Dag 52: Storlien til Skalsvatnet

En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.

Rast i et vindskydd

Rast i et vindskydd

Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.

Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?

Dag 50-51: Hviledager på Storlien

På et lite hotell med få gjester er det befriende stille ved den enkle frokosten, og innehaversken kan bidra med kafe-tips for Åre, dagens mål. Planen er like enkel som behagelig: Innta en koselig kafe eller to og planlegge, spise, blogge, drikke kaffe, slappe av, markere utrygge vann ut fra NVEs iskart, spise mer, prate, drikke mer kaffe, osv.

image

Enkelt mellommåltid, enkel ostehøvel

Det var en nydelig, solrik dag, og alt det norske i oss krevde at vi skulle spenne på oss skiene og gripe dagen. Vi er i Sverige nå, vi adlød ikke, og Åre Bakeri lå akkurat der vi hadde fått det beskrevet. Både atmosfære og bakverk svarte til forventningene, og det ble et langt besøk der alt kartarbeidet tiltrakk seg en del oppmerksomhet. Godt å gå i «vanlige» klær. Vi besøkte Bahnhof Cafe på vei tilbake og inntok dagens tredje kafemåltid. Etter gårsdagens positive middagsopplevelse oppsøkte vi en restaurant, Flamman, som prydet inngangspartiet med en lokalmatutmerkelse, og nok en gang ble våre fordommer om Harryland gjort til skamme (la oss hoppe over eksemplene på det motsatte), og vi gledet oss over en nydelig eple-tyttebærchutney til reinlåret og et godt utvalg av lokale oster med blant annet multechutney på ostetallerkenen.

image

Nam, lam

Dag to bød på adskillig mer jobbing, med detaljplanlegging, klesvask og pakking. Bra lammecarre og ølkyndig betjening i restauranten på hotellet, for ikke å snakke om hyggelig pris både på mat og drikke.

I morgen bærer det videre, i motvind og sol, om Yr får rett.

Dag 49: Storerikvollen til Storlien

Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.

image

Farvel til Storerikvollen

Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.

image

En ski i hvert land

Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.

image

Jeg vil ikke ha noe tull, så jeg går rundt

Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med eetternavn Hole

Fornavnet til en kjentromanskikkelse med etternavn  Hole

Dag 48: Nedalshytta til Storerikvollen

Det var snøføyke rundt veggene da jeg dro fra gardinene, men det var i det minste sikt, og med selskap av seks blide svensker til frokost, var det ingenting å si på humøret. Snøværet gav seg også, men det blåste friskt da vi la i vei som én gruppe. Det skulle altså bli på NPL-tur at jeg debuterte som fellesturist, og da med den svenske turistforeningen. Fra start tilbød jeg meg å bidra med å tråkke spor, men da fikk jeg klar beskjed:

Det er lungt; i dag skal du njuta!

image

Svenskene spiser sin macka

Etappen var grei: Snill stigning, gode spor og trivelig turtempo. Vinden var ganske frisk over toppen, og for min del ble det turens lengste lunsj så langt, i vindsekken; blåst og hagl. Etter lunsjen ble føret utfordrende, både for oss som gikk på smurning og de som hadde smørefrie(!?) ski, nullføret ga vekselvis kladder og bakglatte ski, og det var noen i følget som var ekstra fornøyde da det koselige setertunet på Storerikvollen dukket opp bak en haug i bjørkeskogen.

image

Meld fra hvor du går og hvor lenge du blir borte, eller send posisjonen med SPOT

Vel inne ble jeg traktert med kaffe og whisky, det er kanskje ikke så ille å være på fellestur allikevel? På toppen av det hele ble jeg påspandert middag i dag også: Blomkålsuppe, reinskav og nypesuppe med Digestive-kjeks. Etter maten fortalte turlederen levende om hendelsene rundt karolinernes katastrofale tilbaketrekning gjennom Sylan, og jeg fikk litt oppmerksomhet rundt min planlegging av neste etappe, med utgangspunkt i en rute Siri hadde foreslått på SMS fra myr til myr innover mot Storlien.

