Trasking i Tafjordfjellene

steinjak Fottur

Vindusviskere. Denne turen begynner med slike, en søndag: Vindusviskere, og sveler. Vi nærmer oss med andre ord spissere fjell, og vi trakteres med hjortegryte ved ankomst Ørsta en gang utpå ettermiddagen; her setter vi igjen instrumenter og hverdagstøy. Først neste dag begynner selve gåingen, og vi parkerer bilen på Grotli før vi (etter en is) setter oss på bussen til Billingen, snaut halvannen mil og tilsammen 130 kroner lenger ned i dalen. Med riksveien over Strynefjellet bak oss og bakkene i vente begynner årets sommertur på seterveien opp langs elven Torda, som slipper seg utfor i kast etter kast mellom broene og utkikkspunktene man har satt opp for turistene her. Hadde vi visst om det og vært litt tidligere ute, kunne vi ha lagt turen oppom Steinbrua/Føysestein, en kampestein fastkilt i et elvegjel på en slik måte at man kan gå rett over den som om den var en bro. Vi skriver det bak øret til en annen kjøretur over fjellet.

Foss i Torda, nært Billingen

Torddalen byr på en behagelig start på turen: Vi legger bjørkeskogen bak oss på myk og lettgått sti, og snart får vi øye på Tordskyrkja, et kvast nebb stolt kneisende over dalen, en veiviser vi kan se fra store deler av denne turen. Været er behagelig, kroppen samarbeidsvillig, og all den gode maten vi har hatt i oss tidligere i ferien skal endelig få gjøre nytte for seg i dagene som kommer. Etter kyrkja vi skal ta til høyre på bro over Torda før vi velger venstre i stiskillet over Kupen til Veltdalen. Målet er Veltdalshytta: Vi er nå i området til Ålesund og Sunnmøre Turistforening (som, i likhet med Kristiansund og Omegn Turistforening, har bacalao i matutvalget på de selvbetjente hyttene).

På vei oppover Torddalen

Vi ser tilbake langs Tordsdalen, med Tordskyrkja oppe til venstre

Nedstigningen fra Kupen mot Fremste Veltdalsvatnet. Karitinden (1982) i bakgrunnen

Sekstimersturen går i lettgått terreng, og kilometerne gjør vi raskt unna – helt til det gjenstår omlag to av dem. Det er ikke veldig tydelig ut fra et turkart i målestokk 1:50.000 annet enn gjennom litt nervøs sitring i kotene, men når man nærmer seg Veltdalshytta, begynner terrenget å bite litt fra seg, og fotturister som oss blir tvunget opp og ned av bratte utløpere som ender i stup mot det sterkt nedtappede vannet. Fruen assosierer til England, jeg til Færøyene (hvor jeg aldri har vært). Klokken er over åtte idet vi etter fem og en halv time i bevegelse når frem og blir varmt tatt imot av hyttevakten på stedet. Lapskaus til middag, tidlig kveld: Vi har planlagt en lang tur neste dag.

Lapskaus på kjøkkenet

Tirsdag morgen velter vi oss ut av køyene rett etter vekkerklokken har gitt lyd fra seg klokken syv, vi har bare tid av veien. Kvelden i forveien tok vi ut proviant til frokost og lunsj, og vi betalte for oppholdet og klargjorde så mye av oppakningen som mulig. Dagens mål er å gå det noen kaller «hesteskoen i Tafjordfjella», traversen mellom Karitinden, Høgstolen og Puttegga over til Pyttbua, en tur som er beregnet til rundt ti timers gangtid. Varmt vann på havregryn med nøtter og rosiner, doble blingser av knekkebrød med nugatti, leverpostei eller kaviar, pulverkaffe og vann fra springen(!) på kjøkkenet; vi er klare til avmarsj halv ni.

Morgenutsikt fra Veltdalshytta mot Tordsnose og Naushornet, med kraftverkets hytte midt i bildet og en av de mindre hyttene som Turistforeningen har omgjort til museum nede til høyre

Hyttevakten har tipset oss om en snarvei opp på Karitinden: Man følger stien over mot Pyttbua opp til der den svinger skarpt til høyre, før man tar opp langs et (ofte uttørket) elveleie med lysere stein enn ellers til man kommer opp til et navnløst vann med spiss ende mot sør like under 1500 moh. Her tar man opp til høyre for vannet med sikte på et bredt U-formet hakk i eggen mot Karitinden; dette hakket kan klyves enkelt på venstre side. Veibeskrivelsen stemmer på en prikk, og vi når toppen etter i underkant av tre timer på tur, med oppakning. De som kun skal oppom Karitinden på vei til Pyttbua setter igjen sekkene der det står et skilt merket «Karitinden» og går opp og ned. Fra morgenen av var det delvis skyet med tåke som kom og gikk på toppene, men mens vi vinner høyde, tetter det seg til, og fra og med 1800 meter ser vi ikke stort rundt oss. På toppen setter vi oss i ly av varden og åpner matpakkene med håp om snarlig lettere skydekke, men uten at forventningene innfris. Vi kikker litt ned på ulike kanter og tar ut en kurs i retning ryggen over mot neste fjell, men våger oss ikke ned i den retningen, ei heller i den retningen vi burde ta for å komme oss raskest mulig i retning av Pyttbua; toppen av Karitinden har stup på noen av sidene.

Mot toppen av Karitinden

Slukørede trasker vi tilbake der vi kom fra, inntil vi igjen er under skyene, for det er et heldekkende skydekke nå. Vi skuer over mot Høgstolen. Bandet mellom toppene ser greit ut å gå, og vi vil klare å komme oss ut på det fra der vi står, men toppen av Høgstolen har sammen med toppen av Puttegga gravd seg godt inn i skybasen. Vi tripper frem på kanten mot dalen og ser oss ut en rute i underkant av breen, som er dramatisk mye mindre enn vårt kart med kartgrunnlag fra 2017 indikerer. Det blir en litt rufsete nedstigning, med bratt og løs ur vekslende med stedvis våte sva; det er mulig det ville gått raskere å følge ryggen tilbake til den merkede stien. Vel nede kan vi skue opp på Karitinden og de andre to, som alle peker nese til oss med god klaring mellom toppene og skydekket.

De tre tindene, sett fra Karihøe

Nedstigning fra Karihøe

Som plaster på såret legger vi turen oppom toppen på Karihøe, ikke langt fra det som på vårt kart står som umerket sti, men som i virkeligheten er en aktivt vedlikeholdt T-merket rute. Uansett er vi godt fornøyde med dagens tur idet vi tar fatt på bakkene ned mot Pyttbua, en ganske stor selvbetjent hytte; det gjør godt å være litt tidligere fremme. Noen av de andre gjestene har hørt en værmelding som sier at neste dag skal være pen til å begynne med, før regnet kommer til kvelden. Altså gjør vi oss klare for en halvtidlig start.

Pyttbua

Kveldsstemning nært Pyttbua

Karitinden i kveldssol

Neste dags etappe over til Vakkerstøylen er ikke så lang, kun syv kilometer, men den involverer en del høydemeter over Tungerøten midt mellom Høgtunga og Lågtunga, hvor førstnevne er et godt mål for en topptur underveis. Her oppe i høyden kan vi se det vi har hørt mye om så langt: Det er lite snø i år. Flere steder krysser vi store partier med hvit stein, stein som nylig har vært dekket av snøbreer som ligger fra år til år. Over toppen kommer neste dal til syne, og nedstigningen i denne kan trygt melde seg på i konkurransen om å kalles Sunnmøres svar på Bukkelægret; et sted ligger det også tau man kan holde seg i nedover den grusete stien ned mot det grønnturkise Ulvåvatnet. Vel nede går stien en kilometers vei langsmed vannet før den ender ved en stor stein, og ved siden av steinen ligger en robåt trygt tjoret.

Klare for avmarsj fra Vakkerstøylen (takk til hyttevakten som tok bildet)

Klar til å ro over Ulvåvantet

Dermed begynner siste delen av denne etappen, en del som skal ta oss rundt førti minutter: Vi ikler oss redningsvester fra rommet i baugen og skyver båten utpå – det er jeg som ror, for første gang på ganske mange år. Med den store steinen som méd legger jeg vekt i årene og ser den fjerne seg langsomt, mens naustet på motsatt side gradvis blir større i brillene til Fruen, som sitter overfor meg. Så, på den andre siden, legger vi igjen sekkene før vi ror hver vår båt tilbake igjen (det er mulig å taue, men begge hadde lyst til å ro). Jeg er først over og fortøyer den ene av farkostene slik vi hadde funnet den andre, før Fruen plukker meg opp og ror oss trygt over på hyttesiden av vannet. Hundre meter lenger opp i bakken lukker vi oss gjennom en grind som holder sauene ute, og vi står på tunet foran en nydelig velholdt gammel seter som bærer sitt navn med rette i disse omgivelsene: Vakkerstøylen. Vi har ankommet først og velger oss rom i enden av gangen (minst trafikk forbi, kun én nabo), skifter og lager kaffe. Bok og kjeks i solveggen, det er tidlig på dag, og vi lader batteriene til neste etappe. Det blir en stille kveld på Vakkerstøylen, og vi presterer å være sist i seng – før klokken ti.

Vakkerstøylen

Flere har snakket med oss om den neste etappen, men de færreste av de som snakker om den har gått den selv; kanskje er det ikke like stormende populært å gå 8-timere som å drømme om dem. Vi står opp halv syv og er ute ganske nøyaktig klokken åtte – en av de andre gjestene har hatt kontakt med Reindalseter og fått vite at middagen slett ikke er syv som vi trodde, men seks. Det er vakkert å være ute i morgenstillheten: Bekkene sildrer, mens en og annen sau ligger og drar seg i solstrålene som nå og da helles ut gjennom åpninger i skydekket og siles mellom grenene på stadig lavere bjørker, og det lukter sommer til tross for det skarpe draget i luften, som like gjerne kan skyldes at vi er nesten 900 meter over havet og omgitt av høye fjell med skittenblå, oppsprukne breer. Det er rundt syv kilometers vandring opp gjennom dalen før vi begynner på stigningen. På ett punkt blir vi lurt av en tydelig sti som ikke følger merkingen; vi bryr oss ikke med å gå tilbake, for vi ser at det ikke er altfor langt til neste elv, som vi bruker som ledelinje sammen med høydemåleren for å komme tilbake til stien. I hver av elvene øser vi med oss en kopp vann, flaskene vi har utenpå sekken er tomme.

De første par timene fra Vakkerstøylen er det som å gå i et nasjonalromantisk maleri

Vi skal bratt opp til venstre

Før oppstigningen stopper vi og spiser og fyller flaskene, det ser ikke ut til å være så mange muligheter for å finne vann over Storløypet, en fjellpassasje der vi på det høyeste passerer over 1680 moh. Det meste av stigningen tar vi i ett jafs i løpet av en kilometer eller to, med stadig økende belønning i form av eventyrlig utsikt bak oss. Her oppe passerer vi vannskillet og er offisielt på Vestlandet (men langt fra regionen med det lite gjennomtenkte navnet «Vestland»), det merkes på været. Mot vest trenger skyene seg sammen inn gjennom dalen, og vi skynder oss å få i oss litt mer knekkebrød før vi må frem med regntøyet. Vinden gjør det også ganske surt her oppe, og vi går med både lue og votter. I godvær ville det nok vært en fin avstikker opp på selve Storløypfjellet (1756), med mindre enn hundre ekstra høydemeter i hver retning. Høydemåleren viser 1688 på det høyeste punktet, og vi ser nye daler komme til syne langt under oss.

Utsikt fra oppstigningen mot Storløypet

Nedstigningen er langt snillere enn oppstigningen, med høydemeterne bedre fordelt og i puljer. Herfra ser vi også Puttegga, områdets høyeste fjell på 1999 moh, fra den eneste siden vi ikke har sett så langt på turen, og fra der stien vår løper sammen med stien fra Pyttbua (6 timer), speiler avslutningen starten på turen: Vi går i en slående vakker og stadig grønnere, mykere dal. Frempå kanten før vi bikker utfor den siste kneiken ned mot Reindalseter assosierer vi begge med Innerdalen, hvor mange daler møtes og fossene kappes om å bruse med alt de har å fare med fra alle himmelretninger. Regnet har trukket seg unna, og vi tasser inn på tunet ni timer etter vi forlot Vakkerstøylen, hvorav noe under åtte i bevegelse. Fruen går i dusjen med vår eneste såpebeholder og sitt 25×25 cm håndkle, og jeg «venter på tur» med en kald halvliter på plassen utenfor resepsjonen; vi har en time til middag.

På myke stier ned mot Reindalsseter

Av og til er den fineste utsikten bak en: Fra dalen ned mot Reindalsseter

Reindalen

Mat representerer nesten alltid høydepunkter på tur, så også denne gang: Etter å ha satt til livs løksuppen, kommer potetklubben (lokalt kalt «ball») på bordet, med salt pølse, og vi forsyner oss godt. Det var en aldri så liten tabbe, for ikke før har vi tatt på det vi tror vi skal få ned, så kommer bacon badet i smør. Deretter dukker det opp kålrabistappe, og til slutt også salt lammekjøtt. Vi er temmelig stappmette når is og skogsbærkompott blir satt på bordet, men dessertmagen stiller heldigvis opp også denne gangen. Generell sosialisering over kaffe i peisestuen følger hakk i hæl, og på slutten av kvelden blir alle gjestene sittende på terrassen utenfor resepsjonen og hygge seg. Vi går inn for å handle et glass og finne ulltepper, og det er da vi blir gjort oppmerksomme på den: Værmeldingen. OBS-varsel på nedbør og vind – 18 sekundmeter med 25 i kastene, opp mot 20 mm nedbør, lyn og torden. I resepsjonen blir vi frarådet å prøve å nå Danskehytta, fordi den ligger så høyt, og fordi vi da må passere over 1500 meter underveis, så vi legger om planen: Vi går heller tilbake til Veltdalshytta, for der går stien i en dal hele veien. Så kommer regnet.

Det blir en regntung og langsom morgen på Reindalseter; med kun fire timers gangtid, er passasjen over til Veltdalshytta mer enn overkommelig selv i ruskevær, og det verste skal ikke slå til før mot ettermiddagen. Brød smaker ekstra godt til frokost etter å ha levd på havregrøt og knekkebrød i dagesvis. Vi smører godt med niste, plukker opp termosen, pakker og betaler for oss før vi heiser sekkene opp på ryggen og plasker avgårde langs stien.

I starten er det god sti langs utløperne fra fjellet

Vi er forberedte på en våt dag, men ikke på at det skal bli en så spektakulær og morsom tur, til tross for skydekket som ganske snart etter avmarsj pakker seg rundt oss. Frem til nå har naturen vært unormalt tørr, men nå ser den ut til å ville ta igjen det tapte idet den sender små og store bekker ned fra fjellsiden over oss, via hettene og sekkene og ut i det tåkefylte tomrommet mellom oss og elven i dalbunnen et sted langt der nede. Nå og da driver et hull i skydekket forbi og gir oss en pekepinn på hvor langt det er ned. Det som gjør denne ruten så spektakulær er det at den tar seg opp gjennom dalen på en serie smale hyller i fjellveggen. Noen steder henger det wire og tau til sikring, mens det andre steder er boret bolter ned i fjellet for å holde steiner på plass som trinn og sklisikring der svaene heller utover, noe som ikke er feil på en våt dag som denne.

Oppe på fjellet er det heller ikke slutt på det morsomme: Langs Smettevatnet går ruten opp og ned av bratte hamre, og vi får ta både tau og jerntrinn til hjelp på veien. Alt i alt har denne turen så mye krydder at det mer enn oppveier for ulempen med å gå tilbake til en hytte vi har vært på før, selv om det i sin tur igjen betyr at vi må velge samme vei ned som vi tok opp, og at vi må haike for å komme tilbake til bilen. Tror vi.

