Posts in Category: Norge på langs
Dag 65: Furuheim til Hattfjelldal
Så skulle da også jeg få gleden av å bryne meg på denne utfordringen, en utfordring mang en NPL’er har møtt før meg. Først skulle jeg imidlertid få nyte en utsøkt morgenstund, altfor lang selvfølgelig, med hjemmebakt brød, gårdsmelk fra en mugge, boller med brunost, og radio. Jeg forlot den trivelige gården kvart på elleve og skrådde over jordet i retning av brøytekanten. Føret var litt sugende, men farten var brukbar, og jeg gledet meg over å skulle få gå på ski helt frem, på en dag jeg hadde fryktet det kun ville bli asfalt og vonde føtter.
Farvel til Furuheim
Jeg gledet meg nok for tidlig. Etter rundt åtte kilometer av dagens tretti tilmålte ble det med ett tyngre å gå, jeg følte at jeg sank lenger igjennom – men bare på den høyre skien.
Ka farsken?!
tenkte jeg, med hensyn til landsdelen jeg nå har kommet over i, det var ganske så fascinerende å forlate trønderne nede ved Namsvatnet for så å oppdage at de første jeg møtte på etter én enkelt dag på ski var vaskeekte nordlendinger. Høyre ski sank igjennom, på midten, med for- og bakskien stikkende opp. Så hadde det altså hendt meg også, jeg hadde brukket skien. Det ble ikke bruk for ytterligere bannskap, dog, for jeg var snar til å minne meg selv om hvor heldig jeg tross alt var når dette skjedde halvannen meter fra nærmeste brøytede vei, med det største tettstedet på ukesvis innen rekkevidde samme dag. Hva om det hadde skjedd midt oppe på Børgefjell, i kuling og null sikt?
Nesten ti års part partnerskap, i gode og onde dager, er ved veis ende
Så fikk jeg spenne skiene på sekken og ta til takke med vonde fotsåler. Da regnet kom var tid og sted glemt, og uttrykket som falt meg inn er vel oftere i bruk på det sentrale østland, da helst av mennesker som er enda yngre enn det jeg er:
Serr?!
I denne sammenhengen betyr det noe i retning av «ka farsken,» eller rett og slett «er det muuulig». Så gikk jeg der og trasket i en korridor av granskog, i regnværet, og tenkte på stort og smått, mest smått, og jeg regnet egentlig med at skiproblemet ville finne sin løsning med neste dag og den nye ukens ankomst. Allerede da jeg ringte campingen for å booke meg en natt til fikk jeg en indikasjon: Det selges ski i Hattfjelldal (på Coop!), og Mosjøen er bare en drøy times busstur unna.
300 meter før jeg var fremme skjedde det noe gøy. Han gliste fra øre til øre, jeg også, og vi strakte frem hver vår brunbarkede neve og fremsa våre respektive navn gjennom tykke skjegg. Jeg hadde møtt min første NPL’er, Kjetil. Vi ble stående i veikanten en stund og utveksle erfaringer, så nå vet jeg om en snarvei jeg ikke skal ta, og Kjetil får seg en dram på Viermahytta. Takk for praten, det var stor stas!
På campingen ble jeg tatt godt imot og innlosjert på rom 1, i likhet med mange NPL’ere før meg. Inne i sentrum ventet det også positive overraskelser: Mix-kiosken tjente også som stedets restaurant og pub, så her fikk jeg sitte ned med maten og nyte turens første Mack, og da jeg skulle gå kom jeg i prat med mannen bak disken, han skulle til Mosjøen neste dag og kunne godt ta med et par ski på tilbakeveien om Coop ikke skulle ha noe passende. Mett (vel, nesten) og fornøyd (veldig) gikk derifra med et telefonnummer i lommen. Jeg har vel ikke vært så glad for å ha fått telefonnummeret til en mann før…
Tilbake på rommet slukte jeg to store sjokolader og en smurt lefse. Morsomt å besøke en plass jeg har bodd en kort periode som liten, men som jeg bare husker ut fra familiens fotoalbum.
Dag 64: Viermahytta til Furuheim
Før avreise hadde jeg lest værmeldingen for Namsvatnet, 5-6 sekundmeter, snø, senere regn. Jeg var forberedt på litt dårlig sikt og en ellers grå og kjedelig dag. Hadde jeg lest værmeldingen for Børgefjell hadde jeg nok blitt værfast: 16-17 sekundmeter og snø.
