At det ville bli en varm dag var klart allerede i det jeg skrådde over parkeringsplassen på vei til frokost klokken åtte, ikledd T-skjorte og åpen skibukse. Da var jeg endelig sulten igjen etter å ha brukt lang tid på å falle til ro kvelden før, stappmett som jeg var etter å ha forspist meg på rømmegrøt til middagen. Stappmett ble jeg i og for seg også til frokost, man blir gjerne det når man absolutt må stappe ned to vafler med syltetøy etter det egentlig har sagt stopp.
Bakken opp bak fjellstuen er bratt, men det går heldigvis fort over. Jeg var fornøyd med å ha funnet en sammenhengende stripe av snø å følge oppover, nedenfra så det ut til at jeg måtte ta mesteparten av stigningen til fots. Varmen var trykkende, og det sildret i små bekker der snødekket møtte de nylig fremsmeltede, velduftende einerbuskene. Heldigvis bar snøen meg godt, selv om det øverste laget var mykt.
Oppe på høyden ved Vesle Nup trosset jeg dagens smøretips og byttet ut fellene med rød silver. Den satt som et skudd, og spenningen steg ettersom jeg nærmet meg vassdraget som var rapportert å være isfritt. Det blinket i vann langt nede i dalen under meg. Allerede der jeg kom ned til elven fantes det enkelte snøbruer, og ved første lille tjern var jeg i stand til å krysse, det føltes som en liten seier. Fra nå av var det bare å slappe av og nyte turen innover, dager som dette får man ikke så ofte.
Jeg slo meg ned på en bar flekk med utsyn over dalføret jeg var på vei opp; av og til må jeg huske på å se meg tilbake også, ellers er det lett å gå glipp av mye fin utsikt. Her tenkte jeg for første gang at jeg har begynt å gå lei rett-i-koppen sjokoladedrikk – kanskje jeg ikke var sliten nok? Resten av skigåingen var ren nytelse, og vel fremme ble jeg bare sittende ute på en benk og nyte dagen en god stund før jeg gikk i gang med hyttelivets sysler.
På en måte føles denne turen fra Haukeliseter til Finse som en etterpåtur, som om jeg ikke er på vei Norge på langs lenger. Jeg gleder meg til å komme hjem nå, samtidig som jeg har en deilig og avslappende «alenetur»-følelse med god tid på etappene; spørs om den følelsen fortsatt er der når det varslede vind- og regnværet setter inn fra i morgen ettermiddag. Prøver meg på en tidlig start.
Varmen i teltet vitnet om nok en storartet dag, og jeg spiste min havregrøt full av ambisjoner for dagen, inspirert av en lang tur dagen før: Kanskje når jeg over fjellet i dag? Dobbel lunsj ble klargjort i topplokket på sekken.
De første par kilometerne gikk radig, langs skuterleden. Så tok jeg over myrene mot sydenden av Suvijärvi, også her kunne jeg holde bra fart. Det var et godt stykke med myr, og utover dagen fikk jeg merke mer og mer til gjennomslaget. Vegetasjonen tetnet også til, til tross for at kartet viste åpen myr hele veien, og jeg ble flere ganger tvunget tilbake langs egne spor. Det viste seg at denne plutselige frodigheten hadde sin naturlige forklaring i at det rant flere elver nettopp her, og for å komme videre var jeg avhengig av å finne et sted som både lot meg komme ned til elven, krysse trygt, og komme meg opp igjen på andre siden. Til slutt fant jeg et slikt kinderegg og kjempet meg ut gjennom skogbeltet, sekken ville hilse på nesten alle trærne, og trærne ville til gjengjeld ha tak i ullnettingen min, det var varmt og jeg gikk uten jakke.
Vel ute på leden sydover fra Keinovuopio til Saarikoski kunne jeg igjen lange ut, trass i at det var mye bløtere nå. Blodig på hendene etter å ha lukket en åpning i reingjerdet etter meg uten votter på. Da jeg krysset E8 tok jeg på meg jakken, rigget meg til på sekken og kunne fornøyd konstatere at jeg hadde dekning for første gang siden Abisko. En times telefon hjem, jeg hadde slått fra meg å krysse fjellet i dag.
