Da jeg skred (mer kravlet, føltes det som) inn på tunet på Gaundalen Fjellgård, møtte jeg på dagens største utfordring: To hunder bjeffet veldig, og de ventet en stund på toppen av bakken før de løp meg i møte. Fornuften var like rolig og fortalte meg at dette er dyr på en gjestegård, og de er bare glade for å se folk, og fornuften undertrykte «det andre» nok til at jeg tvang frem en hånd til hver av dem og hilste med barnestemme mens jeg klødde den ene under haken, slik jeg har sett hundevante gjøre det. En stor seier notert (kanskje jeg blir kurert av dette?), og jeg ble tatt godt imot, de hadde lest bloggen og notert seg siste posisjon. Jeg var skikkelig gåen.
At den største utfordringen var spart til slutt, betyr ikke at resten av dagen var helt problemfri, men den startet i alle fall bra, med sol og vindstille. Faktisk fortsatte været slik, helt frem til solen sendte sine siste stråler som for å skyve meg opp den siste bakken til gården. I en av pausene satt jeg med ansiktet mot solen og øynene lukket. Det var totalt vindstille, helt stille, og jeg var helt alene i fjellet og fornøyd. Jeg hadde tråkket meg gjennom dypsnøen ved teltet og frem til skutersporet jeg hadde sett dagen før. Her gikk det radig, og jeg anslo ankomst allerede i to-tiden. Det var fire timer for optimistisk.
Skuterspor har en tendens til å ta feil retning etterhvert, det gjorde også dette, men jeg takket for følget og gav meg til å tråkke spor nedover Stigådalen/Ståggådalen (avhengig av hvilket kartblad man ser på). Etter en stund kom jeg over skispor, de så ut til å være fra i dag. Jeg mislikte at de fulgte elveisen nedover, men det så ut til å ha vært en 3-4 skiløpere i følge og sporet var pent lagt, så jeg bestemte meg for å følge det, skjønt jeg begynte å tvile da breddene bratnet til. Ifølge kartet skulle det snart bli fall på elven. Sporet foran meg snirklet seg mellom steiner, brukket is og åpne råker i fossen foran meg, men det var ikke lange stykket. Midt ute i det tenkte jeg «dette liker jeg dårlig,» og det var tungt å gå med åpent hoftebelte og uten å bruke remmene på stavene. Helskinnet gjennom fossen håpet jeg det verste var over, men den gang ei: En mye større og brattere foss var i vente, og løypen bød på luftig travers over åpent vann og trange nedstigninger. Jeg forlot sporet ved første anledning.
Det siste stykke ble drygt. Her var det brytekamp med skogen, og spesielt de mange kryssende bekkedalene med sine høye og skavlete kanter over delvis åpent vann voldte meg en del hodebry. For å fatte meg i korthet, for én gangs skyld: Det ble utøvd en del skiakrobatikk.
Både skiakrobatikk og fosseklatring kunne jeg unngått om jeg hadde visst hva de ville spørre meg om på Gaundalen: «Hvorfor gikk du ikke om vannet, og fulgte skuterløypen ned?» Da hadde jeg også unngått en «spennende» snøbru over Grønlivassbekken…
Nå sitter jeg på Gaundalen Fjellgård og spiser kaker og drikker kaffe bak en lånt PC, og de har ringt til Gjevsjøen og forhørt seg om skuterspor og rutevalg innover; de er snille mot meg her.
Om denne dagen skulle fått en tittel, ville det blitt på gjensnødde stier, selv om det ikke var noe oppgjør med noe som helst på tapetet. Vaffelrøren fra i går var ikke glemt, og etter seks knekkebrød, fem vafler og en banan var jeg klar til dyst. Da hadde jeg fått med meg mye god radio, og det var godt og varmt etter langvarig fyring.