Dagen begynte tidlig. Halv seks kalte naturen, veldig, og jeg så ingen vits i å returnere til posen etter å ha vært ute, så da la jeg i ovnen i stedet. Halv åtte la jeg avgårde langs oppsynsmannens spor på nysmurte ski, jeg gledet meg over at de gikk eksakt dit jeg skulle. Kroppen var tung og treg, det snødde og etterhvert kom også vinden.
Inn i Børgefjell og forbi!
Oppe ved Gaukarvatnet ble jeg stående en liten stund og fundere på om jeg skulle snu, det blåste mer her, og sikten var ikke så god. Etter litt fekting med kompasset hadde jeg kommet frem til at jeg hadde rundt en kilometer sikt, men det var lavt skydekke og jeg skulle videre oppover. Jeg gikk. Videre hadde jeg litt flaks: Etter et kompasstrekk som strengt tatt var litt langt for uværsnavigasjon, det var nå nede i 200 meter sikt og snøfokk, fant jeg endelig målet for strekket, en elvesjø; terrenget så ut til å stemme og klokken hadde gått passe langt. Heldigvis sjekket jeg GPS’en, for jeg hadde ikke kompensert på langt nær nok for at farten er lavere i uvær. Jeg hadde 1,3 kilometer igjen.
Ute på Store Kjukkelvatn blåste det friskere, bra det var delvis medvind, og jeg la kursen nærmere land for å ha litt trygghet på retningen, men ikke for nært på grunn av elveos. Dette ville også bringe meg forbi hyttene i nordenden av vannet, der kunne det være ly. Ellers, når bredden forsvant i det hvite, gikk jeg på retningen til snoren jeg har bundet i en av stavene. Ved hyttene tok vinden godt, og jeg gikk en runde med meg selv over en kopp kakao i vindsekken, klemt inntil veggen: Sette opp teltet i ly av veggen, værfast, eller se om været ble bedre ned mot Båttjønnhytta? Klokken var om lag ett, så jeg mente at jeg skulle klare en halv mil til, med 100 høydemeter i rett retning.
Dimman letter
Jeg var ikke så langt på vei dit før skydekket begynte å lette. Stort sett var jeg litt mer skjermet for vind, og jeg tok over mot Øvre Båttjønna i stedet for å gå nedom hytten. Derfra gikk det raskt, netto utfor, målet om å gå de 40 kilometerne til veien i Susendalen virket innen rekkevidde.
Ved Guevtelsjaevrie møtte jeg to isfiskere, de lurte på om jeg ikke hadde hørt værmeldingen. De kunne videre fortelle at hotellet i Hattfjelldal hadde gått til bølgene (ad undas, eller «dundas», som de sier her) og omgjort til asylmottak. Derimot skulle det være en gård som leide ut rom like ved der jeg ville komme ned i Susendalen. Etappelengden ble oppjustert med to kilometer, nok en maraton (selv om dette tallet 42 dukker opp stadig vekk har jeg ikke haiket en eneste kilometer!). Skogen voldte færre problemer enn fryktet, det var en fin passasje omtrent midt på ryggen mellom Mjølkelva og Lille Susna. Der var det også et skuterspor som loset meg trygt gjennom den tetteste skogen. Fordi det er vanskelig å ploge i trange spor mellom trærne tok jeg av skiene i de bratteste kneikene.
Ti på halv åtte, nesten tolv timer etter avmarsj, stod jeg endelig på veien og telefonerte med Fruen og husfruen på Furuheim gård. Ved ankomst brant det godt i ovnen, og jeg fikk boller, rundstykker, pålegg og brød. Perfekt for en sliten NPL’er! Det ble en trivelig kveld i en 300 år gammel trebygning som gårdsfolket hadde fått flyttet ned fra Mosjøen og pusset pent opp.
I morgen går veien til Hattfjelldal på gjensnødde veier etter tips fra folket her om slike detaljer som broer som ikke står på kartet. Husfruen klarte også å finne en overnatting til meg i Hattfjelldal, tusen takk!
