Dag 32: Sulebu til Tyinkrysset

Surt vær på Sulebu: Kuling med snøfokk i brysthøyde. Somlet med morgenrutinene og var ikke ute før halv ni. Da var det vindstille og godvær. Deilig, jeg kunne bytte ut snøbriller med solbriller.

Jeg la avgårde langs en gjenføyket preparert løype, heldigvis var den også stikket. Det ble vanskelig nok å følge stikkene bare et kvarter etter at jeg dro, været tok seg opp igjen. Kroppen føltes ikke topp, og jeg har vært litt bekymret for fingrene og albuene mine i det siste: Om morgenen er det vanskelig å åpne og lukke hånden, og fingrene er ømme resten av dagen også.

Da jeg var kommet mer i ly for været, ringte jeg Fruen, og det var godt å endelig høre stemmen hennes igjen. Hun var enig i at det hørtes lurt ut med en rolig dag, og jeg tok av mot Tyinkrysset. Etter en stund møtte jeg løypemaskinen, og i nypreparerte spor gikk det radig; merkelig å passere alpinanlegget og befinne seg midt i en verden av bråk og larm etter en uke alene i fjellet.

image

Varierende vær, plutselig er det fint igjen

På turistinformasjonen, som også er sportsbutikk, fikk jeg råd om å gå opp til fjellstuen, og etter 300 meter langs vei stod jeg utenfor. Den var stengt. Jeg ringte, og de kunne forsikre meg om at de hadde plass til meg, samt at det kun var en time til de åpnet. Da var det bare å slå seg ned med dunjakke, saft og vasne knekkebrød. Underveis i ventetiden fikk jeg gleden av å slå av en prat med en barnefamilie på leting etter et sted de kunne komme inn mens de ventet på at veien over Filefjell skulle åpne igjen.

image

Resultatet av mitt raid mot Joker Tyinkrysset

Jeg skiltes ad med en liten haug med riksdaler og fikk i bytte en nøkkel til låns, for noen timer skal jeg få bo i en leilighet. Stedets Joker ble raidet, og jeg fikk prøvd den lokale varianten av den allestedsnærværende retten, her kalt «Tyinburger», komplett med friterte poteter (i følge Schønberg-Erken: «Pommes frites») og kinakål med bærumsketsjup (dvs balsamico). Resten av tiden gikk med til en lang dusj (komisk å prøve å tørke hele seg med 25×30 cm håndkle) og oppdatering av bloggen, samt telefonering. Huslegen, dvs min far, kunne berolige meg med tanke på smertene, heldigvis.

image

Blogging på gang

Nå som jeg har skrevet en del dagboksoppføringer inn på bloggen, slår det meg at jeg nå er mindre opptatt av hvor tung sekken er, og mer preget av den børen jeg bærer innvendig. Conrad hadde nok rett: «It’s 20% in your body and 80% in your mind.»

Dag 31: Bjordalsbu til Sulebu

Fem over seks var jeg i gang: Fyring, dotur, vannkoking. Frokost. Da jeg snørte skoene litt før klokken åtte, tittet et morgentrøtt og skjeggete dansk ansikt inn: «God morgen.  Og god tur.» Videre spurte han om jeg hadde nok mat, han hadde noen havrebomber til overs. Snilt! Jeg hadde nok og takket høflig nei.

Kvart over åtte tok jeg de første stavtakene. Der det i går var en grå vegg, stod nå kvist etter kvist så pent på rad, og horisonten viste stolt frem en perlerad av fjerne tinder. Riktignok var sikten litt av og på, men jeg gjorde god fremgang (det er stort sett utforbakke ned til Breistølen), rypene skvatt både til høyre og venstre. Litt dårlig samvittighet der, de trenger å spare på energien og flyr kun om de føler seg truet. Da klokken begynte å nærme seg prøvestart for Siri hadde jeg fått Breistølen i sikte og dermed dekning; jeg skrudde på telefonen og slo nummeret. Ingen svarte.

Svar fikk jeg heller ikke så jeg ringte på nytt fra selve Breistølen, to timer etter avmarsj fra Bjordalsbu, men jeg la igjen beskjed på svareren. På ca 1000 moh var det veldig lite snø, og tilsvarende mye gress i blåswix’en da jeg skulle lime på kortfellene.

