Påskeloffing i Børgefjell
Vi tar stroppene av skiene mens vi hører skuterduren fjerne seg, vi står i en liten løkke av skuterspor og ser innover en dal uten skispor, det er noen plussgrader og snøen faller vått over jakker og pulker, klistrer seg til alt den treffer, vi har startet påskeferien.
Tidligere på dagen ble frokosten påbegynt under Trondheims sovende gater en skjærtorsdags morgen, og den første kaffekoppen ble skjenket idet vi skjøt ut av Strindheimtunnellen i åtti kilometer i timen, det var få andre biler ute. Vi skulle nordover.
These northings drew me, present northings, past northings, the thought of northings. In the literature of arctic exploration, the talk is of northing. An explorer might scrawl in his tattered journal, “Latitude 82°15’N. We accomplished 20 miles of northing today, in spite of the shifting pack.” Shall I go northing? My legs are long.
—Annie Dillard: Pilgrim at Tinker Creek
At det var nordover vi skulle hadde vi først funnet ut av dagen før, under en ringerunde til strategiske steder, slik som Kongsvold Fjellstue, Grimsbu Camping og Visit Børgefjell, hvor mannen i telefonen hadde avsluttet reklamen med «jeg ville absolutt tatt turen». Vi stoppet innom ham og lånte toalettet på Røyrvik Auto før vi kjørte den siste biten på snødekte veier opp til parkeringsplassen ved Namsvatnet. Her hadde vi løftet ferdigpakkede pulker ut, låst bilen og trukket alt sammen bort til en ventende skuterskyss, bestilt til klokken ett. Kurt Vollmo smilte og anbefalte østsiden av elven Vierma innover dalen, vi kunne krysse den på hengebro nært utløpet.
Klar for skuterskyss
Nå står vi altså på isen og hører en beskjeden klukking fra den ellers så voldsomme Storelva, og vi føler oss forsiktig frem i det flate lyset til vi finner en snøbro vi mener å kunne stole på, før vi følger Vierma opp til hengebroen. Hengebro og pulk, ikke nødvendigvis en match made in heaven (for å søle til teksten med engelsk), men vi har ikke dårlig tid: Vi skal loffe, sove så lenge vi vil, gå så langt vi har lyst til, i den ene pulken ligger tre og et halvt kilo snop, jeg klarte ikke å velge i butikken, det ble Ole Brumm, ja takk. Egentlig har vi en slags omtrentlig cirkaplan om å gå opp Viermadalen og returnere ned Orvassdalen ni dager senere. Sammen får vi to pulker og like mange skipar og mennesker over broen uten at noe raser utfor og ned i elven under. Siri tok seg av brøyting av broen før vi gjøv løs.
Siri står også for starten på neste utfordring, da vi må opp en skrent for å komme opp på de slake myrene innover dalen. Hun parkerer ski og staver i bunnen av bakken og nærmest krabber oppover. Jeg følger etter. Dette er første gang Siri har en pulk etter seg, det vil si: Turen fra bilen til skuterskyssen på parkeringsplassen var den aller første. Vi har en plan om hva som skal skje om det blir for tungt, jeg er glad for å slippe akkurat det, mat og bensin for ni dager i fjellet (inkludert godteri) veier litt i tillegg til alt annet man må, bør og kan ha med på tur, komfort er viktig på kosetur.
En bratt kneik
Vi gjør ikke så mange kilometer den første dagen, under det lave skydekket ser det ut til at treklyngen vi har kommet til er den siste tettpakkingen av skog før høyfjellet, og vi vil gjerne ha den første natten i ly av trærne. Sammen tramper vi teltplass, så tar Fruen seg av oppsetting av telt og utgraving av forteltene mens jeg lager en sitteplass ute. Her vil vi gjerne også ha bål, men det er ikke lett å finne ved i bjørkeskogen – bjørk råtner i stedet for å tørke når den dør, og det er forbudt å skade frisk vegetasjon i en nasjonalpark. Det blir et helhjertet forsøk på et bål som ryker og ryker før det gir seg. Vi lager uansett maten på primus før vi trekker inn til soveposene som allerede er rullet ut inne i det vesle Runde Røde. Begge sover godt.
Graveren
Neste dag kan vi vel ikke skryte på oss noen reserfart på morgenen. Ikke har vi klokke på, og ikke frister det å gå ut i det grå været heller. Vi koser oss med frokost og kaffe og pakker i et bedagelig tempo sammen tingene våre for avgang halv ett. Denne gangen har vi tenkt nøye på pulkorganiseringen, så det er bare tre kolli inn og ut av teltet, i tillegg til to flasker bensin (oppbevart separat i tilfelle lekkasje); ett av disse kolliene er en blå pose med oransje glidelåser, produktplassert i norsk TV og tilstede på litt for mange turbilder til at man kan unngå å prøve selv. Denne er laget i et vanntett materiale og heter HD, hva nå enn det henviser til (heavy duty?), men sømmer og glidelås er ikke vanntette. Vi diskuterer litt frem og tilbake, og vi kommer til at siden den holdt all den gufne snøen dagen før ute, skal vi gi den en sjanse i gråværet – lenger oppe regner vi med at minusgradene og skareføret ligger og venter. Og med dette frampeiket skal det ikke mye fantasi til å gjette hva som er i ferd med å skje. Navnet på posen skaper også hodebry: Arctic Bedding er jo ikke godt norsk, mener Fruen, og hun har helt rett i at å kalle den Beddingen blir helt feil, for det ordet er allerede opptatt på norsk, det er nemlig den bjelken et skip hviler på i tørrdokk. Mitt forslag om å innføre ordet sovestell blir umiddelbart nedstemt av turens bedre halvdel, det hørtes visst ut som et ord fra femtitallet, men jeg mistenker at det heller er et mindre heldig møte mellom riksmål og ortodoks nynorsk fra Ivar Aasen si fødebygd.
