Posts Tagged: hytte
Dag 30: Værfast på Bjordalsbu
Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:
Oh well, I’ll put the kettle on
Som sagt, så gjort. Grønn te; takk, depot-sjef!
Det står en kvist like bak skiltet…
Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.
Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…
Dag 29: Iungsdalshytta til Bjordalsbu
Det var en lys morgen på Iungsdalshytta, da lyset kom kunne jeg se mangt et fjell i det fjerne. Det føyket ikke engang rundt vinduene. Dette skulle bli turens første dag uten snøbriller.
Første dag med behov for DNT-nøkkel
Jeg somlet litt med morgenstellet og var ikke ute før ti over ni, og jeg fulgte kvistingen mot Raggsteindalen et stykke lenger enn der vinterløypen egentlig går, for det var så godt å gå på den faste sålen der skuteren hadde kjørt, i motsetning til gårsdagens baksing. Det var ingen kvisting til Bjordalsbu, det hadde vært for dårlig vær, og jeg skar over mot Toviki rent visuelt, godt å la kompasset få hvile. Vel oppe på land kom fellene på, og jeg gjøv løs på de beryktede bakkene opp Mjolgedalen. Snøforholdene var motsatt av dagen før, det var bare rabber og steiner overalt, så det gikk riktig så godt oppover, med noen pauser for å få igjen pusten og se på utsikten. For det var faktisk utsikt. Nei, dette krever et utropstegn: For det var faktisk utsikt!
Lite snø i Mjolgedalen
Ved ca 1400 meter gikk jeg inn i skyene, og whiteout’en var total. Det var for lite vind til å ha nytte av den snoren jeg har bundet i den ene staven, men jeg brettet opp øreklaffene for å føle vindretningen. Så fikk jeg buksert kompasset på plass i en fold i kartmappen, det fikk duge som kompass-stativ. Hvert 20. minutt sjekket jeg kursen med GPS, og etter det som virket som en liten evighet begynte jeg igjen å skimte konturer rundt meg.
Da jeg passerte turens (altså selve langturen) høyeste punkt, 1604 moh, fikk jeg endelig sikten tilbake. Jeg stoppet og fikk av fellene. Her var føret perfekt: En fast såle av vindpakket snø med et tynt lag løssnø på toppen. Nå kunne jeg kjenne at mine såre lepper sprakk opp idet jeg gliste fra øre til øre, slik skal det være. I en drøy kilometer fikk jeg gleden av å være i den tilstanden av perfekt harmoni bare motstandsløs diagonalgang kan gi, og hadde bakken ned mot vannet ved Bjordalsbu vært brattere, ville jeg hensatt slanke sigder i den nakne snøflaten; for første gang på turen så jeg godt alle detaljer i underlaget.
Dette er jervens rike, hold døren lukket
Jeg har merket meg at etappene på en måte går lettere når jeg må navigere selv, kanskje fordi jeg da må flytte fokus vekk fra skigåingen og la den klare seg på automatikk? Det er en drøy tur til Sulebu i morgen, da kan det hende at jeg trenger både kvisting og bra føre, det er i alle fall kvistet til Breistølen. Krysser også fingrene for god sikt i morgen.
Hytteboken fra sist vi var på Bjordalsbu
Dag 28: Kongshelleren til Iungsdalshytta
Dagen begynte, som den så ofte gjør, med vekkerklokkens altfor tidlige jammer. Da jeg skrudde den av, lyste det mot meg: «Fri 28.2», min bursdag. Ikke bare det, det er den siste dagen i den første måneden på tur, en milepæl. Videre er dette den siste dagen i vintermåneden februar, og i morgen er den første i vårmåneden mars. Av og til faller påsken i mars, og sist jeg var på ski gjennom Skarvheimen var en påske, i mars, i nydelig vær.
Om det stemmer at været på bursdagen avspeiler hvor snill man har vært det foregående året, har det ikke vært noe særlig å ha vært sammen med meg, Meteorologisk Institutt hadde fått rett i sin melding fra kvelden før:
Stiv kuling, minkende til frisk bris utover dagen. Snø.