Godt og varmt var det også ute, så jeg spente jakken på sekken og gikk kun i nettingtrøyen like til teltet skulle opp. Tilsynet hadde tipset meg om å følge merkingen for sommerruten ned til Vera, og på gjensnødde stier bar det over myr og gjennom skog, selv om den store sekken ikke alltid er bestevenn med alle trærne. Et stykke fikk jeg følge av en skiløype, andre strekk fulgte jeg spor etter andre som gikk i samme retning, jeg ble mindre og mindre opptatt av å leke detektiv på jakt etter røde flekker på trærne. Jeg rastet ved en gamme hvor det var lagt ut en bok man kunne skrive seg inn i, og i det kuperte terrenget ned mot Veresvatnet var jeg så heldig å finne en løype å følge.
Nede ved vannet slo jeg på tråden til Gaundalen, der var det bare å komme. De hadde fulgt med på bloggen, så de visste nok at jeg var på vei. Her kom turens første elvekryssing uten snø, og jeg måtte av med skiene. Så fulgte et parti på gjensnødde stier gjennom skogen før jeg et lite stykke fikk skispor, og fra gården Sveet, hvor mang en NPL’er har overnattet, fulgte jeg rett og slett veien.
På telefonen hadde folket på Gaundalen fortalt at de hadde hatt besøk av en franskmann i samme ærend som meg i går, og der den rødmerkede stien til fjells startet så jeg et enslig spor som gikk inn i skogen. Min plan var egentlig en litt annen, men det fristet mer med spor, så jeg fulgte lukten av Camembert og var igjen på gjensnødde stier. Å følge en sommerløype på ski er ikke alltid like ideelt, og etter en stund forlot jeg Champs-Élysses og tok slakt oppover myrene.
Terrenget her tok mye tid, det er utrolig hva som får plass mellom to koter på et kart, og snøen var dyp. Like før det var tid for å slå seg til ro for kvelden fikk jeg øye på et skuterspor som så ut til å gå i riktig retning. Det skal jeg følge i morgen.
En effektiv teltkveld var fort unnagjort: To og en halv time fra jeg tok av sekken til jeg lå god og mett i soveposen.
Jeg våknet av at jeg var kald på hodet, det var mørkt, luen min var ikke varm nok for å sove med hodet utenfor posen denne natten. Neste gang jeg våknet var det lyst, ca ti kuldegrader inne, så jeg holdt an en liten halvtime til. Det ble brått mye lysere og temperaturen steg til to varmegrader. Innen frokosten var klar hadde jeg like mange plussgrader som det hadde vært minusgrader, ved gulvet, og jeg var godt fornøyd med valget av en østvendt teltplass, samt muligheten til å spenne opp teltdøren på «vid vegg».
Dagens etappe skulle være ganske grei, så jeg tok livet med ro: En ekstra kopp kaffe til kartlesingen, litt vimsing rundt med kameraet. Solen skinte fra en helt skyfri himmel, og rimfrosten skinte tilbake fra hver en gren. Jeg tenkte på hvor mye greiere det er å pakke teltet under slike forhold enn de jeg hadde den første natten i Skarvheimen, hvor jeg først måtte grave frem teltet for så å pakke i snøvær og vind så sterk at jeg ikke turte annet enn å la duken være godt forankret like til den siste fliken skulle ned i teltposen. Sen avmarsj, ti på ti.
