Posts Tagged: telt
Revestreker
– Men reven, då?
Lillebror spør og ser overrasket inn i stuen gjennom en skjerm, han tenker så det knaker på en annen kant av landet. Storesøster har imidlertid kommet langt videre i den fragmentariske fortellingen, hun har spist pizza i et tårn som snurrer rundt.
Vi startet fra parkeringen ved Fjellsæter morgenen før, det var søndag, shortsvær og sommerferie. Riktignok var både onkel og tante litt mindre spretne og ivrige enn dagen før, da vi gikk uten sekk, men etterhvert som vi kom i gang med ordleker glemte hun kilometerne fort. Mot oss kom svette trøndere som viftet fluer med blåbærlyng mot bare rygger i sommervarmen, marka var i ferd med å tømmes for størsteparten av turgåerne som hadde startet tidlig.
Det er godt Grønlia har de beste kanelbollene i marka, for de hadde solgt seg ut for is da vi troppet opp en time før stengetid. Luften stod stille, og sjokomelk, vafler og kanelbolle fant veien ned i den lille magen mens vi satt og endret på planene, fra å sikte oss inn på Kvistingen til å velge Skjelbreia; spørsmålene om hvor langt det var igjen hadde begynt ganske tidlig, i motsetning til dagen før, hvor vi hadde lekt oss gjennom en halv mil i kupert terreng uten annet resultat enn slitne voksne.
Så er det nå gjerne slik at når man leter etter teltplass på en fin søndags ettermiddag, så er det ikke alltid det er ledig der man hadde tenkt, og som relativt uerfarne barnepassere, kom vi i skade for å si “det er en plass rett rundt svingen her” nok ganger til å miste kredibiliteten. Til slutt måtte vi rett og slett stoppe og bade, i påvente av at noen dagsturister skulle gå hjem for dagen. Heldigvis måtte vi ikke vente lenge.
Det viktigste er ikke å få fisk
Å sette opp telt for første gang er en opplevelse full av sitrende spenning – lete etter den rosa lappen der den lange stangen skal forsvinne inn i det grønne stoffet, trykke pluggene hardt ned på skrå og kanskje banke med en stein, passe på at vi får strukket teltet godt ut. Hun kunne ikke fort nok få kommet seg inn i innerteltet for å pakke ut de tre kosedyrene hun hadde i sekken, for så å forespørre soveposen sin. Varmt nok ble det likevel fort der inne, så da fikk vi lokket henne med på nok et bad; denne gangen måtte også onkel i vannet. Så fikk vi tredd mark på fiskestenger før vi gikk i gang med å samle ved fra bakken. Fluer, knott og mygg surret iltert rundt hodene på oss mens vi dro frem passende stokker fra et lite område det var gjort litt hogst. Pølser, marshmallows og banan med sjokolade, til stadighet sjekking av krokene under de to duppene. Det var ikke den enkleste kvelden å få sove, men hun sloknet til slutt oppå soveposen midt mellom tantes og onkels pose, med kosedyrene rundt seg.
Før vi litt større menneskene kom oss i seng, dukket en snodig skrue opp ved bålet og slo av en prat, mest om fiske; han snakket om Børgefjell, men jeg fikk ikke helt fatt på hvor disse fantastiske vannene kunne være. Han hadde syklet inn i marka med fotoapparat i stedet for fiskestang denne kvelden. Mannen gikk og regnet kom, vi ryddet sammen, pusset tenner og lirket oss ned i soveposene på hver vår side av det sovende barnet.
Vannliljer i Skjelbreia
Klokken var fire og jeg våknet med et rykk, en lyd som ikke skulle være der var der, og like ved hodet mitt. Helt stille. Så en lyd igjen, noen meter fra teltet. Noen eller noe dro et eller annet over lyngen. Siri våknet. Vi kikket ut i forteltet og konstaterte at posen med kopper og kar var vekk. Jeg stakk snuten ut av lufteåpningen og så rett på en rødrev som satt med en plastpose mellom frempotene. Siri kikket ut mens jeg fisket frem kameraet, men det ble ikke noen gode bilder – jeg rakk ikke endre innstillinger, og idet reven så det svarte røret stikke ut av ventilen, grep den en pose og skulle til å løpe. Jeg ropte “husj!” for å få den til å slippe og fikk på meg skoene. Ute var det lyst og mildt, innholdet i posen var spredt utover, mens Mikkel bykset forbi meg og inn i nærmeste skogholt. Han hadde luktet at vi hadde lagt et brukt matpakkepapir og aluminiumsfolien vi stekte bananer i, i den posen han fikk tak i. Jeg var takknemlig for den lille stunden ute i det gryende morgenlyset, med svalende duskregn på armer og ben der jeg spradet rundt i undertøyet.
Resten av natten forløp uten dramatikk, og vi pakket ned etter frokosten for å sette kursen mot byen og feiring av Fruens bursdag med is, kake og pizza. Noen hadde fått seg et minne for livet.
På vei hjem
Funnet i veikanten
Påskeloffing i Børgefjell
Vi tar stroppene av skiene mens vi hører skuterduren fjerne seg, vi står i en liten løkke av skuterspor og ser innover en dal uten skispor, det er noen plussgrader og snøen faller vått over jakker og pulker, klistrer seg til alt den treffer, vi har startet påskeferien.
Tidligere på dagen ble frokosten påbegynt under Trondheims sovende gater en skjærtorsdags morgen, og den første kaffekoppen ble skjenket idet vi skjøt ut av Strindheimtunnellen i åtti kilometer i timen, det var få andre biler ute. Vi skulle nordover.
These northings drew me, present northings, past northings, the thought of northings. In the literature of arctic exploration, the talk is of northing. An explorer might scrawl in his tattered journal, “Latitude 82°15’N. We accomplished 20 miles of northing today, in spite of the shifting pack.” Shall I go northing? My legs are long.
—Annie Dillard: Pilgrim at Tinker Creek
At det var nordover vi skulle hadde vi først funnet ut av dagen før, under en ringerunde til strategiske steder, slik som Kongsvold Fjellstue, Grimsbu Camping og Visit Børgefjell, hvor mannen i telefonen hadde avsluttet reklamen med «jeg ville absolutt tatt turen». Vi stoppet innom ham og lånte toalettet på Røyrvik Auto før vi kjørte den siste biten på snødekte veier opp til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her hadde vi løftet ferdigpakkede pulker ut, låst bilen og trukket alt sammen bort til en ventende skuterskyss, bestilt til klokken ett. Kurt Vollmo smilte og anbefalte østsiden av elven Vierma innover dalen, vi kunne krysse den på hengebro nært utløpet.
Klar for skuterskyss
Nå står vi altså på isen og hører en beskjeden klukking fra den ellers så voldsomme Storelva, og vi føler oss forsiktig frem i det flate lyset til vi finner en snøbro vi mener å kunne stole på, før vi følger Vierma opp til hengebroen. Hengebro og pulk, ikke nødvendigvis en match made in heaven (for å søle til teksten med engelsk), men vi har ikke dårlig tid: Vi skal loffe, sove så lenge vi vil, gå så langt vi har lyst til, i den ene pulken ligger tre og et halvt kilo snop, jeg klarte ikke å velge i butikken, det ble Ole Brumm, ja takk. Egentlig har vi en slags omtrentlig cirkaplan om å gå opp Viermadalen og returnere ned Orvassdalen ni dager senere. Sammen får vi to pulker og like mange skipar og mennesker over broen uten at noe raser utfor og ned i elven under. Siri tok seg av brøyting av broen før vi gjøv løs.
Siri står også for starten på neste utfordring, da vi må opp en skrent for å komme opp på de slake myrene innover dalen. Hun parkerer ski og staver i bunnen av bakken og nærmest krabber oppover. Jeg følger etter. Dette er første gang Siri har en pulk etter seg, det vil si: Turen fra bilen til skuterskyssen på parkeringsplassen var den aller første. Vi har en plan om hva som skal skje om det blir for tungt, jeg er glad for å slippe akkurat det, mat og bensin for ni dager i fjellet (inkludert godteri) veier litt i tillegg til alt annet man må, bør og kan ha med på tur, komfort er viktig på kosetur.
En bratt kneik
Vi gjør ikke så mange kilometer den første dagen, under det lave skydekket ser det ut til at treklyngen vi har kommet til er den siste tettpakkingen av skog før høyfjellet, og vi vil gjerne ha den første natten i ly av trærne. Sammen tramper vi teltplass, så tar Fruen seg av oppsetting av telt og utgraving av forteltene mens jeg lager en sitteplass ute. Her vil vi gjerne også ha bål, men det er ikke lett å finne ved i bjørkeskogen – bjørk råtner i stedet for å tørke når den dør, og det er forbudt å skade frisk vegetasjon i en nasjonalpark. Det blir et helhjertet forsøk på et bål som ryker og ryker før det gir seg. Vi lager uansett maten på primus før vi trekker inn til soveposene som allerede er rullet ut inne i det vesle Runde Røde. Begge sover godt.
