#08: August – D-dur/gul (prosesjoner)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#08: August - D-dur/gul (prosesjoner)
/

Det er august, og de siste varme dagene er over oss. I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 7 i D-dur, tonearten som Scriabin ser som gul. Ernst Pauer skriver at D-dur brukes til å beskrive majestetiske prosesjoner, parader og staselig pomp og prakt.

Det er mange år siden en bilradio var skurrete, her ville den vært det. De runder en sving i gangfart, og radioen kommer plutselig på igjen etter en time uten dekning. En prosesjon av dyre biler rykker frem i langsomt tempo; alle er utålmodige, men ingen forhaster seg.

Radioen melder om en prosesjon av støvete biler med menn med våpen som har rykket raskt frem i langsomt tempo i randsonen av bevisstheten til de som skulle følge med, menn som i dette øyeblikk inntar Kabul, uten å forhaste seg. Amerikanere og europeere bruker militærmakt for å holde flyplassen stengt for alle andre som også vil flykte.

Solidariteten settes på vent, men det er ingen som holder pusten. Alle vet hva som kommer. De som ikke orker tanken klamrer seg til håpet i form av en kald flykropp: Når landingshjulene trekkes inn knuses en av dem i hjulbrønnen, mens de andre innser at luken de har holdt fast i lukkes rundt restene av kameraten og overlater dem til seg selv i den tørre vinden som trekker over forstedene i den store sandkassen ingen stormakt forlater uten å ha tatt merke av den.

En vindrosse hales gjennom kupéen som en kald klut og bytter ut den stillestående luften, den strågule augustsolen blir stående og steke på biltakene: Tusen stjerner blender fra rekken av blank metallic som strekker seg langt forbi neste sving. En ferge kommer til syne på fjorden, det er en time til neste avgang, neste langsomme fremrykning. Stemmen i radioen påstår at det er nettopp denne kanalen som har den beste sommermusikken, men det synes som om det er den eneste: Begge de kommersielle kanalene sender de samme sangene flere ganger om dagen, snevrer musikkhistorien inn til de siste fire tiårene og feirer sin egen mangel på originalitet.

Foran dem står en helt ny SUV, en mørkeblå Audi med E-skilter. En hårete hånd henger ut av vinduet på førersiden. Små askeflak virvler i vinden og blir borte, mens sigaretten krymper gradvis og vokser rykkvis. Foten hviler på bremsepedalen selv om de vil bli stående lenge på samme sted. I bakvinduet går oppakningen til taket.

Bakdøren på høyre side går opp og smeller i autovernet, det rykker i sigaretten. En jente på syv-åtte år hopper ut til ukvemsord og smeller den hardt igjen etter seg før hun krysser veien uten å se seg for og blir borte bak en busk, som så mange før henne denne dagen. Faren slipper bremsepedalen og kommer seg ut på den grå asfalten med slitt midtlinje, stiv etter ventetiden bak rattet; han slikker på pekefingeren og gnir den over lakken mens leppene beveger seg. Sigaretten går fra munnen til hånden og opp til munnen igjen; noe av asken legger seg på den halvåpne blå skjorten som klistrer seg til magen. Han vender dem ryggen og ser ut over havet, fisker opp telefonen fra lommen, men legger den raskt tilbake igjen.

Datteren kommer tilbake over veien, hun ser rett på dem da hun passerer foran bilen. Moren holder en flaske med håndsprit ut gjennom vinduet mens faren sier noe til vinden over fjorden.

– Hvor tror du de er fra? Afghanistan eller Pakistan? sier han fra førersetet.
– De snakker pasjto.

Hun snur seg mot ham.

– Men jeg hører ikke om de er fra Pakistan eller Afghanistan.

Hele familien står utenfor bilen nå: Mor, far og to jenter. Det var den eldste som hadde vært ute. Ingen av kvinnene har tildekket hår.

– Hva snakker de om, spør han.
– Noen som ikke er der, svarer hun, en de ikke får tak i.
– Da er de sikkert afghanere.
– Kanskje. Det kan jo være langt mindre dramatisk også, de kan være fra verdens fredeligste sted i Pakistan.
– Tenk på de som sitter fast der nede, i Afghanistan, strandet i en evakueringskø som ikke går fremover, sier han.
– Tenk på de som ikke får stå i den køen, sier hun.
– Hvordan tror du det går med akademiet?
– Det siste jeg hørte var at de brant alt som hadde navn på seg, for sikkerhets skyld, men de måtte rømme før de kom i mål med elevenes egne skap.

Han har flyttet blikket og ser ut i luften foran seg. Vinden stryker over håret som har vært kortklipt siden jul, da hårfestet nesten plutselig hadde blitt for høyt. En enslig bil kommer mot dem og passerer i høy fart, musikken faller i tonehøyde idet den går fra å komme imot til å fjerne seg fra dem.

– Tror du Taliban vil stenge skolen? spør han.
– Ja. Eller, de må vel ikke det, for det er ingen som vil tørre å drive den eller gå der.
– Du tror ikke de har moderert seg?
– Jo, kanskje, men akkurat den skolen er vel et godt stykke unna ideologien deres.
– Var det ikke litt vel risikabelt å åpne den i det hele tatt, når selv mødrene var kritiske?
– Vi var kanskje like naive som dere? Trodde du på at dere ville lykkes med å tre et nytt styresett ned over hodene på et helt folk gjennom å utsette dem for enda flere våpen og enda et nytt sett med leveregler?

Hun setter seg tilbake i setet og ser inn i bagasjerommet til bilen foran. Kvinnen og den eldste datteren lager lunsj sittende på huk ved en liten primus i veikanten, krydderlukten blander seg med luktene av sjø og varmt autovern. To måker kretser utålmodig over dem, den ene så nær at faren reiser seg fra støtfangeren der han sitter og prøver å skremme dem unna.

– De der har nok vært litt mer langtenkte enn oss, sier hun.
– Ikke tenk på å nevne «svele» en gang. Vi er fire timer på overtid, og tre timer etter det første glasset i hagen til hotellet.
– Vi kommer ikke til å rekke den middagen.
– Nei, men jeg får meg ikke til å ringe før jeg ser hvor lang køen er bak svingen der borte.
– Så skal vi bare sitte her? Er det ikke bedre å gjøre det beste ut av situasjonen, vi kan fortsatt få snudd? Kjører vi inn i filene på fergeleiet er vi fanget.
– Men vi har forhåndsbetalt. Fire tusen for en natt med middag. Vi snur ikke.
– Så det er bedre å risikere å overnatte i bilen? Er ikke det en vanlig tankefelle å ikke kunne se bort fra penger man allerede har brukt til ingen nytte? sier hun.
– Godt at du vil øse av din visdom. Hvor har du lest det der?

Primusen er slukket og maten fordelt i mykt brød. Den minste av jentene får et puff av storesøsteren og snubler tilbake mot autovernet, tipper over og raser utfor skråningen mot sjøen. Måkene stuper etter maten hennes som faller ut av hendene. Foreldrene stivner til, mannen hennes river opp døren og er over autovernet før hun rekker å reagere, det er som om han strekkes ut i en uklar stripe med armene ut til siden og piquet-trøyen flagrende opp over den slappe magen idet han raser utfor samme vei.

Hun slår døren i autovernet og kikker over kanten. Bølgene slår mot land, det er kun et langt brunt spor som vitner om det som nettopp skjedde. Han kommer opp etter luft og forsvinner under igjen. Foreldrene til jenta står som frosset, kvinnen roper til mannen sin at han må gjøre noe, men han vegrer seg.

– Ikke hopp om du ikke kan svømme, hører hun seg selv si, på pasjto.

De snur seg mot henne.

– Ikke gjør det. Om ikke han får henne opp, så gjør hvertfall ikke du det, og om du ikke kan svømme gjør du alt bare verre.

Det føles som en evighet siden han var oppe etter luft. Bølgene gjør det umulig å se hva som skjer der nede. Skoene hans kommer til overflaten.

– Snakker du pasjto? spør kvinnen på norsk.
– Ja, jeg har jobbet mange år i Afghanistan. Det har han også.

Hun peker mot havet, skoene som ligger og flyter. Flere har kommet ut av bilene nå, mange av dem filmer med mobilene.

– Men se for helvete til å ringe 113, da, skriker hun til den nærmeste, i stedet for å gjøre det selv. Personen rygger unna og filmer henne i stedet.

Han kommer til overflaten, voldsomt, han er langt oppe i skråningen før vannet rekker å lukke seg bak ham. Magefettet og den dårlige kondisjonen må ligge igjen i bilen, hun ser ham som marinejeger igjen. Han klatrer med hardt blikk, har den slappe kroppen over skulderen og roper at de må finne en lege idet han skritter over autovernet. En av tilhørerne rekker henne en telefon, det hva ham hun ropte til, som har sluttet å filme.

– Hallo?

– Det er en jente. Hun har vært lenge under vann, men vi har fått henne opp. Jeg vet ikke noe mer.

– Eh, i køen til en ferge, jeg husker ikke hvor.

Hun rekker telefonen tilbake til ham som gav henne den og setter seg på asfalten, har aldri sett mannen sin sånn før, så lukket inne i det han gjør. Jenta ligger på ryggen på asfalten, friskt sjøvann renner ned mot bilen til foreldrene. Hun ser nybadet ut, men er blå rundt leppene og blør fra nesen, ansiktet og armene er oppskrapte. Mannen hennes brekker henne over og prøver å presse vannet ut av lungene før han legger henne tilbake på ryggen igjen. Hun spyr, han roper:

– Er det ikke en lege her? Kan noen gå bakover i køen og finne en lege?

Noen forteller at det er en luftambulanse på vei. De hører sirener rett rundt svingen. Noen løper bort og smeller igjen førerdøren på bilen deres. Ambulansefolkene konstaterer raskt at hun ikke puster og tar styringen på situasjonen, en eldre person kikker ut fra båren inne i bilen.

– Er alt i orden med deg?

Det er den eldste jenta, hun holder frem maten sin til henne, står med ryggen til søsteren som får en hjertestarter koblet til under den oppklipte kjolen.

– Ja, det går fint. Det går fint. Det kommer til å gå fint. Alt blir bra.

Hun veksler mellom pasjto og norsk. Solen steker og den kalde vinden blåser. Fergen kommer mot dem langt ute på fjorden. Måkene kretser årvåkent over rekken av blanke biler.

– Du, det går fint.

Jenta er fjern i blikket, men gråter ikke.

– Du, du kunne ikke ha… Du må ikke tenke at det var din feil.

Hun ser opp mot måkene.

– Jeg dyttet henne, sier hun omsider og ser forbi henne. Du har rett, det var jeg som dyttet henne, det var derfor hun falt.

Nå begynner hun å gråte.

– Du har rett, det er min skyld.

Moren hennes kommer bort og tar henne inntil seg, men slipper ikke yngstemann med blikket, står i veien og trekker henne ut av det rommet som akkurat hadde åpnet seg.

Tiden rykker fra henne, de sitter begge to på autovernet nå, han er dryppende våt. Helikopteret høres lenge før det er fremme, det henger i luften over dem et øyeblikk, og så er det borte. Faren og den eldste av jentene står igjen [klipp] til de ikke kan se det lenger før de setter seg inn i bilen, rygger tilbake og snur. Ambulansen har allerede rygget tilbake for rekken av biler som har kjørt av fergen.

De ser på hverandre. Køen er i bevegelse igjen. Noen tuter langt bak dem. Han snur bilen til enda mer tuting og er alene på veien der de kjører køen i møte. Bilradioen faller ut da de kommer rundt svingen igjen, de ser rett foran seg og lar vinden i de åpne vinduene stå for snakkingen.

#07: Juli – h-moll/stålgrå (tårer på spisse steiner)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#07: Juli - h-moll/stålgrå (tårer på spisse steiner)
/

I denne episoden, for måneden juli, spiller jeg Telemanns fantasi nummer 3 i h-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i H med fargen stålgrå, og Ernst Pauer skriver at denne svært melankolske tonearten forteller historier om stille forventning og tålmodig håp. Han har merket seg at nervøse mennesker lettere blir påvirket av denne tonearten enn andre.

Det var en dag uten horisont, en morgen hvor den stålgrå sjøen fortsatte ubrutt opp over de nakne holmene og løste seg opp i en lysere nyanse av grått først et godt stykke oppe på himmelen. Et lett yr kom og gikk, og flaggene som var hengt opp i forbindelse med et av sommerens kulturarrangementer orket bare såvidt å peke ut vindretningen. Det ville vært lett å avskrive denne dagen som en glemt gjennomsnittsdag i juli.