Føret blir raskt bedre oppover i skogen, og en halvtimes tid før jeg skal til å se etter teltplass brytes stillheten av motordur bak meg. Jeg legger meg ut til venstre for sporet og kaster et blikk over skulderen idet jeg hører turtallet falle. En kvinne roper noe gjennom støyen før hun stopper maskinen og gjentar spørsmålet. Jeg vet ikke om det er finsk eller samisk, så jeg svarer på norsk i håp om at hun kan svensk; hun er kledt i skuterdress og samelue og gjentar spørsmålet på engelsk: «Where are you going?» «- To North Cape. But not today.» Vi slår av en prat, av og til med oversettelser til og fra mannen som sitter bak, han har en lasso hengende skrått over brystet, samekniv i beltet. Jeg spør om de vet om noen åpne koier eller vindskydd i nærheten. Ikke bare vet de om, de er på vei til nabohytten, jeg kan få skyss de to kilometerne opp dit. Tilbudet om skyss blir avslått, det ville være for dumt å jukse nå, etter så mye pine på asfalten i Trøndelag, men jeg spør om de vil ta sekken min. De to kilometerne går jeg fort.
Rommet er spartansk innredet og neppe vasket på denne siden av Krigen. Tomme ølbokser og spritflasker, en sur stank av gammel tobakksrøyk, plenty av visittkort fra stedets musebestand i sengen. En skuter kommer opp bakken fra hytten nedenfor, et barn kjører. Han har med ved til meg, og vi kommuniserer med tegnspråk, fakter, finsk og norsk, vi har ikke noe felles språk. Jeg fyrer opp; veden er gjennomvåt, men det blir nok varme til at jeg kan få ha på meg halvtørre sokker i morgen.
Jeg har ikke før fylt kjelene mine (de som stod der var rett og slett uaktuelle) med snø før jeg hører skuteren igjen. Det er fruen i huset. Om jeg trenger drikkevann? Gjerne. Vi prater litt, og jeg spør om iser, elver og løyper. I forbifarten nevner hun at de har for mye mat med seg, og de spiser nå helst tørket mat på tur, reinsdyr har de til hverdags. Om jeg vil ha litt reinkjøtt? Gjerne. Neste gang skuteren er tilbake får jeg gått over inntegningene mine i kartet, fylt flaske, kjele og termos, samt følgende matvarer: 750 gram reinskav, en løk, en stor klatt meierismør og to bokser finsk øl. Finnbiff til middag, alt går med.
Telefonen finner dekning, og jeg slår på tråden til Fruen. Vi må ta en pause når skuteren nærmer seg enda en gang, nå er det «far sjøl». Besøket er raskt overstått: Han peker på kartet som ligger på bordet og sier noe på finsk. Jeg peker og forklarer ruten min videre på norsk, han nikker. Så følger en lang strøm av finske ord, jeg oppfatter(?) tobakk, snekker, sauna og «crazy man». Jeg antar det siste refererer til meg.
Liggeunderlaget kommer nok til nytte oppå madrassen i natt, og jeg gleder meg til turen over fjellet i morgen, selv om jeg er mer enn spent på et par av elvene jeg møter i lavlandet inne ved norskegrensen.
De tunge dagene kommer når man minst venter det, kanskje nettopp da, gårsdagens dagbok slutter slik: «Kort tur i morgen.» Derfor var det bare å falle for fristelsen da jeg våknet av at det var varmt i morges, å ta av luen, gli opp soveposen og la øynene gli igjen. Det var lyst da jeg la meg, lyst da jeg våknet midt på natten og lyst om morgenen, det går mot vår og jeg går mot nord. Neste gang jeg våknet var klokken over åtte, og jeg gav meg god tid til frokost, grøt og kaffe sittende i posen, sjokolade og snøsmelting.
Klokken var ti på halv elleve da jeg kom i gang, skaren bar meg heldigvis godt der jeg lette meg frem til en vei ned mot Torneträsk, på vei opp hadde jeg måttet ta av meg skiene. Et skuterspor tok meg et lite stykke i rett retning over isen før det dreide vel mye mot sør. Jeg fortsatte rett frem, men ganske snart tvang åpent vann meg opp på land. Det var en øy jeg hadde gått i land på, og på andre siden fant jeg flere øyer, adskilt av is med store råker; jeg fulgte stranden rundt til jeg fant igjen skutersporet.
