Posts By Stein Jakob Nordbø

Uke 1: Garnisonsbekken

Det finnes allltid en unnskyldning, og i så måte har jeg intet fortrinn foran noen som helst annen. Her i Trøndelag er været en av dem: «Det regner, og det finnes ingen farger i naturen, ingen blader på trærne, og snøen er vekk». Så var det denne idéen, en utmerket idé å forbigå i stillhet, kanskje dagdrømme litt om, men gjøre det – nei, det kan jeg ikke. Likevel sa jeg det høyt mot slutten av uken, og dermed forlot den komfortsonen i de gode idéenes rasktflytende elv og saknet farten nok til å bli en mulighet: Jeg kan. Men vil jeg?

Navn er sentrale for oss, og i så måte er ikke Bymarka noe unntak fra andre områder der folk ferdes. To navn med en enkel forklaring: Garnisonsmyra og Garnisonsbekken, navngitt etter det faktum at garnisonen som en gang i tiden holdt til på Munkholmen hadde rett til å hente drikkevann i nettopp denne bekken. Og der møter unnskyldningen på en hindring: Når regnet høljer ned og skyller vekk skiføret slik tannbørsten forviser Karius og Baktus til det åpne havet, er det med ett en mulighet som åpner seg, et halmstrå som lurer meg ut i stry. Bekkebilder er best på regnværsdager, og ganske riktig: Jeg har aldri sett bekkene i Bymarka så store som nettopp denne dagen.

Det ligger en risiko i akkurat denne turen ut i naturen, og den er ikke relatert til Fruens bekymring for at jeg skal skli og gå utfor en skrent når jeg er ivrig etter å få en enda bedre vinkel for et bilde; det er en risiko for at den ovennevnte idéen med dette tar steget helt opp på land og blir en del av den virkelige verden, der vi ser på andres blikk på oss selv.

Her er den: I 2019 skal jeg i hver av årets 52 uker ta ett bilde som jeg skal presentere her. Ett bilde hver uke. I et år. Publisert på et sted ingen(?) leser med det selvpålagte og innbilte presset det medfører. Litt som måneden i Berlin med ett bilde pluss en tekst hver dag i 30 dager, bare i ukesperspektiv. Jeg vet det blir vanskelig, så jeg gleder meg.

To tredeler av veien ned fra Strandlinja til sjøen finner jeg restene av en gammel demning. Var den et reservoar for å sikre vannforsyningen i tørre somre? Hvorfor er den i så fall så høyt oppe? Den siste kommandanten ved Munkholmen Festning, Isaach Georg Rosenvinge, fratrådte stillingen ved sin død i 1892, og i dag er demningen helt overgrodd av mose; jeg hadde stått på den en liten stund før jeg innså at den i det hele tatt var der. Naturen tar tilbake alt vi ikke holder ved like. Det finnes en slags trøst i det.

Et lite stemningsbilde

De er to i båten. Den vugger langsomt fra side til side når den heves opp og ned av de langsomme dønningene, de likner mest langstrakte hvalrygger som ruller dovent inn gjennom fjorden. Skummet hvisker stille rundt baugen, og årene både tar og slipper vannet mykt, han som ror har rodd så lenge han kan huske. Båten er stor å ro for én, men han foretrekker det slik. Et nesten usynlig yr fyller luften og fukter alt det kommer i kontakt med, årene er gjennomtrukne av vann ettersom det har regnet sammenhengende i over en uke nå, det er bare overflatehinnen som skiller mellom to tettheter av vann. Snart skal det mørkne igjen, dagene er korte her oppe i januar.

Enn så lenge kan han skimte odden som må holdes på linje med bygningen bak, men snart vil mannen i den andre enden av båten måtte speide etter méd inne ved land, de har retning rett mot elvemunningen nå. Uniformene føles som om de har vært konstant rå siden november, men ingen av dem kan lenger kjenne lukten av våt ull, svette og begynnende råte som ligger som en allestedsnærværende dis rundt på festningen, spesielt i brakkene. Han kan kjenne den gode varmen av fysisk arbeid fordrive kulden som krøp opp gjennom de slitte skosålene da han ble stående og vente på andremann. Kaptein Rosenvinge hadde kommet i land, blitt rodd inn fra gården han kjøpte av enken etter sin forgjenger ved Høvringen, uten å vie den menige mye oppmerksomhet utover å registrere at han hilste korrekt. Rosenvinge er en svært gammel mann, dette er begynnelsen på det året han fyller åtti, man skriver 1892.

Mellom de to unge mennene står de seks tønnene som skal fylles med vann, det er vannet som først vil ta slutt om de skulle komme under beleiring, for øyen festningen ligger på har hverken vannkilder eller noe særlig til reservoar. De samler på regnvannet også, og med så mye som har kommet i det siste er det nesten merkelig at det skal trengs enda mer. Han legger mer vekt i årene og forblir like taus som sin makker hele veien inn.

Garnisonsbekken starter på en myr oppe ved Geitfjellet, en liten rygg såvidt over tregrensen; man kan se den om man står på vollen og speider sørvest. Bekken øker raskt i størrelse og kaster seg bratt ned mellom gran, lyng og lerk før den munner ut i sjøen akkurat like langt fra Munkholmen som selve byen ligger. Her har garnisonen hatt drikkevannsrett så lenge noen kan huske, og antakelig enda lenger tilbake. Et stykke opp i åsen har de anlagt en liten dam, slik at det skal finnes vann også i tørre somre, men han kan ikke huske at de har måttet gå dit etter vann i hans tid ved festningen. De støter mot fjæresteinene, og han trekker inn årene og hopper i land, sammen trekker de båten opp langs stokkene som ligger her og fortøyer den med tau rundt en påle. Bekken ligger bare få meter fra dette stedet; han var selv med å løfte stein her i sommer, og å sette opp en bedre rampe som gjør det lettere å trille tønnene mellom bekken og båten.

De fullfører arbeidet i stillhet, ingen av dem har noensinne likt den andre. Så løser de fortøyningen og skyver den nå mye tyngre båten ut på sjøen igjen, de tar hver sin åre, selv om det er trangt om plassen. Været har lettet akkurat så mye at det er sikt mellom holmen og land. Midtveis virker det som om fjorden stilner, og ingen har kommet dem i møte for å hjelpe til med vanntønnene, slik det skal være. De fortøyer og blir stående og lytte til stillheten, uvitende om at det er siste gang noen ror denne streknigen etter vann en januarmorgen. Oppe på festningen er man i villrede, ingen vet hva de skal gjøre. Kaptein Isaach Georg Rosenvinge har sovnet inn i en stol i stuen, med en roman av Victor Hugo, Fangen på Munkholmen, i fanget. Presten kommer ut fra boligen. Et år senere skal fortet legges ned og være uten militær aktivitet inntil fremmede makter begynner å bygge der på 1940-tallet.

Bilder jeg vurderte

Trasking i Tafjordfjellene

Vindusviskere. Denne turen begynner med slike, en søndag: Vindusviskere, og sveler. Vi nærmer oss med andre ord spissere fjell, og vi trakteres med hjortegryte ved ankomst Ørsta en gang utpå ettermiddagen; her setter vi igjen instrumenter og hverdagstøy. Først neste dag begynner selve gåingen, og vi parkerer bilen på Grotli før vi (etter en is) setter oss på bussen til Billingen, snaut halvannen mil og tilsammen 130 kroner lenger ned i dalen. Med riksveien over Strynefjellet bak oss og bakkene i vente begynner årets sommertur på seterveien opp langs elven Torda, som slipper seg utfor i kast etter kast mellom broene og utkikkspunktene man har satt opp for turistene her. Hadde vi visst om det og vært litt tidligere ute, kunne vi ha lagt turen oppom Steinbrua/Føysestein, en kampestein fastkilt i et elvegjel på en slik måte at man kan gå rett over den som om den var en bro. Vi skriver det bak øret til en annen kjøretur over fjellet.

Foss i Torda, nært Billingen

Torddalen byr på en behagelig start på turen: Vi legger bjørkeskogen bak oss på myk og lettgått sti, og snart får vi øye på Tordskyrkja, et kvast nebb stolt kneisende over dalen, en veiviser vi kan se fra store deler av denne turen. Været er behagelig, kroppen samarbeidsvillig, og all den gode maten vi har hatt i oss tidligere i ferien skal endelig få gjøre nytte for seg i dagene som kommer. Etter kyrkja vi skal ta til høyre på bro over Torda før vi velger venstre i stiskillet over Kupen til Veltdalen. Målet er Veltdalshytta: Vi er nå i området til Ålesund og Sunnmøre Turistforening (som, i likhet med Kristiansund og Omegn Turistforening, har bacalao i matutvalget på de selvbetjente hyttene).

På vei oppover Torddalen

Vi ser tilbake langs Tordsdalen, med Tordskyrkja oppe til venstre

Nedstigningen fra Kupen mot Fremste Veltdalsvatnet. Karitinden (1982) i bakgrunnen

Sekstimersturen går i lettgått terreng, og kilometerne gjør vi raskt unna – helt til det gjenstår omlag to av dem. Det er ikke veldig tydelig ut fra et turkart i målestokk 1:50.000 annet enn gjennom litt nervøs sitring i kotene, men når man nærmer seg Veltdalshytta, begynner terrenget å bite litt fra seg, og fotturister som oss blir tvunget opp og ned av bratte utløpere som ender i stup mot det sterkt nedtappede vannet. Fruen assosierer til England, jeg til Færøyene (hvor jeg aldri har vært). Klokken er over åtte idet vi etter fem og en halv time i bevegelse når frem og blir varmt tatt imot av hyttevakten på stedet. Lapskaus til middag, tidlig kveld: Vi har planlagt en lang tur neste dag.