Lite snø i terrenget

Lite snø i terrenget

Bakkene opp fra Breistølen hadde jeg hørt skumle rykter om en påske, men stigningen var pent fordelt, så det største problemet var å skille kvist fra skog. Jeg skremte opp utallige ryper, og ett sted flakset en kullsvart ravn til himmels syv-åtte meter foran meg. Sikten så ut til å ha bestemt seg for å forsvinne for godt, og det var mye opp og ned innover.

Det siste stykket opp til Suleskaret virket langt: I følge klokken skulle jeg nærme meg, og det stemte med retningen. Høydemåleren var ikke enig, 80 meter stigning igjen. Jeg rastet. Straks etter rasten sprakk skydekket opp, og Suletinden lettet på sløret, for min skyld; jeg befant meg i skaret, det kommende godværet hadde lurt høydemåleren med sitt stigende trykk. Jeg stavret meg opp mellom steiner og grus på isete føre. Et stort blått felt bredte seg på himmelen og solstriper pyntet landskapet til fest. Rett frem, rett nord, tronet Jotunheimen. Riktignok med sid kjole av grå skyer, men allikevel tilstede. I et stjålent sekund løftet hun også umerkelig på skjørtet og blottet foten av en tind; blir helt ør. Tar ikke bilde.

Suletinden letter på sløret

Suletinden letter på sløret

Jeg river meg løs fra utsynet og river fellene av skiene. Som takk for opplevelsen dekorerer jeg flanken nedenfor skaret med pene sider, danser meg ned mellom oppstikkende stener, yr av glede. Noen av stenene som ikke når helt opp vil også gjerne bli husket på, og de signerer undersiden av skiene mine idet jeg farer forbi.

image

Fra Suleskaret

Det er godt å komme frem i vakkert vær, og det er godt å være på Sulebu. Sist jeg satt ved kjøkkenbordet her, sammen med Siri, var det første dag på tur, to uker før bryllupet, og jeg satt og tenkte på talen. Gode minner.

I morgen, hvis alt går godt: Varm dusj, kald øl og treretters middag på Fondsbu.

Dag 30: Værfast på Bjordalsbu

Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:

Oh well, I’ll put the kettle on

Som sagt, så gjort. Grønn te; takk,  depot-sjef!

Det står en kvist like bak skiltet...

Det står en kvist like bak skiltet…

Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.

Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…

Dag 29: Iungsdalshytta til Bjordalsbu

Det var en lys morgen på Iungsdalshytta, da lyset kom kunne jeg se mangt et fjell i det fjerne. Det føyket ikke engang rundt vinduene. Dette skulle bli turens første dag uten snøbriller.

Første dag med behov for DNT-nøkkel

Første dag med behov for DNT-nøkkel

Jeg somlet litt med morgenstellet og var ikke ute før ti over ni, og jeg fulgte kvistingen mot Raggsteindalen et stykke lenger enn der vinterløypen egentlig går, for det var så godt å gå på den faste sålen der skuteren hadde kjørt, i motsetning til gårsdagens baksing. Det var ingen kvisting til Bjordalsbu, det hadde vært for dårlig vær, og jeg skar over mot Toviki rent visuelt, godt å la kompasset få hvile. Vel oppe på land kom fellene på, og jeg gjøv løs på de beryktede bakkene opp Mjolgedalen. Snøforholdene var motsatt av dagen før, det var bare rabber og steiner overalt, så det gikk riktig så godt oppover, med noen pauser for å få igjen pusten og se på utsikten. For det var faktisk utsikt. Nei, dette krever et utropstegn: For det var faktisk utsikt!

wpid-NPL_0404.jpg

Lite snø i Mjolgedalen

Ved ca 1400 meter gikk jeg inn i skyene, og whiteout’en var total. Det var for lite vind til å ha nytte av den snoren jeg har bundet i den ene staven, men jeg brettet opp øreklaffene for å føle vindretningen. Så fikk jeg buksert kompasset på plass i en fold i kartmappen, det fikk duge som kompass-stativ. Hvert 20. minutt sjekket jeg kursen med GPS, og etter det som virket som en liten evighet begynte jeg igjen å skimte konturer rundt meg.

