Posts Tagged: sverige
Dag 82: Ritsem via Sitasjaurestugan til Hukejaurestugan
Selv ikke etter å ha inntatt to bløtkokte egg i tillegg til min vanlige havregrøtfrokost og kost meg lenge med kaffekoppen var jeg helt klar for å gå. Slapp. Surt vær. Jeg kjøpte kaffe og kanelsnurr da jeg sjekket ut, selv om jeg visste at kanelsnurren ikke var så god. Værvarselet på døren var oppløftende for dagen i dag, men på sikt skulle mildvær og regn være på vei. Derfor burde jeg utnytte denne dagen til å gå langt, så jeg forhørte meg om avstandene. 41 kilometer til Hukejaurestugan, uaktuelt med dagens form.
Enkelte steder er det nesten like greit å ferdes til fots
Jeg tok sekken på ryggen og gikk, den første biten var på veien. Som lydkulisse hadde jeg den stadig stigende og synkende lyden av snøskutere i nærheten, og leden fulgte en diger høyspentlinje innover på fjellet. I dag skulle jeg ikke lenger en Sitasjaurestugan, 22 kilometer, så jeg tok det med ro, stoppet og spiste en kald pølse i brød på veien.
Fortsatt påskestemning på Sitas
Plutselig var jeg fremme, og jeg banket på hos stugvärden. Hele familien var på fjellet, mor, far og to viltre og sjarmerende sønner, og jeg ble tatt skikkelig godt imot med varm saft, kaffe, kjeks og smågodt. Det ble en riktig så trivelig samtale over dagens lunsj, og etter havrebomben var fortært ble jeg forært en appelsin. Slikt har jeg ikke sett siden Hattfjelldal, og jeg klarte ikke å være høflig nok til å avslå. Jeg takket og rev av skallet i samme øyeblikk, sugde i meg den optimistisk gule solskinnsfrukten, øyeblikket var vidunderlig. Utenfor var været blitt det samme, så jeg overrasket meg selv med å takke for meg og vende skituppene i retning av de siste 19 kilometerne opp bakken til Hukejaurestugan.
På dette strekket ble turen slik jeg hadde drømt om at det skulle være å gå gjennom Nord-Sverige i slutten av april: Silkeføre, sol fra skyfri himmel, vindstille og – i et kort, men kjærkomment øyeblikk – helt stille. Bare fjellet og lille meg. Da jeg kom over bakketoppen og fikk Kebnekaisemassivet midt imot måtte jeg bare sette meg på sekken og ta meg en pølse: Dette var sterk kost selv for en blasert fjellfant fra de tusen blåners land.
Yeah, baby; kalde pølser i varmt solskinn, skitur i bare nettingen, härligt i Sverige
Hukejaurestugan lå bak en serie med luretopper, så jeg sto nesten på tunet før jeg så at jeg var fremme. Her var det nesten fullt allerede, men jeg ble tatt godt imot med varm saft og kake. En av de som var her spanderte til og med en appelsin (det regner appelsiner over meg om dagen) og en porsjon elggryte – tusen takk!
Hukejaurestugan
Resten av kvelden ble jeg sittende og prate med en hyggelig arkitekt som også gikk alene, og jeg bestemte meg for å ta en snarvei Siri og jeg hadde sett ut på kartet da vi satt i Sulitjelma, om været tillater det i morgen. Da kan jeg nå Abisko i overimorgen, men vi får se, det er ingen hast.
Dag 81: Kisurisstugan via Akkajaurestugan til Ritsem
Formen var langt bedre enn fryktet, jeg var ikke så fryktelig støl, men kroppen føltes slapp etter gårsdagens kraftanstrengelse. Rolig morgen med en innlagt treningsøkt for å grave frem døren til søppelrommet, som var begravd av et takras.
Selve skituren gikk temmelig greit, sliten i kroppen. Jeg tok meg ned på Kutjaure, store skavler, og fulgte kvisting over til skuterløypen, vinket til et følge med hundekjørere. Herfra kan jeg følge røde kryss på stolper noen dager fremover.
