En kort rapport: Jeg er ankommet Haukeliseter etter en lengre tur gjennom Setesdalsheiene enn forventet, vi brukte åtte dager mer enn planlagt. Her er det ikke rom i herberget til en sliten vandrer som vil ha hviledag i morgen, og jeg har et værvindu til å komme meg opp på vidda samme dag. Derfor blir det avmarsj mot Hellevassbu (evt telt) i morgen, så får jeg ta hviledagen i form av en værfast dag på lørdag, for da er det meldt uvær.
Siri (Fruen) hadde tatt turen til Haukeliseter i dag morges og sikret et rom for denne natten, luksus! Mer utfyllende rapport følger når jeg får mer enn en kveld i nærheten av sivilisasjonen.
Den siste dagen på sykkeletappen fikk en rolig start, med litt over tre mil igjen til Ljosland var det ingen grunn til å forhaste seg. Vi koste oss med frokosten Anders hadde kjøpt inn på Vigeland før han satte avgårde nedover Audnedalen for å hente Edith (slik at hun kunne besøke en venninne og ta med seg bilen ned igjen fra fjellet), og jeg kløv opp på setet (au!) og tok fatt på det siste stykket av den første etappen.
Føret var, med unntak av de siste kilometerne, upåklagelig, og det var verken vind eller nedbør. Samtidig så jeg av naturen rundt meg at jeg nærmet meg fjellet, så jeg tittet nøyere og nøyere på snø og is langs veien oppover – snart kan jeg ta skiene fatt!
Vel fremme spurte jeg i resepsjonen om de hadde noen ledige rom, og damen bak disken ble lettere overrasket – midtuken er visst ikke den travleste tiden her oppe. I tillegg bar jeg refleksvest og hadde ankommet uten bil. Hun tenkte seg om et lite øyeblikk før hun utbrøt: «Du er en av de som går til Nordkapp!?» Det kunne jeg bekrefte. Ikke bare hadde hun rom, hun kunne fortelle litt av hvert om både føre og isforhold. Hun oppsummerte: «Du får deg litt av en utfordring.» Samtidig var det godt jeg var såpass forsinket – det hadde vært skikkelig vær her i helgen, med full storm på toppen av skianlegget.
En time senere svingte en svart Focus stasjonsvogn inn på parkeringen, og jeg kunne sende fra meg sykkel, hjelm og lappesaker. Fornøyd kan jeg konstatere at den seksten år gamle doningen, med gaffateip på strategiske steder, har holdt hele veien opp hit uten de helt store problemene.
Edith tok med seg bilen, og så var vi kun to gjester igjen på Ljosland fjellstove. God service og nydelig mat, det ble nok en rolig kveld – akkurat slik det skal være på tur.
Dette markerer slutten på den første etappen fra Lindesnes til Ljosland, og nå følger radiotaushet i en del dager fremover mens vi går gjennom setesdalsheiene. Jeg skal trykke på spot-senderen daglig (ved ankomst der vi skal sove), og så følger det mer tekst og bilder her på bloggen når jeg har hviledag på Haukeliseter.
Den andre dagen på tur startet med søndagsfrokost og pakking. Klærne var nesten tørre, og vi løftet sakene ut i bilen før vi sa farvel til vertskapet på Grimestad. Nok en gang tusen takk for all gjestfrihet og hjelp!
Utenfor vinduene hadde snø gått over til regn, og snøen hadde falt godt sammen i løpet av natten. Veien var nøye freset, og jeg var spent på føret nede i dalen. Den spenningen ble satt på vent en stund da vi begynte å kjøre, for det var bare såvidt vi kom oss fremover på flatmark. Bilen sank godt ned i det som kvelden før hadde vært en solid snøsåle og styrte fra side til side; det ble mange store rattutslag ved siden av meg før vi allerede etter noen hundre meter ikke kom lenger. Etter en del dytting kom vi på å snu, og med bakenden først klorte den piggfriskodde stasjonsvognen seg opp. Det ble mange operasjoner av den typen.
