Posts Tagged: telt

Dag 90: Kamasjaure via Råstojaure til Arbujavri (telt)

Det føltes som om noen drev en spiker inn i hælen på meg idet jeg satte foten ned på plankegulvet, og jeg slapp ut et ufrivillig «au!» samtidig med at jeg skar en grimase. Føttene mine har det ikke helt bra om dagen. Kaffe er like godt som alltid, dog.

image

Morgenstund

image

Turkaffetrakteren

Da jeg smurte ski kom det en mann på skuter, vi slo av en prat. Samtidig oppdaget jeg at jeg har vært så heldig å få en ny utfordring: En løs stålkant på de nye skiene mine. Jeg klemte den på plass med tangen, håper den holder til Kautokeino.

Skiltet sa «Råstojaure 36», og jeg la avsted. Silkeføre, nydelig vær. Landskapet bød på store vidder med slake opp- og nedoverbakker. Jeg tok det med ro, gårsdagen hadde vært tøff nok, og jeg klarte ikke helt å la være å håpe at det ville være plass til meg på Råstojaure, selv om jeg gjorde et forsøk på å dempe forventningene. Kilometerne gikk fort unna denne dagen, men jeg lovet meg selv en tidlig kveld om der var plass til meg.

image

Hva skal vi gjøre med så mye fin natur? Ta en Hjerkinn og skyte den i stykker, kanskje?

Vel fremme ved Råstojaure var det ferske spor foran alle utleiehyttene, og i resepsjonen ble mine bange anelser bekreftet: Fullt. Det hadde blitt litt surt oppe på fjellet, og ganske åpent og ubeskyttet, så jeg fortsatte i den retningen jeg skulle for å se om jeg kunne komme meg under tregrensen. Da jeg passerte et skilt med teksten «Råstojaure 14» som pekte dit jeg kom fra hadde jeg fortsatt en god mil igjen, men det tok litt før matematikken slo inn: 36 + 14 + 10 = 60, dvs kilometer, det er en fryktelig lang tur med oppakning i fjellet.

Merkelig nok klarte jeg å nyte turen, selv om konsentrasjonen var så godt som fraværende i utforkjøringen ned mot skogen. Jeg holdt lav fart. Det ble første og beste teltplass nede på flatene, bare et par hundre meter fra skuterløypen, og følelsen av å stikke føttene i posen og skjeen i matkjelen lar seg vanskelig beskrive. Glipper med øynene mens jeg skriver, kort kveld.

Dag 88: Abisko til Laimoluokta (telt)

Med dårlig søvn natten før og en sen (til meg å være) kveld, sov jeg godt alene på rom 111, jeg sov faktisk lenger enn jeg hadde tenkt. Først halv ni var jeg i matsalen, en time senere var jeg i gang.

image

Is langs land

De siste dagene har jeg spurt mange om forholdene på isen, og det var ikke uten spenning jeg tok meg ned gjennom bjørkeskogen i gråværet. Allerede før jeg var fremme ved vannkanten tro jeg igjennom på en pytt der jeg ble stående i 10 cm overvann. Heldigvis var det mye bedre ute på selve Torneträsk, bar stålis det første stykket, så mer og mer snø. Det var surt vær, så jeg tok lunsj i vindsekken.

image

Lunsj i vindsekken

Etter ni timer på ett og samme vann var det godt å ta seg opp mellom steinene i strandkanten på den flate odden vis-a-vis samebyen Laimoluokta. Det var lite snø, stedvis råtten, men etter litt rekognosering uten sekk fant jeg likevel en fin teltplass mellom bjørkene. Første kveld med gassfyring av primusen, luksus. Kort tur i morgen.

image

Teltplassen, morgenen etter

Dag 54: Bellingstua til Klumptjønnin (telt)

Om denne dagen skulle fått en tittel, ville det blitt på gjensnødde stier, selv om det ikke var noe oppgjør med noe som helst på tapetet. Vaffelrøren fra i går var ikke glemt, og etter seks knekkebrød, fem vafler og en banan var jeg klar til dyst. Da hadde jeg fått med meg mye god radio, og det var godt og varmt etter langvarig fyring.