Godt merket over vannet
Oppe på Akkajaurestugan fant jeg ingen stugvärd – han var ute og luftet hunden, ventet nok ikke folk så tidlig – men det stod tre par alpinski utenfor en av hyttene. Der var det godt og varmt, og tre hyggelige toppturister sørget for at det ble en hel times lunsj, det hadde jeg godt av. Den ene av disse så noe mer brunbarket ut enn de to andre, og med god grunn: Han hadde sagt opp jobben og vært på skitur like lenge som meg, reist fra sted til sted for å kjøre ski, blant annet flere uker i Norge. Det var noe kjent i det han sa om hvor mye penger man faktisk trenger, det er jo ikke nødvendigvis så dyrt å leve i fjellet…
Over vannet kom en skikkelig byge over meg, og jeg snørte igjen alle åpninger. Så var solen tilbake igjen. Akkurat slik været har vært en stund nå. Det er litt fascinerende å gå på sterkt nedtappede vann, Akkajaure var tappet ned med 25 meter: Når isen legger seg til rette på bunnen kommer et nytt landskap til syne, med fjell og daler kledt med brukne isflak, hvite, blå. Av og til kneiser en stein på toppen, av og til lyser det i blått. Flere følger med folk var ute og så seg om i dette landskapet som vanligvis bare stjeler sluker fra oss som står på land.
Det lyser i isen på der den hviler på bunnen av den kunstige sjøen Akkajaure
Vandrerhjemmet på Ritsem ble en fin plass å komme frem til, jeg bevilget meg kaffe og kanelsnurr i kafeen før jeg gikk i dusjen etter å ha spist dagens siste lefse. En hel pizza til middag, fem pølser i brød til kvelds, Snickers til dessert; jeg var så utrolig sulten i går, godt å bli mett igjen. I morgen vanker det fem pølser, seks egg og en halvliter H-melk til frokost. Mulig noe av det blir lunsj (hardkokt egg og kald pølse trumfer lefse), for da får jeg også spist grøten min (og da slipper jeg å bære på den!). Jeg vurderer å legge om kostholdet tilbake til normalen når jeg en gang kommer hjem igjen.
Etappen i dag har bydd på mange fine naturopplevelser, men jeg har vært for sliten til å ta dem inn. Bra jeg fikk hvilt litt her. Kanskje man også blir litt blasert av å gjøre så mange fine fjellområder på rad? Enten i morgen eller i overimorgen bør/vil jeg ta en lang etappe (type fire mil); føre og form får bestemme.
Dag 80: Staloluoktastugan til Kisurisstugan
Hyttemorgenen har fått et preg av rutine, det går på automatikk alt sammen: Grøt, kaffe, kjeks, oppvask, termos, pakking. Norsk radio til frokosten. Det var mildt utenfor, våt snø, og jeg satte min lit til den røde boksen med smurning. Kvelden før hadde jeg sett meg ut to ulike ruter: Enten kunne jeg følge Padjelantaleden og ta hytte for hytte etter hva føre og form tillot, ellers kunne jeg spare mange hundre høydemeter på å ta inn en dal og rundt et fjell, men da måtte jeg gå helt til Kisuris, en drøy tur på bløtt føre.
Kyrkkåtan i Staloluokta
Finværet fra dagen før gjemte seg bak et skydekke i stadig forandring. Nå og da så det sitt snitt til å lyse opp en fjellside eller et vann, av og til kastet en enslig vandrer for en stakket stund skygge. Etter å ha pustet i eksosen etter flere skuterfølger langs leden hadde jeg bestemt meg for å satse på å nå Kisuris direkte, og jeg holdt høyden innover dalsiden over elven Miellädno, og i stedet for motorstøy og eksos var omgivelsene urørt natur dekorert med et lappeteppe av lys og skygge, kun skiene og vinden lagde lyd. Jeg spiste lunsj i ly av en kampestein før jeg dreide nord ved en hytte tilhørende reindriften i området (hvorfor merkes de spesielt på kartet?). Med ett var jeg kommet til Sarek. Mens ordet Padjelanta kvitrer av vår, rislende bekker under kloppen der turgåeren blidt blir tatt imot av landskapets myke dalfører, hviler det et annet alvor over ordet Sarek. Sveriges Børgefjell er ikke tilrettelagt på samme måte som naboen, og de gjenstridige elvene, jåkkene, er viden kjent og fryktet. I dag var de knapt synlige, annet enn gjennom de sporene en elv setter i landskapet rundt over tid.
Lunsj ved en kampestein
Da jeg krysset Låddejåkka, dermed tilbake i Padjelanta, kjente jeg at det begynte å røyne på, og det var fortsatt godt over en mil igjen. Jeg stoppet og spiste den siste lefsen min, men kilometerne fortsatte å gå tregere, for føret ble stadig bløtere. Ved det høyeste punktet, hvor jeg hadde sett frem til en lett tur ned, ble jeg smertelig klar over at jeg også utfor måtte ty til diagonalgang. En tanke kom snikende: Har jeg tatt meg vann over hodet nå? Jeg fikk ikke tenkt så mye over saken, for sikten var i ferd med å bli dårligere, og jeg ga full gass utfor bakken for å komme under skydekket før alt ble hvitt. En og annen skavl, godt det var snøballvennlig snø.