Ruten går over mange hyller – og gjennom mye vann på en regnværsdag

Noen steder er det satt opp trinn til hjelp opp de bratteste hamrene

Rett før vi ankommer Veltdalshytta setter vi fra oss sekkene ved et stikryss og går med lette steg sørvestover mot Fieldfarehytta. Uten skilting hit ville vi ikke vært i stand til å finne den – det var da også meningen med å plassere den nettopp der den ligger, den ble også bygget på en tid da man måtte vade en elv som ikke var «vadbar for menigmann», slik de beskrev det i loggbøkene sine, motstandsmennene som landet her i krigens siste år og bygget skjulestedet sitt på en smal hylle oppunder en hammer som henger ut over vannet, en hylle som er så smal at dagens turistforening har sett seg nødt til å henge opp wire til sikring og livbøye i tilfelle noen likevel skulle gå i vannet. Innendørs er det nesten vanskelig å se for seg hvordan tre menn kan ha levd her i et år mellom rekognosering og aksjoner i disse bratte fjelltraktene. Alle som besøker Veltdalshytta bør om mulig gå innom Fieldfarehytta; det er også mulig å overnatte her om man har sovepose (kan visstnok lånes). Vi skriver oss inn i protokollen og indikerer at vi vil betale på Veltdalshytta, da alt av verdisaker ligger igjen i sekkene ved stikrysset.

Fieldfarehytta

Inne i Fieldfarehytta

Utsikt fra et av de små vinduene inne

Fieldfare fra motsatt side av vannet

Hyttevakten ønsker oss hjertelig velkomne, lett overrasket over at vi har kommet tilbake. Hun kan også bidra med en artig opplysning: Stedet vi nettopp besøkte er navngitt «gråtrost» på engelsk – «Fieldfare» har ingen ting med hverken fjell eller å fare/en fare å gjøre. Visstnok navngav engelskmennene alle landbaserte operasjoner under krigen etter fugler, som i «Operation Grouse», tungtvannsabotasjen på Rjukan. Ettersom vi er fremme allerede i totiden, blir det rikelig med anledning til å lese bok og kart; vi ser at det kanskje kan være mulig å nå Grotli direkte fra Veltdalshytta, og hyttevakten har noen gode tips i den anledning. Vi anslår turen til å være omtrent åtte timers marsj – om terrenget er noenlunde samarbeidsvillig. Ute tar naturen tak og pisker nordvestveggen med eling etter eling med kaldt regn, og det uler rundt hjørnene når vi løper til og fra do i regntøy og crocs. Nok en tidlig kveld.

Siste morgen på tur bringer et nydelig utsyn fra verandaen: Solen titter gjennom skydekket og lyser opp melishvite tinder, årets første snø for vår del. Termometeret viser fire grader. Vi spiser og diskuterer kart, og i nitiden legger vi avgårde, bestemt på å gå til bilen på Grotli over fjellet – det er også mer spennende å gå en ny vei, og vi liker begge å ferdes utenfor stiene. Været ser lovende ut, så vi gleder oss til turen som ligger foran oss, lett spente på hva som venter underveis.

Morgenutsikt

Første del av ruten går over demningen fra hytta, før vi steingår forbindelsen mellom navnløst vann og Heimste Veltdalsvatnet relativt enkelt (men med større konsentrasjon en noen annen krysning så langt på turen). Deretter følger vi merkingen mot Reindalseter over Huldrekoppane opp langs elven til krysning like etter det flater ut – her velger vi å krysse tyve meter høyere opp enn merkingen, for der kommer vi over i to (lange!) steg. Det er stedvis glatt i terrenget, og vi får en ganske lang krysning mellom to av pyttene før neste kneik opp mot vann 1442. Gradvis tetner skydekket over oss og skjuler Tordsnoses 1945 høydemeter i grå grøt. Da vi tar en matbit like før skardet mellom Tordsnose og Naushornet, kommer tåken rullende, og en høy, skarp lyd, som av et skudd, skjærer gjennom fosseklukkingen – var det steinsprang, eller kalvet breen? I sekundene etterpå er alle lyder som forsterket; det blir med det ene smellet.

På den andre siden av skaret er det tett tåke, men vi har heldigvis fortsatt merking. Fra himmelen ramler dagens første nedbør ned over oss i form av sludd, så snø som legger seg på sekkene, så sludd igjen. Uren blir sleipere, men vi kommer heldigvis snart under skydekket igjen, slik at vi får sikt. Her må man ned i en bratt botn, og vi ser et stiskille langt der nede – her skal vi bratt opp igjen mot sør, langs stien mot Danskehytta (9 timer fra Veltdalshytta), og vi kommer opp i høyden med flott utsikt mot nye rader med fjell og til Femånvatnet under oss. Vi mente vi hadde fått anbefalt å gå over Femåna, men det virker mer fristende å gå rett mot sør langs foten av veststupet til Tordsnose og passere gjennom glupen over mot Simlevatnet: Det vil forkorte turen og ser ikke stort verre ut enn passasjen over Femåna, så vi går for den varianten.

Starten på turen, vi går opp til venstre for elven

Utsikt ned mot Huldrekoppane

På vei over mot Femånvatnet (vi ser oss tilbake)

Her går det en ganske bred hylle sørover, så det er fint og lettgått terreng – og vi finner overraskende mye merking. Altså har det på et eller annet tidspunkt gått en merket rute her, men den står det ingenting om i et eksemplar av «Til fots i Norge» fra 1998 som vi sjekker senere, men Kristofer Randers beskriver en slik rute i boken «Sunnmøre» (femte utgave; førsteutgaven kom i 1890). Vi veksler mellom å gå på det vi ser og å følge merkingen, og vi ser en enslig fisker med stor sekk ta seg frem langs bredden av Femånvatnet. Elven mellom Styggedalsvatnet og Simlevatnet steingår vi langs en terskel med temmelig vaglete stein før vi tar over skaret mot Grønvatnet, hvor den gamle sommermerkingen følger samme trasé som vinterruten, noe som er tydelig ut fra mengden kvist som ligger igjen her. Rett før Grønvassbue (Sjåk Almenning) må vi over en elv som kaster seg ut fra et rundt hull i fjellet og vitner om at området har mange regulerte vann.

Femånvatnet

Tilbakeblikk på hyllen vi fulgte langs Femånvatnet, vi kom gjennom det lille skardet i forlengelsen av hyllen

Det begynner å bli sent på dag. Selv om navigeringen har vært enkel, har terrenget vært tyngre enn vi forutså, så timene har gått uten at vi har hatt den fremgangen vi forventet. Det slår oss også at om turen til Danskehytta er 9 timer, vil den ruten vi går nå fort kunne ta 10. Noen har også stoppet litt ofte og tatt bilder, og alt spiser tid. Vi setter oss ned og spiser og skjøter på med noen tørre knekkebrød, for vi har spist opp det vi smurte på morgenen. Nøtter og sjokolade har vi heldigvis fortsatt noe igjen av.

Gjennom Vulustrupen er turen grei, men vi må gå litt ekstra der vi kommer til et gammelt brupunkt over et tørt elveleie hvor kun boltene står igjen på hver side. Det kan virke som dette er et gammelt elveløp, og at Grønvatnet er regulert til å renne andre veien eller gjennom en tunnel. Nok en vakker dal åpenbarer seg – det er virkelig en flott og variert tur med rikelige mengder mektige inntrykk, dette, selv om været er litt til og fra, vekslende mellom sol, tåke og regn/sludd. Her følger vi dalen en snau kilometer før vi tar opp i Skrådalen, turens siste stigning av betydning. Sent på dagen virker dalen lang, men til slutt ser vi Fremste Vikvatnet foran oss, og når vi kommer dit frem, ser vi at vi kan spare oss for knotete ur ved å gå på strendene der vannet har blitt tappet ned. Så langt har vi nesten bare gått på stein på denne turen, en medvirkende årsak til at det tar tid, og vi ser frem til mykere dekke i skråningene ned mot Grotli.

På vei gjennom Vulustrupen

Fremste Vikvatnet er nedtappet

Når man nærmer seg lavereliggende strøk er en sti til stor hjelp for å unngå for mye bushing i kratt og lyng. Derfor er det ekstra ergerlig at vi klarer å miste merkingen akkurat her, ved enden av Fremste Vikvatnet: Det som skjer, er at når vi tar opp på høyden for å finne tilbake merkingen etter å ha gått på strendene, ser vi en veldig tydelig varde litt til høyre for oss. Vi diskuterer litt frem og tilbake, for retningen er ikke helt som vi forventer, men vi ser ingen andre varder i steinørkenen og bestemmer oss for å gå bort å sjekke. Derfra ser vi nok en varde, som vi også går i retning av, men da blir vi sikrere på at dette må være varder noen har satt opp for moro skyld – irriterende i godt vær, farlig i uvær. I stedet for å lete opp den nedlagte ruten trekker vi frem langs en rygg for å få oversikt. Derfra ser vi et tjern med karakteristisk nok form til at vi kjenner det igjen på kartet, og vi vedtar å bruke bekken som renner sørover fra dette som ledelinje ned mot oppfang i stien fra Danskehytta. Det vil også være en fordel for oss å komme inn på den offisielle stien så tidlig som mulig, da vi regner med at denne vil være bedre å gå enn den gamle ruten.

Planen virker, og vi klapper oss selv på skulderen, tar en kopp med vann og en neve nøtter og legger inn høygiret; man blir ikke så mye mer sliten av å gå litt fortere utfor når stien er god. Været har lettet, og vi kaster lange skygger i kveldssolen mens vinden stilner rundt oss; på sett og vis blir vi minnet om turen over de syv søstre for noen år siden der vi går og gjesper og så smått begynner å tillate oss å fantasere om mat. Punktet der vi kommer inn på stien ligger omlag to tredeler av veien fra Danskehytta til Grotli, en firetimerstur, så vi regner med at vi i verste fall har et par timers gange igjen. Heldigvis går det radigere enn som så, og etter noe over én ser vi hotellet vokse seg større og større der avstanden ned dit krymper raskt.

På fine stier ned mot Grotli

Så står vi der, utenfor turbilen igjen, en liten uke senere. Vi vrenger av oss de svette trøyene, får på oss noe tørt og skifter sokker og sko, så trasker vi ned til kafeen på hotellet. Som er stengt. Og det er en time til nærmeste mulighet for mat, i Stryn. Det er ikke så mye å gjøre med det, så vi går raskt tilbake til bilen og kommer oss avgårde, og det er to sultne og småstøle turgåere som ramler inn på Restaurant Napoli i hovedgaten og bestiller det første og beste de finner på menyen etter ni og en halv gåtime og totalt elleve timer og tyve minutter ute. Vi tanker kaffe på Esso og er i Ørsta en time senere, køyeklare og godt fornøyde med årets sommertur.

Utsikt fra bilen

Overgangsføre i Meråkerfjellene

steinjak Fottur

Nå er de ikke nye, fjellene, selv om de er det for meg; det er overgangssesong i fjellet, men jeg kan ikke la være. Den dårlige samvittigheten for å ha kjørt bil til en jernbanestasjon ligger igjen i bagasjerommet, og uansett overdøves tankene av en våryr bekk på vei ned fra snømengdene jeg snart skal oppdage høyere oppe. Jeg skrur av primusen og slår to desiliter varmtvann over kornene i koppen, en plutselig gjenopplivning av mumifisert kaffe, turens første kaffe-og-klenningpause, klenning fordi jeg er i det som inntil nylig var kjent som Nord-Trøndelag. Før jeg unner meg den tynne lefsen med smørkrem, setter jeg til livs noen skiver med niste som jeg smurte ved kjøkkenbenken hjemme før jeg dro ut, da det fortsatt nok var arbeidstid for de aller fleste – skjønt, fredag er vel fridag for mange med fleksitid.

Såvidt over tregrensen

Med nyvunnet energi følger jeg de oransje merkene opp og innover et skard nedenfor en høy mast som ikke står på kartet, det blir lengre mellom merkene når snøen dekker flere og flere. Vel oppe ved vannet hvor jeg har hatt en slags plan om å telte, slår jeg idéen fra meg, jeg har ikke med meg så mye som vil duge som snøplugger, og når soveposen har komfortgrense på null grader (den veier ikke mer enn en dunjakke), får snøen ligge i fred her oppe. I stedet tar jeg stien videre oppover sørhellingen på Huva, det er betydelig mindre snø her enn på vei ned fra skardet jeg kom opp. Veien ned blir tidvis «interessant» når snøen blir for bratt og jeg må klyve rundt med full oppakning, men litt «krydder» skal det være så tidlig på året. Neste fjell tar jeg med meg med det samme, Kjerringfjellet. Om Huva hadde et fint utsyn, har denne i tillegg fine steinformasjoner og et lite tjern som bidrar til følelsen av en flott topp. Øst for meg ser jeg nordenden av Norder-Rensjön og Rensjöseteren, hvor jeg passerte forbi for noen år tilbake, da på ski; altså går turen i grensetraktene.

Storkjerringtjønna og området rundt – ikke egnet for sommertelting riktig ennå

Fra toppen av Kjerringfjellet

Vel nede fra Kjerringfjellet er klokken blitt over syv på kvelden, og solen har begynt nedstigningen mot toppen av neste fjell stien skal over. Her vender jeg både sti og sol ryggen og følger en snøfonn i et elveleie nedover på leting etter teltplass. En spesielt idyllisk plett peker seg ut, men det tar ikke mange minuttene etter at teltet er reist før jeg må frem med langbukse, trøye og vindjakke. Shortsen blir for kald i trekken over snøfonnene over meg. Middagen tilbreder jeg sittende i åpningen på teltet med døren på vidt gap, hvor jeg blir sittende og se på skyggen av fjellryggen legge landskapet under seg centimeter for centimeter. I titiden blir det en rask tannpuss, litt løping frem og tilbake for å få varmen i meg og rett i posen. Klokken setter jeg på åtte.

Neste morgen er det ingen hast med å komme i gang. Fra å ha dratt glidelåsen igjen mellom meg og den skyfrie himmelen våkner jeg midt i en sky, sikten er rundt tretti meter. Etter å ha drøyd frokosten (i soveposen, døren åpen) og pakkingen, har mer og mer av landskapet kommet til syne, og da jeg tar avsted nedover mot dalen, løfter toppene bak meg på hatten; bak det tynne skylaget som blir igjen, ser jeg omrisset av solen, den minner mest om en blek fullmåne.

Morgenstemning, tåken har begynt å lette rundt teltet

Like nedenfor teltplassen

Problemet med tredagersturer hvor start og slutt skal være på samme sted, er at det kan være vanskelig å lage en god runde. Her sørger mange, lange vann nord-sør for at en runde enten blir veldig kort eller veldig lang. Da er det godt å ha kamera, jeg fordriver lett en formiddag i trange bekkedaler. Solen kommer mer og mer igjennom, og lunsjen nyter jeg i en steinrøys, med kaffe og klenning til dessert. På forhånd hadde jeg vært spent på om elvene ville være til å komme over, med mye snø som skal ned fra fjellet kombinert med rekordvarme. Det trenger jeg ikke å bekymre meg for, stort sett kan jeg krysse de største på snøbroer, og ikke én gang skal jeg måtte frem med vadeposen jeg har lagt øverst i sekken (et sokkepar og en håndklebit i en brødpose, samt badetøfler).

