Der var vi visst i bloggemodus igjen. Statistikken viser at der er ett og annet treff her, skulle ønske jeg kunne klare å skrive litt mer regelmessig; det ser ut til at tur blir prioritert fremfor blogging gang på gang.

Sist tur skulle gått til Blefjell. I utgangspunktet skulle min venn Anders og jeg ankommet Eriksbu noe etter mørkets frembrudd fredag kveld, etter å ha satt avgårde fra hovedstaden noe etter lunsj (etter en liten biljakt etter en viss person som ikke gikk av banen på avtalt sted...). Til Blefjell kom vi, eller i alle fall til Krokstul, der man normalt forlater de oppkjørte trikkespor til fordel for egentråkkede løyper innover skog og hei. Og hei hvor der var snø å tråkke i! Vi vasset i det fineste pudder til over knærne, og da vi vurderte våre alternativer over en stivfrossen brødskive i femten blå og jeg mistet skiven, fant vi ut at selv en brødskive synker til bunns i dette stoffet her. Bestrebelsene ved å fortsette ble vurdert som større enn belønningen ved å komme frem, og Anders hadde så avgjort et poeng med at det ville neppe være noe bedre føre lørdag morgen. Å være på en ubetjent hytte med dypsnø i alle retninger ville fort ført til legrop i solveggen og lite skigåing. Dessuten fristet ikke nattorientering i tåke og snøvær så voldsomt i nevnte dypsnø, så konklusjonen var krystallklar: Retrett!

På veg tilbake ble "plan B" klekket ut: Jeg ytret noe i retning av "Vi skulle nok satset på Høgevarde, for der er det sikkert kjørt spor", og vips hadde min kompanjong en brillijant idé - vi låner en hytte av hans samboers familie og går dagsturer på Norefjell. Nøkkel kunne vi finne på Vikersund.

Når tittelen på denne posten sier "snutur", er det ikke uten grunn. Google maps forsøkte i sin uendelige visdom å overbevise oss om at raskeste vei fra Flesberg til Vikersund er gjennom Bingen. Det kan man bare gi bingen i, i alle fall på vinterføre. Google maps' 80-sone er i virkeligheten mer som 30 på glatta, og like før vi skulle tippe utfor mot Åmot, fant vi ut at vi kjører på langt flere kilometer på speedometeret enn hva bilen går. Faktisk ble det full stopp. Ned igjen, baklengs, kjørte vi like mye sidelengs som bakover, men vi unngikk grøftene. Etter seks-syv forsøk kom det etterhvert noen andre som ville opp. Vi rygget opp en stikkvei som vi tidligere hadde brukt som fartssamlingsstripe og observerte to biler som på stive hjul i revers fikk satt sine bakparter langt inn i brøytekanten. Etter dette returnerte vi til Numedalen og kjørte om Kongsberg og Hokksund.

Fredag kveld var en fin kveld - reinskavsgryte smaker nesten like godt tilbredt på vanlig komfyr hos kameraters svigermødre. Vi sov begge fortreffelig til kl 7.30 lørdag. Etter frokost fikk vi lære at det faktisk finnes biler som ikke kan brukes startkabler på. Flaks at det var noenlunde flatt der vi hadde parkert, og at noen i huset var våkne og klare for dytting.

Vi satte kursen mot Eggedal, og uten problemer klatret Tutta Toyota seg opp alle stigninger til hytten hvor vi skulle være. Bagasje ble stuet inn og skiene smurt, og i 12-tiden labbet vi innover mot Gråfjell mens vi forbannet det at vi måtte gå på fjellski med (nesten tomme) 80-literssekker i trikkeskinnene. Lunsjen ble inntatt i nesten uimotståelig vaffelduft i solveggen ved Fiskeløysinga - vaffelkjøpet ble vedtatt utsatt til tilbaketuren. Dette var noe vi skulle komme til å angre på.

Fellene fikk komme til nytte da vi la i veg etter kartet oppover mot Gråfjell, ingen hadde kjørt spor. Imidlertid gikk det ikke mer en enn snau halvtime før vi møtte en hyggelig type på scooter. Han hadde sporsats hengene etter scooteren, og med ett gikk det enda raskere oppover. Før vi visste ordet av det, var vi på toppen, og det eneste skår i gleden var at det var for lite snø til å få maks ut av turen ned - det ble mye vurdering av hvor det gikk an å legge en sving uten å vrake ski og kropp på oppstikkende eller såvidt skjult stein. Jeg fikk et ganske så ublidt møte med minst én slik, noe som medførte et svalestup av de skjeldne midt i en middels halvdårlig telemarkssving.