Jeg gikk den vanlige runden langs kaiene, forbi de samme båtene som pleier å ligge fortøyd, forbi hurtigbåtterminalen og rundt småbåthavnen. Ute på moloen var vinden nesten helt fraværende, det pleier alltid å blåse mer her enn inne i havnen. De første ukene jeg hadde bodd her hadde jeg følt en prikking i kroppen før hver eneste morgentur, alt fra den tredje dagen hadde jeg kjøpt et kamera for å fange alle skiftningene i været og lyset, men bildene kom hjem flate og luktfrie: Kameraet hadde klippet en flik av virkeligheten som visnet allerede før den nådde hjem, som markblomster man bærer med seg på tur i håp om at de skal holde helt til man får satt dem i et kjøkkenglass på bordet, men som man glemmer i sekken til neste dag. Minner som ikke tålte at vi så vekk.

Kanskje feilen ligger hos oss, at vi ikke vil at bildene skal vise oss hvordan det faktisk var, men heller smøre forestillingen om det som kunne ha vært, helt til det er det som blir det faktiske minnet. Jeg var kommet helt ytterst på moloen, hvor en liten fiskebåt satte kursen utover mens den åpnet en usynlig glidelås i vannet, da jeg kom på hvilken dag det var. Det var bølgene fra kjølvannet som slo mot de spisse steinene i vannkanten som minnet meg på det. Også den dagen hadde det regnet lett, og små bølger hadde slått ubekymret mot bredden av det som måtte være en drøm, klukkende små fortellinger om en ubekymret hverdag et annet sted, minner om andre bølger og andre steiner som fra da av fikk et nytt innhold.

Inne ved land valgte jeg denne morgenen å gå motsatt vei av hjertesiden, altså mot høyre – vekk fra byen, jobben og hjemmet – og utover langs sjøen. Overalt var folk på vei et sted, som oftest innover mot byen langs vante trekkruter. Litt utenfor sentrum kom jeg inn i et nabolag jeg aldri hadde besøkt før, og det er nesten litt merkelig i en så liten by og i mitt yrke. Jeg passerte en dagligvarebutikk og en frisør før jeg ble stoppet av en dør som plutselig gikk opp for noen som skulle ut; han holdt opp døren for meg med et smil, så jeg gikk inn. Stedet var en slags blanding av butikk og kafé, med gamle møbler fra flere generasjoner tilbake, store mengder nips til salgs hulter til bulter, svært kortreist kunst og lukten av for mange typer urtete på ett sted.

Jeg hengte av meg jakken ved et ledig bord med heklet duk og gikk til disken for å bestille en kopp te. Kvinnen bak disken var mindre enn seg selv.

– Jeg ser at du vet hvilken dag det er, sa jeg. Jeg kondolerer.

Hun svarte meg ikke, bare skjøv tekoppen mot meg og satte frem kortterminalen mens hun så opp i taket, som om hun ville at pupillene ikke skulle bli våte. Hendene hennes hadde tydelige blodårer, og huden så ut som om hånden hadde krympet inni den. Likevel var hun ikke stort eldre enn meg. Jeg la kortet an mot leseren et øyeblikk og tok med meg koppen til bordet.

Teen var ikke varm da jeg smakte på den, og den var altfor sterk. Jeg kan huske at jeg fisket ut teposen da hun kom forbi. På vei tilbake med en brukt asjett stoppet hun kort:

– Beklager det i sted, sa hun.
– Det var upassende av meg, sa jeg.
– Nei, jeg hadde jo selv lagt opp til det, det var egentlig bare hyggelig, sa hun og gikk.

«Hyggelig» er kanskje ikke ordet, tenkte jeg, mens jeg kjente lukten av parfymen hennes henge igjen. Den minnet om duftlys man bruker mot mygg. Kanskje er det slik kvinner på vår alder lukter.

Det må være en stille tilværelse å drive kafé her. En og annen kunde kom og gikk, kanskje akkurat nok til å holde hjulene i gang. De fleste kjøpte ostekake og en eller annen variant av kaffe med melk, de fleste var på vår alder: Folk i femtiårene. Noen undrer seg over hvorfor det er så mange arbeidsføre som ikke er på jobb midt på dagen, men for oss med turnusyrker er det en av fordelene som vi til slutt blir blinde for og tar for gitt.

Litt senere kom hun med en ny tekopp til meg, ferdig tilberedt uten tepose. Hun satte den foran meg; en hard biscotti klirret på skålen. Så gikk hun og tente et nytt hvitt lys på disken med restene av det forrige som var i ferd med å forsvinne ned i staken. Gutten på bildet fortsatte å smile, en flik av et liv som kameraet hadde klippet løs, men som fikk bli en del av virkeligheten igjen da den ble presset som en tørket blomst mellom glasset og platen i rammen.

Hun snudde seg, uten å legge hodet bakover for å skjerme pupillene.

– Du vet også hvilken dag det er?
– Ja, det gjør jeg. Det er en av de dagene alle vet hvor man var og hva man gjorde.
– Hvor var du den dagen? spurte hun.
– Der.
– Der? Hvor?
– Der det skjedde, sa jeg.
– På øya?
– Først da det var for sent.
– Det var vel uansett ikke noe du kunne gjort til eller fra, sa hun etter en liten pause.

Jeg var tilbake, igjen. En andemor med tre små unger svømte en meter utenfor der de små bølgene slo mot spisse steiner, duvende opp og ned i vannet, et bilde som var med hjem uten at jeg hadde trengt noe kamera for å ta det med meg. De samme historiene spilte seg av igjen, på automatikk. Ingen av dem liknet det som faktisk skjedde, de blandet elementer av det vi trodde, det vi visste, det vi fikk vite og det vi har tenkt i etterkant. Lydene bar godt over vannet lenge før båtene begynte å reise ut og inn.

– Vi var der da det startet, sa jeg, på andre siden, ikke langt unna. Vi fikk melding om hva som skjedde. Og at vi skulle avvente.
– Hva mener du nå? sa hun.
– Vi var to. Egentlig skulle vi hente en asylsøker som skulle tvangsreturneres, men så ble vi omdirigert da meldingene fra ungdommene begynte å komme inn.

Hun ble stille. Kjøleskapet på kjøkkenet skrudde seg av. Platen som hadde spilt da jeg kom inn måtte ha stoppet. Et gammelt gulvur klippet jevnstore biter av krydderlukten mellom bordene. Jeg fortsatte:

– Vi koordinerte arbeidet på land, og etterhvert tok vi imot de som kom inn med båtene og hjalp dem opp i ambulansene.
– Da må jo jeg si at jeg er takknemlig for det du gjorde, sa hun og satte seg ned overfor meg.
– Men vi stod så lenge og så ut over vannet uten å kunne hjelpe, vi stod stille og hørte på lydene og frøs selv om det ikke var kaldt. Det var ikke riktig.
– Hva kunne du ha gjort?
– Vi hadde våpen i en plombert kasse i bilen. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom jeg hadde nektet ordre og reist ut dit med en av småbåtene.
– Du hadde blitt skutt, sa hun, slik som de andre, slik som kollegaen din som var vakt der ute. Det var ingen actionfilm, og det var en grunn til at du ikke gjorde det.
– Vi trodde det skulle komme forsterkninger hvert øyeblikk, sa jeg. Og som du sier så vet vi jo godt at man ikke skal prøve å leke helt. Men tvilen er der uansett. Om jeg bare kunne oppholdt ham i noen minutter kunne det kanskje ha spart noen.

Det ble stille en lang stund. En kunde kom inn i butikken. Hun reiste seg og sa fort og stille:

– Hvorfor forteller du meg dette? Og har du lagt merke til at du bare snakker om deg selv? Jeg synes det hadde vært best om du gikk.

Da jeg kom ut, hørte jeg kirkeklokkene kime fra alle retninger. Jeg visste at det betydde at klokken var tolv. Jeg visste at de skulle kime syttisyv ganger. Jeg visste at jeg ikke trengte å spørre om hvem de kimte for, for intet menneske er en øy.

#06: Juni – a-moll/grønn (rotor)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#06: Juni - a-moll/grønn (rotor)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer to i a-moll og forteller en historie. Slik juni er grønn forbinder Scriabin musikk i A med fargen grønn, det som på samme tid er håpet og sykelighetens farge – kanskje er det derfor de bruker den på sykehusene? Ernst Pauer forteller at a-moll er den tonearten som best vitner om den stille melankolien vi i de nordiske landene er utstyrt med, samtidig som den også kan brukes til å skildre det orientalske. En motsetningenes toneart i skjæringspunktet mellom tilbedelse og resignasjon.

Et helikopter flyr lavt over taket på huset, hun våkner til glass som klirrer i skapet og rotorlyden som gradvis avtar, den store fuglen sleper søvnen etter seg inn i det som er igjen av natten. Rommet er svakt opplyst i sort-hvitt av lyset som trenger seg inn på sidene av rullegardinen: Omrisset av bokhyllen, TV-en, den lille kjøkkenkroken. Mobilen blender henne da hun plukker den opp, drukner inntrykkene fra rommet i budskapet om at klokken bare er fire og at det er nøyaktig ingen nye varsler siden sist hun åpnet den.

Kjøleskapet kaller lavmælt på henne, og hun setter på lampen over sengen som om dagen er sofa og drar på seg en genser på vei bort, slipper en kapsel i kaffemaskinen og finner frem en skål til yoghurt mens dagens første kopp durer frem på nesten samme frekvens som kjøleskapet. Med mobilen setter hun på musikk på høyttaleren i bokhyllen og et mykt, grønt lys i smartlyspærene i de runde lampene på gulvet, møblene kaster skygge oppover veggen som i en forvridd skog.

Maren har trukket seg tilbake, i lyset stengt inne av rullegardinen er ingen drømmer synlige, bare avtrykket i kroppen etter lyden av rullende stein som gradvis ble til buldringen fra et redningshelikopter, følelsen av å bli levende begravd. Flere stod og så på, men ingen så henne. Hun drar opp rullegardinen, slipper innelyset ut i morgenlyset som allerede minner om dagslys på en tid av året hvor det egentlig aldri blir mørkt. Ingen passerer i den stille gaten utenfor, ingen ser inn på det som ligger synlig for alle i fullt lys i første etasje. Møblene kaster skyggene sine ned mot gulvet igjen.

Nettnyhetene forteller om en boligblokk som har falt sammen, om å våkne fra mareritt og i brøkdelen av et sekund forstå at du skal bli levende begravd, at alt du er og har vært, nå er en sky av støv på overvåkningsbildene som snart skal gå verden over. Kanskje hører du redningshelikopteret komme med marerittet på slep, fastklemt, mens tørt betongstøv setter seg i halsen og i øynene, du kan ikke bevege armene for å klø, du er lys våken før den lange søvnen.

Det er fortsatt nesten tre timer til barnehagen skal åpne, til hun skal åpne den, slippe andres voksende drømmer inn gjennom porten og krysse av én dag til i kalenderen mens hun spør om noen vet hvem som har bursdag neste dag. De små milepælene for de som fortsatt teller oppover.

Resten av natten glir ut av syne, én tommelfingerlengde av gangen, til alarmen ringer i hånden hennes, signalet om at morgenrutinene kan innledes. Hun løfter blikket og møter blikket til en hundelufter som passerer på gaten, hun har fortsatt bare truse og en genser på. En varm dusj på et bad uten vinduer, kaffe, knekkebrød med syltetøy, nok en kaffe.

Luften utenfor er tynn og frisk etter natten, en silkepysj som skal smettes av når solen metter luften med fukten som ligger igjen på plen og planter. Det er noe over tyve minutter igjen da hun vrir om nøkkelen i døren og henger fra seg håndvesken på det trange rommet som er satt av til skifterom for personalet, lager for voksenliv og alt annet som ikke hører hjemme noe sted. Kollegene kommer først fem på syv.

Med smale øyne kommer de første små gjennom porten samtidig med den siste kollegaen, de har solen i øynene og mange har vært våkne en stund allerede. De finner tilbake til lekene fra dagen før, noen glemmer å vinke til foreldrene. Lille Omar og myrsnipemoren kommer først klokken åtte, de vanlige beskjedene gis om igjen, som om det pedagogiske personalet fra dag til dag fortrenger alt som ble sagt i går. Klokken ni samles alle til morgenstund, og Omar får sine femten sekunder i rampelyset som morgendagens bursdagsbarn.

Da redningshelikopteret passerer midt på dagen stilner leken under skyggen av den store fuglen som stryker raskt over sandkassen, de har endret innflyvningen til sykehuset etter at de nye maskinene ble tatt i bruk, de som ikke kan lande uten å være til fare for folk. Hun tar med seg Omar inn på badet, redselen sitter i tøyet. Hendene jobber frikoblet fra bevisstheten: Avkledning, småprating, tøysing, avledning. Hun vrenger fjeset i en grimase, Omar ler høyt, hun gjør det igjen før hun vrikker de små føttene inn i tørr bukse og nye sokker, hun drar på ham et par støvler som tilhører noen andre.

Han vender henne ryggen og går forsiktig ut i sollyset mens hun skyller buksene og henger dem på snoren, er nøye med håndvasken og sjekker mobilen en ekstra gang før hun følger etter ut. Over 150 mennesker er savnet i ruinene, men de håper fortsatt på å finne overlevende. Sokker og nips og kroppsdeler og leker dekket av støv, klemt fast mellom store flak av betong. Kan noen ha klart seg, når livet ellers er så skjørt?

