Nok en gang hadde jeg et forsett om å sove til 7:30, men en time tidligere var jeg våken. Det var deilig å ligge på sengen med en bok og se dagslyset komme utenfor vinduet. Solbjørg hadde frokosten klar og fyr på peisen da jeg kom ut av rommet mitt, og det ble en lang og hyggelig frokost, jeg skulle ikke lenger enn Gjendebu uansett, og den turen er ganske grei (når man er i NPL-form).
Kvart på ti tok jeg avgårde, og tre kvarter senere kunne jeg skrape kladdene av skiene for å legge på feller ved foten av Høystakken. Seks plussgrader og snø/yr i luften. Det var litt stigning, og kvistingen sluttet litt oppi bakken, de hadde ikke kommet opp på grunn av været, men snart stod jeg og pakket feller, fornøyd med at det var lite nok snø på toppen til at jeg kunne følge vardingen til sommerruten innover dalen. På vei ned mot Gjendebu møtte jeg fellesturen til DNT, de gikk med snøbriller og forbannet motvind og våte snøfiller ovenfra. Senere skulle jeg få vite at flere av dem hadde lært å gå på ski dagen før de la i vei, galskap.
Nesten nede på Gjendebu, og jeg har null feste under skiene. Jeg blir tatt igjen av et par på telemarksi, de er på 14 dagers topptur-tur rundt om i Jotunheimen. Vi slår av en prat, skuer ut over Gjende og bekymrer oss for de mørke flekkene på isen, og jeg merker meg et mørkt bånd av smeltevann langs kanten, husker at det var målt 40 cm overvann/slush med 20 cm snø på toppen; når den snøen er gjennomvåt blir det en selsom affære å krysse et vann på 18-19 km… Toppturfolket kan fortelle at det regnet på morgenen, og termometeret viser +5 ºC. Jeg tenker: «Fillern, her må jeg over mens jeg ennå har sjansen.»
På invitasjon fra toppturistene stopper jeg en drøy time på Gjendebu, hvor jeg får servert både kaffe og hjemmelaget fenalår (utbenet før speking, lurt!), samt de tre skivene fra Fondsbu og masse vann. Under måltidet får jeg forklaring på hvorfor det var to råker i elveosen: En eller annen hadde gått utpå osen på ski og gått igjennom – galskap, og fryktelig skummelt.
Jeg betaler for dagsbesøk og legger to lag rød swix under skiene, den mildeste voksen jeg har. Det biter ikke på den søkkvåte snøen, og jeg lurer et lite øyeblikk på om jeg skal snu. Konklusjonen er allikevel opplagt: I morgen blir det mye verre, jeg får stake meg over. Heldigvis blåser det opp, medvind. Det går unna, og på ett punkt stopper jeg og kaster bort 10-15 minutter på å prøve å bruke vindsekken som seil, der jeg navigerer mellom mørke, våte flekker.
Utenfor Memurubu stopper jeg for å legge den sammenlagte vindsekken på plass i sekken og blander meg en liter «energidrikk med bringebærsmak»; gulper ned halvparten av det søte klisset, det smaker som slapp julebrus tilsatt Gøy-saft, men gir umiddelbare resultater på energien.
Straks etter jeg kommer i gang fra Memurubu øker vinden på, å legge vekk vindsekken var visst litt som å glemme solbriller. Et stykke går det veldig radig, og under det hr Ibsen i sin tid kalte «Gjendin-eggen» farer Bukkerittet gjennom hodet på meg; bukk fra luften, bukk fra bunden stangedes i samme stunden, og i samme stunden har jeg, det er så sant som det er sagt, glemt å følge med på isen foran meg. Det blir en bråstopp med et tydelig «blurp», der jeg står i slush til ankels. Jeg kommer meg opp uten å ytre ukvemsord og uten vann i skoene. Etter dette er jeg nødt til å krysse flere mørke felt, de blir tettere og større for hvert minutt som går, og jeg kommer på en passasje fra en bok jeg fikk i konfirmasjonsgave, en passasje som den gang virket (og fortsatt virker) skremmende. Børge Ousland beskriver i «En mann og isen» hvordan han testet isen på gjenfrosne råker han måtte krysse på vei mot Nordpolen: Går staven igjennom på første hugg, går man rundt; brister isen på andre hugg, kan man skyve seg forsiktig over; tåler den mer enn to hugg, er den trygg. Dette fungerer fint for slushen, og jeg navigerer meg utenom de verste stedene.