Dag 47: Stugudal til Nedalshytta

Noen dager er friskere enn andre, og denne gangen visste jeg allerede kvelden før at jeg ville stå foran speilet på Nedalshytta og sjekke kinn og nese ved ankomst. Derfor var solkrem byttet ut med kuldekrem, snøbrillene satt på luen ved utsjekk, og balaclavaen lå lett tilgjengelig. Ved frokosten fikk jeg mange gode råd, og jeg endte opp med å kjøpe et nytt kart, for jeg manglet dekning for ett av alternativene. Som vanlig på trivelige og komfortable steder, ble det en sen start.

image

Koselig med landhandel på Stugudal

Jeg tok, på vertsfolkets anbefaling, veien opp ved butikken, for der skulle det ha blitt kjørt med skuter kvelden før. Det var et godt råd, og det meste av stigningen var fort gjort. Underveis slo jeg av en prat med to voksne gutter som hadde fått en frisk natt i teltet da kvikksølvet krøp under 20 utover kvelden; «det ble kjølig da vi slokket bålet». Med høyden gjorde også en bitende vind seg gjeldende, og jeg prøvde å få balaclavaen til å dekke mest mulig. Etterhvert tok vinden seg opp, og jeg fikk nok med å holde balansen, for ikke å snakke om å lete opp neste hint om veien videre, enten det dreide seg om en stake, et stykke avblåst grus, rester av skutersporet eller en rettlinjet kant med vegetasjon som kunne indikere en veikant. Da jeg så på klokken ble jeg lettere sjokkert, jeg hadde gått i tre timer og et kvarter, og jeg stilte meg med ryggen mot vinden og fikk i meg litt nøtter; sjekket GPS’en og estimerte en time til i uværet. Snart var jeg nede i bjørkeskogen, og været avtok parallelt med at sikten ble bedre. Lyset var flatt, og jeg måtte tåle et par overraskende skavler før jeg tok til fornuft og satte ned farten.

image

Pause i dårlig vær

Vel fremme slo jeg av en prat med vertsfolket før jeg tasset opp til selvbetjeningskvarteret idet en fellestur fra STF ankom. Det var hyggelig med selskap, og de spanderte av sin medbrakte treretter: Minestronesuppe, spaghetti carbonara og sjokoladepudding. Etter stort press takket jeg ja til å sette til livs restene av desserten. I morgen skal alle her til Storerikvollen.

image

Her bor fornybar energi-trollet

Dag 46: Brekken til Stugudal

Å fyre til frokost er bare fint når det er mest for kosen inn del, og man har P1 på radioen. Værmeldingen var nesten for god til å være sann (ikke bare nesten, skulle det vise seg), og jeg la på solfaktor 50 og blå extra. Jeg kunne se frem til en fin tur, spesielt partiet gjennom skogen.

De første kilometerne på vei gikk helt greit, det snødde en del, men det var en god følelse å gå en tur på stien og føle skogens ro langs et dagferskt skuterspor. Roen ble imidlertid raskt brutt av en annen som hadde sett seg ut samme setervei, han kom i en diger, sekshjulet skogsmaskin som spant og trakk seg langsomt og pekende frem mellom bjørketrærne. I motbakkene var jeg raskere enn den, men da jeg jaget forbi i løssnøen, tungpustet, gjorde skutersporet slik som skuterspor så altfor ofte gjør, det tok en annen vei enn jeg ville. Jeg måtte stikke nesen i kartet, men slapp å fordype meg helt, da føreren av den store maskinen pekte meg i rett retning. Herfra ble det brøyting i dyp snø, og kreftene gikk ganske mye fortere med enn i sporet.