Hun er halvt i drømme. Nettene er så korte og så lange, hun skyver til husken en ekstra gang før hun småløper i retning av noen som gråter; trøster og børster skitne knær og håndbaker, tørker av barnets tårer på buksebenet sitt. Forrige semester mistet de et barn i blodkreft her, livet var så skjørt, foreldrene tørre i ansiktet som om de var dekket av betongstøv. Nå leverer de de to gjenværende søsknene i barnehagen med friske kinn, men de må fortsatt tørke tårer på buksebenet når de går.

Dagen går mot slutten, de første små blir hentet, en av kollegaene må gå tidlig. Overskuddet skrapes av de små, det gnisser i vilje mot vilje mot ettermiddagen, de skriker til hverandre, en lugger, den andre slår, dagen sporer av i snørr og tårer. Flere blir dratt inn, og alle voksne de må trå til for å løse opp i floken av armer, ben og tenner. Da støvet har lagt seg, er det én som mangler. Hun går raskt gjennom alle rommene og en runde ute, men Omar er ikke å se noe sted. Det er bare en halvtime til han blir hentet.

En av de voksne blir igjen mens resten sprer seg ut over skogholtet som begynner ved gjerdet til barnehagen. Bildene kommer om hverandre, som uordnet dias, mens hvit støy i ørene fortrenger fuglesangen: En forlatt sko ved turveien, bilspor, ryggen på T-skjorten hans i vannflaten i bekken, føttene hengende ned fra klatretreet, mørkerødt blod fra pannen nederst i skrenten, hvit i ansiktet i gresset der de så orm i forrige uke. Foreldrene hans: Dekket av betongstøv.

Han er ikke vanskelig å finne, gutten sitter stille ved bålplassen med fluer og knott surrende rundt seg og graver i asken med en godt brukt pølsepinne; det er en av kollegaene som finner ham. Hun prøver å høres rolig ut i telefonen, og idet hun legger på merker hun at volumet på verden blir skrudd opp igjen – en gressklipper langt borte, to joggere som snakker i avhugde setninger – hun merker at alle fargene og luktene kommer tilbake, kjenner det grønne gresset stryke skarpt mot leggene i rask gange på vei tilbake, pusten øverst i brystet.

Foreldrene venter, opprørte. De følger etter henne ut på vaskerommet der hun pakker de våte buksene i en plastpose som hun rekker dem uten å si noe, hun kommer ikke gjennom strømmen av ord, redselen som strømmer ut av moren i form av sinte anklager. Barnehagen tømmes langsomt for barn, og hun henter håndvesken sin på skifterommet og stenger ti over fem.

De fremmede gatene vrir seg som tentakler ut fra veikrysset og forsvinner langt borte, en gul bil blir avlang idet den passerer altfor nært, den tuter, noen roper noe gjennom støyen, noe treffer henne, brillene graver seg inn i den ene tinningen og i hårfestet, håndvesken trekker armen ut i en vinkel, man kunne ha stekt egg på asfalten mot kinnet. Bitene av dagen stokker seg sammen: En boligblokk i skogen, dirrende under rotorblader som kutter små, blå biter av himmelen, de drysser ned over grønt gress som kaster skygger oppover veggene på blokken i lyset fra lampene på skogbunnen. Veggene faller innover og bygningen løser seg opp i finkornet betongstøv. Store skygger av avrevne bygningsdeler flyr gjennom luften sammen med barnesko, vaffeljern og piasawakoster.

– Sorry.

Han har plukket opp elsparkesykkelen før han rekker ut en hånd mot henne, setter en fot på brettet og børster jakken sin. Alt er helt klart og tydelig, hun er nesten hjemme. En bil stanser og setter på nødblinken.

– Alt i orden, jeg klarer meg fint, sier hun.

– Du har blod i ansiktet.

Bilføreren kommer seg ut og går rett i gang med å skjelle ut sparkesyklisten, hun går. Et av brilleglassene er knust. Kroppen er så tung, håndvesken trekker i armen, ned mot bakken. Hun vil legge seg ned på den altfor varme asfalten, men den fortsetter å bli trukket forbi under skosålene, hun runder hjørnet ved butikken, stikker nøkkelen i låsen.

Lyset står på siden i morges, en hjelp dagslyset ikke har bedt om, hun finner frem Pyrisept og vasker sårene i ansiktet før hun slenger brillene i søppelkassen, trekker rullegardinen ned og legger seg på sofaen som om natten er seng. Et redningshelikopter passerer støyende over taket på huset, det kommer trekkende med søvnen og marerittene. Pulsen i såret banker tungt mot puten.

#05: Mai – C-dur/rød (nattevåk)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#05: Mai - C-dur/rød (nattevåk)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer fem i C-dur og forteller en historie. Måneden er mai, og fargen rød. C-dur er i stand til å uttrykke sanne følelser, skriver Ernst Pauer, på en ren og besluttsom måte. Den kan brukes til alt fra uskyld via handlekraft og oppriktighet til dype religiøse følelser.

Morgenlyset risler rødt gjennom det nyutsprungne bladverket, klokken er snart fire. Den skarpe natteluften er gjennomvevd av fuglesang der turveien skjærer gjennom skogholtet mellom idrettsplassen og kirken. Små sangfugler vipper frem og tilbake et par ganger før de tar til vingene og lander litt lenger bort på de overgrodde restene av steingjerdet som en gang delte to teiger.

Denne delen av døgnet har et dårlig rykte, noen ganger fortjent: Det er på denne tiden, da solen har vært borte lengst, at de flest mennesker dør; eller, så sies det; de dør, og så havner de hos oss. Men nå er det mai, og timene mellom fire og seks blir pakket inn i lys som til og med kan få en til å føle en slags takknemlighet for å være søvnløs.

Sidedøren står ulåst, men nøkkelen er lagt i nøkkelboksen som avtalt. De må ha hatt det travelt, de som arrangerte konsert her i går – høyt oppe i rusen etter vedvarende konsentrasjon, selv om det hadde vært for et kamera og ikke for folk. Kirkerommet er ryddet slik det skal, og det eneste som er å se etter leietakerne er noen tomme pappbegre fra bensinstasjonen i søppelkassen. En panelovn gir fra seg et lite klikk og bekrefter fraværet av all annen lyd her inne.

Jeg bytter sko, setter meg til på krakken, trykker på en hvit lysbryter under klaviaturet og hører susingen fra viftene som drar luft gjennom instrumentet, skyver meg sidelengs av krakken igjen og henter notene. Det har allerede begynt å bli varmt oppunder taket her, så noen av pipene er høyere stemt enn andre, orgelet låter fremmed og ute av balanse.

En lyd fra kirkerommet får meg til å kaste et blikk i speilet på refleks, og ved alteret står det noen og ser seg omkring, et barn, midt på natten. Barnet setter seg på alterringen. Jeg spiller videre, med ett øye på speilbildet av blå bukser og en rød jakke. Da den siste tonen har forlatt instrumentet og kirkerommet er stille igjen, tar jeg sjansen på å snu meg; knirkingen fra orgelbenken slår tilbake fra veggene. Jeg smiler og vinker.

– Hva var det du spilte? spør barnet da jeg kommer ned.
– Buxtehude.
– Det var et rart navn.
– Ja, det var læreren til han som het Bach.
– Åja, han, ja. Jeg trodde det var navnet på sangen. Kan jeg få et glass vann?

Vi går ut på kjøkkenet. Døren ut står på vidt gap. Barnet drikker med begge hendene rundt glasset, det er hvitt etter for mange runder i oppvaskmaskinen.

– Hva heter du? spør jeg.
– Jonas.
– Det heter jeg også, svarer jeg.

Så står vi her. Klokken har vel kanskje blitt halv fem. Utenfra høres fuglesang og ikke noe mer. Barnet setter fra seg glasset på benken og blir stående uten å gjøre tegn til å ville gå.

– Hvorfor er du her, midt på natten?

Det burde ha vært jeg som spurte ham.

– Jeg er ofte det, jeg har alltid hatt vondt for å sove, og da går jeg hit for å øve, jeg jobber her. Det er så stille her om natten, og da blir musikken enda finere på et vis.

Han blir stående og tenke seg om en stund før han spør:

– Er det sant?
– Nei, svarer jeg.
– Hvorfor sier du det om det ikke er sant?
– Det kunne vært sant, sier jeg, og spør: Hvorfor er du her?

Han lager en grimase i det lille fjeset. Hvor gammel kan han være? Syv-åtte?

– Fordi jeg ikke fikk sove, og så hørte jeg den fine musikken fra kirken da jeg gikk forbi, sier han.
– Da du gikk forbi? Fordi du pleier å gå lange turer ute når du ikke får sove?
– Ja.
– Er det sant?
– Nei.

Vi setter oss ned på hver vår side av kjøkkenbordet. En katt dukker opp i døråpningen, kikker inn og går igjen. Fuglesangen fortsetter uforstyrret, som for å understreke at det er en helt vanlig spesiell natt.

– Jeg får ikke sove fordi jeg blir fryst ut på skolen.

Han ser rett på meg.

– Plutselig har alle begynt å leke med dustene i klassen, og jeg blir helt utenfor.
– Dustene? Jeg prøver å ikke smile.
– Ja, Theo og Ea og Max. De får ikke lov til noen ting av foreldrene sine, og så har de bare billige klær som er brukt og som ser skikkelig dust ut. Og så sier de bare barnslige ting.
– Det er kanskje fordi dere er barn, eller? spør jeg.
– Vi er ikke i barnehagen, da. De dustene skulle vært et år til i barnehagen.

Det blir stille en lang stund. Hodet er uklart. Jeg håper at han skal ta til vettet og gå igjen. I stedet bare ser han på meg, stirrer.

– Det lukter rart av deg, sier han, er du full?
– Ja. Eller, jeg var full, nå er jeg bare litt uvel.
– Ok, sier han.

Jeg prøver å avlede ham:

– Men, du sier at alle bare har forandret seg, helt plutselig, og så vil de bare leke med dustene? Og ikke med deg?
– Ja, sier han, uten å tenke seg om.
– Hvorfor det, da? Alle kan vel ikke ha kommet på den samme idéen helt samtidig?
– Kontaktlæreren min kom inn i en av timene og tok med seg Christian og Tobias og noen andre. Det var etter det.

Han ser utilpass ut, hever stemmen:

– Men hvorfor drikker du deg full?
– Fordi det gjør voksne iblant.
– Ikke foreldrene mine. Og ikke foreldrene til vennene mine heller. Var du på fest?
– Nei. Ikke på fest, svarer jeg.
– Du må ikke drikke alkohol alene. Da blir du alkoholiker.
– Jeg er ikke alkoholiker. Men kanskje jeg skal bli det.
– Er det en dame? spør han etter å ha tenkt seg om en stund.
– Hvafornoe? sier jeg.
– På film er det alltid når en dame har blitt sammen med en annen at de drikker alene.
– Det er ingen dame. Jeg har ikke dame, og jeg har ikke hatt dame på lenge.
– Er du homo? spør han.

Jeg holder pusten et øyeblikk.

– Fortell om de guttene du nevnte, sier jeg, er det de som bestemmer hvem som skal leke med hvem?
– Nei, det er bare at alle vil være med dem.
– Hvorfor?
– Fordi de er kule og populære og alle vil bare være med dem.

Katten er tilbake i døråpningen. Den har fanget en liten fugl. Jeg reiser meg brått og roper etter den ut over kirkegården. Fuglen ligger igjen og vrir på seg, det frykteligste i det finest tenkelige morgenlys.

– Vi må vel kanskje drepe den, sier jeg.
– Æsj. Skal du virkelig gjøre det?
– Den har det veldig vondt. Vi kan ikke la den ligge her og pines. Kan ikke du løpe ned til skjulet der og hente den grønne spaden som står utenfor?

Han løper. Jeg låser døren bak meg, glemte å skru av orgelet, kanskje ikke så farlig, ikke nå. Vi går sammen mellom rekkene av graver og opp til en treklynge i et hjørne av kirkegården. Skal jeg gjøre det her, på vigslet grunn, eller utenfor? Grave den ned her eller der?

Jeg skritter over muren og legger den på lyngen. Så hever jeg spaden over hodet og hugger til, lukker øynene på refleks idet det skjer, tenker på IS-bødlene foran et videokamera, ungen filmer heldigvis ikke. Da jeg har fått den opp på spaden igjen, ser jeg at gutten skjelver. Vi sier ingenting mens jeg graver, innenfor muren, jeg klapper jorden flat og legger to pinner i kors på toppen.

– Hvil i fred, sier jeg høyt. Hva tror du, Jonas, skal vi plukke noen blomster og legge på graven?

Han nikker, og jeg lener spaden opp mot det nærmeste treet.