Lapskaus på kjøkkenet

Tirsdag morgen velter vi oss ut av køyene rett etter vekkerklokken har gitt lyd fra seg klokken syv, vi har bare tid av veien. Kvelden i forveien tok vi ut proviant til frokost og lunsj, og vi betalte for oppholdet og klargjorde så mye av oppakningen som mulig. Dagens mål er å gå det noen kaller «hesteskoen i Tafjordfjella», traversen mellom Karitinden, Høgstolen og Puttegga over til Pyttbua, en tur som er beregnet til rundt ti timers gangtid. Varmt vann på havregryn med nøtter og rosiner, doble blingser av knekkebrød med nugatti, leverpostei eller kaviar, pulverkaffe og vann fra springen(!) på kjøkkenet; vi er klare til avmarsj halv ni.

Morgenutsikt fra Veltdalshytta mot Tordsnose og Naushornet, med kraftverkets hytte midt i bildet og en av de mindre hyttene som Turistforeningen har omgjort til museum nede til høyre

Hyttevakten har tipset oss om en snarvei opp på Karitinden: Man følger stien over mot Pyttbua opp til der den svinger skarpt til høyre, før man tar opp langs et (ofte uttørket) elveleie med lysere stein enn ellers til man kommer opp til et navnløst vann med spiss ende mot sør like under 1500 moh. Her tar man opp til høyre for vannet med sikte på et bredt U-formet hakk i eggen mot Karitinden; dette hakket kan klyves enkelt på venstre side. Veibeskrivelsen stemmer på en prikk, og vi når toppen etter i underkant av tre timer på tur, med oppakning. De som kun skal oppom Karitinden på vei til Pyttbua setter igjen sekkene der det står et skilt merket «Karitinden» og går opp og ned. Fra morgenen av var det delvis skyet med tåke som kom og gikk på toppene, men mens vi vinner høyde, tetter det seg til, og fra og med 1800 meter ser vi ikke stort rundt oss. På toppen setter vi oss i ly av varden og åpner matpakkene med håp om snarlig lettere skydekke, men uten at forventningene innfris. Vi kikker litt ned på ulike kanter og tar ut en kurs i retning ryggen over mot neste fjell, men våger oss ikke ned i den retningen, ei heller i den retningen vi burde ta for å komme oss raskest mulig i retning av Pyttbua; toppen av Karitinden har stup på noen av sidene.

Mot toppen av Karitinden

Slukørede trasker vi tilbake der vi kom fra, inntil vi igjen er under skyene, for det er et heldekkende skydekke nå. Vi skuer over mot Høgstolen. Bandet mellom toppene ser greit ut å gå, og vi vil klare å komme oss ut på det fra der vi står, men toppen av Høgstolen har sammen med toppen av Puttegga gravd seg godt inn i skybasen. Vi tripper frem på kanten mot dalen og ser oss ut en rute i underkant av breen, som er dramatisk mye mindre enn vårt kart med kartgrunnlag fra 2017 indikerer. Det blir en litt rufsete nedstigning, med bratt og løs ur vekslende med stedvis våte sva; det er mulig det ville gått raskere å følge ryggen tilbake til den merkede stien. Vel nede kan vi skue opp på Karitinden og de andre to, som alle peker nese til oss med god klaring mellom toppene og skydekket.

De tre tindene, sett fra Karihøe

Nedstigning fra Karihøe

Som plaster på såret legger vi turen oppom toppen på Karihøe, ikke langt fra det som på vårt kart står som umerket sti, men som i virkeligheten er en aktivt vedlikeholdt T-merket rute. Uansett er vi godt fornøyde med dagens tur idet vi tar fatt på bakkene ned mot Pyttbua, en ganske stor selvbetjent hytte; det gjør godt å være litt tidligere fremme. Noen av de andre gjestene har hørt en værmelding som sier at neste dag skal være pen til å begynne med, før regnet kommer til kvelden. Altså gjør vi oss klare for en halvtidlig start.

Pyttbua

Kveldsstemning nært Pyttbua

Karitinden i kveldssol

Neste dags etappe over til Vakkerstøylen er ikke så lang, kun syv kilometer, men den involverer en del høydemeter over Tungerøten midt mellom Høgtunga og Lågtunga, hvor førstnevne er et godt mål for en topptur underveis. Her oppe i høyden kan vi se det vi har hørt mye om så langt: Det er lite snø i år. Flere steder krysser vi store partier med hvit stein, stein som nylig har vært dekket av snøbreer som ligger fra år til år. Over toppen kommer neste dal til syne, og nedstigningen i denne kan trygt melde seg på i konkurransen om å kalles Sunnmøres svar på Bukkelægret; et sted ligger det også tau man kan holde seg i nedover den grusete stien ned mot det grønnturkise Ulvåvatnet. Vel nede går stien en kilometers vei langsmed vannet før den ender ved en stor stein, og ved siden av steinen ligger en robåt trygt tjoret.

Klare for avmarsj fra Vakkerstøylen (takk til hyttevakten som tok bildet)

Klar til å ro over Ulvåvantet

Dermed begynner siste delen av denne etappen, en del som skal ta oss rundt førti minutter: Vi ikler oss redningsvester fra rommet i baugen og skyver båten utpå – det er jeg som ror, for første gang på ganske mange år. Med den store steinen som méd legger jeg vekt i årene og ser den fjerne seg langsomt, mens naustet på motsatt side gradvis blir større i brillene til Fruen, som sitter overfor meg. Så, på den andre siden, legger vi igjen sekkene før vi ror hver vår båt tilbake igjen (det er mulig å taue, men begge hadde lyst til å ro). Jeg er først over og fortøyer den ene av farkostene slik vi hadde funnet den andre, før Fruen plukker meg opp og ror oss trygt over på hyttesiden av vannet. Hundre meter lenger opp i bakken lukker vi oss gjennom en grind som holder sauene ute, og vi står på tunet foran en nydelig velholdt gammel seter som bærer sitt navn med rette i disse omgivelsene: Vakkerstøylen. Vi har ankommet først og velger oss rom i enden av gangen (minst trafikk forbi, kun én nabo), skifter og lager kaffe. Bok og kjeks i solveggen, det er tidlig på dag, og vi lader batteriene til neste etappe. Det blir en stille kveld på Vakkerstøylen, og vi presterer å være sist i seng – før klokken ti.

Vakkerstøylen

Flere har snakket med oss om den neste etappen, men de færreste av de som snakker om den har gått den selv; kanskje er det ikke like stormende populært å gå 8-timere som å drømme om dem. Vi står opp halv syv og er ute ganske nøyaktig klokken åtte – en av de andre gjestene har hatt kontakt med Reindalseter og fått vite at middagen slett ikke er syv som vi trodde, men seks. Det er vakkert å være ute i morgenstillheten: Bekkene sildrer, mens en og annen sau ligger og drar seg i solstrålene som nå og da helles ut gjennom åpninger i skydekket og siles mellom grenene på stadig lavere bjørker, og det lukter sommer til tross for det skarpe draget i luften, som like gjerne kan skyldes at vi er nesten 900 meter over havet og omgitt av høye fjell med skittenblå, oppsprukne breer. Det er rundt syv kilometers vandring opp gjennom dalen før vi begynner på stigningen. På ett punkt blir vi lurt av en tydelig sti som ikke følger merkingen; vi bryr oss ikke med å gå tilbake, for vi ser at det ikke er altfor langt til neste elv, som vi bruker som ledelinje sammen med høydemåleren for å komme tilbake til stien. I hver av elvene øser vi med oss en kopp vann, flaskene vi har utenpå sekken er tomme.

De første par timene fra Vakkerstøylen er det som å gå i et nasjonalromantisk maleri

Vi skal bratt opp til venstre

Før oppstigningen stopper vi og spiser og fyller flaskene, det ser ikke ut til å være så mange muligheter for å finne vann over Storløypet, en fjellpassasje der vi på det høyeste passerer over 1680 moh. Det meste av stigningen tar vi i ett jafs i løpet av en kilometer eller to, med stadig økende belønning i form av eventyrlig utsikt bak oss. Her oppe passerer vi vannskillet og er offisielt på Vestlandet (men langt fra regionen med det lite gjennomtenkte navnet «Vestland»), det merkes på været. Mot vest trenger skyene seg sammen inn gjennom dalen, og vi skynder oss å få i oss litt mer knekkebrød før vi må frem med regntøyet. Vinden gjør det også ganske surt her oppe, og vi går med både lue og votter. I godvær ville det nok vært en fin avstikker opp på selve Storløypfjellet (1756), med mindre enn hundre ekstra høydemeter i hver retning. Høydemåleren viser 1688 på det høyeste punktet, og vi ser nye daler komme til syne langt under oss.

Utsikt fra oppstigningen mot Storløypet

Nedstigningen er langt snillere enn oppstigningen, med høydemeterne bedre fordelt og i puljer. Herfra ser vi også Puttegga, områdets høyeste fjell på 1999 moh, fra den eneste siden vi ikke har sett så langt på turen, og fra der stien vår løper sammen med stien fra Pyttbua (6 timer), speiler avslutningen starten på turen: Vi går i en slående vakker og stadig grønnere, mykere dal. Frempå kanten før vi bikker utfor den siste kneiken ned mot Reindalseter assosierer vi begge med Innerdalen, hvor mange daler møtes og fossene kappes om å bruse med alt de har å fare med fra alle himmelretninger. Regnet har trukket seg unna, og vi tasser inn på tunet ni timer etter vi forlot Vakkerstøylen, hvorav noe under åtte i bevegelse. Fruen går i dusjen med vår eneste såpebeholder og sitt 25×25 cm håndkle, og jeg «venter på tur» med en kald halvliter på plassen utenfor resepsjonen; vi har en time til middag.