De siste kilometrene inn, når jeg kan se målet, blir litt seige, men jeg bruker ikke mer enn 3,5 time på turen fra Gjendebu til Gjendesheim, inkludert fomling med vindsekken og pauser; jeg rekker middagen med et kvarters margin.
Jeg begynner å innse at jeg er på vei til å bli i bedre form, de kommenterte på Gjendesheim at jeg hadde kommet veldig fort over vannet og ville nesten ikke tro at jeg hadde gått helt fra Fondsbu. Skigåingen går mer og mer av seg selv nå, og jeg kan holde oppe farten over mye lengre tid; det kostet meg ikke for mye krefter i dag, selv om føret var ganske så begredelig de siste to milene. Jeg legger merke til at jeg i dag brukte samme tid, 7 timer, på 32 kilometer, som jeg brukte på den første etappen på 15 kilometer. Allikevel legger jeg opp til en roligere dag i morgen, håper å komme meg de drøye to milene ned til Hindsæter, det er mer regn og vind i vente.
Jeg stod opp nesten en halv time før klokken ringte, selv om jeg hadde tenkt å sove en time lenger i dag. Det var godt å starte dagen med brødmat (selv om det var loff) og ferskt pålegg, melk, juice og kaffe. I dag stod en relativt grei etappe på programmet, så jeg forhastet meg ikke, og jeg nøt å sitte og bla i en reklameavis for Valdresregionen sammen med den siste kaffekoppen.
Ti på ni var jeg i gang med turens første veitrasking, kun drøye 3 km denne gang, og etter rundt en time speidet jeg utover kjempevannet Tyin. I løpet av turen opp hadde jeg kommet ut av tåken, og det var en fryd å sveve innover langs den merkede løypen, stikke på stikke på stikke inn i horisonten.
Etterhvert fikk jeg også noen glimt med sol, og hver gang den var fremme, rant svetten i strie strømmer. Altså har vi kommet så langt i året at solen varmer. Deilig. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «I ett av solglimtene stoppet jeg resolutt og fant frem den lille, hvite boksen med solkrem faktor 50.» Dessverre for ansiktet mitt lå det to klementiner lenger frem i den lommen, og de avledet meg totalt. Egentlig skulle jeg spare den ene, men påskestemningen var så nydelig at jeg bare måtte ha mer. Påske ble det også føremessig, for å si det slik, og jeg svevde ikke lenger innover. Etter klementinseansen og en stor porsjon vann dro jeg meg videre i åtte plussgrader, og i skrivende stund flasser det av nese og kinn.
Vel fremme på Fondsbu ble jeg tatt mer enn godt imot. De er nok synske, for da jeg kom inn døren lød første spørsmål:
«Du går Norge på langs, ikke sant?»
Da det var bekreftet, fikk jeg enerom (av hensyn til de andre?) og carte blanche på tørkerommet («Heng opp alt, teltet, soveposen, alt! «). Her er det godt å være, og i morgen skal jeg visst møte en fellestur på min vei mot Gjendebu, da får jeg spor :-).
Til slutt må jeg bare få med at vi tre som er her, to nederlendere og jeg, fikk førsteklasses service til middag, med en nydelig gulrotsuppe, mør og saftig elgbiff og eplekake med is. Dette skal jeg leve lenge på.
Surt vær på Sulebu: Kuling med snøfokk i brysthøyde. Somlet med morgenrutinene og var ikke ute før halv ni. Da var det vindstille og godvær. Deilig, jeg kunne bytte ut snøbriller med solbriller.
Jeg la avgårde langs en gjenføyket preparert løype, heldigvis var den også stikket. Det ble vanskelig nok å følge stikkene bare et kvarter etter at jeg dro, været tok seg opp igjen. Kroppen føltes ikke topp, og jeg har vært litt bekymret for fingrene og albuene mine i det siste: Om morgenen er det vanskelig å åpne og lukke hånden, og fingrene er ømme resten av dagen også.