Vel nede der jeg ga meg dagen før var veien bar, og det var en fryd å sykle sammenliknet med dagen før. Jeg gjorde den feilen å glede meg til ferskt bakverk på Brødrene Aagedal bakeri, for det åpnet visst ikke før etter kirketid. Vi noterte oss forøvrig at engasjementet rundt kirke og kristendom er en del høyere her enn i hovedstaden, i alle fall om man skal dømme ut fra oppslagstavlen utenfor Spar og bedehustettheten forøvrig.
Opp til Byremo var det litt mer kupert, men jeg klarte å holde snittfarten oppe på 20 km/t trass i noen skikkelige regnskurer. Også på Byremo var det stengte dører, så da slo vi oss til utenfor inngangen til den lokale bensinstasjonen med nistemat og nudelsuppe. Det var noen biler som sakket litt på farten da de så en person stå og skifte mellom stativene med julepynt på salg som sto utenfor denne søndagen…
Siste etappe opp til Kylland ble litt tyngre, det var stort sett holkeføre og en del stigning. I tillegg begynte jeg å kjenne en del til det kneet jeg vred på en joggetur i 2006, selv om det ikke har plaget meg på lenge; jeg trodde ikke at sykling skulle være så belastende? Uansett var det godt å se skiltet som fortalte at jeg nå var kommet til Kylland, og vi fikk en varm velkomst og god mat hos Ellen, som har totalrenovert det gamle postkontoret fra 1875. Tusen takk, det varmer å bli tatt så godt vare på! Resten av kvelden har vært rolig med spaghetti til middag, radiolytting og oppdatering av bloggen.
I morgen venter Ljosland fjellstove, et sted alle vi har møtt snakker veldig varmt om, og det blir godt å bli ferdig med sykkelturen og ta fatt på skieventyret!
Vi startet dagen senere enn planlagt på grunn av den sene ankomsten natten før. Edith og Erling disket opp med en nydelig frokost, dugelig med niste og en breddfull termos. Etter diverse lykkeønskninger kom vi oss avgårde på vinterhvite veier mens snøen lavet ned over sørlandshusene som suste forbi utenfor vinduet. På vei ned skrev jeg et innlegg om turen ned, men det klarte WordPress-appen å spise opp da jeg trykket på publiser :-(.
Vel nede var det ganske så surt. En Champagne-kork i snøen vitnet om at noen andre hadde startet tidligere på dagen. Vi hutret oss gjennom de obligatoriske bildene ved skiltet som viser avstanden til Nordkapp og oppe ved selve fyret.
På vei ned igjen ble vi invitert inn av fyrvokteren, og turen ble behørig dokumentert i protokollen over Norge på langs-farere. Det ligger bilder av dette og en annonsering av turen på hjemmesidene til fyrstasjonen. Deretter bar det ned i bilen for å få i seg en liten skive og putte ullgenseren i sekken.
Klokken kvart på ett steg jeg opp på sykkelen og vendte forhjulet nordover; bare 2518 km igjen… Fyrvokteren hadde informert oss om at det blåste sterk kuling med liten storm i kastene, og de første kilometerne syklet jeg som en full mann, vinglende fra side til side med den sterke vinden midt imot. Etterhvert kom jeg litt mer i ly, og etter en time og tre kvarter møtte jeg Anders til lunsj på Vigeland.
Etter maten bar det oppover Audnedalen, og her var føret betydelig verre enn lenger sør, med sørpe og issvuller. Musklene verket på første turdag, og jeg var nær ved å inspisere snøforholdene svært nærme noen ganger. Vi hadde allerede omorganisert overnattingen, ettersom vi innså at med sen start og dårlig føre var ni mil altfor langt, så da jeg ankom Spilling i firetiden likt med Anders, besluttet vi å henge sykkelen bakpå bilen. Da kunne vi heller fortsette fra samme sted dagen etter, og vi fikk kjørt den smale og svingete veien opp på heia mens det ennå var lys, og før den snødde ytterligere igjen.
Det ble en hyggelig kveld, og etter hjemmelaget pizza og kaffe, varte det ikke lenge før vi trakk oss tilbake. I morgen er målet å komme seg dit vi egentlig skulle kommet i dag, til Kylland.