Dag 63: Røyrvik til Viermahytta
Frokosten var av det solide slaget: Egg, H-melk (drikker vanligvis skummet), fete påleggssalater, sjokoladepålegg. Dugelig med niste fikk jeg også med meg i finværet. Fotsålene syntes nok det var litt tøft å starte med 15 km langs veien, men det gikk ellers overraskende greit, et stykke kunne jeg til og med bruke skiene.
Landeveisfarende
Herfra går båten om sommeren
Dager som denne kan jeg fint tåle flere av. Nesten vindstille, tre kuldegrader, sol fra en så godt som skyfri himmel. Oppe på Namsvatnet var det som lovet både kvistet og kjørt skuterløype inn til utleiehyttene som ligger om lag tre kilometer fra Viermahytta; han som kjører skyssbåten frakter visst like mange vinterstid. Det var folk ute på skuter, vi hilste til luen, og i sporet var det tendenser til silkeføre. Namsvatnet var sterkt nedtappet, så det ble litt opp og ned i den grunne viken ved Viermahytta, jeg måtte også gå en liten omvei for å finne en snøbro over Storelva, som gikk åpen langt ut i det som vanligvis er vann.
Fremme for dagen
Jeg trengte ikke lete etter nøkkelen
Dagbok og kaffe hører med til det som skal gjøres
Nøkkelen stod i døren da jeg kom, og det lille rommet var lett å fyre varmt på en mild dag. Det varmer også, om enn på en litt annen måte, at noen har satt igjen en liten skvett med livets vann da de dro herfra.
Dag 62: Hviledag i Røyrvik
I teorien burde det kanskje være unødvendig å hvile to dager etter en hviledag, men jeg innså nødvendigheten av en hvil da jeg måtte støtte meg til veggen på vei til toalettet og bruke dørklinken som støtte for å komme opp og ned av setet. Kroppen var, som ventet, svært lite fornøyd med å ikke bli lyttet til i går. Dessuten er ikke Røyrvik Gjestegård det verste stedet å tilbringe en ekstra dag heller.
Dagen har jeg brukt godt, til telefonering både med Fruen og folk som kan tenkes å kjenne til isforhold underveis, vasking og tørking, spising, og et langt besøk på besøkssenteret til Visit Børgefjell. Sistnevnte er en del av stedets bensinstasjon/sportsbutikk/farvehandel/byggevareforretning; vi byfolk har nok litt å lære om det som på fint kalles multitasking eller samlokalisering eller hva det nå er. Her skuet de i alle fall hunden på hårene, «æ veit ka du vil,» og jeg fikk beskjed om å slå meg ned med en kopp kaffe mens de øvrige kundene fikk betale for diesel, gipsplater, maling og skismurning. Så fulgte en hyggelig turprat med masse nyttig informasjon om isforhold, åpne og stengte hytter og rutevalg videre. Jeg ble anbefalt å følge sommermerkingen til Nordlandsruta i stedet for å gå innom Hattfjelldal, men da jeg var tilbake på rommet for å detaljplanlegge den biten, var jeg med ett mindre enig: Bratte opp- og nedstigninger, tildels gjennom skog, tildels i potensielt skredfarlig terreng, ymse store elver og et tusentalls høydemeter mer enn den opprinnelige planen. Etter en telefon til Stekvasselv gård, hvor de kunne bekrefte mine mistanker om at de fleste går via Hattfjelldal og bekrefte at isen på Røssvatnet var å betrakte som farbar, var jeg igjen tilfreds med den opprinnelige planen, selv om tungt føre og/eller overvann i forbindelse med det varslede mildværet kan føre til en del på vei.
Kroppen hadde godt av hvilen, og jeg føler meg igjen klar for en ny etappe. 15 kilometer på vei i morgen tidlig før jeg kan ta skiene fatt langs kvistet skuterløype over Namsvatnet og inn i Børgefjell.
Dag 61: Tunnsjø senter til Røyrvik
Tanken slo meg idet de første regndråpene landet på jakken og jeg måtte bytte til de vanntette overtrekksvottene:
Dette er en svart dag.