– Hva er det? spør gutten. Hva er det som gjør at du drikker alkohol alene og er oppe midt på natten?

Solen står høyere på himmelen nå, og den varmer ryggen min der jeg sitter på muren, vi har akkurat lagt blomstene som et teppe utover graven, eller kanskje mer som kakepynt, men det kan man jo ikke tenke. Han myser mot meg sittende på en gammel gravsten.

– Hva det er? De kule vil ikke leke med meg mer.
– Ikke mobb meg! sier han sint og reiser seg.
– Nei, nei, jeg mobber deg ikke, jeg mener det.
– Er det sant? spør han.
– Det er sant, svarer jeg.

Jeg forteller ham om det, om hvordan det er å mene noe på Facebook før sengetid og våkne opp sent til tolv ubesvarte anrop på mobilen morgenen etter, mer enn 2500 kommentarer, og saker om en selv på alle nettavisene. «Han har ikke besvart våre henvendelser,» stod det.

– De vil at jeg ikke skal gå på jobb på en stund, sier jeg. Kirken altså. At det er vanskelig når jeg ikke deler deres verdier.
– Hva betyr det? spør han.
– At jeg har fått sparken, og at de ikke har skjønt hva det var jeg skrev, at de også bare vrir på alt jeg sier, at de ikke stiller opp for meg når de kule snur seg en annen vei. Vender kappen etter vinden.
– Det var rart, sier han. En superhelt som snur seg vekk når noen trenger hjelp?
– Ja, det er mye vi sier som høres litt rart ut, svarer jeg.
– Hva postet du på Facebook?
– Jeg mente at innvandrerne burde få vaksine først, siden de bor så tett og har jobber hvor de ikke kan ha hjemmekontor, og fordi de har større sjanse for å dø av korona enn oss som er bleke i huden.
– Er ikke det lurt, da? sier han bak tenkeansiktet.
– Jo, men ikke når alle misforstår måten jeg skrev det på og tror at jeg mener at alle innvandrere har dårlige jobber og at de som ikke er innvandrere bare kan dø.
– Sånn som fuglen?
– Nei, ikke som fuglen, selv om noen faktisk skrev til meg på en tekstmelding at jeg skulle vært tatt med ut på kirkegården, slått i hodet med en spade og lagt i en umerket grav.
– Sånn som fuglen?
– Ja. Sånn som fuglen.

Vi blir sittende en lang stund uten å si noe. Fuglesangen avtar litt når dagen kommer i gang. En jogger kommer forbi, stopper og tar bilde med kameraet på mobilen, en far til et av dåpsbarna denne våren. Han blir stående en liten stund før han løper videre.

– Akkurat, ja, sier jeg og reiser meg halvveis.
– Du er i trøbbel, sier han.
– Det er jeg. Det er du også, når foreldrene dine ser at du ikke ligger i sengen din og sover. Har du telefon?
– Nei.
– Ikke jeg heller, ikke med meg.

Når politibilen kommer rullende, tar jeg med meg gutten og går dem i møte, en av betjentene småløper mot meg.

Jeg våkner med et rykk, instrumentet skriker til. Hva gjør jeg her? Det kan ikke være lenge siden jeg sovnet, klokken er bare kvart over fire. Kirkerommet er tomt og det lukter varmt støv. Idiotisk å gå innom her på vei hjem. Jeg skrur av orgelet og lister meg ned trappen igjen, går gjennom kirken og ut på kjøkkenet, tar jakken min fra knaggen og låser meg ut. En katt skvetter unna dørbladet.

Luften er kald, men solen varmer da jeg kommer rundt hjørnet. Telefonen ligger i lommen og har en ulest melding med hjerte på slutten, hun skriver at hun er trygt hjemme. Full pakke, på telefonen hennes var det bilde av en andreklassing i blå bukser og rød jakke.

– Han heter Jonas, sa hun, slik som du, så jeg tror ikke vi kan bli sammen.

To timer senere hadde alt sett lysere ut. Vi gikk hver vår veg. Ingen har kommentert innlegget jeg skrev dagen før, om vaksiner og innvandrere.

#04: April – A-dur/grønn (Pakkeløsning)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#04: April - A-dur/grønn (Pakkeløsning)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 1 i A-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i A med fargen grønn. Ernst Pauer skriver i blomstrende 1800-talsspråk: «A-dur, så full av håp og tillit, lysende av kjærlighet og velduftende av enkel glede – ingen andre tonearter beskriver oppriktige følelser like godt.»

Gress. Gress lukter så godt. Vått gress når det har regnet, vått gress i kald morgenluft etter at det har regnet hele natten. Luften er skjerpet av natten, som sansene etter vinteren, slik plenene har begynt å grønnes etter vinteren. I dag er den første dagen man kan lukte at plenene grønnes etter en regnskur etter vinteren.

Gangveien er bar, det lukter såpete av barskog i rommet av dråper, alle i litt forskjellig retning og avstand. En filtrert sol lyser opp noen få insekter i rommet foran ansiktet, og ansiktet erfarer at ingen har gått her før i dag: Nettet griper tak i det og må gnis vekk. Insektliv spart på vei til Posten på en uventet fridag. Ellers kjent som hjemmekontor.

Posten, ja. Postens veier er uransakelige, kan man si det? Når man tror man har kommet til bunns i hvordan ting henger sammen, sender Posten pakken til en annen butikk, som for å si: «Husk, det er vi som bestemmer,» slik de noen ganger kan få de mest uviktige pakker, kjøkkenkluter, frem på halve tiden av de pakkene man ikke kan vente til man får. Og da til feil butikk. Man nesten kan tro at de er en høyere makt som griper inn: Uten pakkelapp på app ville denne morgenfriske spaserturen ikke ha funnet sted, og ikke noe av det som skal skje siden heller.

Skyvedørene står halvveis åpne og lukten skifter brått fra sjøvann og eksos til innestengte grønnsaker, øynene tilpasser seg fraværet av sol og skarp luft. Ikke et menneske er å se, hverken i grønnsaksavdelingen, i kassene eller ved postskranken. Lyset er av, som om denne dagen er en scene i en kortfilm for spesielt interesserte, som om morgenen skulle ha det fore å komme med frampeik, men det er nok helst bare et strømbrudd, noen som har gravd der de ikke skulle grave, kanskje.

Selv om en pakke er en fysisk gjenstand – uavhengig av elektrisitet – kan man ikke hente den når strømmen er gått. Dette kan den som etter lang tid kommer for å betjene postskranken opplyse. Man kan heller ikke kjøpe seg så mye som en is mens man venter. I det hele tatt er en strømløs butikk ikke særlig mye verdt, det er noe å tenke på: At noe vi ikke kan se kan forvandle rommet med alle grønnsakene den nettopp det: Et rom fullt av grønnsaker.

Kanskje det kunne blitt is om man hadde hatt kontanter, men det har man ikke, og det ville uansett ha laget trøbbel for dem – statistikken ville blitt feil: Varelageret ville manglet en kroneis med sjokolade, mens kassen hadde inneholdt tretti kroner for mye ved dagens slutt, om det nå er tretti kroner en kroneis koster. Derfor må man stjele isen, for da er det kun varelageret som lider. Minst mulig problemer for alle, og penger spart.

Benkene langs sjøen et kvartal nedenfor butikken er heldigvis upåvirket av strømbruddet, strømmen i fjorden likeså. Små abstrakte skisser kommer og går på overflaten mens en og annen hundelufter passerer med mobilen i lommen, midlertidig befridd for dekning. Stjålet is smaker like fortreffelig som is man har kjøpt, så det kan derfor være grunn til å tvile på Hakkebakkeskogens logikk – det er ingen observerbar dobbeltpepring av kroneis, i alle fall. Ikke haster det å få ny iPhone når det ikke er dekning, heller.

Nå hadde det passet godt at det kom forbi en eldre herre med god tid og spennende historier å fortelle, han kunne satt seg på samme benk og begynt å snakke mens han speidet utover sjøen med triste øyne, øst av livsvisdommen, fortalt om livet før mobiltelefonen. I stedet er det en overvektig mann i skinnjakke som setter seg tungt ned og ser utover fjorden med triste øyne, stereotyp biker. Han puster tungt og ser i det hele tatt ut som en man ikke tar kontakt med om man ikke har noen man gjerne skulle ha knust kneskålene på. Det har man ikke.

– En gang skjøt vi en hest. Vi gravde den ned sammen med kull og spiste den tolv timer senere. Det er det beste kjøttet jeg noen gang har smakt. Jeg tenker på det hver gang jeg kjenner sjølukt. Det var i Vesterålen for mange år siden.

Det er ingen andre han kan ha snakket til. Nå ligger det vel mer i matlaging enn å avlive et dyr og så bruke varme på skrotten, men det kan jo hende han forenkler for at fortellingen ikke skal bli for lang. Kjøtt som ikke har hengt til mørning kan vel heller ikke være særlig godt. Kanskje han bare vil si at han har erfaring med skytevåpen. Det kan jo være kjekt om man vil ha gjort litt mer enn bare kneskålene.

– Han som lagde maten var kokk på en restaurant i Oslo. Han døde av kreft i fjor.

Nå kan man bare tenke seg hvilken fest det må ha vært: Femti skjeggete bikere i skinnjakker og solbriller i midnattssol med grønne ølbokser i hendene, Tuborg, papptallerkner og kniver som knekker når man prøver å skjære i kjøttet med dem, potetsalat på boks i gresset, det grønne, grønne gresset i lukten av salt fra sjøen, lukten av bål, svette, svaberg, eksos fra en båt som sakner farten idet den passerer; blikkene fra sjøen, innenfor og utenfor.

Mobilen hans lager lyd.

– Nei, ser du. Der var pausen over. Han snur på hodet.
– Ja, da er det kanskje mulig å få hentet pakker på posten også, finner man på å svare.
– Hvordan visste du at jeg skulle det, sier han.

Selv den korte hvilen har satt igjen et kaldt rutemønster i bakenden, man får solen i ryggen. Han plukker med seg ispapiret fra bakken under benken. Man går stille og litt saktere tilbake til butikken, nesten side om side.

– Jeg skal ha noen varer, sier en.
– Jeg også, sier den andre.

Inne i butikken stopper han en ansatt og spør:

– Har dere tahini?
– Hva kalte du det?
– Tahini.
– Hva er det for noe?
– En slags sesamfrøpasta.
– Eh. Vi har ikke pasta med sesamfrø, tror jeg ikke. Beklager.

I mellomtiden har man funnet det for godt å plukke med seg noen runde, harde, rødbrune frukter, som på automatikk; lichi står det på lappen som henger over. Hva man nå skal med det.

Det er ingen andre kunder i butikken, så når man ankommer kassene likt, havner man i kø med hverandre og deretter i samtidig til Posten. Pakken hans er så stor at personalet må være to for slepe den frem til disken under gjentatte formaninger om å være forsiktige.

Man kan jo lure på hva en som er med i motorsykkelklubb kan finne på å bestille på nettet – og hva som *egentlig* er i pakken. Og lurer man, kan man jo spørre.

– En fagott. En kontrafagott. Det er et treblåsinstrument.

Nå kan vel fagott være kodeord for så mangt, og pakken ser langt større ut enn det som ville vært naturlig for et musikkinstrument. Den er faktisk så stor at man må være to for å bære den til parkeringshuset, uansett hvor sterk man tror man er. Han sa at man måtte være forsiktig, så da kan det kanskje være en liten bombekaster?

– Nei. Dette går ikke.

Bilen, en Volkswagen Passat av litt eldre årgang – ren, blå, ryddig – nekter å romme den store pakken. Forsiktig, men like fullt foran overvåkningskameraene i parkeringshuset, foreslår han å åpne den, kvitte seg med pappen – for instrumentet må da kunne få plass i bilen, sier han, han må jo få plass til og fra korpsøvelse uten å måtte kjøpe varebil.

Kassen i esken er godt innpakket i gnissete små isoporbiter som knitrer hissig når man prøver å buksere den fortsatt ganske store instrumentkassen ut av pappen og inn i bilen. Det sopes isporbiter med hender og føtter mot betong. Han åpner kassen uoppfordret og løfter på en vinrød fløyelsduk. Et langt, blankt trerør bøyd tilbake over seg selv flere ganger ender i en blank tut, som på en saksofon. Det lukter av noe ubestemmelig, søtlig og eksklusivt, kanskje lakk.

– Den går ned til A, sier han. Han blir stående en stund og se på den før han lukker kassen.
– Hva var det i pakken din?
– Noe jeg har kjøpt brukt på Finn.

Pakken hadde vært langt tyngre enn man skulle tro. Man slipper papiret på bakken, det har man ikke bruk for mer. Innholdet: En smørpakke. Riktignok Kviteseidsmør, men likevel: Smør. Til syv tusen kroner. Det spørs om en torpedo som spiller fagott og holder parkene rene kan gjøre så mye fra eller til med dette her.

– Du må være ganske glad i å lage mat, sier han, som kjøper smør på Finn.