Vel oppe på tørt land ventet en ny utfordring: Ingen snø. Under en av middagene med NPL-Petter i Abisko hadde jeg nesten misunt ham at han skulle få gå deler av turen til fots, nå fikk jeg prøve. Det ble av og på med skiene noen ganger før jeg spente dem på sekken, det er lettere å hoppe fra tue til tue i våt myr uten ski i hendene.
Jeg merket våren på en litt uventet måte: Fra å ferdes gjennom en natur pakket inn i hvitt, hvilende i en dvale under snøen, møtte jeg nå på et mangfold av lukter som hvirvlet rundt meg der jeg skrittet gjennom det bare landskapet. Lyng, gress, myr, jord. Etter noen kilometer til fots måtte jeg ta en pause i lyngen; på morgenen hadde jeg planlagt en «tidlig» pause når jeg nådde skuterløypen nå hadde jeg gått meg sliten uten å komme så langt en gang.
Til slutt nådde jeg endelig ledelinjen min, et reingjerde, og etter noen litt nervepirrende kryssinger av våte områder kunne jeg endelig ta dagens andre rast, i skuterløypen. Jeg tror forresten jeg vet hvor ordet slush kommer fra: Det er et onomatepoetikon som beskriver lyden av ski gjennom våt vårsnø. Legg til pipingen av kortfeller i fart og noen stavtak, så har man lydsporet jeg gikk til. Lukten av eksos, og svette; solen skinte fra en helt skyfri himmel.
Det var 400 seige høydemeter opp, men det var fantastisk å endelig være på høyfjellet igjen. Fra det høyeste punktet kunne jeg se Kamasjaure, vindskyddet der er dagens mål. To skutere kommer opp bakken mot meg. De stopper, og jeg fotograferes for Twitter. De trivelige fiskerne kan fortelle at det sannsynligvis er mulig å overnatte på sportsfiskeanlegget ved Råstojaure, trolig er det også badstue der. Man får bare håpe at de har plass til en enslig vandrer i 1. mai-helgen.
Vel fremme må jeg bare si det høyt: «Fytterakker’n». Jeg er sliten, men jeg går løs på arbeidet som så mange ganger før: Smelte snø, lage mat. Kaffe, sjokolade. Snart skal jeg rulle ut posen under skiltet med teksten: «Får utnyttjas för övernattning endast i nödsituationer».
Selv ikke etter å ha inntatt to bløtkokte egg i tillegg til min vanlige havregrøtfrokost og kost meg lenge med kaffekoppen var jeg helt klar for å gå. Slapp. Surt vær. Jeg kjøpte kaffe og kanelsnurr da jeg sjekket ut, selv om jeg visste at kanelsnurren ikke var så god. Værvarselet på døren var oppløftende for dagen i dag, men på sikt skulle mildvær og regn være på vei. Derfor burde jeg utnytte denne dagen til å gå langt, så jeg forhørte meg om avstandene. 41 kilometer til Hukejaurestugan, uaktuelt med dagens form.
Jeg tok sekken på ryggen og gikk, den første biten var på veien. Som lydkulisse hadde jeg den stadig stigende og synkende lyden av snøskutere i nærheten, og leden fulgte en diger høyspentlinje innover på fjellet. I dag skulle jeg ikke lenger en Sitasjaurestugan, 22 kilometer, så jeg tok det med ro, stoppet og spiste en kald pølse i brød på veien.
Plutselig var jeg fremme, og jeg banket på hos stugvärden. Hele familien var på fjellet, mor, far og to viltre og sjarmerende sønner, og jeg ble tatt skikkelig godt imot med varm saft, kaffe, kjeks og smågodt. Det ble en riktig så trivelig samtale over dagens lunsj, og etter havrebomben var fortært ble jeg forært en appelsin. Slikt har jeg ikke sett siden Hattfjelldal, og jeg klarte ikke å være høflig nok til å avslå. Jeg takket og rev av skallet i samme øyeblikk, sugde i meg den optimistisk gule solskinnsfrukten, øyeblikket var vidunderlig. Utenfor var været blitt det samme, så jeg overrasket meg selv med å takke for meg og vende skituppene i retning av de siste 19 kilometerne opp bakken til Hukejaurestugan.