Graveren
Neste dag kan vi vel ikke skryte på oss noen reserfart på morgenen. Ikke har vi klokke på, og ikke frister det å gå ut i det grå været heller. Vi koser oss med frokost og kaffe og pakker i et bedagelig tempo sammen tingene våre for avgang halv ett. Denne gangen har vi tenkt nøye på pulkorganiseringen, så det er bare tre kolli inn og ut av teltet, i tillegg til to flasker bensin (oppbevart separat i tilfelle lekkasje); ett av disse kolliene er en blå pose med oransje glidelåser, produktplassert i norsk TV og tilstede på litt for mange turbilder til at man kan unngå å prøve selv. Denne er laget i et vanntett materiale og heter HD, hva nå enn det henviser til (heavy duty?), men sømmer og glidelås er ikke vanntette. Vi diskuterer litt frem og tilbake, og vi kommer til at siden den holdt all den gufne snøen dagen før ute, skal vi gi den en sjanse i gråværet – lenger oppe regner vi med at minusgradene og skareføret ligger og venter. Og med dette frampeiket skal det ikke mye fantasi til å gjette hva som er i ferd med å skje. Navnet på posen skaper også hodebry: Arctic Bedding er jo ikke godt norsk, mener Fruen, og hun har helt rett i at å kalle den Beddingen blir helt feil, for det ordet er allerede opptatt på norsk, det er nemlig den bjelken et skip hviler på i tørrdokk. Mitt forslag om å innføre ordet sovestell blir umiddelbart nedstemt av turens bedre halvdel, det hørtes visst ut som et ord fra femtitallet, men jeg mistenker at det heller er et mindre heldig møte mellom riksmål og ortodoks nynorsk fra Ivar Aasen si fødebygd.
I will explain that whenever I want a thing, and Mrs. McWilliams wants another thing, and we decide upon the thing that Mrs. McWilliams wants—as we always do—she calls that a compromise.
—Mark Twain: The Mysterious Stranger
Innover Viermadalen
Vi kan skimte konturene av dalen ved å se på skogen rundt oss og på den andre siden av dalen, vi har krysset over til vestsiden og teller sidedaler for å holde rede på hvor vi er. Der vi mener vi skal ta opp for å komme høyere opp i Viermadalen gjør vi en sjekk av posisjonen på GPS for å forsikre oss om at vi har tatt rett, det har tyknet til, teknologien støtter vår konklusjon, så vi tar opp en bratt bakke. Snøen er tung, og det har begynt å snø igjen. Vi sjekker pulkposen for å se om soveposene har det bra. Litt fukt har trengt inn akkurat der glidelås-gliderne møtes, men det er ikke vått. Enda. Føret er ikke noe å skrive hjem om, men jeg gjør det likevel: Tung, våt snø når oss stort sett til anklene, og mine ski burde nok hatt et lag med glider under seg, for de kladder i hele lengden, så jeg går med høye kneløft. Det blåser etterhvert godt, og i lehellingene er snøen så dyp at den når oss midt på leggen, det blir noen banneord. Pauser i vindsekken, seks varmegrader. Allerede i turens første vindsekk-pause titter vi ut av hver vår åpning i det gule stoffet og legger merke til at vi er en stor dobbelt-påskekylling, og etter utsagnet Kylling én, kylling én – kylling to kaller! har vi på denne turen fått kallenavn. Man blir jo litt bløt i toppen av å gå ute i det (egge)hvite, men på dag to?
Vi holder humøret oppe i vindsekken
Etterhvert er vi totalt omsluttet i hvitt, og vi havner i en bratt skråhelling uten å vite om vi burde vært på opp- eller nedsiden av denne. Pulkene velter og velter. Jeg tar en forsiktig rekognoseringstur rett ned, uten pulk, vi vet at elven går et sted nedenfor oss, og at skavlene på begge sider er til tider høye. Det er mulig det flater ut et sted der nede, men vi kommer til konklusjonen at det hverken er lurt eller nyttig å fortsette – begge er erfarne nok til å ikke synes det er noen skam å snu. Vi trekker oss tilbake langs sporene inntil vi finner en plass som ligger litt i ly for vinden og egner seg til oppsetting av telt, ingen av sidene rundt oss er bratte nok til å være skredterreng. Denne dagen blir det levegg mot vinden, selv i le er det friskt.
Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.
Vel inne er vi klare for turens store nedtur: Det er litt mer enn fuktig i den blå posen. Det vil si: Akkurat der glidelås-dragerne møtes har glidelåsen gått litt opp i en velt og sluppet inn våt snø. Soveluen min, som ligger i posen, kan jeg vri opp i forteltet. Begge endene av posen er tørre, men midten er søkkvåt. Det er ingen sikt til å gå, og snart blir det mørkt i Børgefjell, altså må vi improvisere. Fruens sovepose består av en tykk dunpose med en tynn inne-pose utenpå, jeg tror komforttemperaturen er rundt åtte plussgrader. Vi pakker den våte posen inn i den blå pulkposen, og jeg tar innendørssoveposen med pulkposen over føttene, så fyrer vi det varmt med primusen. Kartet kommer frem, og vi planlegger å trekke oss tilbake ned til Viermahytta for å tørke pose neste dag. Når kvelden er over, tar jeg på meg et ekstra sett med ull utenpå gåtøyet (vi sørger for å tørke gåtøyet på kroppen mens vi lager levegg), og så legger jeg to dunjakker oppå. Lue og votter.
Neste morgen er jeg altfor varm. Det har knapt nok vært kuldegrader, så planen vår har fungert nesten for bra. Vi spiser frokost, smelter snø og koker vann, graver frem pulker, pakker telt. Soveposene går i matbagen, med den blå og oransje posen oppå. En av glidelås-dragerne på matbagen knekker, den likte ikke kombinasjonen av fukt og kulde, så den siste må tas godt vare på, for der detter det man drar i av, og metallet er så mykt at det kan trykkes på plass mellom tommel og pekefinger.
Pakking i matbagen
Nå har vi endelig litt sikt. Surt å skulle gå ned igjen nå. Vi står med skiene i retning av Viermahytta idet jeg tar planen opp til en siste vurdering: Jeg skal klare en god del kuldegrader med det opplegget jeg hadde denne natten. Etter fem minutters tvil snur vi skiene oppover bakken og tar oss oppover mot Viermavatnet, klokken er kvart over tolv. Snøen er enda tyngre enn i går, og når vi når opp til vannet må vi dobbeltsjekke med GPS igjen (fortsatt på rett sted), vi har mistet sikten nok en gang. På kompasskurs tar vi over vannet og opp på land et stykke fra innløpet, før vi tar fatt på mer stigning. Tung, våt snø, vi legger vekten i selene i motene.
Når alt er hvitt, blir man veldig alene
Med ett henger skituppene mine i løse luften, og det er ikke hold i snøen til stavene noe sted. Jeg pakker en snøball (lett som bare det, i alle fall én fordel i kram snø…) og slipper den ned foran meg. To meter? Glad for at pulken sitter fast i dypsnøen tar jeg meg tilbake, og Siri leter frem en vei rundt skavlen.
Nær skavlen-opplevelse, vi må se på skavlan, sjø’
Vinden tar seg opp, og snøfillene fyker nå horisontalt der de kun er synlige når de passerer noe som har farge. Vi har ikke kommet så langt, men forstår at det ikke er noen vits i å presse på noe mer denne dagen, det ender bare med at en av oss går utfor en kant og får pulken i bakhodet et sted der nede. Ny teltplass i ly av en liten haug (de store haugene gir ikke noe godt ly), det er hustrig å grave. Ostepop og akevitt, så middag, så kaffe, marsipan og mer akevitt. Radio med én øretelefonplugg hver. Dag tre går mot slutten, og jeg dropper det ekstra settet med ull før jeg krabber ned i posen i mørket og drømmer om påskevær.
Hustrig graving
Den fjerde dagen starter litt som den tredje, vi har endelig sikt. Planen om hvor langt vi skulle gå har gradvis blitt kortet ned, og over kart og kaffe bestemmer vi oss for å ta over mot Store Kjukkelvatnet direkte, det er et sjansespill å legge opp til noen lenger rute med det været og føret vi har, så får vi heller ta late, korte dager med intens jobbing i noen timer og ostepop, marsipan, sjokolade og akevitt utover kveldene. Glidelåsen på matbagen trakteres med den aller største forsiktighet, og vi er nøye med å ikke få for mye snø oppi der de tørre soveposene skal ligge.