Vel nede ved Fiskeløysingen ble det raskt klart at vi hadde foretatt en fatal feilvurdering. Den hyggelige damen som stekte vafler hadde hatt for lite ingredienser på morgenkvisten, og forsyningene hadde kommet inn for sent - hun hadde gått tom for røre, og ganske så kort tid etter, gått tom for vafler. Vi kjøpte solbærsaft. Punktum. Finale.

Vi ankom hytten i solnedgangen, og mens Anders fyrte og kokkelerte, måkte jeg. Begge fortjente godt på tallerkenen og i glasset, og vi sloknet ganske så fort etter å ha slokket lyset. Takket være solfaktor 15 (og at det er februar) var ingen av oss brent denne gangen.

Etter utvasking søndag satte vi oss i Tutta (som startet på første forsøk!) og putret opp til Haglebu. Her avla vi Haglebunatten et besøk, en tur jeg vil huske lenge, til tross for lite snø. En hel time satt vi ved toppvarden i bare trøye, mens vi forsøkte å finne ut om det i det hele tatt gikk an å tenke seg muligheten av at det skulle være antydning til drag i luften. Nedturen var en steinete affære, og jeg minnet meg selv om at fjellski (og deres såler og stålkanter) er en bruksting...

Tilbake på Vikersund for nøkkellevering ventet en solid middag, og vi fikk selsap i bilen tilbake til hovedstaden. Og som alltid, som man nå kan skrive, siden ingen norsklærere kommer til å lese dette: Alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Oisann, der døde visst dagboken min - nesten. Det har vært en lang, lang stund nå, uten de sedvanlige turreferater og andre skriverier. I mellomtiden har man labbet fra Sunndal til Kongsvoll, vast rundt omkring i Norefjell og Blefjell og besøkt diverse topper enda lenger vekk fra Oslo.

Siste tur gikk til Valdres og Hemsedal, med to toppturer henholdsvis lørdag og søndag. Vi forlot hovedstaden tidlig nok på fredag til å slippe det verste rushet (noe vi bittert hadde erfart at lønte seg, jf tur det ikke er skrevet om med nattorientering fra Tempelseter til Høgevarde i tåke og snø (på apostlenes hester, med ingredienser til elggryte og biff, samt en og annen ølboks, i sekken)). Turen opp gikk greit unna, etter en lengre runde inne på Hønefoss Bru-senteret for å få med oss mat og drikke til tre dager. Programmet var ikke riktig lagt utover hyttebesøk på fredags kveld.

Hytten var av typen man kan sende SMS til for å varme opp, så på tross av over tyve blå ute, var det fjorten gode og varme grader som ventet oss da vi hadde spadd oss frem til døren. Etter å ha fått fyr på peisovnen og satt vifteovnene på fullt, varte det ikke lenge før vi kunne sitte komfortabelt rundt et bord bugnende av rømmegrøt, spekemat, laks og eggerøre som jentene hadde lagd i stand. Det ble en sen kveld til tur å være, vi var ikke i seng før nærmere halv to. Da hadde vi bestemt oss for å gå på Skogshorn (et fjell musikerne umiddelbart gjenkjente som del av en relativt bråkete instrumentgruppe i orkesteret, dersom man oversetter navnet til et stort europeisk språk).

Natten varte i ganske nøyaktig seks timer fra vi sloknet likt som lyset (muligens med en latency på noen sekunder) til vekkerklokken på gutterommet insisterte på at det var på tide å dra på seg buksene man like etter skulle dra ned i -25 grader på utedo. Jentene så vi lite til, de var ivrige snoozere, så vi besluttet at her måtte sterkere lut til enn drømmen om de hvitkledte fjellsider: Kaffe ble kokt, og sammen med sjokolade var dette tilstrekkelig til å få to fnisete jenter til å ramle ut på stuen mens de øste plusspoeng over oss guttene. Vi antok det kunne komme godt med i alle bakkene som man tross alt må forsere på en topptur (det kan jo være en ... *kremt* ... topp tur for det).