Det var bare å bite seg merke i og håpe på ordet minkende og gi seg god tid til morgenstellet.
Klar(?) til avgang
Ti på ti var det ikke lenger noen bønn, og jeg dro på meg balaclava og snøbriller og satte kursen mot der vinden kom fra, klar for å snu om nødvendig. Det gikk greit den første halve milen, i motvind på gjennomslagsføre, og i den første pausen fikk jeg bekreftet at jeg faktisk er på vei til å bli sprø(ere): Jeg satte meg på sekken, og jeg kunne kjenne de nitti minuttene med hard jobbing jeg hadde bak meg, jeg trengte påfyll av næring, valget falt på en havrebombe fra magevesken. Med ett gjør hjertet et byks, munnen vider seg ut til et kjempemessig glis, og jeg klarer ikke holde det tilbake:
Ja! Yes! Jeg har marsipaaaaaan!
Erlend Loe skriver at gjennomsnittsmennesket trenger ett, i høyden to, utropstegn i løpet av et liv, og her utbasunerer jeg tre av dem i den store, hvite ensomheten, nobody can hear me scream. Jeg tror jeg kan identifisere meg med den følelsen Aleksander Gamme må ha hatt da han fant cheese doodles i det siste depotet sitt, på dag 68 av sydpolturen. Selv er jeg bare på dag 28, men jeg har allikevel rukket å bli så bløt at jeg blir helt rørt og euforisk lykkelig ved synet av den lille, røde papirposen jeg fikk da Fruen overrasket meg på Haukeliseter.
Pause i uvær
Jeg må nesten holde meg selv tilbake for ikke å løpe opp den seige halvkilometeren som gjenstår før det tipper utfor, og på vei ned kan jeg endelig kjenne at vinden løper. Samtidig er jeg ikke mange telemarksvingene ned fra toppen før jeg innser at there is no such thing as a free lunch: Når vinden ikke får tak, blir snøen liggende, og når temperaturen er rundt null, blir den våt. Resten av turen stamper jeg i ankel- til knedyp våt snø og betaler til det fulle ensomhetens pris, i rent konkret betydning: Å måtte tråkke løype selv.
Den overførte betydningen av å tråkke løype selv fikk jeg kjent på i går; i dag er heldigvis motivasjonen bedre. Jeg har bestemt meg for å fortsette i det tempoet jeg klarer, på dette føret er det begrenset hvor fort jeg kan gå. Nå er det, om noen timer, første mars, og det gir et løft mentalt, selv om jeg har mye uvær og råttent føre foran meg. Været har nå vært stabilt dårlig i tre måneder, det er et kvart år – nå må det da snu snart?! (der kom et utropstegn til)
Her på Iungsdalshytta traff jeg folk, de forbereder nok den kommende sesongen. I selvbetjeningsavdelingen er jeg alene, men det var folk her i går. Jeg feirer bursdag ved å bevilge meg en ekstra kopp god-kaffe og hele luksusmarsipanen fra Fruen.
Luksus!
Dag 27: Omnsvatnet til Kongshelleren
Dette har vært en tung dag. Jeg var overraskende opplagt etter å ha sovet litt dårlig (jeg ble vekket allerede etter en halv time av sterkt lys og motordur, en skuter fór forbi), og det var en god teltmorgen. Det vil si, rent bortsett fra at jeg ikke fikk fyrt opp. Inntaksventilen på slangen til primusen var frosset; rart, det har aldri skjedd før, selv i mye lavere temperaturer. Jeg fant ut at jeg kunne gå innom Geiteryggen og tigge en liter der i stedet for å bruke tid på å tine primusen. Etter frokost hadde jeg en drøy halvliter vann igjen, mer enn nok til de syv kilometerne inn, og siden det var dagen før sesongåpning var jeg sikker på at det ville være folk på Geiteryggen.