Område for reinsamling
Noen høydemeter lenger ned, og under skydekket, måtte jeg sette meg på sekken for å samle krefter og motivasjon – åtte kilometer igjen, i luftlinje. Like etter kom jeg over ferske skispor, det hjalp betraktelig, og ved 3-4 km igjen var det tid for siste utvei på energifronten: En energi-gel, slik som syklistene bruker. Jeg rev av toppen og satte tuten i munnen. Klemte. Svelget. Det var en helt annen skiløper som satte avsted, jeg fosset frem med en 2:1-mikstur av maltodekstrin og fruktose i årene; jeg ville gjøre unna så mange meter som mulig før effekten gav seg.
Kisurisstugan
Den siste kilometeren tok jeg ut kurs rett gjennom bjørkeskogen, og det var en stor lettelse å løfte av slåen foran døren og ta fatt på arbeidet. Å bære to tilitersbøtter med vann opp en bratt bakke i råtten snø var en prøvelse for en utslitt skiløper, særlig da jeg plutselig tro igjennom til skrittet med begge føttene samtidig og endte opp med ti liter vann i fanget. Godt jeg hadde husket å lukke luftingen i buksen.
I morgen er jeg nok bra støl, men jeg skal vel alltids klare å kreke meg de tre milene opp til Ritsem for det.
Dag 79: Ny-Sulitjelma Fjellstue via Sorjushytta, Sårjåsstugan og Staddajåkkastugan til Staloluoktastugan
To ganger i løpet av natten måtte jeg ut, det dryppet rundt meg. Mildt vær. Da morgenen kom var det fortsatt mildt, og det var det de lærde kaller «delvis skyet, oppholdsvær». Vinden hadde løyet. Yr kunne imidlertid fortelle at denne situasjonen var høyst midlertidig, og jeg hadde en effektiv morgen for å dra nytte av værvinduet før kulingen satte inn igjen.
Da jeg stoppet for å dra av kortfellene på toppen av den første bakken var jeg dobbelt glad: Det er mye morsommere å gå på ski på smurning, og de drøyt to hundre høydemeterne kjentes godt i varmen, solen hadde brutt igjennom. Videre inn i fjellet var det simpelthen vidunderlig å være på tur, kanskje den fineste høyfjellsdagen på turen: Urørt snø lyste i solen fra alle kanter, og hvor enn jeg snudde meg fantes det majestetiske tinder i fleng. Jeg hadde tenkt å holde det gående en stund til før jeg tok pause, men da jeg plutselig var helt og holdent i ly, måtte jeg bare sette meg ned og nyte.
Sorjushytta ligger knallfint til
En av grunnene til at jeg trengte et godværsvindu for å gå denne turen var at noen av bakkene jeg måtte opp var på kanten bratte med tanke på skred, og det kunne bli skummelt å gå feil. Heldigvis var de verste plassene vestvendte, og med gårsdagens og nattens vestavær hadde de blitt ganske avblåst. Ferske skred i sidene rundt meg (langt brattere enn der jeg gikk) minnet om at dette ikke er noen lek, det er bedre å gå en omvei enn å ta sjanser.
Etter å ha tatt meg trygt ned til Sorjushytta sendte jeg som avtalt spot-melding, det er godt for Fruen å vite at jeg er over det verste. Imens inntok jeg dagens havrebombe og kakao i solveggen på vedskjulet. Sorjushytta ligger fantastisk flott til, jeg kunne virkelig tenkt meg å tilbringe natten her. Imidlertid var klokken lite, og det fristet å utnytte en god dag for skigåing; det ville heller ikke skade å være lavere i terrenget når kulingen kom tilbake.
