#11: November – fiss-moll/blå (Stállo)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#11: November - fiss-moll/blå (Stállo)
/

Det er november og dagene blir kortere inntil de i nord bare er en mørkeblå skygge av seg selv. Scriabin ser blått når han hører fiss-moll, og Ernst Pauer følger opp med å beskrive tonearten som mørk, mystisk og overnaturlig, en toneart full av lidenskap. Som en variasjon spiller jeg denne månedens fantasi på engelskhorn, slik at det klingende resultatet blir h-moll og gir mystikken et anstrøk av melankoli.

Fortellingen er inspirert av Knud Just Qvigstads Lappiske eventyr og sagn og inneholder enkelte sitater fra diktene til Nils-Aslak Valkepää, også kjent som Aillohaš.

Som en innramming er fjellsiden i ferd med å komme til syne rundt de modige gule prikkene som symboliserer menneskenes tilstedeværelse i mørketiden: Selv om selve himmelen går mot en lysere nyanse av mørkeblått blir fjellene værende svarte, kun synlige gjennom ikke å synes. Kvelden før hadde de vært tause under de grønne båndene som var strukket over himmelen. Du skal ikke utfordre nordlyset, tar hun seg i å tenke, for det er broen mellom gudeheimen og jorden, ifølge gammel samisk tradisjon.

Denne dagen vil aldri komme helt til syne her, den blir værende blå de få timene den varer, inntil den synker tilbake ned i det svarte, når fjellene forsvinner og trekker fargen i himmelen ned i seg slik at bare de modige gule prikkene ved foten av fjellsiden vitner om at det er noe utenfor byen og byens lys. Allerede etter lunsj vil turistene flokke seg på fortauene utenfor hotellene for å bli kjørt vekk fra alt lyset i håp om å få skimte det grønne lyset alle kunne se fra byen kvelden før. Om strømmen går, er det alt vi vil se.

Om alt vi kan se er lyset verden reflekterer tilbake fra gjenstandene den inneholder, hva ser vi da en helt blå dag som forsvinner? Tolv sekundmeter vind biter i kinnene utenfor svingdørene, hun går vekk fra vannet. Fra vinduet på rommet kunne hun se en flytende badstue i havnen hvor de morgenfriske alt er ferdige med dagens salte bad. Kald is klyper seg fast i fortauene, i kjørebanen er den skitten av fin sand.

Hadde han ikke plystret? Kvelden før, da han også skulle henge opp jakken sin på restauranten og tilfeldigvis hadde kommet borti henne, igjen? Hvordan han hadde snudd seg mot kollegaen for å avlevere en morsomhet idet hun hadde snudd på hælen for å sette blikket i ham? Den samme kollegaen som alltid skulle dekke opp for ham, som alltid holdt seg nær alfahannen sin.

Før køen av folk med munnbind dirigert av vektere krysser hun veien og støtter seg på et bygningsgjerde opp mot en bussholdeplass og en dagligvarebutikk. Hovedgaten har en bred stripe hard snø mellom de bare fortauene, et hvitt bånd som de grønne kvelden før, strukket ut under de modige gule prikkene som henger i luften og minner om den nært forestående høytiden. Musikken fra verdens minste bar, en rakett alene i natten, høres helt ut hit.

Hun krysser hovedgaten og er overraskende fort ute av sentrum, biblioteket smiler under myke linjer lenger bort i den neste gaten hun krysser. Seminaret hun er på har innstilt fysisk oppmøte etter utbrudd av en ny variant som har krysset verdensdeler på en uke. PC’en er logget inn med kamera og mikrofon avslått på hotellrommet, og friheten føles ekstra tilstede når det er noe ulovlig ved den.

Ved en skole går fortauet under en vei i en firkantet betongtunnell som kaster fottrinnene frem og tilbake mellom alle de parallelle flatene, slik nåtiden og fortiden har det med å smelle frem og tilbake mellom ørene på en når det er stille. Et hvitt bygg med parallelle flater flyter vekk fra det indre øyet da himmelen og vinden er tilbake rundt ørene på henne. Hun trekker det lange grønne skjerfet tettere om halsen, det er et av de få som er strikket av garn som faktisk klør, men det er strikket av bestemoren, i et telt under nordlyset. De snakket aldri samme språk selv om de var født og oppvokst i samme land.

Etter å ha vaset seg vekk ved å velge retning på måfå i alle kryss passerer hun et lavt nittitallsbygg som skjermer et slags tun og bak det igjen et hvitt bygg med parallelle flater, ledsaget av en sterk følelse av dèja vu. Skriften på veggen forteller om byggets funksjon, og hun går inn hovedinngangen og bort i resepsjonen, bryr seg ikke med å ta turen om garderoben før hun følger skiltingen inn i den første utstillingen.

Føttene synker dypt ned i porøs snø. Og det er noe som mangler. Hun snur seg og ser seg tilbake. Stri lyng stikker opp gjennom snølaget, blank is glatter ut fordypningene i stein og berg. Toppen av fjellsidene på begge sider tegner opp en dal som går slakt oppover og innover i fjellet, og hun ser et elveleie et stykke til venstre for seg, hvor vierkjerr og en og annen fjellbjørk står med bøyd rygg langs bredden.

Det er ingen tid å miste, for det er ingen tid. Om steder kan komme og gå må også tiden kunne det. Hun har ingen fotspor bak seg, selv om hun har gått hit. Prøvende går hun noen skritt fremover, og vinden fyller sporene med snø nesten umiddelbart. Så snur hun og går nedover dalen i stedet: Det er størst sjanse for å finne folk i lavereliggende terreng, resonnerer hun snusfornuftig, selv om hun hverken ser spor, kraftlinjer, bygninger eller andre tegn på at det er mennesker her. To hvite ryper tar til vingene da hun passerer en liten haug, ellers er det bare vinden og det blå midtvinterslyset.

Alle lydene fra byen som nettopp var der sitter fortsatt igjen i bevisstheten, men snart fyller lyden av snø som blåser over snø alle spor etter dem. Snøen knirker litt, vinden kommer i kast. Hvor langt har hun gått? Dalen hun er i viser seg å være en hengedal, og ute på kanten kan hun se flere snødekte vann i hoveddalen nedenfor, vann og skog. Skog betyr ved og ved betyr varme betyr liv, resonnerer hun igjen, før hun kommer på at hun ikke har så mye som en fyrstikk. Dagen må være på sitt lyseste snart, men det er fortsatt ikke veldig lyst.

        så blå ein himmel i nord

        bårande vidder

        og heilo som græt
        bortanfor livet

        vinden
        vinden

Nede i dalen kommer hun inn på et spor etter det som må være en person og et reinsdyr, kjørerein ut fra sledesporene å dømme. Hun går noen skritt i hver retning utenfor sporet og sammenlikner for å finne ut hvilken vei de har gått. Det blåser mindre her, men det kan ikke være lenge siden noen kom forbi.

Snart hører hun plystring og tilsynelatende ut av ingenting kommer en mann og en liten hund gående. Han er kledd i en gammel kofte og har skaller med gress i på føttene, men ser ikke ut til å reagere på hennes moderne klær. Like fort som han kom er han vekk, og det er ingen spor etter ham selv om det er nesten vindstille og snøen er løs. Plystringen er også borte.

På en liten barflekk et steinkast fra elven ser hun først reinen og så en gamme. Hun banker på døren før hun åpner den og blir møtt av lukten av kaffe. En same på hennes egen alder sitter ved gruen, også han i klær som ser historiske ut. Han sier noe på bestemorens språk. Hun svarer ham på norsk, og så sier han noe annet på samisk og peker på en plass ved gruen før han strekker seg etter en kopp som henger på en krok i taket.

Kaffen smaker overraskende godt, når var det sist hun drakk kaffe uten melkeskum? Stillheten er tett inne i gammen, hvor knitringen fra bålet er dempet av det skrå torvtaket som er rett bak hodene på dem: vi ser tysta / på eldens berettelser. Han trekker kniven sin og strekker seg mot henne, hun rygger unna før hun ser at det er en lærsekk han strakk seg etter. Med kniven skjærer han et stykke tørket kjøtt og rekker henne små biter av det, de har en kraftig saltsmak.

Så hører hun plystringen igjen. Samen rykker til og skjelver. Hun spør ham på norsk hva det er.

– Stállo.

Å få noe annet svar virker nytteløst. Plystringen kommer nærmere. Samen holder en øks i hodet og rekker skaftet mot henne. Da hun tar imot holder han pekefingeren opp mot munnen og trekker den store kniven han har i beltet. Så går han ut og smeller døren igjen etter seg. Utenfra hører hun ham si igjen:

– Stállo.

Samtalen som følger gir ingen mening for henne. Hun aker seg forsiktig bort mot en glippe hvor dagslyset siver inn og kikker ut. Stállo har også trukket en kniv nå, og hunden løper rundt dem med halen lavt. Plutselig angriper Stállo og hugger etter samen. De sparker og slår og stikker og hugger. Hunden biter. En ravn gir lyd fra et av trærne i nærheten.

Samen blir liggende under og snur seg mot gammen og vinker på henne. Hjernen kortslutter og hun bykser ut av døren og slår mot hodet til Stállo med øksen, den rammer ham i skulderen og hun mister taket i den. Stállo ligger nede i smerter og rekker henne kniven sin. Samen kommer seg opp og dytter henne vekk idet hun prøver å ta den imot. Han tar heller ikke imot kniven, men sparker i stedet Stállo i skrittet. Så får han tak i øksen og gjør ende på ham.

Ravnen tar til vingene; tusener av år / den ensomme fuglen. Det blir stille rundt dem. Hunden snuser på eieren sin og begynner å slikke sårene. De ser på hverandre. Hun legger merke til at skulderen til Stállo er hel der øksen traff, selv om koften har revnet. Hunden slikker andre sår. Hun plukker forsiktig opp øksen og hugger til mot hunden. Denne gangen rammer hun hodet. Stállo rører på seg og samen gjør ende på ham nok en gang.

Hun må ha blunket, for der er ingen Stállo. I stedet er det et stort stykke torv løselig formet som en mann som ligger der. Hunden har blitt til en liten stubbe. De ser på hverandre et øyeblikk. Øksen står i stubben. Han sparker torvstykket utover og spytter før han går inn i gammen igjen.

Det er helt stille. Kjørereinen til samen flytter litt på seg, som om den er pinlig berørt av stillheten mellom de to som står der ute. Ingen fugler, ingen vind. Adrenalinet begynner å slippe taket i henne og hun er sliten, kjenner at hun er i ferd med å begynne å fryse. Hun åpner døren til gammen, vender verden ryggen og går inn i varmen og fraværet av ord for å være nær det eneste andre mennesket i verden.

Da hun går ut av gammen i et nødvendig ærend senere på kvelden står hun igjen på fast grunn i museet; hun smiler til resepsjonsvakten som ser på klokken og spør om det ikke var så interessant siden hun var så tidlig ferdig. Til det har hun ikke så mye svar, hun krysser plassen utenfor og stiller seg ved busstoppet på motsatt side av veien. Bussen tar henne gjennom formiddagsstille boligfelt tilbake til bykjernen og musikken fra raketten som reiser alene gjennom vinteren under de modige lysende prikkene.

På kiosken kjøper hun en stor svart kaffe før hun følger de islagte fortauene tilbake til hotellet. En kjent plystring følger henne inn i heisen.

– Oi, sier han, snubler liksom litt i døråpningen og sneier borti baken hennes mens han ler mot kollegaen som alltid henger på.

Hun strekker ut hånden og legger den kjærlig rundt halsen på mellomlederen som kaller seg sjef, merker blikket hans trenge dypt inn i de grønne øynene hennes, de han tidligere en gang har sagt at minner om nordlyset; nordlyset som hun vet at er broen mellom menneskene og gudeheimen. Så knuser hun ballene hans med kneet og dytter ham mot speilet så heisen rister; han siger ned på gulvet. Idet døren går opp slenger hun den skoldende varme kaffen i fjeset på kumpanen hans før hun går ut og på rommet sitt for å pakke kofferten.

Klærne hennes lukter bål, og hun har blod på hendene.

#10: Oktober – G-dur (Munch/Meta)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#10: Oktober - G-dur (Munch/Meta)
/

Det er oktober, og trærne har begynt å slippe taket i den oransje fargen. Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og i denne episoden skal jeg spille Telemanns fantasi nummer 11 i G-dur og fortelle en historie. G-dur er i følge Ernst Pauer ungdommens favorittoneart, en toneart som uttrykker et enkelt, pastoralt liv med et visst innslag av humor og lys.