Vaffelfrokost

Vaffelfrokost

Godt og varmt var det også ute, så jeg spente jakken på sekken og gikk kun i nettingtrøyen like til teltet skulle opp. Tilsynet hadde tipset meg om å følge merkingen for sommerruten ned til Vera, og på gjensnødde stier bar det over myr og gjennom skog, selv om den store sekken ikke alltid er bestevenn med alle trærne. Et stykke fikk jeg følge av en skiløype, andre strekk fulgte jeg spor etter andre som gikk i samme retning, jeg ble mindre og mindre opptatt av å leke detektiv på jakt etter røde flekker på trærne. Jeg rastet ved en gamme hvor det var lagt ut en bok man kunne skrive seg inn i, og i det kuperte terrenget ned mot Veresvatnet var jeg så heldig å finne en løype å følge.

Nede ved vannet slo jeg på tråden til Gaundalen, der var det bare å komme. De hadde fulgt med på bloggen, så de visste nok at jeg var på vei. Her kom turens første elvekryssing uten snø, og jeg måtte av med skiene. Så fulgte et parti på gjensnødde stier gjennom skogen før jeg et lite stykke fikk skispor, og fra gården Sveet, hvor mang en NPL’er har overnattet, fulgte jeg rett og slett veien.

På telefonen hadde folket på Gaundalen fortalt at de hadde hatt besøk av en franskmann i samme ærend som meg i går, og der den rødmerkede stien til fjells startet så jeg et enslig spor som gikk inn i skogen. Min plan var egentlig en litt annen, men det fristet mer med spor, så jeg fulgte lukten av Camembert og var igjen på gjensnødde stier. Å følge en sommerløype på ski er ikke alltid like ideelt, og etter en stund forlot jeg Champs-Élysses og tok slakt oppover myrene.

Terrenget her tok mye tid, det er utrolig hva som får plass mellom to koter på et kart, og snøen var dyp. Like før det var tid for å slå seg til ro for kvelden fikk jeg øye på et skuterspor som så ut til å gå i riktig retning. Det skal jeg følge i morgen.

Kveldsstemning

Kveldsstemning

En effektiv teltkveld var fort unnagjort: To og en halv time fra jeg tok av sekken til jeg lå god og mett i soveposen.

Dag 41: Grimsbu via Savalen til Lomsjø (telt)

Først i matsalen, presis kl syv. Jeg velger meg et bord med utsikt mot Rondane, og det er nydelig å se de første solstrålene sette farge på fjellene. Frokosten blir altfor lang, og jeg somler med å komme meg ut. Damen i resepsjonen insisterer på at gårsdagens etappe må ha vært fem mil, så da var den kanskje det, selv om mine omtrentlige målinger med kompasset ble litt kortere. Uansett: Tusen, tusen takk for god hjelp og et veldig hyggelig opphold.

Jeg følger rådene jeg har fått og tar inn ved den gamle BP-stasjonen. Veien er bar, stort sett, og i brøytekanten er det for mykt. Ved Rykroken skifter veidekket fra grus til is, og jeg sliter meg oppover på holkeføre. På vei ned igjen er det isen som står og hyler, i møtet med de sløve stålkantene mine, og jeg kjører så sakte jeg får til. Folla krysser jeg på en gammel bru, den knirker godt og mangler flere planker, og så må jeg spenne skiene på sekken igjen. Langs riksveien treffer jeg et ungt par på min egen alder, og utover i samtalen forstår jeg at de selv kunne tenke seg å gå Norge på langs en gang, når ungene forlater redet. Jeg er virkelig priviligert, det må jeg ikke glemme.

