstamme.
Utover dagen ble det mer vind og mindre sikt, ikke omvendt som vi håpet, og vi hadde total whiteout over de siste tre vannene. To av dem gikk vi overrett med kompass, men inn mot Øyuvsbu var det så tett at vi byttet ut frøken Silva med vår venn Garmin, som kunne fortelle oss at vi hadde 1,37 kilometer igjen. Med blikket klistret til den røde pilen nærmet vi oss raskt, og da det var litt mindre enn 250 meter igjen så vi skyggen av en hytte foran oss. Jeg la vekk GPS’en, og vi satte av sted, men etter ca 250 meter var det ingen hytte. Herr Garmin kom frem igjen og ville ha oss til å gå 150 meter rett til venstre. Han hadde rett.
Femti meter igjen
Vel fremme på tunet var vi glade for å ha kommet frem, det blåste kuling i kastene og sikten var under 100 meter. Den siden av hytten der døren nødvendigvis måtte befinne seg var begravet til taket, så vi tok spadene fatt for å finne ut hvor vi skulle grave. Etter en lang gravejobb utbrøt vi: «Shit!» Dette luktet ikke bra, vi hadde satt våre krefter inn på å grave opp dodøren! Gleden var dobbelt stor da det viste seg at det fantes en gjennomgang til hovedhytten herfra: Ikke bare slapp vi å lete etter en annen dør å grave frem, vi kunne også besøke toalettet i tøfler resten av oppholdet.
Vel utført gravejobb
Dag to av skituren hadde gått over all forventning, sekken var tung, men ikke så tung, og vi hadde tross alt nådd 16 km på 5 timer uten å trenge lunsj. Det virker fortsatt helt umulig å forestille seg at jeg skal gå helt til Nordkapp, men til Haukeliseter skal jeg i alle fall komme meg, så kan jeg lade opp til neste tur der.
I skrivende stund (dvs, da dagboken ble skrevet…) står Kveldsåpent på på radioen, jeg har funnet noen gram kokekaffe i et skap, og det feires behørig med én rute kokesjokolade. Snart kan jeg også ta av meg dunjakken (kl er 20:30). Værmeldingen er ikke like positiv: Liten storm i Rogaland, snø. I tillegg har vi en lengre etappe (20 km) i morgen. Vi får se an været og ta et døgn værfast om nødvendig, det skal løye mot kvelden.
Kartstudier
Øyuvsbu er forresten en veldig fin hytte, det er til og med solcellestrøm med downlights over kjøkkenbenken.