En tynn skorpe gir etter for den hvite skosålen, heldigvis er det ikke vann under. Gresset mellom hjulsporene står stivt og gult og klorer opprommet mellom skoen og buksekanten; hun ser opp og gjør et lite hopp over den neste ishinnen, den er mørkere. Morgenluften inneholder ingen av luktene etter siste gjødsling, kulden har kapslet sommeren inne før landskapet skal bres over med hvitt. Kirken kaster en lang skygge mot henne fra toppen av haugen.

Hun stopper og holder telefonen opp slik at den viser bildet av solen, som akkurat har rundet kanten på åsen bakenfor og tegner et syttitalls rillestrikk av lys og skygge med plogfurene: Oransje striper på mørkebrun bakgrunn, stedet der hun ble døpt og konfirmert i bakgrunnen bryter opp mønsteret med en avlang trekant som peker skrått mot henne.

Knappen svarer ikke på trykkingen, så hun drar votten av med tennene og setter fingeren mot den glatte flaten akkurat der bildet av en knapp er. Bildet av knappen beveger seg slik en knapp ville gjort, og høyttaleren spiller av lyden av en mekanisk lukker i et gammelt kamera for å kringkaste at transaksjonen er fullført: Nettet har erobret et lite stykke av verden som nå har blitt til virtuell virkelighet, en flik av universet er sugd opp i metaverset. Et lite symbol øverst på telefonen viser at noe overføres allerede før hun har skrevet innlegget ferdig; tommel mot glassplate, bilde av tommel på glassplate og en liten varme innvendig der den store verden møter den lille. Hjerteøyne.

Hun ser opp. Foran henne på veien står en stivbent rådyrbukk og stirrer på henne. Den raper høyt da hun løfter telefonen mot den, et skrik av angst gjennom naturen. Hun skvetter og fikler med skjermen som bare viser hennes egen reaksjon, og da hun får snudd kameraet og bildet av veien foran henne komme til syne, er bukken ute av syne. Hun går frem til der den stod, men ser ingen spor; kanskje står hun nøyaktig der den stod før den forsvant, hun kveler en rap. Ingen liker bildet av kirken. Ennå.

Oppe ved hovedveien følger hun stien på innsiden av autovernet, samme farge som det nye Munch-museet, det var læreren som hadde gjort sammenlikningen. Dragsuget fra en lastebil trekker i henne etter å ha passert, hun tar seg for og ser opp fra glasset, støtter seg mot rekkverket som skiller de kjørende fra de som har tråkket en sti på utsiden av veien, hovedsakelig skolebarn som ikke er gamle nok til selv å føre motorkjøretøy. Ingen sykler langs denne veien annet enn byfolk på landeveissykkel.

Trettheten kommer over henne, solen skjærer i øynene, lyset utenfra som alltid overstråler lyset innenfra, en påminnelse om at omgivelsene vil inn. Hun skroller videre langs kanten av en skrent, ser seg over skulderen før hun skritter ut i veien og krysser den lille bekken på bru og er tilbake i tryggheten på den andre siden, den som skal skifte navn, til Meta.

På skolen skriver hun om rådyrbukken, men historien vil ingen steder: Bukken dukker inn og ut av en skog som ikke lukter noe, sniker seg over veier, bykser over frossen innmark, stikker snuten i været, passerer like forbi noen farlige mennesker uten at de merker seg ved den. «Hva driver et rådyr med hele dagen?» tenker hun, mens minuttene tygger ettertenksomt på timene som er igjen av tentamen.

Hjorten er uten historie, uten hukommelse. Den prøver å gripe sin egen plass i verden, men blir alltid distrahert av noe som skjer, noe den kan stoppe opp og kikke på, som om den bare finnes når den observerer andre. Akkurat nå hører den en høy lyd, og den skynder seg i retning av lyden. Her blir den stående og se på to biler som har kollidert og alle de andre som har stoppet for å hjelpe til eller filme. Den står der sammen med en grevling, en hare, en rev og en mengde mindre dyr; motsetningene mellom artene forsvinner når noe uvanlig skjer, noe det er viktig å få med seg. Reven blir til slutt lei og spiser haren før den tusler inn i skogen igjen.

Hun skriver bukken ut av skogen og inn i en forstad til en liten by. Her sniker den seg fra hage til hage mens den undrer seg over alt den ser: Forlatte leker, biler som står i ro, avlange felt med lys tegnet opp i gresset utenfor viduene. Den kikker inn i stuene, barnerommene, kjøkken der ingen snakker med hverandre: Ansiktene er bleke i lyset fra de små, avlange lampene de holder i hendene. Hun ser over historien, ingen stor suksess så langt.

I et forsøk på å finne en spenningskurve lar hun et barn snike seg innpå bukken der den står og kikker inn. Den skvetter til og raper høyt, ungen snubler bakover med redde øyne. Så bøyer dyret seg ned og stikker mulen frem mot barnet, setter seg ned på kne og lar det klatre opp på ryggen. De går inn i skogen idet tiden er ute, barnet og den forbannede bukken løper ut av fortellingen og etterlater seg et stort hull som blir stående og gape på den siste siden, det går et skrik av angst gjennom foreldrene til barnet, naturen og hodet hennes da hun leverer oppgaven, hun går en omvei utenfor de som lener seg mot rekkverket ved fotballplassen.

Det har begynt å mørkne da hun går stien hjem forbi jordet nedenfor kirken. I jakttårnet nede ved elven ser hun silhuetten av onkelen. Geværet peker ut over det åpne landskapet og inn i natten.

#09: September – g-moll/oransje (trommel)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#09: September - g-moll/oransje (trommel)
/

Trærne har begynt å glippe taket i sommeren, den oransje fargen som er igjen lyser opp når dagene blir kortere, men er bare tegnet på at treet har trukket til seg saften og lukket seg inne i seg selv før vinteren, en dvale.

Scriabin forbinder musikk i G med nettopp oransje, og Ernst Pauer skriver: G-moll uttrykker iblant tristhet, andre ganger stille og sedat glede, en mild nåde med et lite hint av drømmende melankoli som noen ganger når romantiske høyder. Tonearten tegner et bilde av det sentimentale, og når den brukes for å uttrykke lidenskap, er det en lidenskap uten råskap og aggresjon.

Det er solnedgang og vestavær. Himmelen står oransje over folk på vei mellom bygning og bygning, flaggstengene bøyer seg som fiskestenger når flaggene napper i enden. Vinden er mild, men i styrke minner den om at vinterstormene venter i nord, de strekker på bena etter dvalen ute i havet og sprøyter gangveiene i småbåthavnen blanke med saltvann som oppvarming til sesongen. Bare de som må er ute i bølgene nå. Fergene, Hurtigruten og lasteskipene; hurtigbåten er innstilt.

Han søker tilflukt mellom fra stormen mellom hyllene på biblioteket. Lydene utenfra dempes av glassfasaden mot sør og rekkene med bøker som tar farge av lyset utenfra. Ved foten av de høye vinduene står ett bord ledig, han øker farten litt for å sikre at ingen andre kommer frem før ham. Noen andre hadde også den idéen.

– Beklager, du først, sier den andre.
– Nei, jeg kan sette meg et annet sted, sier han.
– Det er fullt, men vi kan kanskje begge sitte her, om det er i orden for deg? Jeg skal bare lese avisen.

De trekker ut stolen på hver sin side og henger allværsjakkene over stolryggen før de nesten synkronisert setter seg ned; det kan ikke skille mer enn maksimalt et par år mellom dem, og begge har det samme skjegget, det som for litt siden var forbeholdt hipstere.

Han fisker ut mobilen mens den andre folder ut avisen. Internett er helt tomt, som dagen før, sakene på nettavisene flimrer forbi til bunnen av siden, og søkeboksen er blank og uten hint om veien videre. Han taster inn en ny variant av det samme spørsmålet, men de fleste av søketreffene har han allerede besøkt. Himmelen gløder fortsatt like mye, selv om skjermen på mobilen slukner.

– Hvis du stod overfor et vanskelig valg, sier han, og venter på at den andre skal senke avisen. Hvis du måtte velge og du ikke fant noen rasjonell løsning på spørsmålet, hvordan ville du klart å bestemme deg?

Den andre tenker seg kort om og svarer:

– Jeg ville slått mynt og kron.
– Hva? Hvis valget var viktig, da?
– Jeg ville slått mynt og kron, spesielt hvis valget var viktig.
– Men… Det er jo uansvarlig.
– Ikke mer uansvarlig enn å bli hengende fast i avgjørelsen, sier den andre.
– Nei, det er – i dette tilfellet, som er helt hypotetisk – et av valgene. Å ikke gjøre noe.
– Da synes jeg du skal gjøre noe, i dette tilfellet som ikke høres så hypotetisk ut, tvilen bør aldri få komme status quo til gode.
– Lett for deg å si.
– Det var du som spurte.

Han smiler og forsvinner inn i avisen igjen. Utenfor går folk krumbøyd mot vinden med raske skritt. Inne i biblioteket er stemningen helt motsatt: Alle er litt stillere, de fleste sitter helt i ro i status quo.

– Er du ironisk?

Han venter igjen til den andre dukker frem bak avisen.

– Er du ironisk når du sier at tvilen ikke bør komme status quo til gode?
– Nei, det mener jeg bestemt. Og jeg har forskningen med meg, for hva det er verdt.
– Og hva sier forskningen?
– At vi har en tendens til å foretrekke tingene slik de er, så når vi vurderer to utfall opp mot hverandre vil vi automatisk se status quo som bedre enn det det er; det betyr at når to alternativ oppleves som like, er det å ikke gjøre noe egentlig det dårligste alternativet.
– Det høres lett ut i teorien, lett å dosere om.
– Det var nå du som spurte. Jeg bare svarer deg, men det er kanskje ikke de svarene du vil ha? Vet du hva: Kanskje verden ikke er så vanskelig som vi skal ha det til hele tiden? At mulighetene tar over for hverandre, men først når vi gir dem lov til det?
– Eller, sier han, det er vel ellers nok av eksempler på hvordan folk kjører tilværelsen i dass på grunn av mer eller mindre fikse innfall som skal fikse livene deres når de egentlig hadde det ganske greit der de var.
– Jo, da, men det jeg sier er at det går begge veier. Du ser bare ikke de som blir hengende fast, de gjør seg ikke så godt i portrettintervjuer i avisen.

Den andre løfter opp avisen som for å illustrere, og øynene hans griper fatt i en linje og blir trukket tilbake inn i det han holdt på å lese. Nyheten om den rødgrønne sidens valgseier dekker forsiden, innsiden er nok full av referater og tidlige analyser, folk som sier «hva var det jeg sa?», partiledere som gjør en god jobb med å minne folket sitt på at vi ikke er Amerika, at vi kan være gode vinnere og tapere sammen; så pedagogiske de er.

Han slipper taket i avisen med øynene og lar havnen ta over. Et lag med dråper dekker glasset. Har det regnet, eller er det sjøen som tar seg opp?

– Er det personlig?

Den andre har dukket frem bak avisen igjen, men møter ikke blikket hans.

– Jeg mener, det høres ut som om dette valget ditt ikke handler om noe sånt som å kjøpe ny tørketrommel eller ikke, men kanskje noe mer?
– Det handler faktisk aller først om en tørketrommel, sier han, det er faktisk akkurat det det gjør.
– Hvor galt kan det gå? Går du personlig konkurs om du kjøper feil trommel?
– Det er vel mer et kjøpe eller ikke kjøpe. En tørketrommel er også noe som må fordeles om det ikke holder. Alt vi kjøper binder oss bare mer fast i alle tingene som holder oss sammen.
– Så det er personlig? Selvfølgelig er det personlig, du ser jo helt molefunken ut.
– Molefunken, tror du det kommer fra tysk? sier han.
– Du vil helst snakke om noe annet? Det var du som begynte.

De møter hverandre og holder blikkontakten. Sollyset er dekket til av de mørke skyene som følger stormen inn fra havet. Kun en eneste person passerer utenfor, han småløper i de krappe kastene som gjør kursen skeinete.