Så var den plutselig her, avreisedagen. Jeg fikk en liten prøvesmak før jeg gikk og la meg, det fikk holde med den første timen. Fem timer senere ringte klokken, men jeg nølte noen sekunder før jeg sto opp: Det blir lenge til jeg står opp fra min egen seng igjen. Klokken syv bar jeg sykkelen opp fra kjelleren, og idet jeg satte sekken på gårdsplassen stoppet en maxitaxi oppe ved postkassene. Det måtte bli en slik for å få med alt, og den kunne senest bestilles til ti over syv på grunn av alle skolebarna som skal skysses hver morgen. Jeg vred nøkkelen om i låsen, og på vei opp bakken måtte jeg snu meg en siste gang før jeg steg inn i bilen. Fire måneder til neste gang jeg er hjemme…
Ti minutter senere og tre hundrede riksdaler fattigere stod jeg under et bladløst tre i enden av drosjeholdeplassen og organiserte meg. En time til toget skulle gå. Jeg tok en sekk på ryggen, den andre på magen, ski og sko i én hånd, sykkelen i den andre. Inne i avgangshallen gikk jeg bort til skranken for å hente ut billetter til meg og sykkelen. En av betjentene kom bort og stilte seg opp ved siden av meg. Han ville vite hva i alle dager jeg skulle med både sykkel og ski, og det i fjellbekledning. Reaksjonen på svaret var like morsom som den var overraskende, jeg ble dirigert rundt og avfotografert mens overøst med interesserte spørsmål. De andre passasjerene strakk hals.
Flere hadde spørsmål å stille, og ventetiden gikk fort. Jeg bukserte all bagasjen rundt bygget, over en gangbru, ned og opp av trapper under sporet. Begynte å få taket på det. Med avisen og diverse annet lesestoff, samt vann og mat, var alt duket for en god tur nedover. Jeg fikk ikke lest så mye, men ble sittende og se ut av vinduet, fylt av forventning og spenning, det var vanskelig å konsentrere seg om lesingen.
Vel fremme i hovedstaden surret jeg skiene fast på sykkelen, slo av en prat med noen som stoppet og spurte, og gav meg i vei i retning av sjåførens residens. Nevnte sjåfør satt fast i et møte, så jeg fikk et par timers opphold i reisen i lenestolen hans.
Etter en liten innsats for å grave frem en nedsnødd Ford Focus satte vi avgårde sørover langs E18. Først klokken ett var vi endelig fremme på Grimestad, hvor det brant godt på peisen, og hvor Edith gav oss en varm velkomst med nybakt brød. Tusen takk!
Tyve timer etter at jeg sto opp, krabbet jeg opp i den oppredde sengen og sank ned i dyp søvn. Morgendagens plan om tidlig avreise var byttet ut med en litt langsommere variant, ikke minst på grunn av varsel om kuling og sludd på Lindesnes.
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.— Rolf Jakobsen
Det er lett å ty til store ord når man skal offentliggjøre noe slikt, men jeg tror jeg lar Jakobsen si det for meg. Den første dagen i februar 2014 forlater jeg Lindesnes fyr med kurs mot nord, og går alt vel, står jeg noen måneder senere igjen ved havet og ser mot nord, denne gangen med fastlandet bak meg og hav helt til Nordpolen.
Uansett hvor turen ender, og når, er jeg temmelig sikker på at våren 2014 kommer til å bli en av de jeg husker aller best; det er i seg selv en seier at jeg har enveisbillett sørover og alt i orden for et firemåneders avbrekk fra hverdagen, at det faktisk blir noe av. Mange jeg har snakket med har vært veldig opptatt av hva som vil være vanskelig, tungt, tøft, røft eller skummelt, men jeg skal da slett ikke på noen ekspedisjon: Først skal jeg sykle to dager gjennom det vinterlige Sørlandet, så skal jeg på en drøy ukes guttetur i Setesdalsheiene med en kamerat. Deretter er jeg så heldig å få gå over Hardangervidda i midten av februar, til min kone som venter meg på Finse, og så videre.