Å komme seg til Hemsedal skulle vise seg mer innfløkt enn forventet: Da vi nærmet oss, tentes en hittil usett lampe på Tuttas instrumentpanel, og manualen kunne fortelle oss at dette indikerte feil på den automatiske motorstyringen, hva nå enn det er (jeg som trodde det var jeg som styrte...). Dataingeniørene var raskt ute med å foreslå: "Hva med å lukke alle vinduer og starte på nytt?" Som sagt så gjort, uten resultat. Vi kjørte til Hemsedal og stoppet på stedets bensinstasjon, for bilverkstedet viste seg å være stengt på lørdager. Da naive oss trodde folk som jobbet på bensinstasjoner hadde greie på bil, gikk vi inn med freidig mot og henvendte oss, kjønsstereotypiene tro, til den eneste mannen bak skranken (en av våre "nye landsmenn" - ikke for å si noe stygt om dem, men det forklarer den morsomme dialekten). Dialogen forløp i grove trekk som følger: Person i turklær forklarer problem med lampe på dashbordet, person bak disken snur seg og trekker ut en diger skuff med lyspærer ("ja, jeg ha massa lampa!"), person med turklær forklarer tålmodig at det ikke er pærer man trenger, men hjelp til å tolke en oransje lampe som har blitt tent under kjøring, person bak disken trekker ut en diger skuff med lyspærer ("ja, jeg ha oransje lampa!"), osv. Da dette ikke avhjalp vår situasjon nevneverdig, gikk vi over til å ringe bilkyndige venner og kjente. Siris bror kunne i alle fall hjelpe oss med telefonnummer til Toyotaforhandlere fjern og nær, og etter en del forsøk fikk vi kontakt med Toyota Ørsta, som kunne fortelle oss at det ikke var farlig, antakelig bare en sensor som hadde hengt seg opp i kulden. Vi kunne bare kjøre videre, hvilket vi også gjorde. Det er vel unødvendig å fortelle at lampen slokket umiddelbart etter at vi kom ut på hovedveien igjen, og den viste seg aldri mer på den turen...

Da vi endelig hadde parkert nedenfor en seter ved foten av fjellet, var det fire turhungrige mennesker som stavret ut av Tutta og begynte å pakke ut ski og sekker. Temperaturen hadde bedret seg med rundt ti grader, så vi var rundt ti-tallet dersom det ikke hadde vært sol. I solen var det godt å gå i bare trøye, så alt lå til rette for en fin tur. Etter hundre meter var sjåføren langt etter de andre. Faktisk var det full stopp på den kanten, for å lete etter en fell som hadde falt av. Heldigvis var sportsteipen med, og på den måten fikk man surret fast enden av kortfellen. Ikke at det gjorde veldig stor forskjell, da for- og bakenden på skien fløt så godt de kunne oppå den fine nysnøen slik at fellen ikke fikk imponerende godt tak. Allikevel krøket vi oss opp, godt hjulpet av at en av jentene på langfell tok sekken gjennom partiet med dypest snø (det var i utgangspunktet guttene som gikk med sekk). Fjellet bratnet til etterhvert, og flere og flere steiner stakk opp gjennom det tynne snølaget. Da vi passerte 1500 meter over havet var det tid for lunsj, og her ble kortfellene supplert med sportsteip i begge ender av skiene inntil de lignet Tut-Ankh-Amon, slik at det gikk an å forsere de tøffeste bakkene uten sikksakk det siste stykket.

Ved toppvarden var det vindstille og sol. Vi koste oss der en god stund, med fotografering og MMS-ing før vi satte utfor igjen. Den ekstra sportsteipen ble revet av, mens fellene fikk være på forbi de mest steinete partiene (også fordi vi gikk på fjellski og ikke alpinski). Etter fellene ble kastet fikk man også undersøkt om man husket telemarkskjøring siden siste tur i fjor, og det gikk på et vis. Temmelig mo i knærne satte man seg inn i Tutta etter intensiv snødøyping og baseaktivitet ved ankomst bilen. Kiwi Hemsedal ble besøkt for å skaffe potetmos til middagen og brus til bilturen, så satte vi avgårde dit vi kom fra.

Lørdag kveld var herrenes aften. Mens mannfolkene kokkelerte på kjøkkenet, satt jentene i sofaen og fniste av oss som trengte opptil flere pils hver for å forberede et måltid mat ("Hvor mann går det an å være?"). Til slutt (på grunn eller tross av pilsingen) stod en stor gryte rykende varm reinskav på bordet sammen med potetmos og rødvin. And there was much rejoicing. Kaffe og konjakk hører også med, så denne kvelden endte som den forrige, med simultanslokking av lamper og folk (dvs. i alle fall meg, jeg tror noen i køyen over meg prøvde å si noe jobb-relatert, men jeg var allerede forbi "point of no return" i forhold til søvnens myke favntak; jeg hørte jentene hadde hatt en do-ekspidisjon før de sovnet).