Endelig sikt; pulkene og teltet har føyket ned i løpet av natten
For én gangs skyld er været litt mer med oss. Ikke for det, vi går med snøbriller og har fortsatt ikke hatt pause uten vindsekk, men nå ser vi i det minste litt fjellandskap rundt oss, og etterhvert står Vesle Kjukkelen frem i all sin prakt (morsomt nok er Vesle Kjukkelen høyere enn Store). Kvigtinden, dronningen av Børgefjell, kneiser fortsatt stolt et sted der oppe over fotside skjørt, den tålmodige vandrer får ikke gleden av å skue det aller helligste engang på sin tredje tur i området, jeg hadde håpet det hadde vært noe i eventyrenes symbolikk, at man i alle fikk se halve prinsessen og noe av kongeriket når man hadde prøvd tre ganger. Denne dagen skjer det noe annet som er verdt å ta med seg: Jeg glir. Ikke langt, men jeg har noen strekk hvor skiene glir litt i steget, i en utforbakke, vi må fortsatt trekke pulkene etter oss ned fra skaret vi er på vei ned fra, men jeg glir et bittelite stykke, uten kladder under hele skien. Det er nok til å glede en nordmann.
Som tidligere når jeg har vært i området er det vindfullt rundt Kjukkelvatnet. Vi trekker litt ned langs elven og graver oss inn i en liten haug, gjør oss flid med leveggen, som vi finner ut at vi ikke kan kalle en lemur, på grunn av fare for sammenblanding med dyret lemur, og stabler oss inn for snøsmelting, hjemmetørket middag og dessert. Kveldens værmelding vekker imidlertid fjellfolket: Over radioen meldes det om sterk kuling, muligens liten storm, på utsatte steder både i Trøndelag og Nordland. Vi er akkurat over grensen til Nordland. Vil uværet ramme akkurat her? Utenfor har vesthimmelen klarnet opp, et godværstegn, men det kan skifte fort i fjellet, vi kan ikke annet enn å sette klokken på 06:45 og forberede oss på en litt mindre ferieaktig start neste morgen. Når jeg trekker på meg posene for kveldens siste dotur, tar jeg med en spade og graver ned pulkene, ser over bardunene og lemuren, eh leveggen.
Materiale til lemuren leveggen finnes også i forteltene
Morgenen byr på et opplyst telt, i et lite øyeblikk skinner solen på duken. Vi setter oss opp og går i gang med mat, kaffe og snøsmelting. Stadig må vi kikke ut gjennom dørene, dette er nesten utrolig. Kvigtinden er riktignok skjult bak Vesle Kjukkelen, men utsynet er likevel helt fabelaktig.
Such is the constitution of all things, or such the plastic power of the human eye, that the primary forms, as the sky, the mountain, the tree, the animal, give us a delight in and for themselves; a pleasure arising from outline, color, motion, and grouping.
—Ralph Waldo Emerson: Nature
Ute har alt frosset skikkelig til, det er kaldere i klarvær, jeg bøyer en snøplugg, men klarer å rette den ut igjen (ved å hoppe på den), og vi pakker sakene slik vi har gjort de andre morgenene. Nå er endelig, endelig, føret slik det skal være, vi tar av kortfellene, river av sportstapen som vi har måttet frem med etterhvert som fellelimet har blitt for fuktig i kramsnøen. Med rød silver under glir skiene over de hvite flatene, navigeringen er en lek nå som vi ser terrenget rundt oss, vi stopper og har turens første pause uten vindsekk, på dag fem. Fra pauseplassen oppå en haug ser jeg henne: Kvigtinden, med et lett slør av en sky til krone, slik Mount Everest har det på bilder. En dag drømmer jeg om å ikke bare se denne dronningen, men også bestige… eh, uheldig formulering, beklager. Jeg tar frem stativet og tar bilder til et panorama, vi koser oss med kakao og smurte lefser. Med snøbriller, det blåser godt. På den lille toppen vår tar vi også frem noe så forbudt i ferien som en mobiltelefon og prøver å sjekke værmeldingen, men der er ikke dekning (som ventet).
På vei over flyene i Børgefjell
Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen. Kvigtinden bakenfor til høyre i bildet.
Kvigtinden
Turen nedover Viermadalen er bare nydelig. Det eneste sporet å se etter mennesker er skisporet vårt fra fire dager tidligere, dag fem blir et absolutt høydepunkt på turen, som Fruen så treffende formulerer: Denne dagen gjer heile turen verdt det! Så gjør været som det ofte gjør i fjellet: I løpet av minutter øker vinden på, og skyene som for bare et øyeblikk siden så ut til å dannes i vesthimmelen omringer oss, de er ikke lenger myke vattdotter, men mørke under, og tårnende. Ingen hast, vi har kommet ned til tregrensen og er helt sikre på å nå Viermahytta før det smeller. Den største spenningen er rundt hvorvidt det vil være opptatt der, den er egentlig stengt om vinteren, og da kan den reserveres.
Nedover Viermadalen
Det er stille nede på Viermaneset, og ingen ferske spor rundt hytta. Nøkkelen henger der den gjorde sist, og innenfor ligger opptenningsbålet klart foran svartovnen. Her har det vært hedersfolk før oss. Det blir fort varmt, og vi fyller rommet med ting og tang, samt lukten av tikka med tørkede grønnsaker og såkalt asia-kylling (tørket kjøtt hvor jeg var litt ivrig med kajennepepperet). Plutselig hører vi en snøskuter, og den stanser utenfor. Vi går ut på trappen og blir møtt av Fjelloppsynsmannen, en ordentlig hyggelig mann, og hans kone. De er bare innom for å sjekke, og vi slår av en prat før de kjører sin vei uten å ville komme inn på kaffe. Kvelden tilbringer vi med gamle hyttebøker, og det kan virke som påskene i Børgefjell enten byr på streng kulde («godt og kaldt, -28 ved Gaukaren») eller det føret som vi har hatt («godt å komme inn her og få tørket alt, seks dager i sludd og regn»). I vinduet er det dekning, så vi får sjekket varselet for Store Kjukkelvatn: 17 sekundmeter vind. Ingen storm, men fortsatt greit å bo i hytte. Ute uler det, vi legger mer ved i ovnen.
Her har det vært hedersfolk, bålet er stablet korrekt i omvendt rekkefølge, så det bare er å løfte inn og tenne på, på stolen foran ovnen lå en fyrstikkeske med én fyrstikk ved siden av.
Dag seks bestemmer vi oss for at den blir den siste i år. Ute regner det litt, og vi begynner å tenke på halvannen mil med subbing i overvann. Fjelloppsynsmannen dukker opp igjen og sliter med den råtne snøen, han skal frakte ved til hytta. Vi hjelper ham med å få løs skuterkjelkene før vi tar avgårde. Storelva har åpnet seg mer og vokst siden sist. Vi finner den samme snøbroen vi kom over, oppsynsmannen har kjørt nettopp her, og legger merke til at den neppe varer mange dager til. Turen langs Namsvatnet er litt trå på sugende føre, og vår mildeste smurning, rød silver, biter ikke nevneverdig på en blanding av slush, våt sørpe og isete skuterspor. Et lite øyeblikk er solen fremme, og vi skynder oss å ha lunsj med sol og vind i ansiktet.
Vel fremme på parkeringen står en ensom Skoda og venter på oss. Vi tømmer vannet ut av pulkene og løfter dem inn, vindsekken dekker baksiden av seteryggene. I Røyrvik stopper vi på Røyrvik Auto og betaler for natten på Viermahytta, jeg blir sjokkert når mannen bak disken forteller at der er mange som ikke betaler for seg når nøkkelen henger ute – seriously?! – fjellfolk er da ærlige? Siste stopp på Rema i Ilsvika, så avslutter vi med spekemat, øl og akevitt mens peisen spraker, vi er rene, mette, og fornøyde, og vi gleder oss til neste tur til Børgefjell; som vi skrev i hytteboken på Viermahytta: Takk for denne gang.
De siste meterne; våren har kommet til parkeringen
Utstyrserfaringer
Vi kjøpte noen nye ting til denne turen, en kort oppsummering følger:
- Stolsett til liggeunderlag: Genialt. Vi lot dem ligge på, så var det snakk om to spenner å skifte mellom liggende og sittende.
- Arctic Bedding HD: Fantastisk å slippe å pumpe liggeunderlag og pakke soveposer. Denne posen tar fint to skumplastunderlag, to oppblåsbare (3cm+7cm) underlag og to store vinterposer. God og solid konstruksjon uten å bli tung, robuste glidelåser. Smart med lommer på toppen, vi hadde lunsj, termokopper og vindsekk i dem (hvorfor kan ikke vindsekk-produsenter skjønne at når det er bruk for vindsekk så er det uaktuelt å prøve å stappe den i en bitteliten pose!). Den er ikke så glad i tøvær, selv om stoffet er vanntett, så det er mulig man ikke skal montere snordragere på hovedglidelåsen, samt samle glidelås-dragerne foran eller bak og dra en vindsekk over om det regner eller sludder. Eventuelt ha med vanntette poser til soveposene.
- Spræk trekksele: Billigsele, fungerer helt fint. Bedre padding enn Fjellpulkens standardsele, men noe spinklere spenner, uten at det er noe å bekymre seg for. Litt begrenset justering, den ble for stor for Fruen. D-ringene har lett for å snu/vri seg.