Han ler. Man ler. Han tilbyr seg å tilberede den, sier han har en helstekt kylling som han ikke har laget på en stund, med biter av smør under skinnet, det er nemlig trikset, ungdommelig type, dette. Det går visst i helstekte dyr der i gården.

Ja. Slik er det jeg husker det. En grønn dag, en dag som begynte med å lukte av gress, en dag som luktet ny kontrafagott på midten, kylling på kvelden og noe ganske annet til solnedgangen over fjorden. Lyden av sykkelen som starter opp utenfor vinduet om morgenen har langsomt blitt lyden av en hverdag man ikke kunne ha sett for seg maken til, slike som bare finnes i bløte podkast-noveller. Det eneste jeg ikke kan venne meg til, er lyden av kontrafagott.

#03: Mars – d-moll/gul (Venushjulet)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#03: Mars - d-moll/gul (Venushjulet)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi nummer 6 i d-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i D med fargen gul, mens Ernst Pauer skriver at d-moll uttrykker en undertrykket følelse av melankoli, sorg og angst – et alvor. Denne månedens fantasi spiller jeg på obo d’amore, et instrument stemt i A, slik at det som Telemann skrev som d-moll i virkeligheten klinger som h-moll, en toneart som synger om stille forventninger og et tålmodig håp.

Tynn sørpe skvetter unna forhjulet på sykkelen, baugen som skiller vann mellom to faser: Tyve centimeter av gårsdagens skinnende hvite drømmer smelter inn i denne dagens skittengrå slaps, slik en liten del av oss skal males til støv i en ny omdreining i maskineriet også i dag.

Hun har som en av få dette året privilegiet av å kunne låse sykkelen fast i stativet utenfor og låse seg selv inn med studentkortet. Atelieret lukter maling og støv etter flere generasjoner glemte kunstnere, navnene som ble til støv mellom de få som nådde opp, de som uten å merke det bærer så mange drømmer for andre, rister dem av seg på trappen før de går inn til hverdagen hjemme.

Kaffetrakteren er som vanlig halvfull av kald kaffe etter kvelden før, og som vanlig rydder hun stabler av halvtomme kopper fra kummen ned i oppvaskmaskinen før hun skrubber kolben. Hun knepper opp ulljakken mens trakteren gjentar gårsdagen, det våte håret klistrer seg til pannen. Det er denne tiden som teller, tiden før tanken har rukket å ta oss igjen.

Kassen med materialer står urørt siden dagen før: Runde, gule skiver av sibirsk lerk som over natten har forvandlet seg tilbake til mulighet, i vinduskarmen ligger to små tannhjul og et større som er påbegynt. Utenfor vinduet passerer ansiktsløse voksne på vei til gjentakelser ingen vil huske dem for, jobber man ikke må forsvare i sosiale sammenhenger, tannhjul ingen stiller spørsmål ved, ledd på ledd i fortsettelsen av linjen som startet med de nomadene som lot være å flytte teltene, de som forstod gjentakelsens mulighet: At kornet kom tilbake om man sådde det på nytt.

– Morn.

Hun vippes inn i verden igjen. En medstudent kommer inn, slipper munnbindet i søppelkassen og rister på hendene før han er tørr nok av spriten til å kneppe opp ullfrakken. Paraplyen drypper stille i gangen bak ham.

– God morgen!

Hun blir stående og se ham gå gjennom kjøkkenavdelingen og hente seg en kopp på vei til arbeidet, et stort abstrakt maleri står på staffeliet. Han snakker i forbifarten, som til seg selv eller en handsfree:

– Bussene var stappfulle i dag. Drittvær.

Hun svarer ryggen hans:

– Du får kjøpe deg en sykkel, da sparer du penger også.

Heller ikke i dag kan han si så mye som takk for at hun har laget kaffe, det er bare hennes funksjon i denne maskinen. Han retter på webkameraet som peker mot staffeliet. Mer enn halve speilet er nå dekket av maling; verket skal «overskygge kunstneren og leve sitt eget liv», men ender mest av alt med å sladre om tiden det blir til i. Hun hever stemmen:

– Er det sant at du skal knuse det og selge videofilen på auksjon?
– Du har altså hørt om NFT?
– Kopiere Pøbel, i samme måned som han satte fyr på «Lovers»? Burde du ikke i det minste finne en ironisk måte å gjøre en ironisk vri på – som du kan forholde deg ironisk til, du som er født på åttitallet? Hun merker at latteren er tilgjort.
– Sa hun ironisk, sier han og setter fra seg koppen idet han vender seg mot staffeliet.

Hun har holdt i tannhjulet hele tiden, tommelen i midten og tre av fingrene flettet sammen med tennene på den ferdige siden, mykt støv mot fingrene, som er hvite ikke bare av støv. Regnet renner seigt gjennom trafikkstøvet på vindusruten og tegner linjer som speiler maleriet hans. Hun plukker opp sandpapiret og pusser videre på Venushjulet, fortsetter den linjen som ble påbegynt da en glemt kunstner eller vitenskapsmann pusset støpeformen for nettopp Venushjulet i Antikythera-mekanismen, lenge før en viss von Neumann designet den første moderne datamaskinen, for å gjøre hydrogenbomben mulig.

– Omtrent like originalt som å lage kunst av den mekanismen, samme måned som det kommer opp i nyhetene. Han står snudd mot henne med en fille i hånden.
– At det var? Det der må være tidenes seneste replikk. De veksler blikk.
– Men det er sant – du kopierer også. Det gjør vi alle, det har vi alltid gjort. Er det å kommentere på en digital begivenhet mindre originalt enn å lage en kopi av en kopi av en gammel maskin – som du så skal bruke til å tegne et bilde vi allerede vet hvordan vil se ut?
– Dette er en kopi av en samtale vi kan utenat, det står i lærebøkene. Ja. En ødelagt maskin. Noen må pusle verden sammen igjen. Og, ja, du har rett – og du vet også at Picasso hadde rett – etter Altamira handler det bare om forfengelighet. Maleriet var fullendt for 15.000 år siden.

Han har snudd seg vekk før hun er ferdig med foredraget, jobber videre med et verk han allerede har fått mye oppmerksomhet for, bare fordi han er god på å markedsføre seg selv – han som kom fra studier i digital markedsføring og rett inn på kunstakademiet, som for å bevise noe. Hun er gul på innsiden.

Selvsagt var det nyheten som hadde inspirert henne, men hvor får vi inspirasjon fra om ikke fra hverandre? Er ikke originaliteten død for lengst? Og kan man la være å ignorere en brukket linje, en linje som kanskje ville ført oss et helt annet sted om den ikke hadde endt på havets bunn utenfor Hellas et sted?

En mekanisme som med overraskende stor nøyaktighet kunne beregne de intrikate planetbanene i et himmelrom der jorden står i sentrum. Linjene planetene tegner opp på himmelen kunne like gjerne vært billedkunst – og når de nå snart blir det, hvem er da kunstneren? Og hva er forbindelsen mellom den som laget den opprinnelige Antikythera-mekanismen under en gul, stekende sol i Hellas og hun som står her i en smeltende vinter som skal oversvømme mange av stedene i øyriket?

Dagen kommer langsomt i gang. Flere ankommer, arbeider. De spiser, fletter tannhjulene i det sosiale maskineriet sammen, veksler replikker og blikk om det som på overflaten virker uvesentlig, men som er det de aller fleste samtaler består av, og dermed også tilværelsen: Alle trivialitetene som dekker over erkjennelsesoverskuddet, slik kunsten er til for å plassere ubehaget utenfor seg selv.

Flere setter de brukte koppene i vasken i stedet for i oppvaskmaskinen, bare for å ta nye kopper fra skapet en time senere. Hun tar seg i å tenke at det sosiale består i å beregne de andres intrikate baner i et himmelrom der en selv står i sentrum, der de tilsynelatende umotiverte bevegelsene danner linjer i et abstrakt maleri ingen får se.

Venushjulet er ennå uferdig, en reproduksjon av en reproduksjon av et hjul i en presis representasjon av en upresis modell av solsystemet, en gjenstand som kom opp av havet: Det grønne, varme sjøvannet fosset ut gjennom sprekkene da de heiste den tilgrodde kisten opp på dekk, i 1901, nesten to tusen år etter at den sank. Over hundre år skulle den ligge på land før noen etter mange forsøk avslørte hemmelighetene til den mystiske bronsekassen ved hjelp av gjennomlysing, 3D-modellering, avanserte simuleringer, intuisjon, flaks og nysgjerrighet. Hva ville en kunstig intelligens ha gjort i møtet med et slikt funn? Falt inn i egne tanker om hva den selv ville vært om akkurat den båten ikke hadde gått ned?

Hun blir stående med tannhjulet i hendene, prøver tennene mot et av de andre. På gaten utenfor er ansiktsløse mennesker på vei hjem i det skittengrå ettermiddagsregnet, trettere av dagens rotasjon i maskineriet, forutsigbarheten er oljen som binder dagene sammen og fornyer trivialitetene, tar opp i seg støvet og blir tykkere med årene. Gatene ligger snart middagsstille utenfor skitne ruter langs en gjennomfartsåre.

Hun plukker ned regnbukse og jakke fra stumtjeneren, står på ett ben og hører summingen fra andre som arbeider mens hun kler på seg buksene, jakken, hjelmen, slik hun pleier på denne tiden. Kassen med urørte materialer savner henne ikke da døren går i lås bak henne.

Ute på gaten snor sykkelen seg tålmodig mellom alle som skal et sted i sitt eget liv, langsomt og med kalde fingre på bremsene, inntil kjedet glipper, hopper mellom to gir, sykkelen kommer i ubalanse og skyter fart. Forhjulet bråstopper mot en dressbukse. Den ansiktsløse eieren må ta et ekstra steg for å ta seg inn igjen før han snur et sint ansikt mot henne.

Han nøler et øyeblikk og gir rom for unnskyldninger, ekko av alle veltede melkeglass, knuste hjerter og tallerkener som går forut for dette øyeblikket. Hun rødmer og vil videre. Hjem. Hun overrasker seg selv:

– Kan jeg kjøpe en øl til deg som plaster på såret? Han ser paff ut.
– Nei. Det kan du ikke.

Mannen ser ut som han kunne hatt en rolle i TV-serien som er populær denne måneden, hvor finanseliten frenetisk forbruker narkotika, penger og kvinner i jakten på et eller annet – og ender opp med å finne trivialitetene hverdagen består av, oljen i maskineriet.

– Nei, sier han. Først kjører du meg ned, og så skal du sjekke meg opp?
– Ikke sjekke deg opp, bare være hyggelig mot deg, når jeg først kom i skade for å kjøre på deg. Kanskje jeg kan få en sjanse til å vise at jeg finnes.
– Jeg tror ikke hun jeg er gift med ville satt pris på det. Ikke jeg heller, for å være helt ærlig.

Han dreier på paraplyen. En kort vannstråle lander på hjelmen hennes, tråkler seg ned til hetten og videre nedover langs ryggraden til setet der hun står skrevs over rammen på en herresykkel hun kjøpte brukt da hun flyttet hit.

– Det var ikke sånn ment. Hvorfor skal alt handle om sex?

Han blir stående et øyeblikk og tenke seg om.

– Hva det er det vi snakker om når vi..? Det får du sykle hjem og gruble på. Forsiktig.

En dråpe triller ned over neseryggen hennes. Han fortsetter:

– Du blir våt om du skal stå der og se skuffet ut stort lenger. Ha en fin dag.

Han vender henne ryggen og går videre, med et brunt merke bak kneet på høyre bukseben. I morgen vil kassen med materialer stå der, urørt i forvandlingen fra påminnelsen – forvandlet fra det som minner om alt hun ikke fikk gjort denne dagen til muligheten for at den neste kan bli annerledes.

#02: Februar – B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#02: Februar - B-dur/stålgrå (på leting etter rester av liv)
/

I denne episoden spiller jeg Telemanns fantasi i B-dur og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i B med stålgrå, og Ernst Pauer beskriver affekten tilhørende B-dur som åpen, likefrem, klar og lys, men også stille kontemplerende.

Solen står høyt på himmelen – så høyt den kommer i februar. Gatene er igjen frie for snø og is, og selv om to varmegrader ikke er mye, er det likevel en følelse av vår i hovedgaten, der solstrålene faller skrått inn gjennom hver av sidegatene han passerer. Kroppen har fått en fornyet styrke, en vår, en følelse av retten til å høre til, samtidig som han må videre. En enslig tårnsvale krysser veien, spankulerende.

Han kommer til en kryssende bilvei, nøler et øyeblikk og går til venstre, så til høyre igjen, forbi fiskehandleren og videre langs vannet, så til venstre ved første mulighet til å komme over kanalen. Utenfor stasjonen går han forbi drosjene og må såvidt sakne farten for skyvedørene inn til avgangshallen. For første gang på flere år benytter han billettautomaten, han kjøper to: Én nordover og én sørover, begge til togets endestasjon. Han handler en avis, litt sjokolade og tre boller på kiosken – kontant – før han går over til spor to og finner plassen sin, lytter rundt seg, merker seg ved navnet på et sted. Telefonen, som er ny og med kontantkort, skrur han av.