Allerede etter få meter kom dagens første veivalg, i form av et oppkjørt spor langsmed Skalsvattnet i nordlig retning, det kunne jo spare meg for litt veitrasking? I mangel på tiltro til et tilfeldig spor fulgte jeg min opprinnelige plan, skutersporet mot Skalstugan, og etter kort tid møtte jeg skiløpere som kunne bekrefte at det var rett avgjørelse. Oppe ved stugan møtte jeg noen som var av stikk motsatt oppfatning, og jeg fikk en detaljert veibeskrivelse. Lysten som jeg var på å tilbringe en perfekt vinterdag i nykjørte spor, takket og bukket jeg mens jeg ble avfotografert («för ortspressen»), og la i veg langs «gröna leden». Skiltet mot «Kåtan» dukket imidlertid aldri opp, og etter en del om og men tok jeg opp over myrene mot bilveien med sine sugende bløte brøytekanter der terrenget tvang meg helt opp på veien. Nede i Sandvika, etter å ha gått det som må være Norges korteste fylkesvei, var samme problemstilling atter aktuell, og jeg rotet litt mer rundt før jeg endelig bestemte meg for å satse på en løype som forhåpentligvis ville svinge i rett retning. Det gjorde den, men da hadde jeg allerede gitt opp og tråkket spor et stykke, jeg fant igjen løypen noen hundre meter fra dagens mål.
Da GPS’en hadde pekt ut rett hytte i hyttefeltet, kunne jeg fornøyd konstatere at det kom røyk fra pipen. Tilsynet var godt i gang med å sette i stand til påske, og så snart jeg var innenfor døren ble jeg bedt på mat, etterfulgt av kaffe og bakverk. Det var trivelige folk og hyggelig med selskap, disse hadde tidligere vært bestyrere både på Gjevillvasshytta og Nedalshytta, og de var fulle av interessante historier. Da de var gått spiste jeg middag igjen og oppdaget et elektrisk vaffeljern på benken. I skrivende stund går den fjerde vaffelen ned på høykant, resten av røren sparer jeg til frokost.
En lang avskjed forlenger ikke samværet, sies det. Likevel ble vi stående lenge å holde rundt hverandre på parkeringsplassen. Fordommene og det påtatte snobberiet var lagt igjen over en lang frokost, skjønt enige om at vi hadde hatt en herlig helg i det vi ved ankomst hadde kalt Harryland. Nå svingte den gråblå stasjonsvognen ut på veien mot Coop Extra og billig andekjøtt, mens jeg sto igjen med skiene i hånden og en klump i halsen.
Det kjentes som om noe holdt på å gå fra hverandre inni meg på vei opp bakkene fra Storlien (jeg er blitt fortalt at man blir sentimental på lange aleneturer), men allerede ved det første vindskyddet hadde fjellets ro begynt å ta over, til tross for sur motvind og snøbyger. Terrenget var lettgått innover, og da jeg var på vei over Norra Rensjön, vek snø og blåst tilbake for en nydelig og varmende marssol. Jeg hadde kommet sent avgårde, og med en begynnende forkjølelse i kroppen hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ikke gå helt til Bellingstua, det er over fem mil. Klokken nærmet seg halv tre, litt tidlig å slå leir, så jeg bestemte meg for å gå over det neste høyfjellspasset før jeg tok kvelden.
Skituppene kastet lange skygger inn i Sverige da jeg gled inn i skogbeltet over Skalvatnet, og jeg plukket raskt ut en plass til teltet. Turens første pose med Real Turmat, kaffe, dagbok og blogg. Jeg ser frem til en kort etappe i morgen, kanskje jeg kan få en liten time i solveggen på Bellingstua dersom det varslede finværet slår til?
På et lite hotell med få gjester er det befriende stille ved den enkle frokosten, og innehaversken kan bidra med kafe-tips for Åre, dagens mål. Planen er like enkel som behagelig: Innta en koselig kafe eller to og planlegge, spise, blogge, drikke kaffe, slappe av, markere utrygge vann ut fra NVEs iskart, spise mer, prate, drikke mer kaffe, osv.
Det var en nydelig, solrik dag, og alt det norske i oss krevde at vi skulle spenne på oss skiene og gripe dagen. Vi er i Sverige nå, vi adlød ikke, og Åre Bakeri lå akkurat der vi hadde fått det beskrevet. Både atmosfære og bakverk svarte til forventningene, og det ble et langt besøk der alt kartarbeidet tiltrakk seg en del oppmerksomhet. Godt å gå i «vanlige» klær. Vi besøkte Bahnhof Cafe på vei tilbake og inntok dagens tredje kafemåltid. Etter gårsdagens positive middagsopplevelse oppsøkte vi en restaurant, Flamman, som prydet inngangspartiet med en lokalmatutmerkelse, og nok en gang ble våre fordommer om Harryland gjort til skamme (la oss hoppe over eksemplene på det motsatte), og vi gledet oss over en nydelig eple-tyttebærchutney til reinlåret og et godt utvalg av lokale oster med blant annet multechutney på ostetallerkenen.