I will explain that whenever I want a thing, and Mrs. McWilliams wants another thing, and we decide upon the thing that Mrs. McWilliams wants—as we always do—she calls that a compromise.
—Mark Twain: The Mysterious Stranger
Innover Viermadalen
Vi kan skimte konturene av dalen ved å se på skogen rundt oss og på den andre siden av dalen, vi har krysset over til vestsiden og teller sidedaler for å holde rede på hvor vi er. Der vi mener vi skal ta opp for å komme høyere opp i Viermadalen gjør vi en sjekk av posisjonen på GPS for å forsikre oss om at vi har tatt rett, det har tyknet til, teknologien støtter vår konklusjon, så vi tar opp en bratt bakke. Snøen er tung, og det har begynt å snø igjen. Vi sjekker pulkposen for å se om soveposene har det bra. Litt fukt har trengt inn akkurat der glidelås-gliderne møtes, men det er ikke vått. Enda. Føret er ikke noe å skrive hjem om, men jeg gjør det likevel: Tung, våt snø når oss stort sett til anklene, og mine ski burde nok hatt et lag med glider under seg, for de kladder i hele lengden, så jeg går med høye kneløft. Det blåser etterhvert godt, og i lehellingene er snøen så dyp at den når oss midt på leggen, det blir noen banneord. Pauser i vindsekken, seks varmegrader. Allerede i turens første vindsekk-pause titter vi ut av hver vår åpning i det gule stoffet og legger merke til at vi er en stor dobbelt-påskekylling, og etter utsagnet Kylling én, kylling én – kylling to kaller! har vi på denne turen fått kallenavn. Man blir jo litt bløt i toppen av å gå ute i det (egge)hvite, men på dag to?
Vi holder humøret oppe i vindsekken
Etterhvert er vi totalt omsluttet i hvitt, og vi havner i en bratt skråhelling uten å vite om vi burde vært på opp- eller nedsiden av denne. Pulkene velter og velter. Jeg tar en forsiktig rekognoseringstur rett ned, uten pulk, vi vet at elven går et sted nedenfor oss, og at skavlene på begge sider er til tider høye. Det er mulig det flater ut et sted der nede, men vi kommer til konklusjonen at det hverken er lurt eller nyttig å fortsette – begge er erfarne nok til å ikke synes det er noen skam å snu. Vi trekker oss tilbake langs sporene inntil vi finner en plass som ligger litt i ly for vinden og egner seg til oppsetting av telt, ingen av sidene rundt oss er bratte nok til å være skredterreng. Denne dagen blir det levegg mot vinden, selv i le er det friskt.
Vi pakker all maten til neste dag i løpet av kvelden, for da slipper vi å besøke matbagen igjen før neste kveld, og vi har alt klart til både frokost, lunsj og middag.
Vel inne er vi klare for turens store nedtur: Det er litt mer enn fuktig i den blå posen. Det vil si: Akkurat der glidelås-dragerne møtes har glidelåsen gått litt opp i en velt og sluppet inn våt snø. Soveluen min, som ligger i posen, kan jeg vri opp i forteltet. Begge endene av posen er tørre, men midten er søkkvåt. Det er ingen sikt til å gå, og snart blir det mørkt i Børgefjell, altså må vi improvisere. Fruens sovepose består av en tykk dunpose med en tynn inne-pose utenpå, jeg tror komforttemperaturen er rundt åtte plussgrader. Vi pakker den våte posen inn i den blå pulkposen, og jeg tar innendørssoveposen med pulkposen over føttene, så fyrer vi det varmt med primusen. Kartet kommer frem, og vi planlegger å trekke oss tilbake ned til Viermahytta for å tørke pose neste dag. Når kvelden er over, tar jeg på meg et ekstra sett med ull utenpå gåtøyet (vi sørger for å tørke gåtøyet på kroppen mens vi lager levegg), og så legger jeg to dunjakker oppå. Lue og votter.
Neste morgen er jeg altfor varm. Det har knapt nok vært kuldegrader, så planen vår har fungert nesten for bra. Vi spiser frokost, smelter snø og koker vann, graver frem pulker, pakker telt. Soveposene går i matbagen, med den blå og oransje posen oppå. En av glidelås-dragerne på matbagen knekker, den likte ikke kombinasjonen av fukt og kulde, så den siste må tas godt vare på, for der detter det man drar i av, og metallet er så mykt at det kan trykkes på plass mellom tommel og pekefinger.