image

Setervoll langs veien

På en diger myr i enden av seterveien, hvor føret var litt fastere enn inne i skogen, snurret jeg inn en god, gammeldags kompasskurs i retning av veien. Skisporet skar seg rett frem over alt det bløte jeg slipper å forsere siden det er vinter, og jeg var med ett fritt vilt for snøplog og rutebuss igjen. Faktisk var det litt i overkant spennende her som brøytekantene er ganske høye, en plog i møtende retning her vil ikke ha mulighet til å se meg, og jeg kan vel bare glemme å hoppe høyt med stor sekk. Fornuften tar meg fra side til side oppover, og etterhvert ser jeg hvilken vei brøytebilen er på vei og kan planlegge ut fra det.

image

Endelig ferdig med motbakkene

På toppen fikk jeg litt sol, og en snau kilometer lenger ned passerte jeg Mustjønna, nå en anonym snøflekk mellom haugene, men i virkeligheten selve starten på Glomma. Utrolig hva man lærer underveis. Pussig nok har dette tjernet utløp i nordenden, og vannet renner via Ystesosen og Grunnsjøen før det endelig, i utløpet av Storøvlingen, bestemmer seg for å ta fatt på den lange veien sørover. Været surner til, og jeg snører hetten tettere før jeg tar fatt på bakkene ned mot Stugudal. Her er føret vått og sugende, og jeg må søke meg fra snøflekk til snøflekk før jeg endelig må gi tapt og ta brøytekantene og terrenget fatt. Jeg er sulten og sliten, men «snart fremme», så jeg står på. Fem hundre stakkarslige meter fra målet må jeg stoppe og henge på stavene, jeg har et akutt behov for en skikkelig pause.

Det unner jeg meg ikke, og jeg biter tennene sammen og tar i det jeg har, hodet koker, og jeg er blårød i ansiktet med snø og is i skjegget idet det hyggelige mennesket bak disken rolig konstaterer:

Du går Norge på langs.

…og forsvinner på bakrommet der Direktøren tilkalles med ordene «Vi har en Norge-på-langs’er her.» Han tar meg i hånden og kunngjør at hotellet akter å spandere overnatting, frokost og niste (snilt!), og jeg prøver å takke så pent jeg kan før jeg tørker av støvlene og vakler innover gangen. Står lenge, lenge i dusjen og må ha meg litt nøtter og sjokolade før jeg går og kjøper middag i kafeen. Hamburger og dobbelt karbonadesmørbrød, jeg burde skjemmes.

image

En ekte hobbit må ha sin Second Dinner

Kvelden har gått med til kartarbeid og til å fundere på morgendagens værmelding: 14 m/s på det verste…

Dag 45: Røros til Brekken

Allerede klokken fire om morgenen var jeg ute av sengen, men kun midlertidig, jeg måtte lukke vinduet på grunn av uværet utenfor. Skulle jeg prestere å bli værfast i Bergstaden? Klokken syv hørtes det bedre ut, men snøfokket gikk i høyde med gjerdet bak målene på fotballbanen utenfor vinduet. På flyplassen var vindstyrken målt til 16,8 m/s klokken syv, og folk som passerte ute måtte til tider snu seg og rygge inn i kastene. Heldigvis dabbet vinden av, og da jeg gikk halv ti var det ganske rolig.

image

Farvel til Bergstaden

Jeg fikk en fin tur opp forbi kirken i formiddagssolen, men det som virkelig reddet dagen var synet som møtte meg da jeg kom opp på hovedveien: Brøytebilen hadde satt igjen et godt lag med snø i veibanen, og det var hverken saltet eller strødd. Det gikk radig, og dette er nok en av de etappene jeg ikke kommer til å huske så mye av, og jeg tok ingen bilder langs veien. To stopp for en skive og litt vann, på fem timer og førti minutter var 3,5 mil riksvei tilbakelagt, og jeg tok av meg skiene på parkeringsplassen foran Coop Brekken.