– Du får ta et hint herfra, sier den andre og rister i avisen. Folket har talt: Det blir den røde pillen, eller den rødgrønne, da.
– Jeg hadde ikke ventet å få så konkrete råd. Du virker ganske skråsikker, du, sier han.
– Jeg bare hjelper deg med usikkerheten. Om du er uenig, har du jo selvfølgelig rett til det. Jeg bare sier hva jeg ville ha gjort om jeg var deg.

Den andres telefon lyser opp, han famler den raskt opp fra bordet og forsvinner inn i den.

– Du har også litt stress i kroppen? spør han da telefonen er lagt ned igjen, med skjermen ned.
– Ja, eller det er nå det samme som deg, da, bare den andre enden av det: Å finne ut om vi skal sette oss i en situasjon der vi en dag ender opp med å kjøpe tørketrommel sammen.

Det blir stille mellom dem. Regnet slår hardt mot rutene, ingen passerer mellom vinduet og båtene som vrir mye på seg til å være beskyttet av en molo. Den andre unnskylder seg og tar med avisen tilbake til hyllen der den kom fra. Idet han tar ned en annen avis for å se på forsiden rykker telefonen til på bordet med skjermen ned.

Han snur den raskt, skummer de første linjene som er synlige. Den andre returnerer til bordet med en utenlandsk avis og ser ikke ut til å ha sett hva han gjorde. Resten av biblioteket er langt borte.

– Er det ikke rart, sier han, at du skulle gjette at dette handlet om en tørketrommel?
– Av og til er det mer mellom himmel og jord enn vi er vant til å forestille oss, svarer den andre.
– Hva var det du sa i sted? At kanskje ikke verden er så vanskelig som vi forestiller oss hele tiden?
– Hva mener du nå?
– At det nettopp ikke er så mye mellom himmel og jord som vi ikke kan forstå.

Han reiser seg, stolen holder på å velte da han drar jakken av, han trykker mobilen ned i den høyre bukselommen før han ombestemmer seg og legger den i jakken i stedet.

– Du får ha takk for praten.
– Selv takk, sier den andre, og lykke til med valget.

Han går ut gjennom skyvedørene og får verden og været i fjeset. Han skal ikke ha noen tørketrommel.

#08: August – D-dur/gul (prosesjoner)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#08: August - D-dur/gul (prosesjoner)
/

Det er august, og de siste varme dagene er over oss. I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 7 i D-dur, tonearten som Scriabin ser som gul. Ernst Pauer skriver at D-dur brukes til å beskrive majestetiske prosesjoner, parader og staselig pomp og prakt.

Det er mange år siden en bilradio var skurrete, her ville den vært det. De runder en sving i gangfart, og radioen kommer plutselig på igjen etter en time uten dekning. En prosesjon av dyre biler rykker frem i langsomt tempo; alle er utålmodige, men ingen forhaster seg.

Radioen melder om en prosesjon av støvete biler med menn med våpen som har rykket raskt frem i langsomt tempo i randsonen av bevisstheten til de som skulle følge med, menn som i dette øyeblikk inntar Kabul, uten å forhaste seg. Amerikanere og europeere bruker militærmakt for å holde flyplassen stengt for alle andre som også vil flykte.

Solidariteten settes på vent, men det er ingen som holder pusten. Alle vet hva som kommer. De som ikke orker tanken klamrer seg til håpet i form av en kald flykropp: Når landingshjulene trekkes inn knuses en av dem i hjulbrønnen, mens de andre innser at luken de har holdt fast i lukkes rundt restene av kameraten og overlater dem til seg selv i den tørre vinden som trekker over forstedene i den store sandkassen ingen stormakt forlater uten å ha tatt merke av den.

En vindrosse hales gjennom kupéen som en kald klut og bytter ut den stillestående luften, den strågule augustsolen blir stående og steke på biltakene: Tusen stjerner blender fra rekken av blank metallic som strekker seg langt forbi neste sving. En ferge kommer til syne på fjorden, det er en time til neste avgang, neste langsomme fremrykning. Stemmen i radioen påstår at det er nettopp denne kanalen som har den beste sommermusikken, men det synes som om det er den eneste: Begge de kommersielle kanalene sender de samme sangene flere ganger om dagen, snevrer musikkhistorien inn til de siste fire tiårene og feirer sin egen mangel på originalitet.

Foran dem står en helt ny SUV, en mørkeblå Audi med E-skilter. En hårete hånd henger ut av vinduet på førersiden. Små askeflak virvler i vinden og blir borte, mens sigaretten krymper gradvis og vokser rykkvis. Foten hviler på bremsepedalen selv om de vil bli stående lenge på samme sted. I bakvinduet går oppakningen til taket.

Bakdøren på høyre side går opp og smeller i autovernet, det rykker i sigaretten. En jente på syv-åtte år hopper ut til ukvemsord og smeller den hardt igjen etter seg før hun krysser veien uten å se seg for og blir borte bak en busk, som så mange før henne denne dagen. Faren slipper bremsepedalen og kommer seg ut på den grå asfalten med slitt midtlinje, stiv etter ventetiden bak rattet; han slikker på pekefingeren og gnir den over lakken mens leppene beveger seg. Sigaretten går fra munnen til hånden og opp til munnen igjen; noe av asken legger seg på den halvåpne blå skjorten som klistrer seg til magen. Han vender dem ryggen og ser ut over havet, fisker opp telefonen fra lommen, men legger den raskt tilbake igjen.

Datteren kommer tilbake over veien, hun ser rett på dem da hun passerer foran bilen. Moren holder en flaske med håndsprit ut gjennom vinduet mens faren sier noe til vinden over fjorden.

– Hvor tror du de er fra? Afghanistan eller Pakistan? sier han fra førersetet.
– De snakker pasjto.

Hun snur seg mot ham.

– Men jeg hører ikke om de er fra Pakistan eller Afghanistan.

Hele familien står utenfor bilen nå: Mor, far og to jenter. Det var den eldste som hadde vært ute. Ingen av kvinnene har tildekket hår.

– Hva snakker de om, spør han.
– Noen som ikke er der, svarer hun, en de ikke får tak i.
– Da er de sikkert afghanere.
– Kanskje. Det kan jo være langt mindre dramatisk også, de kan være fra verdens fredeligste sted i Pakistan.
– Tenk på de som sitter fast der nede, i Afghanistan, strandet i en evakueringskø som ikke går fremover, sier han.
– Tenk på de som ikke får stå i den køen, sier hun.
– Hvordan tror du det går med akademiet?
– Det siste jeg hørte var at de brant alt som hadde navn på seg, for sikkerhets skyld, men de måtte rømme før de kom i mål med elevenes egne skap.

Han har flyttet blikket og ser ut i luften foran seg. Vinden stryker over håret som har vært kortklipt siden jul, da hårfestet nesten plutselig hadde blitt for høyt. En enslig bil kommer mot dem og passerer i høy fart, musikken faller i tonehøyde idet den går fra å komme imot til å fjerne seg fra dem.

– Tror du Taliban vil stenge skolen? spør han.
– Ja. Eller, de må vel ikke det, for det er ingen som vil tørre å drive den eller gå der.
– Du tror ikke de har moderert seg?
– Jo, kanskje, men akkurat den skolen er vel et godt stykke unna ideologien deres.
– Var det ikke litt vel risikabelt å åpne den i det hele tatt, når selv mødrene var kritiske?
– Vi var kanskje like naive som dere? Trodde du på at dere ville lykkes med å tre et nytt styresett ned over hodene på et helt folk gjennom å utsette dem for enda flere våpen og enda et nytt sett med leveregler?

Hun setter seg tilbake i setet og ser inn i bagasjerommet til bilen foran. Kvinnen og den eldste datteren lager lunsj sittende på huk ved en liten primus i veikanten, krydderlukten blander seg med luktene av sjø og varmt autovern. To måker kretser utålmodig over dem, den ene så nær at faren reiser seg fra støtfangeren der han sitter og prøver å skremme dem unna.

– De der har nok vært litt mer langtenkte enn oss, sier hun.
– Ikke tenk på å nevne «svele» en gang. Vi er fire timer på overtid, og tre timer etter det første glasset i hagen til hotellet.
– Vi kommer ikke til å rekke den middagen.
– Nei, men jeg får meg ikke til å ringe før jeg ser hvor lang køen er bak svingen der borte.
– Så skal vi bare sitte her? Er det ikke bedre å gjøre det beste ut av situasjonen, vi kan fortsatt få snudd? Kjører vi inn i filene på fergeleiet er vi fanget.
– Men vi har forhåndsbetalt. Fire tusen for en natt med middag. Vi snur ikke.
– Så det er bedre å risikere å overnatte i bilen? Er ikke det en vanlig tankefelle å ikke kunne se bort fra penger man allerede har brukt til ingen nytte? sier hun.
– Godt at du vil øse av din visdom. Hvor har du lest det der?

Primusen er slukket og maten fordelt i mykt brød. Den minste av jentene får et puff av storesøsteren og snubler tilbake mot autovernet, tipper over og raser utfor skråningen mot sjøen. Måkene stuper etter maten hennes som faller ut av hendene. Foreldrene stivner til, mannen hennes river opp døren og er over autovernet før hun rekker å reagere, det er som om han strekkes ut i en uklar stripe med armene ut til siden og piquet-trøyen flagrende opp over den slappe magen idet han raser utfor samme vei.

Hun slår døren i autovernet og kikker over kanten. Bølgene slår mot land, det er kun et langt brunt spor som vitner om det som nettopp skjedde. Han kommer opp etter luft og forsvinner under igjen. Foreldrene til jenta står som frosset, kvinnen roper til mannen sin at han må gjøre noe, men han vegrer seg.

– Ikke hopp om du ikke kan svømme, hører hun seg selv si, på pasjto.

De snur seg mot henne.

– Ikke gjør det. Om ikke han får henne opp, så gjør hvertfall ikke du det, og om du ikke kan svømme gjør du alt bare verre.

Det føles som en evighet siden han var oppe etter luft. Bølgene gjør det umulig å se hva som skjer der nede. Skoene hans kommer til overflaten.

– Snakker du pasjto? spør kvinnen på norsk.
– Ja, jeg har jobbet mange år i Afghanistan. Det har han også.

Hun peker mot havet, skoene som ligger og flyter. Flere har kommet ut av bilene nå, mange av dem filmer med mobilene.

– Men se for helvete til å ringe 113, da, skriker hun til den nærmeste, i stedet for å gjøre det selv. Personen rygger unna og filmer henne i stedet.

Han kommer til overflaten, voldsomt, han er langt oppe i skråningen før vannet rekker å lukke seg bak ham. Magefettet og den dårlige kondisjonen må ligge igjen i bilen, hun ser ham som marinejeger igjen. Han klatrer med hardt blikk, har den slappe kroppen over skulderen og roper at de må finne en lege idet han skritter over autovernet. En av tilhørerne rekker henne en telefon, det hva ham hun ropte til, som har sluttet å filme.

– Hallo?

– Det er en jente. Hun har vært lenge under vann, men vi har fått henne opp. Jeg vet ikke noe mer.

– Eh, i køen til en ferge, jeg husker ikke hvor.

Hun rekker telefonen tilbake til ham som gav henne den og setter seg på asfalten, har aldri sett mannen sin sånn før, så lukket inne i det han gjør. Jenta ligger på ryggen på asfalten, friskt sjøvann renner ned mot bilen til foreldrene. Hun ser nybadet ut, men er blå rundt leppene og blør fra nesen, ansiktet og armene er oppskrapte. Mannen hennes brekker henne over og prøver å presse vannet ut av lungene før han legger henne tilbake på ryggen igjen. Hun spyr, han roper:

– Er det ikke en lege her? Kan noen gå bakover i køen og finne en lege?

Noen forteller at det er en luftambulanse på vei. De hører sirener rett rundt svingen. Noen løper bort og smeller igjen førerdøren på bilen deres. Ambulansefolkene konstaterer raskt at hun ikke puster og tar styringen på situasjonen, en eldre person kikker ut fra båren inne i bilen.

– Er alt i orden med deg?

Det er den eldste jenta, hun holder frem maten sin til henne, står med ryggen til søsteren som får en hjertestarter koblet til under den oppklipte kjolen.

– Ja, det går fint. Det går fint. Det kommer til å gå fint. Alt blir bra.

Hun veksler mellom pasjto og norsk. Solen steker og den kalde vinden blåser. Fergen kommer mot dem langt ute på fjorden. Måkene kretser årvåkent over rekken av blanke biler.