- Spræk pulkbag: Robust (men tung) og stor pulkbag tilpasset Paris-pulken. Smart med klaff over glidelåsen, litt stivt materiale i kulde, men det går seg sikkert til med tiden. Glidelåsen er en katastrofe: Den er altfor fintannet, og dragerne tåler veldig lite (den ene mistet håndtaket, den andre rett og slett delte seg i én del over og én del under glidelåsen) – at man kan forme materialet med fingrene er vel en indikasjon om at det er verdt å investere i noe med bedre glidelås.
- Termokopper med tett lokk: Før har vi brukt termokopper med «drikkehull» – med tett skrulokk er det mindre å passe på i teltet, og så kan vi «lade» dem med ferdig kakao fra start, så blir lunsjen raskere klar.
Påske i Skjækerfjella
Bar trøndervinter, bare veier og bare bekymring å spore på vei opp fra Steinkjer, hvor vi stoppet på Statoil for å kjøpe miljøbensin til primusen (miljøbensinen fra Shell lukter vondt). Vi kikker fortvilet inn mellom trærne og håper at snøflekkene mellom de mosegrodde tuene snart skal begynne å henge sammen – kan denne snøen i det hele tatt bære en skiløper, en pulk, eller trår vi bare igjennom?
På parkeringsplassen er det gjørme, men en sti av håp, en hvit livslinje til høyereliggende strøk, strekker seg opp gjennom granskogen. Bønder med snøskuter skal bli redningen denne gang, de har kjørt på snø i skogsbilveien som leder opp på fjellet, slik at de kan frakte hytteturister og bagasjen deres inn i fjellet. «Flaks!» sa Severin Suveren og rygget bilen opptil snøkanten. Parkeringsbillett på SMS.
Tid for pulkpakking og avmarsj
Det er ikke helt uten spenning at vi laster opp pulken, nettopp fordi det er det den er: En pulk. Ingen av oss har trukket en slik før, men ingen tør ytre spørsmålet om en uke i løypeløst land med femti kilo på et forvokst akebrett hengende bak seg er noen god debutplan. Vi har gått til anskaffelse av et sklibrett i plast og pakket våre eiendeler inn i en grønn presenning med kraftig bållukt, og for første gang vender vi skituppene mot høyfjellet med utstyret i en gammel bag og maten i en plastkasse. På tur med bag, det hadde jeg ikke ventet av meg selv.
På vei opp bakkene med tung last, takknemlig for å ha skuterløype å ta seg frem på
Nedbøren har gitt seg og varmen er påtagelig oppover skuterløypen, pulken er som ventet ivrig på å gå motsatt vei av meg, altså ned igjen til bilen, men sammenliknet med femti kilos sekk går dette som en lek. Forsåvidt sammenliknet med en tretti kilos sekk, eller femogtyve for den del. Vi tar oss god tid i lunsjen og jeg sørger for å få et godt lag med elgbæsj under den ene skoen før turen går videre.
Lunsj på en bar rabb
Selfie time!
Været klarner opp
Etterhvert skjærer vi av fra løypene og slipper oss ned på et lite vann. Vi krysser grensen til nasjonalparken og glir rolig og mykt over noen slake myrer med lange skygger i det blekrøde lyset foran oss. Klokken er i grunnen nok til å slå leir, og det frister å velge seg en plass før bakkene mot høyfjellet og Fjellskjækra tar til. Siri tar teltet, jeg samler ved. Temperaturen er behagelig, det er vindstille, teltplassen har akkurat nok snø til å få passe kulde-/kokegroper i forteltene, og de få skyene trekker til side for å gi plass til månen. Klisjé? Det er fint å reise til fjells i april.
Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark – ikke verst når målet for turen ligger under en mil fra parkeringsplassen
Siri er kartleser
Kvelden tilbringer vi ved bålet. Hjemmetørket turmat, kaffe og sjokolade. Prat. Stillhet ispedd knitring fra gran og stjerneskudd av gnist. Jeg farter litt rundt og tar bilder, mens temperaturen synker kraftig idet solen går helt ned. Seks blå påstår termometeret idet vi åpner glidelåsen og krabber innenfor duken til Lille Runde Røde, teltlykten henger i taket allerede. Kaldere skal det bli, og Siri, som bare har tresesongspose med seg, forbereder natten med grevlingtrekk utenpå og lakenpose inni, ullgenser på og dunjakke i beredskap, mens jeg lar glidelåsen i min vinterpose stå åpen. Det er forskjell på folk. På tide å dra ned luen og slukke lyset.
Kveldsstemning, ikke den verste utsikten å ha fra bålplassen
Mørket faller på, men flammene varmer
Neste morgen er gnistrende klar, og sollyset varmer teltet raskt. Vi våknet begge tidlig til lyden av storfugl utenfor, og det er tydelige avtrykk etter vingene i snøen. Det skinner i tusenvis av kritthvite krystaller i rimfrosten, og skyene har overlatt hele det blå lerretet over oss til solkulen alene. Dette begynner å høres ut som et skryteinnlegg på sosiale medier (ikke at jeg egentlig vet hva som skjer der, siden jeg ikke er på Facebook), men det er helt sant. For godt vær til å forflytte seg, med andre ord. Vi tar frokost med begge dørene på vidt gap (teltet var verdt investeringen for denne muligheten alene!) og pakker en dagstursekk. Idet vi tar fatt på bakkene, passerer vi en åpen bekk og får byttet ut smeltevannet med friskt fjellvann. Ikke dårlig. Svette, solkrem og kortfeller. Hyttefolket strømmer oppover mot vannet Fjellskjækra og lager spor til oss, og mange skal samme sted: Skjækerhatten (eller Huvhpie, som den heter på samisk; kartene fra Trøndelag og nordover har to navn på det meste).
Slipp naturen inn!
Lunsj
Oppe ved vannet tar vi av på skrått oppover fjellsiden, og før vi blir altfor eksponert for vind graver vi en god lunsjgrop. Utsikt, solkrem, påsmurte lefser og instant-kakao, isfiskere langt der nede, toppen høyt der oppe. Vel oppe blir det et kort stopp for å beundre utsikten og rive av kortfellene. Så setter vi den ene telemarksvingen mer ustødig enn den andre nedover; heldigvis går det raskt bedre, og vi finner en fin liten bekkedal å dekorere med sigdene våre før vi dreier ned mot vannet og en lang og avslappende nedkjøring til teltplassen.
På toppen. Kjapp selfie og av med fellene.
Fruen krysser mine spor
Pannekaker? Ja, god idé. Med bacon. Det ble ingen middag denne dagen. Ikke bål heller, for det var en viss trekk i luften, og ingen ville lage levegg. No big deal, som de sier i utlandet, vi slappet av og koste oss, og vips var det kveld.
Straks hjemme igjen
Liker vi fleskepannekaker? Ja, det gjør vi!
Kveldsstemning I
Kveldsstemning II
Kveldsstemning III
Ny morgen, ny havregrøt, fortsatt idyll. Vi tar oss god tid til pakkingen og setter ekvipasjen i bevegelse oppover langs sporene fra dagen før. Vannstopp i bekken med maks lufting i buksene. Jeg prøver å trekke pulken med et tau hvor jeg har knytt inn en strikk, det er mye mer behagelig enn det hjemmelagde halvstive pulkdraget. At vi skal over fjellrekken og, ikke minst, ned igjen på den andre siden får jeg bekymre meg om når den tid kommer.
Pakking av pulk
Om man bruker nettingundertøy (anbefales!), kan man ikke være beskjeden når det gjelder å vise frem undertøyet
Oppe ved Fjellskjækra er været så uforskammet bra at vi simpelthen er nødt til å parkere pulken på tvers av solstrålene og ta plass i klassisk påskepositur: Lukkede øyne bak solbrilleglassene, hodet vendt svakt oppover med den lyserøde nesen vendt mot en altfor sterk sol. Lunsj, Kvikk Lunsj. Mer idyll.
Siri henter vann i elveosen; jeg sto klar med kameraet for å dokumentere tidenes plumping, men hun klarte brasene
Påske. Punktum.
Vi finner et skuterspor over Fjellskjækerskardet og kobler Fruens sekk til pulken med et ekstra tau, bakkene er bratte. Fra toppen av skardet kaster vi et siste blikk bakover mot hyttefolkets domene og til siden mot sigdene fra i går, før vi lar øynene følge et jervespor videre innover i nasjonalparken og over mot en langt mindre befolket del av fjellheimen. Sverige er ikke langt unna, og de svenske Skjækerfjellene (eller Schäckerfjällen) står ikke tilbake for de norske. Fjorårets langtur gikk forbi i Stigådalen, ett hakk øst for dalen vi har tenkt oss ned i.