Pakking i matbagen
Nå har vi endelig litt sikt. Surt å skulle gå ned igjen nå. Vi står med skiene i retning av Viermahytta idet jeg tar planen opp til en siste vurdering: Jeg skal klare en god del kuldegrader med det opplegget jeg hadde denne natten. Etter fem minutters tvil snur vi skiene oppover bakken og tar oss oppover mot Viermavatnet, klokken er kvart over tolv. Snøen er enda tyngre enn i går, og når vi når opp til vannet må vi dobbeltsjekke med GPS igjen (fortsatt på rett sted), vi har mistet sikten nok en gang. På kompasskurs tar vi over vannet og opp på land et stykke fra innløpet, før vi tar fatt på mer stigning. Tung, våt snø, vi legger vekten i selene i motene.
Når alt er hvitt, blir man veldig alene
Med ett henger skituppene mine i løse luften, og det er ikke hold i snøen til stavene noe sted. Jeg pakker en snøball (lett som bare det, i alle fall én fordel i kram snø…) og slipper den ned foran meg. To meter? Glad for at pulken sitter fast i dypsnøen tar jeg meg tilbake, og Siri leter frem en vei rundt skavlen.
Nær skavlen-opplevelse, vi må se på skavlan, sjø’
Vinden tar seg opp, og snøfillene fyker nå horisontalt der de kun er synlige når de passerer noe som har farge. Vi har ikke kommet så langt, men forstår at det ikke er noen vits i å presse på noe mer denne dagen, det ender bare med at en av oss går utfor en kant og får pulken i bakhodet et sted der nede. Ny teltplass i ly av en liten haug (de store haugene gir ikke noe godt ly), det er hustrig å grave. Ostepop og akevitt, så middag, så kaffe, marsipan og mer akevitt. Radio med én øretelefonplugg hver. Dag tre går mot slutten, og jeg dropper det ekstra settet med ull før jeg krabber ned i posen i mørket og drømmer om påskevær.
Hustrig graving
Den fjerde dagen starter litt som den tredje, vi har endelig sikt. Planen om hvor langt vi skulle gå har gradvis blitt kortet ned, og over kart og kaffe bestemmer vi oss for å ta over mot Store Kjukkelvatnet direkte, det er et sjansespill å legge opp til noen lenger rute med det været og føret vi har, så får vi heller ta late, korte dager med intens jobbing i noen timer og ostepop, marsipan, sjokolade og akevitt utover kveldene. Glidelåsen på matbagen trakteres med den aller største forsiktighet, og vi er nøye med å ikke få for mye snø oppi der de tørre soveposene skal ligge.
Endelig sikt; pulkene og teltet har føyket ned i løpet av natten
For én gangs skyld er været litt mer med oss. Ikke for det, vi går med snøbriller og har fortsatt ikke hatt pause uten vindsekk, men nå ser vi i det minste litt fjellandskap rundt oss, og etterhvert står Vesle Kjukkelen frem i all sin prakt (morsomt nok er Vesle Kjukkelen høyere enn Store). Kvigtinden, dronningen av Børgefjell, kneiser fortsatt stolt et sted der oppe over fotside skjørt, den tålmodige vandrer får ikke gleden av å skue det aller helligste engang på sin tredje tur i området, jeg hadde håpet det hadde vært noe i eventyrenes symbolikk, at man i alle fikk se halve prinsessen og noe av kongeriket når man hadde prøvd tre ganger. Denne dagen skjer det noe annet som er verdt å ta med seg: Jeg glir. Ikke langt, men jeg har noen strekk hvor skiene glir litt i steget, i en utforbakke, vi må fortsatt trekke pulkene etter oss ned fra skaret vi er på vei ned fra, men jeg glir et bittelite stykke, uten kladder under hele skien. Det er nok til å glede en nordmann.
Som tidligere når jeg har vært i området er det vindfullt rundt Kjukkelvatnet. Vi trekker litt ned langs elven og graver oss inn i en liten haug, gjør oss flid med leveggen, som vi finner ut at vi ikke kan kalle en lemur, på grunn av fare for sammenblanding med dyret lemur, og stabler oss inn for snøsmelting, hjemmetørket middag og dessert. Kveldens værmelding vekker imidlertid fjellfolket: Over radioen meldes det om sterk kuling, muligens liten storm, på utsatte steder både i Trøndelag og Nordland. Vi er akkurat over grensen til Nordland. Vil uværet ramme akkurat her? Utenfor har vesthimmelen klarnet opp, et godværstegn, men det kan skifte fort i fjellet, vi kan ikke annet enn å sette klokken på 06:45 og forberede oss på en litt mindre ferieaktig start neste morgen. Når jeg trekker på meg posene for kveldens siste dotur, tar jeg med en spade og graver ned pulkene, ser over bardunene og lemuren, eh leveggen.