– Du, det går fint.

Jenta er fjern i blikket, men gråter ikke.

– Du, du kunne ikke ha… Du må ikke tenke at det var din feil.

Hun ser opp mot måkene.

– Jeg dyttet henne, sier hun omsider og ser forbi henne. Du har rett, det var jeg som dyttet henne, det var derfor hun falt.

Nå begynner hun å gråte.

– Du har rett, det er min skyld.

Moren hennes kommer bort og tar henne inntil seg, men slipper ikke yngstemann med blikket, står i veien og trekker henne ut av det rommet som akkurat hadde åpnet seg.

Tiden rykker fra henne, de sitter begge to på autovernet nå, han er dryppende våt. Helikopteret høres lenge før det er fremme, det henger i luften over dem et øyeblikk, og så er det borte. Faren og den eldste av jentene står igjen [klipp] til de ikke kan se det lenger før de setter seg inn i bilen, rygger tilbake og snur. Ambulansen har allerede rygget tilbake for rekken av biler som har kjørt av fergen.

De ser på hverandre. Køen er i bevegelse igjen. Noen tuter langt bak dem. Han snur bilen til enda mer tuting og er alene på veien der de kjører køen i møte. Bilradioen faller ut da de kommer rundt svingen igjen, de ser rett foran seg og lar vinden i de åpne vinduene stå for snakkingen.

#07: Juli – h-moll/stålgrå (tårer på spisse steiner)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#07: Juli - h-moll/stålgrå (tårer på spisse steiner)
/

I denne episoden, for måneden juli, spiller jeg Telemanns fantasi nummer 3 i h-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i H med fargen stålgrå, og Ernst Pauer skriver at denne svært melankolske tonearten forteller historier om stille forventning og tålmodig håp. Han har merket seg at nervøse mennesker lettere blir påvirket av denne tonearten enn andre.

Det var en dag uten horisont, en morgen hvor den stålgrå sjøen fortsatte ubrutt opp over de nakne holmene og løste seg opp i en lysere nyanse av grått først et godt stykke oppe på himmelen. Et lett yr kom og gikk, og flaggene som var hengt opp i forbindelse med et av sommerens kulturarrangementer orket bare såvidt å peke ut vindretningen. Det ville vært lett å avskrive denne dagen som en glemt gjennomsnittsdag i juli.

Jeg gikk den vanlige runden langs kaiene, forbi de samme båtene som pleier å ligge fortøyd, forbi hurtigbåtterminalen og rundt småbåthavnen. Ute på moloen var vinden nesten helt fraværende, det pleier alltid å blåse mer her enn inne i havnen. De første ukene jeg hadde bodd her hadde jeg følt en prikking i kroppen før hver eneste morgentur, alt fra den tredje dagen hadde jeg kjøpt et kamera for å fange alle skiftningene i været og lyset, men bildene kom hjem flate og luktfrie: Kameraet hadde klippet en flik av virkeligheten som visnet allerede før den nådde hjem, som markblomster man bærer med seg på tur i håp om at de skal holde helt til man får satt dem i et kjøkkenglass på bordet, men som man glemmer i sekken til neste dag. Minner som ikke tålte at vi så vekk.

Kanskje feilen ligger hos oss, at vi ikke vil at bildene skal vise oss hvordan det faktisk var, men heller smøre forestillingen om det som kunne ha vært, helt til det er det som blir det faktiske minnet. Jeg var kommet helt ytterst på moloen, hvor en liten fiskebåt satte kursen utover mens den åpnet en usynlig glidelås i vannet, da jeg kom på hvilken dag det var. Det var bølgene fra kjølvannet som slo mot de spisse steinene i vannkanten som minnet meg på det. Også den dagen hadde det regnet lett, og små bølger hadde slått ubekymret mot bredden av det som måtte være en drøm, klukkende små fortellinger om en ubekymret hverdag et annet sted, minner om andre bølger og andre steiner som fra da av fikk et nytt innhold.

Inne ved land valgte jeg denne morgenen å gå motsatt vei av hjertesiden, altså mot høyre – vekk fra byen, jobben og hjemmet – og utover langs sjøen. Overalt var folk på vei et sted, som oftest innover mot byen langs vante trekkruter. Litt utenfor sentrum kom jeg inn i et nabolag jeg aldri hadde besøkt før, og det er nesten litt merkelig i en så liten by og i mitt yrke. Jeg passerte en dagligvarebutikk og en frisør før jeg ble stoppet av en dør som plutselig gikk opp for noen som skulle ut; han holdt opp døren for meg med et smil, så jeg gikk inn. Stedet var en slags blanding av butikk og kafé, med gamle møbler fra flere generasjoner tilbake, store mengder nips til salgs hulter til bulter, svært kortreist kunst og lukten av for mange typer urtete på ett sted.

Jeg hengte av meg jakken ved et ledig bord med heklet duk og gikk til disken for å bestille en kopp te. Kvinnen bak disken var mindre enn seg selv.

– Jeg ser at du vet hvilken dag det er, sa jeg. Jeg kondolerer.

Hun svarte meg ikke, bare skjøv tekoppen mot meg og satte frem kortterminalen mens hun så opp i taket, som om hun ville at pupillene ikke skulle bli våte. Hendene hennes hadde tydelige blodårer, og huden så ut som om hånden hadde krympet inni den. Likevel var hun ikke stort eldre enn meg. Jeg la kortet an mot leseren et øyeblikk og tok med meg koppen til bordet.

Teen var ikke varm da jeg smakte på den, og den var altfor sterk. Jeg kan huske at jeg fisket ut teposen da hun kom forbi. På vei tilbake med en brukt asjett stoppet hun kort:

– Beklager det i sted, sa hun.
– Det var upassende av meg, sa jeg.
– Nei, jeg hadde jo selv lagt opp til det, det var egentlig bare hyggelig, sa hun og gikk.

«Hyggelig» er kanskje ikke ordet, tenkte jeg, mens jeg kjente lukten av parfymen hennes henge igjen. Den minnet om duftlys man bruker mot mygg. Kanskje er det slik kvinner på vår alder lukter.

Det må være en stille tilværelse å drive kafé her. En og annen kunde kom og gikk, kanskje akkurat nok til å holde hjulene i gang. De fleste kjøpte ostekake og en eller annen variant av kaffe med melk, de fleste var på vår alder: Folk i femtiårene. Noen undrer seg over hvorfor det er så mange arbeidsføre som ikke er på jobb midt på dagen, men for oss med turnusyrker er det en av fordelene som vi til slutt blir blinde for og tar for gitt.

Litt senere kom hun med en ny tekopp til meg, ferdig tilberedt uten tepose. Hun satte den foran meg; en hard biscotti klirret på skålen. Så gikk hun og tente et nytt hvitt lys på disken med restene av det forrige som var i ferd med å forsvinne ned i staken. Gutten på bildet fortsatte å smile, en flik av et liv som kameraet hadde klippet løs, men som fikk bli en del av virkeligheten igjen da den ble presset som en tørket blomst mellom glasset og platen i rammen.

Hun snudde seg, uten å legge hodet bakover for å skjerme pupillene.

– Du vet også hvilken dag det er?
– Ja, det gjør jeg. Det er en av de dagene alle vet hvor man var og hva man gjorde.
– Hvor var du den dagen? spurte hun.
– Der.
– Der? Hvor?
– Der det skjedde, sa jeg.
– På øya?
– Først da det var for sent.
– Det var vel uansett ikke noe du kunne gjort til eller fra, sa hun etter en liten pause.

Jeg var tilbake, igjen. En andemor med tre små unger svømte en meter utenfor der de små bølgene slo mot spisse steiner, duvende opp og ned i vannet, et bilde som var med hjem uten at jeg hadde trengt noe kamera for å ta det med meg. De samme historiene spilte seg av igjen, på automatikk. Ingen av dem liknet det som faktisk skjedde, de blandet elementer av det vi trodde, det vi visste, det vi fikk vite og det vi har tenkt i etterkant. Lydene bar godt over vannet lenge før båtene begynte å reise ut og inn.

– Vi var der da det startet, sa jeg, på andre siden, ikke langt unna. Vi fikk melding om hva som skjedde. Og at vi skulle avvente.
– Hva mener du nå? sa hun.
– Vi var to. Egentlig skulle vi hente en asylsøker som skulle tvangsreturneres, men så ble vi omdirigert da meldingene fra ungdommene begynte å komme inn.

Hun ble stille. Kjøleskapet på kjøkkenet skrudde seg av. Platen som hadde spilt da jeg kom inn måtte ha stoppet. Et gammelt gulvur klippet jevnstore biter av krydderlukten mellom bordene. Jeg fortsatte:

– Vi koordinerte arbeidet på land, og etterhvert tok vi imot de som kom inn med båtene og hjalp dem opp i ambulansene.
– Da må jo jeg si at jeg er takknemlig for det du gjorde, sa hun og satte seg ned overfor meg.
– Men vi stod så lenge og så ut over vannet uten å kunne hjelpe, vi stod stille og hørte på lydene og frøs selv om det ikke var kaldt. Det var ikke riktig.
– Hva kunne du ha gjort?
– Vi hadde våpen i en plombert kasse i bilen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde nektet ordre og reist ut dit med en av småbåtene.
– Du hadde blitt skutt, sa hun, slik som de andre, slik som kollegaen din som var vakt der ute. Det var ingen actionfilm, og det var en grunn til at du ikke gjorde det.
– Vi trodde det skulle komme forsterkninger hvert øyeblikk, sa jeg. Og som du sier så vet vi jo godt at man ikke skal prøve å leke helt. Men tvilen er der uansett. Om jeg bare kunne oppholdt ham i noen minutter kunne det kanskje ha spart noen.

Det ble stille en lang stund. En kunde kom inn i butikken. Hun reiste seg og sa fort og stille:

– Hvorfor forteller du meg dette? Og har du lagt merke til at du bare snakker om deg selv? Jeg synes det hadde vært best om du gikk.

Da jeg kom ut, hørte jeg kirkeklokkene kime fra alle retninger. Jeg visste at det betydde at klokken var tolv. Jeg visste at de skulle kime syttisyv ganger. Jeg visste at jeg ikke trengte å spørre om hvem de kimte for, for intet menneske er en øy.

#06: Juni – a-moll/grønn (rotor)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#06: Juni - a-moll/grønn (rotor)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer to i a-moll og forteller en historie. Slik juni er grønn forbinder Scriabin musikk i A med fargen grønn, det som på samme tid er håpet og sykelighetens farge – kanskje er det derfor de bruker den på sykehusene? Ernst Pauer forteller at a-moll er den tonearten som best vitner om den stille melankolien vi i de nordiske landene er utstyrt med, samtidig som den også kan brukes til å skildre det orientalske. En motsetningenes toneart i skjæringspunktet mellom tilbedelse og resignasjon.

Et helikopter flyr lavt over taket på huset, hun våkner til glass som klirrer i skapet og rotorlyden som gradvis avtar, den store fuglen sleper søvnen etter seg inn i det som er igjen av natten. Rommet er svakt opplyst i sort-hvitt av lyset som trenger seg inn på sidene av rullegardinen: Omrisset av bokhyllen, TV-en, den lille kjøkkenkroken. Mobilen blender henne da hun plukker den opp, drukner inntrykkene fra rommet i budskapet om at klokken bare er fire og at det er nøyaktig ingen nye varsler siden sist hun åpnet den.

Kjøleskapet kaller lavmælt på henne, og hun setter på lampen over sengen som om dagen er sofa og drar på seg en genser på vei bort, slipper en kapsel i kaffemaskinen og finner frem en skål til yoghurt mens dagens første kopp durer frem på nesten samme frekvens som kjøleskapet. Med mobilen setter hun på musikk på høyttaleren i bokhyllen og et mykt, grønt lys i smartlyspærene i de runde lampene på gulvet, møblene kaster skygge oppover veggen som i en forvridd skog.

Maren har trukket seg tilbake, i lyset stengt inne av rullegardinen er ingen drømmer synlige, bare avtrykket i kroppen etter lyden av rullende stein som gradvis ble til buldringen fra et redningshelikopter, følelsen av å bli levende begravd. Flere stod og så på, men ingen så henne. Hun drar opp rullegardinen, slipper innelyset ut i morgenlyset som allerede minner om dagslys på en tid av året hvor det egentlig aldri blir mørkt. Ingen passerer i den stille gaten utenfor, ingen ser inn på det som ligger synlig for alle i fullt lys i første etasje. Møblene kaster skyggene sine ned mot gulvet igjen.