Området har flere trange elvedaler

Etter å ha jobbet meg tilbake parallelt med DNT-stien som går øst for fjellene jeg gikk over kvelden før, ender jeg nærmere bilen enn jeg hadde planlagt, og i syvtiden finner jeg en fin, flat plass ved et delvis islagt tjern. Nå har også solen kommet helt frem og lover godvær neste dag – ikke bare en fordel, da jeg ikke finner noen teltplass skjermet for morgensol, soloppgangen er 03:55. Pastagryte i friluft, kaffe, sjokolade og klenning. Jeg går en kveldsrunde i området og tar noen flere bilder. Så krabber jeg inn og blir liggende i posen og lese en Tolstoj-novelle før jeg legger meg til rette og lukker øynene, lykten får jeg ikke bruk for på denne turen.

Tegnene etter vinterens isfiske er synlige ved den siste teltplassen

Ganske riktig blir det ganske varmt ganske tidlig, og når klokken nærmer seg åtte, blir det uutholdelig. Opp med døren! Frokosten inntar jeg liggende oppå soveposen med solen rett inn, jeg har bedre enn god tid. Fra de to toppene jeg går innom på veien tilbake har jeg fin utsikt mot Sylmassivet, Fongen og Skarvan; det kan se ut som det er en del mer snø der. På vei ned møter jeg flere som skal opp og nyte en varm søndag, jeg kommer meg hjem til middag og har alt utstyret ferdig vasket, tørket og pakket til kvelds.

Over mot Fongen

Denne turen ble gjennomført 25.-27. mai 2018

Høst i Skarvan-Roltålen

steinjak Fottur

Det er i sannhet en god dag, slike de ikke lager så mange av lenger, så om man får fatt på en må man disponere den vist, anvende den med omhu og ta den inn til det fulle, stoppe opp og nyte den med andakt. Der kom jeg noe sent i gang, mesteparten av dagen hadde rent hen mellom mine travle hender der jeg kretset i ring rundt meg selv, ubestemmelig og uvøren, ute av stand til å bestemme meg for at jeg måtte bruke dagen ute, ute av stand til å bestemme meg for hvor, selv om jeg på sett og vis hadde fattet beslutningen allerede kvelden før. Til slutt tok valget seg selv, for mørket nærmet seg på andre siden av den nittende time av denne fortryllende dagen, så jeg kjørte kortest mulig, slo døren til bagasjerommet igjen og oppdaget til min store tilfredsstillelse at opptil flere skilt stod og pekte i retning fjellet, over tretoppene så jeg en blankskurt isse beskytte sin siste snøflekk, en flekk som nok vil få vokse om ikke så lenge.

Med ivrige, sultne skritt bytter jeg til meg høyde opp langs en gammel setervei, høyde mot melkesyre, solen skjærer inn mellom enkelte av trærne og lyser opp de som står i motsatt veikant, min høyre, og veien smalner av og blir sti, og stien tynnes ut og ender på en tørr rabb ved tregrensen. Jeg vanner en einerbusk, husker hvordan den lukter før jeg kikker på kartet, mysende opp på fjellene over meg, Sonlifjellet, Mannfjellet og Fonnfjellet; jeg har kommet til Skarvan-Roltålen med teltet spent utenpå sekken, og jeg aner ikke hvor jeg skal. En gang kom en mann bort til meg ved Gørja i Nordmarka, jeg stod med nesen i kartet og han ville hjelpe meg å finne ut hvor jeg var. Hadde det bare vært så enkelt.

Mannfjellet sett nedefra

Jeg tømmer utålmodig hele matposen utover i lyngen, jeg må ta feil, jeg kan ikke ha glemt alt pålegget og halvparten av middagsmaten? I slike stunder får man ty til Kafka:

(…) «Hvor rir du hen, herre?» «Jeg vet ikke,» sa jeg, «bare vekk herfra, bare vekk herfra.» (…) «Du har jo ikke noe mat med deg,» sa han. «Jeg trenger ikke noe,» sa jeg, «reisen er så lang at jeg kommer til å sulte ihjel, hvis jeg ikke får noe på veien. At jeg ikke har mat kan bli min redning. Det er jo heldigvis en i sannhet uhyrlig reise.»

— Franz Kafka: Fra efterlatte fortellinger og skisser

Med påleggsbefridde polarbrød i magen tar jeg den vindfulle bratten fatt, det verker i lårene når jeg tar i, mens skyggen av fjellet når stadig lengre ut på myrene nedenfor, jeg vil opp før solen går ned. På toppen tegner jeg bokstavene som utgjør navnet mitt på den neste ledige linjen i en slik bok det ligger så mange av og venter på oss rundt i den norske naturen. Det blåser, det blir snart mørkt, det blir en natt på en fjelltopp, og jeg gleder meg.

Toppen av Mannfjellet

Utsikt fra Mannfjellet

Stein i solnedgang, med Røsshaugen i bakgrunnen

Over mot Røsshaugen

Det blir blenderprioritet før blenderen går ned over landskapet, sekken ligger på en tørr liten flekk ved et tjern og jeg løper frem og tilbake på jakt etter noe som kan brukes til et kveldsbilde. Storveis fornøyd blir jeg ikke, og jeg oppdager at det er langt mellom plassene som på samme tid er flate, tørre og i ly, så det blir et kompromiss med litt av alt – og enda flere polarbrød uten pålegg. Middagen, i éntall, får ligge, jeg vil ikke hjem ennå.

Det jeg ikke måtte ha vært fornøyd med før jeg dro døren igjen bak meg, får jeg mer enn veiet opp for da øylokkene er for tunge for videre lesing: Posen med tannbørsten stapper jeg ned i en lomme, og øynene venner seg gradvis til det grønne skinnet som såvidt lyser opp steinuren rundt meg. Et grønt og lilla silkebånd blafrer i solvinden under stjernekuppelen, og sammen med lyspunktene som er fly på vei til og fra Værnes, er det alt som rører på seg. Jeg står helt stille en stund før jeg griper etter kameraet.

Av og til kan selv det å pusse tenner være vakkert

Ikke alle teltnetter er like behagelige. Plassen jeg ligger på er langt fra flat, og jeg ruller stadig ut mot duken, som bølger seg i vindkastene og presser seg kaldt mot den tynne soveposen. Først klokken fem om morgenen har jeg åndsnærværelse nok til å plukke frem trøye og stillongs, og til å komme meg litt unna teltduken. Morgenlyset forsvinner i en sekk av skyer, det er like greit, for jeg er trett.

Den neste dagen gryr, og etter polarbrød naturell og kaffe er jeg klar for å spenne teltposen utenpå sekken og kaste et siste blikk bakover før jeg gir meg ut på å følge fjellryggen ned mot skaret over mot Sonlifjellet og Røshaugskaftet. Jeg legger turen oppom sistnevnte, men dropper selve Røshaugfjellet fordi vinden er sur, og fordi jeg vil nå frem til DNT-stien ved Klepptjønna ikke altfor sent.

Hva det er som gjør det, vet jeg ikke, men det gir meg en helt egen tilfredsstillelse å vandre uten stier. Det går langsommere, men det krever også mer innsats, både fysisk og med navigasjonen – hva er den lureste veien videre nå? Med ett øye på kartet følger jeg formene i terrenget opp på Sonlifjellet, det blåser stikkende kaldt, jeg kryper sammen over toppboken og vier ikke toppen det lengste besøket før jeg tar ryggen nedover mot neste høydedrag. I bunnen av bakken finner jeg ly innimellom steinene i et uttørket elveleie, og når jeg kan ha kaffe ved siden av, tenker jeg ikke så mye på at brødet ikke har følge av pålegg, det blir en god pause.

Farget myrgress

Fine farger i høstfjellet

Når jeg nærmer meg Skartjønna, får jeg øye på en liten reinsflokk. Jeg ser på dem en stund før jeg legger om kursen, slik at de ikke skal måtte flytte på seg. Det er ennå tidlig på dagen, men jeg vil ikke ned til bilen igjen nå, jeg setter meg heller på en stein nede ved vannet og kikker opp på Storskarven. Små bølger slår mot bredden, og det rasler i løvtrærne som har slått rot i le av en liten haug bak meg, jeg er mett, utørst og fornøyd, glad for å være ute, fylt av den følelsen det gir å ha alt man trenger i en liten sekk.

Etter å ha trasket litt rundt, finner jeg en brukbar teltplass rett nedenfor demningen, hvor jeg ruller ut den røde, knitrende duken og lirker gule aluminiumsplugger ned mellom steiner, grus og fet myrjord. I dag kan jeg spise middag, og jeg kan til og med spise den ute. Med primusen ved min side blir det pastagryte, etterhvert kaffe og sjokolade. Intet nordlys denne kvelden.

Bildet jeg var mest fornøyd med fra denne turen

Den siste morgenen på tur er jeg effektiv, jeg har ting jeg må rekke å gjøre i byen. Himmelen har ryddet god plass til solen, og høstlyset varmer der jeg ruller sammen duken og pakker ferdig sekken. Fem minutter senere er jeg nede på stien fra Schultzhytta til Mannseterbakken, og jeg langer ut. På veien slår jeg av en prat med en mann som kommer motsatt vei, han har gått i fjellet her i over sytti år, for meg er det første besøk. Det blir ikke siste.

Dette innlegget ble skrevet i september 2017, men ikke publisert før april 2018.

Høstlig tusling i Trollheimen

steinjak Foto, Fottur

Nok en publisering på etterskudd: Var en tur i Trollheimen i høst, gikk innover fra Resvatnet og utforsket områdene rundt Raudfjellbekken. Det regnet uten stans, så det ble med én overnatting. Her kommer bildene:

Fjordruta sør

steinjak Fottur

Det nye året starter med en beretning som har ligget ferdigskrevet og ventet på bilder i en halv evighet. Her kommer den, rapporten fra sommerens hytte-til-hytte-tur.

Det er på tide å løfte blikket opp fra de fordommene vi måtte ha og lese kartet på nytt: Vi har hatt en idé om at Fjordruta er en slags «light»-tur med hytter langs sjøen og korte etapper tildels langs landeveien. Det gjelder kanskje den nordlige delen, vi har ikke prøvd, men etter å ha tråklet oss opp og ned av kystfjellene langs den sørlige halvdelen av ruten, har vi endret oppfatning: Dette er flotte fjell, og hit vil vi tilbake!

Turen hadde startet med den vanlige vinglingen understøttet av kart, værmeldinger, snødybdeprognoser og telefoner i øst og vest – hvor skulle vi? Breheimen? Lierne? Etter å ha snakket tre minutter på telefon med bestyreren på Reindalsetra ble Tafjordfjella strøket fra listen på grunn av for mye snø, og vi satt etterhvert igjen med Skjækerfjella fra Skjækerdalshytta til Storlien, og Fjordruta. Sistnevnte hadde marginalt bedre værmelding, og vi gjettet at trønderske myrer i midten av juli er åsted for årets heftigste og herligste dager og netter – hvis man er mygg eller knott. Fruen forberedte en lapp med busstider fra Halsa fergekai, og så la vi i vei til Dronningens gate og bussavgang mot Vinjeøra med bussbytte på Orkanger. Utenfor det nedlagte samvirkelaget der bussen snur for å kjøre mot Kyrkseterøra starter vårt sommereventyr.

Nedlagt samvirkelag

Det er en varm dag, og to ulike busser har fraktet oss og sekkene vekk fra Bartebyen og ut til der E39 først kommer ned til havet, til Vinjeøra. Jeg plukker kameraveske og solbriller ut av sekken mens Fruen undersøker toalettfasilitetene på det som ellers er en asfaltert plass stor nok til at en buss kan ta en u-sving, avgrenset fra sjøen av et informasjonsskilt, et lenge nedlagt samvirkelag og et enkelt toalett for de reisende. En ungdom svinger innom på mopeden sin, tar av seg hjelmen og ser på oss en stund før han tar avgårde i den retningen han kom fra, som om han var et nysgjerrig rådyr, kanskje er byfolk like eksotisk for ham som han er for oss. Noen spredte skyer er på vei inn fjorden, men mest av alt ligger en ro over dette på sitt vis idylliske stedet som vi vanligvis kjører raskt igjennom på vei til en ferge vi må rekke.

Vi trasker litt frem og tilbake langs den grå asfalten langs veien der få overholder femtisonen før vi oppdager at stien begynner like ved der vi ble satt av bussen; av en eller annen grunn er navigasjon som oftest vanskeligst i mer eller mindre tettbygde strøk. I begynnelsen følger vi en grusvei opp på baksiden av en låve, gårdskona er ute og henger opp tøy, men allerede før vi har passert er hun på plass i en hagestol til venstre for inngangsdøren, hvor hun passer på å få med seg noen av de få solstrålene som tilfaller dette stedet som på grunn av sin beliggenhet innerst i en fjellkranset fjord tar seg av de fleste av skyene som driver inn fra havet i vest. Snart legger vi lukten av nyspredt gjødsel bak oss og får litt sårt tiltrengt skygge fra trærne der veien smalner inn og blir mer kjerrevei enn kjørevei, ingen av oss har egentlig lyst til å stoppe for å ta på shorts, det skal uansett ikke være lange biten opp til dagens mål: Storlisetra.

Koselig velkomst på Storlisetra

Oppe på setra er det første som slår oss hvor velholdt alt er, selv gresset på vollen er nyslått. Gamle redskaper er hengt opp på veggene, og pynten rundt døren kunne gjerne ha ønsket velkommen et privat hjem – allerede før vi har kommet inn under det lave taket i den gamle seterbygningen har vi fått en følelse av noe hjemmekoselig. En gruppe turgåere som kommer ned fra en dagstur på fjellet kan fortelle at de på vei opp hadde møtt på tilsynet som slo gress. Hytteboken bekrefter at her er det en fast gruppe som ofte er innom, og i små grønne glass på bordene står frisk blåbærlyng i vann, alle flater er upåklagelig rene og ryddige. Vi skriver oss inn og setter oss ut ved det lille rastebordet som de har satt opp på en liten knaus like ved, hvorfra vi ser hvordan skyene driver innover og fordeler sol og skygge i ulike mengder utover landskapet; lukten av nyslått gress i sommersol blander seg med skogens lukt og lukten av rykende pulverkaffe i hvite Figgjo-krus, slike som finnes ved så mange turistforeningshytter.

Utsikt fra rastebordet: Vestlandsværet kommer

Det blir hermetisk bacalao til middag, for her er vi på området til KNT – Kristiansund og Nordmøre Turistforening – en forening som driver et imponerende antall hytter i Dovrefjell, Sunndalsfjella og Trollheimen i tillegg til de hyttene de har langs Fjordruta, hytter som ble bygget på dugnad med en takt på omkring én i året over et drøyt tiår for ikke så lenge siden. Resten av kvelden sitter vi i den bittelille stuen og ser ut av vinduet, leser hyttebøker og siger langsomt inn i feriemodus; telefonene skrudde vi av nede ved veien.

Neste morgen er den blå himmelen pent pakket inn, og små dråper perler seg på de nyimpregnerte skoene på vei til dagens første dotur i uthuset; fra torvtaket drypper det jevnt, det lukter regnvåt skog. Inne råder en avslappet stemning, og vi tar oss god tid til både havregrøt og knekkebrød til frokost på en dag vi ikke skal gå spesielt langt – fire timer er gangtiden over til Grytbakksetra estimert til. Ved avreise passer vi på at det ser like fint ut som da vi kom før vi klikker låsebolten på plass, her på Fjordruta står de fleste hyttene åpne.