Jeg hadde gjort unna de siste ti minuttene med kamp mot skogen og hadde innsett at denne dagen var det klokken og sinnet jeg skulle få kjempe mot resten av dagen, der jeg trasket langsmed landeveien. 42 kilometer, en maraton, til Røyrvik, jeg gav meg selv 10 timer. Overskred jeg denne tiden, måtte jeg opp med teltet. Tvilen var med på tur: Hva vil kroppen si til dette? Sist lange etappe på vei (ned til Otta) hadde jeg gått meg helt i stykker, og da var bare 23 av de 38 kilometrene til fots. Lårene var tunge opp bakkene mot høyden mellom Tunnsjø og Limingen, men vel oppe fikk jeg endelig bruk for skiene, om enn bare halvannen kilometer, forsiktig, forsiktig utfor mot Limingen. Jeg hadde gjort et forsøk i brøytekanten lenger ned, i sporene til en annen NPL’er, men i regnværet fantes ikke feste og jeg er lei av å gå på bakglatte ski.
På Limingen-siden kom nedbøren som snø, men nede ved sjøen var veien for det meste bar. Vannet så ikke veldig farbart ut for mine øyne, men jeg så noen isfiskere like ved råken foran vanntunellen; de visste nok hva de drev med. Isfiskere hadde jeg også sett i morges, ute på vannet der jeg snudde dagen før, men de holdt seg langs land. Selv har jeg ikke noe særlig erfaring med isbedømmelse, så da får jeg holde meg på den sikre siden og gå rundt om jeg er det minste i tvil.
I dag har veitraskingen gått mye bedre enn før. Jeg har vært veldig bevisst på å gå der det er mykest, og hver time har jeg stoppet, tatt av sekken og fått i meg mat og vann. Hele veien har jeg fulgt med på kartet for å se hvordan jeg lå an i forhold til ti-timersplanen, slik at jeg ikke skulle slite meg ut om det ikke var mulig å gå helt frem. Belønningen for å klare det på én dag skulle være muligheten for en hviledag ekstra for å hente seg inn igjen, man gjør ikke så lange etapper på vei med tung sekk ustraffet, gårsdagen var også strevsom.
Målet: Røyrvik
Utover dagen lysnet det, både på den ene og den andre måten, og gjennom oppskrapede solbrilleglass kunne jeg se at jeg nå er begynt å nærme meg Nord-Norge: Flere av gårdene hadde både en gamme og innhegninger for reinsdyr på tunet, i Røyrvik er skiltingen tospråklig. Da jeg stoppet for å brette om kartet ble det endelig klart at målet var innen rekkevidde: 13 kilometer igjen, jeg var en liten halvtime foran skjema. Fotsålene skrek ikke lenger av smerte, de ba bare tynt om nåde, knærne begynte å si fra tydeligere, veidekket skiftet fra grus til asfalt, men jeg hadde bestemt meg.
Rett før den siste pausen, med rundt fire kilometer igjen, suser nok en bil forbi. Jeg løfter blikket og kikker inn sideruten for å se om jeg skal hilse tilbake, konstaterer at jeg slipper og lar blikke falle tungt ned foran skosålene mine igjen. Nå stusser jeg litt, for istedet for lyden av rusende dieselhester hører jeg fallende turtall og knasing under dekk. Idet jeg tvinger blikket opp igjen, går døren opp; jeg tar av solbrillene, og hun besvarer alle mine drømmer der og da:
Ska’ æ ta sækken for dæ?
Hun har sett slike som meg før, så hun vet at jeg selv ikke kan sitte på. På spørsmål om overnatting får jeg vite at bestemoren hennes jobber på Gjestegården, så hun slår på tråden dit og foreslår at hun kan kjøre sekk og ski helt opp for meg. Før hun drar kan hun fortelle: «Du har ca fiir kilometer igjæn te Røyrvik.» Jeg tenker høyt: «Rundt en time, altså,» men hun kvitrer blidt tilbake «Du bruk’ittj’no meir enn en liten hæltiim, trur’ittj’æ, nei.» Så setter hun seg inn, og jeg strekker armene i været og setter i en liten gledesdans. Hun ler og er vekk.
I støvskyen etter Reddende Engel tar jeg veien innover i grådige klyv mens mine to siste Li-klenning forsvinner i grådige jafs, stablet i høyden. Ben og føtter verker, skuldrene jubler. Jeg jubler. En hæltiim er nok noe lenger her oppe enn i Sør-Trøndelag, og jeg har vært på veien i så godt som ti timer idet jeg tørker av skoene ute og blir møtt av to strålende blide mennesker i resepsjonen, hvor sekken venter på meg. På vei inn så jeg at matserveringen skulle ha stengt for dagen, men mannen i forkle, formodentlig kokken, spør «När vil du äta?» Etter en varm dusj blir jeg servert en ekstra stor porsjon kyllinggryte (han måtte ha salaten på en egen tallerken), Dahls pils, sjokoladekake og kaffe. I skrivende stund er min eneste bekymring hvordan jeg skal klare å stavre meg ned trappen og i seng før øyelokkene glir igjen for i dag. Morgendagen blir hviledag, vi kan si at det er for å feire at jeg med å ha ankommet Røyrvik er halvveis fra Lindesnes til Nordkapp.