På myke stier ned mot Reindalsseter

Av og til er den fineste utsikten bak en: Fra dalen ned mot Reindalsseter

Reindalen

Mat representerer nesten alltid høydepunkter på tur, så også denne gang: Etter å ha satt til livs løksuppen, kommer potetklubben (lokalt kalt «ball») på bordet, med salt pølse, og vi forsyner oss godt. Det var en aldri så liten tabbe, for ikke før har vi tatt på det vi tror vi skal få ned, så kommer bacon badet i smør. Deretter dukker det opp kålrabistappe, og til slutt også salt lammekjøtt. Vi er temmelig stappmette når is og skogsbærkompott blir satt på bordet, men dessertmagen stiller heldigvis opp også denne gangen. Generell sosialisering over kaffe i peisestuen følger hakk i hæl, og på slutten av kvelden blir alle gjestene sittende på terrassen utenfor resepsjonen og hygge seg. Vi går inn for å handle et glass og finne ulltepper, og det er da vi blir gjort oppmerksomme på den: Værmeldingen. OBS-varsel på nedbør og vind – 18 sekundmeter med 25 i kastene, opp mot 20 mm nedbør, lyn og torden. I resepsjonen blir vi frarådet å prøve å nå Danskehytta, fordi den ligger så høyt, og fordi vi da må passere over 1500 meter underveis, så vi legger om planen: Vi går heller tilbake til Veltdalshytta, for der går stien i en dal hele veien. Så kommer regnet.

Det blir en regntung og langsom morgen på Reindalseter; med kun fire timers gangtid, er passasjen over til Veltdalshytta mer enn overkommelig selv i ruskevær, og det verste skal ikke slå til før mot ettermiddagen. Brød smaker ekstra godt til frokost etter å ha levd på havregrøt og knekkebrød i dagesvis. Vi smører godt med niste, plukker opp termosen, pakker og betaler for oss før vi heiser sekkene opp på ryggen og plasker avgårde langs stien.

I starten er det god sti langs utløperne fra fjellet

Vi er forberedte på en våt dag, men ikke på at det skal bli en så spektakulær og morsom tur, til tross for skydekket som ganske snart etter avmarsj pakker seg rundt oss. Frem til nå har naturen vært unormalt tørr, men nå ser den ut til å ville ta igjen det tapte idet den sender små og store bekker ned fra fjellsiden over oss, via hettene og sekkene og ut i det tåkefylte tomrommet mellom oss og elven i dalbunnen et sted langt der nede. Nå og da driver et hull i skydekket forbi og gir oss en pekepinn på hvor langt det er ned. Det som gjør denne ruten så spektakulær er det at den tar seg opp gjennom dalen på en serie smale hyller i fjellveggen. Noen steder henger det wire og tau til sikring, mens det andre steder er boret bolter ned i fjellet for å holde steiner på plass som trinn og sklisikring der svaene heller utover, noe som ikke er feil på en våt dag som denne.

Oppe på fjellet er det heller ikke slutt på det morsomme: Langs Smettevatnet går ruten opp og ned av bratte hamre, og vi får ta både tau og jerntrinn til hjelp på veien. Alt i alt har denne turen så mye krydder at det mer enn oppveier for ulempen med å gå tilbake til en hytte vi har vært på før, selv om det i sin tur igjen betyr at vi må velge samme vei ned som vi tok opp, og at vi må haike for å komme tilbake til bilen. Tror vi.

Ruten går over mange hyller – og gjennom mye vann på en regnværsdag

Noen steder er det satt opp trinn til hjelp opp de bratteste hamrene

Rett før vi ankommer Veltdalshytta setter vi fra oss sekkene ved et stikryss og går med lette steg sørvestover mot Fieldfarehytta. Uten skilting hit ville vi ikke vært i stand til å finne den – det var da også meningen med å plassere den nettopp der den ligger, den ble også bygget på en tid da man måtte vade en elv som ikke var «vadbar for menigmann», slik de beskrev det i loggbøkene sine, motstandsmennene som landet her i krigens siste år og bygget skjulestedet sitt på en smal hylle oppunder en hammer som henger ut over vannet, en hylle som er så smal at dagens turistforening har sett seg nødt til å henge opp wire til sikring og livbøye i tilfelle noen likevel skulle gå i vannet. Innendørs er det nesten vanskelig å se for seg hvordan tre menn kan ha levd her i et år mellom rekognosering og aksjoner i disse bratte fjelltraktene. Alle som besøker Veltdalshytta bør om mulig gå innom Fieldfarehytta; det er også mulig å overnatte her om man har sovepose (kan visstnok lånes). Vi skriver oss inn i protokollen og indikerer at vi vil betale på Veltdalshytta, da alt av verdisaker ligger igjen i sekkene ved stikrysset.

Fieldfarehytta

Inne i Fieldfarehytta

Utsikt fra et av de små vinduene inne

Fieldfare fra motsatt side av vannet

Hyttevakten ønsker oss hjertelig velkomne, lett overrasket over at vi har kommet tilbake. Hun kan også bidra med en artig opplysning: Stedet vi nettopp besøkte er navngitt «gråtrost» på engelsk – «Fieldfare» har ingen ting med hverken fjell eller å fare/en fare å gjøre. Visstnok navngav engelskmennene alle landbaserte operasjoner under krigen etter fugler, som i «Operation Grouse», tungtvannsabotasjen på Rjukan. Ettersom vi er fremme allerede i totiden, blir det rikelig med anledning til å lese bok og kart; vi ser at det kanskje kan være mulig å nå Grotli direkte fra Veltdalshytta, og hyttevakten har noen gode tips i den anledning. Vi anslår turen til å være omtrent åtte timers marsj – om terrenget er noenlunde samarbeidsvillig. Ute tar naturen tak og pisker nordvestveggen med eling etter eling med kaldt regn, og det uler rundt hjørnene når vi løper til og fra do i regntøy og crocs. Nok en tidlig kveld.

Siste morgen på tur bringer et nydelig utsyn fra verandaen: Solen titter gjennom skydekket og lyser opp melishvite tinder, årets første snø for vår del. Termometeret viser fire grader. Vi spiser og diskuterer kart, og i nitiden legger vi avgårde, bestemt på å gå til bilen på Grotli over fjellet – det er også mer spennende å gå en ny vei, og vi liker begge å ferdes utenfor stiene. Været ser lovende ut, så vi gleder oss til turen som ligger foran oss, lett spente på hva som venter underveis.

Morgenutsikt

Første del av ruten går over demningen fra hytta, før vi steingår forbindelsen mellom navnløst vann og Heimste Veltdalsvatnet relativt enkelt (men med større konsentrasjon en noen annen krysning så langt på turen). Deretter følger vi merkingen mot Reindalseter over Huldrekoppane opp langs elven til krysning like etter det flater ut – her velger vi å krysse tyve meter høyere opp enn merkingen, for der kommer vi over i to (lange!) steg. Det er stedvis glatt i terrenget, og vi får en ganske lang krysning mellom to av pyttene før neste kneik opp mot vann 1442. Gradvis tetner skydekket over oss og skjuler Tordsnoses 1945 høydemeter i grå grøt. Da vi tar en matbit like før skardet mellom Tordsnose og Naushornet, kommer tåken rullende, og en høy, skarp lyd, som av et skudd, skjærer gjennom fosseklukkingen – var det steinsprang, eller kalvet breen? I sekundene etterpå er alle lyder som forsterket; det blir med det ene smellet.

På den andre siden av skaret er det tett tåke, men vi har heldigvis fortsatt merking. Fra himmelen ramler dagens første nedbør ned over oss i form av sludd, så snø som legger seg på sekkene, så sludd igjen. Uren blir sleipere, men vi kommer heldigvis snart under skydekket igjen, slik at vi får sikt. Her må man ned i en bratt botn, og vi ser et stiskille langt der nede – her skal vi bratt opp igjen mot sør, langs stien mot Danskehytta (9 timer fra Veltdalshytta), og vi kommer opp i høyden med flott utsikt mot nye rader med fjell og til Femånvatnet under oss. Vi mente vi hadde fått anbefalt å gå over Femåna, men det virker mer fristende å gå rett mot sør langs foten av veststupet til Tordsnose og passere gjennom glupen over mot Simlevatnet: Det vil forkorte turen og ser ikke stort verre ut enn passasjen over Femåna, så vi går for den varianten.

Starten på turen, vi går opp til venstre for elven

Utsikt ned mot Huldrekoppane

På vei over mot Femånvatnet (vi ser oss tilbake)

Her går det en ganske bred hylle sørover, så det er fint og lettgått terreng – og vi finner overraskende mye merking. Altså har det på et eller annet tidspunkt gått en merket rute her, men den står det ingenting om i et eksemplar av «Til fots i Norge» fra 1998 som vi sjekker senere, men Kristofer Randers beskriver en slik rute i boken «Sunnmøre» (femte utgave; førsteutgaven kom i 1890). Vi veksler mellom å gå på det vi ser og å følge merkingen, og vi ser en enslig fisker med stor sekk ta seg frem langs bredden av Femånvatnet. Elven mellom Styggedalsvatnet og Simlevatnet steingår vi langs en terskel med temmelig vaglete stein før vi tar over skaret mot Grønvatnet, hvor den gamle sommermerkingen følger samme trasé som vinterruten, noe som er tydelig ut fra mengden kvist som ligger igjen her. Rett før Grønvassbue (Sjåk Almenning) må vi over en elv som kaster seg ut fra et rundt hull i fjellet og vitner om at området har mange regulerte vann.

Femånvatnet

Tilbakeblikk på hyllen vi fulgte langs Femånvatnet, vi kom gjennom det lille skardet i forlengelsen av hyllen

Det begynner å bli sent på dag. Selv om navigeringen har vært enkel, har terrenget vært tyngre enn vi forutså, så timene har gått uten at vi har hatt den fremgangen vi forventet. Det slår oss også at om turen til Danskehytta er 9 timer, vil den ruten vi går nå fort kunne ta 10. Noen har også stoppet litt ofte og tatt bilder, og alt spiser tid. Vi setter oss ned og spiser og skjøter på med noen tørre knekkebrød, for vi har spist opp det vi smurte på morgenen. Nøtter og sjokolade har vi heldigvis fortsatt noe igjen av.