Fornøyd med å være oppe
Utsikt tilbake mot Skjækerdalen
Utforkjøringene går overraskende greit, det er nesten lettere å kjøre pulk med taudrag utfor enn med det halvstive draget jeg brukte dagen før: Etter å ha prøvd med ett tau i hver ende, kommer jeg frem til at den beste teknikken ser ut til å være å kjøre med dyret inntil den ene foten mens jeg holder stramt i dragtauet. Så lenge jeg ikke kjører for skrått, går det utmerket, til og med i svingene. Null tryn, men flere ganger temmelig nære på.
Siri flytter inn
Kveldens leirplass legger vi nede ved en gjenfrosset elv, her er det litt vegetasjon og noen små koller til å verne oss mot den vinden som er meldt. Vi graver teltet litt ned og inn i en fonn og bardunerer godt før vi trekker innenfor til matlaging og kosefyring. Termometeret stopper på femten pluss i hodehøyde, så da er det slett ikke ille å være på vintertur. Varm te fra termokopp til kartstudiene. Mors knallrøde hjemmesydde fotposer fra nittitallet holder fortsatt koken som bentøy til doturer, selv når det etterhvert både snør og blåser.
Andre leirplass, påsken 2015
Neste morgen er hvit, og vi plotter noen punkter inn på GPS’en mens vi fortsatt er omgitt av røde og gule vegger og akkompagnert av et jevnt sus fra primusen. Skal vi holde oss til planen eller gå rundt? Vi pakker ting og telt og grunner på spørsmålet inntil solen bryter igjennom idet vi forlater nattens tilholdssted. To skiløpere har gått her før oss på morgenen, kanskje har de også tilbragt natten i telt et sted i dalen? Vi følger sporene og nyter påskeværet og det myke føret nysnøen har kommet med.
Nydelig føre, herlig vær
Bekkedal
Plutselig er alt hvitt, og vinden er over oss. Typisk fjellet. Frem med kompasset, og jeg roper med jevne mellomrom «høyre!» til den rødkledde skikkelsen foran meg. Været forsvinner like raskt som det kom. Skal vi fortsatt opp og over der vi hadde tenkt, eller skal vi gå rundt? Ikke gøy å ta seg over det passet vi har sett oss ut i whiteout, men sikkert fantastisk utsikt om det sprekker opp. Vi velger feil og ser litt oppgitt på kompasset som insisterer på at vi skal opp den bratteste bakken så langt på turen. Gnistrende vær, store mengder tung nysnø. Jeg får gått meg god og varm, som en heltemodig villmarksforfatter ville sagt det. Temmelig anpusten og rennende svett er vel nærmere sannheten. Vi lunsjer i skaret på toppen av den første bakken, og nedbøren vender tilbake.
Få minutter etter dette bildet ble tatt, er alt hvitt igjen; siste del av lunsjen tok vi i vindsekken
Sikten bedrer seg igjen, men solen er skjult. Vi fortsetter oppover, glade for å være beredt på uværsnavigasjon. De forberedelsene får vi bruk for: Det blir hvitt igjen, og snøfillene skjærer skrått over synsfeltet utenfor snøbrillene. Fruen går først og tramper spor, jeg bakser dråget etter og ser mistrøstig på høydemåleren, som krabber langsomt, langsomt oppover mot de 864 moh vi skal over på det høyeste. Nå og da får vi glimt av terrenget rundt oss, men stort sett er det en rød kompassnål, høydemåler og etterkontroll med GPS som sørger for at vi har tro på fremgangen.
Man blir liten når været kommer, det er ikke mye man kan se (men det gjør en verden av forskjell å i alle fall se noen steiner i blant, ikke bare skituppene)
Når sikten er tilnærmet lik null er ikke alltid «endelig oppe» et like passende uttrykk, det er like strevsomt å komme seg trygt ned igjen. En og annen skavl kan ligge i bakhold, og navigeringen bør være nøyaktig. På et punkt bommer vi med noen titalls meter i toppen av den dalen vi skal ned og havner på feil side av en liten kolle. Det er brattere på denne siden, men vi velger å fortsette siden vi ikke kan se at det skal utsette oss for skredfare, bare ubehag. Her er dalen trang og kronglete, og tverrgående skavler tvinger oss av og til ut i ytterkantene hvor det er litt bratt: På et punkt har jeg skiene på pulken og lar den komme kontrollert etter meg på tvers ned en skrent. Litt spenning skal vi tydeligvis ha i hverdagen, mens klokken tikker ubønnhørlig mot kveld. Ikke at det er noe problem, vi har telt, men vi har også fryktelig lyst til å komme ned i skogen slik at vi kan fyre bål. Det var i alle fall dagens mål.
Pust i bakken: Vi er under tåkeskyene og kan sette fart
Endelig er vi under skyene, og farten går betraktelig opp. Når terrenget tvinger oss til litt for drøy skråkjøring for frøken pulk, samarbeider vi om å holde henne på rett kjøl, og jeg får mer og mer dreisen på å navigere mellom trærne med bagasjen på slep. Kanskje er jeg overbevist allerede om at det finnes alternativer til ryggsekk på tur? Idet vi krysser en bekk (bekkedal pluss pulk er ikke alltid lik sant!) og legger merke til en råk med rennende vann er konklusjonen klar: Vi slår leir. Tradisjonen tro tar Siri teltet mens jeg er sagfører, og vi spenner presenningen ut mellom to trær for å kunne sitte i ly for snøen som daler tett ned rundt ørene på oss og dekker alt med et fint, hvitt lag. Lyset er allerede blått av kveld, og de røde flammene fra noenlunde tørre grankubber varmer de som sitter og rører i en gryte på primusen. Maten smaker fortreffelig, og etter en stille stund slukker vi bålet, tar ned presenningen og finner frem snø- og tannbørste. Søvnen vil ikke komme denne natten, men det er godt mottak for P2 om jeg henger radioen i tørkeloftet, og Matteuspasjonen med Berlinfilharmonien er ikke den verste nattradioen å være søvnløs til.
Fornøyd påsketurist fyrer turens siste bål
Siste morgen kommer, det er gråvær. Frokost i teltet, vann henter vi i bekken før vi går. De siste hundremeterne med skogsslalåm er fort unnagjort, og på Skjækervatnet er det hardt og fint å gå. Siri benytter anledningen til å klipse et tau fast i bakenden av pulken i et av mine uoppmerksomme øyeblikk, hun syns vel at jeg burde slite litt hardere; pluss/minus noen kilo kone bør jeg vel klare. Flere er allerede på tur her, og stadig passerer vi pilkehull; noen vi prater med rapporterer til og med om fisk til frokost. Vi når skuterløypene idet solen bryter igjennom og tar lunsjen på samme sted som på vei opp. Bakkene ned til bilen tar jeg til fots, løpende ved siden av pulken på den smale stripen med skitten og delvis grusete snø som viser vei til våren og sivilisasjonen. Nå kan sommeren komme!
Loffing på Fosen
Fruen taster på mobilen mens jeg fester sikkerhetsbeltet; «Nei, jeg kommer ikke på brukernavnet mitt på inatur.no, prøv den andre epost-adressen min.» Vi er varme, glade og har magene fulle av is fra kafeteriaen som nå befinner seg noen meter under oss. Hun ender med å opprette en ny bruker idet lemmen går ned og jeg starter motoren, jeg følger køen i land på Rørvik i andre gir, og luften fra aircondition-anlegget blir raskt svalere. Har vi glemt noe, eller rettere sagt: Hva har vi glemt denne gangen? Vi stopper for innkjøp av (nok et!) minnekort til kameraet i Åfjord, samt Eurax; på fisketur i juli blir vi neppe alene.
Jeg må stå på bremsene da innkjøringen til Lonin gård og camping kommer litt brått på, og Siri sørger for at 30 kroner fra «bompengekassen» mellom forsetene flyttes over i en konvolutt og slippes i postkassen som er satt opp litt lenger inn i veien, nå er vi snart der. Det er varmt i Trøndelag – kanskje den fineste dagen i 2014, tror vi – i skyggen ligger temperaturen høyt oppe på øvre halvdel av tyvetallet, og solen steker uforstyrret av vind der vi løfter sekker og fiskestenger ut av bagasjerommet. Velkomstkomiteen er allerede på plass, og vi passer på å få kverket like mengder klegg og blinding mens vi gjør oss klare til avreise, selv om det egentlig ikke gjør noen forskjell – for hvert insekt vi klemmer flatt kommer der tre i begravelsen, og de ser ut til å kose seg med besøk fra byen.
Vi oppdager raskt at Fosen er et grønt land, bestående av rullende åser med frodige lyngheier og myrer, brutt opp av enkelte partier med bart sva og bratte stup; det kreves heller ikke mye fantasi å oppdage at denne turen ville vært av de bløtere om været hadde vært litt mer typisk trøndersk, nå surkler det bare lett i uttørrede myrer under fjellstøvlene. Fosen Turlags rødmerkede sti går fra parkeringsplassen innenfor Lonin og opp på toppen Dåapma, men vi skal ikke så langt, faktisk er vi ikke helt sikre på hvor langt vi skal. Vi, som alltid har en plan, «gå fra Kongsvoll til Åndalsnes», «gå fra Lindesnes til Nordkapp», «gå fra Ringebu til Lillehammer», skal lære oss å loffe, å traske rundt uten mål og mening, fiske, fyre bål, ta bilder. Det er godt vi er utstyrt med både fiskestenger og tykke bøker.