Dag 60: Nordli til nært Tunnsjø senter (telt)
En sen start burde ikke gjøre så mye fra eller til, tenkte jeg, fem mil på to dager burde være overkommelig, og jeg stoppet og pratet med folk etter Flyktningerennets nydelige løyper. Frokost med avis, kaffe, rundstykker, melk og juice; herlig. Da jeg kom ned til Kvelia, ble jeg litt overrasket: I følge et skilt skulle det fortsatt være 55 km igjen til Røyrvik, og jeg hadde allerede tilbakelagt rundt halvannen mil i skisporet; det var ikke helt etter planen, klokken var mye. Jeg stoppet, som alle andre NPL’ere, innom Kveli-bua, hvor jeg fikk kaffe, kaker og flotte, tykke ullsåler i tillegg til en hyggelig prat. Som fryktet er ikke isen på Limingen å anbefale, jeg må gå veien rundt. På Kveli-bua gikk jeg også en runde i avdelingen med husflid; han som driver stedet driver også Luss- og busserulleriet, det er derfra de gode ullsålene kommer, sammen med tøfler, klesplagg, vadmelskondomer(!) og barnesko, alt i ull.
Kveli-bua er både matbutikk og husflidsutsalg for Luss- og busserulleriet
Halv tre var jeg på vei videre, og ved neste pause stod jeg overfor nok et valg: Følge skuterled gjennom Sverige eller bare ta veien? Muligheten til å gå på ski fristet mest. Jeg var usikker på et av vannene underveis, men så at jeg hadde en mulighet i retning av Tunnsjø senter (som ikke er et handlesenter, men en bygd) dersom vannet ikke skulle la seg krysse. Noen svensker jeg møtte ved Björkvattnet mente isen skulle være god, så skuffelsen var stor da jeg så ned på vannet og en diger råk strakte seg tvers over. Nede ved iskanten så jeg at leden ikke var kvistet over, isen hadde mørke flekker, og det var råker rundt småbekkene som rant uti. Det gikk skuterspor over, men jeg turte ikke følge dem. Jeg iverksatte reserveplanen og fulgte en kraftgate i retning Tunnsjø senter. 400 meter fra veien ble jeg i tvil: Klokken nærmet seg syv, rundt en time igjen med lys; gå eller slå leir? Neste mulighet for telt var en drøy halv mil fremme langs veien.
Råk på Kvarnbergsvattnet
Etter å ha tvilt meg frem til å gå, for å gjøre morgendagens etappe mulig, møtte jeg allerede etter femti meter en hindring: Den lille, tynne blå streken på kartet, til forveksling lik mange andre blå streker jeg nylig hadde krysset, var ingen liten fillebekk man kunne skritte over. Dessuten lå den nede i en dyp kløft, så det ville være mye jobb å komme seg ned for å banke i snøbruene. 350 meter til veien, bare 50 meter til jeg var ute på et åpent jorde; så nært, men dog så fjernt. Det skulle ikke være langt til nærmeste bro, så jeg la i veg med friskt mot. Imidlertid var skogen tett og terrenget stedvis så bratt at jeg til tider måtte av med skiene og grynne/bakse/kravle oppover bakkene; svetten silte og klokken løp.
Da klokken var åtte var jeg hundre meter fra broen. Bekken gikk åpen også her, men det var mulig å komme til, og jeg stod på en plass som akkurat var stor nok til teltet. Jeg slo leir, første leir med tilgang på rennende vann – luksus!
Jeg gruer meg til i morgen, 42 kilometer riksvei; håper jeg får brukt skiene, hvis ikke får jeg dele etappen i to.
Dag 59: Hviledag på Nordli
Til tross for at jeg var trett, sov jeg ikke så godt, bra det er en hviledag. I dag har jeg spist, pratet og fundert. Irritasjonen over å ha skadet seg har glidd over i en dypereliggende bekymring: Hvorfor tar jeg sjanser? Når jeg går alene har jeg ikke råd til det.