Nettnyhetene forteller om en boligblokk som har falt sammen, om å våkne fra mareritt og i brøkdelen av et sekund forstå at du skal bli levende begravd, at alt du er og har vært, nå er en sky av støv på overvåkningsbildene som snart skal gå verden over. Kanskje hører du redningshelikopteret komme med marerittet på slep, fastklemt, mens tørt betongstøv setter seg i halsen og i øynene, du kan ikke bevege armene for å klø, du er lys våken før den lange søvnen.

Det er fortsatt nesten tre timer til barnehagen skal åpne, til hun skal åpne den, slippe andres voksende drømmer inn gjennom porten og krysse av én dag til i kalenderen mens hun spør om noen vet hvem som har bursdag neste dag. De små milepælene for de som fortsatt teller oppover.

Resten av natten glir ut av syne, én tommelfingerlengde av gangen, til alarmen ringer i hånden hennes, signalet om at morgenrutinene kan innledes. Hun løfter blikket og møter blikket til en hundelufter som passerer på gaten, hun har fortsatt bare truse og en genser på. En varm dusj på et bad uten vinduer, kaffe, knekkebrød med syltetøy, nok en kaffe.

Luften utenfor er tynn og frisk etter natten, en silkepysj som skal smettes av når solen metter luften med fukten som ligger igjen på plen og planter. Det er noe over tyve minutter igjen da hun vrir om nøkkelen i døren og henger fra seg håndvesken på det trange rommet som er satt av til skifterom for personalet, lager for voksenliv og alt annet som ikke hører hjemme noe sted. Kollegene kommer først fem på syv.

Med smale øyne kommer de første små gjennom porten samtidig med den siste kollegaen, de har solen i øynene og mange har vært våkne en stund allerede. De finner tilbake til lekene fra dagen før, noen glemmer å vinke til foreldrene. Lille Omar og myrsnipemoren kommer først klokken åtte, de vanlige beskjedene gis om igjen, som om det pedagogiske personalet fra dag til dag fortrenger alt som ble sagt i går. Klokken ni samles alle til morgenstund, og Omar får sine femten sekunder i rampelyset som morgendagens bursdagsbarn.

Da redningshelikopteret passerer midt på dagen stilner leken under skyggen av den store fuglen som stryker raskt over sandkassen, de har endret innflyvningen til sykehuset etter at de nye maskinene ble tatt i bruk, de som ikke kan lande uten å være til fare for folk. Hun tar med seg Omar inn på badet, redselen sitter i tøyet. Hendene jobber frikoblet fra bevisstheten: Avkledning, småprating, tøysing, avledning. Hun vrenger fjeset i en grimase, Omar ler høyt, hun gjør det igjen før hun vrikker de små føttene inn i tørr bukse og nye sokker, hun drar på ham et par støvler som tilhører noen andre.

Han vender henne ryggen og går forsiktig ut i sollyset mens hun skyller buksene og henger dem på snoren, er nøye med håndvasken og sjekker mobilen en ekstra gang før hun følger etter ut. Over 150 mennesker er savnet i ruinene, men de håper fortsatt på å finne overlevende. Sokker og nips og kroppsdeler og leker dekket av støv, klemt fast mellom store flak av betong. Kan noen ha klart seg, når livet ellers er så skjørt?

Hun er halvt i drømme. Nettene er så korte og så lange, hun skyver til husken en ekstra gang før hun småløper i retning av noen som gråter; trøster og børster skitne knær og håndbaker, tørker av barnets tårer på buksebenet sitt. Forrige semester mistet de et barn i blodkreft her, livet var så skjørt, foreldrene tørre i ansiktet som om de var dekket av betongstøv. Nå leverer de de to gjenværende søsknene i barnehagen med friske kinn, men de må fortsatt tørke tårer på buksebenet når de går.

Dagen går mot slutten, de første små blir hentet, en av kollegaene må gå tidlig. Overskuddet skrapes av de små, det gnisser i vilje mot vilje mot ettermiddagen, de skriker til hverandre, en lugger, den andre slår, dagen sporer av i snørr og tårer. Flere blir dratt inn, og alle voksne de må trå til for å løse opp i floken av armer, ben og tenner. Da støvet har lagt seg, er det én som mangler. Hun går raskt gjennom alle rommene og en runde ute, men Omar er ikke å se noe sted. Det er bare en halvtime til han blir hentet.

En av de voksne blir igjen mens resten sprer seg ut over skogholtet som begynner ved gjerdet til barnehagen. Bildene kommer om hverandre, som uordnet dias, mens hvit støy i ørene fortrenger fuglesangen: En forlatt sko ved turveien, bilspor, ryggen på T-skjorten hans i vannflaten i bekken, føttene hengende ned fra klatretreet, mørkerødt blod fra pannen nederst i skrenten, hvit i ansiktet i gresset der de så orm i forrige uke. Foreldrene hans: Dekket av betongstøv.

Han er ikke vanskelig å finne, gutten sitter stille ved bålplassen med fluer og knott surrende rundt seg og graver i asken med en godt brukt pølsepinne; det er en av kollegaene som finner ham. Hun prøver å høres rolig ut i telefonen, og idet hun legger på merker hun at volumet på verden blir skrudd opp igjen – en gressklipper langt borte, to joggere som snakker i avhugde setninger – hun merker at alle fargene og luktene kommer tilbake, kjenner det grønne gresset stryke skarpt mot leggene i rask gange på vei tilbake, pusten øverst i brystet.

Foreldrene venter, opprørte. De følger etter henne ut på vaskerommet der hun pakker de våte buksene i en plastpose som hun rekker dem uten å si noe, hun kommer ikke gjennom strømmen av ord, redselen som strømmer ut av moren i form av sinte anklager. Barnehagen tømmes langsomt for barn, og hun henter håndvesken sin på skifterommet og stenger ti over fem.

De fremmede gatene vrir seg som tentakler ut fra veikrysset og forsvinner langt borte, en gul bil blir avlang idet den passerer altfor nært, den tuter, noen roper noe gjennom støyen, noe treffer henne, brillene graver seg inn i den ene tinningen og i hårfestet, håndvesken trekker armen ut i en vinkel, man kunne ha stekt egg på asfalten mot kinnet. Bitene av dagen stokker seg sammen: En boligblokk i skogen, dirrende under rotorblader som kutter små, blå biter av himmelen, de drysser ned over grønt gress som kaster skygger oppover veggene på blokken i lyset fra lampene på skogbunnen. Veggene faller innover og bygningen løser seg opp i finkornet betongstøv. Store skygger av avrevne bygningsdeler flyr gjennom luften sammen med barnesko, vaffeljern og piasawakoster.

– Sorry.

Han har plukket opp elsparkesykkelen før han rekker ut en hånd mot henne, setter en fot på brettet og børster jakken sin. Alt er helt klart og tydelig, hun er nesten hjemme. En bil stanser og setter på nødblinken.

– Alt i orden, jeg klarer meg fint, sier hun.

– Du har blod i ansiktet.

Bilføreren kommer seg ut og går rett i gang med å skjelle ut sparkesyklisten, hun går. Et av brilleglassene er knust. Kroppen er så tung, håndvesken trekker i armen, ned mot bakken. Hun vil legge seg ned på den altfor varme asfalten, men den fortsetter å bli trukket forbi under skosålene, hun runder hjørnet ved butikken, stikker nøkkelen i låsen.

Lyset står på siden i morges, en hjelp dagslyset ikke har bedt om, hun finner frem Pyrisept og vasker sårene i ansiktet før hun slenger brillene i søppelkassen, trekker rullegardinen ned og legger seg på sofaen som om natten er seng. Et redningshelikopter passerer støyende over taket på huset, det kommer trekkende med søvnen og marerittene. Pulsen i såret banker tungt mot puten.

#05: Mai – C-dur/rød (nattevåk)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#05: Mai - C-dur/rød (nattevåk)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer fem i C-dur og forteller en historie. Måneden er mai, og fargen rød. C-dur er i stand til å uttrykke sanne følelser, skriver Ernst Pauer, på en ren og besluttsom måte. Den kan brukes til alt fra uskyld via handlekraft og oppriktighet til dype religiøse følelser.

Morgenlyset risler rødt gjennom det nyutsprungne bladverket, klokken er snart fire. Den skarpe natteluften er gjennomvevd av fuglesang der turveien skjærer gjennom skogholtet mellom idrettsplassen og kirken. Små sangfugler vipper frem og tilbake et par ganger før de tar til vingene og lander litt lenger bort på de overgrodde restene av steingjerdet som en gang delte to teiger.

Denne delen av døgnet har et dårlig rykte, noen ganger fortjent: Det er på denne tiden, da solen har vært borte lengst, at de flest mennesker dør; eller, så sies det; de dør, og så havner de hos oss. Men nå er det mai, og timene mellom fire og seks blir pakket inn i lys som til og med kan få en til å føle en slags takknemlighet for å være søvnløs.

Sidedøren står ulåst, men nøkkelen er lagt i nøkkelboksen som avtalt. De må ha hatt det travelt, de som arrangerte konsert her i går – høyt oppe i rusen etter vedvarende konsentrasjon, selv om det hadde vært for et kamera og ikke for folk. Kirkerommet er ryddet slik det skal, og det eneste som er å se etter leietakerne er noen tomme pappbegre fra bensinstasjonen i søppelkassen. En panelovn gir fra seg et lite klikk og bekrefter fraværet av all annen lyd her inne.

Jeg bytter sko, setter meg til på krakken, trykker på en hvit lysbryter under klaviaturet og hører susingen fra viftene som drar luft gjennom instrumentet, skyver meg sidelengs av krakken igjen og henter notene. Det har allerede begynt å bli varmt oppunder taket her, så noen av pipene er høyere stemt enn andre, orgelet låter fremmed og ute av balanse.

En lyd fra kirkerommet får meg til å kaste et blikk i speilet på refleks, og ved alteret står det noen og ser seg omkring, et barn, midt på natten. Barnet setter seg på alterringen. Jeg spiller videre, med ett øye på speilbildet av blå bukser og en rød jakke. Da den siste tonen har forlatt instrumentet og kirkerommet er stille igjen, tar jeg sjansen på å snu meg; knirkingen fra orgelbenken slår tilbake fra veggene. Jeg smiler og vinker.

– Hva var det du spilte? spør barnet da jeg kommer ned.
– Buxtehude.
– Det var et rart navn.
– Ja, det var læreren til han som het Bach.
– Åja, han, ja. Jeg trodde det var navnet på sangen. Kan jeg få et glass vann?

Vi går ut på kjøkkenet. Døren ut står på vidt gap. Barnet drikker med begge hendene rundt glasset, det er hvitt etter for mange runder i oppvaskmaskinen.

– Hva heter du? spør jeg.
– Jonas.
– Det heter jeg også, svarer jeg.

Så står vi her. Klokken har vel kanskje blitt halv fem. Utenfra høres fuglesang og ikke noe mer. Barnet setter fra seg glasset på benken og blir stående uten å gjøre tegn til å ville gå.

– Hvorfor er du her, midt på natten?

Det burde ha vært jeg som spurte ham.

– Jeg er ofte det, jeg har alltid hatt vondt for å sove, og da går jeg hit for å øve, jeg jobber her. Det er så stille her om natten, og da blir musikken enda finere på et vis.

Han blir stående og tenke seg om en stund før han spør:

– Er det sant?
– Nei, svarer jeg.
– Hvorfor sier du det om det ikke er sant?
– Det kunne vært sant, sier jeg, og spør: Hvorfor er du her?

Han lager en grimase i det lille fjeset. Hvor gammel kan han være? Syv-åtte?

– Fordi jeg ikke fikk sove, og så hørte jeg den fine musikken fra kirken da jeg gikk forbi, sier han.
– Da du gikk forbi? Fordi du pleier å gå lange turer ute når du ikke får sove?
– Ja.
– Er det sant?
– Nei.

Vi setter oss ned på hver vår side av kjøkkenbordet. En katt dukker opp i døråpningen, kikker inn og går igjen. Fuglesangen fortsetter uforstyrret, som for å understreke at det er en helt vanlig spesiell natt.

– Jeg får ikke sove fordi jeg blir fryst ut på skolen.