På dette strekket ble turen slik jeg hadde drømt om at det skulle være å gå gjennom Nord-Sverige i slutten av april: Silkeføre, sol fra skyfri himmel, vindstille og – i et kort, men kjærkomment øyeblikk – helt stille. Bare fjellet og lille meg. Da jeg kom over bakketoppen og fikk Kebnekaisemassivet midt imot måtte jeg bare sette meg på sekken og ta meg en pølse: Dette var sterk kost selv for en blasert fjellfant fra de tusen blåners land.
Hukejaurestugan lå bak en serie med luretopper, så jeg sto nesten på tunet før jeg så at jeg var fremme. Her var det nesten fullt allerede, men jeg ble tatt godt imot med varm saft og kake. En av de som var her spanderte til og med en appelsin (det regner appelsiner over meg om dagen) og en porsjon elggryte – tusen takk!
Resten av kvelden ble jeg sittende og prate med en hyggelig arkitekt som også gikk alene, og jeg bestemte meg for å ta en snarvei Siri og jeg hadde sett ut på kartet da vi satt i Sulitjelma, om været tillater det i morgen. Da kan jeg nå Abisko i overimorgen, men vi får se, det er ingen hast.
Formen var langt bedre enn fryktet, jeg var ikke så fryktelig støl, men kroppen føltes slapp etter gårsdagens kraftanstrengelse. Rolig morgen med en innlagt treningsøkt for å grave frem døren til søppelrommet, som var begravd av et takras.
Selve skituren gikk temmelig greit, sliten i kroppen. Jeg tok meg ned på Kutjaure, store skavler, og fulgte kvisting over til skuterløypen, vinket til et følge med hundekjørere. Herfra kan jeg følge røde kryss på stolper noen dager fremover.
Oppe på Akkajaurestugan fant jeg ingen stugvärd – han var ute og luftet hunden, ventet nok ikke folk så tidlig – men det stod tre par alpinski utenfor en av hyttene. Der var det godt og varmt, og tre hyggelige toppturister sørget for at det ble en hel times lunsj, det hadde jeg godt av. Den ene av disse så noe mer brunbarket ut enn de to andre, og med god grunn: Han hadde sagt opp jobben og vært på skitur like lenge som meg, reist fra sted til sted for å kjøre ski, blant annet flere uker i Norge. Det var noe kjent i det han sa om hvor mye penger man faktisk trenger, det er jo ikke nødvendigvis så dyrt å leve i fjellet…
Over vannet kom en skikkelig byge over meg, og jeg snørte igjen alle åpninger. Så var solen tilbake igjen. Akkurat slik været har vært en stund nå. Det er litt fascinerende å gå på sterkt nedtappede vann, Akkajaure var tappet ned med 25 meter: Når isen legger seg til rette på bunnen kommer et nytt landskap til syne, med fjell og daler kledt med brukne isflak, hvite, blå. Av og til kneiser en stein på toppen, av og til lyser det i blått. Flere følger med folk var ute og så seg om i dette landskapet som vanligvis bare stjeler sluker fra oss som står på land.
Vandrerhjemmet på Ritsem ble en fin plass å komme frem til, jeg bevilget meg kaffe og kanelsnurr i kafeen før jeg gikk i dusjen etter å ha spist dagens siste lefse. En hel pizza til middag, fem pølser i brød til kvelds, Snickers til dessert; jeg var så utrolig sulten i går, godt å bli mett igjen. I morgen vanker det fem pølser, seks egg og en halvliter H-melk til frokost. Mulig noe av det blir lunsj (hardkokt egg og kald pølse trumfer lefse), for da får jeg også spist grøten min (og da slipper jeg å bære på den!). Jeg vurderer å legge om kostholdet tilbake til normalen når jeg en gang kommer hjem igjen.
Etappen i dag har bydd på mange fine naturopplevelser, men jeg har vært for sliten til å ta dem inn. Bra jeg fikk hvilt litt her. Kanskje man også blir litt blasert av å gjøre så mange fine fjellområder på rad? Enten i morgen eller i overimorgen bør/vil jeg ta en lang etappe (type fire mil); føre og form får bestemme.