Dag to bød på adskillig mer jobbing, med detaljplanlegging, klesvask og pakking. Bra lammecarre og ølkyndig betjening i restauranten på hotellet, for ikke å snakke om hyggelig pris både på mat og drikke.
I morgen bærer det videre, i motvind og sol, om Yr får rett.
Det er ikke mye spennende og dramatisk å rapportere fra en godværsdag der alt går fint, men etter etappen sitter jeg igjen med et godt minne av den følelsen jeg fikk da jeg skled rolig over en myr og kikket fra fjell til fjell rundt meg, følelsen man kan få når man bare må ut en formiddag man egentlig skulle noe annet, den følelsen som sier «ja, dette er livet,» og gjør at jeg tverrstopper ved en liten bjørk og finner frem lefse og kakao, jeg må nyte disse øyeblikkene. Jeg lukker øynene og trekker øyeblikket til meg, men vinden hvisker meg stilt og forsiktig truende i øret: «Glem ikke, vær på vakt,» og jeg merker at det tilfredse smilet jeg bærer på strammer i huden som har skorpet seg lett rundt en liten solbrenthet jeg pådro meg da jeg prioriterte kuldekrem fremfor solkrem dagen før.
Dagen startet som den nydeligste påskedag, bak gardinene hadde Sylmassivet lettet på hatten for oss, og solen lyste opp de steile toppene. Solen skinner også fra sju blide ansikter rundt frokostbordet, og vinden har løyet betraktelig siden dagen før; mildværet har gjort at den løse snøen har sunket sammen, frosten har gjort den hard og lettgått, og et mikroskopisk snøfall har sørget for at det ligger et florlett melislag som blåswix’en kan få feste i på toppen. «Her mangler det bare en appelsin,» tenker jeg og legger i vei i den retningen kompassnålen peker, nordover myrene, blir stolt når jeg treffer innenfor et ensifret antall meter etter 3,75 km delvis i skog på første delmål. GPS’en får hvile i dag.
Langs grensen til naboriket står et reingjerde, delvis begravet av snø. Jeg skritter over og er på harrytur. Målet er da også Storlien, trøndernes svar på Svinesund, skjønt det blir vel ikke så mye handling av flesk og alkohol for min del, utover det jeg kan konsumere i løpet av et par fine hviledager sammen med Siri. På vei ned sikter jeg meg inn på «leden» fra Blåhammaren til Storlien, og idet skiene klikker på plass i sporet føler jeg at turen på sett og vis er over for i dag. 7 km i sporet, og jeg går utenom tullstasjonen og blir lovbryter for hundre korte meter langs jernbanesporet til jeg står på perrongen.
Kartet på stasjonen viser overraskende nok at det finnes to hoteller på Storlien (turkartet viser bare ett, og vi fant bare ett på nett), så jeg slår på tråden til Siri for å høre hvor jeg skal henvende meg. Det viser seg at vi har reservert rom på stedets bar/pub/nattklubb/casino, og jeg føler meg lettere malplassert der jeg vagger inn i baren med en diger sekk og spør etter romnøkkelen. Kuskinn på dørene, dunkemusikk, øldrikkende nordmenn overalt, jeg lurer på om jeg bør gå med balaclava mens jeg er her for ikke å bli gjenkjent, harrytur er sterk kost for P2-lyttere. Så snart Siri kommer er alt glemt, og selv om rommet er ganske shabby (dusjen vil ikke henge på veggen, sengene er slitt, møblementet er sparsomt), er maten overraskende bra (om man ser bort fra at kokken stekte biffen noe hardere enn spesifisert): Pent presentert, bra tilbehør, gode smaker. Betjeningen er vennlig og oppmerksom. Vi legger oss mette og tilfredse og ser frem til to hviledager sammen, det blir tur til Åre i morgen; er man på harrytur, får man gjøre det skikkelig.