Varmen tar på, og det er fristende å ta frem klisjeen om at «form er ferksvare» der stien gjør et lite dykk ned under tregrensen for å krysse en elv. Under broen renner det knapt nok vann. Før avreise hadde vi lest det vi kunne finne på nett om turer på Fosen, og én av turbeskrivelsene vi kom over starter med å spørre «Hvorfor dra til Saltfjellet, Børgefjell eller Finnmark?» Børgefjell hadde faktisk vært en aktuell kandidat helt frem til avreise, men ingen av oss var så lystne på å bruke en av årets fineste dager i bil langs E6. Faktum er at broen vi krysser og stien vi befinner oss på er de eneste av sitt slag i mils omkrets og nær sagt de eneste spor etter folk vi skal se på hele turen.
Målet for dagens tur er å komme inn i området der fiskekortet vårt er gyldig, rundt regnet Åfjord kommune. Vi slår opp teltet på kommunegrensen, etter å ha kommet oss opp fra de tunggåtte myrene rundt Skurvvatnet. Der nede så vi over på Skurvhytta, som man kan leie til en rimelig penge. Noen lokale turgåere vi møtte på kunne fortelle oss at man i vannet her har gode sjanser for å få kilosørret, og leier man hytte, får man også tilgang til båt og garn. Etter en rask veddugnad i et buskas i nærheten stuper vi inn i teltet for å få en pause fra kleggen.
Det blir en nydelig kveld. Da vi kom ut av teltet iført shorts og slippers, hadde vinden tatt seg opp og luftrommet var atter fredelig, så vi slo opp en liten levegg for å få ly til matlaging. Solen hang fortsatt høyt på himmelen, og selv om vi ikke hadde gått spesielt langt, smakte hjemmetørket middag like godt som mat pleier å gjøre på tur; spesielt siden vi skulle ha lapper til kveldsmat. Leirbål. Fotografering. Roen senker seg.
Etter en litt bråkete natt blir det frokost i teltet med dørene på vidt gap, solen gjør Lille Runde Røde til en bakerovn til tross for ganske så sterk vind. Hva nå: Topptur på Dåapma, labbe til et annet sted, fiske? Fiske. Vi tar ned teltet og heiser sekkene opp på ryggen. En kompasskurs tas ut for sikkerhets skyld, selv om terrenget er ganske lettnavigert. Det tar oss ikke mer enn en drøy halvtime å nå det første vannet vi har tenkt å fiske i; ute på odden tar vinden friskt tak og trekker krappe bølger tvers over det lille vannet. Jeg gjør et «prøvekast» for å se hvor langt ut av kurs sluken blir blåst og sveiver raskt inn igjen da jeg ser den lande litt vel nært land lenger ned langs bredden. I enden av snøret henger dagens første ørret, dette lover bra. En halvtime senere tvinger vi oss til å slutte å fiske: Lunsjen er sikret, og jeg gjør opp fire fine stekefisk i vannkanten.
Vi trekker oss litt opp fra vannet før vi slår opp presenningen til ly for vinden og steker fisk, begynner å få taket på dette med å loffe nå. Tre kast i neste vann og turens største ørret er sikret, man kan like Fosen. Det kommer ingen flere fisk opp fra dette vannet i denne omgang, men vi er tross alt på loffe-tur, og med tilsammen nesten en times gange får det være nok for i dag, vi går på leting etter teltplass. Mens vi står og vurderer en aktuell flate kjenner vi turens første drypp fra oven. Siri er raskt ute: «Finn fram presenninga!» Med ni kvadratmeter presenning rundt oss og sekkene har vi en riktig trivelig vindsekk å stå ut skuren i. I tillegg har vi kamuflasje, duken går ganske bra i ett med omgivelsene, og når vi etterhvert kikker oss over skulderen får vi øye på en flokk med rundt femti tamrein på åsen rett bak oss. Vi blir sittende i skjul og glede oss over å være tett på dyrene, selv om de er tamme.
Etter regnskuren kommer teltet opp, og vi bygger uteplass med presenningen i forlengelsen av den mest skjermede inngangen. Siri lurer en ørret til, og jeg får lest noen sider i romanen min, ikke så verst med ferie. Vi myser utover vannet, leser, fisker, kryper i ly for en og annen skur. Kvelden blir sen, solen går ikke ned før nærmere midnatt her i Trøndelag på sommeren. Fiskesuppe til kveldsmat.
Også denne natten blåser det friskt, men vi er friske, raske og klare til en topptur etter frokost. At det er en tidlig morgen skal vi ikke skryte på oss, vi er da ute for å loffe; da solen begynte å steke på duken, åpnet vi bare dørene og slumret videre, nå med utsikt. Fra teltplassen ser vi opp mot Dåapma, en topp i området, men ikke den høyeste, og hun som har vokst opp i hjertet av Sunnmørsalpene synes vi bør kalle den ein haug. Faktisk trodde vi like til vi skulle reise at vi skulle få gleden av å gå i en nasjonalpark oppkalt etter denne haugen, slik dette internettet flyter over av referanser til Dåapma nasjonalpark. Imidlertid viser det seg at disse planene ble skrinlagt i 2012.
Det er ikke langt å gå, og vi spretter fra tue til tue med lyngen knasende under skoene, kun topplokkene til sekkene på ryggen. Ettersom vi vinner høyde kan vi se milevis med knauser, åser og hauger i alle retninger, alle like grønne, bare brutt opp av enkelte partier med nakent sva. Kleggen surrer der vi kommer i ly, solen steker, og etterhvert blir jeg nødt til å legge capsen i sekken da vinden napper den av meg og sender den avgårde bortover heia.
På vei opp snakker Fruen varmt om hvor godt det er å tråkke sine egne veier, uten sti, og jeg kan ikke annet enn å bifalle det utsagnet. Hvor enn vi går, finner vi ingen spor etter andre, og ingen kan se at vi har vært her heller. På toppen kan vi se av boken som ligger i en postkasse at første besøk her oppe i 2014 var for et par dager siden, så dette er et område med ganske lite trafikk. Dessverre ligger også en innhegning for rein her oppe, hvor vegetasjonen er helt nedslitt og alt det grønne er erstattet av tørr sand og grus.
Løfter man blikket og dreier nordover, fanger et TV-tårn og en vindmøllepark oppmerksomheten, før man igjen finner rytmen i grønne heier, daler, små og store hauger, og myriader av blinkende vann hvor ørreten bare venter på en blank sluk. Ved ett av dem ser vi en liten rød prikk ute på en odde, der kom vi fra. Vi legger turen om en av de andre haugene på veien ned og småløper der vi må krysse en (nesten tørrlagt) elv i ly for vinden, det er «én og annen» flygende blodsuger ute på tokt i dag også.
Vi skriver oss inn i manntallet på toppen av Dåapma
Plutselig snur vinden, den er kald. Det blir færre lyder å høre i naturen. Været er på vei. Vi kommer oss inn i teltet før de store og tunge regndråpene begynner å hamre ned over landskapet, vestavinden løfter sky etter sky innover åsene, og det bråker godt i duken når de tømmer seg over Lille Runde Røde. Primusen suser, og snart lukter det kyllinggryte, senere kaffe. Etterhvert blir vi lei av å sitte inne, så vi drar på oss full regnhabitt og legger i vei med slukstengene høyt hevet.
Gang på gang brytes den regndråpemønstrede, gråblå flaten av små plask der sluk og spinner lander, og vi sveier inn i stillhet, alene med egne tanker inne i hettene. Med ett brytes stillheten av et større plask, en blank kropp viser seg i vannflaten; Siri er i ekstase: «Denne er stor!» Hun kjører fisken tålmodig, gang på gang har vi den inne på grunt vann, bare for å se den rase avgårde igjen ved synet av han som nå har manøvrert seg ned på stranden for å ta imot. Til slutt har den ingen flere krefter igjen, jeg kan bare plukke den ut av det våte element og konstatere at morgendagens fiskemåltid er reddet. Det er to fornøyde fiskere som rusler tilbake gjennom regnet til kakao, marshmallows og akevitt til kvelds, samt lapper.
Neste dag tar fatt der den forrige slapp, det trommer lett på duken. God tid til frokost. Skulle ikke vi flytte teltet i dag? Hvorfor det? Vi bestemmer oss for å bli værende og bevilger oss heller en ekstra bit med sjokolade til morgenkaffen. Som på bestilling stopper regnet idet vi kommer ut, men vi beholder regntøyet på: Uten vind blir det fort mye aktivitet rundt ørene på oss der vi fisker oss rundt vannet vi ligger ved. Siri trekker to på rad før jeg rekker å få ut snøret, så er det stille en stund, solen er fremme. Idet det blåser litt opp og solen forsvinner bak en sky, biter det igjen på begge snørene; den er litt kresen på været, denne ørreten.