Gjennom Vulustrupen er turen grei, men vi må gå litt ekstra der vi kommer til et gammelt brupunkt over et tørt elveleie hvor kun boltene står igjen på hver side. Det kan virke som dette er et gammelt elveløp, og at Grønvatnet er regulert til å renne andre veien eller gjennom en tunnel. Nok en vakker dal åpenbarer seg – det er virkelig en flott og variert tur med rikelige mengder mektige inntrykk, dette, selv om været er litt til og fra, vekslende mellom sol, tåke og regn/sludd. Her følger vi dalen en snau kilometer før vi tar opp i Skrådalen, turens siste stigning av betydning. Sent på dagen virker dalen lang, men til slutt ser vi Fremste Vikvatnet foran oss, og når vi kommer dit frem, ser vi at vi kan spare oss for knotete ur ved å gå på strendene der vannet har blitt tappet ned. Så langt har vi nesten bare gått på stein på denne turen, en medvirkende årsak til at det tar tid, og vi ser frem til mykere dekke i skråningene ned mot Grotli.

På vei gjennom Vulustrupen

Fremste Vikvatnet er nedtappet

Når man nærmer seg lavereliggende strøk er en sti til stor hjelp for å unngå for mye bushing i kratt og lyng. Derfor er det ekstra ergerlig at vi klarer å miste merkingen akkurat her, ved enden av Fremste Vikvatnet: Det som skjer, er at når vi tar opp på høyden for å finne tilbake merkingen etter å ha gått på strendene, ser vi en veldig tydelig varde litt til høyre for oss. Vi diskuterer litt frem og tilbake, for retningen er ikke helt som vi forventer, men vi ser ingen andre varder i steinørkenen og bestemmer oss for å gå bort å sjekke. Derfra ser vi nok en varde, som vi også går i retning av, men da blir vi sikrere på at dette må være varder noen har satt opp for moro skyld – irriterende i godt vær, farlig i uvær. I stedet for å lete opp den nedlagte ruten trekker vi frem langs en rygg for å få oversikt. Derfra ser vi et tjern med karakteristisk nok form til at vi kjenner det igjen på kartet, og vi vedtar å bruke bekken som renner sørover fra dette som ledelinje ned mot oppfang i stien fra Danskehytta. Det vil også være en fordel for oss å komme inn på den offisielle stien så tidlig som mulig, da vi regner med at denne vil være bedre å gå enn den gamle ruten.

Planen virker, og vi klapper oss selv på skulderen, tar en kopp med vann og en neve nøtter og legger inn høygiret; man blir ikke så mye mer sliten av å gå litt fortere utfor når stien er god. Været har lettet, og vi kaster lange skygger i kveldssolen mens vinden stilner rundt oss; på sett og vis blir vi minnet om turen over de syv søstre for noen år siden der vi går og gjesper og så smått begynner å tillate oss å fantasere om mat. Punktet der vi kommer inn på stien ligger omlag to tredeler av veien fra Danskehytta til Grotli, en firetimerstur, så vi regner med at vi i verste fall har et par timers gange igjen. Heldigvis går det radigere enn som så, og etter noe over én ser vi hotellet vokse seg større og større der avstanden ned dit krymper raskt.

På fine stier ned mot Grotli

Så står vi der, utenfor turbilen igjen, en liten uke senere. Vi vrenger av oss de svette trøyene, får på oss noe tørt og skifter sokker og sko, så trasker vi ned til kafeen på hotellet. Som er stengt. Og det er en time til nærmeste mulighet for mat, i Stryn. Det er ikke så mye å gjøre med det, så vi går raskt tilbake til bilen og kommer oss avgårde, og det er to sultne og småstøle turgåere som ramler inn på Restaurant Napoli i hovedgaten og bestiller det første og beste de finner på menyen etter ni og en halv gåtime og totalt elleve timer og tyve minutter ute. Vi tanker kaffe på Esso og er i Ørsta en time senere, køyeklare og godt fornøyde med årets sommertur.

Utsikt fra bilen

Snartur på Fjorda

Vi var en snartur på Fjorda i finværet. Totalforbudet mot åpen ild gjorde ikke så mye når kveldene var varme, lange og lyse i starten av juli. Tradisjonen tro fikk vi regn siste dag.

Overgangsføre i Meråkerfjellene

Nå er de ikke nye, fjellene, selv om de er det for meg; det er overgangssesong i fjellet, men jeg kan ikke la være. Den dårlige samvittigheten for å ha kjørt bil til en jernbanestasjon ligger igjen i bagasjerommet, og uansett overdøves tankene av en våryr bekk på vei ned fra snømengdene jeg snart skal oppdage høyere oppe. Jeg skrur av primusen og slår to desiliter varmtvann over kornene i koppen, en plutselig gjenopplivning av mumifisert kaffe, turens første kaffe-og-klenningpause, klenning fordi jeg er i det som inntil nylig var kjent som Nord-Trøndelag. Før jeg unner meg den tynne lefsen med smørkrem, setter jeg til livs noen skiver med niste som jeg smurte ved kjøkkenbenken hjemme før jeg dro ut, da det fortsatt nok var arbeidstid for de aller fleste – skjønt, fredag er vel fridag for mange med fleksitid.

Såvidt over tregrensen

Med nyvunnet energi følger jeg de oransje merkene opp og innover et skard nedenfor en høy mast som ikke står på kartet, det blir lengre mellom merkene når snøen dekker flere og flere. Vel oppe ved vannet hvor jeg har hatt en slags plan om å telte, slår jeg idéen fra meg, jeg har ikke med meg så mye som vil duge som snøplugger, og når soveposen har komfortgrense på null grader (den veier ikke mer enn en dunjakke), får snøen ligge i fred her oppe. I stedet tar jeg stien videre oppover sørhellingen på Huva, det er betydelig mindre snø her enn på vei ned fra skardet jeg kom opp. Veien ned blir tidvis «interessant» når snøen blir for bratt og jeg må klyve rundt med full oppakning, men litt «krydder» skal det være så tidlig på året. Neste fjell tar jeg med meg med det samme, Kjerringfjellet. Om Huva hadde et fint utsyn, har denne i tillegg fine steinformasjoner og et lite tjern som bidrar til følelsen av en flott topp. Øst for meg ser jeg nordenden av Norder-Rensjön og Rensjöseteren, hvor jeg passerte forbi for noen år tilbake, da på ski; altså går turen i grensetraktene.

Storkjerringtjønna og området rundt – ikke egnet for sommertelting riktig ennå

Fra toppen av Kjerringfjellet

Vel nede fra Kjerringfjellet er klokken blitt over syv på kvelden, og solen har begynt nedstigningen mot toppen av neste fjell stien skal over. Her vender jeg både sti og sol ryggen og følger en snøfonn i et elveleie nedover på leting etter teltplass. En spesielt idyllisk plett peker seg ut, men det tar ikke mange minuttene etter at teltet er reist før jeg må frem med langbukse, trøye og vindjakke. Shortsen blir for kald i trekken over snøfonnene over meg. Middagen tilbreder jeg sittende i åpningen på teltet med døren på vidt gap, hvor jeg blir sittende og se på skyggen av fjellryggen legge landskapet under seg centimeter for centimeter. I titiden blir det en rask tannpuss, litt løping frem og tilbake for å få varmen i meg og rett i posen. Klokken setter jeg på åtte.

Neste morgen er det ingen hast med å komme i gang. Fra å ha dratt glidelåsen igjen mellom meg og den skyfrie himmelen våkner jeg midt i en sky, sikten er rundt tretti meter. Etter å ha drøyd frokosten (i soveposen, døren åpen) og pakkingen, har mer og mer av landskapet kommet til syne, og da jeg tar avsted nedover mot dalen, løfter toppene bak meg på hatten; bak det tynne skylaget som blir igjen, ser jeg omrisset av solen, den minner mest om en blek fullmåne.

Morgenstemning, tåken har begynt å lette rundt teltet

Like nedenfor teltplassen

Problemet med tredagersturer hvor start og slutt skal være på samme sted, er at det kan være vanskelig å lage en god runde. Her sørger mange, lange vann nord-sør for at en runde enten blir veldig kort eller veldig lang. Da er det godt å ha kamera, jeg fordriver lett en formiddag i trange bekkedaler. Solen kommer mer og mer igjennom, og lunsjen nyter jeg i en steinrøys, med kaffe og klenning til dessert. På forhånd hadde jeg vært spent på om elvene ville være til å komme over, med mye snø som skal ned fra fjellet kombinert med rekordvarme. Det trenger jeg ikke å bekymre meg for, stort sett kan jeg krysse de største på snøbroer, og ikke én gang skal jeg måtte frem med vadeposen jeg har lagt øverst i sekken (et sokkepar og en håndklebit i en brødpose, samt badetøfler).

Området har flere trange elvedaler

Etter å ha jobbet meg tilbake parallelt med DNT-stien som går øst for fjellene jeg gikk over kvelden før, ender jeg nærmere bilen enn jeg hadde planlagt, og i syvtiden finner jeg en fin, flat plass ved et delvis islagt tjern. Nå har også solen kommet helt frem og lover godvær neste dag – ikke bare en fordel, da jeg ikke finner noen teltplass skjermet for morgensol, soloppgangen er 03:55. Pastagryte i friluft, kaffe, sjokolade og klenning. Jeg går en kveldsrunde i området og tar noen flere bilder. Så krabber jeg inn og blir liggende i posen og lese en Tolstoj-novelle før jeg legger meg til rette og lukker øynene, lykten får jeg ikke bruk for på denne turen.

Tegnene etter vinterens isfiske er synlige ved den siste teltplassen

Ganske riktig blir det ganske varmt ganske tidlig, og når klokken nærmer seg åtte, blir det uutholdelig. Opp med døren! Frokosten inntar jeg liggende oppå soveposen med solen rett inn, jeg har bedre enn god tid. Fra de to toppene jeg går innom på veien tilbake har jeg fin utsikt mot Sylmassivet, Fongen og Skarvan; det kan se ut som det er en del mer snø der. På vei ned møter jeg flere som skal opp og nyte en varm søndag, jeg kommer meg hjem til middag og har alt utstyret ferdig vasket, tørket og pakket til kvelds.