Diesellokomotivet drar togsettet langsomt i gang, og i moderat fart legger de byen bak seg, alle de små lokaltogstasjonene dette toget ikke stanser ved. Så øker farten, og etter noen stopp går jordbruksland over i skog, en endeløs skog. Små tunneler, et og annet vann; noen ganger ser han veien hvor bilene holder samme fart som toget. De er ikke mange i vognen: En mor og et lite barn, som hadde sagt et stedsnavn før avreise, en mann på hans egen alder som reiser alene og to studenter, de er muligens et par.

Mange timer senere tar han baggen med seg ut av toget og ser det fortsette videre nordover uten ham. Dag har blitt ettermiddag og kveld. Han står alene på stasjonen og ser seg rundt en stund før han går innover mot det som ser ut til å være et sentrum. Et større kompleks bygget i tilknytning til et eldre hvitt bygg bærer logoen til en av de store hotellkjedene i tillegg til navnet på det som må være gården det hele startet med. Han går gjennom to sett med dører og finner resepsjonen sammen med restauranten til venstre for inngangen, i den gamle delen av bygget.

Liggende påkledd på det hvite sengetøyet blar han gjennom avisen en gang til. NASA har landet på Mars – amerikanerne har sendt opp en bil, selvfølgelig måtte det være en bil – for å markere revir og lete etter liv, eller rettere sagt restene etter liv, rester av liv i rester av vann. Hva så om de finner molekyler, celler, amøber, eller kanskje en forstenet Mars-konkylie, hva vil det egentlig endre? Vil drepingen med droner ta slutt? Vil vi slutte å ødelegge den kloden vi bor på når vi ser at noen andres hjem har brent ned? Han lukker avisen. I likhet med en tårnsvale som har først har havnet på bakken, vil bilen til NASA aldri kunne fly hjem igjen.

Neste morgen går han i systematisk til verks: Først ned hovedgaten, så opp gaten over. Dermed er sentrum kartlagt, og han kan gå løs på det som er stedets hjerte: Kjøpesenteret. Her er alt slik sentrum skulle vært: Folk som stopper og prater med hverandre, levende butikker, en kaffebar som er populær selv på formiddagen, selv på et mindre sted. Gulvene er rene, og Securitas holder mennesker vi ikke vil se at finnes på trygg avstand. Etter en halvtime er han ferdig også her; han har snakket med ett menneske og levert fra seg én av de sammenstiftede bunkene med papir han hadde skrevet ut på biblioteket dagen før.

Neste stopp ligger lenger bort i gaten, litt ut av selve sentrum. Han blir raskt ekspedert og samtaler igjen, nå i nesten en time. Etter å ha levert fra seg den andre av bunkene, skriver han under på et papir og takker for møtet, navnetrekket ser klossete ut. Ikke ring oss, vi ringer deg. Før siste stopp går han innom kaffebaren på senteret og spiser et lett mellommåltid, slik at han skal ha krefter til å vente i kø.

Kontoret ligger litt høyere opp i det forlatte systemet av gågater, og det er som ventet ventetid. Han må uansett ekspedere seg selv først, på én av mange PC’er skrudd fast til en lang benk som på internettkafé. Når var sist noen brukte det ordet? Maskinen ber om personnummer, og når han snur seg, oppdager han et overvåkingskamera som ser ham i øynene. Han går raskt en omvei tilbake til hotellet.

Telefonen ringer neste dag, og han går tilbake til senteret, hjertet, har vært heldig. Her spiser han igjen på kaffebaren, men ikke alene. Hun som sitter overfor ham er selvsikker og direkte, han er det samme tilbake, og hun nøler et lite øyeblikk før hun bestemmer seg. Hun rekker, stikk i strid med alminnelig folkeskikk for tiden, hånden ut mot ham og smiler. Han tar den, det føles keitete å ta noen i hånden etter nesten et år uten.

Resten av dagen bruker han på mobilen tilkoblet nettet til en butikk over gaten fra hotellet, og innen kvelden er over har han ordnet leie av en leilighet med overtakelse allerede uken etter. Han forlenger oppholdet på hotellet og spiser middag i restauranten mens han leser om skjorter og bukser og landing på Mars. Det første fargebildet. Den første lyden. Bilen, vår tids polfarer, sender stadige oppdateringer til publikum hjemme, slik ekte polfarere, de som nå bare har nye måter å oppdage det samme på, også må gjøre for å blidgjøre sponsorer og skaffe seg dette ene vi skal smalnes inn mot å leve for og av: Andre menneskers oppmerksomhet.

Femten millisekunder i rampelyset, ditt bilde er ett av 1,44 billioner som tas dette året, og nettopp ditt bilde blir i dette øyeblikk «likt» av et annet menneske, slik at de som viser det frem på vegne av deg kan lære enda mer om dere begge, kunnskap som kan selges, omsettes, slik at dere kan gi deres bidrag til å holde hjulene i gang i maskineriet som aldri må gå tomt for klikk, for det er transaksjonene som holder markedsøkonomien flyvende femten millioner millimeter over bakken, båret oppe av mekanismer ingen lenger kan forstå, annet enn gjennom å lese konsekvensene i ansiktene til menneskene den består av. Det er for sent å snu, for vi kan ikke stoppe, en tårnsvale kan ikke lette fra flatmark.

Han ligger på sengen og ser opp i taket, det har samme farge som sengetøyet. Foreløpig er han ikke her. Ingen med ansikt vet det, kun de som uten å blunke følger alle steg han tar, de uangripelige algoritmene som henger over oss, slik månen akkurat nå står opp som et stålgrått skrømt bak furutrærne og lyser opp fjellene bak; vis dem det du vil at de skal se, og det skal bli deg.

Skulle det ikke være verre? Hvor er motstanden, avvisningene? Han stavrer seg ut av sengen, ett ben sover, kikker ut av vinduet etter tegn på liv, ser bare rester. En kebab på asfalten, som en Mars-konkylie forstenet i kulden, skitten snø, en blek måne, to andre rom i den andre bygningen på hotellet hvor det er lys; det er harde tider for den bransjen også. Får man virkelig jobb på dagen, uten relevant erfaring?

Neste dag er han rett etter frokost tilbake på kaffebaren. Setter seg ved det samme bordet som de hadde sittet ved dagen før. Gav hun ham hånden, i offentlighet, under en pandemi? Han kjenner ikke noen av menneskene her; bestiller en pai nå også, en svart kaffe og pai med feta og spinat, du kan gjerne varme den for meg. De har ikke pai.

NASA har landet på Mars, en bil, historikken i nettleseren har skjorter og bukser, men senteret har ingen klesbutikk. Lenger bort i gaten er det en rørleggerforretning der bemanningsbyrået lå dagen før. Han går tilbake til NAV. Overvåkingskameraet ser ham i øynene idet han kommer inn.

Et stykke ut i sjøen står en mann med vann til over knærne, som forstenet ser han utover en øde fjord. Hodet ruver flere meter over vannflaten, en imitasjon av liv, en havmann med ryggen til sivilisasjonen. Tre fugler sitter og speider utover, ser etter tegn til liv, liv i vann; én sitter på hodet, de andre to på skuldrene, ingen av dem er tårnsvaler. Han går tilbake til stasjonen, med baggen i høyre hånd. Stasjonen ligger forlatt, togløs. Tavlen på veggen viser at det eneste toget som går, går videre nordover.

#01: Januar – e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#01: Januar - e-moll/blekblå (grenseløs ekstravaganse)
/

I denne episoden, den første av tolv, spiller jeg Telemanns fantasi nummer åtte i e-moll og forteller en historie. Scriabin forbinder musikk i E med fargen blekblå, og Ernst Pauer beskriver affekten forbundet med e-moll som: «sørgende, med tegn på en rastløs sjel.»

Lerkene har i lang tid stått nakne i restene etter sommeren som var. De gule nålene, som nå ligger under snøen, var en gang intenst lysegrønne, da våren nærmet seg høyden, for så å bli mørkere, modnere da luften tyknet frem mot sommeren. Nå står de høye trærne utkledt, nesten selvlysende i den blekblå morgenluften: Naturen har i sin grenseløse ekstravaganse dekorert hver enkelt gren med millioner på millioner med små, gjennomsiktige nåler, hver og én med sitt eget krystallmønster. Den grove barken har fått kantene streket opp på samme måte, og under skosålene knirker snødekket.

En kvinne i sort ullkåpe og lyseblått skjerf kommer mot henne, ut av skogen, med en kortbent hund i enden av et sort bånd. Frostrøyken står som små puff ut av munnen på dem begge. Kvinnen ser vekk idet de passerer hverandre, og snart er det bare et svakt sus fra byen som skygger for vinterstillheten.

Hun stanser og ser utover fjorden i åpningen mellom to trær. Fjorden puster også frostrøyk i dag, og om en liten time vil de første solstrålene fange toppen av de lette bankene som driver inn mot byen. En gang gikk havet helt opp hit, til Strandlinja, det som i dag er en turvei anlagt på en naturlig avsats i det bratte terrenget, en avsats som for ti tusen år siden var kystlinje under isen. I liene nedenfor ligger sedimentene lag for lag, naturens grenseløse ekstravaganse i millioner på millioner med ørsmå partikler – leir – nennsomt bundet sammen av saltet fra sjøen som trakk seg tilbake.

Leir bundet sammen av salt. Kvikkleire. Kulden setter seg i kroppen. Dette året hadde startet med bildene av redningshelikoptre på leting etter mennesker i et stort, brunt hull i terrenget midt på natten, den faste grunnen som gir etter når bindemiddelet mellom partiklene er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et våtere klima. Hun snur og går hjem. Vanligvis går hun av bussen to stopp før for å følge elven inn til sentrum og jobben, men nå har kontoret stått tomt i trekvart år, og skillet mellom jobb og fritid er ytterligere visket ut. Ikke det at det ville vært noen god idé å gå langs åpent vann i tolv minusgrader heller.

Fra kjøkkenvinduet hjemme ser hun røyken fra en fabrikk stige loddrett opp mot en gråblå horisont, inn i den røde soloppgangen, gjennom det oransje beltet like over og løse seg opp i en klar lyseblå januarhimmel. Dampen fra morgenkaffen stiger opp forbi den røde blusen, nålen på jakkeslaget, smykket i halsgropen og løser seg opp under nesen på henne, minner henne om at møtet begynner allerede om tre minutter. Hun river seg løs fra utsikten og det blå lyset, retter på et bilde på veggen bak stuebordet og logger seg inn, blekblå i ansiktet i lyset fra skjermen. De samme ansiktene møter henne fra hver sin firkant, de samme menneskene rasler med papirer foran åpne mikrofoner, og de samme stemmene konkurrerer om å få starte sin setning inntil møtet tar til og ordstyreren krever håndsopprekning.

De sitter rundt middagsbordet, sønnen holder frem et glass, mannen strekker seg etter bacalaoen, det er bare lydene av bestikk som kamuflerer klokken som tikker på veggen bak dem. Han sier: «Du har vannet ut klippfisken for lenge.» Hun tapper vann i oppvaskkummen for å vaske en ildfast form. Ute har det blå kveldslyset blitt tappet ut av himmelen og sluppet frem en stjernehimmel man ikke kan se fra byen. Hvem vet, kanskje er det nordlys i kveld?

Senere smiler skjermen mot de voksne med kveldens uhygge: På Dagsrevyen diskuterer alvorlige mennesker hva sinte mennesker har gjort siden kvelden før. I et land langt borte har en mobb gjort et improvisert forsøk på statskupp, vaset rundt inne i parlamentet som turister med mobiltelefonene sine, oppildnet av en leder som ikke ble gjenvalgt, og som lot dem i stikken der inne. Vanlige folk. Naboer som ikke snakker med hverandre, bare om hverandre – grunnen som gir etter under demokratiet der bindemiddelet, saltet, er vasket vekk av menneskelig undergraving og erosjon fra et hardere debattklima, hjulpet frem av det som skulle være den åpne samtalens fremste verktøy, men som har blitt en samtalearena tilrettelagt for å melke annonsepenger, slik mange av møteplassene i den fysiske verden er bygget tak over – åpne for de med tilstrekkelig kjøpekraft.

– Det der er helt utenkelig. Hadde noen fortalt meg det der bare for noen uker siden, hadde jeg nektet å tro dem, ja, bare i går ville jeg…

Hun slipper ut et sukk.

– Det er vel mange som har sett det komme også.

Han snur seg ikke mot henne, bare fortsetter som om det er skjermen han snakker til:

– Utenkelig er det vel egentlig bare innenfor prateklubben i hovedstrømsmediene.