Søndag var det tid for utvasking av hytte og lange utlegninger i hytteboken, som vanlig. Deretter satte vi kursen mot nærmeste fjell, og på veien dit fikk jeg oppleve noe nytt: SMS-bommer. Så utrolig gøy, på en nerdete måte. Man sender altså en tekstmelding med en kode for bommen og bilens registreringsnummer til et gitt nummer, og bommen åpner seg. Man trenger ikke engang å rulle ned vinduet (for man vil vel ikke ha frisk luft på tur, vel?). Vi parkerte der vi så andre hadde gått opp før oss, så nært som mulig fjellet. Så labbet vi innover på feller nok en gang. Målet var tre topper på rekke og rad, men etter den første innså vi at mørkets frembrudd var nærmere enn det som komfortabelt var, og at det var et godt stykke å kjøre hjem etter man kom ned også. Altså slo vi oss ned til lunsj, med nydelig utsikt mot Waldhorn som vi besteg dagen før.

Turen ned igjen bød på fin kjøring, på tross av litt tynt snølag, og da vi endelig stod ved bilen, var det mange fine sigder i snøen opp langs fjellsiden. Trafikken ned mot Hønefoss var overraskende moderat, og der Hallingdalsveien kommer innpå E16 var det ikke en bil å se. Hønefoss Gjestegård ble plukket ut som denne turens burgerstopp, og osteburgere akkompagnert av mørk brus fra et kynisk, amerikansk kapitalistisk konsern ble fortært. Da det viste seg at broderen skulle til Hønefoss et par dager senere, var saken klar: Tutta ble med oss, så kunne broderen ta seg av å levere henne. Etter mindre leting enn normalt fant vi en luke som var stor nok oppe ved Voldsløkka, og dermed fikk også denne turen en lykkelig slutt. Varm dusj og ens egen seng var kjærkomne elementer også denne gangen - vi drømte søtt om en utrolig vellykket fjelltur uforskammet tidlig på vinteren. Nå er det bare å planlegge neste...

Første lørdag i juli var det duket for fest på Duken (beklager ordspillet, jeg klarte bare ikke dy meg...): Fire år siden treffet på Averøy var igjen Nordbø-familien samlet til fest. Flere ankom, som vanlig, kvelden før, og vi hadde en koselig tur ut til Fjærholmen for å sjekke forholdene og bade i det gode, varme vannet.

Da den store dagen opprant, var hele folket i arbeid forut for dagens første aktivitet, ekskursjon til Fjærholmen med lunsj og bading. Dette gjaldt også tilreisende gjester, etter hvert som de ankom. Klokken 12 var alle kommet, og kortesjen med biler satte kursen for avtalt møtested ved Seilforeningen. Her hadde de ivrige trøndere tjuvstartet og allerede rigget til bord til bufféten og de voksne, så det var nærmest bare å gå rett til bords (det vil si, rett "i bakken" for oss som satt på gresset). Etter mat ble det bading, men ettersom det skyet til, var det ikke fullt så godt som dagen før.

Vel tilbake på Duken ble det tid til litt konversering over en velkomstdrink før vi hedret våre jubilanter og gikk til bords. Dog fikk vi ikke kommet mer enn til andre munnfull, før ti mann (og kvinner) ble kommandert opp og utstasjonert ved hver sin stolpe på det store teltet som sto litt lenger bort på plenen. Denne dugnaden resulterte i at vi fikk flyttet hele teltet, i oppslått tilstand, over bordet - akkurat før himmelens sluser åpnet seg. Etterhvert ble et behov for å lukke igjen veggene, men ellers var det riktig så trivelig under tak. Kaffe og kaker var der selvfølgelig i rikt monn, og etterhvert kom det frem diverse musikkinstrumenter (det er visst en musikalsk familie) og innslagene spente fra allsang fra sangheftet under tallerkenen, via folkemusikk på diverse tradisjonelle instrumenter og tussefløytelåter til jazz. Da kvelden var over, kunne vi alle se tilbake på et vellykket arrangement.

Morgenen etter var det invitert til frokost, før folk satte kursen hjemover. For oss som kjørte bil nordover betydde hjemtur ventetid i kø, for Drammenstunnellen var stengt, men vi kom oss da hjem til slutt. Det ligger en del bilder i et eget fotoalbum: Dette er sterkt forminskede filer - for filer egnet for fremkalling, ta kontakt.