Da jeg passerte turens (altså selve langturen) høyeste punkt, 1604 moh, fikk jeg endelig sikten tilbake. Jeg stoppet og fikk av fellene. Her var føret perfekt: En fast såle av vindpakket snø med et tynt lag løssnø på toppen. Nå kunne jeg kjenne at mine såre lepper sprakk opp idet jeg gliste fra øre til øre, slik skal det være. I en drøy kilometer fikk jeg gleden av å være i den tilstanden av perfekt harmoni bare motstandsløs diagonalgang kan gi, og hadde bakken ned mot vannet ved Bjordalsbu vært brattere, ville jeg hensatt slanke sigder i den nakne snøflaten; for første gang på turen så jeg godt alle detaljer i underlaget.

Dette er jervens rike, hold døren lukket

Dette er jervens rike, hold døren lukket

Jeg har merket meg at etappene på en måte går lettere når jeg må navigere selv, kanskje fordi jeg da må flytte fokus vekk fra skigåingen og la den klare seg på automatikk? Det er en drøy tur til Sulebu i morgen, da kan det hende at jeg trenger både kvisting og bra føre, det er i alle fall kvistet til Breistølen. Krysser også fingrene for god sikt i morgen.

Hytteboken fra sist vi var på Bjordalsbu

Hytteboken fra sist vi var på Bjordalsbu

Dag 28: Kongshelleren til Iungsdalshytta

Dagen begynte, som den så ofte gjør, med vekkerklokkens altfor tidlige jammer. Da jeg skrudde den av, lyste det mot meg: «Fri 28.2», min bursdag. Ikke bare det, det er den siste dagen i den første måneden på tur, en milepæl. Videre er dette den siste dagen i vintermåneden februar, og i morgen er den første i vårmåneden mars. Av og til faller påsken i mars, og sist jeg var på ski gjennom Skarvheimen var en påske, i mars, i nydelig vær.

Om det stemmer at været på bursdagen avspeiler hvor snill man har vært det foregående året, har det ikke vært noe særlig å ha vært sammen med meg, Meteorologisk Institutt hadde fått rett i sin melding fra kvelden før:

Stiv kuling, minkende til frisk bris utover dagen. Snø.

Det var bare å bite seg merke i og håpe på ordet minkende og gi seg god tid til morgenstellet.

Klar(?) til avgang

Klar(?) til avgang

Ti på ti var det ikke lenger noen bønn, og jeg dro på meg balaclava og snøbriller og satte kursen mot der vinden kom fra, klar for å snu om nødvendig. Det gikk greit den første halve milen, i motvind på gjennomslagsføre, og i den første pausen fikk jeg bekreftet at jeg faktisk er på vei til å bli sprø(ere): Jeg satte meg på sekken, og jeg kunne kjenne de nitti minuttene med hard jobbing jeg hadde bak meg, jeg trengte påfyll av næring, valget falt på en havrebombe fra magevesken. Med ett gjør hjertet et byks, munnen vider seg ut til et kjempemessig glis, og jeg klarer ikke holde det tilbake:

Ja! Yes! Jeg har marsipaaaaaan!

Erlend Loe skriver at gjennomsnittsmennesket trenger ett, i høyden to, utropstegn i løpet av et liv, og her utbasunerer jeg tre av dem i den store, hvite ensomheten, nobody can hear me scream. Jeg tror jeg kan identifisere meg med den følelsen Aleksander Gamme må ha hatt da han fant cheese doodles i det siste depotet sitt, på dag 68 av sydpolturen. Selv er jeg bare på dag 28, men jeg har allikevel rukket å bli så bløt at jeg blir helt rørt og euforisk lykkelig ved synet av den lille, røde papirposen jeg fikk da Fruen overrasket meg på Haukeliseter.

Pause i uvær

Pause i uvær

Jeg må nesten holde meg selv tilbake for ikke å løpe opp den seige halvkilometeren som gjenstår før det tipper utfor, og på vei ned kan jeg endelig kjenne at vinden løper. Samtidig er jeg ikke mange telemarksvingene ned fra toppen før jeg innser at there is no such thing as a free lunch: Når vinden ikke får tak, blir snøen liggende, og når temperaturen er rundt null, blir den våt. Resten av turen stamper jeg i ankel- til knedyp våt snø og betaler til det fulle ensomhetens pris, i rent konkret betydning: Å måtte tråkke løype selv.

