Kan man lage noe hver dag?
I november 2017 ble jeg tildelt en måneds opphold i Trondheim kommunes kunstnerleilighet i Berlin. Mellom konserter, timer, museer, trasking og øving fant jeg hver dag tid til å skrive og fotografere. En blanding mellom dagbok og fiksjon – berlinerdagbøkene.
Utover i perioden ble tekstene lengre og bildene flere: En barnefortelling, to gjendiktninger av Ovids myter, noen små noveller. Øvelse gjør mester.
Min rolle: Søknader, tekst, foto.
- Tilreise
Nede på landjorden kan det virke som om nattemørket løser seg opp i tynn, blek luft når det må vike for morgenlyset. Sitter man i et fly, vet man at det forholder seg annerledes: Nattemørket synker ned, ned gjennom skylaget, ned gjennom tomheten før soloppgang i fuglenes sjikt, ned gjennom pipene, trillende ned over taksteinene… Les mer: Tilreise - Fanget i spranget
Enn hvor stor den fysisk måtte være, tar den bare opp en liten del av intervallet mellom to tårndende telt vi har satt opp for å la dem stå der, vi i videste forstand, telt i videste forstand. De står og skinner for seg selv i lyset fra seg selv, teltene, og fra lyktene rundt… Les mer: Fanget i spranget - Åpning
En åpning gir utsikter til innsikt, uavhengig av hvilken side man måtte befinne seg på. De strømmer forbi innenfor slik vi gjør det ute, vi strømmer forbi utenfor slik de gjør det inne. Alle er i ferd med å legge fellskapet i samlyttingen bak seg, å forlate tonerommet som et tomrom overlatt til sin egen… Les mer: Åpning - Lukket
En dør er ingen metafor. En dør er en dør, en markering av hvor ett rom slutter og det neste begynner, en markering av hva som hører til hvem, en markering av hvor man er velkommen, som når en dør ut mot gaten står åpen og det lukter fersk gjærbakst. Dører er som oftest lukket,… Les mer: Lukket - Triptych over en høstkveld
Tre inntrykk fra en halv time mellom halvvåte, helberlinske medborgere. Kveldsregn Det er så kaldt, kveldsregnet om høsten, det trommer hvileløst mot hetten, skuldrene og armene, renner ned over brystet, ryggen, trekker inn i lårene på buksen, som med ett føles altfor tynn; sålene på skoene trekker søledammene opp og inn i sokkene, man skulle… Les mer: Triptych over en høstkveld - Tre-tretten
Så blir de stående, disse tre: Gatelykten, søppelkassen og den istykkerbombede kirken. Tre representanter for tre grunnleggende sider av tilværelsen. Lykten symboliserer trygghet og frihet, muligheten til å bevege seg ute hele døgnet, muligheten til å ha oversikt over omgivelsene trass i mørket, muligheten til å samle seg for å markere motstand. Det er ingen… Les mer: Tre-tretten - Kalde fingre og føtter
Det er et sikkert høsttegn, like sikkert som høstregn, man kjenner det når man har vært ute en stund, hvordan varmen har forlatt fingrene, og de for første gang for sesongen blir kalde, hvite og uten følsomhet; spesielt om man skulle sitte på en sykkel, men også om man går rundt med et japansk-produsert kamerahus… Les mer: Kalde fingre og føtter - Troll i eske – eit frampeik
Det er en klarkald onsdag ettermiddag, og jeg ser et tre vokse opp av en søppelcontainer, en metallkasse det truer med å omfavne, omslutte, omforme tilbake til ren natur, slik trærne i Tsjernobyl langsomt tar tilbake og berger det menneskene i all hast har lagt øde; naturen i uforstyrret virke i en foregangsby, et miljøfyrtårn,… Les mer: Troll i eske – eit frampeik - To scener
Hun skynder seg etter ham inn på fjerde råd, varm i kinnene, fulgt av et mildt pust av parfyme i den tette luften som fyller salen der vi har samlet oss for å bli fortalt en historie, slik mennesker alltid har samlet seg for å fortelle hverandre historier. De har pyntet seg, gleder seg, stopper… Les mer: To scener - På reise i tredje person