image

Broen over Folla har vært der lenger enn de som bruker den

image

Afrika, i Folla

Oppe ved Lomsjøen, altså den Lomsjøen som ligger sør for Savalen, får jeg en hyggelig overraskelse. Brøytebilen har laget parkeringsplass og snudd, videre er det løypemaskinen som har gjort jobben. Jeg spenner på meg og stavrer frem over isen. Nede ved Savalen får jeg en veksling mellom stålis og snøflekker, stakeføre, og jeg følger restene av en kvistet skuterløype. Inne ved Savalen (altså stedet ved sjøen Savalen) krysser jeg en tørrlagt dyprenne godt inne på et stort område hvor isen har lagt seg på tørr bunn etter nedtapping. Jeg følger kvistingen nøye.

image

Savalen

Oppe på hotellet (det heter Savalen og ligger på stedet Savalen ved innsjøen Savalen) nøyer jeg meg med å spørre etter hjelp til rutevalg og påfyll av vann, en sliten og møkkete fjellfant føler seg litt malplassert her, mellom kravstore pensjonister og effektive resepsjonister. Utenfor finner jeg «Julenissens hus», hvor de har satt opp en påle («Nordpålen», ha, ha) med skilt i ulike retninger. Over 70 mil i luftlinje til Lindesnes. Jeg lurer imidlertid litt på hvorfor akkurat det skiltet peker rett nord…

image

Førstemann til Nordpålen

Fast bestemt på å komme over det første høydedraget bak Savalen klorer jeg meg opp en isete løype, det tar på. Det er godt, og litt rart, å sette opp teltet på barmark, 200 meter fra Lomsjøen (som er forskjellig fra Lomsjøen lenger sør). Insekter surrer om ørene på meg, og det er vindstille.

Dag 35: Gjendesheim via Hindsæter til Stormyri (telt)

Jeg hadde bestemt meg for å ikke gå lenger enn Hindsæter, ca 22 km, og jeg tok det rolig til frokost (frokost tror jeg må være min favoritt-tid på dagen). Ved utsjekk fikk jeg en hyggelig overraskelse: Gjendesheim spanderte selve rommet. Tusen takk, og takk for veldig god hjelp og hyggelig service under oppholdet!

Kvart på ti la jeg avsted. Det kom litt nysnø, så jeg fikk noe feste, og det blåste surt. Utover dagen gikk snø over i sludd over i regn, og alt jeg hadde av feste forsvant. Våte votter og sko. I disse sporene minnet turen mest om sesongens siste skitur på Krokskogen enn fjellskitur i mars, småkupert og bøssete som det var; granbarskjegg i rødswix’en. På et tidspunkt mistet jeg også prepareringen. Jeg fulgte da et annet spor, og i den råtne snøen falt jeg tidvis rett igjennom til bakken. På ett tidspunkt stod jeg med begge bakskiene plantet i et bjørkekratt, tuppene i været, og støttet meg på stavene, som også var sunket temmelig godt igjennom. Jeg måtte bare si det høyt til meg selv: «Dette er jo bare latterlig». Så kavet jeg meg opp på riksvei 51 (snø til låret da jeg tok av meg skiene) og festet skiene på sekken.

Mmmmm, godføre; det er i alle fall spor

Mmmmm, godføre; det er i alle fall spor

Etterhvert fant jeg et preparert spor igjen, og jeg traff til og med på en annen skiløper, etterhvert viste det seg at de var to. Det var folk på hytteferie på vei tilbake til bilen, og da vi alle tre kom dit, slo vi av en prat. Jeg ble tilbudt skyss, avslo, mat, avslo, og endte opp med å takke ja til en appelsin og en pakke Smil. Tusen takk, Appelsinmannen, du skulle bare visst hvor godt den Smil-pakken kom til å komme med. Da jeg så Hindsæter foran meg, var jeg lettet. Det tunge føret var både bakglatt og sugende å samme tid, og 22 kilometer virket langt nok.

På kartet står det Hindsæter Fjellstue, men på sitt eget skilt hadde de flottet seg med betegnelsen Fjellhotell. Det stemmer nok bedre, og jeg følte meg heller malplassert i svett fjelltøy mellom utenlandske, pent kledde gjester. Så var det da også fullt, det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot Randsverk Camping.