Materiale til lemuren leveggen finnes også i forteltene
Morgenen byr på et opplyst telt, i et lite øyeblikk skinner solen på duken. Vi setter oss opp og går i gang med mat, kaffe og snøsmelting. Stadig må vi kikke ut gjennom dørene, dette er nesten utrolig. Kvigtinden er riktignok skjult bak Vesle Kjukkelen, men utsynet er likevel helt fabelaktig.
Such is the constitution of all things, or such the plastic power of the human eye, that the primary forms, as the sky, the mountain, the tree, the animal, give us a delight in and for themselves; a pleasure arising from outline, color, motion, and grouping.
—Ralph Waldo Emerson: Nature
Ute har alt frosset skikkelig til, det er kaldere i klarvær, jeg bøyer en snøplugg, men klarer å rette den ut igjen (ved å hoppe på den), og vi pakker sakene slik vi har gjort de andre morgenene. Nå er endelig, endelig, føret slik det skal være, vi tar av kortfellene, river av sportstapen som vi har måttet frem med etterhvert som fellelimet har blitt for fuktig i kramsnøen. Med rød silver under glir skiene over de hvite flatene, navigeringen er en lek nå som vi ser terrenget rundt oss, vi stopper og har turens første pause uten vindsekk, på dag fem. Fra pauseplassen oppå en haug ser jeg henne: Kvigtinden, med et lett slør av en sky til krone, slik Mount Everest har det på bilder. En dag drømmer jeg om å ikke bare se denne dronningen, men også bestige… eh, uheldig formulering, beklager. Jeg tar frem stativet og tar bilder til et panorama, vi koser oss med kakao og smurte lefser. Med snøbriller, det blåser godt. På den lille toppen vår tar vi også frem noe så forbudt i ferien som en mobiltelefon og prøver å sjekke værmeldingen, men der er ikke dekning (som ventet).
På vei over flyene i Børgefjell
Ikke den verste utsikten man kan ha i lunsjen. Kvigtinden bakenfor til høyre i bildet.
Kvigtinden
Turen nedover Viermadalen er bare nydelig. Det eneste sporet å se etter mennesker er skisporet vårt fra fire dager tidligere, dag fem blir et absolutt høydepunkt på turen, som Fruen så treffende formulerer: Denne dagen gjer heile turen verdt det! Så gjør været som det ofte gjør i fjellet: I løpet av minutter øker vinden på, og skyene som for bare et øyeblikk siden så ut til å dannes i vesthimmelen omringer oss, de er ikke lenger myke vattdotter, men mørke under, og tårnende. Ingen hast, vi har kommet ned til tregrensen og er helt sikre på å nå Viermahytta før det smeller. Den største spenningen er rundt hvorvidt det vil være opptatt der, den er egentlig stengt om vinteren, og da kan den reserveres.
Nedover Viermadalen
Det er stille nede på Viermaneset, og ingen ferske spor rundt hytta. Nøkkelen henger der den gjorde sist, og innenfor ligger opptenningsbålet klart foran svartovnen. Her har det vært hedersfolk før oss. Det blir fort varmt, og vi fyller rommet med ting og tang, samt lukten av tikka med tørkede grønnsaker og såkalt asia-kylling (tørket kjøtt hvor jeg var litt ivrig med kajennepepperet). Plutselig hører vi en snøskuter, og den stanser utenfor. Vi går ut på trappen og blir møtt av Fjelloppsynsmannen, en ordentlig hyggelig mann, og hans kone. De er bare innom for å sjekke, og vi slår av en prat før de kjører sin vei uten å ville komme inn på kaffe. Kvelden tilbringer vi med gamle hyttebøker, og det kan virke som påskene i Børgefjell enten byr på streng kulde («godt og kaldt, -28 ved Gaukaren») eller det føret som vi har hatt («godt å komme inn her og få tørket alt, seks dager i sludd og regn»). I vinduet er det dekning, så vi får sjekket varselet for Store Kjukkelvatn: 17 sekundmeter vind. Ingen storm, men fortsatt greit å bo i hytte. Ute uler det, vi legger mer ved i ovnen.
Her har det vært hedersfolk, bålet er stablet korrekt i omvendt rekkefølge, så det bare er å løfte inn og tenne på, på stolen foran ovnen lå en fyrstikkeske med én fyrstikk ved siden av.
Dag seks bestemmer vi oss for at den blir den siste i år. Ute regner det litt, og vi begynner å tenke på halvannen mil med subbing i overvann. Fjelloppsynsmannen dukker opp igjen og sliter med den råtne snøen, han skal frakte ved til hytta. Vi hjelper ham med å få løs skuterkjelkene før vi tar avgårde. Storelva har åpnet seg mer og vokst siden sist. Vi finner den samme snøbroen vi kom over, oppsynsmannen har kjørt nettopp her, og legger merke til at den neppe varer mange dager til. Turen langs Namsvatnet er litt trå på sugende føre, og vår mildeste smurning, rød silver, biter ikke nevneverdig på en blanding av slush, våt sørpe og isete skuterspor. Et lite øyeblikk er solen fremme, og vi skynder oss å ha lunsj med sol og vind i ansiktet.
