Noen hadde tatt seg bryet med å legge frem opptenningsved før han la seg, så det ble raskt fyr i ovnen, og varmen rakk å bre seg i det lille rommet før Fruen krøp ut av posen til en ventende kaffekopp. Vi var ikke sikre på hvor vi skulle ende opp denne dagen, og med 33 kilometer til Sulitjelma Hotell måtte vi tidlig i gang.
Skaren var fortsatt fast og fin da vi satte ut på Balvatnet, så de 6-7 kilometerne over gikk på en time. Derfra var det lettgått inn til Coarvihytta, og idet vi nærmet oss så vi bakenden på en løypemaskin på vei videre innover. Godt, for det var mildt, og våte snøfiller hadde begynt å feste seg på ytterklærne. Fra Coarvihytta ringte vi hotellet i Sulitjelma og var så heldige å få rom for natten der, mens vi satte til livs pølser, Kvikk-Lunsj og saft i påskekafeen Turistforeningen driver her oppe. Jeg slo også på tråden til en tidligere NPL’er som hadde lagt igjen en invitasjon til kaffebesøk i kommentarfeltet på bloggen; han kunne sette på kjelen på kort varsel, og vi ble møtt da vi nærmet oss Kjelvatnet.
Det ble et hyggelig besøk med utveksling av NPL-historier, mat, påskegodteri og kaffe. I tillegg fikk vi vite om en enklere vei ned enn den vi hadde sett oss ut. Tusen takk, både for invitasjonen, en hyggelig kafferast og gode tips! Vi staket oss ut på Kjelvatnet, og sludd gikk over til regn. Siri fikk kjenne på et av mine hverdagsdilemmaer: Hvilken vei tar vi i dette løypekrysset, mon tro?
Nede på Sulitjelma Turistsenter (Daja) fant vi en låst dør mellom oss og depotpakken, vi var for sent ute. Heldigvis fikk vi tak i en «nøkkelperson», og snart var sekkene betydelig tyngre. Vi hadde fått kjenne på det sugende og våte føret i brøytekantene tidligere på dagen, så vi valgte heller et skuterspor langs en kraftlinje. Snart bratnet det til samtidig som det ble mindre og mindre snø, det var med andre ord på tide å bite i det sure eplet og kjempe seg bort til den våte asfalten.
Med skiene på sekken trampet vi nedover på såre føtter, regnet pøste ned, og vi gikk og gnagde på hver vår havrebombe mens vi brukte Google Maps for å finne ut hvor langt vi hadde igjen. Etter et par kilometer stoppet en minibuss, sjåføren rullet ned vinduet og spurte: «Træng dokk skyss?» Tre minutter senere var sekker og ski på vei til hotellet, det var en av de som driver det som hadde stoppet.
Første dusj siden Umbukta gjorde mer enn godt, og etter et varmt måltid slappet vi godt av i sofaen foran et sprakende peisbål. I morgen skal vi hvile.
Meteorologen hadde ingen gode nyheter å komme med i spesialvarselet for fjellet klokken åtte:
Stiv kuling, økende til sterk kuling utover dagen; sludd- og snøbyger
Utenfor hytteveggen var det imidlertid klart, vindstille og fire minus da jeg stod opp, så vi forberedte oss på avreise. Klokken ti var eneste endring i værsituasjonen at temperaturen hadde steget til pluss tre grader, så vi la i vei innover Skaitidalen, klare for å legge oss inn på Argaladhytta dersom været skulle forverre seg.
Denne dalen er beryktet for sin skredfare, dyp og trang som den er, og Bodø og omegns turistforening hadde frarådet oss å gå der da vi henvendte oss til dem. Oppsynsmannen vi snakket med, Jim, kunne på den annen side fortelle at ryktet var ufortjent dårlig, og vi fikk rapport om den siste tidens vær og vind, samt beskjed om at det burde være greit å gå om vi ikke gikk i uvær og brukte sunn fornuft. Utrustet med en oversikt over de verste plassene la vi spente innover elveisen, vi fulgte et gammelt skispor. Det var en stor naturopplevelse, både å kikke opp på tindene høyt der oppe, og å følge jervesporene i snøen på isen. Rundt oss flakset rypene til høyre og venstre, mens vi konstaterte at oppsynsmannen hadde rett i at vi ikke var så fryktelig utsatte så lenge vi valgte rett side av dalen. Vi passet samtidig på å teste noen av snøbruene med staven, det er mildt i været, og noen bruer var betydelig svekket eller til og med helt vekk siden forrigemann gikk innover her. Med den vannføringen som var ville ikke konsekvensene av en bristende snøbru være verre enn våte sko, men det er kjedelig nok.