Klokken ni var jeg i gang, og én og en halv time senere kom jeg frem til Geiteryggen. Helt stille. Låst. Det må ha vært vertsfolket som kjørte ut på skuter i natt, kanskje for å få en siste natt hjemme før det braker løs. For meg var det ikke stort annet å gjøre enn å ta sekken på ryggen og følge kvistingen til fjells.
Det første stykket gikk greit, men tørsten tiltok i takt med høydemetrene, og jeg utporsjonerte det lille jeg hadde av vann så godt jeg kunne. Vinden tok seg opp noen timer tidligere enn det som var meldt, og føret ble tyngre med dypere gjennomslag for hver kilometer; det ble en kamp, og jeg var over meg av glede da jeg endelig så Kongshelleren dukke frem fra tåkehavet. Da var vinden såpass at jeg måtte ta støttetak for å holde meg på skiene.
Vel fremme kunne jeg glede meg over en lettfyrt ovn, og jeg gjorde unna hyttesyslene i rekordfart frem til det første vannet var klart på gasskomfyren. Jeg helte ned en kakao, en solbærtoddy og en kaffe i rask rekkefølge og varmet meg en boks turistproviant mot den verste sulten. Det ble fort varmt, og det er bra for å få tørket telt som ble pakket i snøvær og føyk.
Planlegger neste etappe
Jeg har slitt med motivasjonen i dag, enten det nå er på grunn av dehydrering eller den nylige «ferien». Vanligvis er en alenetur noe jeg ser frem til med glede: En time, en dag, en helg, en uke i mitt eget tempo, bare jeg. Nå har jeg all tid i verden alene, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om fremgang. Dessuten blir turopplevelser større av å ha noen å dele dem med. Selvsagt skal det ikke stikkes under en stol at jeg hadde sett for meg et litt annet vær. Jeg var klar over at februartur innebærer risiko for dårlig vær, men at det skulle bli så stabilt dårlig er noe jeg kjenner tar litt på. Så langt har det vært snøvær og vind hver dag, og kun én eller to dager uten tilnærmet null sikt i løpet av dagen. Nå uler det en værfast-vind rundt veggene her, skal ikke håpe på å komme noe lenger enn Iungsdalshytta i morgen. Kroppen er enig, og det er en lang og tung etappe fra Bjordalsbu til Sulebu.
Dag 20: Holmavatnhytta til Haukeliseter
Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.
For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.
En hytte vi passerte
Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?
Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.
Klar til kutting!
Primusplaten skal under sagen
Dag 19: Bleskestadmoen til Holmavatnhytta
Bleskestadmoen var en trivelig hytte å våkne på, og på grunn av bygningens lave alder hadde varmen holdt seg godt i hovedrommet. Vi hadde en rolig start med solid frokost, smøring av ski og pakking.
Det snødde lett over det lille følget som snirklet seg frem mellom snøtunge bjørker, og vi byttet på å tråkke spor i den dype snøen. Snart gikk det oppover i temmelig kupert terreng, og vi lette oss frem i sakte fart på feller, over steiner og gjennom buskas og treklynger. Etter tre seige timer var vi endelig over kanten ved demningen ved Sandvatn; vi planla å følge en nedsnødd anleggsvei for å unngå utrygg is, det lå en advarsel på Bleskestadmoen om å holde seg til merket løype. Da vi var fremme ved det vi trodde var en brøytestikke langs veien, fikk vi oss en svært hyggelig overraskelse: Det var ikke en brøytestikke, men kraftverkets markering av trygg løype over vannet. Som glasur på kaken gikk det også et ferskt skuterspor langs stikkene.
Vi tråkler oss frem i skogen
Det ble langt lettere å gå uten å måtte kjempe i dyp snø, og utpå vannet møtte vi kraftverkets mann. Han kunne fortelle at stikkene var satt ut i dag, og at de gikk helt frem til Holmavatnhytta. Som om ikke det var gladmelding nok: Han hadde sett kvisting ved Holmavatn som gikk i retning av Haukeliseter. O lykke! Vi satte oss på sekkene og feiret med myke knekkebrødblingser og smeltevanns-slush.