Pause i gapahuken ved bru over Veo, jeg vurderte et lite øyeblikk å slå meg ned her for natten

Pause i gapahuken ved bru over Veo, jeg vurderte et lite øyeblikk å slå meg ned her for natten

Sporet var godt preparert, med stormaskin herfra, men fortsatt uten feste. Fra en gapahuk der sporet krysser Veo på en gammel bru over juvet, ringte jeg campingen. Ingen svarte. Vel nede i Randsverk fant jeg forklaringen: Det var ingen der. En dame kom forbi og kunne fortelle at vertsfolket var bortreist, og campingen var stengt. Med 4 km igjen til Lemonsjø (hvor det kanskje kunne være fullt) og nesten hele blåtimen bak meg, begynte jeg å se etter en teltplass langs sporet, og snart kom Lille Runde Røde opp i lyset fra hodelykten.

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Smelting av snø hører med, og et vektbesparende lokk (som også kan brukes til å smelte snø oppå) er tatt i bruk

Jeg er litt sliten nå, etter 8,5 time og 40 km på skiene på vanskelig føre. Rundt 38 kilometer igjen til Otta, kanskje rekker jeg det i morgen, kanskje blir det telt langs Baksidevegen (eller Lalm Camping).

Dag 26: Finse til Omnsvatnet (telt)

Jeg nesten hoppet ut av sengen på gjesterommet da klokken ringte kl 05:50. En snau time senere smekket bakluken på en sølvgrå V70 stille igjen, og jeg ble skysset til stasjonen.

Det var godt med plass på toget, og togbyttet i Drammen gikk greit. Vel inne på bergenstoget finner jeg ut at NSBs app plassert meg ved siden av en annen skjeggete skapning i Norrøna-klær. Han spør ledende om jeg har tenkt meg på tur, og jeg forteller. Selv har han også vært ute på noen lange skiturer, som Bergen-Oslo og Nordvestpassasjen. Andre passasjerer har overhørt samtalen, henger seg på, og turen går fort.

På Finse er det snø- og vindvær, ganske surt rett og slett. Jeg henter pakken min og spiser mens jeg ordner med depot. En del folk kommer innom, og de kan fortelle at det ikke er kvistet i retning Geiteryggen ennå. Altså må jeg sette meg ned og bruke tid på å gå gjennom kartet med tanke på navigasjon i dårlig sikt.

image

Klokken 14:15 kommer jeg meg endelig avgårde. Sikten er ikke noe å skrive hjem om, men føret er bra. Siden jeg går «mot strømmen» i Klemsbuløypen er det en del som stopper og prater, og jeg blir fotografert og heiet videre. Turen går fint, og terrenget er lettgått. Ett sted må jeg litt tilbake på grunn av en diger skavl, men ellers er det en knirkefri etappe. Etter 5-6 km peker kompasset plutselig rett ned langs en lang rekke med kvist, så langt var de altså kommet, så da er alt bare velstand frem til jeg må se meg om etter en leirplass i fem-tiden.

image

Denne kvelden ble første test av den hjemmesnekrede tørrmaten og den tilhørende tilberedningsstrategien. Jeg kokte opp det tørre med vann i en kjele, satte denne på liggeunderlaget og fortsatte med snøsmelting i den andre kjelen. Til slutt fikk middagen et nytt oppkok og tre minutter småputring sammen med en på forhånd oppmålt mengde hurtigris. Nam, dette er både bedre og billigere enn «real»: Sprø grønnsaker og mørt, smakfullt kjøtt, og mer enn nok mat. Idet innerteltet ble fylt med duften av Evergood dark roast var kvelden komplett, med tannpuss og værmelding som de eneste gjenstående punktene på programmet.

Svinaktig god kanotur

Sommeren går mot slutten, og én etter én vender tilbake til bylivet etter sine respektive sommerferier. Da er det godt vi har kanoadmiral Østen, som tradisjonen tro hadde reservert rikelig med fartøy hos herr Vestland i god tid før ferien. Ambisjonene om tidlig avreise var like høye som vanlig, og tradisjonen tro ble vi akkurat like sene ut av Oslo som vi pleier. Tradisjonen tro bestemte vi oss for at det ikke gjorde noe – vi er da på tur!