Før reiste man hovedsakelig i første person, man la ut på en ferd, ofte forbundet med en viss fare, til fots, eller kanskje på et ridedyr, eller i en båt som måtte føres forsiktig mellom bølger som gjorde at båten krenget og stampet, om været i det hele tatt tillot passasje. Nå reiser vi helst… Les mer: På reise i tredje person - Lange skygger
Skyggene strekker seg tvers over plenen og beskytter et svinnende spor av gress som fortsatt holder på morgenrimet, solen tegner et gyllent omriss om silhuetten av de bladløse trærne, det er bare de minste grenene som beveger seg. Like nedenfor klemmer bølgene fra fergen som legger til kai seg inn i kanalen, skimrende, skummende, de… Les mer: Lange skygger - Barfrost
Høstenfargenes sprakende fest på sommerens modige bejublelse av livet og overfloden er over: De nylig røde og gule bladene, en gang først intenst lysegrønne, deretter rolig dypgrønne, er nå brune etter å ha gjort sine ensomme piruetter ned mot jorden, ett og ett i en siste ekstravagant overskuddsgest av stille skjønnhet. Her hviler de mykt… Les mer: Barfrost - Reisende
I wonder what there is about the traveling public that seems so to set it apart, to make of it at least a sub-species of mankind? — Stewart Edward White: The Mountains Den første av dem var en ung mor med et lite barn (tre-fire år?). Inntil barnet sa «Mamma» trodde jeg hun var søsteren, de… Les mer: Reisende - Snapshot
Vi gjør det hele tiden, jeg også: Retter lysfangeren opp mot de store, mektige historiske bygningene – men hvorfor? Før vi hadde lært oss ordet selfie kunne vi komme hjem med en hel rull fylt med stein, nå kommer mange hjem med hundrevis av digitale bilder av sitt eget ansikt med de samme steinkonstruksjonene i… Les mer: Snapshot - Opphav
Noen steder ser ut til å ha fått et forsprang: Vi sier at de har blitt liggende etter, at de har frosset fast i fortiden fordi de ikke har forandret seg, men det er heller et tilfelle av det motsatte, av at de ligger så langt fremme at fremtiden ikke har rukket å innhente dem… Les mer: Opphav - Flimmer
flimmerfiltret hver for seg sammen i en angstedderkopp, åtte hender der vi ikke vil, vil, at de skal være; utenfor, innenfor, later vi som, tror vi, vet vi, håper vi kan ikke du og jeg, han og du, jeg og hun, han og henne, jeg og han, du og henne, hun alene, jeg alene, du… Les mer: Flimmer - Surround
Fanget i en hvirvel av skrapende, klikkende lyd, en uregelmessig spiral som løper langs innsiden av en tenkt sylinder i rommet (det står en modell i naborommet), en strøm av inntrykk på tvers av hva vi ser, litt som å snakke på telefonen med noen som går ned en travel gate i en storby: Musikken… Les mer: Surround - Venter på ventetiden
Novemberregnet siler ned over kjøpesentrene, bilene i ettermiddagsstampe og de mørke bodene som snart skal huse julemarkedet. Høyt oppe over travle mennesker på vei hjem trekker en fugleflokk stille over kveldshimmelen og gir oss som står nede og kikker opp en siste sjanse til å se dem; snart vil det være helt mørkt og kun… Les mer: Venter på ventetiden - Skuter
Til: Isabel Väthröder, Schillerstrasse 25, 10625 Berlin Fra: I. 1. Den jeg kom hit på Kall meg ikke Ismael. Det vil si: Nå kan det i grunnen være det samme. Jeg kom på en skuter for to år siden, og nesten med det samme ble jeg en del av livet ditt uten at du kunne… Les mer: Skuter - Forlatt