Lunsj
Vel fremme ankom vi en helt nedsnødd hytte, men døren slo innover, så vi kom oss inn uten graving, ved å åle oss inn under takskjegget og slippe oss ned i en liten lomme foran døren. I all sin luksus kunne dette stedet til og med skilte med innedo!
Inn mot en nedsnødd Holmavatnhytte
Inngangssklie
Tyve minutter etter ankomst var jeg ute for å ta inn spot-senderen. Da måtte jeg av med hatten: Ganske riktig, det var helt stille. Snøværet og vinden hadde dabbet av langs det siste vannet, og nå var det altså vinterstille. Jeg nøt synet og trakk opplevelsen inn med alle sanser da solen plutselig slo igjennom og jeg fikk ti sekunder helt alene i solskinn og total stillhet: Kan det bli bedre? Dette er å kose seg på tur!
Lykke: En sprekk hvor solen nettopp har skjenket meg ti nydelige sekunder med sitt livgivende lys
Nå kjenner jeg at kroppen er i ferd med å bli sterkere, men det er fortsatt tungt. Det skal kuttes med hard hånd på Haukeli, hvert overflødige gram skal vekk. Forøvrig gleder jeg meg stort til å komme til Haukeliseter, å sette punktum for etappe 2 og begynne å gruglede meg til den første alene-etappen, over Hardangervidda.
Dag 18: Krossvatn til Bleskestadmoen
Med turens hittil beste værmelding gjorde vi nok et forsøk på en tidlig start, og allerede da jeg var ute i et nøddvendig ærend noen minutter over seks, forstod jeg at vi hadde en fin dag i vente. Det var en lyseblå og stille morgen. Helt stille. Vinterstille. Jeg måtte stoppe opp og ta av meg luen: Ja, det var virkelig helt stille, og i horisonten begynte det første tegnet til blått morgenlys å tegne fjellene i silhuett.
Skivær, endelig
Klokken 07:54 var vi klare til avmarsj, og vi la avsted over vannet. Snøen gav etter for hvert steg og rakk oss ofte ankelhøyt. Vi bestemte raskt at følgets gutter/menn skulle rotere på sportråkkingsoppgaven hvert 20. minutt, det tok godt på å gå i front. Stigningen var tøff, men vi gjorde god fremgang trass i føret.
På vei over nok en høyde
Da vi nærmet oss de lange utforkjøringene gikk farten drastisk ned, vi kom inn i en rotete fjelldal hvor vinden hadde herjet hardt. Føret var riktignok bedre her som snøen var helt hardpakket, men siden vindretningen nå har vært konstant i mer enn en måned, var det en sann labyrint av flere meter høye skavler. Conrad loset oss trygt igjennom (med en del turer tilbake langs egne spor), og etter en stund kunne vi skli forsiktig utfor.
Trygg på navigasjon
Nede i lavlandet lå snøen mer enn ankelhøy, og vi begynte å bli slitne. Min siste 20-minutters brøyteøkt gikk opp et trangt skar der vi tilsammen vant 150 høydemøter, mye i travers, og jeg måtte virkelig jobbe for å holde det gående. Vel oppe var vi klare for det som på kartet så ganske krevende ut: En bratt utforkjøring gjennom skogen. De NPL-bloggene jeg har lest omtaler gjerne denne bakken, da helst med adjektiver som «interessant», «spennende», «artig» og liknende. Jeg kan skrive under på alt det, men jeg kan tilføye at kartet ikke lyver om terrenget, samt at det ikke nødvendigvis er veldig lett å finne beste vei ned mellom alle trærne.