Da jeg var kommet mer i ly for været, ringte jeg Fruen, og det var godt å endelig høre stemmen hennes igjen. Hun var enig i at det hørtes lurt ut med en rolig dag, og jeg tok av mot Tyinkrysset. Etter en stund møtte jeg løypemaskinen, og i nypreparerte spor gikk det radig; merkelig å passere alpinanlegget og befinne seg midt i en verden av bråk og larm etter en uke alene i fjellet.
På turistinformasjonen, som også er sportsbutikk, fikk jeg råd om å gå opp til fjellstuen, og etter 300 meter langs vei stod jeg utenfor. Den var stengt. Jeg ringte, og de kunne forsikre meg om at de hadde plass til meg, samt at det kun var en time til de åpnet. Da var det bare å slå seg ned med dunjakke, saft og vasne knekkebrød. Underveis i ventetiden fikk jeg gleden av å slå av en prat med en barnefamilie på leting etter et sted de kunne komme inn mens de ventet på at veien over Filefjell skulle åpne igjen.
Jeg skiltes ad med en liten haug med riksdaler og fikk i bytte en nøkkel til låns, for noen timer skal jeg få bo i en leilighet. Stedets Joker ble raidet, og jeg fikk prøvd den lokale varianten av den allestedsnærværende retten, her kalt «Tyinburger», komplett med friterte poteter (i følge Schønberg-Erken: «Pommes frites») og kinakål med bærumsketsjup (dvs balsamico). Resten av tiden gikk med til en lang dusj (komisk å prøve å tørke hele seg med 25×30 cm håndkle) og oppdatering av bloggen, samt telefonering. Huslegen, dvs min far, kunne berolige meg med tanke på smertene, heldigvis.
Nå som jeg har skrevet en del dagboksoppføringer inn på bloggen, slår det meg at jeg nå er mindre opptatt av hvor tung sekken er, og mer preget av den børen jeg bærer innvendig. Conrad hadde nok rett: «It’s 20% in your body and 80% in your mind.»
Fem over seks var jeg i gang: Fyring, dotur, vannkoking. Frokost. Da jeg snørte skoene litt før klokken åtte, tittet et morgentrøtt og skjeggete dansk ansikt inn: «God morgen. Og god tur.» Videre spurte han om jeg hadde nok mat, han hadde noen havrebomber til overs. Snilt! Jeg hadde nok og takket høflig nei.
Kvart over åtte tok jeg de første stavtakene. Der det i går var en grå vegg, stod nå kvist etter kvist så pent på rad, og horisonten viste stolt frem en perlerad av fjerne tinder. Riktignok var sikten litt av og på, men jeg gjorde god fremgang (det er stort sett utforbakke ned til Breistølen), rypene skvatt både til høyre og venstre. Litt dårlig samvittighet der, de trenger å spare på energien og flyr kun om de føler seg truet. Da klokken begynte å nærme seg prøvestart for Siri hadde jeg fått Breistølen i sikte og dermed dekning; jeg skrudde på telefonen og slo nummeret. Ingen svarte.
Svar fikk jeg heller ikke så jeg ringte på nytt fra selve Breistølen, to timer etter avmarsj fra Bjordalsbu, men jeg la igjen beskjed på svareren. På ca 1000 moh var det veldig lite snø, og tilsvarende mye gress i blåswix’en da jeg skulle lime på kortfellene.
Bakkene opp fra Breistølen hadde jeg hørt skumle rykter om en påske, men stigningen var pent fordelt, så det største problemet var å skille kvist fra skog. Jeg skremte opp utallige ryper, og ett sted flakset en kullsvart ravn til himmels syv-åtte meter foran meg. Sikten så ut til å ha bestemt seg for å forsvinne for godt, og det var mye opp og ned innover.
Det siste stykket opp til Suleskaret virket langt: I følge klokken skulle jeg nærme meg, og det stemte med retningen. Høydemåleren var ikke enig, 80 meter stigning igjen. Jeg rastet. Straks etter rasten sprakk skydekket opp, og Suletinden lettet på sløret, for min skyld; jeg befant meg i skaret, det kommende godværet hadde lurt høydemåleren med sitt stigende trykk. Jeg stavret meg opp mellom steiner og grus på isete føre. Et stort blått felt bredte seg på himmelen og solstriper pyntet landskapet til fest. Rett frem, rett nord, tronet Jotunheimen. Riktignok med sid kjole av grå skyer, men allikevel tilstede. I et stjålent sekund løftet hun også umerkelig på skjørtet og blottet foten av en tind; blir helt ør. Tar ikke bilde.