Over mot Fongen

Denne turen ble gjennomført 25.-27. mai 2018

Loffing i Lierne

Påsken 2018 vil kanskje bli husket som en av de beste i manns minne, i alle fall av ski- og fjellfolk sør for Polarsirkelen. Et godt, gammeldags høytrykk la seg til rette over den sørlige delen av landet og sørget for stabilt blåswixføre og varmende påskesol, litt som vi kan huske fra «gamle dager», da det også kunne slumpe til å være slik. Det eneste skåret i gleden er tanken på hvordan drømmeforhold for noen er bensin på bålet for de som vil ha en unnskyldning for å lukke øynene for klimatrusselen; skjønt, det kan virke som om en del ikke engang behøver noen unnskyldning.

Vi løfter pulkene ut på parkeringsplassen langs riksvei 74 mot Lierne og Gäddede, det er strålende sol og klokken er snart halv tre. Noen laster ski, sekker og unger inn i saltgrå stasjonsvogner, vi klapper igjen bagasjelokket på vår og legger nøkkelen i den vanntette posen med avskrudde mobiltelefoner. Skiene kan vi ta på med det samme. Fruen velter pulken allerede på vei opp på brøytekanten, og vi får bekreftet at den pulken som har høyest tyngdepunkt vil være den som volder oss mest bry, min er heldigvis bare tyngst.

Klar til avmarsj

Drikkepause, rammet inn av staver og gran

Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark er landets tredje største og et stort sammenhengende område med villmarkspreg, og det huser to av landets mest avsidesliggende fjellgårder som fortsatt er i drift (om sommeren bruker den ene av dem fly for å komme seg til og fra sivilisasjonen). Her kan man vase rundt i ukesvis med eller uten fiskestang, og kun beskjedne deler sør i parken er tilrettelagt med stier, hytter og broer (det finnes enkelte fjellstyrehytter også i nord). Vi er på vei inn fra nord, opp gjennom dalen der Øystre Tverrelva renner.

Terrenget her er behagelig pulkvennlig, og vi merker lite til høyden vi vinner på vei opp mot Kjørskardet mellom Gaskepraantse og Luvlie Praantse, vi skal opp omlag 250 høydemeter over ganske mange kilometer. Alle andre skiløpere ser ut til å være på vei ned fra fjellet, og snart tråkker vi våre egne spor. Vi stopper og spiser sen lunsj med utsikt over fjellene dalen og fjellene rundt. Gjennom Kjørskardet har en enslig skuter kjørt samme vei som vi skal og viser oss lureste vei ned gjennom den tildels kuperte nedfarten, vi gjetter på at det er reindriften: Området er et sentralt sentralt sørsamisk område med reindrift som strekker seg over 500 år bakover i tid.

Behagelig terreng opp dalen, vi passerer et skuterspor noen andre har brukt som skiløype

Vel nede i dalen på motsatt side av Kjørskardet er det bare såvidt at solen titter over kanten på fjellene. Vi velger oss en teltplass litt godt ute på flaten, hvor vi har god sikt mot soloppgangen i øst – vinterstid er morgensolen en velsignelse for teltere. Gradestokken viser 14 minusgrader da jeg klargjør pulkene for natten og krabber inn i teltet og tar fatt på oppgavene der inne. Etter måltidet og snøsmeltingen manner vi oss opp til en siste tur utenfor, og vi ser at temperaturen har rukket å synke til 22 grader; vi anslår at vi vil kunne få ned mot 30 til natten.

Første teltleir

Solen skinner – som ventet – på teltduken når vi våkner klokken ti, det hjelper betraktelig på temperaturen. Selv om natten var kald, har ingen av oss frosset nevneverdig. Vi fyrer opp primusen i døråpningen, jeg sitter med fotposene på og kikker opp på solen og ut på millioner av snøkrystaller som kappes om å blinke tilbake mot meg. Det blir en rolig morgen.

Halv ett er vi endelig på skiene, og vi tråkker egne spor i snø som ikke har spor annet enn etter reinsdyr og rype. Dagens mål er å gå en runde opp siden på Litjbukvassfjellet, inn over Bukvatnet og opp skardet mellom Litjbukvassfjellet og Bukvassfjellet over til en forhåpentligvis fin høyfjellsleir på sletten over mot Hykkelfjellet. Med god sikt er det ikke vanskelig å se hvor vi skal gå, vi får god oversikt over de elvedalene vi må treffe på oppsiden av, for skavlene kaster skarpe skygger i det kraftige sollyset.

Etterhvert må vi på med jakker og votter, for den minste trekk er sur når det er såpass kaldt, men det er likevel varmt og godt å gå, og vi trenger ikke ta frem dunjakkene når vi tar lunsj der vi runder kanten og får utsikt over Bukvatnet. Tankene går til Børgefjell når vi sitter her, man trenger ikke reise lenger enn hit for å få den følelsen.

«Den følelsen»; dette er fullt på høyde med det beste

Turens andre teltleir blir midt på en slette, utsynet er stort i alle retninger. Vi rigger oss raskt til nå som vi slipper å grave, og det er godt å sitte i ettermiddagssolen og lage mat, spise ostepop og smelte snø. Pastagryte til middag, kaffe og påskemarsipan. Etterhvert går solen ned, og vi trekker dørene igjen i påvente av varmende morgensol, bretter ut kartet mellom oss. I posen gjør en drikkeflaske med glovarmt vann jobben sin.

Utsikt fra arbeidsstasjonen

Tradisjonen tro er ostepop med på tur, men akevitten fikk bli igjen hjemme denne gangen

Onsdagen starter slik de andre dagene har gjort, og jeg sitter nok en gang i åpningen med primus og solbriller. Vi pakker oss ut på to timer og vender skiene sørover. Når det er såpass kaldt om nettene, rekker ikke føret å bli bløtt om dagen og derfor er det heller ikke hard skare neste morgen; vi går på et godt lag med vindpakket snø med to til fem centimeter tørr løssnø på toppen – perfekt.

Vi går ikke så langt. I første dal vi kommer ned i, dreier vi østover, så nord over Hykkelfjellet før vi kjører sikksakk ned den slake flanken mot Hykkelnestjønna med pulkene på siden av oss; Siri får en velt i en sving og får klar beskjed av pulkselen om å sette seg ned. Underveis over toppen får vi følelsen av å være skikkelig på fjelltur, mellom store steiner og avblåste rygger, og vi ser enda flere reinsdyr enn i dagene før. Nede ved Hykkelnestjønna ser vi noen få hytter, og ved en av dem ser det ut til å være folk.

Nasjonalpark så langt øyet kan se; et gjenblåst skispor krysset våre og fortsatte sørover

Reinsdyr, på vei ned fra Hykkelfjellet

Like før vi skal krysse Alma på vei mot Kjørskardet igjen, stopper og begge opp og tenker at «her var det fint», sier det høyt til og med, og dermed har vi funnet turens siste teltplass. Det er så mye lettere om vinteren, ingen plasser er våte eller steinete, og er det ikke flatt, kan man gjøre det flatt. Her trengs bare litt lett tråkking av løssnøen, så er vi i gang med oppsettet og nok en nydelig kveld med ostepop, gryterett, kaffe og marsipan. En sur trekk gjør at det er godt å sitte i le av teltveggen, vi har passet på å sette teltet slik at vinden ikke når inn til oss selv om dørene er oppe.

Siste teltplass

Torsdag er siste dag, og vi forhaster oss heller ikke nå. Med nypakkede pulker nyter vi skigåingen og utsikten. Når vi nærmer oss Kjørskardet ser vi syv skiløpere på vei ned, de har store sekker, vi vinker. Det er noen kneiker opp skardet, før vi raster på toppen, snakker med en familie som passerer stedet vi sitter på – det er langt flere på ski på denne siden av skardet. Tilbake til bilen følger vi våre egne spor fra mandagen, de er lett gjenkjennelige på sporene av to stykk Paris-pulk. Først nå innser vi at det faktisk var en del høydemeter vi gjorde unna, det er temmelig morsomt å kjøre utfor med pulk når det er så gode forhold.

Ved bilen ser vi et annet par på vei ut på telttur, og mange barnefamilier som avslutter sine dagsturer. Også denne enden av Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark kan anbefales, når man kommer over Kjørskardet er det nesten som å være i Børgefjell, og jeg gjetter at man stort sett alltid vil ha fjellet for seg selv. Vi smekker igjen bagasjeluken, starter opp og triller tre og en halv time tilbake til resten av påskeferien (som skal brukes til øving).

På vei tilbake opp Kjørskardet er det noen kneiker hvor man får lagt vekt i pulkselen

Portrett med selvportrett i lunsjen

Triol i trær

En Paris-pulk skal visstnok romme eksakt to amerikanske ølkasser i lengden; turbilen rommer akkurat to Paris-pulker i bredden – perfekt

Omtrentlig rute, tegnet for hånd i ut-kartet

Høst i Skarvan-Roltålen

Det er i sannhet en god dag, slike de ikke lager så mange av lenger, så om man får fatt på en må man disponere den vist, anvende den med omhu og ta den inn til det fulle, stoppe opp og nyte den med andakt. Der kom jeg noe sent i gang, mesteparten av dagen hadde rent hen mellom mine travle hender der jeg kretset i ring rundt meg selv, ubestemmelig og uvøren, ute av stand til å bestemme meg for at jeg måtte bruke dagen ute, ute av stand til å bestemme meg for hvor, selv om jeg på sett og vis hadde fattet beslutningen allerede kvelden før. Til slutt tok valget seg selv, for mørket nærmet seg på andre siden av den nittende time av denne fortryllende dagen, så jeg kjørte kortest mulig, slo døren til bagasjerommet igjen og oppdaget til min store tilfredsstillelse at opptil flere skilt stod og pekte i retning fjellet, over tretoppene så jeg en blankskurt isse beskytte sin siste snøflekk, en flekk som nok vil få vokse om ikke så lenge.