Oppover dalen tiltok vinden i styrke, så det var godt å komme inn på Argaladhytta, et sjarmerende sted: Enkle brisker til å sove på, en gitar hengt oppunder taket, tykke tømmervegger og lave døråpninger – trenger man mer? Vi hadde vinden i ryggen, så den var mer til hjelp enn til bry utfor bakkene mot Balvatnet etter vi hadde passert det høyeste punktet. Siri hadde klart best gli og storkoste seg nedover den stadig videre dalen. Milen over til Balvasshytta gikk med andre ord greit, men med stadig økende vind fant vi ut at vi ikke trengte å gå noe lenger denne dagen, det er bedre å sitte inne med en varm kopp kakao og lytte til ulingen i pipen.
Turens første hytte tilhørende Sulitjelma Turistforening var av enkel standard og litt trekkfull, uten at det fikk gå utover humør eller stemning. Utenfor vinduet skuet de stolte nordnorske fjell ned på to forvillede søringer på påskeferie, rammet inn av nakne bjørker som svaiet kraftig i kulingen. Innenfor spraket det entusiastisk i vedovnen som akkompagnement til en god og hyggelig samtale over kart og en kopp kaffe. Coarvihytta eller Sulitjelma i morgen, time will show.
I dag har jeg vært på påskeferie: Igjen på tur med min kjære, i finvær, på stort sett brukbart føre. Vi er et bra par på tur, og hun velger de samme veiene jeg ville gjort der hun tråkker spor opp mellom bjørkeleggene, et godt skispor for en som har tråkket egne løyper i månedsvis. Siris entusiasme og ferieglede smitter.
Vi startet dagen med å pakke oss langsomt ut av annekset ved Lønsstua sammen med våre nyslåtte bekjentskaper, de var like hyggelige mot Siri som mot meg. Mens de satte kursen mot stasjonen for å reise hjem etter nok en etappe i deres NPL «stykkevis og delt», fortsatte jeg mitt NPL-prosjekt med stø kurs for broen over Saltdalselven, hytte-til-hytte ned gjennom hyttefeltet. Broen trengte vi ikke benytte, og etter en trivelig prat med noen hyttefolk på andre siden hadde vi opplysninger om et spor som var tråkket innover i rett retning, i alle fall et stykke på vei.
Når først Siri skulle være med å gå en etappe var hun så heldig å starte med en tur som viste et godt tverrsnitt av hva en NPL’ers hverdag består av: Sol, vind, snø, tåke og sludd i skjønn forening; føret skiftet fra skare via fonner med tørr snø til våt, sugende og råtten vårsnø nede ved Graddis, på det verste tro jeg igjennom til livet – med ski; navigeringsmessig fulgte vi gjenblåste ski- og skuterspor, røde T’er på trærne, brøytekanter og kompasskurser, samt at vi la våre egne spor når vi så nok til å lese terrenget. I tillegg til å få gå på ski i alle slags forhold, fikk min kjære gleden av å traske langs riksveien med skiene på sekken, og vi fikk satt tålmodigheten på prøve gjennom en intens kamp med tett skog i bratt terreng på dårlig føre.
Fra Graddis tok vi etter anbefaling fra folket som drev gården sommerruten opp til riksvei 70 og fulgte denne opp til Skaitiveien. Derfra kunne vi ta skiene fatt et stykke, og føret ble stadig bedre ettersom vi vant høyde innover. Etter ti timer på tur var begge glade for å kunne ploge seg ned den siste bakken, mellom trærne, til Trygvebu, en skikkelig fin hytte: Strøm, tilgang på rennende vann like i nærheten, flott utsikt og koselig innredet. På kvelden var det stjerneklart, ni minus, og fullmånen tittet såvidt over fjellene idet jeg var ute i et nødvendig ærend. Det er godt å være på tur, selv om det er meldt uvær i morgen.
Klokken var blitt halv ett før jeg kom meg til sengs, og likevel våknet jeg før seks. Noen minutter over stod jeg opp og ble møtt av en sprakende vedovn og nykokt kaffe på kjelen. Ni var jeg i gang, i følge med to av mine nyslåtte venner mens resten av guttene ryddet ut av Bolnastua.