Turen over til neste seter består for det meste av myr, spesielt vått er det nok siden natten kom med regn, og buksene blir våte i møtet med grener og bregner som henger inn over stien; når det også begynner å regne stopper vi og trekker regnbuksene over turbuksene, de foregående ferieukene har gjort linningen stram. Her og der dypper vi koppene i små bekker for å slukke tørsten, overskytende nistemat fra dagen før blir lunsj. Foreløpig er vi bare glade for å være på tur, uten at vi helt blir revet med av terrenget. Frem mot Grytbakksetra letter været litt, og da vi plutselig er fremme – så godt som alle hyttene på denne turen ligger godt gjemt i terrenget – kan vi nyte komme-frem-kaffen i solveggen. Spillet mellom lys og skygge på vollen fremfor oss er underholdning nok, og jeg må til stadighet opp med kameraet. Etterhvert kommer også en saueflokk ut av skogen og kompletterer setermiljøet med lyden av bjeller og spredte bæ.

På vei over mot Grytbakksetra

Heller ikke her får vi selskap i løpet av kvelden, selv om vi er midt i ferien. Det kan virke som Fjordruta er blant de mindre besøkte stedene til tross for tilgjengeligheten: Denne turen kan man faktisk starte på flyplassen i Kristiansund, bare plukke sekken av bagasjebåndet og følge røde T-er mot nærmeste fergekai, en ganske tiltalende idé. De fleste hyttene er også tilgjengelige fra veien, og det finnes muligheter for fine helgeturer for oss som er så heldige at vi bor i nærheten. Når kveldskulden setter seg trekker vi inn til vedovn, tekopper og Maxiyatzy.

Vollen utenfor Grytbakksetra

Tirsdag morgen byr på regn og vind, og vi skal opp i fjellet. Det blir stillongs, lue og regnbukse fra start, og da skinner selvsagt solen igjennom idet vi løfter sekkene ut av døren. Skjønt, vi skal få bruk for bekledningen ganske snart, så mye forstår vi der vi snur oss og ser etter at vi ikke har glemt tannbørsten igjen på benken (slik vi gjorde på Åmotdalshytta en morgen for lenge siden). Kartet forteller oss at dette vil bli en spektakulær tur, om vi er heldige å få litt sikt: Stien går opp langs en rygg og over opptil flere topper, blant annet en av de høyeste i området, Dyrstolan.

Mellom skurer

Som ventet får vi noen skurer, det er vinden som kommer først, som et varsel. Først treffer noen få dråper, men de er store, så øker frekvensen, og vindkastene slår dem i ansiktet på oss. Ved to anledninger hamrer himmelen løs på oss med hagl. Utpå dagen slår vi til ved første mulighet da regnet holder midlertidig opp og kaster oss ned bak en stein med kakao og syltetøytrukne knekkebrød. Regn og vind til tross får vi likevel en del utsikt – ikke hele panoramaet på én gang, men bitglimtvis i opprommene som driver forbi som et søkelys, til tider så raskt at jeg såvidt rekker å få kameraet ut av magevesken bare for å konstatere at jeg var for sen.

Utsikten er upåklagelig når været plutselig tillater oss å se

Mast til rasten

Også Hardbakkhytta dukker plutselig opp i tåkehavet. Der vi går rundt bygget, slår det oss hvordan noen har tenkt langt her: Når man først bygger en hytte på toppen av et fjell, er det en god idé at takvinkelen følger terrenget perfekt, slik at det bare er pipen som stikker opp, litt som en varde. Foran stuevinduet er det et lite tjern til drikkevann, bak den lille haugen som skjuler bygget er det et badetjern og sikringsbu, i form av en nydelig oppmurt og moderne innredet liten steinbu. Hardbakkhytta er en modell hvor man kommer inn i en kombinert gang og vedbod, og doen er innendørs; det kan nok trengs når været står på som verst her på vinteren. Vannet har kjempet seg gjennom glidelåser og gliper mellom plaggene, så vi henger alt opp over en stadig varmere ovn mens vi nyter komme-frem-kaffen og vannet som kastes mot rutene. Tidvis kan vi se den motsatte bredden av det lille tjernet, tidvis ikke. Middag, kaffe, boklesing, etcetera.

Hardbakkhytta i tåke og regn

Planleggingen av denne turen har en liten svakhet: Vi har en dag for mye. Det vil si, med antall dager og antall hytter vil vi nå Halsa på en lørdag, og da går seneste buss til Trondheim klokken 13:18, ikke nødvendigvis en passe tid dersom man skal gå en sekstimersetappe. På søndag, derimot, går det en buss klokken 18:08. Når det i tillegg viser seg å være både Yatzy, vaffeljern og vaffelmix på Hardbakkhytta, er valget enkelt i kombinasjon med lovnad om bedre vær en dag senere: Vi tar en hviledag, det er ferie.

Hviledagen driver forbi slik tåkeskyene og regnbygene utenfor gjør det. Vi tar en runde i nærområdet mellom to skurer og får med oss litt bitvis utsikt, samt et besøk i sikringsbua. Så steker vi vafler, jeg leser en Merethe Lindstrøm-roman som jeg finner i hyllen; vi leser ut de medbragte romanene også og er klare til å bytte bok med hverandre neste dag. På kvelden ramler tilsammen tre våte mennesker inn av døren, to av dem samme vei vi kom og den tredje opp fra bilen nede i dalen. Alle skal samme vei som oss neste dag, alle er hyggelig selskap.

Vaffelkongen

Torsdagen bringer oss langt bedre vær, og vi legger av sted rundt halv ti på morgenen, dog med regnbuksene på for å ta av de gjenværende skurene som lusker rundt mellom kystfjellene. Stien følger en tydelig rygg ned fra toppen, og på begge sider ser vi mer og mer nydelig fjellutsikt. Så høyt oppe på fjellet er det også mindre myrlendt, og spesielt vakkert er det der vi tar ned rundt hammeren like ved Svarthammarvatnet. I dag blir det lunsj på Holtakammen med utsikt ned til Valsøybotn og fjorden.

Utsikt i lunsjen

Vi møtte på de firbente som bor her i sommehalvåret

Tverrlihytta dukker opp på baksiden av en bakkekam, vi når den på godt under de oppsatte fem timene, selv med pauser underveis. De andre turfølgene vi møtte dagen før kommer også etterhvert, og vi sitter ute med kaffe, kjeks og sjokolade. Her bestemmer Siri seg for at det er på tide å fiske: Hun bestiller seg et fiskekort på inatur.no, og så tar vi utlånsstangen og slukesken med oss opp til Tverrlitjørna, 607 meter over havet. Jeg benytter anlednigen til å ta bilder og til å gå meg en tur. Når jeg kommer tilbake er Fruen oppspilt – «Skynd deg!». I enden av snøret henger en død ørret, en liten stekefisk. Jeg kommer ikke mer enn i gang med å gjøre den opp før snøret strammer seg igjen og en større ørret blinker i overflaten. Det hele går ganske udramatisk for seg, og mindre enn et minutt senere står jeg med fisken mellom tommel og pekefinger. I kveld kan vi spise fersk fisk til kveldsmat.

Tverrlihytta ligger fint til

En bekk rett nedenfor fiskevannet

Kveldsmat

Turen fra Tverrlihytta over til Jutulbu er ganske krevende, med krapp stigning i flere runder. Siden vi er de eneste som skal langt i dag, takker vi ja til tilbudet fra de andre om å vaske opp koppene våre slik at vi får kommet tidlig i gang. Det er overskyet fra start, men ganske snart får værvarslingen rett i at det går mot lysere tider. Over mot Belevatna får vi et nydelig utsyn, og stien ligger idyllisk til langs bredden til et av vannene, en kjærkomment avslappende del av turen før den harde oppstigningen mot halsen på Hjelmen. På den skyfrie himmelen gjør solen turen varm, temperaturen må ligge et sted på den øvre delen av 20-tallet, og vi er for det meste skjermet mot den lille trekken i luften vi så gjerne skulle ha kjent.

Panoramautsikt over Belevatna, med Hjelmen i bakgrunnen

Oppe på ryggen mot Hjelmen faller vi for fristelsen: Riktignok er det 400 ekstra høydemeter i hver retning, men vi er allerede på nesten 500 meter over havet, og klokken er ikke altfor mye – vi raster kjapt og setter igjen sekkene der stien mellom hyttene skiller lag med stien opp mot Hjelmen. Turen opp er godt merket, og det er egentlig bare ett punkt hvor det er skikkelig klyving, uten at det er spesielt luftig. Utsikten på toppen er verdt strevet: I alle retninger folder landskapet seg ut, fjorden slår kiler inn i fjelltungene og i det fjerne blinker storhavet i solen. Flere enn oss har tatt turen til Hjelmen denne dagen uten at det føles folksomt slik det kan gjøre det på enkelte andre fjelltopper på gode dager. Turen ned går betydelig lettere enn opp; uten sekk er det ikke så tungt.

På vei ned igjen

Nede ved sekkene tar vi en grundig rast til. Nå venter omlag fem hundre høydemeter nedover før vi skal nesten tre hundre opp igjen på andre siden av Settemsdalen. Vi holder oss i trærne på vei ned den godt opparbeidede stien. Der turstien til Hjelmen igjen kommer fra et annet sted enn den rødmerkede stien ser vi at denne ruten er mindre gått enn de andre strekningene langs Fjordruta vi har gått så langt: Flere av de merkede trærne har veltet over stien, og stedvis vokser bregner og kratt seg brysthøye. Etter å ha kjempet oss gjennom vegetasjonen kommer vi ut på riksveien like ved en rasteplass i enden av Haugavatnet der det står en bauta over de som på 20-tallet ble drept av en agressiv bjørn i området, og til minne om de som fikk has på den – den ble kalt «mannbjørn» fordi man på grunn av råskapen mente det måtte være en mann omskapt til bjørn, eller en mannesjel som hadde måttet ta bolig i et dyr; varbjørn er et annet navn på mannbjørn, som i varulv.

Oppstigningen fra dalen skulle bli turens mest slitsomme: Den stillestående varmen, høye bregner og en sti som går rett opp sørger for at begge er gjennomvåte av svette når vi endelig når toppen og kan legge i vei innover myrene mot Jutulbu. Å komme frem på dager man har gått såpass langt og tungt er en ekstra stor belønning, og Fruen har allerede satt middagen på gassovnen der jeg kommer gående fra bekken med vann i en stålbøtte. Denne siste dagen på tur får vi Jutulbu helt for oss selv.

Oppstigning mellom bregnene

Flott gammelskog

Vel oppe på den andre siden av Settemsdalen ser vi tilbake på Hjelmen

Også den siste dagen skal vise seg å by på spektakulær natur. Vi pakker oss ut av Jutulbu og vender nesen vestover rundt kvart på ti denne søndagen. Etter en lett start langs skoggrensen innover myrene tar vi over utløpet av Skreåvatnet og begynner på oppstigningnen mot ryggen av Vassdalsheia. Det kommer noen regndrypp innimellom, men vi har godt med sikt. De siste drøyt hundre høydemeterne går vi langsmed eggen og ser dalen langt under oss før stien dreier ned mellom to glatte steinflyer og ned langs en renne i fjellet. Her ligger det ett sted et tau, og når vi kommer litt på avstand vil det nesten virke usannsynlig at vi kom ned her; vi lurer på hvordan man oppdager slike passasjer, det må ligge en del prøving og feiling bak, og noen tøffe forfedre. Nede i dalen ligger den imponerende Håkkåsteinen, en gigantisk koloss av en stein.

Skreåvatnet

Vassdalen

Forbi Håkkåsteinen

Vi tar opp på fjellet igjen for siste gang for denne gang, og som seg hør og bør er avskjedsgaven fra Fjordruta en trang hals vi må igjennom før det bærer utfor mot Halsa. Mer myr, noen regndråper; de siste to kilometrene går vi langs fylkesveien, vi er fremme med et par timers margin til bussen, og etter hver vår skifteseanse på handicaptoalettet blir gatekjøkkenmaten servert ved bordet, hvor vi sitter og ser på fergene som legger til hvert tyvende minutt.

Halsen over mot Halsa

Siste del av turen går vi på vei bort til fergeleiet og bussen hjem

Fri flakking i Flensmarka

steinjak Fottur

Slutten på ouverturen til Don Giovanni avløses av den første arien, midten av lyskrysset nærmer seg saktere og himmelen er opp-ned blå i gråblått panser som solblinker, blinklyset blinker, den hvite varebilen slutter å blinke og har passert, og buen bilen følger ut av krysset retter seg ut og blir til buen bilen følger over fartshumpene i veien ned og ut i vikeplikt, bort fra byen, inn gjennom naturen ved bygrensen mot naturen over tregrensen, klokken ville vært noe over tolv om det var vintertid, og den myke kulden fra vifteåpningen på dashbordet lindrer varmen fra strålene som brytes i glasset, jeg lover meg selv kaffe på Støren, pappkoppkaffe til meg og dyr diesel – miles, so what – til fremkomstmiddelet. Forventningen fryder i møtet med ventingen på veiarbeid, et perlekjede av blinkende metallic i tykk sommerluft som lukter gress, som lukter møkk i sytti blank over flatene, forbi fotobokser, stillferdig voktende i enogtyve grader der jeg slipper å vente på møtende trafikk over en smal bro.

Det lukter kaffe i kupéen mens tregrensen kommer krypende nedover mot båndet av grå hverdagsasfalt med små humper, hakk og hull, et sammenhengende bånd av avtrykk etter de som har reist og årstidene de reiste igjennom, et grått bånd som en gang etter Røros mister det harde skallet der farten hvirvler støv og stein opp som speilbildet av en sky når øynene søker opp mot høyre av gammel vane, en sky som legger seg om bilen som står med motoren i gang på en lomme ved veien ved vannet ved krysset der jeg må ta det første veivalget, valget som egentlig allerede er tatt uten den overflødige utbrettingen av kartet, sytti kroner i en hvit konvolutt, hvitt gjenskinn i frontruten opp og over, og bilen bakker ut på en plass på toppen av bakken og overlater scenen til bekken og gjøken i de spredte trærne rundt Langtjønna.

Følelsen av å starte en alenetur

Følelsen av å starte en alenetur

Fliker av benklær ut under sekkelokket, femti liter med nødvendighet, den varierende responsen fra terrenget der såle møter stein, myr og mose, det føles riktig, rett, halv fem er lenge før solnedgang i sommerland langs en umerket sti som krongler seg opp og ut av skogbeltet og forbi det første fjellvannet, Julfisktjønna, stopper ikke før det neste. Stien får ikke selskap det siste stykket mot Stenfjellet, for kompasset peker i retning av Stortjønna over et osean av reinlav, lyng knaser tørt i vinden som holder bitevillige flygende vekk for det meste, det knaser i hvitt papir rundt brødskiver med ost, friskt fjellvann smaker svakt av kakao, frisk svette svakt av solkrem. En ny sti venter sjenert ved Finntomastjønna, sniker seg vekk iblant, tar seg stille og nøyaktig frem over tørre rabber og bløte myrer, myren tar imot og omslutter støvelen og nederste del av leggen, jeg bykser. Finner stien igjen like ofte som jeg mister den, kartnøye lesing, terrenglesing, utfor snart, trærne vender tilbake, og gjøken, takk for sist, kan gå barbent om jeg vil nå.

På kompasskurs over mot Stortjønna

På kompasskurs over mot Stortjønna

Høyfjellsterreng i Flensmarka

Høyfjellsterreng i Flensmarka

Etter Langtjønna stiløs langs spor etter is, over blokk og bløtmyr, sulten, trærne tar vinden fra meg, gir mygg mulighet, knotten kan, leter langs bredden i retning med klokken, hopper over utløpet og søker opp på en haug med utsikt, frem og tilbake etter teltplass, Flensjøen under Flenskampan, himmel over himmel under, i Svarttjønna. To kvadratmeter flatt nok i åpent lende, pølser i panne og polarbrød, stillhet og gjøk avløser lyden av gassbluss, pulverkaffe i teltåpnigen. Fisk kysser fisk i det usynlige speilbildet nedenfra, dødens kyss som gir liv, jeg våker over vak, stangløs. Solen forsvinner bak en topp og solen formørkes plutselig som ventet, observatørene roper ut gjennom forvirrede, fjerne ansikter, blekgrå, uvirkelige, speil av seg selv som dødninger, bilistene på motorveien skrur på lyset og fortsetter å stå i kø gjennom en verden som med ett aldri blir helt den samme, soveposen fordriver kulden, Annie Dillard slår følge nesten helt til drømmene.