Hyttemorgenen har fått et preg av rutine, det går på automatikk alt sammen: Grøt, kaffe, kjeks, oppvask, termos, pakking. Norsk radio til frokosten. Det var mildt utenfor, våt snø, og jeg satte min lit til den røde boksen med smurning. Kvelden før hadde jeg sett meg ut to ulike ruter: Enten kunne jeg følge Padjelantaleden og ta hytte for hytte etter hva føre og form tillot, ellers kunne jeg spare mange hundre høydemeter på å ta inn en dal og rundt et fjell, men da måtte jeg gå helt til Kisuris, en drøy tur på bløtt føre.
Finværet fra dagen før gjemte seg bak et skydekke i stadig forandring. Nå og da så det sitt snitt til å lyse opp en fjellside eller et vann, av og til kastet en enslig vandrer for en stakket stund skygge. Etter å ha pustet i eksosen etter flere skuterfølger langs leden hadde jeg bestemt meg for å satse på å nå Kisuris direkte, og jeg holdt høyden innover dalsiden over elven Miellädno, og i stedet for motorstøy og eksos var omgivelsene urørt natur dekorert med et lappeteppe av lys og skygge, kun skiene og vinden lagde lyd. Jeg spiste lunsj i ly av en kampestein før jeg dreide nord ved en hytte tilhørende reindriften i området (hvorfor merkes de spesielt på kartet?). Med ett var jeg kommet til Sarek. Mens ordet Padjelanta kvitrer av vår, rislende bekker under kloppen der turgåeren blidt blir tatt imot av landskapets myke dalfører, hviler det et annet alvor over ordet Sarek. Sveriges Børgefjell er ikke tilrettelagt på samme måte som naboen, og de gjenstridige elvene, jåkkene, er viden kjent og fryktet. I dag var de knapt synlige, annet enn gjennom de sporene en elv setter i landskapet rundt over tid.
Da jeg krysset Låddejåkka, dermed tilbake i Padjelanta, kjente jeg at det begynte å røyne på, og det var fortsatt godt over en mil igjen. Jeg stoppet og spiste den siste lefsen min, men kilometerne fortsatte å gå tregere, for føret ble stadig bløtere. Ved det høyeste punktet, hvor jeg hadde sett frem til en lett tur ned, ble jeg smertelig klar over at jeg også utfor måtte ty til diagonalgang. En tanke kom snikende: Har jeg tatt meg vann over hodet nå? Jeg fikk ikke tenkt så mye over saken, for sikten var i ferd med å bli dårligere, og jeg ga full gass utfor bakken for å komme under skydekket før alt ble hvitt. En og annen skavl, godt det var snøballvennlig snø.
Noen høydemeter lenger ned, og under skydekket, måtte jeg sette meg på sekken for å samle krefter og motivasjon – åtte kilometer igjen, i luftlinje. Like etter kom jeg over ferske skispor, det hjalp betraktelig, og ved 3-4 km igjen var det tid for siste utvei på energifronten: En energi-gel, slik som syklistene bruker. Jeg rev av toppen og satte tuten i munnen. Klemte. Svelget. Det var en helt annen skiløper som satte avsted, jeg fosset frem med en 2:1-mikstur av maltodekstrin og fruktose i årene; jeg ville gjøre unna så mange meter som mulig før effekten gav seg.
Den siste kilometeren tok jeg ut kurs rett gjennom bjørkeskogen, og det var en stor lettelse å løfte av slåen foran døren og ta fatt på arbeidet. Å bære to tilitersbøtter med vann opp en bratt bakke i råtten snø var en prøvelse for en utslitt skiløper, særlig da jeg plutselig tro igjennom til skrittet med begge føttene samtidig og endte opp med ti liter vann i fanget. Godt jeg hadde husket å lukke luftingen i buksen.
I morgen er jeg nok bra støl, men jeg skal vel alltids klare å kreke meg de tre milene opp til Ritsem for det.
To ganger i løpet av natten måtte jeg ut, det dryppet rundt meg. Mildt vær. Da morgenen kom var det fortsatt mildt, og det var det de lærde kaller «delvis skyet, oppholdsvær». Vinden hadde løyet. Yr kunne imidlertid fortelle at denne situasjonen var høyst midlertidig, og jeg hadde en effektiv morgen for å dra nytte av værvinduet før kulingen satte inn igjen.