Etappen over Saltfjellet, langs E6, hadde jeg ikke akkurat gledet meg til, men det viste seg å bli en fin tur på fint føre i fint vær. Vi tok gamleveien opp på fjellet og nøt utsikten og det å gå uten oppakning – noen damer som lå på gamlehytta på Bolnastua hadde tilbudt seg å ta bagasjen i bil over fjellet, de skulle den veien uansett. Etter en stund ble nok en milepæl for NPL passert: Polarsirkelen, jeg er nå i «midnattsolens rike», selv om det er en stund til den skinner hele døgnet (i grunnen er det ikke alltid den skinner på dagen heller).
Den siste biten inn mot Lønsdal virket drøy, der vi gikk med en følelse av å være snart fremme når det fortsatt var et godt stykke igjen. To kilometer før målet gikk vi langs jernbanen og så toget fra Trondheim suse forbi, jeg kikket gjennom vinduene uten å få øye på det jeg så etter, men da vi omsider skled inn på tunet tittet et velkjent fjes ut døren, og både hun og jeg smilte fra øre til øre. Fruen hadde med fersk mat (tilfeldigvis samme meny som dagen før), og hun hadde foretatt diverse undersøkelser om etappene som ligger foran oss i de kommende dagene.
Jeg tok to telefoner: En til en oppsynsmann som kjente forholdene i den beryktede Skaitidalen og en som følge av at jeg hadde fått en melding med teksten «ring meg». I andre enden fikk jeg tilsynet på Bolnastua, han var fly forbannet over at tilstanden der ikke var slik han ville ha det, og jeg var den han hadde funnet i telefonkatalogen. Han skal ha honnør for å klare å holde seg så høflig og hyggelig når han egentlig var så sint.
Det ble en riktig så trivelig kveld. Først Fruens biffmiddag, så rikelig med skjenk og enda mer mat fra Harstads glade gutter, nok en gang tusen takk! I tillegg fikk jeg med meg en del energidrikk, en boks med smurning som faktisk virker på nullføre uten å ise («Target +2/-2»), samt tilbud om hjelp lenger nord om jeg skulle behøve det. Jeg tror jeg nå har møtt på den nordnorske gjestfriheten, og jeg er imponert.
Det ble ikke mange forberedelser på kveldstid av å sette til livs et større fiskemåltid rundt leggetid, så jeg hadde litt pakking å gjøre etter en hyggelig frokost med fiskerne. Jeg takket pent nei til tilbudet om å være med på isen for å sjekke pilkene som hadde stått ute over natten, og jeg la om ruten i forhold til det jeg hadde planlagt kvelden før, jeg fryktet at meldingen om byger betydde dårligere sikt utover dagen, og det skadet vel heller ikke med noen hundre færre høydemeter med sekken. Hadde jeg gått over fjellet, ville jeg ha passert foten av Auronase, et hellig fjell for samefolket, med en spesiell profil; det får bli neste gang.
Dagens skitur begynte så godt som det går: Føret var bra, solen skinte og bekkedalen opp fra Virvatnet var lettgått med lite skog. Jeg trivdes på tur der jeg gikk og tenkte på hvordan den ene av de to isfiskerne hadde snakket om Virvatnet i nesten religiøse vendinger, han var på påskefiske der oppe for 45. gang. Kilometerne gikk lett, men kladdetendensen kom snikende, skyene likeså. På ett punkt sank snøen jeg stod på sammen med et drønn. «Er det mulig,» tenkte jeg, «her er det nå ikke mer enn 15 grader?» Jeg listet meg likevel tilbake og fant frem klinometeret, hellingen lå mellom 10-20 grader. Da jeg for andre gang hørte drønn ble jeg for alvor bevisst på å gjøre ekstra forsiktige sporvalg.
Rett før skyene slukte de siste referansepunktene mine, gjorde jeg en krysspeiling og tok ut kurs videre, snart var det helt hvitt. Nede ved Randalselva, jeg passet på å treffe den rundt tregrensen, så jeg heldigvis skavlen, 20 meter ned. Jeg ble tvunget til å gi opp en del høyde for å komme meg over, og det var surt å gå opp igjen på andre siden, selv om det var verdt det: Føret var tross alt bedre over tregrensen. Fra jeg nådde min cruising altitude var det grei skuring utover, en del skavler, før jeg kunne ta inn på et ferskt skispor som tok meg ned gjennom skogen.