Mens vi holdt på med dette, fullt konsentrert, skiftet lyset umerkelig rundt oss, konturene ble svakere, og vi ble pakket inn i et svakt skjær av blått, pyntet med lette snøfnugg. Nede på flaten satte vi opp farten og tok ut kurs rett mot hytten. Alle var glade for å se den, og min rygg var svært fornøyd med å slippe de 30 kiloene som hadde sittet der mer eller mindre sammenhengende i 5 timer og 50 minutter (vi hadde i alt 20 minutter pause).
Vi fikk det raskt varmt (bygningen er fra 2001), og da jeg var ferdig med å grave frem doen, var det varm sjokolade og fiskesuppe klart inne. Det ble en kort kveld.
Dag 17: Værfast på Krossvatn
Så var den her, dagen for den lengste etappen så langt. Etter å ha skrudd av alarmen ble jeg liggende et lite øyeblikk og lytte etter vind før jeg dro ned glidelåsen i soveposen og satte mine nakne føtter ned på det kalde plankegulvet. En smule fortumlet, klokken hadde såvidt passert seks, vred jeg på bryteren til solcellelyset og begynte med påkledningen. Ulltøy, sokker, ladder, vindbukse, gamasjer, «good morning» (det spraket allerede godt fra ovnen), jakke, lue, overtrekksvotter. Jeg hutret meg over tunet med snø til knes, og på vei tilbake måtte jeg smile: En enslig liten stjerne blunket blidt ned til meg gjennom et hull i skydekket, jeg gledet meg til tur.
Knekkebrød og havregrøt gikk ned, barometertrykket opp, og utenfor vinduet kom morgenens første bleklå skjær av lys. På samme tid kunne vi høre en altfor velkjent uling ta seg opp i pipen, og konturene av fjell i morgenlys ble stille pakket inn i en hvit sekk. Like ufortrødent fortsatte vi våre ritualer frem mot avreise. «15 minutes!» ropte en gammel soldat, jeg spente soveposen på sekken. Klokken åtte presis stod fire par ski og like mange sekker utenfor døren, alene. Deres eiere stod på andre siden av hytten og speidet langsmed en kompasskurs. Vi kunne såvidt skimte skyggen av en hammer, og vi kunne snu oss og se tilbake mot der vi kom fra dagen før: 200 meter ute av kurs, og vi hadde stått i fare for å gå utfor en 30 meter høy skavl med bart berg i bunnen – skremmende. Lyset var flatt og vinden sterk, så vi bestemte oss for å vente en dag.
Helt klar for avreise, forgjeves
På vei inn igjen kom jeg britene i forkjøpet:
I guess it’s time for a cupper?
Lattersalven ble avsluttet med den minst like erkebritiske replikken:
Oh well, I’ll put the kettle on.
Dagen bød på mer av «det vanlige»: Årbøker, knekkebrød, naturbøker, kjeks, gamle «Fjell og vidde», kaffe, osv. Været bedret seg utover dagen, og, brakkesyke som vi var, speidet vi lengselsfullt utover og noterte en liten sier hver gang en ny knaus kom til syne. Samtidig fikk vi en påminnelse om det flate lysets farer da vi oppdaget at det i hovedsak var stupbratt ned til innsjøen nedenfor hytten, det hadde sett flatt ut da vi sto der og lurte på om vi skulle gå.
På leting etter den forgjettede dekning
Inspirert av en lapp på veggen med lovnader om dekning på en topp i nærheten, la Anders og jeg inn en melding til våre respektive koner på telefonene før vi spente på oss skiene. Det var deilig å gå uten sekk, og vi gledet oss over å komme ut, selv om dekningen nok var forbeholdt NetCom-abonnenter, om noen. Etterhvert ble det surt å stå der oppe, og vi søkte ned igjen, forsøkte å finne en annen vei enn den vi kom opp. Etter å ha møtt på stup etter stup, var vi snart tilbake ved gamle spor, og vi tuslet ned til knekkebrødene og nok en kopp kaffe.
Jeg har begynt å miste tellingen over hvor mange dager jeg har sittet værfast…
Dag 16: Hovatn til Krossvatn
Værmeldingen kvelden før hadde vært oppløftende:
Bedre vær i Sør-Norge, avtakende vind og oppholdsvær utover dagen.