Vel fremme på parkeringen står en ensom Skoda og venter på oss. Vi tømmer vannet ut av pulkene og løfter dem inn, vindsekken dekker baksiden av seteryggene. I Røyrvik stopper vi på Røyrvik Auto og betaler for natten på Viermahytta, jeg blir sjokkert når mannen bak disken forteller at der er mange som ikke betaler for seg når nøkkelen henger ute – seriously?! – fjellfolk er da ærlige? Siste stopp på Rema i Ilsvika, så avslutter vi med spekemat, øl og akevitt mens peisen spraker, vi er rene, mette, og fornøyde, og vi gleder oss til neste tur til Børgefjell; som vi skrev i hytteboken på Viermahytta: Takk for denne gang.
De siste meterne; våren har kommet til parkeringen
Utstyrserfaringer
Vi kjøpte noen nye ting til denne turen, en kort oppsummering følger:
- Stolsett til liggeunderlag: Genialt. Vi lot dem ligge på, så var det snakk om to spenner å skifte mellom liggende og sittende.
- Arctic Bedding HD: Fantastisk å slippe å pumpe liggeunderlag og pakke soveposer. Denne posen tar fint to skumplastunderlag, to oppblåsbare (3cm+7cm) underlag og to store vinterposer. God og solid konstruksjon uten å bli tung, robuste glidelåser. Smart med lommer på toppen, vi hadde lunsj, termokopper og vindsekk i dem (hvorfor kan ikke vindsekk-produsenter skjønne at når det er bruk for vindsekk så er det uaktuelt å prøve å stappe den i en bitteliten pose!). Den er ikke så glad i tøvær, selv om stoffet er vanntett, så det er mulig man ikke skal montere snordragere på hovedglidelåsen, samt samle glidelås-dragerne foran eller bak og dra en vindsekk over om det regner eller sludder. Eventuelt ha med vanntette poser til soveposene.
- Spræk trekksele: Billigsele, fungerer helt fint. Bedre padding enn Fjellpulkens standardsele, men noe spinklere spenner, uten at det er noe å bekymre seg for. Litt begrenset justering, den ble for stor for Fruen. D-ringene har lett for å snu/vri seg.
- Spræk pulkbag: Robust (men tung) og stor pulkbag tilpasset Paris-pulken. Smart med klaff over glidelåsen, litt stivt materiale i kulde, men det går seg sikkert til med tiden. Glidelåsen er en katastrofe: Den er altfor fintannet, og dragerne tåler veldig lite (den ene mistet håndtaket, den andre rett og slett delte seg i én del over og én del under glidelåsen) – at man kan forme materialet med fingrene er vel en indikasjon om at det er verdt å investere i noe med bedre glidelås.
- Termokopper med tett lokk: Før har vi brukt termokopper med «drikkehull» – med tett skrulokk er det mindre å passe på i teltet, og så kan vi «lade» dem med ferdig kakao fra start, så blir lunsjen raskere klar.
Kantete
Kanter og linjer i et havnemiljø
En høysommerdags dagdrøm
Som om hun nettopp hadde spist seg stappmett på kastanjer. Setningen bare ramlet inn i bevisstheten, ubedt, men velkommen, hvorfor ikke? Hun smiler på den måten man helt sikkert gjør om man har spist seg stappmett på kastanjer, tror jeg, har aldri smakt. Ut av smilet renner drømmene hennes, sjablonger å fylle, av typen som skjærer vekk alle de uregelmessige hjørnene som er en selv, hun vil lykkes i kunsten, maler akvareller og akryl, håret hennes er kastanjebrunt, langt, nyvasket, men tørt igjen. Sikkert litt fuktig eller mykt etter oppstigningen, men det er vanskelig å si på avstand, jeg kan lite annet enn å gjette ut fra de små hårene som har krøllet seg opp i pannen, i forkant av de lange stråene som er samlet i en tykk hestehale bak.
Jeg drikker vann fra vannflasken min, den er halvtom. Hun snakker til alle som om det var en selvfølgelighet at man kunne gjøre nettopp det, vi er tilsammen fire jenter, og det er høysommer, som egentlig betyr at den lyseste dagen forlengst er passert, det er bare treghet i systemet som gjør at varmen kommer for alvor først senere. Under oss ligger skogen, vi er bare et lite titalls meter over tregrensen, og fortsatt er det enkelte små busker her og der på begge sider av den lille steinknausen vi har satt oss til på. Skogen rommer bare vanlige trær, tror jeg, den har ganske så sikkert ingen kastanjetrær gjemt vekk mellom gran og lerk, bjørk og selje. Hun snakker om å kjøpe et fraflyttet kapell, eller kanskje et småbruk, ingen andre sier noe, ha åpen dør for kunstnere som vil bli kortere eller lengre tid. Vi blir smittet av latteren, fortid og fremtid opphører å eksistere, og drømmene kunne like gjerne vært absurde sammenstillinger av fremmede ord, bare talt musikk og helt irrelevant, eller det motsatte, det spiller ingen rolle.