Den overførte betydningen av å tråkke løype selv fikk jeg kjent på i går; i dag er heldigvis motivasjonen bedre. Jeg har bestemt meg for å fortsette i det tempoet jeg klarer, på dette føret er det begrenset hvor fort jeg kan gå. Nå er det, om noen timer, første mars, og det gir et løft mentalt, selv om jeg har mye uvær og råttent føre foran meg. Været har nå vært stabilt dårlig i tre måneder, det er et kvart år – nå det da snu snart?! (der kom et utropstegn til)

Her på Iungsdalshytta traff jeg folk, de forbereder nok den kommende sesongen. I selvbetjeningsavdelingen er jeg alene, men det var folk her i går. Jeg feirer bursdag ved å bevilge meg en ekstra kopp god-kaffe og hele luksusmarsipanen fra Fruen.

Luksus!

Luksus!

Dag 27: Omnsvatnet til Kongshelleren

Dette har vært en tung dag. Jeg var overraskende opplagt etter å ha sovet litt dårlig (jeg ble vekket allerede etter en halv time av sterkt lys og motordur, en skuter fór forbi), og det var en god teltmorgen. Det vil si, rent bortsett fra at jeg ikke fikk fyrt opp. Inntaksventilen på slangen til primusen var frosset; rart, det har aldri skjedd før, selv i mye lavere temperaturer. Jeg fant ut at jeg kunne gå innom Geiteryggen og tigge en liter der i stedet for å bruke tid på å tine primusen. Etter frokost hadde jeg en drøy halvliter vann igjen, mer enn nok til de syv kilometerne inn, og siden det var dagen før sesongåpning var jeg sikker på at det ville være folk på Geiteryggen.

Klokken ni var jeg i gang, og én og en halv time senere kom jeg frem til Geiteryggen. Helt stille. Låst. Det må ha vært vertsfolket som kjørte ut på skuter i natt, kanskje for å få en siste natt hjemme før det braker løs. For meg var det ikke stort annet å gjøre enn å ta sekken på ryggen og følge kvistingen til fjells.

Det første stykket gikk greit, men tørsten tiltok i takt med høydemetrene, og jeg utporsjonerte det lille jeg hadde av vann så godt jeg kunne. Vinden tok seg opp noen timer tidligere enn det som var meldt, og føret ble tyngre med dypere gjennomslag for hver kilometer; det ble en kamp, og jeg var over meg av glede da jeg endelig så Kongshelleren dukke frem fra tåkehavet. Da var vinden såpass at jeg måtte ta støttetak for å holde meg på skiene.

Vel fremme kunne jeg glede meg over en lettfyrt ovn, og jeg gjorde unna hyttesyslene i rekordfart frem til det første vannet var klart på gasskomfyren. Jeg helte ned en kakao, en solbærtoddy og en kaffe i rask rekkefølge og varmet meg en boks turistproviant mot den verste sulten. Det ble fort varmt, og det er bra for å få tørket telt som ble pakket i snøvær og føyk.

Kartarbeid

Planlegger neste etappe

Jeg har slitt med motivasjonen i dag, enten det nå er på grunn av dehydrering eller den nylige «ferien». Vanligvis er en alenetur noe jeg ser frem til med glede: En time, en dag, en helg, en uke i mitt eget tempo, bare jeg. Nå har jeg all tid i verden alene, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om fremgang. Dessuten blir turopplevelser større av å ha noen å dele dem med. Selvsagt skal det ikke stikkes under en stol at jeg hadde sett for meg et litt annet vær. Jeg var klar over at februartur innebærer risiko for dårlig vær, men at det skulle bli så stabilt dårlig er noe jeg kjenner tar litt på. Så langt har det vært snøvær og vind hver dag, og kun én eller to dager uten tilnærmet null sikt i løpet av dagen. Nå uler det en værfast-vind rundt veggene her, skal ikke håpe på å komme noe lenger enn Iungsdalshytta i morgen. Kroppen er enig, og det er en lang og tung etappe fra Bjordalsbu til Sulebu.