Han ser rett på meg.

– Plutselig har alle begynt å leke med dustene i klassen, og jeg blir helt utenfor.
– Dustene? Jeg prøver å ikke smile.
– Ja, Theo og Ea og Max. De får ikke lov til noen ting av foreldrene sine, og så har de bare billige klær som er brukt og som ser skikkelig dust ut. Og så sier de bare barnslige ting.
– Det er kanskje fordi dere er barn, eller? spør jeg.
– Vi er ikke i barnehagen, da. De dustene skulle vært et år til i barnehagen.

Det blir stille en lang stund. Hodet er uklart. Jeg håper at han skal ta til vettet og gå igjen. I stedet bare ser han på meg, stirrer.

– Det lukter rart av deg, sier han, er du full?
– Ja. Eller, jeg var full, nå er jeg bare litt uvel.
– Ok, sier han.

Jeg prøver å avlede ham:

– Men, du sier at alle bare har forandret seg, helt plutselig, og så vil de bare leke med dustene? Og ikke med deg?
– Ja, sier han, uten å tenke seg om.
– Hvorfor det, da? Alle kan vel ikke ha kommet på den samme idéen helt samtidig?
– Kontaktlæreren min kom inn i en av timene og tok med seg Christian og Tobias og noen andre. Det var etter det.

Han ser utilpass ut, hever stemmen:

– Men hvorfor drikker du deg full?
– Fordi det gjør voksne iblant.
– Ikke foreldrene mine. Og ikke foreldrene til vennene mine heller. Var du på fest?
– Nei. Ikke på fest, svarer jeg.
– Du må ikke drikke alkohol alene. Da blir du alkoholiker.
– Jeg er ikke alkoholiker. Men kanskje jeg skal bli det.
– Er det en dame? spør han etter å ha tenkt seg om en stund.
– Hvafornoe? sier jeg.
– På film er det alltid når en dame har blitt sammen med en annen at de drikker alene.
– Det er ingen dame. Jeg har ikke dame, og jeg har ikke hatt dame på lenge.
– Er du homo? spør han.

Jeg holder pusten et øyeblikk.

– Fortell om de guttene du nevnte, sier jeg, er det de som bestemmer hvem som skal leke med hvem?
– Nei, det er bare at alle vil være med dem.
– Hvorfor?
– Fordi de er kule og populære og alle vil bare være med dem.

Katten er tilbake i døråpningen. Den har fanget en liten fugl. Jeg reiser meg brått og roper etter den ut over kirkegården. Fuglen ligger igjen og vrir på seg, det frykteligste i det finest tenkelige morgenlys.

– Vi må vel kanskje drepe den, sier jeg.
– Æsj. Skal du virkelig gjøre det?
– Den har det veldig vondt. Vi kan ikke la den ligge her og pines. Kan ikke du løpe ned til skjulet der og hente den grønne spaden som står utenfor?

Han løper. Jeg låser døren bak meg, glemte å skru av orgelet, kanskje ikke så farlig, ikke nå. Vi går sammen mellom rekkene av graver og opp til en treklynge i et hjørne av kirkegården. Skal jeg gjøre det her, på vigslet grunn, eller utenfor? Grave den ned her eller der?

Jeg skritter over muren og legger den på lyngen. Så hever jeg spaden over hodet og hugger til, lukker øynene på refleks idet det skjer, tenker på IS-bødlene foran et videokamera, ungen filmer heldigvis ikke. Da jeg har fått den opp på spaden igjen, ser jeg at gutten skjelver. Vi sier ingenting mens jeg graver, innenfor muren, jeg klapper jorden flat og legger to pinner i kors på toppen.

– Hvil i fred, sier jeg høyt. Hva tror du, Jonas, skal vi plukke noen blomster og legge på graven?

Han nikker, og jeg lener spaden opp mot det nærmeste treet.

– Hva er det? spør gutten. Hva er det som gjør at du drikker alkohol alene og er oppe midt på natten?

Solen står høyere på himmelen nå, og den varmer ryggen min der jeg sitter på muren, vi har akkurat lagt blomstene som et teppe utover graven, eller kanskje mer som kakepynt, men det kan man jo ikke tenke. Han myser mot meg sittende på en gammel gravsten.

– Hva det er? De kule vil ikke leke med meg mer.
– Ikke mobb meg! sier han sint og reiser seg.
– Nei, nei, jeg mobber deg ikke, jeg mener det.
– Er det sant? spør han.
– Det er sant, svarer jeg.

Jeg forteller ham om det, om hvordan det er å mene noe på Facebook før sengetid og våkne opp sent til tolv ubesvarte anrop på mobilen morgenen etter, mer enn 2500 kommentarer, og saker om en selv på alle nettavisene. «Han har ikke besvart våre henvendelser,» stod det.

– De vil at jeg ikke skal gå på jobb på en stund, sier jeg. Kirken altså. At det er vanskelig når jeg ikke deler deres verdier.
– Hva betyr det? spør han.
– At jeg har fått sparken, og at de ikke har skjønt hva det var jeg skrev, at de også bare vrir på alt jeg sier, at de ikke stiller opp for meg når de kule snur seg en annen vei. Vender kappen etter vinden.
– Det var rart, sier han. En superhelt som snur seg vekk når noen trenger hjelp?
– Ja, det er mye vi sier som høres litt rart ut, svarer jeg.
– Hva postet du på Facebook?
– Jeg mente at innvandrerne burde få vaksine først, siden de bor så tett og har jobber hvor de ikke kan ha hjemmekontor, og fordi de har større sjanse for å dø av korona enn oss som er bleke i huden.
– Er ikke det lurt, da? sier han bak tenkeansiktet.
– Jo, men ikke når alle misforstår måten jeg skrev det på og tror at jeg mener at alle innvandrere har dårlige jobber og at de som ikke er innvandrere bare kan dø.
– Sånn som fuglen?
– Nei, ikke som fuglen, selv om noen faktisk skrev til meg på en tekstmelding at jeg skulle vært tatt med ut på kirkegården, slått i hodet med en spade og lagt i en umerket grav.
– Sånn som fuglen?
– Ja. Sånn som fuglen.

Vi blir sittende en lang stund uten å si noe. Fuglesangen avtar litt når dagen kommer i gang. En jogger kommer forbi, stopper og tar bilde med kameraet på mobilen, en far til et av dåpsbarna denne våren. Han blir stående en liten stund før han løper videre.

– Akkurat, ja, sier jeg og reiser meg halvveis.
– Du er i trøbbel, sier han.
– Det er jeg. Det er du også, når foreldrene dine ser at du ikke ligger i sengen din og sover. Har du telefon?
– Nei.
– Ikke jeg heller, ikke med meg.

Når politibilen kommer rullende, tar jeg med meg gutten og går dem i møte, en av betjentene småløper mot meg.

Jeg våkner med et rykk, instrumentet skriker til. Hva gjør jeg her? Det kan ikke være lenge siden jeg sovnet, klokken er bare kvart over fire. Kirkerommet er tomt og det lukter varmt støv. Idiotisk å gå innom her på vei hjem. Jeg skrur av orgelet og lister meg ned trappen igjen, går gjennom kirken og ut på kjøkkenet, tar jakken min fra knaggen og låser meg ut. En katt skvetter unna dørbladet.

Luften er kald, men solen varmer da jeg kommer rundt hjørnet. Telefonen ligger i lommen og har en ulest melding med hjerte på slutten, hun skriver at hun er trygt hjemme. Full pakke, på telefonen hennes var det bilde av en andreklassing i blå bukser og rød jakke.

– Han heter Jonas, sa hun, slik som du, så jeg tror ikke vi kan bli sammen.

To timer senere hadde alt sett lysere ut. Vi gikk hver vår veg. Ingen har kommentert innlegget jeg skrev dagen før, om vaksiner og innvandrere.

#04: April – A-dur/grønn (Pakkeløsning)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#04: April - A-dur/grønn (Pakkeløsning)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 1 i A-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i A med fargen grønn. Ernst Pauer skriver i blomstrende 1800-talsspråk: «A-dur, så full av håp og tillit, lysende av kjærlighet og velduftende av enkel glede – ingen andre tonearter beskriver oppriktige følelser like godt.»

Gress. Gress lukter så godt. Vått gress når det har regnet, vått gress i kald morgenluft etter at det har regnet hele natten. Luften er skjerpet av natten, som sansene etter vinteren, slik plenene har begynt å grønnes etter vinteren. I dag er den første dagen man kan lukte at plenene grønnes etter en regnskur etter vinteren.

Gangveien er bar, det lukter såpete av barskog i rommet av dråper, alle i litt forskjellig retning og avstand. En filtrert sol lyser opp noen få insekter i rommet foran ansiktet, og ansiktet erfarer at ingen har gått her før i dag: Nettet griper tak i det og må gnis vekk. Insektliv spart på vei til Posten på en uventet fridag. Ellers kjent som hjemmekontor.

Posten, ja. Postens veier er uransakelige, kan man si det? Når man tror man har kommet til bunns i hvordan ting henger sammen, sender Posten pakken til en annen butikk, som for å si: «Husk, det er vi som bestemmer,» slik de noen ganger kan få de mest uviktige pakker, kjøkkenkluter, frem på halve tiden av de pakkene man ikke kan vente til man får. Og da til feil butikk. Man nesten kan tro at de er en høyere makt som griper inn: Uten pakkelapp på app ville denne morgenfriske spaserturen ikke ha funnet sted, og ikke noe av det som skal skje siden heller.

Skyvedørene står halvveis åpne og lukten skifter brått fra sjøvann og eksos til innestengte grønnsaker, øynene tilpasser seg fraværet av sol og skarp luft. Ikke et menneske er å se, hverken i grønnsaksavdelingen, i kassene eller ved postskranken. Lyset er av, som om denne dagen er en scene i en kortfilm for spesielt interesserte, som om morgenen skulle ha det fore å komme med frampeik, men det er nok helst bare et strømbrudd, noen som har gravd der de ikke skulle grave, kanskje.

Selv om en pakke er en fysisk gjenstand – uavhengig av elektrisitet – kan man ikke hente den når strømmen er gått. Dette kan den som etter lang tid kommer for å betjene postskranken opplyse. Man kan heller ikke kjøpe seg så mye som en is mens man venter. I det hele tatt er en strømløs butikk ikke særlig mye verdt, det er noe å tenke på: At noe vi ikke kan se kan forvandle rommet med alle grønnsakene den nettopp det: Et rom fullt av grønnsaker.

Kanskje det kunne blitt is om man hadde hatt kontanter, men det har man ikke, og det ville uansett ha laget trøbbel for dem – statistikken ville blitt feil: Varelageret ville manglet en kroneis med sjokolade, mens kassen hadde inneholdt tretti kroner for mye ved dagens slutt, om det nå er tretti kroner en kroneis koster. Derfor må man stjele isen, for da er det kun varelageret som lider. Minst mulig problemer for alle, og penger spart.

Benkene langs sjøen et kvartal nedenfor butikken er heldigvis upåvirket av strømbruddet, strømmen i fjorden likeså. Små abstrakte skisser kommer og går på overflaten mens en og annen hundelufter passerer med mobilen i lommen, midlertidig befridd for dekning. Stjålet is smaker like fortreffelig som is man har kjøpt, så det kan derfor være grunn til å tvile på Hakkebakkeskogens logikk – det er ingen observerbar dobbeltpepring av kroneis, i alle fall. Ikke haster det å få ny iPhone når det ikke er dekning, heller.

Nå hadde det passet godt at det kom forbi en eldre herre med god tid og spennende historier å fortelle, han kunne satt seg på samme benk og begynt å snakke mens han speidet utover sjøen med triste øyne, øst av livsvisdommen, fortalt om livet før mobiltelefonen. I stedet er det en overvektig mann i skinnjakke som setter seg tungt ned og ser utover fjorden med triste øyne, stereotyp biker. Han puster tungt og ser i det hele tatt ut som en man ikke tar kontakt med om man ikke har noen man gjerne skulle ha knust kneskålene på. Det har man ikke.

– En gang skjøt vi en hest. Vi gravde den ned sammen med kull og spiste den tolv timer senere. Det er det beste kjøttet jeg noen gang har smakt. Jeg tenker på det hver gang jeg kjenner sjølukt. Det var i Vesterålen for mange år siden.