Han satt der, helt alene, og så ganske trist ut. Jeg spurte: «Hvem er du?» Han svarte ikke, bare så opp på meg med triste, svarte øyne. «Hvor har du vært?» Bare gaten utenfor lagde lyder, gaten og pusten min. «Hvem har latt deg bli igjen her?» Heller ikke dette kunne han svare meg på,… Les mer: Forlatt - P.s forunderlige reise
Jeg fant det, tryllestøvet! Navnet mitt er P., og jeg har kommet hit fra et land langt, langt borte for å fortelle min historie. Jeg vokste opp i en helt vanlig gate i en helt vanlig by, et sted kalt Bärgen, og jeg likte å leke ute sammen med de andre små bjørnene etter skolen.… Les mer: P.s forunderlige reise - I all ualminnelige alminnelighet
Det var en helt alminnelig dag med et helt alminnelig vær, og klokken var det mest alminnelige den kunne være, fem over fire. Gertrud skulle snart legge turen innom butikken, slik hun pleide, og helt som vanlig handle med seg melk, brød, ost og poteter. Hun kom til å gå inn døren syv over fire… Les mer: I all ualminnelige alminnelighet - Kantete
Når man har reist noen dager rundt i en by, finner man ut at enkelte steder peker seg ut. For eksempel står etterhvert visse byggverk eller linjer ut som ledelinjer å navigere etter til fots, slik som en elv, en lang, rett boulevard eller et høyt bygg gjør det, eller det kan være et sted… Les mer: Kantete - Svartfredag
Det var en av de dagene, de dagene hvor det ikke går å stå opp, når det å i det hele tatt starte en bevegelse synes som et uoverstigelig hinder. De første gangene, da hun var student, hadde det vært nesten komisk: Å sitte i kantinen og ikke komme videre, bare sitte og holde rundt… Les mer: Svartfredag - Midlertidig
Vår tilstedeværelse i en by er alltid midlertidig. Flytter vi ut, eller om vår tid går over i våre etterkommeres, kommer andre til og bidrar med sin del i den kontinuerlige oppgaven det er å definere hva byen skal være. Vi spinner steder og stemninger sammen med minnene vi samler på for å knytte oss… Les mer: Midlertidig - Se opp
Kråkene hevder at en eneste kråke vil kunne ødelegge himmelen. Det er utvilsomt riktig, men ikke noe bevis mot himmelen, for himler betyr nettopp: Fravær av kråker. — Franz Kafka: Aforismer (tolkningsassistanse fra Murakami: «Kafka betyr kråke, sa gutten ved navn Kråka» (fritt etter hukommelsen etter Kafka på stranden)) Noen har bygget en himmel over oss,… Les mer: Se opp - Venus
Man skal vokte seg vel for kjærligheten, selv om man er dens gudinne, skjebnens bane endres idet man forrådes ved et kyss, men det må vi komme tilbake til. I den grad det lar seg gjøre å uten videre stige inn i den strøm av skikkelser og relasjoner som er mytenes univers, må vi starte… Les mer: Venus - Venus remix
I er blevet advaret! Hun himler med øynene mens heismannen trykker inn knappen for førtiandre etasje, men fryder seg fortsatt over suget i magen når heisen øker farten, og ikke minst når den bremser opp før de jukseforgylte dørene åpner seg inn mot den nederste av de tre etasjene familien bor på i toppen av… Les mer: Venus remix - Julemarked
Jeg har et problem som sikkert gjør at forutsetningene for førjulslykke begrenses unødvendig for min del: Julemarkedene tiltrekker meg først og fremst som illusjon, som estetisk konsept; jeg fant til og med et skilt som oppfordret nettopp til det – å shoppe konsepter. Skjønt, er det ikke det som er tradisjoner: Illusjoner? En illusjon vi… Les mer: Julemarked - Hjemreise
Tretti dager har kommet, dukket til syne som et gjennomtrengende lys de tynne, hvite gardinene i leiligheten ikke hadde noe å stille opp mot med, akkompagnert av den gjennomtrengende lyden av slagborr i et betongbygg; flere morgener har en av stemmene i en drøm gradvis mistet alle konsonantene og vist seg å være nettopp lyden… Les mer: Hjemreise