Denne dagen får vi gjort unna noen sider i bøkene våre: Været blir varmere og varmere, og vinden forsvinner til slutt helt. Da er det godt med en time-out bak myggnettingen, det er slitsomt å fiske fem timer i tett gore-tex i solskinnet. Vi slumrer litt, spiser godteri og leser. Som de tidligere dagene forsvinner kleggen i seks-syv-tiden, og vi kan nyte fiskesuppen i lyngen foran teltet, fulgt av livets vann og kokekaffe. Kvelden blir behagelig, og Siri svinger stangen i solnedgangen mens jeg jakter med kameraet i det varme kveldslyset; begge er godt fornøyde når vi sovner liggende oppå posene i den varme sommernatten.
Kveldsfiske
Stein tar bilde av Stein
Siste dag på tur er like nydelig som de andre, nok en porsjon vakuumpakket havregrøt settes til livs sammen med resten av kaffen. Vi pakker i ro og mak og rusler hjemover med et halvt øye på kartet, finner igjen stien oppe ved Skurvvatnet og passer på å ta pausene der det blåser mest. Nå er det over tretti varmegrader, og selv en tretimers rolig tur tar godt på. Vi hiver sekkene inn i bagasjerommet og sørger for å lukke dørene fort etter oss, på parkeringsplassen er det like mye klegg som da vi kom. I Åfjord handler vi halvannen liter kald drikke, det er trykkende varmt i skyggen, og vi ser frem til reker og musserende vin på terrassen etter en annerledes, men like fullt avslappende, sommertur; vi har lært oss å loffe.
Dag 103: Nordkapptunnelen til Laksevatnet (telt)
Følelsen av å være spent på dagens to store utfordringer overskygget ikke følelsen av å ha nest siste teltmorgen på turen, snart går jeg ikke Norge på langs lenger, da har jeg gått. Det har virkelig vært et eventyr som jeg vil huske helt til min tur er kommet og den store reisen er over.
God morgen
Dagens første utfordring var 6870 meter lang og inneholdt turens laveste punkt, 212 meter under havet. Selv om jeg ikke akkurat gledet meg, bød Nordkapptunnelen på kjærkomment ly mot en skikkelig haglbyge som kom over meg mens jeg gjorde meg klar for avmarsj – været skifter fort her, like før var det nydelig. Tunnelen var ingen ting å grue seg for, her har det vært ropt «ulv». Lyst og fint med fortau hele veien, og fine lommer og snuplasser å ta pause på.
Parkert, 212 meter under havet
Den pausen jeg skulle hatt etter tunnelen ble tatt inne, det føyket godt utenfor. Så bar det langs veien til Sarnespollen, hvor utfordring nummer to ventet: Å ta seg opp på platået via Polldalen. Det så gjørbart ut på kartet, og der går en umerket sommersti, men det er vilt terreng på sørsiden av Magerøya, så jeg var fortsatt spent da jeg la avsted innover lyngrabbene, nå med skisko på føttene og en solid lunsj i magen. Opp den verste bakken var det såpass bart at det beste var å ta skiene på sekken og streve seg opp som en annen skibestiger. Det var deilig å komme opp og oppdage at det fortsatt ikke er slutt på silkeføret, selv om stadige haglskurer og frisk vind gjorde at det var mer bruk for snøbriller enn for mine nyreparerte solbriller – evig eies kun det teipte.
Innover Polldalen
Polldalen sett fra toppen
Så kunne jeg se det. En åpning i været akkurat idet jeg kom over en kant avslørte en profil som ikke er til å ta feil av, en profil som til nå har levd kun i drømmene til en ung mann som med og uten ski på føttene har ofret blod, svette og tårer for å nå nettopp dit. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg; at jeg skulle være omgitt av en himmelsk hærskare som skulle stå der og spille Visjon eller Soloppgang fra Alpesymfonien, Also sprach Zahratustra eller tilsvarende, eller i det minste et følelsesutbrudd som da jeg så havet; men jeg følte ingenting. Nordkapp er ikke målet for denne reisen, det er slutten på den. Plutselig fikk jeg god tid. Kan gå dit i dag, men det kan fint vente til i morgen.
Nordkapp
Turens siste teltleir legges til det laveste punktet jeg passerer, her er det ly og rennende vann. Jeg spiser marsipan og drikker kaffe til det tyter ut av ørene på meg her jeg sitter på 71°05’12.8″N og tuter ørene fulle av Alpesymfonien – den har stadig vendt tilbake til meg når jeg har gått gjennom de fantastiske fjellområdene vi er så heldige å ha her i Norge. Selv om selve turen snart er ved veis ende, herfra kan jeg ikke lenger gå mot nord, er det kanskje nå det egentlig starter, nå jeg kan begynne å glede meg over alle minnene og se frem til alle turene jeg må ut på for å se mer av de områdene jeg har vært innom – og for å besøke de jeg ennå ikke har sett.
I morgen skjer det. I morgen går jeg de tretten siste kilometerne opp til globen. Så gjenstår det fire dagsetapper å ta igjen sørpå, og så klipper jeg mitt skjegg og er ikke lenger en Norge-på-langs’er.
Utsikt, siste leir
Dag 102: Indre Molvika til Nordkapptunnelen (telt)
Jeg våknet av at snøvær var erstattet av strålende solskinn på teltduken, lyst og utrolig varmt. Klokken var fire om morgenen, og jeg sovnet oppå soveposen. Når jeg så faktisk skulle stå opp grunde jeg meg såpass til veitrasking at jeg krøp ned i posen og ble der en time ekstra.
Det var en nydelig dag, og etter en halvtimes tid tenkte jeg ikke så mye på vannblemmene lenger. Nå var jeg også mer optimistisk, for jeg hadde funnet en dal på kartet som, hvis der var føre, ville la meg bytte ut to mil vei med én på ski. Greit bytte. Da jeg endelig kunne se dalen, var det bare å smile bredt: Her gikk det an å gå. Været slo om og sendte sludd- og haglbyger etter meg. Takk skal du ha!
Endelig på ski igjen, jeg fant litt såle i et skuterspor et stykke
Jeg tok en god pause for å se hva været gjorde, og da det så ut til å ha rast fra seg, skiftet jeg sko. Snøen var pill råtten – jeg tro rett igjennom til lyngen – men det var likevel en fryd å slite seg opp fra fjorden, plutselig var jeg på tur igjen. Jeg fulgte høyspentlinjene over mot Kåfjorddalen, og så spor etter lek med snøskuter, highmarking, i alle bratte sider rundt meg. Tungt å gå i sukkersnøen.
Nede ved veien i Kåfjord ble det en ny pause, og jeg pratet litt med Fruen mens jeg gikk utover mot tunnelen. Jeg hadde veldig lyst til å få gjort den biten i kveld, men 7 kilometer asfalt med 212 meter ned og opp igjen virket som en litt vel drøy avslutning på dagen, så det ble i stedet turens minst idylliske teltplass bak transformatorstasjonen ved tunnelåpningen. Ganske vindfullt, men her finnes ingen plasser i ly.
Telt i moderne kulturlandskap
Hvilken årstid er det egentlig?
I morgen forlater jeg kartbladet Repvåg et sted midt under sundet over til Magerøya, og når jeg kommer opp i dagen igjen befinner jeg meg inne på siste kart i bunken, Nordkapp. Da er jeg bare en par-tre mil i luftlinje fra målet, men hvor langt jeg faktisk må gå avhenger av snøforholdene.
Snart middag, thai-gryte med sin indrefilet er langt bedre enn "real" turmat
Dag 101: Olderfjord til Indre Molvika (telt)
Tyskerne jeg snakket med til frokosten var litt oppgitt over serveringen og foreslo at ungdomsherberge kanskje var en vel så passende betegnelse som hotell. Videre var de smått bekymret for kjøreturen sørover, nattens plaskregn hadde skiftet til snø utpå morgenkvisten, og de hadde sommerdekk på bilen. Om Nordkapp, hvor de hadde vært dagen i forveien, kunne de fortelle at de syntes det var dyrt å komme inn der og – viktigere for meg – at de hadde sett folk på skuter langs veien. Altså er det en sjanse for å få skiføre på Magerøya.
På vei ut snakket jeg med han som driver stedet, og han delte min skepsis til å dra opp i fjellet med lite sikt på en dårlig værmelding. Vis respekt for været og værmeldingen, er det noen som sier. Selvsagt lettet det akkurat idet jeg kom til starten på skuterløypen, men jeg lot meg ikke lure og styrte heller utover mot bygene som var på vei inn fjorden, tenkte på at det egentlig var fint å få gå litt i et kystkulturlandskap etter flere måneder i det kritthvite vinterfjellet. Joggesko er forresten mye bedre å gå i enn skistøvler.