Jeg river meg løs fra utsynet og river fellene av skiene. Som takk for opplevelsen dekorerer jeg flanken nedenfor skaret med pene sider, danser meg ned mellom oppstikkende stener, yr av glede. Noen av stenene som ikke når helt opp vil også gjerne bli husket på, og de signerer undersiden av skiene mine idet jeg farer forbi.
Det er godt å komme frem i vakkert vær, og det er godt å være på Sulebu. Sist jeg satt ved kjøkkenbordet her, sammen med Siri, var det første dag på tur, to uker før bryllupet, og jeg satt og tenkte på talen. Gode minner.
I morgen, hvis alt går godt: Varm dusj, kald øl og treretters middag på Fondsbu.
Å krysse fingrene for god sikt hadde liten effekt på værgudene, men det visste ikke jeg da jeg hoppet ut av sengen kl 06:00 og hev på meg fillene. Stoppet et øyeblikk, ingen uling i pipen, godt. Alt var klart kvelden i forveien, så jeg fosset frem mot avreise, klar for en lang etappe. Overraskelsen var stor da utgangsdøren ble revet ut av hendene på meg og blåste opp med et brak. Der jeg dagen før kunne se en lang rekke av kvist i retning Breistølen, kunne jeg nå såvidt skimte én eneste. Jeg gjorde allikevel alt klart, men jeg så at det ikke var håp for å nå Sulebu i dette været. Avreisen ble utsatt til 08:30 for å se hvilken vei været utviklet seg, og da vinden økte på og barometertrykket sank kom jeg på et britisk munnhell:
Oh well, I’ll put the kettle on
Som sagt, så gjort. Grønn te; takk, depot-sjef!
Utover dagen ankom to dansker med hver sin pulk, de hadde startet fra Breistølen i går og teltet på veien. Tøft å dra pulk opp her i dette været… De var nok glade for å komme inn, etter at glidelåsen på en av soveposene hadde blitt ødelagt (de klarte å reparere den). Det var hyggelig å få selskap, og det hjelper på min egen motivasjon å forklare hva det er jeg holder på med.
Når jeg allikevel satt værfast, kunne jeg også gå over ruten videre mot Otta på nytt, og etter en times leting og finregning kom jeg opp med en ny plan, som sparer meg for en masse trasking på vei. Da gjenstår det vel bare å se planen males til grus i møtet med realitetene, det skal overraske meg stort om jeg når Otta på lørdag. Særlig fordi jeg har kommet frem til at jeg tar for få bilder og derfor er nødt til å gå saktere og stoppe oftere…
Det var en lys morgen på Iungsdalshytta, da lyset kom kunne jeg se mangt et fjell i det fjerne. Det føyket ikke engang rundt vinduene. Dette skulle bli turens første dag uten snøbriller.
Jeg somlet litt med morgenstellet og var ikke ute før ti over ni, og jeg fulgte kvistingen mot Raggsteindalen et stykke lenger enn der vinterløypen egentlig går, for det var så godt å gå på den faste sålen der skuteren hadde kjørt, i motsetning til gårsdagens baksing. Det var ingen kvisting til Bjordalsbu, det hadde vært for dårlig vær, og jeg skar over mot Toviki rent visuelt, godt å la kompasset få hvile. Vel oppe på land kom fellene på, og jeg gjøv løs på de beryktede bakkene opp Mjolgedalen. Snøforholdene var motsatt av dagen før, det var bare rabber og steiner overalt, så det gikk riktig så godt oppover, med noen pauser for å få igjen pusten og se på utsikten. For det var faktisk utsikt. Nei, dette krever et utropstegn: For det var faktisk utsikt!
Ved ca 1400 meter gikk jeg inn i skyene, og whiteout’en var total. Det var for lite vind til å ha nytte av den snoren jeg har bundet i den ene staven, men jeg brettet opp øreklaffene for å føle vindretningen. Så fikk jeg buksert kompasset på plass i en fold i kartmappen, det fikk duge som kompass-stativ. Hvert 20. minutt sjekket jeg kursen med GPS, og etter det som virket som en liten evighet begynte jeg igjen å skimte konturer rundt meg.