Så var det tid for tur igjen. Endelig. Man snørte sin sekk og spente sine nykjøpte fjellsko, og så la man innover, etter dagens øving var unnagjort. I rask gange var turen opp til Øyungen og første stopp ved Liggeren raskt unnagjort. Man nølte da heller ikke lenge med å bestemme seg for at Helgeren måtte bli det neste målet (det er litt kjedelig akkurat rundt Gørja, og jeg hadde begynt å kjenne at jeg hadde nye sko). På vei over høyden man krysser på veg til Helgerendammen, ble det et lite stopp: To Compeed var tydeligvis ikke nok til å nøytralisere virkningene av nye fjellsko, og ytterligere to plastre ble satt på begynnende gnagsår. Det skulle vise seg å være nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

Ved Helgerendammen var den gamle installasjonen for kontroll av damåpningen borte, kun skinnene sto igjen. Jeg fylte vannflasker og bega meg ut på stien mot Fortjernsbråten. Mens jeg gikk her, forekom det meg at jeg tidligere kun har fulgt veien dette stykket, så da ble det litt nye stier denne gangen også. Ved Fortjernsbråten møtte jeg folk, de tok bilder av hverandre foran Milorg-hytta. Imidlertid la jeg ikke merke til hunden deres, før den bykset mot meg og gjødde som besatt. Damene unnskyldte og unnskyldte, skjønt beistet bjeffet nok mer enn det torde bite, der det raget vel tredve centimeter over bakken.

Med uhyrets domene lagt bak meg, kunne jeg slippe meg ned bakkene langsmed Fortjernet til jeg kom ned på vegen til Kikut. Fortjernet er idyllisk (om det ikke hadde vært for veien som går kloss ved), men det er dårlig med teltplasser der. Ettersom jeg begynte å bli sulten, og siden jeg hadde lyst til å få litt avslapning ut av kvelden, var teltplassen fra forrige alenetur (odden man kommer til etter noen hundre meter innover langs Bjørnsjøen) sterkt vurdert, men der var det folk. Altså en utmerket anledning til å teste forholdene ved Fyllingen - jeg mente bestemt det skulle være idyllisk langs stien der et sted.

Forbi Kikut gikk det noe fortere og lettere enn sist: Nå var det sol og tørt, og det er langt mer komfortabelt å gå i T-skjorte på tørre stier, enn å bakse seg frem i gjørme og vann ikledd fullt regnuhyre. Ikke lenge etter kraftlinjen endelig forlater stien begynte jeg å speide etter teltplass. Jeg trengte ikke lete lenge: Mellom trærne så jeg konturene av en liten odde som stakk ut i vannet, og da jeg kom på høyde med den, fant jeg en sti innover i skogen. Stien førte meg rett opp til en godt opparbeidet leirplass, med to bålplasser, gapahuk (i alle fall et reisverk) og latrine. Her hadde man både utsikt over vannet og gode muligheter for telting. Teltet ble sporenstreks slått opp, og ingrediensene til dagens middag ble tryllet frem fra sekken, sammen med nødvendig kokeutstyr.

På menyen sto favoritt-turmaten: Wok med naan-brød. Kyllingwok denne gangen. Koriandermarinert kylling (jeg har oppdaget koriander - det var på tide! - nå, når jeg skriver dette, har jeg nettopp satt til livs mer koriandermarinert kylling (denne gangen med honningsaus - nam!)). Den riktige rekkefølgen å tilberede denne retten i, er følgende: Steke naan-brød (til meg selv, neste gang: De blir fort svidd, pass på!), steke kjøtt i marinadeoljen, og til slutt steke grønnsaker i restene av olje som blir igjen i pannen etter kjøttet. Resultatet var nydelig også denne gangen, og mens kaffen trakk, klappet jeg meg fornøyd på magen, viftet vekk en og annen mygg og skuet filosofisk ut over vannet. Kaffen ble uten avec denne gangen (det har begynt å smake metall av lommelerken min - bursdagsønske!), men jeg ringte frøken-frøken, og hun er jo mye søtere enn Cognac (for ikke å snakke om Whisky (egennavn er med stor forbokstav, ja!) - hmmm - dette begynner å bli litt på viddene...). Resten av kvelden ble i hovedsak tilbragt med en interresant bok (Heath & Heath: "Made to stick", anbefalt om man vil ha formidlet noe, holdt foredrag, etc).