Jeg ble værende lenge på butikken, der var de både hyggelige og pratsomme. Dessuten kunne de fortelle meg om skiløyper og en svensk skuterled som kan spare meg for mye trasking langs veien. Etterpå ble jeg invitert inn på en kopp kaffe hos verten, det var godt å føre en lengre samtale over lokalt bakverk og svart kaffe. Godt å ha god tid til å prate med Siri også.
På den kommende etappen vil jeg prioritere å bære med meg litt ekstra mat, det var ikke gøy å måtte gjøre to lange dager for å komme frem. Jeg må også øke lunsjrasjonene, for jeg går fortsatt ned i vekt. Klistertuben og boksen med skirens satte jeg tilbake i butikkhyllen, det skal være tørrere føre lenger nord.
Da jeg ikke fikk sove i natt ble jeg liggende å lese dagbok, det vil si blogg. Jeg har opplevd mye de siste to månedene, og jeg har møtt så mange flotte folk på steder jeg aldri ellers ville besøkt; å komme vandrende med ski og sekk er en fin inngang til en samtale. Samtidig gjør det godt å leve med så få ting, alt jeg trenger er i sekken. Hver dag pakker jeg den og går avgårde mot et nytt sted. Hver dag åpner jeg den og er hjemme for en kveld. Hver dag tror jeg at den dagen er kommet at jeg ikke vil ha noe å skrive i dagboken, og hver dag fyller jeg to sider med kråketær i blått blekk. Jeg er takknemlig.
Dag 58: Fossdalen til Nordli
Jeg våknet klokken seks. Trodde jeg. Klar for avgang drøye to timer senere. Skydekket var høyere enn i går, og natten hadde vært kald nok til at det hadde dannet seg skare som bar meg godt, og med et lite dryss nysnø på toppen lugget det godt under de skiene som kvelden før hadde føltes helt glatte. Med vårværets varme var det allikevel ikke mer enn en times glede i dette føret, jeg begynte å slå igjennom, og alt av feste var vekk. På dette tidspunktet måtte jeg bestemme meg: Følge plan A og terrenget innover mot Nordli, eller ta korteste vei ut på hovedveien og fortsette til fots? Et skuterspor i retning av den opprinnelige planen fristet meg, men matmangelen og fornuften gjorde at jeg valgte alternativet som ville gi meg størst sjanse til å nå Nordli før gatekjøkkenet stengte klokken syv.
Kvart på ett spente jeg skiene på sekken og ringte min kjære, milen ut til fylkesveien hadde vært tung. 18 km til Nordli, men vi var ikke enige om når jeg ville være fremme.
Du har husket å stille klokken?
Klokken var kvart på to, jeg bantes innvendig. Om jeg brukte fem timer ville jeg akkurat ikke rekke det. Jeg skrudde opp tempoet, fem kilometer i timen er tøft i motbakkene med tung sekk. Siri fikk høre om turens første fall, da jeg slo igjennom på vei ned en kneik i skogen, og etter en lang prat plugget jeg øretelefonene i musikkspilleren.
Jeg fikk aldri hørt ferdig Gershwins pianokonsert, for på toppen av alle bakkene møtte jeg skiløpere som ville slå av en prat; jeg kunne kjenne at klokken tikket. De insisterte hardnakket på å få kjøre meg ned til Nordli, og jeg blånektet. De prøvde å få meg til å «gå over et lite vann, så et stykke gjennom skogen, osv», og jeg nikket og smilte matt mens jeg tenkte «aldri i verden». Så endret de mening, å følge veien var nok det lureste, herfra «gikk det jo bare utfor». Til nå hadde jeg hatt stigning og bare veier på sørsiden av en høyde.
Det var herlig å suse utfor, på nordsiden av høyden var det mer snø, det lå snø i veibanen. Ikke mye, men nok. Jeg stoppet, fikk i meg litt nøtter og vann, sjekket Google Maps og ringte etter overnatting. Derfra ble det bare jubel, og med alt sukkeret fra havrebomben hvirvlende i blodet kunne jeg ha blitt Lierne-mester i veikant-sprint uten tilløp, skibytte eller straffespark. Stadig nye utforbakker, skøyting oppover, svette, tung pust, full fart, fra bilene vinket folk, jeg vinket tilbake. Ikaros suste nedover mot Nordli i en utrolig fart, opp og ned av brøytekanter etter skiftningene i snødekket, innenfor autovernet, utenfor, nærmere solen, et lite hopp, noen skøytetak, kraftfull staking, større fart, innenfor eller utenfor autovernet her? Vinger av voks og fjær trives ikke for nært solen.