I matpausene hadde jeg forsøkt å få kontakt med Skottgården, etter anbefaling fra resepsjonisten i Røros, uten å lykkes. Da var plan B like naturlig som sikker: På nærbutikken vet de alt om alle, og der kan de som oftest sette en i kontakt med noen som kan hjelpe. Så også denne gangen, jeg fikk vite at de som driver Skottgården også driver Vauldalen Fjellhotell, så om man ikke når dem på telefon det ene stedet, er de nok på det andre. De svarte på første ring. Ettersom folket var på Vauldalen, fikk jeg god anledning til å lese Adressa og ta en kopp kaffe og en lefse i den selvbetjente kafeen. To kopper. Jeg ble hentet i Mercedes og måtte argumentere for å få ta skiene fatt også den siste kilometeren. Sekken fikk imidlertid skyss, så jeg fikk anledning til å kjenne hvordan det kan være å skøyte et lite stykke. Noe lettere og mindre slitsomt uten «beistet» som vagger fra side til side.

image

Kreativ bokhylle: Vinduslister som hylleknekter og gamle ski som hyller

Nå skal det sies at for folket på Skottgården/Vauldalen, er hest og slede oftere i bruk til gjesteskyss enn Mercedesen, de tar til og med ut tømmeret med hest (der kommer vel kanskje Mercedes-Benz til kort uansett…). Noen ganger i året tar de med seg gjester på en tredagerstur med hest og slede langs de eldgamle ferdselsveiene fra Vauldalen til Røros. Det skulle jeg ha visst, for det hadde vært et nydelig (og kortere) alternativ for dagens tur, utenom riksveien, på hard såle langs sikker lei over isene. I kveld har jeg hatt gleden av å lese en bok noen av deltakerne på en slik tur satte sammen i etterkant, og det ser ut til at de har et skikkelig opplegg for en helstøpt opplevelse, fra gamle pelsjakker som holder en varm, via god tradisjonsmat og godt drikke, underholdning, historie og fine overnattingsplasser, blant annet på Skottgården.

image

Ved ankomst fikk jeg en omvisning på gården, som er den gamle slektsgården de nylig har kjøpt tilbake. Den har tidligere vært både skysstasjon og postkontor, og nå er man i full gang med en omfattende restaurering. Allerede har de gjort en hel del, og det har virkelig blitt et sjarmerende sted med masse artig interiør. En hyggelig pris fikk jeg også, folk er så snille med meg. Videre hadde jeg en lang prat over kartene med «far sjøl», der jeg fikk vite mye om området og fikk gode råd om veien i morgen; de akter jeg å følge, «lytt til erfarne fjellfolk».

Dag 44: Dalsbygda til Røros

Med Aftenposten for hånden tok det tid å rive seg løs fra frokosten, men i dag fikk somlingen en positiv konsekvens: Da jeg endelig kom meg ut, svingte verten, Randi, inn på tunet. Hun skulle ordne noe i kafeen, men tilbød seg å kjøre sekk og ski opp en del av bakkene. Jeg takket og bukket, hun hadde møtt NPL’ere før og spurte ikke om jeg ville ha skyss, og jeg la i vei frisk og freidig uten sekk. Da kjente jeg også bedre hvor lite bra det er å gå i 75 mm skisko. Oppe i krysset hvor sekken skulle stått fant jeg ingenting, og vel vitende om at telefonen lå i topplokket var det ikke uten en viss spenning jeg fortsatte i retning av løypene, med øynene på stilk. Alt ordnet seg, selvfølgelig, det vil helst gå godt (som Max Manus kalte boken).

image

Skiene er funnet

Overraskelsen kom kun få minutter etter at jeg hadde funnet sekken og tatt til skiene oppover mot stedets skihytte, Nansenhytta. Plutselig kommer to hunder halsende. Jeg ignorerer dem, og de virker ikke spesielt interessert i meg heller, der de leker og baser seg oppover veien, men etter en stund innser jeg at disse to tror at de er på skitur med meg, for de tar stadige runder rundt meg, og iblant traver de lydig oppover på min venstre side. Flott, hva gjør jeg nå? De har halsbånd, så jeg går ut fra at jeg bør fange en av dem for så å ringe eieren, problemet er bare det at jeg er svært, svært lite begeistret for hunder, for å si det slik, selv om disse virker greie. Jeg bestemmer meg for å ta tak i problemet når jeg kommer opp til Nansenhytta, og når jeg kommer opp dit vil det igjen helst gå godt, det ryker fra pipen. Jeg spenner av meg, og med mine nye følgere på slep banker jeg på døren. Mannen som åpner vet godt hvem eieren er, og mens han prøver å få tak i vedkommende, slår vi av en prat ved svartovnen før han lover å få de firbente hjem og jeg kan ta til løypene.