Kveldskaffe

Kveldskaffe

Solglimt

Kveldsstemning over Svarttjønna

Mot Flenskampan

Makelig morgen, myggfri morgenmat i gapet, i posen, i åpningen på vidt gap på toppen av høyden, mot fjell, uryddige vannspeil i fordypningene i terrenget og helt alminnelig ufattelige ansamlinger av bevegelig damp, ambolttårnende som rektor mellom vårherre og gjøken, solen brenner i mellomrommene, blendende lesning, røyskatten biter dedikert, i halsen, slipperikkefast som grevlingen, en tørr skalle funnet på halsen av en levende ørn, får solkrem i øynene og på teltposen i vinden, tretten og en halv kilo sekk ferdig pakket på dårlig pluggjord før veivalget, hvit tannkrem i lyngen.

Vest om vannene i dag, røyskatterreng. Vest, og nord. All tid i verden, all tid er viktig, men klokken er det ikke der vann avløser vann, noen smaker myr, for mye, i ly klekkes knotten, gjøken høres ikke opp hit. Stien påtreffes ved vann 909, vi skilles igjen der vi møttes i går, jeg sitter på en stein og spiser polarbrød og trønderfår fulgt av tindrende klart vann med en svak skygge av morgenpulverkaffe. Utålmodig regnventende. Etter halvhjertet følging av kompasskurs havner jeg høyt i terrenget, må lese kartet, vannene røper hvem de er gjennom kurven stein, vier og lyng danner rundt dem, jeg dreier opp gjennom ur og myr mot Stenfjellet, i ly av varden mer mat med småfluesvermsumming, melding hjem, leser obs-varsel for området, leter opp stien ned igjen til vann 905, forutseende.

Utsikt mot Femunden

Styggevær på vei

De når meg rett etter fire, meg og et nytt og nyoppsatt telt, det er mange av dem, må lukke døren raskt, lage mat inne, de går opp veien fra himmel til jord, sammen, hver for seg viljeløst omkastet i vindkastene, men alltid kollektivt søkende nedover, kan ikke høre gassblusset gjennom tettheten av kollisjoner når de treffer den røde duken, mosen, steinene og vannflaten hvor spruten står opp igjen som et tett, glinsende teppe. First Price pastagryte i kokende vann trekkes duftende under lokk i ti minutter i stedet for å koke i fem, snackser fetrød chorizo til styrtregn, leser Dillard til lynblink og torden, reiser tilbake til våte knær i snøen i skråningen over veien hvor tunge kramsnøballer søker banneord bak bilruter, vi var ikke forunt den samme vannviddsforfølgelsen. Kaffepulverespressodamp fra koppen. Senere pause fra innelivet, adskilt fra dråpene av et tynt membranplagg mot ull mot hud, dorull i lommen, rask gange gjør varm.

Neste morgen startes tidlig, staspågjørebrudgom med småflyankomsttid ti over ti på Røros. Stien viser vei den veien jeg kom, tilbake til veien jeg kom fra, klokken er fem over halv ni der jeg ser meg over skulderen etter det jeg kan ha glemt, en time har passert idet jeg skifter til joggesko utenfor åpent bagasjerom, akkompagnert av gjøken i trærne rundt Langtjønna. Nå venter en dag med kanopadling, god mat og godt selskap i Femundsmarka før hjemreisen søndag.

Spise ute? Ikke i dag…

Bosted for en regnfull natt

Høsttur i Sylan

steinjak Fottur

Robbe hopper inn i bilen, han gjør visst ofte det så ofte han kan, det spiller ingen rolle om han kjenner de som sitter der. Jeg kaster ham ut på gaten igjen, hunder får ikke sitte foran uansett. Klokken er ett, og reisefølget bærer sekker og fjellsko ut fra sentrumsleiligheten, vi skal til Ramsjøhytta og regner med å være fremme rundt solnedgang en gang. Vi kommer oss ut av byen før rushet og lærer de belgiske vennene et nytt ord langs grusveien opp mot Bjørneggen: Ferist.

Med hunden i bånd over de første jordene og avskrudde mobiler i sekken legger vi arbeidsuken bak oss. Vi går i shorts, og ettermiddagssolen i september står lavt nok på himmelen til at vi kaster lange skygger i det myke lyset. Lukten av gress og sauemøkk byttes ut med lukten av myrvann idet stien løper sammen med en kjørevei for ATV’er langs gamleveien til kobbergruvene her oppe. Robbe skal snuse på alt og løper på kryss og tvers foran oss.

Turen forløper slik turer på høsten skal, vi veksler på å småprate og gå i stillhet, ser oss litt rundt der vi passerer en inngjerdet gruvesjakt omkranset av gamle hustufter, setter oss i lyngen og spiser matpakke og drikker kakao, det er vindstille og shortsvær. Ved Finnkoisjøen passerer vi et følge på 8-9 personer inkludert barn. Det kan tegne til en folksom kveld på Ramsjøhytta.

Ned mot Finnkoisjøen

Vel fremme kryr det av folk selv uten barnefamilien. Vi får de siste sengene og plass ved et lite bord hvor vi venter på komfyrtid mens vi kutter sopp og løk. Reiskavsgryte, potetmos med fløte, rødvin. Reisefølget byr på medbragt terningspill, og vi setter kursen for køyene rett etter oppvasken, i likhet med resten av de som skal sove her i natt, det er 50 mennesker på 36 sengeplasser – heldigvis har noen telt.

Neste morgen går allting glatt på kjøkkenet, og vi oppdager at vi er de eneste som skal i retning av Schulzhytta denne dagen; det kan virke som de fleste har gått inn på Ramsjøhytta for å bli der hele helgen, det er visst det som også er trenden blant fjellvandrere: Dra inn til en hytte nært veien for å gå dagsturer derfra. En gjeng voksne damer tilbragte hele fredagskvelden med mobilene sine, det var ladestasjon tilknyttet solcelleanlegget og marginalt med dekning. Så kunne også denne turen eksistere, ikke henfalle til forglemmelsen av de hendelser med positivt fortegn som ikke er dokumentert i sanntid for omverdenen.

Gjennom bjørkeskogen

Det er skyet vær, men vindstille. Vi går. Spiser. Går litt til. På Schulzhytta er det stille når vi kommer litt over klokken ett. Vertinnen driver og baker kanelboller, og vi bestiller umiddelbart både boller og kaffe, hun kommer ut til oss med alt på et brett en liten time senere; varme kanelboller, sterk kaffe. Litt om litt ankommer små grupper med jegere, ikke alle har fått noe. Hunderommet fylles opp, og vi fyller de fleste plassene i spisesalen til middag; fiskesuppe, laks og bløtkake utgjør de tre rettene på menyen. Mer terningspill, lesing av gamle årbøker.

Søndagen våkner vi til et fantastisk vær, og etter en solid frokost tar vi fatt på turen tilbake til bilen. Vi har det ikke travelt, de to foregående dagene har vi gått på rundt en time mindre enn de fem oppsatte timene, så vi regner med cirka seks timer på den oppsatte syvtimeren tilbake til bilen. Idet vi passerer et vann som bare er for fint til å gå forbi innvilger vi oss en lang pause, og et par andre turgåere dukker opp og gjør det samme på neste odde. Akkurat slik skal høstdager i fjellet se ut: Sol, myggfritt og vindstille, god tid og hyggelig selskap.

Utpå ettermiddagen skrår vi over det siste jordet og flytter inn i bilen igjen. Skrur på telefonene. På vei tilbake til Trondheim sover både folk og dyr i baksetet. Sjåføren holder seg heldigvis våken.

På vei over til Bjørneggen og bilen

Vi passerer en av de gamle gruvene på vei hjem også

Grenseløs fottur i Narvikfjellene

steinjak Fottur

Solen bryter over toppen av bildøren og fyller ansiktet med varme på en annen måte en den kan gjennom glasset idet vi stiger ut i den stillestående fjelluften på parkeringsplassen, tørr grus under skoene, små knepp fra metallet i panseret. Den svale luften i kupéen tynnes ut i ingenting. Vi åpner bakluken og bakdørene, måler opp havregryn i en pose, fullfører pakkingen av sekkene med det vi handlet på vei ut av Narvik. Han skjønte hva vi skulle, han som smilte og slo inn varene – litt tørket mat, to par ankelgamasjer og ett par vanntette hansker – han smilte, småpratet og ønsket oss god tur i fjellet. På Bjørnfjell stasjon står flere andre biler parkert, rundt oss er det mange private hytter, og suset fra europaveien blander seg med bekkesus og lyden av de første nordnorske myggene som tar oss i mot.

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Stille på Bjørnfjell stasjon en dag med vedlikehold på linjene

Vi tar fatt på den gamle Rallarvegen etter å ha gått under et stille jernbanespor. Dagens trafikk er innstilt på grunn av arbeid på linjene; derfor ble Bjørnfjell startsted i stedet for den veiløse stasjonen Katterat, hvor vandringer i dette området som oftest starter. Snart ser vi imidlertid ikke dette som noen ulempe: Rallarvegen er en attraksjon i seg selv, og når man tenker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, lenge før E10 var påtenkt, var det en bragd bare å skulle tenke tanken på å anlegge jernbane i villmarken her. Det var et stort prosjekt for unionen å ta fatt på, en nødvendighet for å kunne utnytte de store malmressursene ved Kiruna. Her og der er små tunneler skutt inn i fjellet, bare for å komme ut noen meter lenger fremme, noen har hatt behov for stein til å støtte opp både anleggsvei og bane. Når vi runder kanten av Norddalen blir vi oppfordret til å velge rasteplasser med omhu, for her raser det fortsatt fra fjellsidene der Rallarvegen klamrer seg fast i fjellet langt over et banelegeme med hyppige rasoverbygg i siden under oss; stein med fersk jord på og små hull i underlaget understreker trusselen. Opp og ned mellom anleggsvei og bane klatret arbeiderne med livet som innsats når de skulle jobbe, og på ett punkt står en steinkonstruksjon igjen som et vitnesbyrd over en taubane som ble brukt i påvente av at jernbanen skulle ferdigstilles.

Et lite stykke av Rallarvegen

Et lite stykke av Rallarvegen

Denne dagen er det hektisk aktivitet med arbeid på både høyspentlinjer og bane, og et oransje helikopter bringer stadige lass til og fra bittesmå mennesker spredt rundt i landskapet som små, veivende multer. Foran oss, og langt nede, folder dalen ned mot Rombaksbotn seg ut med vei og bane synlige som tynne, lyse tråder gjennom skogen, og på begge sider synger hvite fosser om all snøen som skal fraktes ned fra fjellet og ut i havet før neste hvite sesong. Rett overfor oss krysser Norddalsbroen et dypt juv, en tårnende høy bro bygget ene og alene for å være et punkt å kutte jernbaneforbindelsen til nabolandet på ved ufred. Det ble i og for seg forsøkt å sprenge broen under andre verdenskrig, men det gikk raskt å få satt den i stand igjen, og i dag har en ny tunnel tatt over for den enorme konstruksjonen. Informasjonsplakatene langs veien kan fortelle oss at da de skulle bygge denne broen, var der ingen plass til å lagre deler i nærheten, så da brokarene var støpt, la de skinnegang litt og litt for å kunne kjøre neste del opp med tog til der den skulle, alt i rett rekkefølge.

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Helikoptertrafikk i Rombaksdalen

Rett etter Jernbaneverkets midlertidige stoppested til erstatning for Katterat (som er under oppussing), passerer vi Vokterboligen, et rødt og hvitt hus i skogen nedenfor jernbanen, i dag DNT-hytte låst med en spesialnøkkel man må låne i Narvik. Her stiger vi ned i bjørkeskogen og blir omgitt av den tette følelsen av frodighet en skog nært fjellet gir på en dag som denne. Like etter møter vi et utenlandsk par som på engelsk med østeuropeisk aksent spør hvor langt det er til stoppestedet. De får en god og en dårlig nyhet: Stoppestedet er på toppen av bakken her, men det går nok ingen tog i dag. Vi kan se hva slags reaksjon svaret avstedkommer, men vi kan ikke gjøre så mye for dem annet enn å foreslå at de skal ta seg ut til europaveien ved Bjørnfjell og håpe at det går en buss østover, slik at de kan rekke toget til Stockholm som de har billetter til neste dag. Uten at noen av oss vet det, er disse to de siste vandrerne vi skal møte underveis på en etappe før vi krysser grensen til nabolandet flere dager senere.

Vi bevilger oss en god pause i solen på tunet utenfor Katterat Fjellstue; det er stille og folketomt her, men noen har holdt gresset nede og stelt pent med plantene i sommer. En og annen mygg surrer rundt sammen med fluer og enkelte humler, uten at det er sjenerende. Sjenerende føles heller ikke den anleggsveien vi har sett markert på kartet videre opp Sørdalen mot fjellet, den er mer som en delvis begrodd kjerrevei, der den snirkler seg opp gjennom skogen og inn i fjelldalen, hvor vi legger trærne bak oss for en god uke fremover. Skyene siger langsomt inn over landskapet og trekker gardinen ned for topp etter topp langs ruten innover; en av toppene bærer det litt pussige navnet Detasjementshøgda. Det er ensformig for kroppen å gå på vei, men det blir mer enn oppveid av gleden over å puste skarpere luft, av å se langt, og av å kjenne at ferien er i gang for alvor.

Veien inn Sørdalen

Veien inn Sørdalen

Etter å ha passert demningen i Hunddalselven tar det ikke lang tid før vi ser hyttetunet foran oss, veien har blitt til en tydelig sti, og vi krysser de første snøfonnene. Vel fremme er det stille, og alle dører er pyntet med standardlåsen til Turistforeningen. Vi låser oss inn og gleder oss over en av de hyggeligste hyttene vi har besøkt, Hunddalshytta. Her er tydelig skilting av både sommer- og vintervann, steder for aske og utslagsvann; til og med et eget skilt merket “Piss her!” har nordlendingene satt opp. Kvelden tilbringer vi i sofakroken etter å ha spist hjemmetørket middagsmat og fortært en femdel av sjokoladen – nord for Trøndelag må man bære all maten selv mellom hyttene, så vi må rasjonere nøye.

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Utenfor Hunddalshyttene, fremme for dagen

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Det siste vi ser til finværet på en lang stund

Neste morgen har den ensfargede himmelen lagt seg som et lokk over fjellene rundt oss, vi ser bare foten av dem under den grå, myke skjørtekanten; luften er kjølig og rå av yr. Etter å ha vasket oss ut og låst, setter vi fart nedover mot demningen igjen, og vi tar opp på siden av Djevlepasset og inn i dalen Oallavággi rundt 900 meters høyde. Her blir vi overrasket over at den merkede stien holder vest om vannsystemene nesten helt til hvilebu med navn etter dalen, i stedet for å gå øst for vann 841 slik den er inntegnet på Nordecas kart 10139 Narvik i Norge-serien. På med regnbukser og vanntette overtrekksvotter, regnet har nådd oss. Kryssingen av elven før hvilebuen er lang, men kan steingås, så vi slipper å skifte.