Jeg snakket fort og usammenhengende, kikket i speilkompasset da han stoppet, avslo alle tilbud om hjelp, men tok imot en stor ball med tørkepapir som ble rakt meg. Blodet rant nedover kartmappen, klærne, skiene, asfalten. Det var en tynn stripe med hard snø og is på innsiden av autovernet, skrått og bløtt på utsiden, to hundre meter igjen til der jeg skulle av med skiene. Den overmodige hadde hatt et halvt sekunds betenkningstid i fart og valgt. Valgt feil. Stripen smalner av. Står på én ski nå. Farten øker, ingen steder å bremse. Bære eller briste. Bart felt forut. Sekken treffer bakhodet idet ansiktet tar støyten. Solbrillene holder. Han som stoppet vil ikke dra, mener jeg ikke er i en forfatning han kan forlate meg i, vil kjøre meg, men etter å ha sittet av meg den verste svimmelheten og stoppet blødningene klarer jeg å samle nok overtalelseskraft til å få gå de siste fire kilometerne. Snakker med Siri hele veien inn.
Dagen derpå, æ vart skræmt
På bensinstasjonen må jeg holde meg fast mens jeg venter på maten, svimmel, så går det bedre. En og en halv havrebombe og en neve nøtter siden frokost ble nok litt knapt. Jeg ble godt tatt imot ved hytteutleien i Nordli, og invitasjonen på kaffe ble etterfulgt av et «men vi kan ta det i morgen, du ser ut som du trenger å hvile.»
I skrivende stund er jeg ren, pen og tørr, nesten mett og veldig trett. Tusen takk til forrigemann, som satte igjen en ølboks i kjøleskapet. Nå venter en hviledag, det trenger jeg.
Dag 57: Gjevsjøen fjellgård til Fossdalen (telt)
Da jeg gikk til ro med et magasin på sengekanten i går var det nydelig stjerneklart, men mens jeg sov godt til klukkingen av bekken gjennom huset, senket skyene seg stille ned over fjellene slik at jeg våknet til gråvær og fire plussgrader. Jeg fikk tips om noen skuterspor opp til det første vannet, og jeg prøvde å følge et av dem videre, men det ville ikke samme vei som jeg. Terrenget her var vilt og vanskelig fremkommelig, og jeg fulgte streken jeg hadde fått tegnet inn i kartet mitt så tett jeg kunne. Flere ganger krysset jeg bjørnespor, ett av stedene hadde noen skrevet «bjørn» i snøen. Et skispor så jeg også, langs en elveis innover; takk, men ellers takk. Jeg har en følelse av at en viss TV-kjendis med samme navn som kaffekjelen ville ha glist bredt og stemplet terrenget som «ekte villmark», spennende var det i alle fall.
Ved tregrensen begynte jeg å bli noe bekymret, dette tok for lang tid med tanke på at jeg bare har mat nok til én overnatting før Nordli. Jeg satte avsted inn i tåken, opp på fjellet, fast bestemt på å utnytte dagen godt. Det begynte å regne, jeg så bare et par hundre meter inn i det golde og snøfattige fjellandskapet rundt meg, og jeg tenkte på hvor avhengig jeg faktisk er av kompasset på slike dager, der jeg gikk fra stein til lyngrabbe til stein i en time før jeg nådde det første vannet. Glad for å ha GPS til å dobbeltsjekke det jeg gjør med, i skogen var den helt uvurderlig i det vanskelige arbeidet med å følge den anbefalte ruten.
Heldigvis lettet, lysnet det litt etterhvert, og jeg fikk enkelte glimt av det flotte fjellområdet jeg befinner meg i. Skurene kom etterhvert med snø i stedet for regn, det passer skiløperen bedre. Med litt mer sikt kunne jeg også legge vekk kompasset og tillate meg å følge et og annet skuterspor der retningen passet noenlunde.