Etter rasten går vi videre, men ingen snakker. Det hverken regner eller blåser, naturen er fanget i et statisk øyeblikksbilde i blått og gull, og vi går oppover og videre under en skyløs himmel på en brunstøvet og tydelig sti, ingen fugler synger, eller så legger jeg ikke merke til dem. To av oss blir hengende etter i motbakken, jeg stopper og fyller vannflasken i en bekk og blir alene, men ikke langt etter de andre. Vannet er klart og iser mot den venstre hånden min, fingrene setter pris på forfriskningen. Hvis jeg hadde spist meg stappmett på kastanjer, ville jeg stukket hodet ned i bekken, helt under vann, og plutselig åpnet øynene og sett rett inn i alle de skumhvite boblene som rislet over ansiktet.
Vinterferie i Rondane
Det er en av de dagene man kan bli stoppet i midtgangen av en tilfeldig togpassasjer som erklærer uten forbehold at han skulle ønske han var i dine sko, skisko, han smiler fra øre til øre, leier sønnen videre inn i vognen og ønsker oss god tur idet toget bremser opp ved Hjerkinn stasjon. Vi stabler oss ut av døren og lener skiene opp mot et gjerde ved siden av stasjonen, setter på oss solbrillene og smører med blå extra før vi slipper oss ned gjennom bjørkeskogen til vi treffer på sommerruten. Det er tydeligvis flere enn oss som har tenkt på å bruke den veien gjennom skogen, så vi får spor å gå i – luksus! Ved rasteplassen krysser vi E6 og tar ned til Hageseter, hvor vi legger på kortfellene før stigningen tar til.
Gjennom bjørkeskogen ved Hjerkinn
Der det var snø, var det nydelig
Terrenget er godt å gå i, selv om det på rygger og topper er litt skrint med snø; vi har opplevd verre (dvs. ingen snø). På denne tiden av året er ikke rutene i Rondane stikket, og de betjente hyttene holder stengt med unntak av et selvbetjeningskvarter, men i godværet byr ikke fjellet på de store navigasjonsutfordringene her. Vi passerer mellom Steinbuhøe og Gråhøe før vi setter kursen mot Barthuset. Nede i elvedalen tar vi dagens andre pause like ved et revehi før vi tar lyngen fatt, det virker tidvis mer som om vi går på bare rabber med snø mellom enn omvendt. Sporene etter de som går før oss, vi fikk et glimt av dem tidligere på dagen, er stedvis synlige en del nærmere Tverrådalen enn vinterløypen normalt går, men vi beslutter å følge dem. Ned mot skogen forlater vi sporene og bærer skiene rett ned over barflekkene, før vi tar dem på og slipper oss rett ned inntil vi treffer på en slags naturlig vei (gammel setervei?) mellom trærne, hvor sporene av de forangående dukker opp igjen. Litt bratt ved kryssingen av Tverråe (holder i et tre på vei ned, sparker spor i skavlen på vei opp igjen), men det veies opp av luksusen det er å komme frem til en hytte hvor det brenner i ovnen og fire blide ansikter hilser idet de unnskylder at de kommer til å lukte hvitløk, en thai-inspirert gryte står allerede på komfyren.
Siste del av første dag finner vi endelig litt snø også i høyden
Vi setter to bokser gjennomfrossen lapskaus på svartovnen og tar et krus kakao til skifteseansen. Kvelden forløper slik kvelder så ofte gjør, det er ti minus ute og sikkert atten pluss inne, både ovnsvarme og hjertevarme, stjerneklart. Morgendagens etappe diskuterer vi med de andre, og begge følger er enige om at det ikke er verdt å gå over Gravhøe med så lite snø, vi går heller rundt.
Den neste dagen starter bra og blir bedre: Vi setter avgårde først og går på det lille som er av snø i grøftekanten på veien gjennom Grimsdalen, de andre sa de skulle gå elveisen nedover dalen. Der vinterløypene vanligvis skal ta av går et skispor over myrene i retning dalen mellom Storkringla og Stygghøin. Her ligger snøen dyp, og vi er takknemlige for å slippe å tråkke egne spor gjennom bjørkeskogen. Turen er vakker, og på veien opp dalen mot Dørålseter er det mer snø enn i Grimsdalen.
På vei (bokstavelig talt)
Selveste
Vi er først fremme og tar til å fyre, men veden er morken og våt, og jeg forstår etterhvert hvorfor de forrige har stilt vedskier opp langs veggene rundt ovnen; med disse går det lettere. Det andre følget ankommer litt senere og kan fortelle om en strabasiøs tur gjennom skogen da de tok av litt tidligere enn oss og havnet i mer uveisomt terreng, og uten skispor å gå i. Etterhvert får vi varmen i det litt stusslige og skitne rommet (hvorfor må selvbetjeningskvarterene nedprioriteres? OOT: Se til TT og hvordan de gjør det! For eksempel kan kjøkkenutrustningen med fordel inneholde både noe å røre med, grytekluter og lokk…), og kvelden går med til hyggelig småprat ispedd litt generell nedsnakking av veden. Faktisk får vi gleden av å glede: Kvelden før hadde vi snappet opp at yngstemann i det andre turfølget (ca 14 år) sa noe om pannekaker, så når de andre får skiftet på seg tørt og går i gang med middagen erklærer vi at vi akter å by på pannekaker med nugatti til dessert. Uten at vi konfererer med foreldrene rundt lovligheten av fråtsing i nugatti på en hverdag. Det faller i god jord, for å si det litt forsiktig, og vi gleder oss veldig over at forslaget ble satt så stor pris på. Nok en stjerneklar kveld, om enn noe vindfull. I protokollen kan vi se at Conrad og Hillary, som jeg møtte under NPL, forlot stedet denne morgenen underveis på sin NPL-tur, det er en liten verden.