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Vi holder humøret oppe selv om det er vått

Narvik og omegn turistforenings bu Oallavággi er ikke bare en nødbu: Etter senere tids utbygging har den blitt en liten hytte med vedlager, propanbluss og uthus med do; det hadde ikke vært noen belastning å måtte tilbringe en natt her, og protokollen vitner om at det er det flere som gjør, selv om avstanden til neste hytte ikke er så stor. At det kan være nødvendig med en bu her, vitner barduneringen av den om, og i jubileumsboken som finnes på flere av hyttene, kan vi lese den dramatiske historien om hvordan denne lille bygningen en sommer ble sopt ut i vannet av et vindkast, og om hvordan en av karene i turistforeningen svømte ut til den med et tau for å hindre at den drev ut til dypt vann og sank. Vinteren etter var de oppe på isen og sagde løs hele huset før de trakk det med seg opp på land igjen med rå muskelkraft. Senere skal vi få møte barnebarnet til han som svømte, men det vet vi ikke der vi varmer vann til en ekstra kakao mens regnet tiltar i styrke utenfor. Til slutt må vi likevel ut, vi plukker med oss en betalingslapp og fører oss inn som dagsbesøkende i protokollen før vi sørger for at døren er skikkelig lukket etter oss.

Koselig på Oallavággi

Koselig på Oallavággi

Foran oss på stien dukker et reinsgevir opp. Reinsdyr! nesten hvisker Fruen. Vi stopper og speider, men geviret står like stille, regndråpene slår inn i hettene våre bakfra. Noen hundre meter lenger fremme konkluderer vi med at noen har stilt opp et gevir ved siden av en varde. Enda hundre meter nærmere må vi gå ut fra at enten har noen satt opp en liten skog med gevirer, eller så kan det tenkes at hodepryden faktisk tilhører noen som ennå ikke har sett eller luktet oss. Ganske riktig kommer flokken seg fort opp og vekk når vi nærmer oss mer. Jeg knipser noen bilder i silregnet. Like etter går vi på en elgku med kalv, og vi følger dem med øynene slik de også følger oss der de passerer et stykke opp i fjellsiden. Bilder trenger jeg ikke å tenke på, for de holder seg på brungrønn og grå bakgrunn som ikke avslører dem for andre enn oss som har sett dem fra før, da de kom over en liten kolle og ble skåret ut i relieff et kort øyeblikk mot den ensfargede himmelen.

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Eksotisk for søringer: Reinsdyr

Vi er begge både småvåte og glade for å være fremme idet vi løfter sekkene av skuldrene foran hovedhytten ved Cunojávri. Etter å ha inspisert mulighetene er det denne vi går for, nok en trivelig og velorganisert hytte med god sofa. Hjemmetørket mat, kaffe, vri åtter og boklesing; jeg utbedrer en lekkasje i skallbuksen min med litt av de to rundene med gaffateip vi har viklet rundt termosen. Under krigen så hjemmefronten seg nødt til å brenne ned de hyttene som stod her da, fordi tyskerne ganske raskt fant ut at flyktningene ofte stoppet her på sin vei til Sverige. Da de skulle bygge den opp igjen etter krigen, havnet bygget et helt annet sted: Piloten på sjøflyet klarte ikke å lande på den lille sjøen Cunojávri med så mye last (inkludert en DNT-mann som lå på toppen av lasset, for det var ingen steder han kunne sitte), så det ble på stedet besluttet å heller losse materialene ved Gautelisvann lenger sør og bygge hytte der. Det spørs om den slags beslutningsprosesser hadde kunnet forekomme i dag.

Hytteliv

Hytteliv

Kvelden fortsetter å være grå, og vi kansellerer planen om å gå til Gautelishytta neste dag – midtveis ligger en hytte høyt oppe på fjellet, og vi har da ferie, ingen vits i å presse på om ikke været er bra. Tvert imot: Om vi forlenger turen med en dag, så kanskje vi får med oss litt mer finvær? Neste morgen er også grå, men det regner i alle fall ikke. Vi tar oss god tid på morgenen og starter litt sent, for vi skal ikke så langt. Hytteboken har imidlertid advart oss: Noen dager tidligere hadde et følge snudd på vei til Caihnavággi på grunn av at Kalikselven ikke lot seg vade. Merkelig, fordi et turkart på veggen inne i hytten har tegnet inn en bro over denne, om enn på et noe ulogisk sted ut i fra det kartet, men vårt kart har en merket sti som leder dit broen er tegnet inn, så da får vi det til å gå opp. Det som fortsetter å være litt rart, er at bropunktet skal være der elven er ganske bred, og en annen sti skal krysse uten bro på et langt smalere sted lenger nede, der elven har blitt enda større.

Våte myrer innover

Våte myrer innover

Allerede før vi når Kalikselven forstår vi at hyttebokoppføringen sannsynligvis omhandlet en annen elv: Gállanjohka. Vi står og ser på den merkede vadeplassen: Lårdypt? Opp til livet? Vanskelig å si under skumtoppene. Det er mye vann, elven tar oppi vegetasjonen på begge sider, snøen skal ned fra fjellet, og det nå. Heldigvis har vi en god trekk i den kjølige fjelluften, ellers ville vi ganske sikkert ha sett ut som vandrende festmåltider for de bevingede fastboende i vierkrattene her. Vi trekker litt oppover, dit elven deler seg i flere løp. Et par av dem klarer vi å steingå, men på siste biten får begge to vann i skoene. Ergelig. Når vi så står overfor et løp som helt klart må vades blir vi fort enige om at vi uansett må tørke sko, vi får bare kjøre på i stedet for å skifte til sokker/slippers. Vi leter etter det grunneste stedet, går til livet i vierkratt på øyene i elven, og så vader vi med bukser og sko. Dette løpet når oss til et stykke opp på låret på det dypeste. I god tro tømmer vi sko og vrir opp sokker etter den våte og kalde passasjen. Noen få meter senere åpenbarer vierkrattet imidlertid enda et par kalde elveløp vi hadde oversett, og ett av dem må selvfølgelig vades, men det er enkelt og ikke dypere enn opp til midt på leggen. Etter seks eller syv krysninger til sammen kan vi endelig vri opp sokkene på nytt og sette kurs for bropunktet over Kalikselven.

Leter etter sted å krysse

Leter etter sted å krysse

Våte sko

Våte sko

I motsetning til hva kartet vårt hevder, finner vi intet stikryss og ingen merking mot bropunktet, men sikten er god og terrenget lettgått, så det utgjør ikke noe problem. Like før vi er fremme ser vi broen – halvannen kilometer lenger nede. Vi ankommer det vi trodde skulle være bropunktet og innser at det nok heller er et vadested. Med mindre vann i elven bør det være fullt mulig å vade her for å spare noen kilometer, men vi tar ingen sjanser og setter heller kursen for den kraftige hengebroen lenger vest. Herfra går stien oppover siden gjennom grønnvierkratt i mannshøyde som skaper et skjermet klima for en rik blomsterflora. Det er mye vann i stien.

Kalikselven

Kalikselven

Dobbel bro over Kaliks

Dobbel bro over Kaliks

Oppe ved hyttene i Caihnavággi treffer vi folk. Tilsynet, Svein, er oppe sammen med hunden Rago for å sette opp informasjon om det nye betalingssystemet og klargjøre for årets helikoptertransport av ved. Hyttene her ligger i steinete høyfjellsterreng, og vi er ganske sikre på at det hadde vært en temmelig spektakulær dal å tilbringe ettermiddagen i om fjellene hadde vist vilje til å løfte på skjørtene for oss. Det synes de ikke å ha noen umiddelbare planer om, den grå grøten ligger som et lokk over dalen. Vi fyrer godt og tørker sokker, bukser og sko ved vedovnen. Utenfor spretter en snøspurv fra stein til stein, og veggene er dekket med små fluer som tar til vingene i fellesskap når man nærmer seg, bare for å finne tilbake til den rastløst kravlende hvilen på hytteveggen like etterpå.

Caihnavággihyttene

Caihnavággihyttene

Torsdag morgen åpner Svein vinduet og roper idet vi passerer. Vi slår av en prat. Han tipser oss om å vade utløpet av sjøen nedenfor hyttene og ta uren på østsiden av vannet fatt for å finne igjen stien oppe ved vann 1094. Dette vil spare oss for en halvtime, for ofte må man visst uansett vei vade en elv. Vi takker for tipset og skifter på oss de ekstra sokkene nede ved elven, binder skoene utenpå sekkene og lister oss over utløpet, et helt uproblematisk vad selv ved relativt høy vannstand, kanskje man kunne steingått ved lite vann? Uren er, som tilsynet lovet, lettgått og storstenet, og høyere opp finner vi mye snø vi kan gå på. Etterhvert kommer vi opp i skylaget, og den findråpede tåken legger seg kaldt mot huden, men ellers er det en fin tur, og igjen ønsker vi at vi hadde fått lov til å se mer av den fantastiske naturen kartet forteller om at vi beveger oss i.

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Steinete oppover fra Caihnavággihyttene

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Her ligger fortsatt restene av vinteren

Hyttene ved Gautelisvann ligger like stille som de andre, ingen er å se. Vi kikker inn i bygningene etter tur, i et nytt tilbygg har de bygget badstue. Navnet Gautelisvann er en fornorsking av det samiske navnet Guavdelisjávri, som skal bety “vannet som ligger mellom to vann”, en betydning som det meningsløse Gautelis er helt frikoblet fra. De samiske navnene trykkes nå heldigvis på kartene (selv om vi ikke forstår dem), men etter oppdemmingen av vannene her har Guavdelisjávri og de to omkringliggende sjøene smeltet sammen til ett vann og gjort også den samiske betegnelsen meningsløs. Hyttene her er forresten ikke de samme som havnet her i stedet for ved Cunojávri: Den hytten lå på andre siden av vannet og ble tatt av storm eller skred, heldigvis uten at noen var der akkurat da.

Fremme på Gautelis

Fremme på Gautelis

Her finner jeg også ut av noe som har vært et mysterium en stund: På Nordeca-kartene i Norge-serien virker det som alle kotene er så mye glattere på svensk side, med mindre detaljer, selv om det også er i målestokk 1:50.000. Et kart som henger på veggen på Gautelis har bedre informasjon om kartgrunnlaget enn det Nordeca unner oss: Der har de brukt et 1:100.000-kart som grunnlag på svensk side – jeg mistenker at så også er tilfelle for Norge-serien. Jeg har imidlertid merket meg at på et kart kjøpt i år har de endelig fått med informasjon om misvisning, sammen med et rutenett innrettet mot kartnord – det var på høy tid!

Mikkel på tunet

Mikkel på tunet

Utenfor det store vinduet ved spisebordet der vi sitter dukker plutselig en rødrev frem fra tåken. Det kan virke som han vet at vi ikke kan nå ham, for han går helt opp til vinduet. Vi kan ikke annet enn å smile både inni og utenpå over å få være så nært et vilt dyr, bare sitte og kikke tilbake på den og se den snuse rundt i sporene våre. Litt senere treffer Fruen på Mikkel under en dotur. Etterhvert blir det imidlertid klart at revens besøkstid er omme: En mann med hund dukker opp utenfor det samme vinduet, og hunden snuser som besatt langs den ruten reven fulgte. Vi åpner vinduet og inviterer ham inn på kaffe, det er bror til ham vi sa farvel til samme morgen, Jon heter han, og han er leder for turistforeningen her, barnebarnet til han som svømte etter Oallavággi-bua. Han har truffet på noen tyskere som har snudd på ruten vi skal følge neste dag, det var visst en elv som var ukrysselig. Igjen. Vi lager oss teorier om at det kan være en bro som har havarert, og vi lover å sende bilder og rapport om stien til kaffegjesten, før han trekker over i det nye annekset de har bygd for forsikringspenger for et gammelt uthus som vinden har fart ille med.

Hyttesysler

Hyttesysler

Mens vi sitter ved bordet her innser vi, slik man blir vár en bakgrunnslyd som er vekk uten at man kan sette ord på når den forsvant, at vi allerede en god stund har vært en del av den parallelle strømmen av tid som er tiden til fjells; ikke så mye et avbrekk fra hverdagen, som det er et skritt rett til siden for alt det som utgjør en tilværelse, en opphevelse av de vanlige reglene for hva som til enhver tid må vektlegges, til fordel for rent primære behov – og for å sette pris på det vi ellers hadde tatt for gitt. Dekning har vi ikke hatt på dagevis, og langsomt har overfloden av ting vi burde tatt oss av tørket inn og etterlatt seg det essensielle i elveløpet. Vi tenker ikke så mye lenger, vi tenker ikke så langt.

Farvel til Gautelishyttene

Farvel til Gautelishyttene

Tåken ligger der også neste morgen. Mistrøstig, sier hyttetilsyn Jon, det er ikke så ofte jeg hører det ordet. Vi tar farvel og setter den ene foten foran den andre på vei mot Hukejaure og Sverige. Elvene byr ikke på problemer, men vi er selvfølgelig spente på det stedet kartet kan indikere at vi kan trenge en bro. Allerede før vi kommer dit kan vi høre den navnløse elven. Ikke som et sus, ikke som en klukking, rasling eller som den hektiske lyden av vann som kaster seg skjødesløst mellom steinene i et stryk. Det er en dyp buldring, en foss. Vi steingår et lite løp av elven enkelt og går opp på en liten kolle. Jo, der er en bro, og den lever i beste velgående. Lettelsen er stor, jeg tar bilde av den til turistforeningen. Broene til Narvik og omegns turistforening er relativt enkle hengebroer hvor de av bitter erfaring har lært å bruke minst mulig treverk og andre faste deler: En av broene de satte opp, plasserte de på et “garantert snøfritt” sted, og de bygget den kraftig nok til å ta av det som måtte komme i årene som skulle gå. Allerede neste vår måtte de rydde skrapjern i elveløpet, broens kraftige konstruksjon hadde innført nok turbulens i juvet til at snø og is samlet seg i store mengder. Den ble vridd til det ugjenkjennelige av naturens kjempekrefter. Etter broen vi nettopp har passert må vi frem med sokkene igjen, og vi lister oss over en kort passasje som ganske sikkert kan steingås ved lavere vannstand.

Bro, heldigvis

Bro, heldigvis

Inn mot svenskegrensen har kartet til Nordeca (10136 Kebnekaise) en pussighet i den inntegnede stien: Den merkede ruten ser ut til å skjære rett opp til svenskegrensen 500 meter sør for riksrøys 259A mens det går en umerket sti sørover på norsk side av grensen til den møter et reingjerde der grensen krysser. I terrenget er dette litt pussig, for grensen går langs en rygg som er ganske kupert, ikke så sannsynlig at det går en sti der. Videre skal den merkede stien gjøre en underlig sving ut av et reingjerde og inn igjen. Merkingen er uklar, og vi tør ikke reise opp det nedfalne skiltet vi finner, for vi er rett og slett usikre på hvor stien skal gå. Her bestemmer vi oss for å forlate merkingen og ta igjen stien der den passerer reingjerdet, gammeldags kart-og-kompass-gåing vil være raskere enn å lete opp merkene her. Tåken legger seg tettere rundt oss, men vi finner porten i reingjerdet der den skal være. Etter denne ser vi kun ett merke. Det blåser surt, og vi speider ned mot der grensen krysser innløpet til Vannaksvatnet/Vanasjávri, nært kjempesteinen Ivarsten, hvor grensekommisjonen graverte inn navnet på kongene som regjerte da grensen ble gått opp. På noen kart er det tegnet inn en bro her, men vi leste i en bok at denne ikke lenger finnes. Krysningen tilbake over reingjerdet er verre å finne: Vi finner en port som ikke samsvarer med der krysningen skal skje i følge kartet, og der stien skal gå er der ingen port; vi dobbeltsjekker med GPS, og i følge denne skal vi stå på stien, selv om ingen merker er å se. Altså legger vi bort planen om å gå langs merkede løyper og tar til å følge kartet over til en ledelinje i terrenget, en bekk og et vann. Herfra tar vi ut en omtrentlig kurs og følger høydedraget over mot der stien skal krysse utløpet av den lille elvesjøen rett nedenfor Gearbiljávri. Terrenget er lett småkupert og stedvis bratt, så vi får et par punkter vi må lete litt etter veien videre i tåken, men ellers forløper passasjen problemfritt. Ved krysningspunktet finner vi en bro (som ikke står på kartet), så da er vi tilbake på stien. Flere ganger skal vi ha krysset stien, men uten å ha lagt merke til det, til tross for at vi har vært oppmerksomme på det.