Jeg drar på tur for å kose meg ute i hundre dager, og så får man overlate til andre å være først, raskest, sterkest, tøffest, kaldest og så videre. Forskjellen fra en vanlig fjelltur blir først og fremst at jeg ikke reiser hjem hvis været er surt over lengre tid, og at jeg ikke tar bussen når det er litt landevei som skiller to fine områder. I tillegg må jeg passe litt bedre på kroppen min når jeg ikke skal hjem igjen etter to uker, men må holde det gående betydelig lengre. For å oppsummere med en klisjé: Mitt største ønske for turen er at jeg vil fortsette å glede meg like mye over å være på tur helt til jeg står på Nordkapp.
For min egen sikkerhet og for de som venter på meg hjemme, skal jeg ha med meg en «spot-sender» som jeg kan bruke til å si fra hvor jeg er og at alt er i orden med meg, eventuelt be om hjelp. Etterhvert som oppdateringene kommer inn, vil ruten jeg tar komme til syne i kartet på siden som heter «min posisjon under NPL«.
Dersom det en dag ikke kommer en oppdatering, kan det fortsatt hende at jeg har det bra: Hvis jeg f.eks. har snakket med Fruen på telefon eller har hviledag, er det ikke sikkert at jeg sender inn ny posisjon. Videre er ikke påliteligheten til Spot 100%, og det er ikke mulig for meg å vite sikkert om meldingen jeg ville sende faktisk kom frem.
I tillegg til posisjonsloggen vil jeg forsøke å oppdatere bloggen når jeg har mulighet til det (dekning eller tilgang på en PC), forhåpentligvis med i alle fall noen bilder i blant.
Halve moroa med tur er å lese kart, og jeg har drømt meg fra Lindesnes til Nordkapp utallige ganger det siste året, ikke minst for å kunne ha tro på at det vil la seg gjennomføre, som oftest på ut.no-kartet.
Ved avreise er skissen for etappene slik:
Jeg bruker mye det jeg har fra før av turting – utstyrsfokuset i friluftsblader og sportsbutikker er forståelig ut fra kjøpmennenes perspektiv, men gir allikevel en litt vond smak i munnen. Hvorfor må vi kjøpe så mye for å kunne gå på tur? Blir turen bedre at vi bærer med oss det ene fremfor det andre? Er det ikke litt ironisk at når vi med ærefrykt trår inn i den veldige naturen og legger vekt på sporløs ferdsel, naturvern, stillhet, rom for refleksjon og så videre, så forbruker vi fritidsutstyr for millioner av kroner og produserer et berg av miljøfiendtlig avfall med det samme?
Selvfølgelig er noe av det jeg har med nytt, ikke minst siden jeg til nå stort sett har brukt ting jeg hadde med meg da jeg flyttet hjemmefra for halvannet tiår siden: En rundt 20 år gammel anorakk med matchende bomullsbukse er for anledningen byttet ut med skalltøy kjøpt på salg (slik at jeg slipper å måtte bære på regntøy), og jeg har fått ny sovepose til jul og kjøpt et vanntett trekk til den. I tillegg kommer en del småting som litt nytt undertøy, dunjakke, en kjele til erstatning for en som gikk i stykker på kanotur, oppfriskning av førstehjelpskrinet, etc. Så vi får kanskje overlate til den som selv er uten synd å kaste den første sten (i glasshus)…
Når julen mest av alt fremstår som en vindfull og hustrig imitasjon av oktober, bare med kortere dager, og når folk flest er mer bekymret at blomstene skal begynne å spire enn for all snømåkingen som venter utenfor døren, er det vitterlig på tide å grave seg dypt ned i nedbørs- og temperaturstatistikker og jakte på det hvite gullet. Vår bil var lastet med skisko, skijakker, skismurning, ski (fire par), skihansker, skiluer, skifeller, skistaver, et cetera, og vi aktet ikke å ha transportert dette rundt i Norges land uten å ha hatt nytte av det.
Etter grundige studier av snøkartene på senorge.no, kryssjekking mot yr.no og litt telefonering med diverse fjellstuer og venner som allerede var reist opp i høyden, ble det besluttet at Norefjellryggen og Eggedalsfjellene var det eneste fornuftige alternativet i nærheten. Vi utsatte avreisen med en dag på grunn av varsel om stiv kuling i fjellet, men femte dag jul bar det avgårde.
Det er en god følelse å heise sekken opp på ryggen og vende skituppene oppover bakke. Føret var fint, været likeså, humøret det samme. Med friske steg la vi i vei oppover fra Tempelseter med sekkene søkklastet med fristelser – det var da tross alt jul fremdeles!