Da jeg passerte turens (altså selve langturen) høyeste punkt, 1604 moh, fikk jeg endelig sikten tilbake. Jeg stoppet og fikk av fellene. Her var føret perfekt: En fast såle av vindpakket snø med et tynt lag løssnø på toppen. Nå kunne jeg kjenne at mine såre lepper sprakk opp idet jeg gliste fra øre til øre, slik skal det være. I en drøy kilometer fikk jeg gleden av å være i den tilstanden av perfekt harmoni bare motstandsløs diagonalgang kan gi, og hadde bakken ned mot vannet ved Bjordalsbu vært brattere, ville jeg hensatt slanke sigder i den nakne snøflaten; for første gang på turen så jeg godt alle detaljer i underlaget.
Jeg har merket meg at etappene på en måte går lettere når jeg må navigere selv, kanskje fordi jeg da må flytte fokus vekk fra skigåingen og la den klare seg på automatikk? Det er en drøy tur til Sulebu i morgen, da kan det hende at jeg trenger både kvisting og bra føre, det er i alle fall kvistet til Breistølen. Krysser også fingrene for god sikt i morgen.
Dagen begynte, som den så ofte gjør, med vekkerklokkens altfor tidlige jammer. Da jeg skrudde den av, lyste det mot meg: «Fri 28.2», min bursdag. Ikke bare det, det er den siste dagen i den første måneden på tur, en milepæl. Videre er dette den siste dagen i vintermåneden februar, og i morgen er den første i vårmåneden mars. Av og til faller påsken i mars, og sist jeg var på ski gjennom Skarvheimen var en påske, i mars, i nydelig vær.
Om det stemmer at været på bursdagen avspeiler hvor snill man har vært det foregående året, har det ikke vært noe særlig å ha vært sammen med meg, Meteorologisk Institutt hadde fått rett i sin melding fra kvelden før:
Stiv kuling, minkende til frisk bris utover dagen. Snø.
Det var bare å bite seg merke i og håpe på ordet minkende og gi seg god tid til morgenstellet.
Ti på ti var det ikke lenger noen bønn, og jeg dro på meg balaclava og snøbriller og satte kursen mot der vinden kom fra, klar for å snu om nødvendig. Det gikk greit den første halve milen, i motvind på gjennomslagsføre, og i den første pausen fikk jeg bekreftet at jeg faktisk er på vei til å bli sprø(ere): Jeg satte meg på sekken, og jeg kunne kjenne de nitti minuttene med hard jobbing jeg hadde bak meg, jeg trengte påfyll av næring, valget falt på en havrebombe fra magevesken. Med ett gjør hjertet et byks, munnen vider seg ut til et kjempemessig glis, og jeg klarer ikke holde det tilbake:
Ja! Yes! Jeg har marsipaaaaaan!
Erlend Loe skriver at gjennomsnittsmennesket trenger ett, i høyden to, utropstegn i løpet av et liv, og her utbasunerer jeg tre av dem i den store, hvite ensomheten, nobody can hear me scream. Jeg tror jeg kan identifisere meg med den følelsen Aleksander Gamme må ha hatt da han fant cheese doodles i det siste depotet sitt, på dag 68 av sydpolturen. Selv er jeg bare på dag 28, men jeg har allikevel rukket å bli så bløt at jeg blir helt rørt og euforisk lykkelig ved synet av den lille, røde papirposen jeg fikk da Fruen overrasket meg på Haukeliseter.
Jeg må nesten holde meg selv tilbake for ikke å løpe opp den seige halvkilometeren som gjenstår før det tipper utfor, og på vei ned kan jeg endelig kjenne at vinden løper. Samtidig er jeg ikke mange telemarksvingene ned fra toppen før jeg innser at there is no such thing as a free lunch: Når vinden ikke får tak, blir snøen liggende, og når temperaturen er rundt null, blir den våt. Resten av turen stamper jeg i ankel- til knedyp våt snø og betaler til det fulle ensomhetens pris, i rent konkret betydning: Å måtte tråkke løype selv.