På frihånd

På frihånd

Lunsjpause i ly av en stein

Lunsjpause i ly av en stein

Resten av turen inn til Hukejaure er rask og enkel, stedvis har svenskene lagt ut klopper over bløte partier, og noen steder selv over grov ur. Vi ankommer en stille hytte etter omlag den antydede gangtiden på oversiktskartet til DNT, her var jeg på ski i 2014. Stugvärden er ute og fisker, opplyser det håndskrevne skiltet som henger innenfor døren om. Altså flytter vi inn i et av rommene, henter vann, fyrer opp i bakerovnen (hvorfor bakerovn på en turisthytte?) og lager middag. Verdens hyggeligste svenske, Peter, dukker etterhvert opp med et stort smil om munnen når vi spør om han fikk fisk. Tre fine røyer hadde han fått av en same som spurte om han ville være med å trekke garn, etter han hadde kommet hjem fra en resultatløs fisketur ved Ivarsten. Om vi hadde gått ned til vannet der den gamle broen var (det er mulig å vade her, sier Peter), ville vi møtt ham. Utover kvelden får vi sitte og kjenne på lukten av nystekt fisk, og vi ser en stugvärd som tripper til og fra en rykende tønne. Snart kommer han inn med et kjempesmil og viser frem to flotte, nyrøkte røyer – vi skal absolutt begynne å røyke selv når vi kommer hjem! Det blir en hyggelig kveld, og vi får vite mye om å være stugvärd i de svenske fjellene. Her spiser vi våre siste rasjoner, for på neste hytte skal der være butikk og mulighet for reproviantering. Siri slår fast at vi kan tørke vadesokkene godt, for i det tilrettelagte Sverige skal man slippe våte føtter.

Stugvärden, Peter

Stugvärden, Peter

Før vi forlater Hukejaure sager og kløyver jeg en banankasse med ved til den kortfyrte bakerovnen, inkludert et godt fange med opptenningsved. På oppfordring fra stugvärden bærer vi også vann før vi lukker døren bak oss og takker for at vi fikk bo her selv om det i utgangspunktet kun er kontant betaling på Hukejaure. Vi lover å betale for oss på Sälka. Været er noe bedre; det regner ikke, og stugvärden har lovet “varierande molnighet” (skiftende skydekke), så vi håper det betyr noe bedre enn “konstant grått” som det har vært siden Hunddalshyttene.

På vei vekk fra Hukejaure passerer vi kåten som var STFs første overnattingsalternativ i området. De overtok den fra en same i 1937, da stod den ved Ivarsten. Senere flyttet de den hit til Hukejaure, og på slutten av sekstitallet bygget de dagens hytte, en “65:a”, i Sverige en legendarisk hyttemodell som ble satt opp mange steder; den har to 10-sengsrom og et rom til stugvärden i midten.

Hukejaurestugan

Hukejaurestugan

Svenskene er gode på tilrettelegging av stier, men merkingen er noe annerledes enn i Norge: Her finner vi bare enkelte varder, og uten maling kan de av og til være vanskelige å se; de er heller ikke bygget opp like strukturert som vi er vant til. Flere steder er det ulike alternative stier som har dannet seg, og flere parallelle løp har varder. I lunsjen yrer det litt, vi sitter bak en stein og ser på en reinsflokk som beiter like bortenfor; når vi sitter stille, ser det ikke ut til at de lar seg plage av at vi sitter her og nyter synet (og fantaserer om en god reinsdyrstek og rødvin når vi kommer til Abisko).

Så kommer vi til en elv vi har sett på kartet at muligens kan være stor, og det er her Fruen skal få bite i seg en litt optimistisk uttalelse fra kvelden før: Uansett hvor hun, og jeg, leter med blikket, finner vi ikke noen ubrutt linje å steingå – alltid er det ett eller flere punkter vi må regne med at blir for dype for støvlene. Siden denne elven er så bred, velger vi å ta brødposer inni vadesokkene og stikke føttene i hvert vårt par med plastsko med krokodillelogo, på turen omtalt som los croccos. Vadingen er grei, men såpass lang at vi er glade for å kunne tørke føttene med de medbragte mini-håndklærne (tilklipte 25x25cm-biter av et turhåndkle) når vi når den andre bredden.

Finværet sniker seg innpå

Finværet sniker seg innpå

Dalen vi følger, Cuhcavággi, er en nydelig hengedal mellom majestetiske fjell, det finner vi ut når skylaget endelig letter, og rett frem for oss tårner hun, selveste Kebnekaise, med Rabots glaciär midt imot. Så var altså Charles Rabot (fransk breforsker og oppdager) også her, vi har jo Rabotbreen (og i den senere tid Rabothytten) i Okstindan. Nede i hoveddalen, der stien krysser Tjäktjajåkka, går vi forbi tidenes nydeligste teltplass før vi for første gang på lenge treffer andre folk som er underveis, oppe på Kungsleden. Dette er noe helt annet enn de norske stiene vi har gått. Her er tilretteleggingen så god at man nesten kan gå i småsko, med utstrakt klopplegging av både myrer og kupert mark, i tillegg til små og store broer over elver vi ellers ville steingått eller vadet. Et par vi møter lukter myggspray flere hundre meter før vi passerer dem, og en japansk dame fekter febrilsk med armene for å holde myggen unna, selv om hun har heldekkende myggnetting. Vi går i T-skjorte og føler oss ikke veldig plaget, det er objektivt sett veldig mye mindre mygg enn det kan være for eksempel i Trollheimen, for det er fortsatt en god trekk i luften. Noen vi møter kommer i olabukse og joggesko med prislapp på noen av tingene som henger utenpå sekken, andre er rigget for ekspedisjon i villmarken, med kraftige fjellklær, høye støvler, monstrøse sekker og øynene fiksert på GPS’en. En ting vi merker oss ved, er at vi aldri før har sett en så god blanding av etnisitet og kroppsfasonger så langt inn i fjellet før – det er virkelig oppløftende å se at mange flere får muligheten til å få oppleve fjellet gjennom all tilretteleggingen!

Bro på svensk

Bro på svensk

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Kungsleden går i langstrakte, flate daler innover

Langs den såkalte "Dag Hammarsköld-leden", som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Langs den såkalte «Dag Hammarsköld-leden«, som går parallelt med Kungsleden et godt stykke, finnes det en del meditasjonssteder man kan velge å stoppe ved

Fremme på Sälkastugan venter en sjokkartet opplevelse for oss som har gått helt alene i snart en uke: Overalt vrimler det av folk. Mange har satt seg ut av trekken som holder myggen vekk, der de prøver å konsumere ølboksen sin gjennom en myggnetting i ly av hytteveggen. Andre kommer nyvaskede fra badstuen. Vi stiller oss i kø inne i butikken, handler mat og gjør opp for den kommende natten, såvel som den vi hadde på Hukejaure; mannen i kassen er nesten rørt over hvor ærlige vi er – er ikke alle fjellfolk det? Så rørt er han at vi betaler Kungsleden-pris for natten på Hukejaure, som skulle vært 50 kroner billigere. Samme det, men det er ganske mye dyrere i Sverige: Her betaler vi 410 kroner per natt per person, mens vi i Norge kom unna med 150 per hode. Kjøkkenet i huset vi blir plassert i er fullt, så vi presser oss ned på et hjørne av et bord og drikker folköl og spiser potetgull, før vi tar hver vår tur i badstuen for å vaske av oss seks dagers tur, det er egne tider for kvinner og menn. Deretter følger ostefylte pastaputer med tomat- og basilikumsaus og Bullers Pilsnerkorv. Kaffe og kexchoclad til boklesingen i stillhet etter de andre har gått til ro før ti, før vi lister oss inn på sovesalen i ellevetiden og sovner til lyden av elven på den ene siden, og snorking på den andre. I løpet av natten er noen oppe og lukker vinduet vi har bedt pent om å få ha åpent, så da slipper vi å høre elven.

Sälkastugan

Sälkastugan

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Fra en liten kveldstur rundt hyttene

Neste morgen er vi kjapt i gang: Havregrøt, kaffe, pakkingen går av seg selv, børste gulv, vaske opp og ut farer vi. Det er grått igjen, gårsdagens finvær var forbigående. Vi går omtrent i den farten vi gjør på vei på den tilrettelagte stien, og vi har bestemt oss for å sluke de 25 kilometerne via Tjäktjastugan (ja, det er to tj-lyder på rad, prøv å si Tjäktjajåkka mange ganger fort etter hverandre!) til Alesjaure på én dag, der de fleste ser ut til å dele opp etappen; vi bare ser for oss hvor fullt det må bli på den mye mindre Tjäktjastugan om alle som sov på Sälka denne natten skulle hatt plass. Ett sted må vi steingå en elv, og idet vi spaserer over på det merkede stedet med vann knapt til anklene, blir vi klar over et par som har strevd lenge med å komme motsatt vei, de har valgt en mer kjelkete passasje lenger nede, og hun plumper skikkelig med den ene foten idet hun tar det siste spranget som skulle bragt henne opp på tørt land. Vi vinker, tar oss en kopp vann og fortsetter.

Etter å ha gjort unna noen kilometer i den flate, brede og frodige dalen vi befinner oss i, stiger stien brått opp en bratte og inn i mer steinete terreng, vi er på vei opp i Tjäktjapasset. Her passerer vi en mann med enormt stor sekk og stivt ganglag, før vi kommer til en ganske upersonlig rastebu på toppen. Noen trivelige svensker sitter innenfor døren og lager mat (blåbärsoppa?) på Trangia-kjøkkenet sitt. Hva så mange mennesker kan se i et rødspritkjøkken, vet ikke jeg. Det kan virke som det er ganske mange som telter her langs Kungsleden, mange av dem kloss opptil hyttene, og mange har med stormkjøkken selv om de går fra hytte til hytte. Vi får inntrykk av at teltere tildeles kjøkkenplass inne når de telter i tilknytning til et hytteanlegg.

Utsikt fra Tjäktjapasset, legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Utsikt fra Tjäktjapasset; legg merke til ansamlingen av folk til venstre, på en meditationsplats

Turen ned til Alesjaure er drøy, kanskje fordi landskapet med unntak av det høyereliggende passet er såpass monotont – i alle fall når vi ikke får se de nydelige fjellene rundt oss. Når vi ankommer, er vi heldige å få eget rom, i samme bygg som da jeg var her sist. Anlegget her er ganske stort, og det føles mye mer velfungerende enn på Sälka. Vi har i løpet av kvelden lagt merke til en plakat som reklamerer for båttrafikk på innsjøen Alesjaure; så stas var det ikke å gå på motorveiene her, annet enn at vi ser på muligheten for å korte inn med en dag, og da kommer de fem kilometerne vi får “gratis” (350 kr/pers, takk) godt med. Fruen har også fått en slags forstrekking i venstre lår, så hun har vondt for å gå nedover. Et svensk følge vi prater med reklamerer helhjertet for kjøkkenet på Abisko Turiststation, spesielt “renen” skal være verdt å få med seg. Vi gleder oss og stenger midnattssolen ute med rullegardinen; det går mot bedre vær.

Vi passerte Tjäktja-stugan

Vi passerte Tjäktja-stugan

Å følge en skoterled om sommeren

Å følge en skoterled om sommeren

Siste dag langs Kungsleden starter rolig, første båt går ikke før klokken ti. For å “bestille” går man rett og slett ned til bredden og heiser et gult flagg i en flaggstang som står der, og så kommer båten over fra samebosetningen like over bukten. Den lille båten beveger seg frem og tilbake i elveløpet på vei ut på innsjøen, styrer trygt mot méd som er ukjente for oss, av og til helt opp i en av breddene for å unngå en grunne vi ikke kan se. Vi skyter fart og ser den vier- og myrkledte siden vi hadde måttet fulgt på sti, mens båtføreren peker på en storlom og forteller at den er en dyktig fisker; der den er, finnes fisk. Før han forlater oss på bredden, forteller han at vi kan komme til å høre lyden av ATV’er og hundeglam gjennom dagen: De skal jage 4000 rein langs motsatt bredd og skille ut 2000 av dem. Vi smører oss med solkrem og myggmiddel, vi skal ned i skogen snart.

Nydelig start på siste dag med vandring

Nydelig start på siste dag med vandring

Båttransport over Alesjaure

Båttransport over Alesjaure

Denne dagens tur fremstår som mye vakrere og mer variert enn den forrige, både det gode været og nedstigningen fra høyfjellet bidrar til dét. Til venstre for oss får vi også med oss rosinen i Narvikfjell-pølsen: Storsteinfjellet troner stolt med sine kvasse topper og blendende hvite breer på norsk side av grensen, det er nesten like imponerende som Kebnekaise.

Fruen biter tennene sammen i nedstigningen mot bjørkeskogen, låret hennes har det ikke særlig bra. Bedre blir det ikke av at vi får vite at avstanden vi har gått ut fra, 15 km etter båten til Abiskojaurestugan, så 10 km videre til Abisko, er feil. Det er 15 km fra Abiskojaurestugan til Abisko Turiststation. Likevel tar vi det med godt mot, og vi passer på å stoppe ofte nok for å drikke fra bekkene, og for å fylle på med knekkebrød, kjeks og sjokolade, samt hvile lårene.

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Slik ivaretas tusenårige tradisjoner

Bjørkeskogen tar blidt imot oss, med et helt batteri av lukter vi ikke har kjent på en uke. Insekter som summer, frodige blomster, tett varme, solen som steker i nakken der vi går nordøstover dalføret på klopp etter klopp. Et sted passerer vi en kortesje av sekshjulte terrengkjøretøy, de graver seg over myrene og etterlater et langt, sammenhengende sår i terrenget. Stedvis har de klopplagt en kjørebane, og stedvis løper kjøreveien sammen med Kungsleden. Vi smiler og vinker til førerne, men villmarksfølelsen tynnes ut og forsvinner i eksoslukten. Snart er vi fremme.

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Siste rest av turen går i bjørkeskogen

Vel fem kilometer fra turiststasjonen møter vi en hyggelig svenske med stor sekk. Han lurer på om han snart er fremme ved Abiskojaurestugan. Vi kan ikke annet enn å si det som det er: Han har bare gjort en tredel av turen, og det er i alle fall tre timers mars igjen; han tar det pent. Etterhvert er det ikke de som vandrer langt som omgir oss, men barnefamilier og pensjonister med små sekker og joggesko. Så hører vi det første malmtoget rumle forbi i det fjerne, og plutselig er vi der: Vi går under toglinjen og krysser E10 før vi skrår over plenen og inn hovedinngangen, vi er fremme. Ett stykk hotellrom med eget bad, en pose peanøtter og to kalde øl, takk. Vi sparker av oss skoene i gresset og skåler for en vellykket tur. I restauranten bestiller vi reinsdyr og rødvin, og vi satser på første tog neste morgen.