Innover langs Randsfjorden dukket hekken på en svart Ford Focus opp foran oss på veien, og etter litt tekstmeldigsaktivitet var fem av turfølget på fjorten i full gang med gnafsing av is utenfor Joker på Bjoneroa. Solen skinte, humlen suste, og vi storkoste oss. Bading, konglekrig, bålfyring. Vi visste hva vi gikk til, og vi likte det.

DSC_8336

Padlingen utover foregikk i svært så siviliserte former. Søkklastet med godsaker og ved styrte vi rett mot en av de fineste plassene, og ikke lenge etter var et grønt og et rødt telt slått opp på den myke skogbunnen mellom høye furutrær. Resten av følget fikk gleden av å padle inn til leiren noe senere, fulgt av en svømmende eskorte. Vanntemperaturen var nydelig, men om man skulle klage på noe, fantes det ikke snev av en sky på himmelen til å gjøre solnedgangen mer interessant. Ingen så grunn til å surmule av den grunn.

DSC_8285

Kvelden forløp slik den pleier, og våre førstereisgutter og -jenter sørget for å holde stemningen oppe ut i de små timer. Da de krøp i posen, sov Fruen og jeg allerede godt, med utsikt til stjernehimmel omkranset av furugrener høyt der oppe over myggnettingen i taket.

DSC_8255

Dagen etter forløp mer eller mindre slik lørdagen pleier på disse tradisjonsrike turene: Padling i lett kano, bading, koking av suppe og steking av pannekaker (med nugatti og banan) på primus. Nytt av året var at vi faktisk hadde en liten velt, noe som førte til dykking etter savnet mobiltelefon. Førstereisfolket får vel være unnskyldt, man minnes at noen havnet i vannet (riktignok fra land) også på vår første tur.

En viss turdeltaker med lang fartstid og samme etternavn som en tidligere forsvarsminister har alltid innledet kanoturen med å spørre undertegnede: «Du har vel me’ dæ et heilt dyr til å ét i år, ka?» I år kunne jeg faktisk svare: «Ja, det stemmer.» I skyggen under et tre lå en godt innpakket spegris på vel seks kilo, og i de søkklastede kanoene som hadde satt ut Vestlandsfjorden kvelden før hadde det ligget en tønnegrill, stativ til helgrilling og åtte sekker med grillkull.

DSC_8312Etter å ha bygget selvtilliten med helgrillingsdebut på utdrikkingslaget til Admiralen tidligere på året, rigget vi oss til med utsikt over vannet, store mengder marinade basert på mørkt øl, olje, hvitløk, chili og urter, ventepølse og -pils. Alle fant noe å gjøre frem mot turens gastronomiske klimaks, enten det var kutting av grønnsaker til foliepakker i glørne, klargjøring av bakepoteter eller koking av plommer i rødvin og kirsebæreddik.

Heldigvis var dekningen såpass at vi fikk repetert parteringskunsten via en YouTube-video, og med litt optimisme, noen gloser som ikke egner seg på trykk og litt brente fingertupper, klarte vi å dele opp dyret i passende porsjoner til fjorten. De fleste ble rimelig mette…

Den gitarspillende trubadur lokket utover kvelden frem de underligste sangtekster fra forsamlingen. Ikke visste jeg at jeg kunne mer eller mindre hele teksten på Øystein Sundes sang om Twin Otteren som «har hundre mil igjen – før jeg blir fortøyd». Godt fortøyd ble vi denne kvelden også, men ikke før tåken hadde seget godt innover land, blåhvit i månelyset.

DSC_8295

Søndager er det ikke så mye å si om på slike turer. «Det har vært en hyggelig tur», «takk for turen», «svinaktig god gris», «takk for nå», «kjør pent»… Det var et stykke til Trondheim den dagen, men det var godt og vel verdt det. Vi booker oss herved til neste års tur og gleder oss stort!