Da jeg stoppet for å dra av kortfellene på toppen av den første bakken var jeg dobbelt glad: Det er mye morsommere å gå på ski på smurning, og de drøyt to hundre høydemeterne kjentes godt i varmen, solen hadde brutt igjennom. Videre inn i fjellet var det simpelthen vidunderlig å være på tur, kanskje den fineste høyfjellsdagen på turen: Urørt snø lyste i solen fra alle kanter, og hvor enn jeg snudde meg fantes det majestetiske tinder i fleng. Jeg hadde tenkt å holde det gående en stund til før jeg tok pause, men da jeg plutselig var helt og holdent i ly, måtte jeg bare sette meg ned og nyte.
En av grunnene til at jeg trengte et godværsvindu for å gå denne turen var at noen av bakkene jeg måtte opp var på kanten bratte med tanke på skred, og det kunne bli skummelt å gå feil. Heldigvis var de verste plassene vestvendte, og med gårsdagens og nattens vestavær hadde de blitt ganske avblåst. Ferske skred i sidene rundt meg (langt brattere enn der jeg gikk) minnet om at dette ikke er noen lek, det er bedre å gå en omvei enn å ta sjanser.
Etter å ha tatt meg trygt ned til Sorjushytta sendte jeg som avtalt spot-melding, det er godt for Fruen å vite at jeg er over det verste. Imens inntok jeg dagens havrebombe og kakao i solveggen på vedskjulet. Sorjushytta ligger fantastisk flott til, jeg kunne virkelig tenkt meg å tilbringe natten her. Imidlertid var klokken lite, og det fristet å utnytte en god dag for skigåing; det ville heller ikke skade å være lavere i terrenget når kulingen kom tilbake.
Over Sorjusvannene ble føret isete, skøyting var den eneste fornuftige formen for fremdrift. Jeg pratet med noen isfiskere ved den svenske Sårjåsstugan, i motsatt ende av vannet av den norske. De kunne fortelle meg at jeg «straks» (de kjørte skuter) var fremme ved dagens mål, Staddajåkka, og at det derfra «kun» var 12 km til neste hytte, i Staloluokta. På det skarpe føret var ikke 17 km noen sak, spesielt ikke når det er netto utfor, og jeg gikk for «Stalo», som de sa. Det er virkelig lite snø her, jeg måtte gå sikk-sakk mellom barflekkene, og alle elver og sjøer er blå av tilfrosset overvann. Dette kan bli litt ubehagelig om mildværet tar for hardt på…
Like før ankomst presterte jeg å bli mektig forvirret: Da jeg tok frem GPS’en for å få pekt ut rett hytte i virvaret av slike, fikk jeg beskjed om at jeg var mer enn to kilometer fra målet. Kartet viste ingen hytter der teknologien ville ha meg til å gå, og det var langt unna navnet «Staloluoktastugarna». Nå stoler jeg ikke helt på Nordecas kart på dette området, for det hender at de trykker bare hyttenavnet uten å vise hvor den ligger, og av og til står navnet et godt stykke unna der man skal. Jeg gikk likevel ut fra at det var jeg som hadde tastet koordinatene fra ut.no feil og søkte ned mot en bru jeg visste at skulle ligge langs stien. Her var det skilt, og snart stod jeg utenfor hovedbygningen og studerte skiltet med påskriften «Stängd». Imidlertid hadde jeg undersøkt og funnet ut at der alltid finnes ett rom som står ulåst, og etter litt leting kunne jeg buksere sekken inn.
Tilfeldigvis kom tilsynet akkurat da:
Jaha, det er en nordmann her!
Han hadde sett meg komme skøytende ned dalen og opp bakken og mente det kun var nordmenn som var så raske. Jeg fikk en god innføring i systemet, og vi gikk inn for å ordne betaling med det samme. Før avreise hadde jeg sett på ut.no at noen hadde fått problemer med hytter der de bare tok kontanter, så jeg hadde sjekket at STF skulle akseptere kort. I dag lærte jeg at ikke alle hytter drives av STF, noen drives av BLT. BLT vil ha hard cash. Jeg tilbød meg å telte, men den snille mannen gav meg en giro. I gjengjeld fikk han mitt ord for at jeg skulle gjøre opp for meg når jeg kommer hjem. Etter fire mil på skiene var det godt å slippe å se etter teltplass.
