Da jeg gikk til ro med et magasin på sengekanten i går var det nydelig stjerneklart, men mens jeg sov godt til klukkingen av bekken gjennom huset, senket skyene seg stille ned over fjellene slik at jeg våknet til gråvær og fire plussgrader. Jeg fikk tips om noen skuterspor opp til det første vannet, og jeg prøvde å følge et av dem videre, men det ville ikke samme vei som jeg. Terrenget her var vilt og vanskelig fremkommelig, og jeg fulgte streken jeg hadde fått tegnet inn i kartet mitt så tett jeg kunne. Flere ganger krysset jeg bjørnespor, ett av stedene hadde noen skrevet «bjørn» i snøen. Et skispor så jeg også, langs en elveis innover; takk, men ellers takk. Jeg har en følelse av at en viss TV-kjendis med samme navn som kaffekjelen ville ha glist bredt og stemplet terrenget som «ekte villmark», spennende var det i alle fall.

Ved tregrensen begynte jeg å bli noe bekymret, dette tok for lang tid med tanke på at jeg bare har mat nok til én overnatting før Nordli. Jeg satte avsted inn i tåken, opp på fjellet, fast bestemt på å utnytte dagen godt. Det begynte å regne, jeg så bare et par hundre meter inn i det golde og snøfattige fjellandskapet rundt meg, og jeg tenkte på hvor avhengig jeg faktisk er av kompasset på slike dager, der jeg gikk fra stein til lyngrabbe til stein i en time før jeg nådde det første vannet. Glad for å ha GPS til å dobbeltsjekke det jeg gjør med, i skogen var den helt uvurderlig i det vanskelige arbeidet med å følge den anbefalte ruten.

Heldigvis lettet, lysnet det litt etterhvert, og jeg fikk enkelte glimt av det flotte fjellområdet jeg befinner meg i. Skurene kom etterhvert med snø i stedet for regn, det passer skiløperen bedre. Med litt mer sikt kunne jeg også legge vekk kompasset og tillate meg å følge et og annet skuterspor der retningen passet noenlunde.

Skyene skiftet etterhvert farge fra grått til blått via orange og rødt før de tonet ut i svinnende rosa, og da lyset for alvor begynte å avta, så jeg meg ut en plass å slå leir. Fire kopper varm sjokolade mens jeg ventet på snøsmelting og mat, et helt Gullbrød til kaffen. Radio og telefon ligger til lading mens jeg skriver, det blir uansett noe langs vei i morgen.

Teltplassen, morgenen etter

Dessverre har jeg en følelse av at gårsdagens reserveplan må iverksettes. Jeg hadde opprinnelig tenkt å holde meg i terrenget lengst mulig, gå over Stor- og Litltissvatnet, men det er såpass langt igjen til Nordli at reserveruten, som tar meg ut på fylkesveien tidligere, er tidsmessig tryggere på dette føret. Da kan radio og musikk komme godt med, jeg husker med gru tilbake på siste rest av turen inn mot Otta…

I dag var dagen for å gå fra fjellgård til fjellgård, og jeg forlot Gaundalen i strålende solskinn der jeg fulgte vertsfolkets skispor langs en gammel ferdselsvei til fjells. Der jeg måtte ta av fra sporet skrev jeg «takk» i snøen og siktet meg inn på rekken av telefonstolper som går fra Gaundalen via Holden til Gjevsjøen.

Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse

Av og til er landegrenser synlige i terrenget

Jeg hadde ikke tenkt meg innom Holden, så på vei ned igjen fra fjellet dro jeg av mot svenskegrensen, med en plan om å følge grensegaten ut på sjøen Holderen. Grensegaten fant jeg lett, men føret var tyngre her nede, så det gikk tregt. Etter å ha kjempet meg over Holderen tok jeg en god pause før jeg tok fatt på den siste kilometeren inn til fjellgården Björkede på svensk side. Den kilometeren tok meg nesten en time, og den våte snøen lagde store, tunge kladder under hele skiene – bortsett fra i smøresonen; det er mulig skiene trenger en omgang med glider snart.

Grenserøys

På Björkede var det folk, og det var både nyttig og trivelig å slå av en prat i finværet. Skutersporet jeg lette etter begynte nemlig et stykke unna, det går en skuterled langs veien på sørsiden av Gjävsjöströmmen og Gjevsjøen. Her ble tempoet langt høyere, det var deilig å faktisk kunne gå på ski igjen, ikke bare gå oppå skiene. Første forsøk på å komme ut på sjøen endte i en tverrsnuing der to elghunder kom byksende opp bakken, men litt bortenfor enden av leden kom jeg meg utpå.