Det er ingen andre han kan ha snakket til. Nå ligger det vel mer i matlaging enn å avlive et dyr og så bruke varme på skrotten, men det kan jo hende han forenkler for at fortellingen ikke skal bli for lang. Kjøtt som ikke har hengt til mørning kan vel heller ikke være særlig godt. Kanskje han bare vil si at han har erfaring med skytevåpen. Det kan jo være kjekt om man vil ha gjort litt mer enn bare kneskålene.

– Han som lagde maten var kokk på en restaurant i Oslo. Han døde av kreft i fjor.

Nå kan man bare tenke seg hvilken fest det må ha vært: Femti skjeggete bikere i skinnjakker og solbriller i midnattssol med grønne ølbokser i hendene, Tuborg, papptallerkner og kniver som knekker når man prøver å skjære i kjøttet med dem, potetsalat på boks i gresset, det grønne, grønne gresset i lukten av salt fra sjøen, lukten av bål, svette, svaberg, eksos fra en båt som sakner farten idet den passerer; blikkene fra sjøen, innenfor og utenfor.

Mobilen hans lager lyd.

– Nei, ser du. Der var pausen over. Han snur på hodet.
– Ja, da er det kanskje mulig å få hentet pakker på posten også, finner man på å svare.
– Hvordan visste du at jeg skulle det, sier han.

Selv den korte hvilen har satt igjen et kaldt rutemønster i bakenden, man får solen i ryggen. Han plukker med seg ispapiret fra bakken under benken. Man går stille og litt saktere tilbake til butikken, nesten side om side.

– Jeg skal ha noen varer, sier en.
– Jeg også, sier den andre.

Inne i butikken stopper han en ansatt og spør:

– Har dere tahini?
– Hva kalte du det?
– Tahini.
– Hva er det for noe?
– En slags sesamfrøpasta.
– Eh. Vi har ikke pasta med sesamfrø, tror jeg ikke. Beklager.

I mellomtiden har man funnet det for godt å plukke med seg noen runde, harde, rødbrune frukter, som på automatikk; lichi står det på lappen som henger over. Hva man nå skal med det.

Det er ingen andre kunder i butikken, så når man ankommer kassene likt, havner man i kø med hverandre og deretter i samtidig til Posten. Pakken hans er så stor at personalet må være to for slepe den frem til disken under gjentatte formaninger om å være forsiktige.

Man kan jo lure på hva en som er med i motorsykkelklubb kan finne på å bestille på nettet – og hva som *egentlig* er i pakken. Og lurer man, kan man jo spørre.

– En fagott. En kontrafagott. Det er et treblåsinstrument.

Nå kan vel fagott være kodeord for så mangt, og pakken ser langt større ut enn det som ville vært naturlig for et musikkinstrument. Den er faktisk så stor at man må være to for å bære den til parkeringshuset, uansett hvor sterk man tror man er. Han sa at man måtte være forsiktig, så da kan det kanskje være en liten bombekaster?

– Nei. Dette går ikke.

Bilen, en Volkswagen Passat av litt eldre årgang – ren, blå, ryddig – nekter å romme den store pakken. Forsiktig, men like fullt foran overvåkningskameraene i parkeringshuset, foreslår han å åpne den, kvitte seg med pappen – for instrumentet må da kunne få plass i bilen, sier han, han må jo få plass til og fra korpsøvelse uten å måtte kjøpe varebil.

Kassen i esken er godt innpakket i gnissete små isoporbiter som knitrer hissig når man prøver å buksere den fortsatt ganske store instrumentkassen ut av pappen og inn i bilen. Det sopes isporbiter med hender og føtter mot betong. Han åpner kassen uoppfordret og løfter på en vinrød fløyelsduk. Et langt, blankt trerør bøyd tilbake over seg selv flere ganger ender i en blank tut, som på en saksofon. Det lukter av noe ubestemmelig, søtlig og eksklusivt, kanskje lakk.

– Den går ned til A, sier han. Han blir stående en stund og se på den før han lukker kassen.
– Hva var det i pakken din?
– Noe jeg har kjøpt brukt på Finn.

Pakken hadde vært langt tyngre enn man skulle tro. Man slipper papiret på bakken, det har man ikke bruk for mer. Innholdet: En smørpakke. Riktignok Kviteseidsmør, men likevel: Smør. Til syv tusen kroner. Det spørs om en torpedo som spiller fagott og holder parkene rene kan gjøre så mye fra eller til med dette her.

– Du må være ganske glad i å lage mat, sier han, som kjøper smør på Finn.

Han ler. Man ler. Han tilbyr seg å tilberede den, sier han har en helstekt kylling som han ikke har laget på en stund, med biter av smør under skinnet, det er nemlig trikset, ungdommelig type, dette. Det går visst i helstekte dyr der i gården.

Ja. Slik er det jeg husker det. En grønn dag, en dag som begynte med å lukte av gress, en dag som luktet ny kontrafagott på midten, kylling på kvelden og noe ganske annet til solnedgangen over fjorden. Lyden av sykkelen som starter opp utenfor vinduet om morgenen har langsomt blitt lyden av en hverdag man ikke kunne ha sett for seg maken til, slike som bare finnes i bløte podkast-noveller. Det eneste jeg ikke kan venne meg til, er lyden av kontrafagott.

#03: Mars – d-moll/gul (Venushjulet)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#03: Mars - d-moll/gul (Venushjulet)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 6 i d-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i D med fargen gul, mens Ernst Pauer skriver at d-moll uttrykker en undertrykket følelse av melankoli, sorg og angst – et alvor. Denne månedens fantasi spiller jeg på obo d’amore, et instrument stemt i A, slik at det som Telemann skrev som d-moll i virkeligheten klinger som h-moll, en toneart som synger om stille forventninger og et tålmodig håp.

Tynn sørpe skvetter unna forhjulet på sykkelen, baugen som skiller vann mellom to faser: Tyve centimeter av gårsdagens skinnende hvite drømmer smelter inn i denne dagens skittengrå slaps, slik en liten del av oss skal males til støv i en ny omdreining i maskineriet også i dag.

Hun har som en av få dette året privilegiet av å kunne låse sykkelen fast i stativet utenfor og låse seg selv inn med studentkortet. Atelieret lukter maling og støv etter flere generasjoner glemte kunstnere, navnene som ble til støv mellom de få som nådde opp, de som uten å merke det bærer så mange drømmer for andre, rister dem av seg på trappen før de går inn til hverdagen hjemme.

Kaffetrakteren er som vanlig halvfull av kald kaffe etter kvelden før, og som vanlig rydder hun stabler av halvtomme kopper fra kummen ned i oppvaskmaskinen før hun skrubber kolben. Hun knepper opp ulljakken mens trakteren gjentar gårsdagen, det våte håret klistrer seg til pannen. Det er denne tiden som teller, tiden før tanken har rukket å ta oss igjen.

Kassen med materialer står urørt siden dagen før: Runde, gule skiver av sibirsk lerk som over natten har forvandlet seg tilbake til mulighet, i vinduskarmen ligger to små tannhjul og et større som er påbegynt. Utenfor vinduet passerer ansiktsløse voksne på vei til gjentakelser ingen vil huske dem for, jobber man ikke må forsvare i sosiale sammenhenger, tannhjul ingen stiller spørsmål ved, ledd på ledd i fortsettelsen av linjen som startet med de nomadene som lot være å flytte teltene, de som forstod gjentakelsens mulighet: At kornet kom tilbake om man sådde det på nytt.

– Morn.

Hun vippes inn i verden igjen. En medstudent kommer inn, slipper munnbindet i søppelkassen og rister på hendene før han er tørr nok av spriten til å kneppe opp ullfrakken. Paraplyen drypper stille i gangen bak ham.

– God morgen!

Hun blir stående og se ham gå gjennom kjøkkenavdelingen og hente seg en kopp på vei til arbeidet, et stort abstrakt maleri står på staffeliet. Han snakker i forbifarten, som til seg selv eller en handsfree:

– Bussene var stappfulle i dag. Drittvær.

Hun svarer ryggen hans:

– Du får kjøpe deg en sykkel, da sparer du penger også.

Heller ikke i dag kan han si så mye som takk for at hun har laget kaffe, det er bare hennes funksjon i denne maskinen. Han retter på webkameraet som peker mot staffeliet. Mer enn halve speilet er nå dekket av maling; verket skal «overskygge kunstneren og leve sitt eget liv», men ender mest av alt med å sladre om tiden det blir til i. Hun hever stemmen:

– Er det sant at du skal knuse det og selge videofilen på auksjon?
– Du har altså hørt om NFT?
– Kopiere Pøbel, i samme måned som han satte fyr på «Lovers»? Burde du ikke i det minste finne en ironisk måte å gjøre en ironisk vri på – som du kan forholde deg ironisk til, du som er født på åttitallet? Hun merker at latteren er tilgjort.
– Sa hun ironisk, sier han og setter fra seg koppen idet han vender seg mot staffeliet.

Hun har holdt i tannhjulet hele tiden, tommelen i midten og tre av fingrene flettet sammen med tennene på den ferdige siden, mykt støv mot fingrene, som er hvite ikke bare av støv. Regnet renner seigt gjennom trafikkstøvet på vindusruten og tegner linjer som speiler maleriet hans. Hun plukker opp sandpapiret og pusser videre på Venushjulet, fortsetter den linjen som ble påbegynt da en glemt kunstner eller vitenskapsmann pusset støpeformen for nettopp Venushjulet i Antikythera-mekanismen, lenge før en viss von Neumann designet den første moderne datamaskinen, for å gjøre hydrogenbomben mulig.

– Omtrent like originalt som å lage kunst av den mekanismen, samme måned som det kommer opp i nyhetene. Han står snudd mot henne med en fille i hånden.
– At det var? Det der må være tidenes seneste replikk. De veksler blikk.
– Men det er sant – du kopierer også. Det gjør vi alle, det har vi alltid gjort. Er det å kommentere på en digital begivenhet mindre originalt enn å lage en kopi av en kopi av en gammel maskin – som du så skal bruke til å tegne et bilde vi allerede vet hvordan vil se ut?
– Dette er en kopi av en samtale vi kan utenat, det står i lærebøkene. Ja. En ødelagt maskin. Noen må pusle verden sammen igjen. Og, ja, du har rett – og du vet også at Picasso hadde rett – etter Altamira handler det bare om forfengelighet. Maleriet var fullendt for 15.000 år siden.

Han har snudd seg vekk før hun er ferdig med foredraget, jobber videre med et verk han allerede har fått mye oppmerksomhet for, bare fordi han er god på å markedsføre seg selv – han som kom fra studier i digital markedsføring og rett inn på kunstakademiet, som for å bevise noe. Hun er gul på innsiden.

Selvsagt var det nyheten som hadde inspirert henne, men hvor får vi inspirasjon fra om ikke fra hverandre? Er ikke originaliteten død for lengst? Og kan man la være å ignorere en brukket linje, en linje som kanskje ville ført oss et helt annet sted om den ikke hadde endt på havets bunn utenfor Hellas et sted?

En mekanisme som med overraskende stor nøyaktighet kunne beregne de intrikate planetbanene i et himmelrom der jorden står i sentrum. Linjene planetene tegner opp på himmelen kunne like gjerne vært billedkunst – og når de nå snart blir det, hvem er da kunstneren? Og hva er forbindelsen mellom den som laget den opprinnelige Antikythera-mekanismen under en gul, stekende sol i Hellas og hun som står her i en smeltende vinter som skal oversvømme mange av stedene i øyriket?

Dagen kommer langsomt i gang. Flere ankommer, arbeider. De spiser, fletter tannhjulene i det sosiale maskineriet sammen, veksler replikker og blikk om det som på overflaten virker uvesentlig, men som er det de aller fleste samtaler består av, og dermed også tilværelsen: Alle trivialitetene som dekker over erkjennelsesoverskuddet, slik kunsten er til for å plassere ubehaget utenfor seg selv.

Flere setter de brukte koppene i vasken i stedet for i oppvaskmaskinen, bare for å ta nye kopper fra skapet en time senere. Hun tar seg i å tenke at det sosiale består i å beregne de andres intrikate baner i et himmelrom der en selv står i sentrum, der de tilsynelatende umotiverte bevegelsene danner linjer i et abstrakt maleri ingen får se.