Så det var teltplass i ly du lette etter? Glem det.
Underveis fikk jeg også mulighet til å oppleve Norge fra innsiden: Den tre kilometer lange Skarvbergtunnelen ble møtt med tent hodelykt (lenge siden jeg har hatt bruk for den), blinkende baklykt og reflekser foran og bak. På sett og vis følte jeg meg mer ensom inne i fjellet enn jeg har gjort når jeg har gått oppå det. Lyden av skoene mine, taktfast mot asfalten, blandet seg med lyden av dryppende, strømmende, rennende vann. Lyd og gjenlyd inntil det hele slukes i den øredøvende lyden av en passerende bil. Når vogntogene passerte, sto jeg helt inntil veggen, hilste til luen hvis de blinket med lysene og forberedte meg på trykkbølgen. En lang stund kunne en plystreduett med ekkoet høres – det vil si, hvis det hadde vært noen der til å høre det.
Endelig ute i friluft igjen
Utover dagen vek turgleden langsomt tilbake for det jeg visste ville komme, og da det nærmet seg ti-timersgrensen jeg hadde satt for dagens etappe, gikk jeg som en 90-åring. Med ski, skisko og staver i tillegg til mat for fire dager pluss reserve og vann er sekken så tung at jeg bare såvidt klarer å ta den på meg. Dessuten fikk jeg erfare at det ikke bare er fordeler med å få på seg joggeskoene: Jeg har vannblemmer på begge føttene. Alt dette og mer til klaget jeg om til Fruen på telefonen; vannblemmene blir ikke så mye bedre av det, men det hjelper å si det høyt av og til.
Teltplassen i umiddelbar nærhet til europavei, sjøutsikt, rennende vann - nesten flatt underlag
Noen ganger skal man ikke sette for mye lit til lokalbefolkningens råd: Jeg hadde fått vite at det var rundt seks mil til Nordkapptunnelen fra Olderfjord. Det er åtte. Før jeg forlot Olderfjord bestilte jeg meg flybillett sørover fredag ettermiddag, så her er det bare å henge i stroppen. Ubehagelig (og uvant) å ha en tidsfrist på tur, men jeg har tro på at det skal gå; skjønt, noen kosetur blir det nok ikke.
Dag 98: Jotka til Bastindalen (telt)
Svetten silte allerede i den første bakken opp fra fjellstuen, men jeg kom meg i alle fall raskt opp over tregrensen. En deilig frokost med egg, yoghurt og frukt gjorde sitt til at humøret strålte om kapp med solen, det sved allerede i øynene av svette og solkrem.
Litt av den lokale faunaen
Turen i dag har først og fremst vært lang, med mye gåing, mest utenfor løypene. En og annen skuter har passert langt vekk, ellers har jeg gått og smilt fra øre til øre og tenkt på hvor heldig jeg er som får krysse Finnmarksvidda i så fantastisk vær. Deilig med ferskt brød i lunsjen, seks skiver i tillegg til normal rasjon; jeg må virkelig skru ned inntaket når jeg kommer hjem.
Det er ikke alltid skyfri himmel er det fineste
Det skyet litt til mot kvelden, men ikke mer enn at jeg kunne bruke solen som veiviser gjennom skogbeltet i bunnen av dalen, det er fort gjort å miste retningen når alt man ser er trær. Klokken rakk å nå helt til halv åtte før jeg fant meg en teltplass, så det ble en kort kveld.
I dag har jeg passert det merket på kartet som indikerer 70 grader nord. Kun drøyt én grad igjen.
Dag 95: Kautokeino til Biggejavre (telt)
Som alltid er det litt tregt å komme i gang etter en hviledag, om det nå har med motivasjon å gjøre, å måtte forlate en sjelden luksus, å gå før man egentlig er helt restituert. I tillegg er det heller ikke nødvendigvis så lett å rive seg løs fra fersk frokost med avis, selv om kneippbrød ikke nødvendigvis er det mest spennende.
Jeg labbet ned bakken og tok på meg skiene nede på elveisen, nydelig vær, men med en litt sur trekk fra nord. Det gikk radig, og hus, gårder, biler og trær passerte på begge sider av den hvite strekningen dekorert med skuterspor. Ett sted kom jeg forbi et ganske stort felt med åpent vann, og her hadde svanene slått seg ned; vinter og vår, side om side. Langs elven gjaldt det å holde et øye med kartet, for løypen mot Masi (Maze) tar ikke av fra den på isen, og det finnes ingen skilting.
Svanesjøen
Ved Mierojavri skrådde jeg over elvesjøen og bakset meg opp gjennom skogen til riksvei 93. Det hadde skyet over. Der «gamleveien» tar av fra hovedveien fant jeg en informasjonstavle, og den kunne bekrefte at jeg var på rett vei. Langs denne veien går også sommerstien (del av langruten E1) og en sykkelrute. Snøen falt lett mot nettingtrøyen da jeg tok i gang innover bjørkeskogen, men det tok en liten time før jeg tok meg bryet med å stoppe for å ta på jakken.
Flere steder så jeg spor etter reinflokker som hadde krysset sporet med skutere i hælene. En møtende skuter stoppet, og lassoen over brystet på han som kjørte avslørte hvilket ærend han var ute i, noe han kunne bekrefte: «Ja, vi flytta rein i hele natt.» Denne samen mente at jeg ikke hadde mer enn to mil igjen til Masi, men det begynte å bli sent på dag og jeg var sliten, så jeg begynte å se etter teltplass. Han var forresten den første som har fått høre hvor jeg er på vei som responderer «da er du jo snart fremme,» standardsvaret har vært «Ha, ha – du har langt igjen!»
Se opp for kryssende rein
Oppe ved Biggejavre gikk jeg litt tilbake ned i et skogholt og fant det jeg lette etter: Rennende vann. Leirslaging i kveldssol, thaigryte med kylling og ris til middag, Troika og kaffe til dessert. Jeg ringte hjem, og Fruen kunne fortelle at jeg har gått 41 kilometer i dag, og at det er 28 igjen til Maze – godt jeg ikke gikk for å komme helt frem i kveld, det ville blitt lovlig langt.
Dag 92: Njamatjavri til Havgajohka (telt)
En rask og grei start på dagen, jeg fyrte primus på trappen og spiste grøten min ute. Før avreise gravde jeg meg frem til en utedo, og jeg fikk klemt stålkanten på venstre ski på plass; det går å gjøre det med fingrene nå, ikke bra.
Samene mente jeg skulle ha 9 kilometer opp til løypekrysset (det var nok i alle fall 5 kilometer for optimistisk), og jeg la i vei i strålende sol med en sur vind til. Sakte vant jeg høydemeter i slake moter, myke former alle veier – jeg nærmer meg vidda nå. På vei ned snur jeg meg og kikker tilbake. Farvel til høyfjellet for denne etappen, det har vært noen fine dager. Fjellet på sin side skrur opp vinden og sender et skikkelig snøvær etter meg, som for å minne meg på at høyfjellet ikke er noen lekeplass, selv ikke i mai. Jeg er glad for å snart være i ly av skogen.
Bortsett fra litt kupert terreng rundt Runkajärvi er det flat og fin løype med god såle hele veien ned. Nå og da sniker solen noen lange stråler ned og lager skyggespill mellom trærne, lenger og lenger skygger.
Bridge over troubled water
Imens stiger spenningen: Noen av elvene har plaget meg litt de siste dagene, for kommer jeg ikke over disse må jeg to dager tilbake og en uke ekstra rundt. Den første av disse er det bro over, så her var det intet å frykte. Et skilt forteller at broen er stengt fordi den er i for dårlig stand, og at all ferdsel skjer på eget ansvar, men sporet av en skuter som har gått gjennom isen minner meg om at også der nede skjer alt på eget ansvar. Broen holder. Neste spenningsmoment, den elven jeg virkelig har fryktet, skal krysses seks kilometer lenger ned. Jeg prøver å tenke på andre ting mens jeg innbiller meg at jeg hører lyden av rennende vann. Ingen bro, men ingen grunn til å bekymre seg, for jeg ser ingen tegn til svakheter. Jeg feirer med å spise den ekstra lunsjrasjonen jeg klargjorde dagen før.
Grenseelven er krysset
Ikke bare er jeg i Norge, jeg har kommet til siste fylke
Videre har jeg tenkt å legge sporet omtrent der det går en sti innover mot grensen. Det viser seg å bli mer enn omtrent: Finnene har ryddet stien så nøye at det er som å gå langs en nedsnødd vei, og med ett er jeg hjemme i Norge for første gang siden Sulitjelma, for to uker siden. Her er ikke stien like lett å få øye på, og kompasset kommer frem.
Flatt gjennom skogen og over myrene i Finnmark
Ved Havgajohka, rundt tre kilometer vest for Goahteluoppal, finner jeg en fin teltplass i ly av elveskogen og åpent vann i elven. Godt å krabbe inn i teltet i kveldssolen etter mer enn ti timer på skiene.
God natt!