Tipp-topp topptur i vinden på Dovrefjell

Varde ved parkeringsplassen

Varde ved parkeringsplassen

Sist tur gikk sørover, for plutselig har Trondheim blitt hjemstedet igjen – selv om jeg ikke studerer mer. Tursekken havnet i bagasjerommet, «Norges topper over 2000 meter» i passasjersetet, og på Støren havnet seks bokser voksenbrus og en pose friterte potetflak med salt i en pose på gulvet bak førersetet. Vel fremme på Hjerkinn så jeg skiltet til «Viewpoint Snøhetta», og i og med at jeg ikke hadde bedre å foreta meg i påvente av turfølge, svingte jeg oppom. Her fikk jeg gleden av å beskue en parkeringsplass med toalett, samt en mobilmast, idet jeg kunne konstatere at tre kilometer løping for å rekke solnedgang og retur innen turfølget ankom ble litt vel optimistisk. Det ble med noen bilder av varden på høyden over parkeringsplassen.

Vel fremme på Hjerkinnhus vandrerhjem ankom jeg samtidig med Anders. Vi sjekket inn og studerte 1:25.000-kartene turinformasjonen i Oslo hadde disket opp med; de var nok noe mer oppdaterte enn mine gamle kart. Oppholdet brakte tilbake mange minner for tidligere kanonkommandør Østen, som også dro kjensel på enkelte av innslagene i frokosten morgenen etter, som at rødbetene fortsatt ble servert i samme skål og sto på samme plass i den gamle messen. Shuttlebussene sto klare da vi kom ut, og det var godt med folk som hadde tenkt seg innover i fjellet denne dagen – værvarselet var temmelig bra.

DSC_8029

På vei opp uren på Storstygge Svånåtind

Å gå i kø er ikke noen favoritt for noen av oss, så vi pustet lettet ut da alle andre – som forventet – travet i retning Snøhetta. Vi la innover stien mot Åmotdalshytta, med håp om å finne en brukbar teltplass i nærheten av foten av Storstygge Svånåtind, dagens mål. På veien møtte vi på en familie som teltet ute på en slette, og de kunne fortelle oss at de hadde hørt at det ikke skulle være noen teltplasser lenger inn. I tillegg hadde det begynt å regne. Heldigvis skal det mer til for å ta motet fra glade gutter, og snart lempet vi sekkene inn i det Lille Runde Røde ved utløpet av navnløst vann 1500; en perfekt teltplass – til og med steiner dandert som benker og bord.

Et par spreke fjellgeiter passerte leiren mens vi spiste lunsj, og vi fulgte godt med for å få en indikasjon på hvor dypt og langt vi måtte vade, mens vi tygde brød og pakket dagstursekker. Ikke lenge etter stod vi selv ved elvekanten og brettet opp buksene. Anders valgte barbenten, mens jeg som vanlig satte min lit til Ulvang. På de glatte stenene i brevannet angret jeg ikke på det. Etter badet bar det oppover noen slake sva og inn i uren over, med tåken liggende som en irriterende dott rundt toppunktet. Ettersom vi vant høydemeter fikk vi imidlertid et nydelig skue bak oss, mot Langvasstind, Larstind og Vesttoppen på Snøhetta, som alle steg frem av tåken nå og da.

Utsikt på vei opp mot Storstyggen, Langvasstinden til venstre og Larstinden til høyre for dalen

Storstyggen så vi pent lite til, og snart var vi omsluttet av tåke. Etter å ha lest på sidene til DNT at dette skulle være en krevende tur, ble speilrefleksen pakket ned idet klyvingen tok til, og vi tok oss oppover eggen i spenning. Her og der kom vi ut til stupet, og av og til var skyene under oss så lette at vi så helt ned i brebotnen, men det ble aldri utsatt eller vanskelig. Plutselig var vi oppe. Turen var greiere enn vi hadde sett for oss (men hadde fortsatt ikke vært noen favoritt om det hadde vært våtere i været). Varden stod bare noen meter fra kanten, og der traff vi igjen fjellgeitene fra tidligere på turen, i ferd med å pakke ned lunsjen og åle seg inn i de våte trøyene sine.