Nede ved Bolna leste jeg ikke kartet godt nok og endte opp med å lete litt rundt i veien opp mot stasjonen før jeg fant rett hytte. Der var det folksomt, og etter en del frem og tilbake fikk jeg meg en madrass på gulvet. Kvelden fikk den best tenkelige avslutning: Idet jeg kom slepende med tørrmaten min fikk jeg spørsmålet: «Vil du ha et glass rødvin til maten?» På bordet stod indrefilet, fløtegratinerte poteter, kantareller, broccoli og saus – samt en tallerken til meg. Gjett om det gledet en langveisfarende, tusen, tusen takk!
Med et par plussgrader, vått snøvær, lavt skydekke og en del vind var jeg ikke voldsomt klar for avgang da jeg staket meg ut fra Kvitsteindalstunet rett før klokken ni. Kun én av to tyskere var oppe, de var på kosetur, og jeg hadde forsøkt å være så stille som mulig i min glede over første hyttemorgen uten behov for å fyre.
Jeg hadde sett meg ut et reingjerde som ville føre meg opp i Kvepsendalen, og jeg labbet avsted gjennom skogen på kladdete ski. Over tregrensen kunne jeg fornøyd konstatere at jeg befant meg såvidt under skydekket og i en flott dal for skigåing. Det eneste jeg eventuelt kunne ønsket meg, var utsikt til fjellene rundt og eventuelt litt mindre sur vind. Denne dagen hadde jeg gleden av å raste innendørs, i Kvepsendalskoia. Her var det godt å sitte mens vinden ulte utenfor, så det ble en hel halvtime i ro.
Sommerruten går videre over nok et fjellpass, men da jeg kom meg ned fra enden av Kvepsendalen, etter en langtekkelig utforkjøring i flatt lys og flere «nær skavlen-opplevelser», tok jeg rundt over myrene istedet. Det så også ganske så grått ut i høyden. På Virvasshytta var det godt og varmt, og etter et kvarters tid fikk jeg selskap.
Utover ettermiddagen ble jeg invitert med på isfiske, en ny opplevelse for min del. Jeg fikk låne et par pilker og utpekt passende hull. Etter et par timer på isen var jeg en del kaldere, men fortsatt like fiskeløs. Læremesteren hadde imidlertid bedre fiskelykke (eller teknikk), og jeg fikk en god skjerv av fangsten servert til kvelds; pannestekt, nyfisket Virvassrøye (like rød i kjøttet som Børgefjellørret!) er ikke hverdagskost på langtur.
Det var blitt sent, og når jeg i tillegg hadde inntatt en større fiskemiddag (dvs en seks-hektos røye med tilbehør), ble øyelokkene tyngre og tyngre over dagboken. Oppvask, tannpuss og køye.
Frokosten stod klar da jeg snek meg inn kjøkkeninngangen til den stengte fjellstuen. Ordentlig frokost, med varme baguetter, egg, kaffe, melk, juice. En times frokost.
Klokken ti la jeg endelig avgårde, i sludd og vind. Et par stykker fra Rana Turistforening hadde reist opp kvelden i forveien, så et stykke lot det seg gjøre å følge skutersporet. Deretter ble det langsom fremgang i dårlig sikt inntil whiteout’en var total. Heldigvis fikk jeg litt bedre sikt akkurat idet jeg skulle finne selve Sauvasshytta.
Jeg gikk og sa hei til arbeidsfolket før jeg inntok hovedhytten. Baguette med ost og skinke som niste, luksus. Etterhvert kom de arbeidende gutter også ned, og vi slo av en prat mens jeg lurte på om jeg skulle fortsette eller bli.
Jeg falt ned på å gå, og etter en drøy kilometer stod jeg endelig på toppen av skardet, turens høyeste punkt. Håpet var at sikten ville være bedre lenger ned. Det er utfordrende å kjøre utfor i whiteout, men jeg klarte å følge dalbunnen, forsiktig. Etterhvert som jeg kom lavere ble sikten, som ventet, bedre, og snart var uværet glemt. Et lite øyeblikk lyste til og med solen opp bakkefokket, det var vakre fjell i horisonten. De siste kilometerne fulgte jeg sporene etter to stykker som hadde forlatt Sauvasshytta en stund før jeg kom, det snødde tett. Like før Kvitsteindalstunet tok jeg dem igjen, det var to tyskere, og vi slo følge den siste biten.