Det var snøføyke rundt veggene da jeg dro fra gardinene, men det var i det minste sikt, og med selskap av seks blide svensker til frokost, var det ingenting å si på humøret. Snøværet gav seg også, men det blåste friskt da vi la i vei som én gruppe. Det skulle altså bli på NPL-tur at jeg debuterte som fellesturist, og da med den svenske turistforeningen. Fra start tilbød jeg meg å bidra med å tråkke spor, men da fikk jeg klar beskjed:
Det er lungt; i dag skal du njuta!
Etappen var grei: Snill stigning, gode spor og trivelig turtempo. Vinden var ganske frisk over toppen, og for min del ble det turens lengste lunsj så langt, i vindsekken; blåst og hagl. Etter lunsjen ble føret utfordrende, både for oss som gikk på smurning og de som hadde smørefrie(!?) ski, nullføret ga vekselvis kladder og bakglatte ski, og det var noen i følget som var ekstra fornøyde da det koselige setertunet på Storerikvollen dukket opp bak en haug i bjørkeskogen.
Vel inne ble jeg traktert med kaffe og whisky, det er kanskje ikke så ille å være på fellestur allikevel? På toppen av det hele ble jeg påspandert middag i dag også: Blomkålsuppe, reinskav og nypesuppe med Digestive-kjeks. Etter maten fortalte turlederen levende om hendelsene rundt karolinernes katastrofale tilbaketrekning gjennom Sylan, og jeg fikk litt oppmerksomhet rundt min planlegging av neste etappe, med utgangspunkt i en rute Siri hadde foreslått på SMS fra myr til myr innover mot Storlien.
Noen dager er friskere enn andre, og denne gangen visste jeg allerede kvelden før at jeg ville stå foran speilet på Nedalshytta og sjekke kinn og nese ved ankomst. Derfor var solkrem byttet ut med kuldekrem, snøbrillene satt på luen ved utsjekk, og balaclavaen lå lett tilgjengelig. Ved frokosten fikk jeg mange gode råd, og jeg endte opp med å kjøpe et nytt kart, for jeg manglet dekning for ett av alternativene. Som vanlig på trivelige og komfortable steder, ble det en sen start.
Jeg tok, på vertsfolkets anbefaling, veien opp ved butikken, for der skulle det ha blitt kjørt med skuter kvelden før. Det var et godt råd, og det meste av stigningen var fort gjort. Underveis slo jeg av en prat med to voksne gutter som hadde fått en frisk natt i teltet da kvikksølvet krøp under 20 utover kvelden; «det ble kjølig da vi slokket bålet». Med høyden gjorde også en bitende vind seg gjeldende, og jeg prøvde å få balaclavaen til å dekke mest mulig. Etterhvert tok vinden seg opp, og jeg fikk nok med å holde balansen, for ikke å snakke om å lete opp neste hint om veien videre, enten det dreide seg om en stake, et stykke avblåst grus, rester av skutersporet eller en rettlinjet kant med vegetasjon som kunne indikere en veikant. Da jeg så på klokken ble jeg lettere sjokkert, jeg hadde gått i tre timer og et kvarter, og jeg stilte meg med ryggen mot vinden og fikk i meg litt nøtter; sjekket GPS’en og estimerte en time til i uværet. Snart var jeg nede i bjørkeskogen, og været avtok parallelt med at sikten ble bedre. Lyset var flatt, og jeg måtte tåle et par overraskende skavler før jeg tok til fornuft og satte ned farten.