Dag 26: Finse til Omnsvatnet (telt)

Jeg nesten hoppet ut av sengen på gjesterommet da klokken ringte kl 05:50. En snau time senere smekket bakluken på en sølvgrå V70 stille igjen, og jeg ble skysset til stasjonen.

Det var godt med plass på toget, og togbyttet i Drammen gikk greit. Vel inne på bergenstoget finner jeg ut at NSBs app plassert meg ved siden av en annen skjeggete skapning i Norrøna-klær. Han spør ledende om jeg har tenkt meg på tur, og jeg forteller. Selv har han også vært ute på noen lange skiturer, som Bergen-Oslo og Nordvestpassasjen. Andre passasjerer har overhørt samtalen, henger seg på, og turen går fort.

På Finse er det snø- og vindvær, ganske surt rett og slett. Jeg henter pakken min og spiser mens jeg ordner med depot. En del folk kommer innom, og de kan fortelle at det ikke er kvistet i retning Geiteryggen ennå. Altså må jeg sette meg ned og bruke tid på å gå gjennom kartet med tanke på navigasjon i dårlig sikt.

image

Klokken 14:15 kommer jeg meg endelig avgårde. Sikten er ikke noe å skrive hjem om, men føret er bra. Siden jeg går «mot strømmen» i Klemsbuløypen er det en del som stopper og prater, og jeg blir fotografert og heiet videre. Turen går fint, og terrenget er lettgått. Ett sted må jeg litt tilbake på grunn av en diger skavl, men ellers er det en knirkefri etappe. Etter 5-6 km peker kompasset plutselig rett ned langs en lang rekke med kvist, så langt var de altså kommet, så da er alt bare velstand frem til jeg må se meg om etter en leirplass i fem-tiden.

image

Denne kvelden ble første test av den hjemmesnekrede tørrmaten og den tilhørende tilberedningsstrategien. Jeg kokte opp det tørre med vann i en kjele, satte denne på liggeunderlaget og fortsatte med snøsmelting i den andre kjelen. Til slutt fikk middagen et nytt oppkok og tre minutter småputring sammen med en på forhånd oppmålt mengde hurtigris. Nam, dette er både bedre og billigere enn «real»: Sprø grønnsaker og mørt, smakfullt kjøtt, og mer enn nok mat. Idet innerteltet ble fylt med duften av Evergood dark roast var kvelden komplett, med tannpuss og værmelding som de eneste gjenstående punktene på programmet.

Dag 22-25: Værfast/pause, Nøtterøy

Dagen etter ankomst i Oslo ble vi skysset ytterligere i feil retning, vi reiste til Nøtterøy. Her ventet behørig feiring på forskudd av den forestående 32-årsdag (28/2), klesvask, sluking av roman, skirens, bytur, skosmurning, kanelboller, mailer, ostekake, telefonsamtaler, skreimølje, betaling av regninger og andre gjøremål som gjerne skulle vært gjort. Jeg lagde ny primusplate (89 gram vs 440 gram) og et enkelt lokk til matkjelen (72 gram); ny og lettere tisseflaske ble tatt inn på bekostning av den gamle. På fjellet var det uvær.

En sommerglede lurer frem et lite smil hos en strandet fjellfant på bytur

En sommerglede lurer frem et lite smil hos en strandet fjellfant på bytur

I skrivende stund, tirsdag 25. februar, har uværet trukket seg tilbake. En høy faregrad for skred er allikevel opprettholdt for Haukelifjell, mens Finse ser ut til å gå noe tilbake fra i morgen av. Dessuten ser det noe bedre ut med tanke på nedbøren sistnevnte sted, og kvistene kommer opp i disse dager, slik at jeg kan gå i litt verre vær enn når jeg gjør all navigeringen selv. Når jeg i tillegg tar inn en del av de tapte dagene på å komme meg til Finse i morgen, ser jeg at det er det beste for turen videre. Jeg får heller ta igjen Hardangervidda på tampen av sesongen eller til sommeren.

Planen er å reise opp med morgentoget, hente depotet på Posten (siste dag i morgen), sende hjem Hardangervidda-depotet og legge i vei i retning av Geiterygghytta. På grunn av vinterferien finnes det ikke overnatting til meg på Finse, så jeg får en teltnatt uansett; det kan jeg like godt gjøre etter å ha beveget meg noen timer i riktig retning (og så er det hyggeligere å bo i telt ute i naturen enn i et hyttefelt). Da slipper jeg også elegant unna å ta de 29 kilometrene opp til Kongshelleren i én jafs den første dagen etter en lang pause.