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Fremme ved Abisko Turiststation, hvor jeg har vært før

Etter frokostbuffeten trekker vi på oss fjellstøvlene igjen og trasker opp til stasjonen. Det er varmt, klart og en nydelig dag å avslutte turen på. Siden ikke alle tog stopper på Bjørnfjell, der vi har bilen, tar vi toget til Riksgränsen, hvor tollbetjenter med hund går ombord mens vi hopper av. Så følger vi stien langs sporoverbygget, høyt oppe i siden over de harryhandlende på ICA nedenfor oss, før vi nok en gang er inne på Rallarvegen. Her stopper vi og leser om og utforsker en imponerende konstruksjon, restene av den gamle lokstallen, med et stort, rundt hull der dreieskiven var plassert, og vi leser om bestrebelsene med å passe på at ingen vannkjeler sprakk i den strenge vinterkulden i perioden de hadde damplokomotiver oppstallet her.

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Lokstallen mellom Riksgränsen og Bjørnfjell

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Siri er på vei til å krysse grensen tilbake til Norge

Med ett runder vi en sving og er fremme. Vi setter fra oss sekkene og bytter til kjøresko, begynner å fable om hva vi skal spise når vi kommer til Narvik, skrur på telefonene igjen. Så vrir jeg om nøkkelen, bilen triller sakte ut fra parkeringen, og vi setter kursen sørover – ett turminne rikere. Narvikfjellene kan så absolutt anbefales, Rallarvegen i nord likeså – det hadde vært fantastisk å gå den fra Riksgränsen til Rombaksbotn en gang. Kungsleden har vi litt mer blandede følelser for, men det er i alle fall noe litt eksotisk, på den ene eller andre måten.

Loffing på Fosen

steinjak Fottur

Fruen taster på mobilen mens jeg fester sikkerhetsbeltet; «Nei, jeg kommer ikke på brukernavnet mitt på inatur.no, prøv den andre epost-adressen min.» Vi er varme, glade og har magene fulle av is fra kafeteriaen som nå befinner seg noen meter under oss. Hun ender med å opprette en ny bruker idet lemmen går ned og jeg starter motoren, jeg følger køen i land på Rørvik i andre gir, og luften fra aircondition-anlegget blir raskt svalere. Har vi glemt noe, eller rettere sagt: Hva har vi glemt denne gangen? Vi stopper for innkjøp av (nok et!) minnekort til kameraet i Åfjord, samt Eurax; på fisketur i juli blir vi neppe alene.

Jeg må stå på bremsene da innkjøringen til Lonin gård og camping kommer litt brått på, og Siri sørger for at 30 kroner fra «bompengekassen» mellom forsetene flyttes over i en konvolutt og slippes i postkassen som er satt opp litt lenger inn i veien, nå er vi snart der. Det er varmt i Trøndelag – kanskje den fineste dagen i 2014, tror vi – i skyggen ligger temperaturen høyt oppe på øvre halvdel av tyvetallet, og solen steker uforstyrret av vind der vi løfter sekker og fiskestenger ut av bagasjerommet. Velkomstkomiteen er allerede på plass, og vi passer på å få kverket like mengder klegg og blinding mens vi gjør oss klare til avreise, selv om det egentlig ikke gjør noen forskjell – for hvert insekt vi klemmer flatt kommer der tre i begravelsen, og de ser ut til å kose seg med besøk fra byen.

Med bilturen bak oss har vi eventyret foran oss

Vi oppdager raskt at Fosen er et grønt land, bestående av rullende åser med frodige lyngheier og myrer, brutt opp av enkelte partier med bart sva og bratte stup; det kreves heller ikke mye fantasi å oppdage at denne turen ville vært av de bløtere om været hadde vært litt mer typisk trøndersk, nå surkler det bare lett i uttørrede myrer under fjellstøvlene. Fosen Turlags rødmerkede sti går fra parkeringsplassen innenfor Lonin og opp på toppen Dåapma, men vi skal ikke så langt, faktisk er vi ikke helt sikre på hvor langt vi skal. Vi, som alltid har en plan, «gå fra Kongsvoll til Åndalsnes», «gå fra Lindesnes til Nordkapp», «gå fra Ringebu til Lillehammer», skal lære oss å loffe, å traske rundt uten mål og mening, fiske, fyre bål, ta bilder. Det er godt vi er utstyrt med både fiskestenger og tykke bøker.

Innover heiene på rødmerket sti, en av de få i dette området

Varmen tar på, og det er fristende å ta frem klisjeen om at «form er ferksvare» der stien gjør et lite dykk ned under tregrensen for å krysse en elv. Under broen renner det knapt nok vann. Før avreise hadde vi lest det vi kunne finne på nett om turer på Fosen, og én av turbeskrivelsene vi kom over starter med å spørre «Hvorfor dra til Saltfjellet, Børgefjell eller Finnmark?» Børgefjell hadde faktisk vært en aktuell kandidat helt frem til avreise, men ingen av oss var så lystne på å bruke en av årets fineste dager i bil langs E6. Faktum er at broen vi krysser og stien vi befinner oss på er de eneste av sitt slag i mils omkrets og nær sagt de eneste spor etter folk vi skal se på hele turen.

Fosen: Bølgende åser, myrer, spredt skog og enkelte partier med bart fjell

Målet for dagens tur er å komme inn i området der fiskekortet vårt er gyldig, rundt regnet Åfjord kommune. Vi slår opp teltet på kommunegrensen, etter å ha kommet oss opp fra de tunggåtte myrene rundt Skurvvatnet. Der nede så vi over på Skurvhytta, som man kan leie til en rimelig penge. Noen lokale turgåere vi møtte på kunne fortelle oss at man i vannet her har gode sjanser for å få kilosørret, og leier man hytte, får man også tilgang til båt og garn. Etter en rask veddugnad i et buskas i nærheten stuper vi inn i teltet for å få en pause fra kleggen.

Matlaging i ly for vinden

Livet er ikke det verste man har...

...og NU er kaffen klar!

Det blir en nydelig kveld. Da vi kom ut av teltet iført shorts og slippers, hadde vinden tatt seg opp og luftrommet var atter fredelig, så vi slo opp en liten levegg for å få ly til matlaging. Solen hang fortsatt høyt på himmelen, og selv om vi ikke hadde gått spesielt langt, smakte hjemmetørket middag like godt som mat pleier å gjøre på tur; spesielt siden vi skulle ha lapper til kveldsmat. Leirbål. Fotografering. Roen senker seg.

Å bæra vatten...

Et hjerte

Kveld på Fosen

Etter en litt bråkete natt blir det frokost i teltet med dørene på vidt gap, solen gjør Lille Runde Røde til en bakerovn til tross for ganske så sterk vind. Hva nå: Topptur på Dåapma, labbe til et annet sted, fiske? Fiske. Vi tar ned teltet og heiser sekkene opp på ryggen. En kompasskurs tas ut for sikkerhets skyld, selv om terrenget er ganske lettnavigert. Det tar oss ikke mer enn en drøy halvtime å nå det første vannet vi har tenkt å fiske i; ute på odden tar vinden friskt tak og trekker krappe bølger tvers over det lille vannet. Jeg gjør et «prøvekast» for å se hvor langt ut av kurs sluken blir blåst og sveiver raskt inn igjen da jeg ser den lande litt vel nært land lenger ned langs bredden. I enden av snøret henger dagens første ørret, dette lover bra. En halvtime senere tvinger vi oss til å slutte å fiske: Lunsjen er sikret, og jeg gjør opp fire fine stekefisk i vannkanten.

Klar til avgang

Fisketur i vindvær

Lunsjen er sikret!

Finnes det bedre turmat enn nystekt ørret?

Vi trekker oss litt opp fra vannet før vi slår opp presenningen til ly for vinden og steker fisk, begynner å få taket på dette med å loffe nå. Tre kast i neste vann og turens største ørret er sikret, man kan like Fosen. Det kommer ingen flere fisk opp fra dette vannet i denne omgang, men vi er tross alt på loffe-tur, og med tilsammen nesten en times gange får det være nok for i dag, vi går på leting etter teltplass. Mens vi står og vurderer en aktuell flate kjenner vi turens første drypp fra oven. Siri er raskt ute: «Finn fram presenninga!» Med ni kvadratmeter presenning rundt oss og sekkene har vi en riktig trivelig vindsekk å stå ut skuren i. I tillegg har vi kamuflasje, duken går ganske bra i ett med omgivelsene, og når vi etterhvert kikker oss over skulderen får vi øye på en flokk med rundt femti tamrein på åsen rett bak oss. Vi blir sittende i skjul og glede oss over å være tett på dyrene, selv om de er tamme.

Turens største!

Vi fikk en reinsflokk på nært hold

Vi er oppdaget

Etter regnskuren kommer teltet opp, og vi bygger uteplass med presenningen i forlengelsen av den mest skjermede inngangen. Siri lurer en ørret til, og jeg får lest noen sider i romanen min, ikke så verst med ferie. Vi myser utover vannet, leser, fisker, kryper i ly for en og annen skur. Kvelden blir sen, solen går ikke ned før nærmere midnatt her i Trøndelag på sommeren. Fiskesuppe til kveldsmat.

Ly for skiftende vær til matlagingen

Gryterett til middag

Koker fisk til fiskesuppen

Kveldsmaten er klar!

En nydelig sommerkveld utenfor teltet

Også denne natten blåser det friskt, men vi er friske, raske og klare til en topptur etter frokost. At det er en tidlig morgen skal vi ikke skryte på oss, vi er da ute for å loffe; da solen begynte å steke på duken, åpnet vi bare dørene og slumret videre, nå med utsikt. Fra teltplassen ser vi opp mot Dåapma, en topp i området, men ikke den høyeste, og hun som har vokst opp i hjertet av Sunnmørsalpene synes vi bør kalle den ein haug. Faktisk trodde vi like til vi skulle reise at vi skulle få gleden av å gå i en nasjonalpark oppkalt etter denne haugen, slik dette internettet flyter over av referanser til Dåapma nasjonalpark. Imidlertid viser det seg at disse planene ble skrinlagt i 2012.

Det er ikke langt å gå, og vi spretter fra tue til tue med lyngen knasende under skoene, kun topplokkene til sekkene på ryggen. Ettersom vi vinner høyde kan vi se milevis med knauser, åser og hauger i alle retninger, alle like grønne, bare brutt opp av enkelte partier med nakent sva. Kleggen surrer der vi kommer i ly, solen steker, og etterhvert blir jeg nødt til å legge capsen i sekken da vinden napper den av meg og sender den avgårde bortover heia.

Vannene blinker om kapp i solen, jeg er overbevist om at det er ørret i mange av dem

På vei opp snakker Fruen varmt om hvor godt det er å tråkke sine egne veier, uten sti, og jeg kan ikke annet enn å bifalle det utsagnet. Hvor enn vi går, finner vi ingen spor etter andre, og ingen kan se at vi har vært her heller. På toppen kan vi se av boken som ligger i en postkasse at første besøk her oppe i 2014 var for et par dager siden, så dette er et område med ganske lite trafikk. Dessverre ligger også en innhegning for rein her oppe, hvor vegetasjonen er helt nedslitt og alt det grønne er erstattet av tørr sand og grus.

Innhegning rett bak toppunktet

Løfter man blikket og dreier nordover, fanger et TV-tårn og en vindmøllepark oppmerksomheten, før man igjen finner rytmen i grønne heier, daler, små og store hauger, og myriader av blinkende vann hvor ørreten bare venter på en blank sluk. Ved ett av dem ser vi en liten rød prikk ute på en odde, der kom vi fra. Vi legger turen om en av de andre haugene på veien ned og småløper der vi må krysse en (nesten tørrlagt) elv i ly for vinden, det er «én og annen» flygende blodsuger ute på tokt i dag også.

Vi skriver oss inn i mantallet på toppen av Dåapma

Vi skriver oss inn i manntallet på toppen av Dåapma

Elvekryssingene utgjorde ikke noe stort problem (men naturens eget luftvåpen passet godt på områdene rundt)

Plutselig snur vinden, den er kald. Det blir færre lyder å høre i naturen. Været er på vei. Vi kommer oss inn i teltet før de store og tunge regndråpene begynner å hamre ned over landskapet, vestavinden løfter sky etter sky innover åsene, og det bråker godt i duken når de tømmer seg over Lille Runde Røde. Primusen suser, og snart lukter det kyllinggryte, senere kaffe. Etterhvert blir vi lei av å sitte inne, så vi drar på oss full regnhabitt og legger i vei med slukstengene høyt hevet.

Gang på gang brytes den regndråpemønstrede, gråblå flaten av små plask der sluk og spinner lander, og vi sveier inn i stillhet, alene med egne tanker inne i hettene. Med ett brytes stillheten av et større plask, en blank kropp viser seg i vannflaten; Siri er i ekstase: «Denne er stor!» Hun kjører fisken tålmodig, gang på gang har vi den inne på grunt vann, bare for å se den rase avgårde igjen ved synet av han som nå har manøvrert seg ned på stranden for å ta imot. Til slutt har den ingen flere krefter igjen, jeg kan bare plukke den ut av det våte element og konstatere at morgendagens fiskemåltid er reddet. Det er to fornøyde fiskere som rusler tilbake gjennom regnet til kakao, marshmallows og akevitt til kvelds, samt lapper.

Siris største ørret fylte hele kjelen

Neste dag tar fatt der den forrige slapp, det trommer lett på duken. God tid til frokost. Skulle ikke vi flytte teltet i dag? Hvorfor det? Vi bestemmer oss for å bli værende og bevilger oss heller en ekstra bit med sjokolade til morgenkaffen. Som på bestilling stopper regnet idet vi kommer ut, men vi beholder regntøyet på: Uten vind blir det fort mye aktivitet rundt ørene på oss der vi fisker oss rundt vannet vi ligger ved. Siri trekker to på rad før jeg rekker å få ut snøret, så er det stille en stund, solen er fremme. Idet det blåser litt opp og solen forsvinner bak en sky, biter det igjen på begge snørene; den er litt kresen på været, denne ørreten.

Nyter restene av kveldens fiskesuppe

Ikke så verst å loffe, når kleggen endelig gir seg for kvelden

Denne dagen får vi gjort unna noen sider i bøkene våre: Været blir varmere og varmere, og vinden forsvinner til slutt helt. Da er det godt med en time-out bak myggnettingen, det er slitsomt å fiske fem timer i tett gore-tex i solskinnet. Vi slumrer litt, spiser godteri og leser. Som de tidligere dagene forsvinner kleggen i seks-syv-tiden, og vi kan nyte fiskesuppen i lyngen foran teltet, fulgt av livets vann og kokekaffe. Kvelden blir behagelig, og Siri svinger stangen i solnedgangen mens jeg jakter med kameraet i det varme kveldslyset; begge er godt fornøyde når vi sovner liggende oppå posene i den varme sommernatten.

Solnedgang på trøndersk

Kveldsfiske

Kveldsfiske

Stein tar bilde av Stein

Stein tar bilde av Stein

Siste dag på tur er like nydelig som de andre, nok en porsjon vakuumpakket havregrøt settes til livs sammen med resten av kaffen. Vi pakker i ro og mak og rusler hjemover med et halvt øye på kartet, finner igjen stien oppe ved Skurvvatnet og passer på å ta pausene der det blåser mest. Nå er det over tretti varmegrader, og selv en tretimers rolig tur tar godt på. Vi hiver sekkene inn i bagasjerommet og sørger for å lukke dørene fort etter oss, på parkeringsplassen er det like mye klegg som da vi kom. I Åfjord handler vi halvannen liter kald drikke, det er trykkende varmt i skyggen, og vi ser frem til reker og musserende vin på terrassen etter en annerledes, men like fullt avslappende, sommertur; vi har lært oss å loffe.

Vi fant igjen merkingen

Krokfuru ved parkeringsplassen