image

Noen liker godt skiføre

Det er en nydelig dag for en skitur, og i nykjørte spor går det friskt innover det milde terrenget. Nord for Sætersjøen tar jeg av fra løypene og nyter å tråkke egne spor fra myr til myr i bjørkeskogen. Snøen er til tider dyp, men den er lett, og marssolen steker i ansiktet, bra jeg har faktor 50 på nesen. Idet jeg ankommer naustet jeg har tenkt å bruke som utgangspunkt for dagens eneste kompasskurs, ser jeg at kompass blir overflødig, her går det en løype. Jeg tar den et stykke med nesen i kartet og kan fornøyd konstatere at den leder nøyaktig inn på den seterveien jeg hadde tenkt å følge.

image

Da var Østerdalen snart krysset, Glomma ligger bak meg

Å krysse Glomma er en liten milepæl, nå er det ikke lenge igjen før jeg kan vende nesen nordover igjen. På vinterhvite veier sklir jeg innover mot Røros, er heldig og finner at veien jeg har sett meg ut ikke er brøytet siden siste snøfall, før jeg tar brøytekanten ned til Håelva. På Idrettsparken Hotell sier jeg aldri hva jeg heter, jeg er eneste gjest en søndag kveld. Selvfølgelig må jeg opp i sentrum og leke turist, og magen blir fylt på nok en «italiensk» sjappe med kebab på menyen, sukk. Mottoet var forresten et sitat: «Pizza is a lot like sex: When it’s good, it’s very good, when it’s bad, it’s still quite good.» Smakfullt.

Turistbildet

Turistbildet

Jeg må innrømme at jeg gruer meg ganske mye til de neste to dagene, med to ganger tre og en halv mil langs vei, men også på Nansenhytta i dag ble jeg anbefalt den østligste ruten. Håper jeg finner noen strekk jeg kan gå på ski, enten det er brøytekanten, «gamleveien» eller myrer langsmed veien…

Dag 43: Vingelen til Dalsbygda

Denne dagen laget jeg meg noe jeg har drømt om lenge: Nystekte rundstykker til frokost, slik vi pleier å ha i helgene hjemme. Sammen med god juice, kaffe og Aftenposten (på mobil) ble det en riktig så trivelig morgenstund ved kjøkkenbordet. Ute var det fire minusgrader, i følge en artikkel som sto i A-magasinet tidligere i år, er dette den ideelle temperaturen for skigåing. Vinden kom fortsatt i kraftige kast. Dagens etappe skulle være riktig så overkommelig, så jeg tok meg nesten litt for god tid og var ikke ute før 9:20.

image

Farvel til Tollefsa

image

Vinteren har kommet tilbake til Vingelen

Da jeg vinket farvel til verten på Tollefsa, hadde solen brutt igjennom, og Vingelen hadde kledd seg opp i strålende hvitt, vårvær var med et trylleslag forvandlet til en nydelig marsmorgen, en perfekt skilørdag. De første seks kilometerne gikk på vei, men etterhvert var snødekket så bra at jeg kunne smøre med blå extra og spenne på meg skiene, noe jeg gjorde mens jeg slo av en prat med tre unge menn (ca 12 år?) som var ute på sparkstøttingtur. Følelsen av å kunne gå ordentlig diagonalgang igjen kan jeg nesten ikke sette ord på.