Kvelden har gått fort, kartarbeid og småreparasjoner. Utenfor har vinden tatt seg opp, det blir spennende å se hva været gjør i morgen. Uansett blir det en behagelig morgen uten oppfyring, for her varmer man hyttene med gass, og gassovnen kan stå på om natten. Luksus.
Nok en hviledag er over, og en ny avskjed står for tur; det er vel en av de mentale prøvelsene man må igjennom når en går Norge på langs. Utenfor er det lyst og lett, langt fra kuling og 40 mm nedbør som meldt. Vi spiser en lang frokost, vaflene er minst like gode i dag, kan hende jeg trenger den energien, for sekken er sprekkfull av proviant: Jeg har pakket mat for ni dager frem til neste depot i Abisko.
Det er leit å se bakenden på bussen forsvinne bak en bakketopp, men jeg vet hva dette går ut på nå, aksepterer en liten klump i halsen der jeg traver avsted langs regnvåt, svart asfalt. Etterhvert slutter det å regne; jeg må av med luen, for svetten hagler opp de bratte bakkene. Jeg ser turens første blomster på vei opp, og det sildrer i vann på alle kanter. På med solbriller. Kanskje jeg kan nå helt til Sorjus i dag? Jeg arresterer meg selv i å tolke situasjonen i lys av det jeg vil se; jeg begynner å lete etter indikasjoner på det motsatte, utover den dystre værmeldingen. Det svartner litt i vest. Idet jeg ankommer Ny-Sulitjelma ser jeg at det har svartnet mer enn litt, og innen jeg har skiftet og tøyd ut både regner og blåser det godt utenfor vinduene.
Ny-Sulitjelma Fjellstue er en luksuriøs ubetjent turisthytte, her er både strøm, kaldt og varmt vann. Panelovner sørger for behagelige tyve varmegrader, og jeg har radio, mobildekning og lesestoff tilgjengelig; det er helt greit å sitte med en kopp varm kakao og se på uværet utenfor, det er meldt bedre i morgen. Mens jeg sitter her og glor på været tenker jeg på de fine påskedagene jeg har hatt sammen med mitt favoritt-turfølge: Det nydelige været ut fra Lønsdal, fantastisk natur opp Skaitidalen, kaffebesøk ved Kjelvatnet og den felles gleden over å endelig komme frem i regnværet, til dusj og varm mat, etter en lang etappe.
For meg har Sulitjelma vært et av de stedene jeg har gått og drømt om underveis som en viktig milepæl. Når jeg kommer over på svensk side ligger hyttene tett innover, der er merking, og jeg er i gang med tredje siste etappe av turen. Neste gang jeg trår på norsk jord er jeg i Finnmark. For første gang øyner jeg en mulighet for at jeg kanskje skal kunne komme meg helt nord, selv om det er mange vanskelige valg som gjenstår, mange tunge stunder, mye smerte – men forhåpentligvis også mye glede, fine dager, flotte mennesker og en uforglemmelig turopplevelse. På tide å sette over kaffekjelen og begynne å glede seg!
Meteorologen hadde ingen gode nyheter å komme med i spesialvarselet for fjellet klokken åtte:
Stiv kuling, økende til sterk kuling utover dagen; sludd- og snøbyger
Utenfor hytteveggen var det imidlertid klart, vindstille og fire minus da jeg stod opp, så vi forberedte oss på avreise. Klokken ti var eneste endring i værsituasjonen at temperaturen hadde steget til pluss tre grader, så vi la i vei innover Skaitidalen, klare for å legge oss inn på Argaladhytta dersom været skulle forverre seg.
Denne dalen er beryktet for sin skredfare, dyp og trang som den er, og Bodø og omegns turistforening hadde frarådet oss å gå der da vi henvendte oss til dem. Oppsynsmannen vi snakket med, Jim, kunne på den annen side fortelle at ryktet var ufortjent dårlig, og vi fikk rapport om den siste tidens vær og vind, samt beskjed om at det burde være greit å gå om vi ikke gikk i uvær og brukte sunn fornuft. Utrustet med en oversikt over de verste plassene la vi spente innover elveisen, vi fulgte et gammelt skispor. Det var en stor naturopplevelse, både å kikke opp på tindene høyt der oppe, og å følge jervesporene i snøen på isen. Rundt oss flakset rypene til høyre og venstre, mens vi konstaterte at oppsynsmannen hadde rett i at vi ikke var så fryktelig utsatte så lenge vi valgte rett side av dalen. Vi passet samtidig på å teste noen av snøbruene med staven, det er mildt i været, og noen bruer var betydelig svekket eller til og med helt vekk siden forrigemann gikk innover her. Med den vannføringen som var ville ikke konsekvensene av en bristende snøbru være verre enn våte sko, men det er kjedelig nok.