Sikten var bedre enn på lenge, og vinden var slett ikke sjenerende. Ikke dermed sagt at det var god sikt og vindstille, men vi la avgårde, overrett på kurs inn i den gråhvite materien på Hovatnet nøyaktig kl 08:30.
De første kilometrene gikk radig unna, og allerede kl 10:10 stod vi på Vassdalstjørn turisthytte, mat og drikke. Derfra ble det tyngre. Vinden økte på, og det snødde tettere. I tillegg ble terrenget mer kupert og uoversiktlig, og i det flate lyset hadde vi en del problemer med skavler. Særlig ett sted, hvor vi først måtte slippe oss halvannen meter ned på en avsats før vi skled sittende ned en åtte-ti meter til, var spennende; det kostet da også noen krefter å karre seg opp igjen på den andre siden. Vi kunne se at vår polfarervenn ble lettere stresset der vi sto i et tiltagende uvær og forsøkte å finne beste vei mellom hundre knauser adskilt av høye skavler og innsjøer med overvann. Da vi kom frem på Krossvatn fortalte han at han en stund hadde sett for seg at dette skulle ende med teltovernatting, det var ganske utfordrende en stund.
Lunsj på Vassdalstjørn
Jeg har selv hatt en ganske god gå-dag i dag, sekken plager meg stadig mindre, og formen blir bedre. Det siste kan ha sammenheng med at britene holder et noe mer menneskelig tempo enn raceren Anders, og at vi nå går mer naturlige kurver i terrenget. Dagens nedtur kom da jeg oppdaget at den ene drikkeflasken min hadde hoppet ut av lommen sin, trolig da jeg forserte den største skavlen – ergelig.
I morgen(?) venter denne etappens lengste tur, og med de snø- og siktforholdene vi har om dagen kan det virkelig bli en utfordring. Etter middagen holdt Conrad en gjennomgang av turen og de utfordringene den innebærer, det er en reell sjanse for at vi ikke når helt til Bleskestadmoen i morgen, men det skal vel ikke jeg klage over, som er godt utstyrt for telting. Vi får krysse fingrene og håpe på bra vær og, ikke minst, god sikt.
Dag 15: Nok en værfast dag på Hovatn
Denne morgenen var det ikke nødvendig å se på barometeret: Til tross for at soverommet vendte vekk fra vinden og var pakket inn i fokksnø på alle kanter, både ulte og knaket det nok i veggene til at jeg forsto at stemmen fra Meterologisk Institutt hadde fått rett i sine dystre spådommer fra kvelden før.
Fjellet i Sør-Norge: Sterk kuling, liten storm utsatte steder; snø, etterhvert snøbyger.
Fordelen med slikt vær er at vi unngår det våre polfarervenner i går betegnet som en «fifty/fifty-situation», i dag lød bedømmingen som følger: «Not even a discussion point.» Toalettet var vekselsvis innenfor og utenfor sikt, og noen tok med seg en skistav på vei ut, til støtte mot vinden. Og sånn går no dagan…
Frisk tur ut med skyllevannsbøtten
Anders sender spot-melding (avstand: ca 7 meter, toalettet skulle vært synlig i bakgrunnen)
I dag har jeg gjort en innsats på hygienefronten, med en litt grundigere vask, trimming av barten ved hjelp av Leatherman og speilkompass, samt undertøysvask. Det er utrolig hvor mye piggere man kjenner seg etter en vask! Inspirert og full av positiv energi fylte jeg alle smeltekjeler og bøtter med snø og børstet gulvet i hele hytten. Hillary har kokt håndklær og gjort en skikkelig ryddejobb, så nå kan kanskje Kongen komme på middag her i kveld.
Slik slipper man å få makrell i tomat i barten
Dagens lesning har forstret mye turinspirasjon, og jeg gleder meg både til fortsettelsen og til sommerens trasking.