Den overførte betydningen av å tråkke løype selv fikk jeg kjent på i går; i dag er heldigvis motivasjonen bedre. Jeg har bestemt meg for å fortsette i det tempoet jeg klarer, på dette føret er det begrenset hvor fort jeg kan gå. Nå er det, om noen timer, første mars, og det gir et løft mentalt, selv om jeg har mye uvær og råttent føre foran meg. Været har nå vært stabilt dårlig i tre måneder, det er et kvart år – nå må det da snu snart?! (der kom et utropstegn til)
Her på Iungsdalshytta traff jeg folk, de forbereder nok den kommende sesongen. I selvbetjeningsavdelingen er jeg alene, men det var folk her i går. Jeg feirer bursdag ved å bevilge meg en ekstra kopp god-kaffe og hele luksusmarsipanen fra Fruen.
Dette har vært en tung dag. Jeg var overraskende opplagt etter å ha sovet litt dårlig (jeg ble vekket allerede etter en halv time av sterkt lys og motordur, en skuter fór forbi), og det var en god teltmorgen. Det vil si, rent bortsett fra at jeg ikke fikk fyrt opp. Inntaksventilen på slangen til primusen var frosset; rart, det har aldri skjedd før, selv i mye lavere temperaturer. Jeg fant ut at jeg kunne gå innom Geiteryggen og tigge en liter der i stedet for å bruke tid på å tine primusen. Etter frokost hadde jeg en drøy halvliter vann igjen, mer enn nok til de syv kilometerne inn, og siden det var dagen før sesongåpning var jeg sikker på at det ville være folk på Geiteryggen.
Klokken ni var jeg i gang, og én og en halv time senere kom jeg frem til Geiteryggen. Helt stille. Låst. Det må ha vært vertsfolket som kjørte ut på skuter i natt, kanskje for å få en siste natt hjemme før det braker løs. For meg var det ikke stort annet å gjøre enn å ta sekken på ryggen og følge kvistingen til fjells.
Det første stykket gikk greit, men tørsten tiltok i takt med høydemetrene, og jeg utporsjonerte det lille jeg hadde av vann så godt jeg kunne. Vinden tok seg opp noen timer tidligere enn det som var meldt, og føret ble tyngre med dypere gjennomslag for hver kilometer; det ble en kamp, og jeg var over meg av glede da jeg endelig så Kongshelleren dukke frem fra tåkehavet. Da var vinden såpass at jeg måtte ta støttetak for å holde meg på skiene.
Vel fremme kunne jeg glede meg over en lettfyrt ovn, og jeg gjorde unna hyttesyslene i rekordfart frem til det første vannet var klart på gasskomfyren. Jeg helte ned en kakao, en solbærtoddy og en kaffe i rask rekkefølge og varmet meg en boks turistproviant mot den verste sulten. Det ble fort varmt, og det er bra for å få tørket telt som ble pakket i snøvær og føyk.
Jeg har slitt med motivasjonen i dag, enten det nå er på grunn av dehydrering eller den nylige «ferien». Vanligvis er en alenetur noe jeg ser frem til med glede: En time, en dag, en helg, en uke i mitt eget tempo, bare jeg. Nå har jeg all tid i verden alene, men jeg klarer ikke å fri meg fra tanken om fremgang. Dessuten blir turopplevelser større av å ha noen å dele dem med. Selvsagt skal det ikke stikkes under en stol at jeg hadde sett for meg et litt annet vær. Jeg var klar over at februartur innebærer risiko for dårlig vær, men at det skulle bli så stabilt dårlig er noe jeg kjenner tar litt på. Så langt har det vært snøvær og vind hver dag, og kun én eller to dager uten tilnærmet null sikt i løpet av dagen. Nå uler det en værfast-vind rundt veggene her, skal ikke håpe på å komme noe lenger enn Iungsdalshytta i morgen. Kroppen er enig, og det er en lang og tung etappe fra Bjordalsbu til Sulebu.
Jeg nesten hoppet ut av sengen på gjesterommet da klokken ringte kl 05:50. En snau time senere smekket bakluken på en sølvgrå V70 stille igjen, og jeg ble skysset til stasjonen.