Oppover dalen tiltok vinden i styrke, så det var godt å komme inn på Argaladhytta, et sjarmerende sted: Enkle brisker til å sove på, en gitar hengt oppunder taket, tykke tømmervegger og lave døråpninger – trenger man mer? Vi hadde vinden i ryggen, så den var mer til hjelp enn til bry utfor bakkene mot Balvatnet etter vi hadde passert det høyeste punktet. Siri hadde klart best gli og storkoste seg nedover den stadig videre dalen. Milen over til Balvasshytta gikk med andre ord greit, men med stadig økende vind fant vi ut at vi ikke trengte å gå noe lenger denne dagen, det er bedre å sitte inne med en varm kopp kakao og lytte til ulingen i pipen.
Turens første hytte tilhørende Sulitjelma Turistforening var av enkel standard og litt trekkfull, uten at det fikk gå utover humør eller stemning. Utenfor vinduet skuet de stolte nordnorske fjell ned på to forvillede søringer på påskeferie, rammet inn av nakne bjørker som svaiet kraftig i kulingen. Innenfor spraket det entusiastisk i vedovnen som akkompagnement til en god og hyggelig samtale over kart og en kopp kaffe. Coarvihytta eller Sulitjelma i morgen, time will show.
I dag har jeg vært på påskeferie: Igjen på tur med min kjære, i finvær, på stort sett brukbart føre. Vi er et bra par på tur, og hun velger de samme veiene jeg ville gjort der hun tråkker spor opp mellom bjørkeleggene, et godt skispor for en som har tråkket egne løyper i månedsvis. Siris entusiasme og ferieglede smitter.
Vi startet dagen med å pakke oss langsomt ut av annekset ved Lønsstua sammen med våre nyslåtte bekjentskaper, de var like hyggelige mot Siri som mot meg. Mens de satte kursen mot stasjonen for å reise hjem etter nok en etappe i deres NPL «stykkevis og delt», fortsatte jeg mitt NPL-prosjekt med stø kurs for broen over Saltdalselven, hytte-til-hytte ned gjennom hyttefeltet. Broen trengte vi ikke benytte, og etter en trivelig prat med noen hyttefolk på andre siden hadde vi opplysninger om et spor som var tråkket innover i rett retning, i alle fall et stykke på vei.
Når først Siri skulle være med å gå en etappe var hun så heldig å starte med en tur som viste et godt tverrsnitt av hva en NPL’ers hverdag består av: Sol, vind, snø, tåke og sludd i skjønn forening; føret skiftet fra skare via fonner med tørr snø til våt, sugende og råtten vårsnø nede ved Graddis, på det verste tro jeg igjennom til livet – med ski; navigeringsmessig fulgte vi gjenblåste ski- og skuterspor, røde T’er på trærne, brøytekanter og kompasskurser, samt at vi la våre egne spor når vi så nok til å lese terrenget. I tillegg til å få gå på ski i alle slags forhold, fikk min kjære gleden av å traske langs riksveien med skiene på sekken, og vi fikk satt tålmodigheten på prøve gjennom en intens kamp med tett skog i bratt terreng på dårlig føre.
Fra Graddis tok vi etter anbefaling fra folket som drev gården sommerruten opp til riksvei 70 og fulgte denne opp til Skaitiveien. Derfra kunne vi ta skiene fatt et stykke, og føret ble stadig bedre ettersom vi vant høyde innover. Etter ti timer på tur var begge glade for å kunne ploge seg ned den siste bakken, mellom trærne, til Trygvebu, en skikkelig fin hytte: Strøm, tilgang på rennende vann like i nærheten, flott utsikt og koselig innredet. På kvelden var det stjerneklart, ni minus, og fullmånen tittet såvidt over fjellene idet jeg var ute i et nødvendig ærend. Det er godt å være på tur, selv om det er meldt uvær i morgen.