Med ivrige, sultne skritt bytter jeg til meg høyde opp langs en gammel setervei, høyde mot melkesyre, solen skjærer inn mellom enkelte av trærne og lyser opp de som står i motsatt veikant, min høyre, og veien smalner av og blir sti, og stien tynnes ut og ender på en tørr rabb ved tregrensen. Jeg vanner en einerbusk, husker hvordan den lukter før jeg kikker på kartet, mysende opp på fjellene over meg, Sonlifjellet, Mannfjellet og Fonnfjellet; jeg har kommet til Skarvan-Roltålen med teltet spent utenpå sekken, og jeg aner ikke hvor jeg skal. En gang kom en mann bort til meg ved Gørja i Nordmarka, jeg stod med nesen i kartet og han ville hjelpe meg å finne ut hvor jeg var. Hadde det bare vært så enkelt.

Mannfjellet sett nedefra

Jeg tømmer utålmodig hele matposen utover i lyngen, jeg må ta feil, jeg kan ikke ha glemt alt pålegget og halvparten av middagsmaten? I slike stunder får man ty til Kafka:

(…) «Hvor rir du hen, herre?» «Jeg vet ikke,» sa jeg, «bare vekk herfra, bare vekk herfra.» (…) «Du har jo ikke noe mat med deg,» sa han. «Jeg trenger ikke noe,» sa jeg, «reisen er så lang at jeg kommer til å sulte ihjel, hvis jeg ikke får noe på veien. At jeg ikke har mat kan bli min redning. Det er jo heldigvis en i sannhet uhyrlig reise.»

— Franz Kafka: Fra efterlatte fortellinger og skisser

Med påleggsbefridde polarbrød i magen tar jeg den vindfulle bratten fatt, det verker i lårene når jeg tar i, mens skyggen av fjellet når stadig lengre ut på myrene nedenfor, jeg vil opp før solen går ned. På toppen tegner jeg bokstavene som utgjør navnet mitt på den neste ledige linjen i en slik bok det ligger så mange av og venter på oss rundt i den norske naturen. Det blåser, det blir snart mørkt, det blir en natt på en fjelltopp, og jeg gleder meg.

Toppen av Mannfjellet

Utsikt fra Mannfjellet

Stein i solnedgang, med Røsshaugen i bakgrunnen

Over mot Røsshaugen

Det blir blenderprioritet før blenderen går ned over landskapet, sekken ligger på en tørr liten flekk ved et tjern og jeg løper frem og tilbake på jakt etter noe som kan brukes til et kveldsbilde. Storveis fornøyd blir jeg ikke, og jeg oppdager at det er langt mellom plassene som på samme tid er flate, tørre og i ly, så det blir et kompromiss med litt av alt – og enda flere polarbrød uten pålegg. Middagen, i éntall, får ligge, jeg vil ikke hjem ennå.

Det jeg ikke måtte ha vært fornøyd med før jeg dro døren igjen bak meg, får jeg mer enn veiet opp for da øylokkene er for tunge for videre lesing: Posen med tannbørsten stapper jeg ned i en lomme, og øynene venner seg gradvis til det grønne skinnet som såvidt lyser opp steinuren rundt meg. Et grønt og lilla silkebånd blafrer i solvinden under stjernekuppelen, og sammen med lyspunktene som er fly på vei til og fra Værnes, er det alt som rører på seg. Jeg står helt stille en stund før jeg griper etter kameraet.

Av og til kan selv det å pusse tenner være vakkert

Ikke alle teltnetter er like behagelige. Plassen jeg ligger på er langt fra flat, og jeg ruller stadig ut mot duken, som bølger seg i vindkastene og presser seg kaldt mot den tynne soveposen. Først klokken fem om morgenen har jeg åndsnærværelse nok til å plukke frem trøye og stillongs, og til å komme meg litt unna teltduken. Morgenlyset forsvinner i en sekk av skyer, det er like greit, for jeg er trett.

Den neste dagen gryr, og etter polarbrød naturell og kaffe er jeg klar for å spenne teltposen utenpå sekken og kaste et siste blikk bakover før jeg gir meg ut på å følge fjellryggen ned mot skaret over mot Sonlifjellet og Røshaugskaftet. Jeg legger turen oppom sistnevnte, men dropper selve Røshaugfjellet fordi vinden er sur, og fordi jeg vil nå frem til DNT-stien ved Klepptjønna ikke altfor sent.

Hva det er som gjør det, vet jeg ikke, men det gir meg en helt egen tilfredsstillelse å vandre uten stier. Det går langsommere, men det krever også mer innsats, både fysisk og med navigasjonen – hva er den lureste veien videre nå? Med ett øye på kartet følger jeg formene i terrenget opp på Sonlifjellet, det blåser stikkende kaldt, jeg kryper sammen over toppboken og vier ikke toppen det lengste besøket før jeg tar ryggen nedover mot neste høydedrag. I bunnen av bakken finner jeg ly innimellom steinene i et uttørket elveleie, og når jeg kan ha kaffe ved siden av, tenker jeg ikke så mye på at brødet ikke har følge av pålegg, det blir en god pause.

Farget myrgress

Fine farger i høstfjellet

Når jeg nærmer meg Skartjønna, får jeg øye på en liten reinsflokk. Jeg ser på dem en stund før jeg legger om kursen, slik at de ikke skal måtte flytte på seg. Det er ennå tidlig på dagen, men jeg vil ikke ned til bilen igjen nå, jeg setter meg heller på en stein nede ved vannet og kikker opp på Storskarven. Små bølger slår mot bredden, og det rasler i løvtrærne som har slått rot i le av en liten haug bak meg, jeg er mett, utørst og fornøyd, glad for å være ute, fylt av den følelsen det gir å ha alt man trenger i en liten sekk.

Etter å ha trasket litt rundt, finner jeg en brukbar teltplass rett nedenfor demningen, hvor jeg ruller ut den røde, knitrende duken og lirker gule aluminiumsplugger ned mellom steiner, grus og fet myrjord. I dag kan jeg spise middag, og jeg kan til og med spise den ute. Med primusen ved min side blir det pastagryte, etterhvert kaffe og sjokolade. Intet nordlys denne kvelden.

Bildet jeg var mest fornøyd med fra denne turen

Den siste morgenen på tur er jeg effektiv, jeg har ting jeg må rekke å gjøre i byen. Himmelen har ryddet god plass til solen, og høstlyset varmer der jeg ruller sammen duken og pakker ferdig sekken. Fem minutter senere er jeg nede på stien fra Schultzhytta til Mannseterbakken, og jeg langer ut. På veien slår jeg av en prat med en mann som kommer motsatt vei, han har gått i fjellet her i over sytti år, for meg er det første besøk. Det blir ikke siste.

Dette innlegget ble skrevet i september 2017, men ikke publisert før april 2018.

Høstlig tusling i Trollheimen

Nok en publisering på etterskudd: Var en tur i Trollheimen i høst, gikk innover fra Resvatnet og utforsket områdene rundt Raudfjellbekken. Det regnet uten stans, så det ble med én overnatting. Her kommer bildene:

Fjordruta sør

Det nye året starter med en beretning som har ligget ferdigskrevet og ventet på bilder i en halv evighet. Her kommer den, rapporten fra sommerens hytte-til-hytte-tur.

Det er på tide å løfte blikket opp fra de fordommene vi måtte ha og lese kartet på nytt: Vi har hatt en idé om at Fjordruta er en slags «light»-tur med hytter langs sjøen og korte etapper tildels langs landeveien. Det gjelder kanskje den nordlige delen, vi har ikke prøvd, men etter å ha tråklet oss opp og ned av kystfjellene langs den sørlige halvdelen av ruten, har vi endret oppfatning: Dette er flotte fjell, og hit vil vi tilbake!

Turen hadde startet med den vanlige vinglingen understøttet av kart, værmeldinger, snødybdeprognoser og telefoner i øst og vest – hvor skulle vi? Breheimen? Lierne? Etter å ha snakket tre minutter på telefon med bestyreren på Reindalsetra ble Tafjordfjella strøket fra listen på grunn av for mye snø, og vi satt etterhvert igjen med Skjækerfjella fra Skjækerdalshytta til Storlien, og Fjordruta. Sistnevnte hadde marginalt bedre værmelding, og vi gjettet at trønderske myrer i midten av juli er åsted for årets heftigste og herligste dager og netter – hvis man er mygg eller knott. Fruen forberedte en lapp med busstider fra Halsa fergekai, og så la vi i vei til Dronningens gate og bussavgang mot Vinjeøra med bussbytte på Orkanger. Utenfor det nedlagte samvirkelaget der bussen snur for å kjøre mot Kyrkseterøra starter vårt sommereventyr.

Nedlagt samvirkelag

Det er en varm dag, og to ulike busser har fraktet oss og sekkene vekk fra Bartebyen og ut til der E39 først kommer ned til havet, til Vinjeøra. Jeg plukker kameraveske og solbriller ut av sekken mens Fruen undersøker toalettfasilitetene på det som ellers er en asfaltert plass stor nok til at en buss kan ta en u-sving, avgrenset fra sjøen av et informasjonsskilt, et lenge nedlagt samvirkelag og et enkelt toalett for de reisende. En ungdom svinger innom på mopeden sin, tar av seg hjelmen og ser på oss en stund før han tar avgårde i den retningen han kom fra, som om han var et nysgjerrig rådyr, kanskje er byfolk like eksotisk for ham som han er for oss. Noen spredte skyer er på vei inn fjorden, men mest av alt ligger en ro over dette på sitt vis idylliske stedet som vi vanligvis kjører raskt igjennom på vei til en ferge vi må rekke.