Da vi nærmet oss toppen, ble vi møtt av en scooter. Det var tilsynet som hadde hentet søppel og protokoller, og som skulle sette ut mer kvist langs ruten opp. Vi slo av en prat og gledet oss over at de hadde fyrt i kafé-avdelingen, før vi trampet oss opp de siste motbakkene. Vinden tok (som vanlig) godt over vannet, så det var godt å kunne konstatere at tilsynet hadde gjort en grundig jobb med å grave frem døren, stort sett den eneste delen av bygningen som ikke var dekket av snø.
Vel inne fyrte vi opp selvbetjeningsavdelingen og begynte med forberedelsene til middag. Rømmegrøt, spekemat, øl og akevitt; intet mindre kunne man skilte med til oppdekning denne kvelden, og når maten var fortært og øyelokkene ble tunge, bar vi ned madrasser og rullet ut soveposene på kjøkkengulvet. Før vi sovnet, kunne vi beundre stjernehimmelen over oss gjennom vinduene.
Vi våknet til noe så sjeldent som en helt vindstille morgen på Høgevarde, klokken var syv. Jeg var raskt ute av posen for å legge i ovnen, opptenningsveden var klargjort kvelden før. Typisk nok kom jeg på den geniale idéen å krabbe ned i posen igjen etterpå, og med det røk forsettet om en tidlig start. I tillegg kom lyset i det jeg sto opp for andre gang, med det resultatet at jeg brukte en god del tid ute med kameraet (så lenge at Fruen kledde på seg for å gå ut og lete…) i stedet for å forberede avmarsj.
Alt i alt ble avreisen i retning Toveseter noe senere enn planlagt, og det var ikke helt heldig med tanke på melding om økende vind og snø utover dagen – og at dagen i seg selv ikke er så altfor lang på denne tiden av året. Heldigvis er det ikke noen lang tur mellom de to hyttene, og føret var godt, så vi nøt turen ned mot Ruten og inn mellom fjellene rundt i fulle drag.
Skyene kom tidligere enn meldt, lyset ble flatt, og da vi kneppet av underlag og spade for å rigge til lunsj begynte det å snø. I løpet av få minutter var sikten redusert til ganske få meter. Da hadde vi brukt under to timer på halve turen og nesten alle høydemetrene, det var bare siste stykket over Gråfjell som gjenstod. Det var ikke mye å gjøre med det, vi koste oss med lunsj og håpet at det skulle lette litt akkurat når vi skulle over toppen.
Så hender det av og til at ikke alt er som man skulle ønske, og sånn var det denne dagen. Vinden økte på, snøværet ble tettere og vi var ferdige med lunsjen. Det første stykket oppover var det fortsatt enkelte staker som sto ute, og vi fant én etter én inntil vi ikke så flere. Da kom kompasset frem, og vi tok oss opp i dalen hvor vi kunne følge kanten av toppen. Her kom vi over en og annen stake, men de var ikke så lette å se, all den tid at de var dekket av is. Så ble whiteout’en total, men vi var i en dal vi kunne følge et stykke nedover, så vi tok av skiene og gikk forsiktig til fots nedover. Høydemåleren på GPS’en ble tatt frem, slik at vi kunne ta ut av dalen ved rett høyde. Da vi kom ned dit, var det marginalt mer sikt, så vi fant veien over en myr og ned til en bekkedal vi kunne følge helt ned til under 1000 meter. Her var vi også litt skjermet for vinden, men vi tok det rolig i det flate lyset og passet godt på å holde oss unna alle overhengende skavler på vei nedover.
Vel nede ved Fiskeløysingen var sikten bedre, men været tok seg stadig opp, og tiden gikk litt for fort mot solnedgang. Isen på vannet så ikke spesielt trygg ut, så vi bestemte oss for å tråkle og bakse oss på tvers av tre åser med sikte på å finne en hytte ved Nedre Tovevatnet som kjent punkt på veien og utgangspunkt for eventuell kompasskurs mot Toveseter. Da vi nådde dit, nådde mørket oss, og vi så at elven Tova gikk delvis åpen. Det førte til en del knoting, inkludert prøving av en snøbru som viste seg å være for svak, før vi endelig fikk krysset og satt kursen nordover myrene. På kommando fra Fruen ble GPS’en tatt frem for å dobbeltsjekke, slik at vi ikke skulle gjøre noen tabber. Ganske snart så vi omrisset av tre hytter foran oss, og endelig var vi fremme.