En kort prat senere styrte vårt nyslåtte bekjentskap tilbake i den retningen de hadde kommet – regnet var på vei – mens vi slo oss ned for en andre lunsj i tåkehavet. Vi håpet vel kanskje at det skulle lette, om ikke annet litt… Det håpet var forgjeves, og det begynte å yre idet vi begav oss ned på baksiden av fjellet med kompasskurs mot et skar vi så på kartet. Etter en stund kom vi under skyene og kunne konstatere at vi hadde tatt rett vei ned gjennom den grå grøten. Uren bratnet til, og det var til tider både glatt og løst, så farten var ikke allverdens stor nedover. Dalen tilbake langs Svånåvatnet var heldigvis litt lettere å gå, selv om det var urete og glatt her også – det regnet jevnt. I dalen her fant vi flere gamle T’er og enkelte varder, så det var tydelig at det hadde gått en rute her tidligere, og vi så også spor etter to andre som så ut til å ha gått her noen dager før oss. Ved Fisketjønne vinket vi til noen folk – fiskere selvsagt – før vi dreide av langs elven tilbake mot teltet. Vadingen var litt friskere nå, i regnet, men ble det desto bedre å ankomme utenfor det Lille Runde Røde og få tak over hodet og en tørr trøye på kroppen.

Regnet utviste høflighet og gav seg pent og pyntelig før middagslagingen skulle ta til, og vi kunne sitte ute på steinbenken og tilberede en ny (og nydelig) rett fra Erling Kagges «Mat på Tur» (strategisk bursdagsgave til Fruen): Tomatgryte med bacon og kikerter, sammen med pannestekt brød. Nam! Nystekt brød på tur kan bare ikke overvurderes…

DSC_8114

Mot kvelden blåste det opp, og i et lite blaff av dekning klarte vi å sjekke yr. Varsel for lørdag: Regn, sterk kuling opp til 19 m/s fra sør. Det ble lagt en del ekstra stein på sydvendte plugger og barduner før vi la oss, og vi håpet intenst at yr skulle ta feil.

Kveldsstemning ved leirplassen, uværet er på vei

Neste morgen bråkte det godt i duken, og havregrøten ble inntatt i soveposen, tilbredt i åpningen på lesiden av teltet. Da hadde vi ligget flere timer lenger enn først planlagt – det var uansett ikke vær til noen toppbestigning denne dagen. Etter frokost og kaffe var det dog ikke annet å gjøre enn å komme seg ut på tur, og med gore-tex fra topp til tå la vi ut i været. Det gikk unna, veldig godt unna. Selv i motbakkene, over glatte sva, kunne vi lett løpe opp med vinden i ryggen, og det var flere ganger vi ble blåst lenger avgårde enn vi hadde tenkt. Denne dagen skulle jeg få angre på at kameraet lå i teltet: På rundt 1600 meter fant vi en foss som blåste oppover(!) og tilsynelatende tilbake i vannet den kom fra. Over toppen her var det bare såvidt vi holdt oss på føttene, og skumstripene drev innover det lille tjernet, med hvite topper fra første meter. Det ble en spennende tur gjennom uren, og vi følte inderlig med den tyske familien som var ute med to barn; den ene ble trøstet etter å ha blåst over ende, mens den andre klamret seg fast til en stein med begge armene. Kanskje ikke den beste dagen for tur med barn?