Vi trasker litt frem og tilbake langs den grå asfalten langs veien der få overholder femtisonen før vi oppdager at stien begynner like ved der vi ble satt av bussen; av en eller annen grunn er navigasjon som oftest vanskeligst i mer eller mindre tettbygde strøk. I begynnelsen følger vi en grusvei opp på baksiden av en låve, gårdskona er ute og henger opp tøy, men allerede før vi har passert er hun på plass i en hagestol til venstre for inngangsdøren, hvor hun passer på å få med seg noen av de få solstrålene som tilfaller dette stedet som på grunn av sin beliggenhet innerst i en fjellkranset fjord tar seg av de fleste av skyene som driver inn fra havet i vest. Snart legger vi lukten av nyspredt gjødsel bak oss og får litt sårt tiltrengt skygge fra trærne der veien smalner inn og blir mer kjerrevei enn kjørevei, ingen av oss har egentlig lyst til å stoppe for å ta på shorts, det skal uansett ikke være lange biten opp til dagens mål: Storlisetra.

Koselig velkomst på Storlisetra

Oppe på setra er det første som slår oss hvor velholdt alt er, selv gresset på vollen er nyslått. Gamle redskaper er hengt opp på veggene, og pynten rundt døren kunne gjerne ha ønsket velkommen et privat hjem – allerede før vi har kommet inn under det lave taket i den gamle seterbygningen har vi fått en følelse av noe hjemmekoselig. En gruppe turgåere som kommer ned fra en dagstur på fjellet kan fortelle at de på vei opp hadde møtt på tilsynet som slo gress. Hytteboken bekrefter at her er det en fast gruppe som ofte er innom, og i små grønne glass på bordene står frisk blåbærlyng i vann, alle flater er upåklagelig rene og ryddige. Vi skriver oss inn og setter oss ut ved det lille rastebordet som de har satt opp på en liten knaus like ved, hvorfra vi ser hvordan skyene driver innover og fordeler sol og skygge i ulike mengder utover landskapet; lukten av nyslått gress i sommersol blander seg med skogens lukt og lukten av rykende pulverkaffe i hvite Figgjo-krus, slike som finnes ved så mange turistforeningshytter.

Utsikt fra rastebordet: Vestlandsværet kommer

Det blir hermetisk bacalao til middag, for her er vi på området til KNT – Kristiansund og Nordmøre Turistforening – en forening som driver et imponerende antall hytter i Dovrefjell, Sunndalsfjella og Trollheimen i tillegg til de hyttene de har langs Fjordruta, hytter som ble bygget på dugnad med en takt på omkring én i året over et drøyt tiår for ikke så lenge siden. Resten av kvelden sitter vi i den bittelille stuen og ser ut av vinduet, leser hyttebøker og siger langsomt inn i feriemodus; telefonene skrudde vi av nede ved veien.

Neste morgen er den blå himmelen pent pakket inn, og små dråper perler seg på de nyimpregnerte skoene på vei til dagens første dotur i uthuset; fra torvtaket drypper det jevnt, det lukter regnvåt skog. Inne råder en avslappet stemning, og vi tar oss god tid til både havregrøt og knekkebrød til frokost på en dag vi ikke skal gå spesielt langt – fire timer er gangtiden over til Grytbakksetra estimert til. Ved avreise passer vi på at det ser like fint ut som da vi kom før vi klikker låsebolten på plass, her på Fjordruta står de fleste hyttene åpne.

Turen over til neste seter består for det meste av myr, spesielt vått er det nok siden natten kom med regn, og buksene blir våte i møtet med grener og bregner som henger inn over stien; når det også begynner å regne stopper vi og trekker regnbuksene over turbuksene, de foregående ferieukene har gjort linningen stram. Her og der dypper vi koppene i små bekker for å slukke tørsten, overskytende nistemat fra dagen før blir lunsj. Foreløpig er vi bare glade for å være på tur, uten at vi helt blir revet med av terrenget. Frem mot Grytbakksetra letter været litt, og da vi plutselig er fremme – så godt som alle hyttene på denne turen ligger godt gjemt i terrenget – kan vi nyte komme-frem-kaffen i solveggen. Spillet mellom lys og skygge på vollen fremfor oss er underholdning nok, og jeg må til stadighet opp med kameraet. Etterhvert kommer også en saueflokk ut av skogen og kompletterer setermiljøet med lyden av bjeller og spredte bæ.

På vei over mot Grytbakksetra

Heller ikke her får vi selskap i løpet av kvelden, selv om vi er midt i ferien. Det kan virke som Fjordruta er blant de mindre besøkte stedene til tross for tilgjengeligheten: Denne turen kan man faktisk starte på flyplassen i Kristiansund, bare plukke sekken av bagasjebåndet og følge røde T-er mot nærmeste fergekai, en ganske tiltalende idé. De fleste hyttene er også tilgjengelige fra veien, og det finnes muligheter for fine helgeturer for oss som er så heldige at vi bor i nærheten. Når kveldskulden setter seg trekker vi inn til vedovn, tekopper og Maxiyatzy.

Vollen utenfor Grytbakksetra

Tirsdag morgen byr på regn og vind, og vi skal opp i fjellet. Det blir stillongs, lue og regnbukse fra start, og da skinner selvsagt solen igjennom idet vi løfter sekkene ut av døren. Skjønt, vi skal få bruk for bekledningen ganske snart, så mye forstår vi der vi snur oss og ser etter at vi ikke har glemt tannbørsten igjen på benken (slik vi gjorde på Åmotdalshytta en morgen for lenge siden). Kartet forteller oss at dette vil bli en spektakulær tur, om vi er heldige å få litt sikt: Stien går opp langs en rygg og over opptil flere topper, blant annet en av de høyeste i området, Dyrstolan.

Mellom skurer

Som ventet får vi noen skurer, det er vinden som kommer først, som et varsel. Først treffer noen få dråper, men de er store, så øker frekvensen, og vindkastene slår dem i ansiktet på oss. Ved to anledninger hamrer himmelen løs på oss med hagl. Utpå dagen slår vi til ved første mulighet da regnet holder midlertidig opp og kaster oss ned bak en stein med kakao og syltetøytrukne knekkebrød. Regn og vind til tross får vi likevel en del utsikt – ikke hele panoramaet på én gang, men bitglimtvis i opprommene som driver forbi som et søkelys, til tider så raskt at jeg såvidt rekker å få kameraet ut av magevesken bare for å konstatere at jeg var for sen.

Utsikten er upåklagelig når været plutselig tillater oss å se

Mast til rasten

Også Hardbakkhytta dukker plutselig opp i tåkehavet. Der vi går rundt bygget, slår det oss hvordan noen har tenkt langt her: Når man først bygger en hytte på toppen av et fjell, er det en god idé at takvinkelen følger terrenget perfekt, slik at det bare er pipen som stikker opp, litt som en varde. Foran stuevinduet er det et lite tjern til drikkevann, bak den lille haugen som skjuler bygget er det et badetjern og sikringsbu, i form av en nydelig oppmurt og moderne innredet liten steinbu. Hardbakkhytta er en modell hvor man kommer inn i en kombinert gang og vedbod, og doen er innendørs; det kan nok trengs når været står på som verst her på vinteren. Vannet har kjempet seg gjennom glidelåser og gliper mellom plaggene, så vi henger alt opp over en stadig varmere ovn mens vi nyter komme-frem-kaffen og vannet som kastes mot rutene. Tidvis kan vi se den motsatte bredden av det lille tjernet, tidvis ikke. Middag, kaffe, boklesing, etcetera.

Hardbakkhytta i tåke og regn

Planleggingen av denne turen har en liten svakhet: Vi har en dag for mye. Det vil si, med antall dager og antall hytter vil vi nå Halsa på en lørdag, og da går seneste buss til Trondheim klokken 13:18, ikke nødvendigvis en passe tid dersom man skal gå en sekstimersetappe. På søndag, derimot, går det en buss klokken 18:08. Når det i tillegg viser seg å være både Yatzy, vaffeljern og vaffelmix på Hardbakkhytta, er valget enkelt i kombinasjon med lovnad om bedre vær en dag senere: Vi tar en hviledag, det er ferie.

Hviledagen driver forbi slik tåkeskyene og regnbygene utenfor gjør det. Vi tar en runde i nærområdet mellom to skurer og får med oss litt bitvis utsikt, samt et besøk i sikringsbua. Så steker vi vafler, jeg leser en Merethe Lindstrøm-roman som jeg finner i hyllen; vi leser ut de medbragte romanene også og er klare til å bytte bok med hverandre neste dag. På kvelden ramler tilsammen tre våte mennesker inn av døren, to av dem samme vei vi kom og den tredje opp fra bilen nede i dalen. Alle skal samme vei som oss neste dag, alle er hyggelig selskap.

Vaffelkongen

Torsdagen bringer oss langt bedre vær, og vi legger av sted rundt halv ti på morgenen, dog med regnbuksene på for å ta av de gjenværende skurene som lusker rundt mellom kystfjellene. Stien følger en tydelig rygg ned fra toppen, og på begge sider ser vi mer og mer nydelig fjellutsikt. Så høyt oppe på fjellet er det også mindre myrlendt, og spesielt vakkert er det der vi tar ned rundt hammeren like ved Svarthammarvatnet. I dag blir det lunsj på Holtakammen med utsikt ned til Valsøybotn og fjorden.

Utsikt i lunsjen

Vi møtte på de firbente som bor her i sommehalvåret

Tverrlihytta dukker opp på baksiden av en bakkekam, vi når den på godt under de oppsatte fem timene, selv med pauser underveis. De andre turfølgene vi møtte dagen før kommer også etterhvert, og vi sitter ute med kaffe, kjeks og sjokolade. Her bestemmer Siri seg for at det er på tide å fiske: Hun bestiller seg et fiskekort på inatur.no, og så tar vi utlånsstangen og slukesken med oss opp til Tverrlitjørna, 607 meter over havet. Jeg benytter anlednigen til å ta bilder og til å gå meg en tur. Når jeg kommer tilbake er Fruen oppspilt – «Skynd deg!». I enden av snøret henger en død ørret, en liten stekefisk. Jeg kommer ikke mer enn i gang med å gjøre den opp før snøret strammer seg igjen og en større ørret blinker i overflaten. Det hele går ganske udramatisk for seg, og mindre enn et minutt senere står jeg med fisken mellom tommel og pekefinger. I kveld kan vi spise fersk fisk til kveldsmat.