Det lå en folder sammen med protokollen hvor det sto at det kunne være vanskelig å fyre hytten varm ved vind om vinteren. Dette kan jeg skrive under på; muligens kan det skyldes at det er et stort hull i veggen i enden av langbenken ved bordet, ellers så skyldes det at det trekker så godt i ovnen at det ville ført til ekstremvarsel dersom slike vindstyrker skulle forville seg innenfor Ring 3. Både fyrstikker, stearinlys-stubb og begynnende bål ble resolutt blåst ut. Heldigvis sto det en flaske rødsprit i gangen. Fy meg, min juksemaker!
Været holdt seg i gang utover kvelden, men det plaget ikke de to turgåerne som satt godt beskyttet inne og gomlet gryterett og drakk rødvin. Eneste minus var at bekledningen for dobesøk blir ganske omfattende av den slags værforhold.
Vi sov begge godt, sunget i søvn av vindens uling utenfor vinduene, og da vi våknet hadde temperaturen falt til sørgelige tre grader inne. Da var ullgenseren god å ha, og med litt konsentrert sprengfyring hadde vi snart passe frokosttemperatur. Kaffe og havregrøt.
Det ble en rolig morgen, for været var meldt å gi seg utover dagen, og vi hadde flere skjermede alternativer til rute ned mot Skareseter, selv om vi helst ville over fjellet. Etter en «second breakfast» bestående av gårsdagens gryte, satte vi lemmene for vinduene og la avgårde langs myrene i retning av skiløypen mellom Haglebu og Tempelseter. Her møtte vi dagens første dagsturister, og det gikk radig opp til løypekrysset ved Fiskeløysingen. Den siste dagen i 2013 viste fjellet seg fra sin beste side (selv om det blåste litt), og vi tok over fjellet mot Skareseter. Snøfokket kom stort sett aldri over knehøyde, og utsikten var formidabel, der vi speidet bort mot Bleryggen og Gaustatoppen i det fjerne.
Vel nede ble vi tatt i mot med en riktig lekker romjulslunsj, kaffe og mulighet for en varm dusj (det satte sikkert de andre like stor pris på som oss…). Så var det i gang med matlaging og generelle festligheter ut året. Det varte ikke lenge etter kalkunen var fortært før vi måtte ut i snøen og skyte opp årets fyrverkeri og ønske et spennende og turfylt 2014 velkommen.
Den første dagen i det nye året hadde vinden økt på, og vi måtte snu da vi kom opp på fjellet: Samtlige hankjønn hadde bestemt seg for å ta en skitur for å hente vår bil, men vi var kommet sent avgårde mot Tempelseter, og med vind, snø og tåke så vi ikke merkingen; vannene var ikke sikre, og det gikk raskt mot kveld, så delegasjonen måtte venne slukøret tilbake til sine respektive bedre halvdeler. Resten av dagen gikk med til å lirke og lure og dytte og banne en viss Volvo opp bakken slik at turfølgets eneste firehjulstrekker (vår) kunne hentes på Tempelseter, og de som hadde hytte samme sted kunne komme i gang med fyring og vannhenting. Dagen ble avsluttet med herlig kveldsmat på Hønefoss, før vi kjørte nordover andre nyttårsdag.
De beste ønsker for et fabelaktig år!
Noen ganger passer de amerikanske julesangene bedre enn ellers. I år var «I’m dreaming of a white Christmas» og «Let it snow» to aktuelle temaer idet vi forlot Bartebyen med kurs vestover for siste rest av årets Juleoratorier og tjuvstart på julens familiebesøk. Om ikke annet er det greiere kjøreforhold på bare veier enn når det etterlengtede skiføret daler ned over svinger og fjelloverganger.