Vel fremme slo jeg av en prat med vertsfolket før jeg tasset opp til selvbetjeningskvarteret idet en fellestur fra STF ankom. Det var hyggelig med selskap, og de spanderte av sin medbrakte treretter: Minestronesuppe, spaghetti carbonara og sjokoladepudding. Etter stort press takket jeg ja til å sette til livs restene av desserten. I morgen skal alle her til Storerikvollen.
Å fyre til frokost er bare fint når det er mest for kosen inn del, og man har P1 på radioen. Værmeldingen var nesten for god til å være sann (ikke bare nesten, skulle det vise seg), og jeg la på solfaktor 50 og blå extra. Jeg kunne se frem til en fin tur, spesielt partiet gjennom skogen.
De første kilometerne på vei gikk helt greit, det snødde en del, men det var en god følelse å gå en tur på stien og føle skogens ro langs et dagferskt skuterspor. Roen ble imidlertid raskt brutt av en annen som hadde sett seg ut samme setervei, han kom i en diger, sekshjulet skogsmaskin som spant og trakk seg langsomt og pekende frem mellom bjørketrærne. I motbakkene var jeg raskere enn den, men da jeg jaget forbi i løssnøen, tungpustet, gjorde skutersporet slik som skuterspor så altfor ofte gjør, det tok en annen vei enn jeg ville. Jeg måtte stikke nesen i kartet, men slapp å fordype meg helt, da føreren av den store maskinen pekte meg i rett retning. Herfra ble det brøyting i dyp snø, og kreftene gikk ganske mye fortere med enn i sporet.
På en diger myr i enden av seterveien, hvor føret var litt fastere enn inne i skogen, snurret jeg inn en god, gammeldags kompasskurs i retning av veien. Skisporet skar seg rett frem over alt det bløte jeg slipper å forsere siden det er vinter, og jeg var med ett fritt vilt for snøplog og rutebuss igjen. Faktisk var det litt i overkant spennende her som brøytekantene er ganske høye, en plog i møtende retning her vil ikke ha mulighet til å se meg, og jeg kan vel bare glemme å hoppe høyt med stor sekk. Fornuften tar meg fra side til side oppover, og etterhvert ser jeg hvilken vei brøytebilen er på vei og kan planlegge ut fra det.
På toppen fikk jeg litt sol, og en snau kilometer lenger ned passerte jeg Mustjønna, nå en anonym snøflekk mellom haugene, men i virkeligheten selve starten på Glomma. Utrolig hva man lærer underveis. Pussig nok har dette tjernet utløp i nordenden, og vannet renner via Ystesosen og Grunnsjøen før det endelig, i utløpet av Storøvlingen, bestemmer seg for å ta fatt på den lange veien sørover. Været surner til, og jeg snører hetten tettere før jeg tar fatt på bakkene ned mot Stugudal. Her er føret vått og sugende, og jeg må søke meg fra snøflekk til snøflekk før jeg endelig må gi tapt og ta brøytekantene og terrenget fatt. Jeg er sulten og sliten, men «snart fremme», så jeg står på. Fem hundre stakkarslige meter fra målet må jeg stoppe og henge på stavene, jeg har et akutt behov for en skikkelig pause.
Det unner jeg meg ikke, og jeg biter tennene sammen og tar i det jeg har, hodet koker, og jeg er blårød i ansiktet med snø og is i skjegget idet det hyggelige mennesket bak disken rolig konstaterer:
Du går Norge på langs.
…og forsvinner på bakrommet der Direktøren tilkalles med ordene «Vi har en Norge-på-langs’er her.» Han tar meg i hånden og kunngjør at hotellet akter å spandere overnatting, frokost og niste (snilt!), og jeg prøver å takke så pent jeg kan før jeg tørker av støvlene og vakler innover gangen. Står lenge, lenge i dusjen og må ha meg litt nøtter og sjokolade før jeg går og kjøper middag i kafeen. Hamburger og dobbelt karbonadesmørbrød, jeg burde skjemmes.