Venushjulet er ennå uferdig, en reproduksjon av en reproduksjon av et hjul i en presis representasjon av en upresis modell av solsystemet, en gjenstand som kom opp av havet: Det grønne, varme sjøvannet fosset ut gjennom sprekkene da de heiste den tilgrodde kisten opp på dekk, i 1901, nesten to tusen år etter at den sank. Over hundre år skulle den ligge på land før noen etter mange forsøk avslørte hemmelighetene til den mystiske bronsekassen ved hjelp av gjennomlysing, 3D-modellering, avanserte simuleringer, intuisjon, flaks og nysgjerrighet. Hva ville en kunstig intelligens ha gjort i møtet med et slikt funn? Falt inn i egne tanker om hva den selv ville vært om akkurat den båten ikke hadde gått ned?

Hun blir stående med tannhjulet i hendene, prøver tennene mot et av de andre. På gaten utenfor er ansiktsløse mennesker på vei hjem i det skittengrå ettermiddagsregnet, trettere av dagens rotasjon i maskineriet, forutsigbarheten er oljen som binder dagene sammen og fornyer trivialitetene, tar opp i seg støvet og blir tykkere med årene. Gatene ligger snart middagsstille utenfor skitne ruter langs en gjennomfartsåre.

Hun plukker ned regnbukse og jakke fra stumtjeneren, står på ett ben og hører summingen fra andre som arbeider mens hun kler på seg buksene, jakken, hjelmen, slik hun pleier på denne tiden. Kassen med urørte materialer savner henne ikke da døren går i lås bak henne.

Ute på gaten snor sykkelen seg tålmodig mellom alle som skal et sted i sitt eget liv, langsomt og med kalde fingre på bremsene, inntil kjedet glipper, hopper mellom to gir, sykkelen kommer i ubalanse og skyter fart. Forhjulet bråstopper mot en dressbukse. Den ansiktsløse eieren må ta et ekstra steg for å ta seg inn igjen før han snur et sint ansikt mot henne.

Han nøler et øyeblikk og gir rom for unnskyldninger, ekko av alle veltede melkeglass, knuste hjerter og tallerkener som går forut for dette øyeblikket. Hun rødmer og vil videre. Hjem. Hun overrasker seg selv:

– Kan jeg kjøpe en øl til deg som plaster på såret? Han ser paff ut.
– Nei. Det kan du ikke.

Mannen ser ut som han kunne hatt en rolle i TV-serien som er populær denne måneden, hvor finanseliten frenetisk forbruker narkotika, penger og kvinner i jakten på et eller annet – og ender opp med å finne trivialitetene hverdagen består av, oljen i maskineriet.

– Nei, sier han. Først kjører du meg ned, og så skal du sjekke meg opp?
– Ikke sjekke deg opp, bare være hyggelig mot deg, når jeg først kom i skade for å kjøre på deg. Kanskje jeg kan få en sjanse til å vise at jeg finnes.
– Jeg tror ikke hun jeg er gift med ville satt pris på det. Ikke jeg heller, for å være helt ærlig.

Han dreier på paraplyen. En kort vannstråle lander på hjelmen hennes, tråkler seg ned til hetten og videre nedover langs ryggraden til setet der hun står skrevs over rammen på en herresykkel hun kjøpte brukt da hun flyttet hit.

– Det var ikke sånn ment. Hvorfor skal alt handle om sex?

Han blir stående et øyeblikk og tenke seg om.

– Hva det er det vi snakker om når vi..? Det får du sykle hjem og gruble på. Forsiktig.

En dråpe triller ned over neseryggen hennes. Han fortsetter:

– Du blir våt om du skal stå der og se skuffet ut stort lenger. Ha en fin dag.

Han vender henne ryggen og går videre, med et brunt merke bak kneet på høyre bukseben. I morgen vil kassen med materialer stå der, urørt i forvandlingen fra påminnelsen – forvandlet fra det som minner om alt hun ikke fikk gjort denne dagen til muligheten for at den neste kan bli annerledes.

#02: Februar – B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#02: Februar - B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi i B-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i B med stålgrå, og Ernst Pauer beskriver affekten tilhørende B-dur som åpen, likefrem, klar og lys, men også stille kontemplerende.

Solen står høyt på himmelen – så høyt den kommer i februar. Gatene er igjen frie for snø og is, og selv om to varmegrader ikke er mye, er det likevel en følelse av vår i hovedgaten, der solstrålene faller skrått inn gjennom hver av sidegatene han passerer. Kroppen har fått en fornyet styrke, en vår, en følelse av retten til å høre til, samtidig som han må videre. En enslig tårnsvale krysser veien, spankulerende.

Han kommer til en kryssende bilvei, nøler et øyeblikk og går til venstre, så til høyre igjen, forbi fiskehandleren og videre langs vannet, så til venstre ved første mulighet til å komme over kanalen. Utenfor stasjonen går han forbi drosjene og må såvidt sakne farten for skyvedørene inn til avgangshallen. For første gang på flere år benytter han billettautomaten, han kjøper to: Én nordover og én sørover, begge til togets endestasjon. Han handler en avis, litt sjokolade og tre boller på kiosken – kontant – før han går over til spor to og finner plassen sin, lytter rundt seg, merker seg ved navnet på et sted. Telefonen, som er ny og med kontantkort, skrur han av.

Diesellokomotivet drar togsettet langsomt i gang, og i moderat fart legger de byen bak seg, alle de små lokaltogstasjonene dette toget ikke stanser ved. Så øker farten, og etter noen stopp går jordbruksland over i skog, en endeløs skog. Små tunneler, et og annet vann; noen ganger ser han veien hvor bilene holder samme fart som toget. De er ikke mange i vognen: En mor og et lite barn, som hadde sagt et stedsnavn før avreise, en mann på hans egen alder som reiser alene og to studenter, de er muligens et par.

Mange timer senere tar han baggen med seg ut av toget og ser det fortsette videre nordover uten ham. Dag har blitt ettermiddag og kveld. Han står alene på stasjonen og ser seg rundt en stund før han går innover mot det som ser ut til å være et sentrum. Et større kompleks bygget i tilknytning til et eldre hvitt bygg bærer logoen til en av de store hotellkjedene i tillegg til navnet på det som må være gården det hele startet med. Han går gjennom to sett med dører og finner resepsjonen sammen med restauranten til venstre for inngangen, i den gamle delen av bygget.

Liggende påkledd på det hvite sengetøyet blar han gjennom avisen en gang til. NASA har landet på Mars – amerikanerne har sendt opp en bil, selvfølgelig måtte det være en bil – for å markere revir og lete etter liv, eller rettere sagt restene etter liv, rester av liv i rester av vann. Hva så om de finner molekyler, celler, amøber, eller kanskje en forstenet Mars-konkylie, hva vil det egentlig endre? Vil drepingen med droner ta slutt? Vil vi slutte å ødelegge den kloden vi bor på når vi ser at noen andres hjem har brent ned? Han lukker avisen. I likhet med en tårnsvale som har først har havnet på bakken, vil bilen til NASA aldri kunne fly hjem igjen.

Neste morgen går han i systematisk til verks: Først ned hovedgaten, så opp gaten over. Dermed er sentrum kartlagt, og han kan gå løs på det som er stedets hjerte: Kjøpesenteret. Her er alt slik sentrum skulle vært: Folk som stopper og prater med hverandre, levende butikker, en kaffebar som er populær selv på formiddagen, selv på et mindre sted. Gulvene er rene, og Securitas holder mennesker vi ikke vil se at finnes på trygg avstand. Etter en halvtime er han ferdig også her; han har snakket med ett menneske og levert fra seg én av de sammenstiftede bunkene med papir han hadde skrevet ut på biblioteket dagen før.

Neste stopp ligger lenger bort i gaten, litt ut av selve sentrum. Han blir raskt ekspedert og samtaler igjen, nå i nesten en time. Etter å ha levert fra seg den andre av bunkene, skriver han under på et papir og takker for møtet, navnetrekket ser klossete ut. Ikke ring oss, vi ringer deg. Før siste stopp går han innom kaffebaren på senteret og spiser et lett mellommåltid, slik at han skal ha krefter til å vente i kø.

Kontoret ligger litt høyere opp i det forlatte systemet av gågater, og det er som ventet ventetid. Han må uansett ekspedere seg selv først, på én av mange PC’er skrudd fast til en lang benk som på internettkafé. Når var sist noen brukte det ordet? Maskinen ber om personnummer, og når han snur seg, oppdager han et overvåkingskamera som ser ham i øynene. Han går raskt en omvei tilbake til hotellet.

Telefonen ringer neste dag, og han går tilbake til senteret, hjertet, har vært heldig. Her spiser han igjen på kaffebaren, men ikke alene. Hun som sitter overfor ham er selvsikker og direkte, han er det samme tilbake, og hun nøler et lite øyeblikk før hun bestemmer seg. Hun rekker, stikk i strid med alminnelig folkeskikk for tiden, hånden ut mot ham og smiler. Han tar den, det føles keitete å ta noen i hånden etter nesten et år uten.

Resten av dagen bruker han på mobilen tilkoblet nettet til en butikk over gaten fra hotellet, og innen kvelden er over har han ordnet leie av en leilighet med overtakelse allerede uken etter. Han forlenger oppholdet på hotellet og spiser middag i restauranten mens han leser om skjorter og bukser og landing på Mars. Det første fargebildet. Den første lyden. Bilen, vår tids polfarer, sender stadige oppdateringer til publikum hjemme, slik ekte polfarere, de som nå bare har nye måter å oppdage det samme på, også må gjøre for å blidgjøre sponsorer og skaffe seg dette ene vi skal smalnes inn mot å leve for og av: Andre menneskers oppmerksomhet.

Femten millisekunder i rampelyset, ditt bilde er ett av 1,44 billioner som tas dette året, og nettopp ditt bilde blir i dette øyeblikk «likt» av et annet menneske, slik at de som viser det frem på vegne av deg kan lære enda mer om dere begge, kunnskap som kan selges, omsettes, slik at dere kan gi deres bidrag til å holde hjulene i gang i maskineriet som aldri må gå tomt for klikk, for det er transaksjonene som holder markedsøkonomien flyvende femten millioner millimeter over bakken, båret oppe av mekanismer ingen lenger kan forstå, annet enn gjennom å lese konsekvensene i ansiktene til menneskene den består av. Det er for sent å snu, for vi kan ikke stoppe, en tårnsvale kan ikke lette fra flatmark.

Han ligger på sengen og ser opp i taket, det har samme farge som sengetøyet. Foreløpig er han ikke her. Ingen med ansikt vet det, kun de som uten å blunke følger alle steg han tar, de uangripelige algoritmene som henger over oss, slik månen akkurat nå står opp som et stålgrått skrømt bak furutrærne og lyser opp fjellene bak; vis dem det du vil at de skal se, og det skal bli deg.

Skulle det ikke være verre? Hvor er motstanden, avvisningene? Han stavrer seg ut av sengen, ett ben sover, kikker ut av vinduet etter tegn på liv, ser bare rester. En kebab på asfalten, som en Mars-konkylie forstenet i kulden, skitten snø, en blek måne, to andre rom i den andre bygningen på hotellet hvor det er lys; det er harde tider for den bransjen også. Får man virkelig jobb på dagen, uten relevant erfaring?

Neste dag er han rett etter frokost tilbake på kaffebaren. Setter seg ved det samme bordet som de hadde sittet ved dagen før. Gav hun ham hånden, i offentlighet, under en pandemi? Han kjenner ikke noen av menneskene her; bestiller en pai nå også, en svart kaffe og pai med feta og spinat, du kan gjerne varme den for meg. De har ikke pai.

NASA har landet på Mars, en bil, historikken i nettleseren har skjorter og bukser, men senteret har ingen klesbutikk. Lenger bort i gaten er det en rørleggerforretning der bemanningsbyrået lå dagen før. Han går tilbake til NAV. Overvåkingskameraet ser ham i øynene idet han kommer inn.

Et stykke ut i sjøen står en mann med vann til over knærne, som forstenet ser han utover en øde fjord. Hodet ruver flere meter over vannflaten, en imitasjon av liv, en havmann med ryggen til sivilisasjonen. Tre fugler sitter og speider utover, ser etter tegn til liv, liv i vann; én sitter på hodet, de andre to på skuldrene, ingen av dem er tårnsvaler. Han går tilbake til stasjonen, med baggen i høyre hånd. Stasjonen ligger forlatt, togløs. Tavlen på veggen viser at det eneste toget som går, går videre nordover.