Der gikk det skuterspor på kryss og tvers, mot hvert sitt fiskehull. Jeg tok ut en omtrentlig kurs mot dagens mål og lette fra spor til spor inntil jeg endelig så konturene av en lang, rett linje dit jeg ønsket meg. Vel ute på dette fant jeg ut at noen hadde fulgt det før meg på ski, et godt tegn. Etter en kilometer tok jeg ut nøyaktig kurs med GPS, og den pekte nøyaktig ned langs sporet jeg gikk. Autopilot på, seks og en halv kilometer i luftlinje unnagjort på en time, fremme. Underveis mente jeg først å se en skiløper foran meg, deretter trodde jeg det var en isfisker. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et grantre, og da jeg passerte det forstod jeg hvorfor det sto der: Det var plassert nøyaktig i forlengelsen av grensegatene på begge sider av sjøen, det markerte grensen mellom Sverige og Norge.

Alternativ grenserøys

På Gjevsjøen fjellgård fikk jeg «Bekkstua» for meg selv. Stedet bærer sitt navn med rette, her er det «innlagt vann» i form av en bekk som renner tvers gjennom huset. Etter å ha tatt rede på vedskjulet ble det også en råd med varme og etterhvert hjemmetørket tikka med svinekjøtt til middag. Det gjorde godt i en sliten kropp etter nesten åtte timer på ski i stekende hete.

Innlagt vann

Det er varmt i bakerovnen

Nå er regningen betalt og planen for de neste to dagene verifisert med husets folk, så da er det bare å stålsette seg for drøyt seks mil med tung sportråkking i våt vårsnø. Jeg har mat nok til én overnatting, det bør må holde.

Da jeg skred (mer kravlet, føltes det som) inn på tunet på Gaundalen Fjellgård, møtte jeg på dagens største utfordring: To hunder bjeffet veldig, og de ventet en stund på toppen av bakken før de løp meg i møte. Fornuften var like rolig og fortalte meg at dette er dyr på en gjestegård, og de er bare glade for å se folk, og fornuften undertrykte «det andre» nok til at jeg tvang frem en hånd til hver av dem og hilste med barnestemme mens jeg klødde den ene under haken, slik jeg har sett hundevante gjøre det. En stor seier notert (kanskje jeg blir kurert av dette?), og jeg ble tatt godt imot, de hadde lest bloggen og notert seg siste posisjon. Jeg var skikkelig gåen.

At den største utfordringen var spart til slutt, betyr ikke at resten av dagen var helt problemfri, men den startet i alle fall bra, med sol og vindstille. Faktisk fortsatte været slik, helt frem til solen sendte sine siste stråler som for å skyve meg opp den siste bakken til gården. I en av pausene satt jeg med ansiktet mot solen og øynene lukket. Det var totalt vindstille, helt stille, og jeg var helt alene i fjellet og fornøyd. Jeg hadde tråkket meg gjennom dypsnøen ved teltet og frem til skutersporet jeg hadde sett dagen før. Her gikk det radig, og jeg anslo ankomst allerede i to-tiden. Det var fire timer for optimistisk.

Morgenstemning

Skuterspor har en tendens til å ta feil retning etterhvert, det gjorde også dette, men jeg takket for følget og gav meg til å tråkke spor nedover Stigådalen/Ståggådalen (avhengig av hvilket kartblad man ser på). Etter en stund kom jeg over skispor, de så ut til å være fra i dag. Jeg mislikte at de fulgte elveisen nedover, men det så ut til å ha vært en 3-4 skiløpere i følge og sporet var pent lagt, så jeg bestemte meg for å følge det, skjønt jeg begynte å tvile da breddene bratnet til. Ifølge kartet skulle det snart bli fall på elven. Sporet foran meg snirklet seg mellom steiner, brukket is og åpne råker i fossen foran meg, men det var ikke lange stykket. Midt ute i det tenkte jeg «dette liker jeg dårlig,» og det var tungt å gå med åpent hoftebelte og uten å bruke remmene på stavene. Helskinnet gjennom fossen håpet jeg det verste var over, men den gang ei: En mye større og brattere foss var i vente, og løypen bød på luftig travers over åpent vann og trange nedstigninger. Jeg forlot sporet ved første anledning.

Dette er ikke skiterreng med stor sekk, mener jeg

Det siste stykke ble drygt. Her var det brytekamp med skogen, og spesielt de mange kryssende bekkedalene med sine høye og skavlete kanter over delvis åpent vann voldte meg en del hodebry. For å fatte meg i korthet, for én gangs skyld: Det ble utøvd en del skiakrobatikk.

Både skiakrobatikk og fosseklatring kunne jeg unngått om jeg hadde visst hva de ville spørre meg om på Gaundalen: «Hvorfor gikk du ikke om vannet, og fulgte skuterløypen ned?» Da hadde jeg også unngått en «spennende» snøbru over Grønlivassbekken…

Nå sitter jeg på Gaundalen Fjellgård og spiser kaker og drikker kaffe bak en lånt PC, og de har ringt til Gjevsjøen og forhørt seg om skuterspor og rutevalg innover; de er snille mot meg her.