image

En av mange setervoller underveis

Som lovet er det god såle videre fra der brøytebilen har snudd, men det er mer snø enn jeg hadde trodd. Tidvis farer skituppene lydløst frem under overflaten, Rød Oktober, men jeg trenger ingen sonar: Snart løfter de stolte stavner seg så snøsprøyten fosser om baugen, disse skiene skulle ikke vært kalt Nansen, men Fram! Omgivelsene kan til forveksling likne på gårsdagens, på kartet: Innover skogen fra setervoll til setervoll, men der stopper også likheten, for der gårsdagen bød på langdryge strekk med blodslit og gjennomslag, ligger seterveien i dag hvit og jomfruelig, som et langt bånd av et skispor som venter på å bli satt. De nakne, våte trærne som i går strakk sine dødsorte grenfingre ned mot en sliten skigåer er nå snødekte tilskuere som leder tanken hen på alle de nydelige turer på silkeføre i Nordmarka, for det er de man husker, og i den trolske stemningen er det ingenting som virker mer naturlig enn å slå følge med et revespor innover. Fra tid til annen har jeg også følge av traktorspor, elgspor, skuterspor, endog skispor, men det er bare mitt spor som skal hele veien frem, og bak meg viskes det langsomt ut av florlett snø og vind.

image

For en stakket stund gikk det spor fra Vingelen til Dalsbygda, det hadde jeg brøytet

Underveis hadde jeg stoppet for å slå nummeret jeg fikk av verten på Tollefsa, og den hyggelige damen i den andre enden hadde kunnet glede meg ved å si at hun hadde husvære å tilby, og det til en ekstra hyggelig pris for langveisfarende. Vi møttes idet jeg skled inn i Dalsbygda sentrum på en brøytekant. Hun stoppet bilen midt i veien og rullet ned vinduet, og jeg hadde vel egentlig ikke trengt å stille spørsmålet: «Det er du som er Randi?» I mellomtiden hadde jeg gradvis vendt tilbake til sivilisasjonen: Vinket til to hundekjørere, fulgt hjulsporene til en bil i snøen, gått på brøytet vei, etterhvert også hovedvei. De lette snøfnuggene som hadde danset rundt meg, som i Nøtteknekkeren, hadde vokst til store, bløte kjerringer som klistret seg til klærne, sekken, innsiden og utsiden av solbrillene. Det var null grader da jeg endelig fant rett postkasse der nøkkelen var lagt ut, og jeg satte fra meg sekken før jeg inntok stedets kombinerte daglig- og byggevarebutikk, godt å kutte løk igjen. For å gjøre hjemlengselen komplett, kjøpte jeg også lørdagsutgaven av Aftenposten.

image

Dagens mål, Kølbua

Jeg har blitt litt i tvil om hvor jeg skal gå etter Røros. Planen var egentlig å gå via Glåmos og over fjellet til Reitan, med Kjølihytta som mål, men nå går elvene åpne og det er meldt sterk vind fra nordvest de kommende dagene. Da er det nok kanskje lurere å følge rådet jeg fikk i går, og søke ly i vegetasjonen ved å legge ruten øst for Aursunden, via Brekken og opp til Stugudalen, selv om det betyr to harde dager med trasking på vei (eller brøytekant).

Dag 42: Lomsjø til Vingelen

«Ja, det finnes masse,» svarte hun, og mitt humør steg opptil flere hakk. Vinden hadde tatt seg opp, og snøen lavet ned da jeg hadde funnet frem lappen med «viktige tlf og adr», slått nummeret til Vingelen Turist og ventet i spenning. Etter å ha presentert meg og forklart hvor jeg var, og hvorfor, hadde jeg spurt: «Vet du om det finnes noen mulighet for overnatting på Vingelen?» Den hyggelige kvinnen i andre enden ordnet raskt og effektivt opp, og få minutter senere var jeg lovet en leilighet nært sentrum. Jeg pakket vekk telefonen og satte mine siste krefter inn på å nå Coop Marked Vingelen, leiligheten skulle ha selvhushold.