Skyene skiftet etterhvert farge fra grått til blått via orange og rødt før de tonet ut i svinnende rosa, og da lyset for alvor begynte å avta, så jeg meg ut en plass å slå leir. Fire kopper varm sjokolade mens jeg ventet på snøsmelting og mat, et helt Gullbrød til kaffen. Radio og telefon ligger til lading mens jeg skriver, det blir uansett noe langs vei i morgen.
Teltplassen, morgenen etter
Dessverre har jeg en følelse av at gårsdagens reserveplan må iverksettes. Jeg hadde opprinnelig tenkt å holde meg i terrenget lengst mulig, gå over Stor- og Litltissvatnet, men det er såpass langt igjen til Nordli at reserveruten, som tar meg ut på fylkesveien tidligere, er tidsmessig tryggere på dette føret. Da kan radio og musikk komme godt med, jeg husker med gru tilbake på siste rest av turen inn mot Otta…
Dag 56: Gaundalen fjellgård til Gjevsjøen fjellgård
I dag var dagen for å gå fra fjellgård til fjellgård, og jeg forlot Gaundalen i strålende solskinn der jeg fulgte vertsfolkets skispor langs en gammel ferdselsvei til fjells. Der jeg måtte ta av fra sporet skrev jeg «takk» i snøen og siktet meg inn på rekken av telefonstolper som går fra Gaundalen via Holden til Gjevsjøen.
Noen har gått her før meg, og det var noen med stor skostørrelse
Av og til er landegrenser synlige i terrenget
Jeg hadde ikke tenkt meg innom Holden, så på vei ned igjen fra fjellet dro jeg av mot svenskegrensen, med en plan om å følge grensegaten ut på sjøen Holderen. Grensegaten fant jeg lett, men føret var tyngre her nede, så det gikk tregt. Etter å ha kjempet meg over Holderen tok jeg en god pause før jeg tok fatt på den siste kilometeren inn til fjellgården Björkede på svensk side. Den kilometeren tok meg nesten en time, og den våte snøen lagde store, tunge kladder under hele skiene – bortsett fra i smøresonen; det er mulig skiene trenger en omgang med glider snart.
Grenserøys
På Björkede var det folk, og det var både nyttig og trivelig å slå av en prat i finværet. Skutersporet jeg lette etter begynte nemlig et stykke unna, det går en skuterled langs veien på sørsiden av Gjävsjöströmmen og Gjevsjøen. Her ble tempoet langt høyere, det var deilig å faktisk kunne gå på ski igjen, ikke bare gå oppå skiene. Første forsøk på å komme ut på sjøen endte i en tverrsnuing der to elghunder kom byksende opp bakken, men litt bortenfor enden av leden kom jeg meg utpå.
Der gikk det skuterspor på kryss og tvers, mot hvert sitt fiskehull. Jeg tok ut en omtrentlig kurs mot dagens mål og lette fra spor til spor inntil jeg endelig så konturene av en lang, rett linje dit jeg ønsket meg. Vel ute på dette fant jeg ut at noen hadde fulgt det før meg på ski, et godt tegn. Etter en kilometer tok jeg ut nøyaktig kurs med GPS, og den pekte nøyaktig ned langs sporet jeg gikk. Autopilot på, seks og en halv kilometer i luftlinje unnagjort på en time, fremme. Underveis mente jeg først å se en skiløper foran meg, deretter trodde jeg det var en isfisker. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være et grantre, og da jeg passerte det forstod jeg hvorfor det sto der: Det var plassert nøyaktig i forlengelsen av grensegatene på begge sider av sjøen, det markerte grensen mellom Sverige og Norge.
Alternativ grenserøys
På Gjevsjøen fjellgård fikk jeg «Bekkstua» for meg selv. Stedet bærer sitt navn med rette, her er det «innlagt vann» i form av en bekk som renner tvers gjennom huset. Etter å ha tatt rede på vedskjulet ble det også en råd med varme og etterhvert hjemmetørket tikka med svinekjøtt til middag. Det gjorde godt i en sliten kropp etter nesten åtte timer på ski i stekende hete.
Innlagt vann
Det er varmt i bakerovnen
Nå er regningen betalt og planen for de neste to dagene verifisert med husets folk, så da er det bare å stålsette seg for drøyt seks mil med tung sportråkking i våt vårsnø. Jeg har mat nok til én overnatting, det bør må holde.