PS: Ved avreise fra Nøtterøy veier sekken 24,4 kg uten vann (men med mat), dvs 26,4 med full termos og drikkeflaske; på Hovatn veide den 31,5 ved ankomst etter å ha drukket opp det meste av vannet… Jeg skal nok merke forskjell på de kiloene!

Dag 21: Værfast/pause, Haukeliseter til Oslo

Jeg ble sittende lenge oppe med de siste forberedelsene til avreise mot Hardangervidda, og jeg sov dårlig den natten – ikke bare fordi det var varmt på rommet. Både kropp og sjel trengte hvile, og da vi våknet til ytterligere 20 cm nysnø (barna kaller det «pudder») og lite sikt var det tid for noen fortvilte overveielser: Kan vi sitte værfaste her? Over en større frokost (5 skiver, 2 egg og en vaffel skled ned uten motstand) kom vi til at det kanskje ikke var en veldig god idé å starte allikevel, og kanskje var det like greit å busse til Oslo som å sitte værfast uten sengeplass på ubestemt tid. Så fikk vi også et par dager ekstra sammen.

Siri hadde sin debut som koffertturist til fjells og var ikke helt komfortabel med dét

Siri hadde sin debut som koffertturist til fjells og var ikke helt komfortabel med dét

Slik ble det til at jeg fulgte Haukeliekspressen sørover, med plan om retur når forholdene tillater det. Været bedret seg utover dagen, men på vei nedover meldte NRK om noen saftige lavtrykk med stø kurs mot Furet Værbitt og oppfordret folk til å unngå fjellovergangene, det skulle regne på Haukeliseter. Det visste vi ikke da, men denne helgen skulle også menneskeliv gå tapt i snøskred i området; alt i alt tror jeg det var en riktig beslutning å ta en pause.

Vel fremme ble jeg plukket opp på Lysaker og traktert med mat og drikke før jeg stupte rett til sengs og sluknet med det samme.

Dag 20: Holmavatnhytta til Haukeliseter

Den store dagen for avslutning av andre etappe var kommet, og jeg spratt ut av posen klokken seks. Alle andre var også klare forå komme i gang, og vi la i vei i en rødmende soloppgang klokken åtte presis. Løypen var kvistet, men føret var løst, så vi byttet på å tråkke spor hvert 20. minutt, slik som i dagene før.

For første gang på turen hadde vi en skikkelig vintertemperatur, -10 °C, og det gjorde egentlig litt godt å slippe å gå på nullføre innover denne dagen også. Det gikk radig, men hvor lenge var Adam i Paradis? Etter noen timer kom det altfor velkjente snøværet og tåken som har forfulgt oss på denne turen, og vi var veldig glade for å ha kvistene – på ett punkt svingte løypen brått tilbake igjen, den gikk rundt en diger skavl som vi ikke så ovenfra. De siste kilometrene var vi heldige og fikk spor, det var en rundløype fra Haukeliseter som vinterferiefolket brukte.

En hytte vi passerte

En hytte vi passerte

Vel fremme ble det jubel og gratulasjoner – hadde vi gjennomført tidenes lengste tur gjennom Setesdals-/Ryfylkeheiene? Så ventet dagens største og beste overraskelse: I et hvin kom en velkjent grønn Norrøna-jakke flagrende gjennom snøkavet, og Fruen/Siri kastet seg i armene mine. Er det nødvendig å nevne at det ble en fin kveld?

Utpå kvelden fikk jeg også hjelp til å gjennomgå sekken min for å finne ting jeg kunne kaste ut, og Conrad kuttet med hard hånd. Minihåndkleet jeg hadde med ble sterkt desimert («Are you going to the beach with your family?!»), snøplugger ble kuttet («If you’re in a storm, bury a plastic bag or a stuff sack full of snow»), vi var helt nede på nivået der antall plaster ble redusert fra åtte til fire, og det monnet godt: Over fire kilo lettere ble sekken.

Klar til kutting!

Klar til kutting!

Primusplaten skal under sagen

Primusplaten skal under sagen