– Ja, tenk det. Kanskje vi skal importere det hovedstrømsbegrepet også? Sånn som vi har hentet halloween og valentines?

– Nå er vel mediene ganske samkjørte her hjemme også, uansett. Kanskje ikke så lett å få øye på. For du tilhører vel ingen elite?

– Hva er det med deg om dagen? Du er da like mye elite selv, det har du alltid vært, for ikke å si elitist. Er det noen som er tjent med status quo, så må det da være en underdirektør?

Sønnen kommer inn.

– Faen, det er hockey i dag.

Hun kommer seg opp og ut i gangen.

– Bagen, har du pakket bagen? Du skal jo på hockeytrening. Kom igjen, skynd deg, vi er sent ute.

Han vinker og løper, med skøytene over skulderen og en altfor tung bag. Luken til bagasjerommet kløyver strålen av eksos og smeller igjen. Hun setter seg inn i førersetet, skrur ned setevarmen. Radioen drøvtygger analysene fra Dagsrevyen.

Tirsdag har blitt torsdag. Det kalde været trer til side for varm luft fra kysten, det er uvær i nord. Millioner på millioner med tynne isnåler løser seg opp i ingenting, og trærne står ribbet og svarte tilbake. Hun tar med seg lukten av kaffe fra kjøkkenet og inn på stuen, retter på jakken, blir en firkant blandt andre firkanter og hører at de samme kollegaene har glemt å skru av mikrofonen igjen. Små «m-m» og «jah» (på innpust) høres med jevne mellomrom, blekblå i ansiktet av avstanden mellom dem alle.

I lunsjpausen går hun opp i loftstuen. Det grå lyset utenfor lager ingen skygger inne. Hun ser seg rundt, blir stående og skifte vekten fra den ene foten til den andre med nettbrettet hans i hendene. Et helikopter skygger over lyden av små dråper mot vinduet. Han har skiftet koden.

Han har parkert hennes bil inne, så hun tar Teslaen til ishallen. Ungene finner hverandre på parkeringsplassen og tumler mot inngangen sammen med noen av de mer ivrige foreldrene. Hun vinker til ryggen hans og kjører. Det er stille i trafikken i vintermørket, og hun svinger på en impuls sørover, vekk fra ishallen, vekk fra hjemmet. Veisaltet virvles opp av bilen foran og legger seg på rutene hennes.

Litt sør for byen kjører hun av hovedveien og inn i et lite forstadssentrum. Jernbanen på den ene siden av gaten, en liten ansamling av butikker på den andre, lyskryss etter lyskryss, en bilverden. Hun stopper utenfor en Rema-butikk for å handle inn til morgendagens middag og skriver dato og tid på en lapp som hun legger i frontruten i mangel på datoskive.

Bilen, bilen hans, er full av søppel og tomflasker, så hun tar en bærepose og begynner å rydde. Cola, cola, cola, pepsi. Cola, cola, farris – den må være hennes. Pepsi, cola. Sprite. Kjettinger, snøspade, cola, en tom spylervæske-kanne, et grått teppe, pepsi, et lyseblått skjerf.

Hun blir stående med det lyseblå skjerfet. Lukter på det. Bil. Vinter. Lavendel? Setter seg inn i førersetet og knyter det i halsen. I det samme finner naturen i sin grenseløse ekstravaganse frem millioner på millioner med ørsmå dråper ut av ingenting, et fint yr som dekker hver eneste kvadratmeter av den lille forstaden og får veisaltet til å løse seg opp på bilene som står parkert. Det dugger på innsiden av rutene.

#00: Hva er dette?

Et speil ingen stein makter å knuse
Et speil ingen stein makter å knuse
#00: Hva er dette?
/

I denne episoden forteller jeg litt om motivasjonen og bakgrunnen for prosjektet – og dermed hva du kan forvente av de kommende 12 episodene. Du kan abonnere på podcasten på de fleste vanlige distribusjonsplattformene (Apple Podcasts, Spotify, etc).

2021 må bære en tung arv etter forgjengeren, slik våre barn skal arve en skadet planet etter oss: Konsertsalene står tomme, ekstremværet vasker vekk hele bygder og demokratiets lys blafrer faretruende i vinden fra et «alternativt» høyre – en verden der skillet mellom fakta og fiksjon, virkelighet og drøm, synes mer uklart enn noen gang siden 1930-tallet. Ikke til tross for, men på grunn av internett og den frie flyten av informasjon og konspirasjon.

Hva skal kunsten kunne speile i et slikt år, hvordan kan den være relevant? Tolv måneder med uvisshet der vi får følge vaksinenes kappløp med døden og de stadige mutasjonene som oppstår når utøy får spre seg fritt, både i den fysiske virkeligheten og i den alternative.

Det som synes mest sikkert er at man fra jorden vil kunne se tolv månesykler i den tiden hjemmet vårt bruker på å tilbakelegge sin elliptiske bane rundt solen, uavhengig av hvor fort vi klarer å ødelegge klimaet og bygge ned naturen. Tolv, slik musikken er bygget opp av tolv halvtoner, slik det er tolv grunnfarger, slik 12 er speilvendt av 21, slik en innsjø er et speil ingen stein makter å knuse, for å si det med Thoreau.

Kan kunsten være et slikt speil, et speil som aldri støver ned, eller er det privilegiet naturens alene? Vil tolv speilbilder av 2021 makte å gjøre godt i en verden hvor den kollektive bevisstheten er på vikende front, hvor det å realisere seg selv og annonsørenes drømmer kommer i første rekke? Hva ser vi i dette speilbildet – de mørke skyene eller himmelen som alltid er stjerneklar bak dem?

Ta tolv tonearter, tolv stykker arv etter de som kom før oss, for vi må ikke glemme hvor vi kommer fra: Tolv fantasier av Georg Philipp Telemann, stykker skrevet for én utøver som spiller flerstemt alene, slik vi nå må hjelpe hverandre gjennom å være hver for oss – uten å bli hver og én for seg selv.

Mange mener at hver toneart kan knyttes til én bestemt affekt eller følelsestilstand, en teori som var spesielt utbredt på Telemanns tid. Andre forbinder de tolv halvtonene med ulike farger: Vi kaller det synestesi, sanseblanding. Kanskje denne sanseblandingen, eller blandingen av inntrykk, uttrykk, er nøkkelen til å forstå noe som er større enn det vi kan romme i ett uttrykk alene?

I året 2021 skal jeg prøve å fange tolv av disse speilbildene, til følge av de tolv fantasiene til Telemann, hver med sin toneart, affekt og farge. Kan språket fange det usagte? Musikken synge stillhet? Kunsten med stor K er erklært død, men hvem bryr seg om det; kan ikke kunst også være med liten k, slik det er alle de små tingene vi gjør som forteller hvem vi egentlig er, bak speilbildet?

To sider av det samme, musikken og språket, den ordløse fortellingen og den talte melodien, skal møtes i tolv forsøk på å nærme seg erfaringene det nye året stiller til rådighet for oss. Tolv gesamtkunstwerk som skal bøte på en verden som er nicht zusammen.

Langtur fra Tydal til Røros

Når man skal på tur, får naturen bestemme: Den planlagte turen fra Aurland til Gol måtte legges til side for et alternativ uten to meter snø og flomstore elver. Da ble nærliggende fjellområder redningen.

Det er en rolig dag én: Sekundviseren deler hver time frem til avreise i seksti like deler, og for hvert tredje tikk stemmer kranen på kjøkkenet i med én dråpe som smeller i vasken, slik den har gjort litt for lenge nå. Kanskje har stillheten fra fjellet ankommet allerede før vi drar. Bussen opp til startstedet forlater byen først klikken to, med ankomst Væktarstua i Stugudal (Tydal) tre og en halv time senere (med bussbytte i Selbu). Sekkene tynger allerede på vei opp fra gårdsplassen, vi har med rundt tolv kilo mat for inntil elleve dager med forflytning. Målet er å ankomme Røros før maten tar slutt, og det mener vi å ha god margin til.

Tredje stedet vi går innom har avis til oss, og med nesene begravd i hver vår del av denne, går bussturen fort, inn og ut av regnskurer gjennom de myke dalførene i indre del av søndre Trøndelag. Øynene tar etterhvert opp en gammel vane med å vurdere mulige krysningssteder i elvene vi ser fra vinduet, snart er det tur, ingen dekning og gangfart i halvannen uke. Værmeldingen er ny hver gang vi sjekker, men det går uansett i trøndervær – stabilt vekslende.

Sjekker busstidene i Dronningens gate

Dag 1: Væktarstua-Villskardsjøen

Solen skinte og folk spiste is utenfor da vi gikk av bussen ved Væktarstua hotell og takket en blid og hyggelig bussjåfør/postbud/etc for turen. De siste forberedelsene tok til: Snøre støvler, helle ut vannet fra flaskene og finne starten på stien som skal ta oss opp gjennom bjørkeskogen til høyfjellet, opp dit vi skal fri oss fra alle stier og gå dit vi vil ettersom turen blir til.

Vi hadde sett oss ut Villskardsjøen som første mål, klokken var halv seks ved avmarsj. Høydemeterne kom jevnt, og etter omlag tre timer møtte vi velkomstkomitéen oppe på fjellet: En enslig tamrein på streif og en skikkelig skur i samme ærend. Til vår store overraskelse stod det allerede et telt oppe ved vannet, så vi skyndte oss over utløpet (steingås enkelt) og fikk opp teltet på neste odde.

Like etter freste primusen i forteltet, og regnskuren gled langsomt over i kveldssol på toppene rundt oss.

Teltplassen ved Villskardsjøen

Dag 2: Villskardsjøen via Skarddøra til Skarddørssjøan

Den andre dagen kom og gikk noen ganger før den tok til for alvor. Regndråper på taket. Rasling i duken. Behov for å snu seg over på siden eller tilbake på ryggen. Alvoret var det Fruen som stod for, en god stund før klokkeslettet vekkerklokken var stilt inn på: «Ej é svolta!» Hva kan man da gjøre, annet enn å fyre opp primusen og koke vann til havregrøt og kaffe?

Vi tok avsted fra leirplassen fem over halv ti. Planen om å sprette opp på en topp med sekkene stående i Villskarddøra har blitt erstattet med en enklere tur rundt fjellet og gjennom den langt mindre ville Skarddøra i stedet – skybasen hevet og senket seg nedover fjellene rundt oss. Fjellbuksene lå i sekken, og sekken hadde i likhet med oss fått regntøyet på, det var trøndervær i vente.

En liten lomme med finvær før avmarsj

Turen tok oss på frihånd rundt fjellet til vi nesten var innerst i Skarddøra, så langs T-merket sti videre innover til svenskegrensen. Her møtte vi et følge på tre som hadde gått fra demningen i Sylsjöen, også de på svensk gjennomreise i trygg avstand fra potensielt smittefarlige svensker.

Her ble vi innhentet av både regn og sludd, men vi fikk til en rask lunsj i tilnærmet oppholdsvær før vi returnerte til Furet Værbitt. Vi steingikk innosen til vann 1078 og tok bakkene opp til den siste av Skarddørssjøan, 1118. Denne var faktisk halvveis islagt, og den beste teltplassen ganske vindutsatt, så det ble en innekveld i regnet, med innlagt fotoekspedisjon mellom bygene.

Teltplassen ved Skarddørssjøan

Dag 3: Skarddørssjøan øst for Hydda til Store Hyddsjøen

Dagens etappe skulle bli av de enklere navigasjonsmessig: Rett øst over åsen bak teltplassen og så langs et vassdrag nedover dalen resten av dagen. I begynnelsen var terrenget medgjørlig, selv om regnet hamret ned, også da vi inntok lunsjen inntil en stor stein – der var det i det minste litt mindre vind.

Vi trengte ikke å se ut for å avgjøre hva slags vær det var, og Fruen gjorde litt lett yoga mens jeg slumret videre en stund. Heldigvis sørger vi alltid for å ha alt som trengs til frokost liggende klart i forteltet. Været var akkurat det samme da alt var klart, så vi fikk gleden av å starte turen med å gå oss varme etter å ha pakket teltet i regn og vind.

Underveis, i trøndervær

Det var Fruen som sa det: «Det er egentlig fin natur her». Vi hadde fått en liten lomme med oppholdsvær hvor det lysnet litt, og hun hadde rett: Det er fint. Til det «gode» været hadde vi fått litt mer å jobbe med på terrengfronten, småkupert med fin veksling mellom vier, einer og myr, ispedd en og annen elvekryssing. Likevel: Ved å velge denne siden av vassdraget unngår vi et langt vad ved Hyddkroken (vi har undersøkt, og det skal være mulig å komme over der). Heldigvis ble terrenget lettere etterhvert ettersom vi nærmet oss Hyddsjøen. Her så vi litt andre folk på avstand, før vi fikk opp teltet i rekordfart så fort vi var over riksgrensen igjen. Da teltet stod sluttet det endelig å regne (i alle fall for en liten halvtimes tid).