I dag er det fredag før palmelørdag og hovedhytten var full da vi kom, så da ble det losji i sikringsbu denne natten. Godt selskap og prat på norsk, engelsk og tysk (som jeg ikke kan).
Kvelden før hadde jeg fått beskjed om at turen over til Umbukta var både lang og hard, så jeg var ikke helt fornøyd med at klokken ble halv ni før jeg var i gang. På Nordlandsradioen hadde de intervjuet en meteorolog, og han kunne fortelle om lavtrykk i kø (god folkeskikk?) som i sin tur igjen skulle føre til det han kalte en «innepåske». Ikke for min del, håper jeg.
Solen skinte og alle snøkrystallene i morgenskaren smilte tilbake, Okstindan utgjorde de perfekte kulissene for en tur innover den vakre Speltfjelldalen. Jeg hadde rukket å lese en hel del om disse fjellene dagen før, og jeg passet på å se nøye mens jeg kunne, det var meldt vind og regn utover dagen. Føret var perfekt for en lang og flat tur, skare, og da jeg nådde enden av Stormyra, rundt en mil inn i fjellet, ble jeg litt overrasket over hvor kort tid jeg hadde brukt på å skøyte og stake meg innover flatene. Hele tiden ventet jeg på gjennomslaget, og på at skyene skulle ta meg igjen.
Ingen av delene skjedde mens jeg var på skiene, og jeg nådde Umbukta på litt over fem timer til tross for en omvei: På Sæterstad sa de at det kunne lønne seg å gå rundt Fjällripberget i stedet for over skardet som er korteste vei, langsmed et reingjerde. Samme beskjed fikk jeg på Steikvasselv. Oppe ved Gressvatnet så jeg i tillegg skispor som valgte den veien, så jeg la min egen plan til side, selv om skardet så ganske så greit ut. Da jeg nådde enden av berget dreide jeg skarpt rundt for å bruke høyden best mulig for å vinne terreng i rett retning, og bortsett fra en og annen bekkedal var terrenget ganske så samarbeidsvillig.
Til slutt slapp jeg meg ut på Över-Uman, jeg har altså besøkt söta bror i dag, fant jeg frem siste rest av lefsene og satt meg til rette mellom alle de gamle fiskehullene. Da jeg dro av sted igjen, begynte jeg å bli litt mo i stakemusklene, tenkte «her går jeg og er MO i Sverige», og så krysset jeg riksgrensen og befant meg i Rana. Der kan man vel kanskje ikke gå rundt å hevde at man er mo, så jeg hentet frem dobbeltdansen til de siste kilometerne. Rød i toppen da jeg plukket av meg skiene på skuterparkeringen.
På fjellstuen fant jeg en lapp på døren: «Tilbake kl 14», så da fikk jeg endelig tatt dagens kakaopause, før jeg ble innlosjert i det lille og koselige stabburet man bruker til slike som meg. Depotpakke fikk jeg også, og en varm dusj. Hviledagen er avlyst, siden jeg hadde en dag i Hattfjelldal nettopp, fordi jeg kom frem så tidlig, og fordi de skal opp på Sauvasshytta med skuter i kveld; de sporene skal jeg gå i. På denne måten får også Siri og jeg bedre margin på vår påsketur over saltfjellet.
Kvelden har gått med til depotorganisering, mat (årets første is til dessert) og andre gjøremål. Jeg fikk til og med lånt meg litt skokrem – takk!
Med utsikt inn mot ysteriet den ene veien og ut mot fjellene den andre inntok jeg min havregrøt med stor ro. Jeg hadde en kort etappe foran meg og trengte ikke skynde på noe særlig. Stålkantene på nyskiene lokket frem noen bloddråper fra langfingeren på venstre hånd idet jeg spente skiene på sekken før den siste vei-etappen på lenge. Fra Varntresk skulle isen være trygg, mengden skuterspor syntes å bekrefte det, så jeg tok ut på vannet ved skolen.
Herfra og inn var det en skimessig monoton dag, rett frem på et vann, men med Okstindan å hvile øynene på rett frem gjorde ikke det så mye. Lang lunsj i ly av noen trær på Hjartfjellneset, og så et strekk hvor jeg så dagens mål foran meg i over to timer. Vel fremme ble jeg møtt av vertinnen på tunet og innlosjert i «gammelstua», som nylig var pusset opp. Varm dusj og mat, kaffe, sjokolade og bøker om den storslåtte naturen rundt her.