Den åpne stugan ved Staddajåkka
Over Sorjusvannene ble føret isete, skøyting var den eneste fornuftige formen for fremdrift. Jeg pratet med noen isfiskere ved den svenske Sårjåsstugan, i motsatt ende av vannet av den norske. De kunne fortelle meg at jeg «straks» (de kjørte skuter) var fremme ved dagens mål, Staddajåkka, og at det derfra «kun» var 12 km til neste hytte, i Staloluokta. På det skarpe føret var ikke 17 km noen sak, spesielt ikke når det er netto utfor, og jeg gikk for «Stalo», som de sa. Det er virkelig lite snø her, jeg måtte gå sikk-sakk mellom barflekkene, og alle elver og sjøer er blå av tilfrosset overvann. Dette kan bli litt ubehagelig om mildværet tar for hardt på…
Like før ankomst presterte jeg å bli mektig forvirret: Da jeg tok frem GPS’en for å få pekt ut rett hytte i virvaret av slike, fikk jeg beskjed om at jeg var mer enn to kilometer fra målet. Kartet viste ingen hytter der teknologien ville ha meg til å gå, og det var langt unna navnet «Staloluoktastugarna». Nå stoler jeg ikke helt på Nordecas kart på dette området, for det hender at de trykker bare hyttenavnet uten å vise hvor den ligger, og av og til står navnet et godt stykke unna der man skal. Jeg gikk likevel ut fra at det var jeg som hadde tastet koordinatene fra ut.no feil og søkte ned mot en bru jeg visste at skulle ligge langs stien. Her var det skilt, og snart stod jeg utenfor hovedbygningen og studerte skiltet med påskriften «Stängd». Imidlertid hadde jeg undersøkt og funnet ut at der alltid finnes ett rom som står ulåst, og etter litt leting kunne jeg buksere sekken inn.
Vel fremme for kvelden, Staloluoktastugan
Tilfeldigvis kom tilsynet akkurat da:
Jaha, det er en nordmann her!
Han hadde sett meg komme skøytende ned dalen og opp bakken og mente det kun var nordmenn som var så raske. Jeg fikk en god innføring i systemet, og vi gikk inn for å ordne betaling med det samme. Før avreise hadde jeg sett på ut.no at noen hadde fått problemer med hytter der de bare tok kontanter, så jeg hadde sjekket at STF skulle akseptere kort. I dag lærte jeg at ikke alle hytter drives av STF, noen drives av BLT. BLT vil ha hard cash. Jeg tilbød meg å telte, men den snille mannen gav meg en giro. I gjengjeld fikk han mitt ord for at jeg skulle gjøre opp for meg når jeg kommer hjem. Etter fire mil på skiene var det godt å slippe å se etter teltplass.
Kvelden har gått fort, kartarbeid og småreparasjoner. Utenfor har vinden tatt seg opp, det blir spennende å se hva været gjør i morgen. Uansett blir det en behagelig morgen uten oppfyring, for her varmer man hyttene med gass, og gassovnen kan stå på om natten. Luksus.
Dag 53: Skalsvattnet til Bellingstua
Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».
Et tre ved leirplassen
Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.
Rimfrost
Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.
Inn i Norge igjen
Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.
Dag 52: Storlien til Skalsvatnet
En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.
Rast i et vindskydd
Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.
Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?
Dag 50-51: Hviledager på Storlien
På et lite hotell med få gjester er det befriende stille ved den enkle frokosten, og innehaversken kan bidra med kafe-tips for Åre, dagens mål. Planen er like enkel som behagelig: Innta en koselig kafe eller to og planlegge, spise, blogge, drikke kaffe, slappe av, markere utrygge vann ut fra NVEs iskart, spise mer, prate, drikke mer kaffe, osv.
Enkelt mellommåltid, enkel ostehøvel
Det var en nydelig, solrik dag, og alt det norske i oss krevde at vi skulle spenne på oss skiene og gripe dagen. Vi er i Sverige nå, vi adlød ikke, og Åre Bakeri lå akkurat der vi hadde fått det beskrevet. Både atmosfære og bakverk svarte til forventningene, og det ble et langt besøk der alt kartarbeidet tiltrakk seg en del oppmerksomhet. Godt å gå i «vanlige» klær. Vi besøkte Bahnhof Cafe på vei tilbake og inntok dagens tredje kafemåltid. Etter gårsdagens positive middagsopplevelse oppsøkte vi en restaurant, Flamman, som prydet inngangspartiet med en lokalmatutmerkelse, og nok en gang ble våre fordommer om Harryland gjort til skamme (la oss hoppe over eksemplene på det motsatte), og vi gledet oss over en nydelig eple-tyttebærchutney til reinlåret og et godt utvalg av lokale oster med blant annet multechutney på ostetallerkenen.
Nam, lam
Dag to bød på adskillig mer jobbing, med detaljplanlegging, klesvask og pakking. Bra lammecarre og ølkyndig betjening i restauranten på hotellet, for ikke å snakke om hyggelig pris både på mat og drikke.
I morgen bærer det videre, i motvind og sol, om Yr får rett.
Dag 49: Storerikvollen til Storlien
Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare må ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.
Farvel til Storerikvollen
Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.
En ski i hvert land
Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.
Jeg vil ikke ha noe tull, så jeg går rundt
Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.
Fornavnet til en kjentromanskikkelse med etternavn Hole