Dagen hadde startet på best tenkelige vis, jeg ble vekket av fuglekvitter før klokken, og da jeg stakk nesen ut etter frokost, tittet solen såvidt over tretoppene. Med en perfekt start på dagen, etter en god natts søvn i det fri, skulle alt ligge til rette for en god etappe, kanskje helt til Dalsbygda, om jeg holdt gårsdagens fart. Etter å ha pakket et tørt telt pent sammen, begynte de små hintene å komme: Barometertrykket sank, kartet viste flere koter enn jeg hadde lagt merke til kvelden før, holken var like blå og glatt, og kroppen protesterte allerede fra første stavtak. Likevel satte jeg avsted med et håp om å nå Røros på to dager (det sier vel mest om hvor nøye jeg hadde lest kartet…).

image

Morgenstemning i leiren

På hotellet Savalen (på Savalen ved, ja, Savalen) hadde jeg blitt anbefalt å ta over Lonåsen mot Vingelen, det skulle kanskje være en løype der jeg kom ut på riksvei 3. Det viste seg å være klokt av mannen på hotellet å legge inn et forbehold, og jeg gomlet en neve nøtter før jeg gikk ut for å leke i tungtraffikken. Etter tre kilometer med skumle, digre vogntog på nært hold gjorde det godt å se skiltet til Lonåsen.

Her kom dagens første store stigning, og jeg taklet den med skiene på sekken. Da jeg stoppet for å ta på skiene på toppen av bakken, tok jeg like godt en rast med det samme. Vannflasken var nesten full. Slurv med væskeinntaket straffer seg alltid, og jeg følte meg allerede slapp. Inn til Eggvangen var det brøytet og holke, derfra kun et isete skuterspor; man blir sterk i armene av dette. Da skutersporet tok en annen vei enn den jeg skulle, ble det for alvor tungt, jeg slo igjennom skaren. Kreftene begynte virkelig å ta slutt, og det minket fort på vannet. Da jeg sto ved Lonas bredd og innså at jeg hadde 150 høydemeter stigning foran meg, forstod jeg endelig at det ville bli mer enn tøft nok å nå Vingelen.

På vei opp bakkene legger jeg merke til at det er lenge siden jeg har sett solen, og vinden har blitt temmelig sur. Jeg må stoppe og hvile meg på stavene flere ganger før jeg er oppe ved Skardstjønna, hvor jeg endelig får fylt vann fra bekken, men da er jeg allerede utslitt. Å ta av fellene og sette utfor bakkene hjelper heller ikke stort, det er skummelt å kjøre utfor på gjennomslagsføre. Snø- og vindværet kommer over meg.

Vel nede på brøytet vei, trekker jeg hetten tettere om hodet og tar frem telefonen. Derfra går alt så meget bedre, med lovnad om husly finner jeg krefter til de siste kilometerne inn. Jeg blir sittende en stund på Coop, og snart vet halve bygda hvem jeg er, hvor jeg er på vei, og hvor jeg skal bo i natt. Iskaffe, Solo og sosialisering er medisin for sjelen, og etter å ha handlet litt mat, takker jeg ja til skyss opp til Tollefsa, det er tilbake dit jeg kom fra, så jeg «jukser» ikke.

På Tollefsa blir jeg tatt godt imot, og verten og prisen for overnatting kappes om å være mest hyggelig. Faktisk skal det litt til å være hyggeligere enn verten, og jeg får gode råd om veien videre, interessant kunnskap om gården og området, og glider under skisålene, det er skiene mine veldig glade for. Tusen takk for hjelp og råd, om jeg kommer til Vingelen på ferie en gang (og det virker som en bra plass å reise, for eksempel om man skulle få familie), skal jeg bo på Tollefsa!

Nå sitter jeg i en hjemmekoselig stue i en gammel tømmerbygning og slapper av. Verten har skaffet nummeret til noen som kan vite noe om overnatting i Dalsbygda, og jeg satser på at det blir langt nok i morgen, det er da også meldt uvær.