Vi hadde lagt i vei i retning av Åmotdalshytta, men siden det var sent på dagen snudde vi rundt fire kilometer før vi kom helt frem. Det ville også vært nokså tøft å skulle ut igjen fra varme og vafler dersom vi først kom oss inn i en varm og tørr hytte. I Langvassdalen ble vi vitne til nok et fascinerende naturfenomen: Et lite øyeblikk trodde vi at vi var utsatt for et plutselig styrtregn, men det som skjedde var at vinden fikk tak langs det lange vannet, og den løftet med seg en hel sky med vann flere hundre meter inn over land, inntil den slo i fjellveggen bak oss. Det var litt av noen krefter i sving, og vi kunne bare krøke oss ned bak en stein, iaktta og spise knekkebrød med reinsdyrsnabb.

Tilbaketuren ble langt mindre kald og tung enn fryktet i motvinden, og selv noen vi møtte lurte på hvorfor i alle dager vi teltet på «the most windy place», følte vi oss ganske trygge på at vi ville finne Lille Runde Røde der vi hadde forlatt det. Det gjorde vi, men steinhaugen på den ene av bardunene mot vinden lå og rugget på seg i kastene, så da ble det fort en dobling av vekten på den kanten. Lite visste vi da om at Landsskytterstevnet på Oppdal var i ferd med å blåse bort i samme stund. Vel inne og i tørt tøy, krabbet vi ned i posene med lesestoff og brun sportsdrikk fra Dahls for å vente ut været noen timer.

Og den som venter på noe godt, venter ikke (alltid) forgjeves: Som ved et trylleslag ble det stille rundt duken, og lysintensiteten økte dramatisk. Jeg røsket kameraet ut av vesken og stormet rundt teltet, bare for å finne Anders i posisjon til det som kunne vært Årets Bilde for reklameavdelingen hos Hilleberg, minst; mer fornøyd type på tur skal man lete lenge etter :-). Vi tenkte begge tilbake på dette øyeblikket da kvelden kom, hvordan været snudde nærmest momentant fem minutter før solen skulle til å forsvinne bak fjellet, og alt det fine lyset som fulgte med – til og med en dobbel regnbue.

Reklame for Hilleberg?

Falukorv og potetmos var definitivt en nedtur etter gårsdagens gourmetmat, men med en sekseggs-omelett med bacon på toppen, ble vi mette. Friskt fjellvann, samt livets vann, ved siden av. Kaffe og kokesjokolade. Vi sov begge godt, til tross for en del regn og vind gjennom natten.

Dagen etter stod vi tidlig opp, og allerede litt over åtte var frokosten fortært og sekker og sko snørt. Med taktfaste skritt gikk vi i retning av en bekkedal som skulle ta oss opp i uren nedenfor Vesttoppen på Snøhetta. Mange meter stigning var det, men jevnt og trutt gikk det slik at vi kvart over ni om morgenen – i shorts og T-skjorte (noe friskt, kanskje) – sto som de første på toppen denne dagen og skuet bort på Hovedtoppen. Vesttoppen er definitivt en finere topp! Bilder ble tatt til tross for at knallvær ikke nødvendigvis er fotovær, og vi rullet på oss de svette T-skjortene før vi la i vei nedover uren i retning bekkedalen vi kom opp av. Noen hundre meter før teltet kom vi over «stoler og bord» bygd av flate stener, så da ble det vedtatt lunsj med øyeblikkelig virkning, med nydelig utsikt til Storstygge Svånåtind, som endelig tok av seg sløret og gliste ned til oss med en glissen tanngard av en egg.

Endelig ser vi Storstygge Svånåtinden - ingen dårlig utsikt til lunsjen!

Turen tilbake til Snøheim er kanskje ikke så mye å skrive hjem om. Anders hadde ikke sett moskus siden militæret og var glad for å møte dem igjen (selv om de var veldig langt vekk), og jeg sparket/snublet som vanlig i alt jeg fant av stein og kanter. Vel fremme oppdaget vi at det gikk buss også utenom de oppsatte rutetidene, så planen om vaffel og kaffe ble raskt lagt vekk til fordel for rask retur til parkeringsplassen – én skulle til Oslo, og den andre skulle samme sted med fly dagen etter. Fruen satte sikkert pris på å få en turglad gubbe hjem en time før han hadde lovet.

  • Solnedgang på Dovrefjell