Tredje dag møter oss med et nydelig vær, og vi velger feil skispor å følge mot krysning av Døråa – engelskmennene hadde funnet seg en riktig så bratt skråning å trekke pulkene opp, jeg vet fra tidligere at det finnes en langt lettere vei. Turfølget som går parallelt med oss tar oss igjen og passerer mens vi spiser, og så passerer vi dem igjen når de har lunsj. Et par teltere dukker opp og kan fortelle at de også er på vei til Bjørnhollia med vått telt som skal tørkes. Terrenget opp forbi Skranglehaugan og opp mot dalen byr på lange moter, men med nydelig utsikt til indrefileten i Rondane. Vi storkoser oss og tar opp mellom morenehaugene i Langglupdalen. Fra toppen går det utfor, og vi har sterk medvind.
Klar for indrefileten av Rondane
Plutselig må Siri ha mat, veldig akutt, og vi setter oss ned der vi står, i vindsekken; det blir en litt hustrig lunsj. Turfølget passerer oss igjen, og vi blir enige om at det er best å holde seg ute av elveglupen, selv om det går et skispor der nede. Vel nede i bjørkeskogen er det behagelig skigåing, men vi blir begge skuffet over å se motbakkene som skiller oss fra Bjørnhollia, ingen av oss hadde lest kartet så nøye.
Bratt utfor i Langglupdalen
Selvbetjeningskvarteret ved Bjørnhollia er langt bedre enn de forrige, og de førankomne i turfølget vi holder følge med byr på Gammel Dansk til kakaoen mens vi venter på komfyrtilgang. Også telterne melder sin ankomst etterhvert. Nok en hyggelig kveld, det begynner å bli et gjentagende tema for også denne turen.
Fjerde dag begynner rolig, Fruen er litt upigg, og vi forbereder oss på å bli en dag ekstra. Heldigvis kommer tilstanden seg, og siden turen over til Eldåbu ikke er så lang, tar vi avgårde selv om det allerede er midt på dag. Vi følger sommerstien oppover og lunsjer i ly nede i Steindalen. Senere øker vinden på, og når sikten gradvis forsvinner venter det andre turfølget noen minutter på at vi skal ta dem igjen, slik at vi er ett følge på seks i stedet for ett på to og ett på fire. Siri og mannen i følget (Einar) leser kartene på en eksemplarisk måte, og når vi nærmer oss skogen peker Siri: «Ej kan sjå eit skilt!». Vi andre speider og myser, før vi sier oss enige og tar i retning av skiltet. Som ikke er et skilt, men en flat stein bak et tre. Uansett: Derfra ser vi taket på Eldåbu, så vi tar raskeste vei ned en skavl og gjennom skogen. På veien finner vi åpent vann i en bekk, så alt er bare velstand på den nydelige hytta som såvidt ligger i bjørkeskogen. Våre nyvunne turvenner disker opp med felles middag til alle seks, og vi koser oss den siste kvelden på tur.
Steindalen
Kveldskos
Femte og siste dag er det ikke så mye å si om. Vi avtaler før avreise at først ankomne gruppe venter på de andre i resepsjonen på Spidsbergseter, og så tar vi taxi sammen til togstasjonen på Ringebu. De femten kilometerne ned går raskt, og som alltid føles det litt som en slutt å komme i kontakt med sivilisasjonen på slutten av en tur i høyfjellet. Middag på hotellet, så en rimelig dyr taxitur, før vi tar farvel med de andre og stiger på nordgående tog, som går noen minutter før det sørgående. Vi handler oster og skinker på Rema i Olav Tryggvasons gate før vi setter oss på 18-bussen i retning av varm dusj, peiskos og rødvin.
Uvirkelighet i menneskefiendtlig landskap
I oppfyllelsen av arkitektens visjon der landet ligger øde
Hva som skjedde vet vi ikke, men jeg mistenker at noens visjon ble fullendt, folket fikk åpnet byen mot sjøen, ferdselsåren som jernbane og industri hadde klemt av og gjemt vekk slik at kun båtpendlere og hurtigruteturister fikk komme til, ble hentet tilbake. Nå ligger sjøsiden åpen, koblet til de gåendes verden gjennom en bred trapp over skinnene, skinnende blank i morgenlyset, eller hemmelighetsfullt krusende, knuget under en fuktig tåkesky, som denne oktoberkvelden. Det er likevel noe som ikke stemmer, vi er ikke hjemme her, vi er her på lånt tid, for å forflytte oss, og gjennom det å fylle arkitekttegningens stiliserte menneskeskikkelser i begeistret bevegelse over betongen, veloverveid navigerende i et øde landskap der inngjerdede trær er det eneste som minner om liv. Et landskap for gjennomreise, for de som har et sted de vil, eller bør, eller kanskje til og med må. Resten bøyer sine nakker i ly av jernbanestasjonens utspring, som før.