Det var godt med plass på toget, og togbyttet i Drammen gikk greit. Vel inne på bergenstoget finner jeg ut at NSBs app plassert meg ved siden av en annen skjeggete skapning i Norrøna-klær. Han spør ledende om jeg har tenkt meg på tur, og jeg forteller. Selv har han også vært ute på noen lange skiturer, som Bergen-Oslo og Nordvestpassasjen. Andre passasjerer har overhørt samtalen, henger seg på, og turen går fort.
På Finse er det snø- og vindvær, ganske surt rett og slett. Jeg henter pakken min og spiser mens jeg ordner med depot. En del folk kommer innom, og de kan fortelle at det ikke er kvistet i retning Geiteryggen ennå. Altså må jeg sette meg ned og bruke tid på å gå gjennom kartet med tanke på navigasjon i dårlig sikt.
Klokken 14:15 kommer jeg meg endelig avgårde. Sikten er ikke noe å skrive hjem om, men føret er bra. Siden jeg går «mot strømmen» i Klemsbuløypen er det en del som stopper og prater, og jeg blir fotografert og heiet videre. Turen går fint, og terrenget er lettgått. Ett sted må jeg litt tilbake på grunn av en diger skavl, men ellers er det en knirkefri etappe. Etter 5-6 km peker kompasset plutselig rett ned langs en lang rekke med kvist, så langt var de altså kommet, så da er alt bare velstand frem til jeg må se meg om etter en leirplass i fem-tiden.
Denne kvelden ble første test av den hjemmesnekrede tørrmaten og den tilhørende tilberedningsstrategien. Jeg kokte opp det tørre med vann i en kjele, satte denne på liggeunderlaget og fortsatte med snøsmelting i den andre kjelen. Til slutt fikk middagen et nytt oppkok og tre minutter småputring sammen med en på forhånd oppmålt mengde hurtigris. Nam, dette er både bedre og billigere enn «real»: Sprø grønnsaker og mørt, smakfullt kjøtt, og mer enn nok mat. Idet innerteltet ble fylt med duften av Evergood dark roast var kvelden komplett, med tannpuss og værmelding som de eneste gjenstående punktene på programmet.
Dagen etter ankomst i Oslo ble vi skysset ytterligere i feil retning, vi reiste til Nøtterøy. Her ventet behørig feiring på forskudd av den forestående 32-årsdag (28/2), klesvask, sluking av roman, skirens, bytur, skosmurning, kanelboller, mailer, ostekake, telefonsamtaler, skreimølje, betaling av regninger og andre gjøremål som gjerne skulle vært gjort. Jeg lagde ny primusplate (89 gram vs 440 gram) og et enkelt lokk til matkjelen (72 gram); ny og lettere tisseflaske ble tatt inn på bekostning av den gamle. På fjellet var det uvær.
I skrivende stund, tirsdag 25. februar, har uværet trukket seg tilbake. En høy faregrad for skred er allikevel opprettholdt for Haukelifjell, mens Finse ser ut til å gå noe tilbake fra i morgen av. Dessuten ser det noe bedre ut med tanke på nedbøren sistnevnte sted, og kvistene kommer opp i disse dager, slik at jeg kan gå i litt verre vær enn når jeg gjør all navigeringen selv. Når jeg i tillegg tar inn en del av de tapte dagene på å komme meg til Finse i morgen, ser jeg at det er det beste for turen videre. Jeg får heller ta igjen Hardangervidda på tampen av sesongen eller til sommeren.
Planen er å reise opp med morgentoget, hente depotet på Posten (siste dag i morgen), sende hjem Hardangervidda-depotet og legge i vei i retning av Geiterygghytta. På grunn av vinterferien finnes det ikke overnatting til meg på Finse, så jeg får en teltnatt uansett; det kan jeg like godt gjøre etter å ha beveget meg noen timer i riktig retning (og så er det hyggeligere å bo i telt ute i naturen enn i et hyttefelt). Da slipper jeg også elegant unna å ta de 29 kilometrene opp til Kongshelleren i én jafs den første dagen etter en lang pause.
PS: Ved avreise fra Nøtterøy veier sekken 24,4 kg uten vann (men med mat), dvs 26,4 med full termos og drikkeflaske; på Hovatn veide den 31,5 ved ankomst etter å ha drukket opp det meste av vannet… Jeg skal nok merke forskjell på de kiloene!