En ting som er fint med å være på tur alene, er hvor nært man kommer naturen (ja, det er en klisjé, jeg vet det). Mens jeg satt og leste, ble jeg plutselig vár noe som beveget seg på min høyre side. Forsiktig flyttet jeg blikket i bevegelsens retning, og ganske riktig: Der kom en liten, men ikke bitteliten, svart og hvit fugl hoppende mot meg. Faktisk kom den helt bort til meg, før den dreide nitti grader nedover svaberget, slo et par slag med vingene og landet på en sten litt nedenfor føttene mine. Så hoppet den rundt en stund og var så ute av soga. Litt senere var det på venstre side jeg merket bevegelse, kloss inntil benet mitt. Der var det en middels stor, brun frosk som fant veien ned mot vannet, og som sto lenge nok stille til at jeg fikk sikret et nærbilde. Da jeg senere på kvelden var nede ved vannet for å fylle flaskene mine, kom jeg over en andefamilie som gjorde sitt aftenstoalett, og jeg nøt å sitte der på huk i vannkanten og se de små fulgene vaske og stelle fjærene sine, tilsynelatende usjenert av min tilstedeværelse. Ungene var i et pussig stadium mellom bløt og dunete fugleunge og voksen, med mye dun og noen stive fjær som stakk ut innimellom.

Slik satt jeg hele kvelden og koste meg i solen. Da denne begynte å nærme seg åskammen i enden av vannet, byttet jeg ut boken med fiskestang (dog etter en del træl med et snøre som kilte seg inni mekanismen til snellen). Mang en gang slynget jeg diverse sluker ut over den småkrusede vannflaten, ventet i spenning og sveivet inn - men uten resultat. Én gang mente jeg å kjenne et napp, men det kan ha vært at jeg subbet en sten på bunnen med sluken. Uansett ble det slutt på fisket når tettheten av knott var slik at et par reale klaps ville bragt meg like mye mat som det å få en mellomstor ørret på kroken. Jeg leste litt i teltet, før jeg la meg til å sove mens jeg lyttet til vinden som suste i trekronene og små skritt som tasset utenfor teltet mitt (jeg var ute en tur, men lurer fortsatt på hva det kan ha vært for et dyr - jeg tipper det var relativt lite, type hare eller pinnsvin).

Av en eller annen grunn blir søndagen på slike aleneturer en ganske effektiv affære - her gjelder det å komme seg hjem. Denne gangen var det ganske enkelt å vite hvorfor: Det blåste kaldt, og stadig ble det mørkere ettersom skyene samlet seg over hodet på meg. Her var det bare å få i seg mat og styrte avgårde, og legge bak seg så mye som mulig av de snaut to milene det var hjem.

På vegen hjem møtte jeg en god del folk, inkludert noen jeg hadde observert på samme buss som meg dagen før, med telt og det hele. En mann fortalte at han hadde møtt fiskere som hadde fått napp i Kobberhaugstjernet, men jeg gikk hastig forbi, skyenes truende karakter tatt i betraktning. På Ullevålseter skeiet jeg riktig ut, med kanelbolle, kaffe og appelsinjuice til den nette sum av sytti kroner (det var definitivt verdt det, i regnværet). Etter å ha satt til livs den nevnte formiddagsmat, bar det strake vegen hjem gjennom skogen via Korsvoll til Tåsen. Noe våt ble jeg, som tydeligvis seg hør og bør på telttur i Nordmarka, men ikke verre enn at jeg tørket igjen når jeg kom hjem. Ved avrivning av de tidligere nevnte Compeed, fulgte en del av huden med. Allikevel sitter jeg her nå, tirsdag kveld, og lengter tilbake i marka. Ute er det fortsatt ustadig, men hva gjør vel det - det finnes ikke dårlig... Ja, du vet.

Pinsen 2008 ble tilbragt på Nøtterøy. Vi reiste ned på lørdag formiddag og tilbrakte en koselig ettermiddag med å se på livet i båthavnen under Seilforeningens pinseleir. Søndag var det duket for påsetting av storseil og første seiltur, ut til Østre Bolærne (dog uten å komme i land, for der lå båtene to og tre i bredden overalt, og det hadde blitt ganske sent på dag allerede). Mandag morgen bar det tilbake til Tigerstaden, etter en koselig og avslappende helg på Nøtterøy.