Kvelden har gått med til kartarbeid og til å fundere på morgendagens værmelding: 14 m/s på det verste…
Allerede klokken fire om morgenen var jeg ute av sengen, men kun midlertidig, jeg måtte lukke vinduet på grunn av uværet utenfor. Skulle jeg prestere å bli værfast i Bergstaden? Klokken syv hørtes det bedre ut, men snøfokket gikk i høyde med gjerdet bak målene på fotballbanen utenfor vinduet. På flyplassen var vindstyrken målt til 16,8 m/s klokken syv, og folk som passerte ute måtte til tider snu seg og rygge inn i kastene. Heldigvis dabbet vinden av, og da jeg gikk halv ti var det ganske rolig.
Jeg fikk en fin tur opp forbi kirken i formiddagssolen, men det som virkelig reddet dagen var synet som møtte meg da jeg kom opp på hovedveien: Brøytebilen hadde satt igjen et godt lag med snø i veibanen, og det var hverken saltet eller strødd. Det gikk radig, og dette er nok en av de etappene jeg ikke kommer til å huske så mye av, og jeg tok ingen bilder langs veien. To stopp for en skive og litt vann, på fem timer og førti minutter var 3,5 mil riksvei tilbakelagt, og jeg tok av meg skiene på parkeringsplassen foran Coop Brekken.
I matpausene hadde jeg forsøkt å få kontakt med Skottgården, etter anbefaling fra resepsjonisten i Røros, uten å lykkes. Da var plan B like naturlig som sikker: På nærbutikken vet de alt om alle, og der kan de som oftest sette en i kontakt med noen som kan hjelpe. Så også denne gangen, jeg fikk vite at de som driver Skottgården også driver Vauldalen Fjellhotell, så om man ikke når dem på telefon det ene stedet, er de nok på det andre. De svarte på første ring. Ettersom folket var på Vauldalen, fikk jeg god anledning til å lese Adressa og ta en kopp kaffe og en lefse i den selvbetjente kafeen. To kopper. Jeg ble hentet i Mercedes og måtte argumentere for å få ta skiene fatt også den siste kilometeren. Sekken fikk imidlertid skyss, så jeg fikk anledning til å kjenne hvordan det kan være å skøyte et lite stykke. Noe lettere og mindre slitsomt uten «beistet» som vagger fra side til side.
Nå skal det sies at for folket på Skottgården/Vauldalen, er hest og slede oftere i bruk til gjesteskyss enn Mercedesen, de tar til og med ut tømmeret med hest (der kommer vel kanskje Mercedes-Benz til kort uansett…). Noen ganger i året tar de med seg gjester på en tredagerstur med hest og slede langs de eldgamle ferdselsveiene fra Vauldalen til Røros. Det skulle jeg ha visst, for det hadde vært et nydelig (og kortere) alternativ for dagens tur, utenom riksveien, på hard såle langs sikker lei over isene. I kveld har jeg hatt gleden av å lese en bok noen av deltakerne på en slik tur satte sammen i etterkant, og det ser ut til at de har et skikkelig opplegg for en helstøpt opplevelse, fra gamle pelsjakker som holder en varm, via god tradisjonsmat og godt drikke, underholdning, historie og fine overnattingsplasser, blant annet på Skottgården.
Ved ankomst fikk jeg en omvisning på gården, som er den gamle slektsgården de nylig har kjøpt tilbake. Den har tidligere vært både skysstasjon og postkontor, og nå er man i full gang med en omfattende restaurering. Allerede har de gjort en hel del, og det har virkelig blitt et sjarmerende sted med masse artig interiør. En hyggelig pris fikk jeg også, folk er så snille med meg. Videre hadde jeg en lang prat over kartene med «far sjøl», der jeg fikk vite mye om området og fikk gode råd om veien i morgen; de akter jeg å følge, «lytt til erfarne fjellfolk».