Juledagsbåt
En snudd båt får markere en grønn jul
Requiem for en førjulsdrøm
Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
En drøm,
en forventning,
en forestilling.
Requiem æternam dona eis, Domine,
et lux perpetua luceat eis.
Grant them eternal rest, O Lord,
and let perpetual light shine upon them.
Circus Shopping, Trondheim:
Tillært leende
oss i mellom
en munter tråd
spunnet rundt byttet av bakverk
mot elektroniske penger,
jeg sier:
sukker til sjelen,
jeg tenker:
Anima Sana In Coropore Sano (ASICS).
Kaffe i et skuffende pappkrus,
muffinen glemmes
bit for bit.
Tiden eies
gjennom evne til handling,
det handlende mennesket:
alltid parat,
aldri tilfreds.
Jeg eier ikke
handlelykken.
Kyrie eleison;
Christe eleison;
Kyrie eleison.
Lord have mercy;
Christ have mercy;
Lord have mercy.
Det er først nå jeg ser dem
– juletrærne –
men de er av plast, rekvisitter,
markører,
ikke virkelighet.
Så legger jeg merke til nettet,
over meg.
Overhuden
spent opp under blodårene:
strøm, vann, ventilasjon.
En barrière
for å holde illusjonen på plass,
sørge for at rommet holder
sammen,
som et sted
for opplevelser
på pengenes premisser
alene,
i jakten på en tilværelse
vi konstruerer
for å holde farten oppe,
ikke velte
etthjulssykkelen.
Dies iræ, dies illa,
Solvet sæclum in favilla:
Teste David cum Sibylla.
Tuba, mirum spargens sonum
Per sepulcra regionum,
Coget omnes ante thronum.
The day of wrath, that day
Will dissolve the world in ashes
As foretold by David and the sibyl!
The trumpet, scattering a wondrous sound
through the sepulchres of the regions,
will summon all before the throne.
Norwegian Outlet, Vestby:
De sover ikke bort,
spiller ikke,
muligheten,
jeg snur meg
i sengen.
Begeistret, beveget,
oppildnet av spillet,
tilbudets trompet,
varselet om
svartfredag.
Lacrimosa dies illa,
Qua resurget ex favilla
Iudicandus homo reus:
Huic ergo parce, Deus.
Pie Iesu Domine,
Dona eis requiem. Amen.
Tearful will be that day,
on which from the ashes arises
the guilty man who is to be judged.
Spare him therefore, God.
Merciful Lord Jesus,
grant them rest. Amen.
E6, et sted i Oppland:
NRK Radio utvider
ordforrådet mitt,
flerjulers kredittgjeld
meldes det om.
Ett kort skal samle dem,
ett kort skal finne dem,
ett kort betvinge dem
og i mørket binde dem.
(The Master Card.)
Sanctus, Sanctus, Sanctus,
Dominus Deus Sabaoth;
pleni sunt caeli et terra gloria tua.
Hosanna in excelsis.
Benedictus qui venit in nomine Domini.
Hosanna in excelsis.
Holy, Holy, Holy,
Lord God of Hosts;
Heaven and earth are full of your glory.
Hosanna in the highest.
Blessed is he who comes in the name of the Lord.
Hosanna in the highest.
Oslo sentrum:
De lurte meg,
50%;
jeg snur i døren.
Butikkene truer
med at årets jul blir min siste,
den ultimate, ytterste,
bare jeg handler hos dem,
vil så intet ha mening
etter dette?
Dette året blir mitt første
uten pepperkakehus
til meg selv.
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem,
Agnus Dei, qui tollis peccata mundi, dona eis requiem sempiternam.
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them rest,
Lamb of God, who takes away the sins of the world, grant them eternal rest.
Jeg hadde en drøm, en førjulsdrøm.
Jeg drømte ikke om hvit jul,
eller en rapphøne i pæretreet.
Lyden av dombjellene
ramler ut
av høyttalerne,
taper seg hult
over et øde torg,
i trengsel,
en søt lukt
av Glühwein,
av nystekte sveler,
av brente mandler,
men det er så stille her,
ingen mennesker er igjen,
bare skallet
av det de tok fra oss.
Vi får gi handelsstanden og oss selv en velfortjent pause og vende oss mot hverandre i julehøytiden, mens vi drømmer at vi er fire år, eller nesten fem. Gledelig jul!
Geometri i kirkens tak
Det er sesong for juleoratoriet, denne helgen i Volda. I kirken må det være tillatt å vende blikket oppover, tenkte jeg, og rettet mobilens elektroniske øye den samme veien.