Utpå kvelden gikk jeg ned i hovedhuset for å betale og få tips til ruten videre, og da vanket det både kaffe og vafler med hjemmelaget syltetøy. Plutselig lager telefonen min lyd, det viser seg at man her har en svært så lokal form for Telenor-dekning, i form av en sender inne i huset. Det ble en hyggelig prat over vaflene, og med ett var det blitt sent. Jeg slo raskt på tråden til Fruen før jeg tuslet opp igjen. Turen i morgen skal visstnok være ganske drøy.
Jeg stilte opp på Mix rett etter at de åpnet for å få en oppdatert israpport, og det var gode nyheter: Isen skulle være god sør for Nordnes, altså kunne jeg bruke skiene et godt stykke samtidig som jeg kuttet flere kilometer av distansen jeg måtte gått om jeg måtte fulgt fylkesveien. I en overraskende alvorlig tone la han til: «men du må gå fort, det e vår no.» Han hadde rett, jeg kunne selv se forskjellen fra søndag kveld da jeg ankom Hattfjelldal. På turen inn til sentrum merket jeg meg at snøkanten hadde trukket seg ned fra veibanen til grøftekanten, bekkene hadde vokst, og flere steder var det vann der det på søndag var snø.
Å påstå at jeg tok vårens ankomst med et smil og knusende ro vil vel være noe i nærheten av en blank løgn, og mye veitrasking og ekstra dager den siste tiden har hatt samme effekt på motivasjonen som plussgradene på snøen. I bakkene på vei opp fra Hattfjelldal tenkte jeg tanken: «Jeg bryter,» og det med en slik skråsikkerhet at jeg ble helt paff, jeg så for meg bussturen inn til Mosjøen og venting på nattoget sørover. Jeg gikk videre, men det var nesten at jeg måtte love meg selv å ta opp temaet til vurdering ved neste mulighet for hjemreise.
De nye skiene virket, men jeg ble ikke helt venn med denne vidjen, som enten ble for stram for å gå komfortabelt eller så slakk at den glapp. For hver justering måtte jeg av med skien og demontere vidjen, tungvint. Til slutt la jeg hele stasen i sekken og gjenoppdaget hvordan steglengden faktisk er bedre med en tåbinding. Inne i skogen fikk jeg feste med rød «silver», men ute på vannet var det for hardt – isklisterføre. Kortfellene ble redningen, og jeg fikk meg en liten overraskelse på kjøpet: Fellen var ganske mye for lang, eventuelt er avstanden fra bindingen til fellelåsen tilsvarende mye for kort, så enten har Åsnes flyttet låsen et stykke bakover på skien, eller så er bindingen montert lenger fremme på de nye skiene. Jeg tok ikke frem saksen.
Skuterløypen kom ut på Røssvatnet ved Finneset og fulgte land øst- og nordover. Jeg dro heller over mot Røssvassholmen, en gedigen øy som med tett skog. Denne dro jeg opp på ved østenden via et skuterspor, det var en del vann inne ved land, men jeg måtte følge land et stykke vestover på nordsiden på grunn av et belte med oppsprukket is tvers over Krutåbukta. Det var litt knotete å komme seg utpå igjen, men jeg fant til slutt et slakt nok sted uten for mye sprekker eller overvann. Kjapt og greit over til skuterløypen ved Krutnes og opp på land. Herfra ringte jeg Sæterstad gård før jeg la avsted langs den bare veien.
Den drøye milen gikk relativt smertefritt, med tildels kraftige vindkast fra ulike retninger, kanskje fallvinder fra fjellene rundt her? Jeg var så heldig å få se noen av dem gjennom hull i skydekket, og da var turgleden igjen tilbake og alle dumme tanker om å bryte forduftet.
På Sæterstad fikk jeg huset for meg selv, og jeg nøt både middag og kaffe før husets folk var tilbake. Det var spennende å få høre om virksomheten til to temmelig aktive gründere med eget kraftverk, oppdrett av røye til prisbelønt rakfisk og geitehold for å få melk til gårdsysteriet, som produserer et utall ostetyper, i tillegg til at de har en del turister på gården, med overnatting og servering av mat. Nylig hadde de også satt opp et «plusshus» som er energinøytralt. Imponerende! Utover det er det veldig koselig her, med knallfin utsikt – jeg gleder meg allerede til å innta havregrøten ved vinduet.