Teltplassen ved Hyddsjøen

Dag 4: Hyddsjøen til navnløst vann før Vauldalen

Vi var lovet lettere vær, men utenfor holdt regnet på slik det hadde gjort siden kvelden før; det ble en sen morgen – vi har ingen middagstid å rekke. Da vi endelig kom oss ut etter frokost, stanset det plutselig å regne. Jeg hadde plastposer i våte sko.

Dagens plan var å følge Hydda ned til Hyddkroken og ta opp en kjerrevei derfra over mot Vauldalen. Siden terrenget nede ved elven så krevende ut, trakk vi opp i høyden – slik kunne vi også utnytte myrene nedover og unngå skogen lengst mulig.

Innover myrene – snart må vi bakse med skogen

Denne dagen så vi spesielt mange fugler, med en majestetisk ørn som høydepunktet. Skyene fortsatte å gli til side, og i lunsjen måtte vi frem med både solkrem og T-skjorte. Det siste satte myggen spesielt stor pris på, så det ble korte stopp i varmen resten av dagen.

Hydda, nært Hyddkroken

Skogen bød som ventet på motstand, men vi lirket oss videre via lysninger, dyretråkk, myrer og grensegater. Noen steder måtte vi legge inn ekstra innsats og gå rundt, siden det kan være vanskelig å komme over elvene på flate myrer (hvor de som oftest meandrerer stille og dype uten stein å trå på). Vel nede ved Hyddkroken gikk vi for å inspisere vadeplassen før vi tok avsted oppover kjerreveien – det ville vært et enkelt, men langt, vad om vi hadde kommet den veien.

Etter fire dager i terrenget var det godt å kunne lange ut og legge kilometerne bak oss uten omveier, og etter en time var vi fremme ved et idyllisk tjern nær toppen av veien over til Vauldalen. En liten million summende plageånder fortalte oss at valget sto mellom å spise middag inne eller selv bli middag ute; vi valgte det første uten videre betenkningstid. Da kvelden kom fikk vi heldigvis fritt nok luftrom til å kunne tasse litt rundt utendørs.

Teltplassen ved det navnløse vannet på toppen av bakken
Solnedgangen

Dag 5: Via Vauldalen til Bolagen

Solen var oppe før oss (den står tross alt opp mellom tre og fire), men vi så ikke noe til den. Vi lå heller og slumret til lyden av regn på duken til det var blitt langt på dag, pakket vått telt og gikk avsted i duskregnet som gradvis avtok mens lukten av våt skog tiltok da vi la fjellet bak oss på den smale kjerreveien (dvs ATV-veien). Kjeks og vann ved en bro, smile og hilse da vi møtte to voksne damer på tur motsatt vei, betydelig mer velluktende enn oss.

Turens rytme har på dette tidspunktet i turen begynt å sette seg i kroppene, og sekkene har blitt mer medgjørlige etter halvgått distanse – vekten reduseres med nær 1200 gram i døgnet. På vei og sti blir det en annen tur: Vi blir mindre delaktige i dialogen med landskapet når vi ikke selv må avgjøre hvor vi skal over og når vi skal gå rundt. Det er også godt: Turen flyter lettere, kilometerne legger vi bak oss halvannen gang raskere og skog er ikke lenger en utfordring med potensielt høyt frustrasjonsnivå (men der er like mye mygg for det; Fruen har fått et ikke tellbart antall i en klynge på hver skulder).

Fjellfie

Kjerreveien ble til bedre og bedre grusvei og munnet til slutt ut i en smal stripe asfalt som til vanlig binder nabolandene sammen – nå lå den bare der, regnvåt og stille. Stille var det også ved tollstasjonen, og ved turisthotellet, og på campingen. Det var som å gå gjennom en spøkelsesby: Mørke vinduer. Ingen trafikk. Ikke så mye som et vindpust eller lukten av en enslig vaffelplate fra kaféen.

Gammel låve og fargespill i en åker i Vauldalen

Det ble et kort mellomspill: Vi tok inn på DNT-stien i retning Ljøsnåvollen og møtte igjen lukten av våt skog og myr. Og vi møtte myggen. Det ble ingen diskusjon rundt forslaget om å skyve på lunsjen til vi var over skoggrensen, hvor vi kunne være heldige å få litt vind. Stien her må være en av de mindre brukte: Mange steder ligger det knekte trær over den, og oppe på fjellet blir den ofte borte mellom de værslitte røde merkene.

Stien gjør en sving innom nabolandet

Ganske akkurat klokken syv kom vi ned mot utløpet av innsjøen Bolagen, hvor vi fant to ting: Et annet telt og et informasjonsskilt om hvordan man skal te seg i møte med moskus, som det tydeligvis finnes her. Ingen av delene bekymret oss, og vi fant lett en teltplass nedover langs elven, ute av syne for de andre. Lille runde røde kom raskt opp, og alt det praktiske fløt som det skulle femte dagen på tur. Halvveis til Røros og vel så det.

Teltplassen ved Bolagen

Dag 6: Over Viglen og nesten til Ljøsnåvollen

Denne dagen var vi tidligere i gang: Da vekkerklokken vaslet at det var på tide å våkne, satt vi allerede med grøtskjeen i hånden. Utenfor sang elven den samme sangen den har holdt på med lenge før vår tid, og det lå små dråper på teltduken etter natten som var. Utenfor lå skyene og ventet mellom fjellene, men de så mildere ut i gemyttet enn på lenge.

Pakking og oppvask (skuresvamp er trikset) gikk som det skulle, og snart krysset vi både et reingjerde og riksgrensen. Høydemeterne fordelte seg pent opp gjennom dalen – dette skulle vise seg å være en av de fineste etappene på turen, med flotte utsyn og variert terreng.

Flott utsyn på vei opp på Viglen-massivet

Helt oppe i skardet står det en nødbu, et svensk «vindskydd» på norsk jord, så der inntok vi dagens polarbrød; vi er i gang med andre halvdel av alt på matfronten, og det merkes godt på sekkevekten (samtidig som vi har blitt betydelig sprekere). Etter å ha lukket forsvarlig etter oss og heist sekkene opp på ryggen fikk vi ganske umiddelbart svar på spørsmålet om vi skulle legge inn en liten topptur på Storviglen: En byge skyllet over fjellet – det er tegn godt nok for oss.

Nødbu i skardet mot toppen

Nedstigningen mot dalen gikk pent og pyntelig for seg, med stadig mindre stein lenger nede. Nok en byge. Ved skoggrensen stålsatte vi oss for en entusiastisk tilhengerskare på Femundsmarkas maner da vi la jakkene i sekken, men det var befriende lite blodsugere å se.

Inn i skogen

Planen var å fortsette noen kilometer forbi Ljøsnåvollen (betjent, privat), men da stien klatret opp på en tørr mo med gamle furuer ble fristelsen for stor: Slik ser man for seg at det skal være på tur i Femundsmarka. Etter litt leting fant vi et egnet sted litt vekk fra stien og med vann i nærheten.

Teltplassen nært Ljøsnåvollen

Så skjedde det endelig: For første gang på seks dager kunne vi ta av oss stillongsen (som vi også har sovet med) og regnbuksene. Shorts, T-skjorte og middag ute i solen – man skulle nesten tro at det var sommerferie. Det ble en avslappende aften inntil knotten tvang oss inn.

Middag ute
Rundt solnedgang

Dag 7: Gjennom Femundsmarka til Gjetsjøen

Endelig. Natten hadde vært varm (ingen lue), og dagen tegnet allerede til å passe årstiden bedre enn de foregående dagene. Utenfor dikterte flygende punktum nok til en tykk roman innefrokost også i dag. Akkurat da vi var klare til å ta ned teltet kom en perfekt liten skur, slik at vi skulle få gleden av å pakke vått telt denne dagen også.

Femundsmarka

Iført shorts og T-skjorte travet vi forbi Ljøsnåvollen sæter rett etter avgang. Her snakket vi med andre mennesker for første gang siden dag to, de hadde syklet inn og så ut til å være på dagstur. I det hele tatt skulle dette bli den dagen hittil med flest «hei» langs stien.

Man får lyst til å padle kano

Det første stykket gikk turen gjennom furuskog med store steiner og tørr reinlav. Så flatet terrenget ut, og vi stod midt i et kanoparadis som på mange måter minnet om Fjorda: Vann, bekker og kanaler omkranset av furuskog og tilrettelagte leirplasser innimellom. I lunsjen kom to av padlerne forbi ved en kort bæring (underholdende å observere forsering av lav bro i stri strøm og stor fart), før vi traff på en familie i Ally-kano ved Langvassbua. Her står også en av de gamle tømmerrennene intakt – det er fint å se at den har blitt bevart. Langs bredden av Feragen skinte solen over blikkstille vann mens vi gikk alene med kleggen i den stille sommerskogen. Hit kommer vi tilake med kano en dag.

Tømmerrenne
Padleparadis

Med Feragen bak oss tok vi fatt på den siste delen av turen, en langstrakt og småkupert ås mellom to fylkesveier. Når vi går ned fra denne er vi straks i Røros sentrum. Selv om det er fint i skogen, var det godt å være tilbake på fjellet igjen. Vi tok av stien på toppen av Gjetsjøhøgda og gikk i dyp og myk mose ned til odden midt på Gjetsjøen. En liten bris lot oss få litt tid ute i finværet i fred for knotten.

Teltplassen ved Gjetsjøen (vi fikk ikke fisk)
Henter vann til neste morgen

Dag 8: Fra Gjetsjøen til Skåkåstjønna

Den åttende dagen brakte som ventet den syvende gjentakelsen av morgenritualene: 7,5 dl vann kokes opp mens havregrøten (på forhånd delt opp i porsjoner) og kaffen fordeles i kopper og kar; spise; pakke; pusse tenner og gå. Sløret sol, bris og oppholdsvær.

Reinlav likner ikke så rent lite på en annen rakker vi har blitt kjent med denne våren

Dagens etappe var av det kronglete slaget, med mange turer opp, ned og rundt formene i terrenget, med de allestedsnærværende trønderske myrene som gjennomgangsmelodi. Heldigvis var vinden fast følge og beskyttet oss mot det meste av den flygende armada som normalt vokter luftrommet her, spesielt der det er myr (dvs overalt).

Gjennom skogen

Vi merket at dette blir den nest siste etappen – sluttmålet er stedet vi må telte for å være sikre på å nå halv fem-toget hjem. Legg til sur vind og litt regn mot slutten, så blir følelsen av transportetappe komplett.

Uansett var det like godt som vanlig å komme frem og få opp teltet. Middag, kaffe, boklesing og rusletur. Alt slik det skal være på tur, med en snikende følelse av at eventyret snart er over for denne gang.

Siste teltplass, ved Skåkåstjønna

Dag 9: Skåkåstjønna til Røros og hjem

Gjennom det skiftende skydekket ble temperaturen i teltet regulert hyppig og brutalt; fra syvtiden begynte Fruen å sette inn kompenserende tiltak i form av maksimal lufting, og før åtte var begge helt ute av posene etter en kjølig natt – og i gang med å lage frokost. Vi hadde god tid, etappen til toget skulle være fort gjort. En liten strekk på madrassen etter frokost, så pakking.

En frisk bris gjorde luftrommet fritt for blodsugere, og vi la i vei i shorts og vindjakke. Det var tydelig at vi nå var ute av langturland og inne i noens nærmark, med stier og skiløyper på kryss og tvers. Den første vi møtte kom oss i møte i skjorte, ny olabukse og pene joggesko; han stoppet oss med et kontant spørsmål: «Har dere sett noen voller?» Litt perpleks nøling senere ble det klart at han mente hustufter som noen skulle ha sett her for førti år siden, før skogen trakk seg så høyt opp. Vi kunne dessverre ikke være til hjelp, men vi lurer fortsatt veldig på hva som var så viktig ved å finne nettopp disse vollene.

Vi kan se målet

Ganske raskt begynte Bergstaden å nærme seg, med den karakteristiske hvite kirken opplyst av solen, og turgåerne som kom imot ble mange. Noen stoppet og lurte på hvor vi kom fra og sa at det var langt da vi fortalte dem det.

Småsætran, Røros

Nede i Røros sentrum myldret det av folk, nesten som på Martna’n; det kunne også rikskringkastingen stadfeste – stedet opplevde det heftigste innrykket av turister noensinne på denne tiden av året, og vi fikk selv se hvordan den meteren vi har lært oss å holde ble kortere og kortere ettersom køene ble lengre. Lunsj på bakeriet, is i solen og pizza til middag, alt i rask rekkefølge – matlysten er det ingenting å si på etter ni dager på tur.

Bergstaden

NORD alias Svenske Järnvegar fraktet oss trygt hjem i et tog merket «NSB» etter vi hadde kjøpt billett i Vy-appen kvelden før. Slik ser altså fremskrittet ut. Uansett var vi godt fornøyde med årets utgave av sommerlangturen, med god valuta for pengene på værfronten.

Ved reisens slutt