Julaften var en vindfull affære i Vestfold, og det ble raskt besluttet at dagens tur (for vi må jo på tur!) gitt ut til kysten. Ikledd vanntette klær fra topp til tå, inklusiv gamasjer, og med pose på kameraet, satte vi oss i bilen og kjørte ut til Verdens Ende. Det var vi ikke alene om. Her fikk vi gleden av å lene oss inn i en liten storm, posere for lokalavisens videokamera (uten at vi visste det) og dusje i saltvannet som tidvis sto som en sky over den tilrettelagte fiskeplassen. Stang og stingsild lå hjemme denne gangen, og det var nok like greit. Like fullt fikk vi kost oss med kakao på en lun plett, og det var – som ventet – herlig å komme inn igjen til peisbål, nystekt julekake og etter hvert lukten av juleribbe.
Videre utover romjulen turet vi jevnt og trutt i nærområdet, som seg hør og bør. Bålkaffe, konglekrig, trasking langs oversvømte jorder og grilling av julepølser og medister i duskregnet. Alt i alt en god, grønn jul.
Marka er der, alltid
en tur man kan gå
igjen.
Så må man altså reise, igjen. Denne gangen med bil, ikke min egen. Nedover Gudbrandsdalen bærer det, til Sel, over fjellet til Sjåk; godt bakverk på Bakeriet; Vågå. Med ett forandrer naturen seg: Vi kjører inn i en tunnel på Østlandet, Norway from the inside™, og inside out i dagslyset der vi plutselig så avgjort befinner oss på Vestlandet, i det skarpe sollyset som kniver med sylkvasse tinder på alle kanter rundt oss, høyt oppe i fjellsiden over Strynevatnet. Veien snirkler seg nedover, og den sølvgrå Peugeoten klorer seg fast i kurvene nedover fra høyfjellet mot frodig sommer i Oppstryn, på knusktørt sommerføre. Ikke lenge igjen av dét: På toppene ligger nysnøen som et tynt lag siktet melis.
Vel fremme. Ett av Norges to operahus, klemt innimellom fjell på Vestlandet. Det er ikke Bergen, det er Nordfjordeid. Først litt lett bevertning (dvs treretters lunsj), så er det første prøve til årets dobbeltproduksjon av Flaggermusen og Nøtteknekkeren.
En stor fordel med å få noen jobbuker nettopp her er ganske åpenbar så snart man drar fra gardinene på det tildelte hotellrommet. Solen har stått opp lenge før meg og klatrer over toppen av Trollenyken 898 meter over hodene på oss rundt den tiden man er ferdig med sin lovlig sene frokost, kall det brunsj. Videre balanserer, akselererer den langs kammen utover mot havet og tar galant av i en bue over Nordfjorden. Nordfjordingene strømmer ut i gatene og tar imot solen, Vestlendinger er av én eller annen grunn flinkere til det enn vi som identifiserer oss mest med «folk fra indre østland». Solen stryker kammen på motsatt side av fjordmunningen idet jeg stiger inn i foajéen for å komme tidsnok til kveldsprøve.
I mellomtiden, med den livgivende kulen midt i fjordspranget, har jeg tappert svettet meg opp alle høydemetrene på en sti som snirkler seg opp mellom trær som ikke lenger bare er grønne, fra åkerland til bratt løvskog til fjellsætermyrlandskap og opp i det karrige, knausete fjellet i Fjordane. Alltid med et halvt blikk rettet bakover, på utsikten mot solsiden av dalen, mot øst. Som i en god novelle, eller film for de som måtte være slik disponert, spares det beste til det nærmer seg slutten. Vinden tar seg opp, det blir glattere på stien, kaldere, nærmere himmelen, og i det øyeblikket den aller høyeste knausen man ser ikke lenger er nok en luretopp (fantastisk ord!), bretter postkortet seg ut foran en, med fem fjorder i sikte, adskilt av kvasse tinder og gråblå breer. Solen i ansiktet. Fergen legger til i Anda, Widerøe har for lengst tatt av, mellomlandet og satt kursen mot Hovedstaden. Jeg står på en liten, bratt haug blant vestlandsfjellkjemper; den er uten noen som helst form for tindeprofil, men hvorfor skulle det plage meg? Vakre hverdag!
Det blir en times tur én dag, seks timer den neste, så en halvtime. Og sånn går no dagan.