Tverrlihytta ligger fint til

En bekk rett nedenfor fiskevannet

Kveldsmat

Turen fra Tverrlihytta over til Jutulbu er ganske krevende, med krapp stigning i flere runder. Siden vi er de eneste som skal langt i dag, takker vi ja til tilbudet fra de andre om å vaske opp koppene våre slik at vi får kommet tidlig i gang. Det er overskyet fra start, men ganske snart får værvarslingen rett i at det går mot lysere tider. Over mot Belevatna får vi et nydelig utsyn, og stien ligger idyllisk til langs bredden til et av vannene, en kjærkomment avslappende del av turen før den harde oppstigningen mot halsen på Hjelmen. På den skyfrie himmelen gjør solen turen varm, temperaturen må ligge et sted på den øvre delen av 20-tallet, og vi er for det meste skjermet mot den lille trekken i luften vi så gjerne skulle ha kjent.

Panoramautsikt over Belevatna, med Hjelmen i bakgrunnen

Oppe på ryggen mot Hjelmen faller vi for fristelsen: Riktignok er det 400 ekstra høydemeter i hver retning, men vi er allerede på nesten 500 meter over havet, og klokken er ikke altfor mye – vi raster kjapt og setter igjen sekkene der stien mellom hyttene skiller lag med stien opp mot Hjelmen. Turen opp er godt merket, og det er egentlig bare ett punkt hvor det er skikkelig klyving, uten at det er spesielt luftig. Utsikten på toppen er verdt strevet: I alle retninger folder landskapet seg ut, fjorden slår kiler inn i fjelltungene og i det fjerne blinker storhavet i solen. Flere enn oss har tatt turen til Hjelmen denne dagen uten at det føles folksomt slik det kan gjøre det på enkelte andre fjelltopper på gode dager. Turen ned går betydelig lettere enn opp; uten sekk er det ikke så tungt.

På vei ned igjen

Nede ved sekkene tar vi en grundig rast til. Nå venter omlag fem hundre høydemeter nedover før vi skal nesten tre hundre opp igjen på andre siden av Settemsdalen. Vi holder oss i trærne på vei ned den godt opparbeidede stien. Der turstien til Hjelmen igjen kommer fra et annet sted enn den rødmerkede stien ser vi at denne ruten er mindre gått enn de andre strekningene langs Fjordruta vi har gått så langt: Flere av de merkede trærne har veltet over stien, og stedvis vokser bregner og kratt seg brysthøye. Etter å ha kjempet oss gjennom vegetasjonen kommer vi ut på riksveien like ved en rasteplass i enden av Haugavatnet der det står en bauta over de som på 20-tallet ble drept av en agressiv bjørn i området, og til minne om de som fikk has på den – den ble kalt «mannbjørn» fordi man på grunn av råskapen mente det måtte være en mann omskapt til bjørn, eller en mannesjel som hadde måttet ta bolig i et dyr; varbjørn er et annet navn på mannbjørn, som i varulv.

Oppstigningen fra dalen skulle bli turens mest slitsomme: Den stillestående varmen, høye bregner og en sti som går rett opp sørger for at begge er gjennomvåte av svette når vi endelig når toppen og kan legge i vei innover myrene mot Jutulbu. Å komme frem på dager man har gått såpass langt og tungt er en ekstra stor belønning, og Fruen har allerede satt middagen på gassovnen der jeg kommer gående fra bekken med vann i en stålbøtte. Denne siste dagen på tur får vi Jutulbu helt for oss selv.

Oppstigning mellom bregnene

Flott gammelskog

Vel oppe på den andre siden av Settemsdalen ser vi tilbake på Hjelmen

Også den siste dagen skal vise seg å by på spektakulær natur. Vi pakker oss ut av Jutulbu og vender nesen vestover rundt kvart på ti denne søndagen. Etter en lett start langs skoggrensen innover myrene tar vi over utløpet av Skreåvatnet og begynner på oppstigningnen mot ryggen av Vassdalsheia. Det kommer noen regndrypp innimellom, men vi har godt med sikt. De siste drøyt hundre høydemeterne går vi langsmed eggen og ser dalen langt under oss før stien dreier ned mellom to glatte steinflyer og ned langs en renne i fjellet. Her ligger det ett sted et tau, og når vi kommer litt på avstand vil det nesten virke usannsynlig at vi kom ned her; vi lurer på hvordan man oppdager slike passasjer, det må ligge en del prøving og feiling bak, og noen tøffe forfedre. Nede i dalen ligger den imponerende Håkkåsteinen, en gigantisk koloss av en stein.

Skreåvatnet

Vassdalen

Forbi Håkkåsteinen

Vi tar opp på fjellet igjen for siste gang for denne gang, og som seg hør og bør er avskjedsgaven fra Fjordruta en trang hals vi må igjennom før det bærer utfor mot Halsa. Mer myr, noen regndråper; de siste to kilometrene går vi langs fylkesveien, vi er fremme med et par timers margin til bussen, og etter hver vår skifteseanse på handicaptoalettet blir gatekjøkkenmaten servert ved bordet, hvor vi sitter og ser på fergene som legger til hvert tyvende minutt.

Halsen over mot Halsa

Siste del av turen går vi på vei bort til fergeleiet og bussen hjem

Hjemreise

Tretti dager har kommet, dukket til syne som et gjennomtrengende lys de tynne, hvite gardinene i leiligheten ikke hadde noe å stille opp mot med, akkompagnert av den gjennomtrengende lyden av slagborr i et betongbygg; flere morgener har en av stemmene i en drøm gradvis mistet alle konsonantene og vist seg å være nettopp lyden av et borr idet jeg våkner opp. Ved å leve på siden av hverdagens mange distraksjoner har jeg oppdaget at det finnes minst like mange distraksjoner andre steder; ved å leve på siden av hverdagens distraksjoner har jeg åpnet for andre ting som kan fylle tiden, en million små tråder av oppmerksomhet som til sammen utgjør stoffet minnene etter reisen er vevd av, en vev hvor enkelte spilletimer, konserter og operaer (eller noe helt annet) står igjen som varige inntrykk når jeg etterhvert evner å ta to skritt tilbake og se på måneden under ett.

Den første dagen satt jeg ved flyvinduet og så dagen fly meg i møte sørfra på morgenflyet til Stockholm, og forventningene til hva som lå foran meg mer enn veide opp for ubehaget ved den tidlige starten. I dag fløy jeg nordover mot en stadig smalere rand av rødt i horisonten, fylt av inntrykk og opplevelser som jeg først om en stund vil kunne forstå rekkevidden av. Dagene i Berlin var akkurat mange nok til å gå fra å være ferie til å bli hverdag, en annen hverdag, et glimt av et spor gjennom skogen som over tid ville ledet et helt annet sted enn hvor nå enn jeg er på vei langs mitt vanlige; og hvem vet – kanskje er det å ha sett noen meter det andre sporet nok til å tråkke løypen fremover på en litt annen måte? Allerede er jeg en måned ute av kurs sammenliknet med å skulle holdt november status quo. Avviker man fra kompasskursen med én grad lenge nok, finner man noe annet enn det man trodde man lette etter.

It is useless to multiply instances. The principle is well enough established by these. Whatever impression of your trail you carry away will come from the little common occurrences of every day. That is true of all trails; and equally so, it seems to me, of our Trail of Life.

Stuart Edward White: The Mountains

Julemarked

Jeg har et problem som sikkert gjør at forutsetningene for førjulslykke begrenses unødvendig for min del: Julemarkedene tiltrekker meg først og fremst som illusjon, som estetisk konsept; jeg fant til og med et skilt som oppfordret nettopp til det – å shoppe konsepter.

Skjønt, er det ikke det som er tradisjoner: Illusjoner? En illusjon vi alle spiller våre roller i, som når vi kler oss i hvit skjorte og slips til julaften, kanskje til og med avlegger kirken årets eneste besøk, og gir hverandre gaver vi har kjøpt eller laget selv, enten det er for å gjøre noen glade, for å si noe om oss selv, fordi vi må, eller en hvilken som helst kombinasjon av disse. Tradisjonen som kollektiv performance – så hvorfor ikke julemarkedet som performance, iscenesettelse? En iscenescettelse ikke av våre individuelle minner, ikke nødvendigvis vår kollektive hukommelse heller, men kanskje iscenesettelsen av summen av de inntrykk forbrukerkulturen har skapt rundt advent og jul?

I likhet med feiringer forøvrig, er det kanskje en mulighet til å treffe de man bare møter i den slags sammenhenger, eller til å møtes under andre rammer?

Og, når man først er fanget mellom boder, betongsperringer (memento mori) og brennevin: Hva om det å være her, kanskje til og med sammen, skaper en møteplass?

Jeg leste essays til middagen i dag:

We only see what we can look at. To look is an act of choice. As a result of this act, what we see is brought within our reach – though not necessarily within arm’s reach. (…) Soon after we can see, we are aware that we can be seen. The eye of the other combines with our own eye to make it fully credible that we are part of the visible world.

— John Berger: Ways of seeing, essay 1

Every image embodies a way of seeing. Even a photagraph. (…) Every time we look at a photograph, we are aware, however slightly, of the photographer selecting that sight from an infinity of other possible sights. (…) Yet, although every image embodies a way of seeing, our perception or appreciation of an image depends also upon our own way of seeing. (It may be, for example, that Sheila is one figure among twenty; but for our own reasons she is the only one we have eyes for.)

John Berger: Ways of seeing, essay 1

Hvem er de, menneskene i bildene, ut over ansamlinger av piksler? Seg selv, kanskje?

 

I verste fall kan man risikere å få øye på seg selv blant alle ansiktene (selv uten selfiepinne):